På reise med Guds ord – Skjoldastraumen

Skjoldastraumen bedehus (foto Tysvær bygdablad)

Siste uka i oktober sto Skjoldastraumen bedehus på mi reiserute. Det var ei møteuke fra tirsdag 24.- søndag 29.10, sammen med Egil Skutlaberg.

Etter to uker på tur til Trøndelag og Romerike, var det godt med en fridag heime på Jørpeland mandag 23.10. Tirsdag var det imidlertid klart for ei ny møteuke, på Skjoldastraumen bedehus i Tysvær kommune. Jeg hadde denne gang utfordret min gode venn og kollega Egil Skutlaberg, om å bli med på noen av møtene. Jeg reiste fra Jørpeland kl.16,15, og var framme i god tid før møtestart kl.19.00.

Glimt fra forsamlingen på Skjoldastraumen bedehus

(foto Ove Sandvik)

Det var Egil som talte denne første kvelden, mens jeg hadde en hilsen til avslutning. Møteleder var Gunstein Landro, som er leder for misjonsforeningen. Det var ni misjonsvenner som møtte opp på samlingen, og vi fikk ei god stund om sentrale sannheter fra Guds ord. Jeg bodde hos Anne Margrete og Egil Skutlaberg denne uka, og det var veldig trivelig å få god tid til å prate. Egil og meg har vært kollegaer i NLM i alle år jeg har vært ansatt, og han overtok etter meg som kretssekretær i Troms og Finnmark krets i 2003. Dette er imidlertid første gang vi er sammen på ei møteuke.

Anne Margrethe og Egil Skutlaberg stelte godt med predikanten

(foto Ove Sandvik)

Misjonshusets turgruppe (foto Ove Sandvik)

Onsdagen var en rolig dag heime hos Skutlaberg på Vormedal ved Haugesund, med forberedelse, lesing, spasertur og mye god mat og prat. Skutlabergs var opptatt denne kvelden, med bibel og bønn på Misjonshuset i Haugesund, så jeg var alene taler på møtet denne dagen. Det var 11 som kom på samlingen, der Gunnlaug Voll hadde åpning og det var vitnemøte etter talen. Torsdag formiddag fikk jeg være med Misjonshusets turgruppe på tur. 18 turglade misjonsvenner hadde en to-timers spasertur med innlagt kaffe og et Guds ord for dagen. Om kvelden talte Egil til en forsamling på 13.

Fra Gjenbruken på Karmøy. F.h. butikkleder Gunnfrid Svela, Egil Svela

og Egil Skutlaberg (foto Ove Sandvik)

To elever fra Lundeneset deltok med fin sang

(foto Ove Sandvik)

Fredag formiddag fikk jeg tid til en tur på Gjenbruken på Karmøy, mellom forberedelsene til møtet. Butikken har åpent tirsdag til lørdag, og omsetningen er stadig økende. På kveldens møte, møtte det 14. Vi fikk en god samling om Guds ord med litt kaffe og kaker etter møtet. Lørdag var det stor misjonsbasar på Misjonshuset i Haugesund. Etter forberedelser på formiddagen, fikk jeg med meg møtestunden kl.16.30, der Mons Gunnar Selstø var taler. Egil var fullt opptatt med basaren, så jeg ble alene på møtet på Skjoldastraumen om kvelden. Det var 13 som møtte opp denne lørdagskvelden, og flere delte et vitnesbyrd mot slutten av samlingen.

I dette bygget har Misjonshuset og Norheim vgs sine lokaler

(foto norheim.vgs.no)

Siste dag i møteuka, startet med søndag formiddagsmøte på Misjonshuset. Her var det Øivind Solheim som talte over søndagens tekst. Det ble opplyst at det kom inn kr.175.000 på basardagen lørdag, noe som var kr.25.000 mer en i fjor. Søndag kveld var Egil og meg på plass til siste samling på Skjoldastraumen bedehus kl.19.00. Denne kvelden var Egil taler og det møte fram 17 fra ulike bygder.

Jeg er takknemlig for at misjonsfolket samles til møteuke, selv om de ikke er så mange. Vi trenger like mye åndelig mat om forsamlingen er liten, som om den er stor.

På reise med Guds ord - Hurdal og Årnes

Solhøy bedehus i Hurdal (foto Ove Sandvik)

Den andre uka i møteturen min i oktober, var møtene på Solhøy bedehus i Hurdal og på Katten bedehus på Årnes. Begge steder var helt nye for meg.

Etter møteuka på Skogn, gikk turen søndag ettermiddag til familie på Langstein i Stjørdal. Mandag var fri- og forberedelsesdag, med innlagt besøk på Gjenbruken på Stjørdal. Her fikk jeg omvisning av daglig leder Kjell Kolbrekk. Butikken er på 3000 kvadrat i to etasjer, og NLM eier lokalene. Her arbeider frivillige med å klargjøre varer mandag til onsdag, og butikken er åpen torsdag til lørdag. Nå er de i full gang med å stille ut julevarer, til åpning av julesalg i november. Dette julesalget er blitt «berømt» i Trøndelag for sitt store utvalg, så på åpningsdagen er det lang kø av kunder når dørene blir åpnet.

Daglig leder i Gjenbruken Stjørdal, Kjell Kolbrekk (foto Ove Sandvik)

Forberedelser til julesalg. (foto Ove Sandvik)

Tirsdag morgen kl.08.30 startet turen sørover, med innlagt kaffe hos min gode venn Gunnar Karlsen på Dombås. Turen gikk videre ned Gudbrandsdalen, over Toten til Garsjøveien i Hurdal. Her var jeg fram til fredag, med Kari og John Egil Brennsæter som vertskap. De er gamle kjente fra tiden i Stavanger på 1980-tallet. Det var veldig fint å møte dem igjen, i deres heim nord i Hurdal kommune. To av barna bor enda heime, og går på videregående skole på Eidsvoll. Resten av barna deres er spredt rundt om i Sør-Norge. Det var John Egil som ledet møtene, mens sønnen spilte til fellessangen. Oppmøtet var omtrent som normalt, det vil si mellom 10 og 15. Tirsdag var det kveldsmat etter møtet

Kari og John Egil Brennsæter (foto Ove Sandvik)

Møtene i Hurdal tirsdag og onsdag var på Solhøy bedehus. Dette er et bedehus fra 1910, som tidligere var eid av Fellesmisjonen. Fellesmisjonen ble stiftet i 1899 som en frukt av vekkelser ved forkynneren Magnus J. Dahl (1862-1952) fra Spydeberg i Østfold. Vekkelsesfolket i Hurdal, Østre Toten og Hadeland m.fl. slo seg sammen til en misjonsorganisasjon, etter et møte i Rommedalen sommeren 1899. De hadde ikke eget ytremisjonsarbeid, men støttet blant andre China Indland Mission, og NLM. Magnus J. Dahl var på sitt første besøk i Hurdal i 1888, og noen ble vunnet for Jesus i Garsjøroa i nordre Hurdal. Senere sto han i vekkelser i Hurdal i 1902, 1903 og 1905. Disse vekkelsesfolkene tok senere initiativ til å bygge Solhøy bedehus, som ble innviet i 1910. I 2006 var det så få medlemmer igjen, at Fellesmisjonen ble besluttet nedlagt. De lokale foreningene valgte da å slutte seg til andre misjonsorganisasjoner. Solhøy bedehus ble overtatt av kristenfolket i øvre Hurdal.

Natt til torsdag ble det dramatikk i Garsjøveien. En eldre mann i nabolaget var meldt savnet onsdag kveld, og letemannskaper både i bil, til fots og i helikopter søkte i området. Torsdag ba politiet om å få bruke bedehuset til base for leteaksjonen. Torsdagsmøtet ble derfor flyttet til heimen til Brennsæter. I tillegg til folket fra Hurdal, møtte også en familie fra Eidsvoll denne kvelden. Det var sang av Heidi Brennsæter og flere tok ordet da det ble gitt anledning til vitnesbyrd.

Solhøy bedehus omkranset av fine høstfarger. (foto Ove Sandvik)

Det var lenge en egen misjonsforening for NLM i nordre Hurdal, men den ble nedlagt for noen år siden. Kvinneforeningen derimot, er fremdeles aktiv. Flokken på Solhøy tar gjerne imot forkynnerbesøk også fra Misjonssambandet, det samme gjelder på de to andre bedehusene i kommunen, Betesda og Rustad. På Solhøy og Betesta er det sammen flokken som går på møtene. Rustad bedehus, lenger sør i kommunen, har nå lite møtevirksomhet. Ellers ligger Hurdal Verk Folkehøgskole i kommunen.

Knatten bedehus, Årnes

Knatten bedehus (foto Ove Sandvik)

Fredag kl.12.00 var det tid for å sette kursen mot Årnes, via en omvei om Nord-Odal kommune. I Årnes er det Øystein Laberget som er kontaktperson for NLM og møtene er på Knatten bedehus. Denne helga fikk jeg bo i heimen til Øystein og kona Anna-Marie. Tre av barna deres bor enda heime, så det var trivelig å treffe også dem. Møtene var på Knatten bedehus, noen kilometer vest for Årnes. Dette er et bedehus som eies av NLM.

Mens Hurdal kommune kun har 3000 innbyggere, har Nes kommune som Årnes tilhører, nesten 25 000. Det var fra gammelt av ni bedehus i kommunen, men nå er det kun tre igjen. Det var mellom 10-15 på møtene fredag og lørdag, mens rundt 25 kom på søndag. Da kom det også folk fra Hurdal og Eidsvoll.

Anna Marie og Øystein Laberget deltok med sang på ett av møtene 

på Knatten bedehus (foto Ove Sandvik)

Det var Øystein Laberget som ledet møtet fredag kveld kl.19.00, og etter møtet ble jeg invitert på kveldsmat til Øysteins svigerforeldre, Dagbjørg og Erik Asdahl. Lørdag var møtet kl.15.00. Da var det Erik som ledet møtet, og det ble servert suppe i forlengelsen av samlingen. Søndag var det formiddagsmøte kl.11.00, med kaffe etter møtet.

Fra møtet lørdag ettermiddag (foto Ove Sandvik)

Jeg startet heimreisen like etter møtet, og fikk en fin kjøretur på knapt åtte timer før jeg var vel heime kl.20.30. Jeg er takknemlig for to gode uker «i utlendighet». Det er stort at det enda er noen trofaste misjonsvenner rundt om i landet vårt, som gjerne vil samles om Guds ord, selv om flokkene ikke alltid er så store. Hjertelig takk til alle som tok vel imot predikanten på denne turen, og ikke minst takk til alle som var med i bønn.

Kommende uke skal jeg være sammen med Egil Skutlaberg på ei møteuke i Skjoldastraumen i Tysvær kommune.

Guds menighet, hvem er det?

Arkivbilde fra forsamlingen på Finnsnes (foto Ove Sandvik)

Hvem er Guds menighet? Hva er det alminnelige prestedømmet? Hva med nådegavene? Disse og andre spørsmål drøfter Brynjulf Hoaas i sin bok «Guds menighet».

Boka kom ut på Lunde forlag i 1979, men er like aktuell i dag. Læren om det alminnelige prestedømmet og nådegavene, var sentral i de radikale lekmannskretser. I dag høres feilaktige røster som sier at lekmannsbevegelsen ikke har noe å lære bort når det gjelder kirkesyn og kirkeetablering. Lekmanns-kirkesynet er like bibelsk og like aktuelt i dag.

Jeg har nettopp lest Hoaas sin bok på nytt, og notert meg noen sitat fra boka, til ettertanke:

*Sann kirkelighet vil alltid være kristosentrisk. Den vil være opptatt av den korsfestede og oppstandne Kristus, menighetens Herre.

*Kirkesynet er ikke et spørsmål av perifer betydning. For det henger nøye sammen med Kristus-forkynnelsen, frelseslæren og det kristne håpet.

*Den kristne menighet er ikke «de verdiges menighet», men forsamlingen av fortapte syndere som Frelseren Jesus har tatt seg av.

*Noen bestemt og detaljert ordning for hele menighetens liv blir aldri beskrevet i Paulus sine brev og Apostlenes Gjerninger, men det finnes bestemte ordninger på enkelte punkt.

*Forkynnelsen av Guds ord hadde en dominerende plass i menigheten i apostolisk tid.

*Det brukes mange forskjellige ord om forkynnelsen i Guds ord. Dette gjenspeiler nok de mange funksjoner og former forkynnelsen hadde. Foruten det enkle «tale», finner vi forkynne, evangelisere, lære, bevitne, overbevise, rettlede, tilrettevise, formane, tilskynde, trøste. Til denne varierte tjeneste svarer de ulike nådegaver som har med Ordets tjeneste å gjøre.

*Fordi menigheten hørte Guds ord, talte de også med Gud og pleiet bønnen som en viktig del av deres gudstjeneste.

Arkivbilde fra forsamlingen i Røyrvik (foto Ove Sandvik)

*Nattverden var utvilsomt i urmenigheten et samvær bare for menighetens egne. Det var derfor en adskillelse mellom den offentlige misjonerende menighetsforsamling og en sluttet sammenkomst av menigheten alene til feiring av Herrens nattverd.

*Misjon har vært et vesentlig trekk ved menighetens og de troendes liv helt fra starten av.

*I kraft av det almene prestedømme og det at alle Guds barn har fått Ånden, er alle prinsipielt kvalifisert for tjeneste. På dette plan er alle like.

*Mens det alminnelige prestedømme står for det som er felles for alle kristne, representerer nådegavene det differensierende prinsipp. Gud kaller til ulike tjenester.

*Det ligger i nådegavenes evangeliske egenart at de må være tjenende.

*Menigheten er det folk Gud selv har samlet og holder sammen gjennom sin frelsende gjerning.

*Å bygge menigheten er det Gud og Guds Sønn som gjør, og ikke mennesker.

*Enhver tale om kirke og menighet løst fra Kristi stedfortredende soning og forlikelse har frigjort seg fra NT.

*Det er mange som arbeider på bygget. Enhver arbeider med det Gud har betrodd ham. Men likevel er det Gud selv som bygger sin menighet.

*Menigheten er samfunnet av syndere som av nåde er rettferdiggjort i kraft av Kristi verk ved troen alene.

Brynjulf Hoaas (foto ukjent)

*Den sanne kirke vil alltid holde seg til og stå på det profetiske og apostoliske åpenbaringsord. (Bibelen)

*Menigheten er både et fellesskap av mennesker og det er Kristus-samfunn. Som Kristi lemmer og bærere av de nådegaver Gud har satt i menigheten, vil de troende alltid måtte betrakte seg som hverandres lemmer, det vil si tjenere for hverandre, så Kristi menighet bygges opp.

*Å være prest i bibelsk mening, det er rett og slett det å være en kristen.

*Hele Guds utvalgte folk er et hellig folk, et kongerike som består av personer med prestelig verdighet og tjeneste.

*Så vel folket som helhet som dets enkelte lemmer hadde prestelig karakter og oppgave.

*Som prester for Gud forretter en kristen sin åndelige gudstjeneste midt i verden i hverdagens enkle liv.

*Gjennom Kristi offerdød ble den levittiske mellommannstjeneste (i GT) satt ut av kraft fordi den var blitt oppfylt. Ved siden av Kristus er det ikke plass for andre mellommenn.

*Den enkelte kristnes åpne og direkte adgang til Gud, som i Kristus Jesus er deres kjære Far, er begrunnet i selve evangeliet sentrum. Et hvert kirkesyn som binder gudsforholdet til en kirkelig instans eller embete, som midler (mellommann) mellom Gud og menneske, er i strid med dette hovedpunkt i Skriftens lære om det alminnelige prestedømme.

*Vitnesbyrd om og kunngjøring av Guds store gjerninger hører med til Guds folks (prestenes) offertjeneste, det vil si en funksjon som hører med til de troendes alminnelige prestedømme.

*Det ligger i troens vesen at den taler om og forkynner frelsen i Kristus og lovpriser Gud. Bekjennelsen og vitnesbyrdet er en funksjon av troen. For troen kan ikke tie.

*Ut fra Det nye testamentet er det ikke mulig å avgrense den forkynnelse som springer ut av det alminnelige prestedømme til bekjennelse av Kristus i gitte situasjoner og det enkle vitnesbyrd, men menighets- og misjonsforkynnelse knyttes til faste tjenester.

*I vid betydning av ordet, er enhver kristen en Guds ords forkynner med den nådegave han har fått.

*At det alminnelige prestedømmet er altomfattende, betyr ikke at alle skal være og gjøre alt. Det betyr at det alminnelige prestedømmet er grunnlaget for alle nådegaver og tjenester.

*Det alminnelige prestedømmet gjør ikke nådegavene overflødige. Det er grunnlaget for dem og forutsetter dem. Og nådegavene opphever ikke de oppgaver og plikter som ligger i det alminnelige prestedømmet. Det alminnelige prestedømmet og nådegavene er komplementerende (utfyllende) prinsipper i menighetens liv og tjeneste.

NAR-bevegelsen og synet på Kristus

Arne Helge Teigen underviser på Fjellhaug

En ytterliggående amerikansk karismatisk bevegelse har fått fotfeste også i Norge. Denne bevegelsen går gjerne under benevnelsen «New Apostolic Reformation». Hva skal vi tenke om denne bevegelsen?

Jeg har i en bloggartikkel fra mai 2015, gjengitt noen hovedpunkter i en artikkelserie som Jan Helge Aarseth (pastor i IKF, NLM) har publisert om denne grein av den karismatiske bevegelse. Her skriver han bl.a. at flere innen denne bevegelsen hevder at den jordiske personen Jesus i seg selv var ute av stand til å gjøre noe ekstraordinært og overnaturlig. Jesus ble utrustet til overnaturlige tegn og under gjennom salvelsen, det vil si da Den hellige ånd kom over han ved dåpen i Jordan.  Aarseth skriver videre at skillet mellom mennesket Jesus, som har lagt all sin guddommelighet til side... og den guddommelige erfaring og utrustning, som gjorde ham til Kristus... drar oss inn i den gamle gnostiske todelingen/dualismen.

Arne Helge Teigen er kanskje den i bedehus-Norge som har studert denne bevegelsen grundigst. Jeg vil i fortsettelsen gjengi noe sitat fra det han skriver i to ulike artikler. I en artikkel i tidsskriftet Theofilos 2022, drøfter han blant annet denne bevegelsens begrunnelser for at kristne kan gjøre undergjerninger på samme måte som Jesus.

Innledningsvis skriver han at «sentralt i de synspunkter som utvikles, står en oppfatning om at Jesus Kristus er prototypen for kristne mennesker. I disse sammenhenger betyr dette at kristne potensielt har, eller kan få, en form for åndelig autoritet, som gir dem makt til å gjøre undergjerninger likesom Jesus Kristus.»

En sentral leder innen denne bevegelsen, er pastor i Bethel Chuch, Bill Johnson. «Ifølge Johnson mottar kristne den samme salvelse som Jesus, når de døpes av Ånden. Ved det får de også autoritet til å bruke Jesu makt, og til å representere ham «i all hans ære og godhet» i verden.» Videre skriver Teigen om Johnsons lære: «De åndsdøpte har samme kristus-salvelse som Jesus, de har derfor autoritet over skapt virkelighet, og makt til å gjøre undergjerninger likesom Ham… Åndens salvelse tok bolig i Jesu kropp da han ble døpt, det samme skjer med kristne, når de blir døpt.»

En annen representant for denne bevegelsen er Phil Mason. Teigen skriver: «Ifølge Mason, skjer en form for gjentakelse av inkarnasjonen når mennesker gjenfødes. Da føres mennesker inn i et far-barn-forhold til Gud, som er identisk med det far-sønn-forhold som Jesus Kristus har fra evighet av.» Inkarnasjonen betyr at Gud ble menneske ved Jesus Kristus, og at han dermed fra unnfangelsen er både Gud og menneske.

Bibelens lære er imidlertid at bare den treenige Gud har den form for makt over den skapte virkelighet, som NAR-bevegelsen også tillegger mennesket. NAR lærer vrangt når det gjelder inkarnasjonen. Teigen skriver: «Inkarnasjonen innebærer derfor ikke at den guddommelige naturen settes ut av spill, eller deaktiveres, eller at Jesus i løpet av sitt liv som menneske har behov for å få tilgang til guddommelig autoritet og myndighet på ny.» Jesus Kristus besitter «guddommeligheten også som den inkarnerte. Hans menneskelige natur tenkes gjennomtrengt av denne, og derfor også som guddommeliggjort.»

Artikkelen konkluderer med at NAR sin oppfatning av det gjenfødte menneskets autoritet og makt til å gjøre undergjerninger som Jesus Kristus gjorde, er i konflikt med Bibelens lære om treenigheten og kristologien.

Oppgjør med Bill Johnson

I en annen og eldre artikkel i avisen Dagen 02.01.2014 har Teigen en vurdering av teologien til en av NAR pastorene, nemlig nevnte Bill Johnson. Teigen skriver at Bill Johnson mener at det for tiden oppreises en såkalt «Elias-generasjon» av spesielt åndsutrustede kristne. Disse skal gjøre større undere enn Jesus, og være redskap for den siste store vekkelse før hans gjenkomst. Ifølge Johnson skal mer enn en milliard føres inn i Guds rike ved disse superkristnes virksomhet. Johnsons bevegelse skal bære Elias-salvelsen ut. De skal forberede Jesu gjenkomst liksom døperen Johannes banet veien for Jesus.»

Videre lærer Johnson som nevnt at den historiske Jesus ikke var i besittelse av guddommelig natur, eventuelt at den guddommelige natur ble satt ut av funksjon da Jesus ble menneske. Denne Johnsonske kristologi er ubibelsk, ifølge Teigen. «Gud er uforanderlig og udelelig. Guds egenskaper kan ikke «frikobles» fra Guds Sønns person, slik Johnson gjør når han lærer at Jesu guddommelighet ikke var involvert i hans undergjerninger» «Johnson reduserer Jesus ved å se bort fra hans guddommelighet. Samtidig opphøyer han det åndsfylte menneske til Jesu nivå. Dette kommer klarest frem i Johnsons lære om hvordan Jesus ble «en kristus», altså, en salvet.»

«Ifølge Johnson ble Jesus i stand til å gjøre under, først etter å ha erfart Åndens salvelse etter sin dåp. Salvelsen kvalifiserte Jesus til å bli «en kristus», skriver Johnson. Ordet kristus (salvet) brukes med andre ord ikke eksklusivt om Jesus. Mennesker kan også få del i kristussalvelsen. Det er da de settes i stand til å gjøre større under enn Jesus. De som bestrider dette, representerer det antikristelige hevder Johnson.»

Arne Helge Teigen konkluderer med at det er «nødvendig å ta oppgjør med teologi som gir premisser for den ekstreme karismatikken i Norge. Da bør blikket rettes mot Bill Johnson og hans virksomhet i Redding.»

 

----

 

Teigen sin artikkel i Dagen 20.01.2014: www.dagen.no/okategoriserade/tid-for-oppgjor-med-bill-johnson/

 

Blogginnlegg med glimt fra Aarseth sin artikkelserie: https://blogg-ove.blogspot.com/2015/05/vekkelse-eller-villfarelse.html

 

Foredrag av Teigen om NAR: https://www.youtube.com/watch?v=Zz9Z_bqt33I

 

På reise med Guds ord - Skogn

Skjerve musikklag

I perioden 9.-22. oktober er jeg på reise med Guds ord. Et stort ansvar og et privilegium. Den første uka var alle møtene på Skjerve bedehus i Skogn.

Jeg er svært takknemlig for at jeg vet det er noen som følger meg i bønn. Slik også på denne turen. Her følger en liten tilbakemelding fra den første uka.

Jeg startet fra Jørpeland mandag 9. oktober om formiddagen. Målet var Skogn i Trøndelag, så jeg brukte mandagen og store deler av tirsdagen til kjøring. Mandag formiddag fikk jeg en liten stopp på Moi, hvor jeg fikk se innom to veldig gode venner. Vesla og Erik Finnestad er blitt godt voksne, og har sine helsemessige utfordringer. Men de har begge sitt gode humør i behold, og sin varme og omsorg. Jeg er veldig takknemlig for å ha blitt kjent med disse flotte misjonsvenner.

Skjerve bedehus 1951 t.h. med lite uthus i hagen (foto widerøe)

Gode venner finnes også i Drammen, og her er jeg alltid velkommen om jeg trenger en overnatting. Inger Marie og Ivar Hunnestad ble jeg kjent med da jeg var kretssekretær i Drammen krets på 1990-tallet, og vennskapet er heldigvis bevart. Etter ni timers kjøring, var det godt å komme fram til Randi og Bjørn Valde tirsdag ettermiddag. Dermed ble det tid til både middag og middagshvil før møtet på Skjerve bedehus om kvelden. Underveis fra Jørpeland til Skogn, var det godt å lytte til sju bibeltimer av Carl Fr. Wisløff, og mye god himmelsang av Arthur Eriksson. Langt mer deprimerende var det å høre NRK sin dekning av den grusomme terroren og krigen i Israel. Det er visst ikke mange venner Israel har i statskanalen, og nøytral nyhetsformidling er visst et fremmedord der i gården.

Randi og Bjørn Valde

Bjørn Valde er leder for NLM-foreningen i Skogn. Han ledet møtene denne uka, men ulike misjonsvenner hadde åpning. På første møtet var vi 20 til stede, mens det var 23 på onsdagsmøtet. Skjerve musikklag sang på tirsdag, mens Bjørn Valde sang onsdag. Det var åtte år siden sist det var møteuke på Skjerve, så misjonsfolket var både spent og hadde samtidig stor forventning til møtene.

Torsdag formiddag var det tid til et besøk på Gjenbruksbutikken Verdal. Denne butikken ble startet på Røra for 15 år siden, men flyttet senere til Verdalen. Her holder de til i Normisjonens hus, sammen med forsamlingen Lemis som er en fellesforsamling mellom NLM i Verdal og Levanger. I tillegg har også Normisjon sin forening på huset. På møte om kvelden deltok en manskvartett fra musikklaget på Skjerve med sang, og Ove Eikje hadde et innslag der han fortalte om boka si. Over 20 var til stede også denne kvelden, som ble avsluttet med kveldsmat hos Judith og Bjarne Mork. Like mange kom også på fredagsmøtet. Utenom talen min, var det sang av Bjørn Valde.

Fra Gjenbruken Verdal, Olaug Husby og Bjørn Valde

Lørdagen ble en hektisk dag. Jeg hadde avtale med Malvin Torsvik fra Åsen misjonsforening, om opptak av tre andakter til foreningens Youtube-kanal. Malvin sender en andakt hver søndag kveld, noe han har gjort siden koronatiden. Vi treftes på bedehuset kl.11.30 og var ferdig til jeg litt forsinket kom på middag til Judith og Bjarne Mork kl.13.10. Det var kjekt med litt tid til å prate med disse gode vennene fra tiden i Namdal. Om kvelden var det tid for kombinert misjon- og jubileumsfest. Det var nydelig sang av brødrene Trefjord fra Frøyland/Trondheim og av et ektepar fra Namsos. Einar Veie hadde et historisk tilbakeblikk på Skjerve bedehus sine 100 år. Møtesalen var fullsatt, det vil si omtrent 40, og festen varte fra 19.00-22.00.

Fra jubileumsfesten

Simon og Jone Trefjord

Einar Veie forteller om 100-åringen

Det første bedehuset på Skjerve ble bygget i 1905 og var eid av Indremisjonsselskapet. I 1919 brant dette bedehuset ned til grunnen, og nytt bedehus var ferdig til innvielse i 1923. Også dette nye huset var eid av Indremisjonen, men andre organisasjoner hadde også sine møter på huset. I 2005 ble indremisjonsforeningen (Normisjon) nedlagt og medlemmene sluttet seg til foreningen i Skogn sentrum. Samtidig fikk Misjonssambandets forening overta det gamle bedehuset vederlagsfritt.

Judith og Bjarne Mork

Den siste samlingen i møteuka var på søndag kl.11.00. Også til dette siste møtte det over 20 misjonsvenner fra Skogn og Levanger. Mange uttrykte stor takknemlighet for at de fikk samles om Guds ord hver kveld ei hel uke. «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:17)

 

Kjekt å treffe igjen Inga og Johannes Sandstad

Å begynne på nytt

Det finnes mange sitater etter Martin Luther. Ett av dem er som følger: «Å gjøre framskritt vil si: alltid å begynne på nytt.»

Vi du ha flere sitater «å tygge på», så får du et knippe i denne artikkelen:

Martin Luther

Ville du virkelig ikke råde unge kristne til å gjøre noe for sin mester? Nei, det ville jeg ikke. Hva ville du da gjøre? Jeg ville råde dem til å gjøre alt hva de kan, for sin mester!

I sin alminnelighet er det å tjene Gud når en gjør det Gud har befalt og ikke det Gud har forbudt. Og på denne måten kunne hele verden være full av Gudstjeneste, ikke bare i kirken, men også i kjøkkenet, i huset, i kjelleren, i verkstedet, på marken, blant alle folk, hvis vi bare ville handle etter dette.

Lars Linderot

Å, hvor det er forferdelig å tenke på. Her går tusentals mennesker, som kan leve i de mest åpenbare synder og laster. Himmelen søker de ikke. For helvete frykter de ikke. For døden forskrekkes de ikke. For dommen reddes de ikke. De tenker ikke på forbedring, og likevel løper de til nattverden. Bevar oss Gud! Hva skal det bli for nattverdgang? Men prestene gir dem lov. De samler alle, så mange de finner, både onde og gode, slik at Herrens bord ofte er fullsatt med ubotferdige gjester, som mottar Kristi legeme og blod, til evig fordømmelse for sine fattige sjeler.

Wilhelm Krummacher

Jeg tror at Gud i vår tid så ofte kaller hjem hastig og i deres beste alder, sine beste tjenere og evangelister fra deres velsignelsesrike virkekrets. Dette fordi han vil sikre dem for de farer som følger av den forgudende entusiasme hvor man pleier å oppløfte disse mennesker til himmelen. Og fordi han vil minne sin kirke om at kjød ikke er hans tempels støtter. At Visdommen ikke dør med noen skapning, og at ingen annen enn han selv er hans rikes grunnvoll, bærer og oppbygger.

Bo Giertz

Minst av alt er presten kåsør. Han skal ikke fortelle små anekdoter fra bussen eller barnerommet eller gi spirituelle kommentarer til dagens begivenheter. Hans viktigste mål er ikke å få mennesker til å komme, men å ha noe å si til dem, ikke være original, men være sann, ikke å fengsle, men å hjelpe. Dermed er det ikke sagt at en prest som vil være rett Ordets forkynner, ikke kan ha noe å lære både av profeten og dikteren.

Andreas Fibiger

Hvor godt å vite at vi har en frelser som kommer etter oss så mildt og setter øret på som vi i vår uforstandige nidkjærhet kommer til å hugge av. (Fra Getsemane der Peter hugg øret av Malkus).

Carl Olof Rosenius

Dette finner nåde, når en trofast forkynner og sjelesørger som har en vanskelig arbeidsmark å streve med, likevel arbeider med kjærlighet, er tålmodig og ikke blir trett. Da fortsetter han med nidkjærhet og kjærlig lære og forkynne, tukte og trøste offentlig og privat, i tide og i utide. Og for dette møter han hele verdens, sine embetsbrødres og alle onde ånders fiendskap. Men han selv øver seg sent og tidlig i gudsfrykt og nærer sitt eget nådeliv.

Aksel Valen-Sendstad

Arbeidet med prekenen dreier seg ofte vesentlig om hva predikanten skal si ved gudstjenesten, og hvordan han skal si det, istedenfor hva Guds ord sier, og hvordan det sier tingene. Slik er det ingen som er mer utsatt for forfengelighet, egosentrisitet og selvtilbedelse enn predikanten. Predikanten taler som om folk kom for å høre ham.

Predikanten er satt til forkynnelsens tjeneste, ikke til omvendelsens tjeneste. Det er det Gud selv som drar omsorg for.

Gudmund Vinskei

Læren kan være teoretisk og død. Det er rett. Men sant Gudsliv kan aldri fungere uten forankring i de sentrale frelses sannheter.

Fredrik Wisløff

Den kristne vekst, helliggjørelsen, åndsfylden skal altså sees under synsvinkelen: Bli hva du er! Du er fullkommen, så strev etter å bli det. Du er hellig, så lev hellig. Du er fylt av Gud, så bli fylt av ham.

Tore Tungland

Å vera forkynner er å gi. Men ingen kan gi noko utan at han har fått det frå Herren.

Gjøkunge i bedehusland

Gjøkens egg klekkes før vertsfuglens egg

Gjøken legger sitt egg i andre fuglers reir. Gjøkens egg klekkes først, slik at gjøkungen kan kaste ut vertfuglens egg eller nyklekte unger.

Det var lekfolkets professor, Carl Fr. Wisløff, som i en tale brukte bildet med gjøkungen. Han hadde emnet om den liberale teologi sitt inntog i Den norske kirke, og brukte gjøken som bilde. Han skildret hvordan kirken på den tid var i ferd med å forkaste Bibelens avvisning av kvinnelige prester og læren om ekteskapet. Han så også til Sverige, der utviklingen var kommet lenger. På det tidspunkt talen ble holdt, var Den svenske kirke i ferd med å stenges for kvinneprestmotstandere. Gjøkungen hadde da kastet vertsfuglens egg og unger ut av reiret, hevdet han. Slik er det langt på vei gått også i Den norske kirke, i synet på kvinnelige prester, og vi er på god vei også når det gjelder Bibelens syn på ekteskapet.

Så ser vi dessverre at gjøken er på ferde også i bedehusland. Flere av organisasjonene på bedehuset har endret syn på kvinnelige prester. Resten ser ut til å være på vei mot det samme mål. Om ikke et guddommelig under skjer, vil dette også skje med synet på ekteskapet. Vi hører dessverre røste også fra bedehusland, om behov for å endre syn på likekjønnet samliv.

Hvordan går så «gjøken» fram? Det starter med at egget blir lagt. Det blir gjort rom for gjøkegget ved siden av vertsfuglenes egne egg. Det var i bedehusland ingen åpning for kvinnelige prester inntil 1970-tallet. Men så i likestillingens navn, ble det lagt et «egg», der det ble uttrykt forståelse for det nye synet og en beklagelse over at Guds ord sier nei til hyrdetjeneste for kvinner (vi vet det, men liker det ikke). Dermed var «egget» lagt.

Gjøkungen blir altså klekket før vertsfolkets kyllinger. Dermed blir den foret og vokser, mens «stesøsknene» enda er i egget. Den får god tid til å vokse seg stor. I bedehusland er det kanskje dette vi opplever nå. Enda er det noe av bibeltroskapen igjen, som gjør at en ikke vil gi slipp på Bibelens tale om tjenestedeling. Men siden gjøkungen vokser, blir det mindre plass til de andre eggene. Da tynner en heller ut innholdet i Bibelens tale. Stadig nye stillinger blir unntatt fra hyrde- og eldstefunksjonen. En omorganiserer strukturen, for å rydde plass til det som Guds ord sier nei til.

Etter hvert blir gjøkungen så stor at den kaster ut vertsforeldrenes egg og unger. Slik har det gått i noen organisasjoner i bedehusland, mens andre er på god vei. Gjøkungen blir så stor, at det ikke er plass til noen andre. Da har «gjøken» fått det som den vil. Slik har den også arbeidet i flere kirkesamfunn når det gjelder synet på ekteskapet. Slik vil det også komme til å gå i bedehusland, om ikke Gud i sin nåde vil sende en vekkelse, en Bibel-vekkelse. En vekkelse der ikke tidsånden og fornuften får råde, men der vi bøyer oss for Guds ord.

På kne for Guds ord, bedehusfolk! Må Gud se i nåde til oss! Må Gud bevare oss i en sann troskap mot Hans ord og bevare oss fra en selvtilfreds rettroenhet.

Det er kraft i troens bønn

Guds ord har mange løfter knyttet til bønn og forbønn. Det gjelder også bønn for den som er syk.

«Lider noen blant dere ondt? La ham be! Er noen glad til sinns? La ham lovsynge! Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt. Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning.

Elia var et menneske under samme kår som vi. Han ba inntrengende om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder regnet det ikke på jorden. Og han ba igjen, og himmelen ga regn, og jorden bar sin grøde. Mine brødre! Dersom noen iblant dere har fart vill fra sannheten, og en omvender ham, så skal han vite at den som omvender en synder fra hans villfarne vei, han frelser en sjel fra døden, og skjuler en mengde av synder.» (Jak 5:13-20)

Denne teksten denne er avslutningen av Jakobs brev.  Hovedinnholdet i brevet er formaninger til de kristne om å leve et Gudfryktig liv. Den som lever med Jesus vil oppleve at ikke alle dager er like. Noen ganger opplever vi lidelse, anfektelse og motgang. Andre ganger er vi glade til sinns og får fryde oss over frelsesverket og tjenesten. Men kanskje er det flest dager «på det jevne». Uansett hvordan du har det, oppfordrer Guds ord deg i dag til alltid å leve i bønn.

«Du får koma til Jesus når gale det gjekk, du får koma for tusende gong. Han vil kveikja din hug, han vil gle deg igjen, han vil fylla ditt hjarta med song.» (SB 148)  Det er en fantastisk rett vi har fått å komme til Jesus med alle ting. Da vil også lovsangs- og takketonen bryte fram. «Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger.» (Salme 103,2)

Enhver kristen vil en eller annen gang oppleve sykdom i sitt liv. Guds Ord har noe å si til den syke! Du skal få komme til Jesus med din sykdom. I teksten vår gir Jakob en spesiell anbefaling om hvordan den troende kan gå fram når han er syk. Men dette er ikke noe krav, eller den eneste måten vi skal få legge sykdom og lidelse over på Jesus. Nei, vi skal få minne Herren om dette både i vårt lønnkammer og i de helliges samfunn. Gud har mange veier han vil nå oss med sin omsorg på.

Så skal den syke på Guds ord, også få gå den veien som anbefales i teksten. Den som er syk skal få kalle til seg noen av menighetens eldste, kristne ledere han har tillit til, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Guds løfte er at troens bønn skal hjelpe den syke. Mange har opplevd Guds direkte inngripen til helbredelse når de slik har handlet etter Guds Ord. Andre har gjennom denne forbønns- og salvingshandlig fått spesiell hjelp til å leve videre med sykdommen. Mange opplever at sykdomsperioder også er perioder med anfektelse. Også dette skal vi få legge fram for Gud i bønn under løfte om syndenes tilgivelse.

«Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning.»  Gud er den samme i dag som på Elias tid. Det kommer ikke an på den som ber, på styrken av tro eller på evnen til fine formuleringer. Men på Han som har lovet å høre. «Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss.» (1 Joh 5,14)

Jakobs brev avsluttes med å fokusere på det viktigste i den kristnes tjeneste. Vitnesbyrd, forkynnelse og forbønn må ha som hovedmål at folk må bli frelst. Livet vårt vil enten ende i evig fortapelse elle i evig salighet i himmelen. Skal et menneske bli frelst må det omvende seg fra syndelivet, og tro på Jesus som sin frelser. Da vil syndene bli skjult, og et nytt liv bli født. «Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult.» (Salme 31,1). Måtte det være en sannhet for deg som leser dette!

(Andakt i Utsyn nr.8 2000)

Lærer og kvinneforeningsleder Lina Borgø

Lærer Lina Borgø sammen med noen av elevene sine på Fjelde skole 1895.

(Utsnitt av foto fra Jan Alsvik, Folk i Strand)

Den første foreningen for Kinamisjonen ble startet på Jørpeland i 1905, fikk navnet «Godt Haab». Ei ung lærer som var tilflytter fra Nord-Rogaland ble den første formann.

Kinamisjonen, nå Misjonssambandet, ble stiftet i 1891 og kom kort tid etter til Strand. Organisasjonen fikk først fotfeste på Fiskå, hvor smeden Gulleik Himle var leder. I 1903 var det en stor vekkelse ved Kinamisjonens emissær Andreas Kvinlaug. To fra kristenflokken på Jørpeland møtte opp på disse møtene, og fikk Kvinlaug til å love å komme til Jørpeland neste gang han kom til Ryfylke. Det skjedde høsten 1904, og vekkelsen brøt løs. Det ble en av de store vekkelser som har gått over Jørpeland.

En av dem som ble berørt av denne vekkelsen var Randi Malene Tollefsdatter Borgø, ofte kalt bar Lina Borgø. Om Lina var kristen før vekkelsen, eller om hun ble frelst i vekkelsen vites ikke. Lina ble født på Nedstrand 12. oktober 1873. Hun vokste opp som yngste barnet i en søskenflokk på seks. Som ung tok hun utdannelse som lærer og fikk sin første lærerjobb på Talgje, skoleåret 1894-95.

Fra Norsk skoletidende nr.27 1895

I 1895 flyttet hun til Jørpeland. Her ble hun en godt likt og vel ansett lærer. I et minneord i avisen Vestlandsposten, heter det om Lina: «Hun var en sjelden flink lærerinne og ved hennes fromme, vinnende vesen, ble elevene så knyttet til henne, at hun i høy grad ble i stand til å frugtbargjøre sin undervisning.»

Lina deltok også aktivt i samfunnslivet. I august 1898 var hun deltaker på Sedeligheds-konferansen i Bergen. I august 1900 opprettet kommunestyret i Strand et vergeråd. Ifølge Jan Alsvik var dette det første råd i kommunen der kvinner ble oppnevnt som medlemmer. Den ene var medlemmene var nettopp Lina Borgø, mens den andre var jordmor Boijine Tuntland. I tillegg var doktor Sten Eid, bonde Johannes T. Botne og smed Gulleik A. Himle medlemmer.

Lina Borgø Fjelde

I 1905 gikk som nevnt en stor vekkelse over Jørpeland, og det var i forlengelsen av denne at kvinneforeningen Godt Haab ble stiftet. Det var naturlig at lærerinnene i bygda ble foreningens første formann. I starten skulle som nevnt foreningen støtte både Kinamisjonen og Misjonsselskapet, men ble etter hvert en forening for Kinamisjonen. Den fikk senere navnet Jørpeland eldre kvinneforening NLM.  «Godt Haab» er første gang registrert i gaveregisteret i bladet Kineseren 1. halvår 1906. Da hadde foreningen sendt kr.100,- til Kinamisjonen. Den første lederen av denne foreningen var altså Lina Borgø. Etter henne kom Marie Wallem, mens det var Kjersti Voll Tungland som var leder den lengste perioden.

Lina var enslig fram til hun var 32 år gammel. Da hadde hun funnet sin utkårede, og han het Rasmus Rasmussen Fjelde. Rasmus var to år yngre enn Lina, og var bonde og fisker på Nedre Fjelde. Han hadde overtatt foreldrenes gard i 1903. Han hadde gått to år på jordbruksskolen på Nedstrand som ung.

Bryllupet sto i Strand kirke 7. september 1905. Forlovere var lærer Peder O. Barkved og bonde Andreas Asbjørnsen Barkved. Da hun ble gift, sa hun opp stillingen sin som lærer. Lina ble gravid kort tid etter bryllupet, men døde 10 april 1906 på Stavanger Amtsykehus av «nepritis gravidarane», komplikasjoner i svangerskapet. Hun ble kun 32 år gammel. Dette var et stort tap først og fremst for Rasmus, men også for misjonsforeningen.

Rasmus R. Fjelde på Madlamoen i 1896.

(foto Alsvik)

Rasmus R. Fjelde tidlig på 1950-tallet.

(foto Alsvik)

Rasmus ble gift på nytt året etter at Lina døde. Denne gang var bruden fra Svines, og het Rakel Thorsdatter. Rakel og Rasmus fikk tre barn, hvorav ett døde kun 10 måneder gammel. Deres eldste datter Inger, overtok garden. Hun var enslig. Datter nummer to ble gift med bonde og stålverksarbeider Tore Olsen Melberg. De slo seg ned på Fjelde bruk 43. Rasmus var mye engasjert i kommunalt styre og stell. I hans 60-års dag skrev Holger Barkved om Rasmus at «han har ei sers evne til å leggje ei sak klårt til rette, men samstundes lurer skjemten i augnekroken».

 

Dødsannonse i Aftenbladet 10.04.1906

Fra Norsk skoletidende nr.38 1906