Henrik Seyffart
Henrik Seyffarth fra Mandal var pionermisjonær i Kina,
men fikk sin lengste arbeidsbolk som forkynner i Norge.
Våren 1907 stod Henrik Seyffarth i et rikt
misjonsarbeid i Kina. Han var en av lederne på feltet, og var en inspirator. Han
og familien på seks, bodde på Poningai stasjon i Laohokow by, en stasjon som
Seyffarth hadde startet. Plutselig får han et kraftig hjerteanfall og blir
sengeliggende. Han hadde ført et svart aktivt liv, med lite tid til hvile. Nå
ble det bråstopp.
Mens han ligger syk blir også to av barna syke. Sønnen
Håkon var angrepet av kraftig lungebrann, og overlevde ikke sykdommen. Dermed
ble det nok ei norsk grav i Kinas jord. Samtidig fikk Henrik klar beskjed fra
legen om å reise tilbake til Norge. Hjerte hans var ikke sterkt nok til at han
kunne fortsette som misjonær i Kina.
Store Elvegate 37 (t.h) som Carl Seyffarth bygde ca 1795 og solgte i 1800
Tyske røtter
Henrik hadde røttene på farssiden, fra Tyskland. Omlag
år 1760 ble det født en gutt i Thüringen midt i Tyskland. Han fikk navnet Carl
Friederich Seyffarth. I 1776-1779 tok Carl Friederich medisinsk utdannelse i
byen Eisenach og praktiserte som kirurg i heimtraktene fram til 1787. Da brøt
han opp og flyttet til Danmark, hvor han fikk arbeid som kompanikirurg i Det
kongelige jyske infanteriregiment.
Denne Carl Friederich var nok en rastløs mann, for
allerede året etter ankomst Danmark, tok han båt nordover, og ankom Mandal i
1788. Her startet han straks virksomhet som «chirurgus practicus», men hans
utdannelse fra Tyskland var ikke godkjent i Norge. Han bygde et flott hus i
Mandal, men solgte det i 1800 og flyttet til Farsund. Her ble han til 1804, da
han flyttet tilbake til Mandal. Fogden i Mandal var ikke særlig begeistret for
Seyffarths virksomhet. Han uttalte i 1798 at «jeg vil heller overlate meg i
Guds og naturens hånd, enn i Seyffarths.»
I 1797 ble han stevnet for virksomheten sin, og dømt
for kvakksalveri. Han flyttet så tilbake til Farsund i 1808, og her søkte han
autorisasjon som kirurg. Utrolig nok ble søknaden innvilget, og han starte med
lovlig legevirksomhet i Farsund. Han satte i 1811 i gang med systematisk
vaksinasjon mot kopper. Han døde i 1813, og var da flyttet tilbake igjen til
Mandal.
Carl Fiederich Seyffarth var gift to ganger. Med sin
andre kone, Maria Berntsdatter, fikk han datteren Dorthea Elisabeth i 1799.
Dorthea Elisabeth ble gift med Ole Andersen, og de fikk sønnen Carl Christian
Olsen i 1830. Carl Christian ble gift med Christine Marhtea Christophersdatter
fra Valle. De bosatte seg i Baggade 14 i Mandal. Carl Christian var «skibsfører
uden examen» og var mannskap på en båt som gikk med trelast til Danmark og
hadde med grønnsaker tilbake til Norge.
Henrik Seyffarth
Oppvekst i Mandal
Carl Christian var barnebarn til kirurg Seyffarth. Han
og kona fikk minst fem barn. 17. juni 1868 ble deres barn nummer fire født. I Mandal
kirke ble Gustav Henrik Seyffarth døpt, 9. august samme år. Han brukte senere bare navnet Henrik. I 1882 var
det to konfirmasjonssøndager i Mandal. Henrik ble konfirmert 1.oktober og fikk
attesten «nesten meget godt» i kristendomskunnskap. Henrik vokste opp i
økonomisk trange kår, og sa selv at han hadde få minner fra oppveksten, og de
han hadde var ikke særlig gode.
I Mandal var det en markert kristenleder som var
lærer. Han het Laurits Nilsen og gav ut både bøker og et eget tidsskrift.
Henrik likte læreren veldig godt og fikk et fortrolig forhold til han. Men han
var lite glad i all puggingen læreren påla han. Henrik vokste ikke opp i noen
kristen heim, men hadde respekt for kristendommen. Da presten ba for han ved
konfirmasjonen, rant tårene til Henrik.
I 1885 gikk det en stille vekkelse over Mandal by.
Mange ungdommer kom gjennom til liv med Gud. Henrik ble også kalt, og bestemte
seg for å bli en kristen. Han trakk seg bort fra sine verdslige kamerater, men
den første tiden ble det mye åndelig strev. Etter en tid ble han satt åndelig
fri, ved at Jesu ord på korset «det er fullbrakt», løste han fra hans strev.
Lærer Nilsen ble til god hjelp for han den første tiden som kristen.
Ungdommene som ble frelst i denne vekkelsen, kom
jevnlig sammen i en forening. Her sang de sammen, ba, leste i Bibelen og i
misjonsblad, samtalte om aktuelle tema og gav penger til misjonen. Foreningen
fikk i 1890 navnet Misjonsarbeideren.
Seyffarth sin barndomsheim i Mandal
Kall til misjonær
Henrik Seyffarth begynte å vitne om Jesus, med det
samme han var blitt frelst. Han hadde lett for å tale, var engasjert og ble
lett rørt til tårer. Han stilte seg opp på trappa heime og vitnet om Jesus. Det
samme gjorde han når ungdommene i Mandal samlet seg til dans. Han kjente også
på et kall til å reise ut som misjonær, og lærer Nilsen rådet han til å søke
misjonsskolen i Stavanger i 1887. Han gikk på et opptakskurs i Stavanger, men
kom ikke inn.
En annen som ikke kom inn på misjonsskolen, var Ole
Næstegård fra Hallingdal. Han hadde lest mye om misjon i Kina i Hudson Taylors
skrifter og begynte å sende artikler om Kinamisjon til lærer Nilsens blad «Den
lille samler». Næstegård ankom Kina i 1888 og var med sine artikler med på å
tenne en brann i Norge for misjon blant kineserne.
Disse artiklene var også med å føre Henriks tanker mot
Kina, og i 1889 satte Laurits Nilsen inn en annonse i bladet sitt der han ba om
penger til en ungdom som hadde kall til å reise til Kina som misjonær, men som
trengte penger til noe mer utdannelse. Pengene strømmet inn, og det var mer enn nok
til at Henrik kunne ta middelskoleeksamen i Mandal, og et språkkurs i England.
Henrik hadde en god venn som var ett år eldre enn han.
Vennen het Laurits Johnsen og han hadde også misjonærkall. Han hadde imidlertid
ikke nevnt dette for noen, før han tilslutt fikk åpnet seg for lærer Nilsen.
Dermed ble Henrik og Laurits knyttet enda sterkere sammen. Henrik var en
periode ansatt på kontoret til lensmann Konsmo i Lyngdal, og fikk i den
perioden spredt interessen for Kinamisjon også i Lyngdal.
Klar for utreise til Kina. F.v. Henrik Seyffart, O.M. Sama, Johs. Brandtzæg,
Ludvig Johnsen, Kund Stokke og Giertine Aarrestad
Fram mot 1891 vokste kinamisjonsbevegelsen på Sør- og Vestlandet.
Thormod Rettedal var flere ganger på forkynnerreise og samlet støtte for
opprettelsen av et luthersk Kinamisjonsselskap. Det ble klart at et slikt
selskap ville bli stiftet i 1891, og vennene Henrik og Ludvig fra Mandal meldte
seg til tjeneste som misjonærer. Før selskapet ble dannet, reiste de på en
talerferd østover i Agder for å forkynne Guds ord og vekke interesse og kall til
Kinamisjon. Under folketellingen våren 1891 var Henrik og Ludvig hos Elisabeth
og Hjalmar Torkildsen på Havstad i Landvik kommune i Nedenes fogd.
Pinsehelga 1891 var det i Bergen samlet en stor flokk
Kinamisjonsvenner fra flere deler av landet. Henrik var utsending fra
Misjonsarbeideren i Mandal. På dette møtet ble Det Norske Lutherske Kinamissionsforbund
stiftet, og de åtte første utsendingene til Kina ble ansatt. Henrik Seyffarth
og Ludvig Johnsen var to av de åtte. 15. september samme år var det
avskjedsfest i Mandal, der det var like mye folk utenfor lokalet som innenfor.
Til Kina
29. september 1891 la dampskipet «Fridhjof» fra kai
med kurs for England. Om bord var ni ungdommer fra Norge, som hadde Kina som
mål. På kaien var det stapp fullt med folk som ville ta avskjed. På bryggen var
det en som nedba Herrens velsignelse over utsendingene, før hele flokken
stemte i sangen «Så vil vi nu sige hverandre farvel, og ønske Guds fred over
eder.» De ni var i tillegg til Henrik og Ludvig, Johannes Brandtzæg som var
lederen deres, Ole Mikkelsen Sama, Johan Albert Skordal, Gjertine Aarrestad,
Brita Vestervig, Knud Stokke og Bertine Eriksen. Bertine var forlovet med
Sigvald Netland, som var kommet til Kina i 1890.
Utsendingene skiftet båt i England, og seilte videre
til Amerika. Her stanset fem av dem igjen for studier og kontakt med
norskamerikanske kristne, mens Ludvig Johnsen, Gjertine Aarrestad, Johannes
Brandtzæg og Bertine Eriksen fortsatt mot Kina og ankom Shanghai i november
1891. Henrik brukte vinteren i Amerika til studier ved Red Wing seminaret, men
ankom Kina sommeren 1892. De første to årene var språkstudier hovedsaken, og bosted
var innlandsbyen Hankow.
F.v. Henrik Seyffarth, Nils Arnetvedt, Johan Albert Skordal og O.M.Sama
Våren 1893 reiste vennene Henrik og Ludvig fra Mandal,
på en tur innover i Kina for å finne en by hvor Kinamisjonen kunne ha sitt
hovedsete. Ludvig var da blitt gift med Gjertine Aarrestad. De var blitt
anbefalt byen Laohokow, og etter et besøk i byen, ble det bestemt at her skulle
hovedsenteret ligge. Det ble videre bestemt at Ludvig og Gjertine Johnsen
skulle flytte dit nokså snart, men så ble Ludvig syk og døde etter kun to år i
Kina. Han var da nettopp blitt far til datteren Lilli.
Oppstart i Laohokow ble derfor utsatt, men 25 mars
1894 ankom Henrik, Ole Mikkelsen Sama og kona hans byen. Her startet de det
første selvstendige arbeidet for Kinamisjonen. Året etter startet Henrik et
arbeid i en annen bydel av Laohokow, kalt Poningai. På denne misjonsstasjonen
hadde han sitt virke hele tiden mens han var i Kina.
I 1897-1899 var Henrik på heimeopphold i Norge. Disse
to årene reiste han mye som forkynner, og fikk oppleve flere vekkelser. En
annen viktig hendelse skjedde også disse årene. Han fant seg ei jente han ble
glad i. Det var datter til kjøpmann Peter Thomas Sandborg i Ålesund, og het
Marie Karoline. Marie var sju år yngre enn Henrik. Bryllupet sto 15. desember
1898 i Ålesund, med brudens far og overrettssakfører Olaf Røe som forlovere.
Kinamisjonens åtte først utsendinger. Henrik Seyffarth nr.3 f.v.
Nye utreiser til Laohokow
Ikke lenge etter nyttår 1899, satte de nygifte kursen
ut til Kina. Mens Henrik var i Norge var det oppstått en konflikt mellom misjonærene
og ledelsen i Norge om ordinasjon og kirkeritualer. Også i Kina var det urolig.
Året etter at Marie og Henrik kom til Kina, brøt det såkalte bokseropprøret ut.
Det medførte at det ble for farlig for misjonærene å bli i Kina, så alle ble
kalt heim til Norge. Kun Edvard Masoni ble igjen i Kina. Marie var gravid under
evakueringen, og deres første barn, sønnen Peter Thomas Sandborg Seyffarth ble
født 24. oktober 1900 i Nagasaki i Japan. Ferden gikk fra Japan videre tilbake
til Norge, men i 1902 var situasjonen blitt rolig, og misjonærene kunne igjen
ta opp arbeidet på misjonsfeltet.
Tilbake i Kina økte familien Seyffarth jevnt og trutt.
Aslaug Dorthea, Håkon og Gustav Henrik ble alle født i denne perioden, mens
Håkon som tidligere nevnt, døde like før familien reiste heim for godt i 1907.
Etter heimkomst til Norge fikk de ytterligere to barn, Carl Christian og Dagny
Marie.
Henrik Seyffarth med en kinesisk venn
Ordinasjonsstriden
Ledelsen i Kinamisjonen arbeidet med å vedta ritualer
for de kirkelig handlinger og for møtene på det nye misjonsfeltet. Det ble også et
brennbart tema om misjonærene skulle ordineres til tjenesten, eller om de
skulle innvies av misjonens hovedstyre. Hovedstyrets forslag ble behandlet i
misjonærflokken mens Seyffarth var i Norge. Et samlet misjonærkollegium gikk
mot hovedstyrets forslag. Misjonærene ville ha et ritual mye likt det som var i
Den norske kirke, og de ønsket at misjonærene skulle bli kirkelig ordinert.
Seyffarth var dypt uenig med sine kolleger. Han sto
fullt og helt på lekmannslinjen, og ble plassert «ytterst på den radikale
fløyen». Vel tilbake i Kina talte han ledelsens sak. Dette skillet i
misjonærflokken fikk også praktiske konsekvenser. Nils Arnetvedt var leder for
misjonærflokken, og den som skulle døpe Marie og Henrik sitt første barn.
Arnetvedt ville ikke døpe med det dåpsritualet som generalforsamlingen hadde
vedtatt. Det førte til at Henrik valgte å døpe barnet sitt selv.
Henrik Seyffarth framme til venstre
Resultatet av denne striden ble at de fleste
misjonærene sa opp sin stilling. Misjonsfolket ville innvie sine misjonærer
selv, og de ville ha «minst mulig» ritualer og faste bønner. Dette kunne ikke de
fleste misjonærene godta, og sa opp sin stilling. Kun noen få, Marie og Henrik
Seyffarth inkludert, ble igjen. Men nye utsendinger var på vei, og staben økte
igjen ut over 1900-tallet.
I 1918 skulle generalforsamlingen drøfte kirkeordning
igjen. Seyffarth var (blitt?) prinsipiell frikirkemann og hadde et brennende innlegg i
frikirkelig retning. Men da fikk han kontant svar fra Kårstad fra Sunnmøre: «Ein
kvar pinseven eller baptis kunne ha tale med like stor salvelse som Seyffarth i
dag. Ellers kan eg seia at eg har lese litt kyrkjesoge. Eg veit at det var
ikkje noko anna samband mellom kyrkjelydane i Efesus og Korint enn det er
mellom Kinaforeiningane i Bergen og Ålesund. Det var eit åndeleg samband. Noko
meir var det ikkje. Og då må du ikkje koma her og binda vårt samvit.» Dermed
var debatten avslutta.
Henrik Seyffarth
Vekkelsespredikant
og misjonsinspirator
Den første tiden etter at familien Seyffarth kom
tilbake til Norge i 1907, måtte Henrik bruke til å samle krefter. Han ble aldri
kvitt hjerteproblemene, men han ble i mye bedre form og fikk kreftene tilbake.
De bodde en tid på Devold gard i Grytten kommune, men i 1910 fikk Henrik kall
til å bli kasserer for Kinamisjonen. Det medførte flytting, først til Bergen og
andre etasje i Fosswinckelsgate 47, og deretter fra 1914 til Oslo. I Oslo slo
de seg ned på Nordstand, hvor de ble boende resten av livet. I perioden
Seyffarth var kasserer, var han med å opprette pensjonskassen for Kinamisjonens
ansatte og var nestformann i styret for denne. Han var også formann i Bergen
Fellesforening i to år, og i Oslo Fellesforening i to år.
Henrik Seyffart
I 1916 fikk han avløsning som kasserer og brukte
resten av sin tid som forkynner og misjonsinspirator. Han var fremdeles en varm
og følelsesmessig engasjert forkynner. Gamle Tønnes Bjerkrheim, Trygve
Bjerkrheim sin far, hadde talerbesøk av Seyffarth i 1925. Etter det besøket
skrev han i si dagbok: «Slik varm og bibelsk forkynnelse har neppe lydt i
Høland.» Han var opptatt av at misjonen måtte ha et sterkt heimarbeid, for å
kunne ha et sterkt ytremisjonsarbeid.
Henrik Seyffarth (nr.3 f.h. framme) med misjonsvenner.
Seyffarth fikk stå i mange vekkelser i løpet av sin forkynnervirksomhet.
Ikke minst i Agder, Skien og Østfold hadde han god inngang. I 1918-1919 sto han
i en stor vekkelse i Fredrikstad. Gamle Seiersten bedehus ble for lite, så
misjonsfolket bygde et nytt og stort bedehus i forlengelsen av vekkelsen.
Han var også en pådriver for kretsdannelser,
dannelser av fellesforeninger og misjonsforeninger. Han var ofte brukt som
taler på stormøter, sammen med blant andre Brandtzæg og Ludvig Hope. I 1919 var
han taler på kretsmøtet i Stavanger krets, der hovedsaken var opprettelse av ny
skole. Det store flertallet av utsendingen talte for opprettelsen av Tryggheim,
mens kretsstyret var imot. Henrik blandet seg i debatten og sa: «Jeg forstår at
det er et brennende ønske hos kinamisjonsvennene å få sin egen skole, og jeg
vil anbefale at de stemmer for forslaget til Foldøen og Eiane.»
Avisen Agder 10.03.1933
I 1927 kom det opp spørsmål om Kinamisjonen burde få
et nytt misjonsfelt. Det var stadig uro i Kina, så mange var opptatt av at organisasjonen
burde ha et misjonsfelt til. Seyffarth var en varm tilhenger av opprettelsen av
et nytt misjonsfelt, og han ble oppnevnt som medlem i en komité som skulle
utrede saken. Komiteen anbefalte at Manchuria skulle bli nytt misjonsfelt, og
dette ble vedtatt med noen små forbehold på generalforsamlingen i 1930. Endelig
vedtak ble fattet av ledermøtet i 1932.
Da var Henrik Seyffarth nesten i mål med livet sitt
her på jord. Han fikk på nytt problemer med helsa og sovnet stille inn 8. mars
1933, 64 år gammel.
Minneord over Henrik Seyffarth i Dagen 11.03.1933
Kilder
Olav Arild Abrahamsen: Farsund bys historie
Finn-Einar Eliassen: Mandal bys historie 1500-1850
Kinaforbundets arbeide i Bergen. Et 50 års skrift
Erik Kjebekk: Misjon i 100 år
Erik Kjebekk: Verden for Kristus. NLM 100 år
Misjonærer 1891-1941
25 aar. Kinamisjonens historie 1891-1916
August Vik: Pensjonskassen 50 år
Olav Uglem: O. M. Sama
Jakob Straume: Tro over lite
Jakob Straume: Kristenliv på Sunnmøre
Jakob Straume: Kristenliv på Nordmøre
Jakob Straume: Johannes Brandtzæg
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Johannes Torvaldsen: Kristenliv i Østfold
Kristelig Familiekalender
Oscar Handeland: Det Norske Lutherske
Kinamisjonsforbund gjennom 50 år
Oscar Handeland: Misjonssambandet i Norge NLM 75 år
Oscar Handeland: Kristenliv på Agder
Karsten Ådna: Kristenliv i Telemark
Fr. Grøvand: Lekmannsrøster på Sørlandet
Den evangelisk-lutherske frikirke gjennom 75 år
Tønnes Bjerkrheim: Dagbøker
NLM arkivet
geni.no
digitalarkivet.no
nb.no
aftenbladet.no
dagen.no