søndag 29. desember 2019

En spesiell juletrefest


Juletrefest (foto: sekken.net)

Jeg har vært på mange juletrefester, og talt på noen få. En slik juletrefest har brent seg fast i minnet, og det er ikke bare gode minner.

Jeg hadde min første andakt noensinne, på en basar på Askvik bedehus 16. april 1986. Da var jeg ansatt som barne- og ungdomssekretær i Stavanger krets av NLM, med oppstart 1. mai 1986. Da julen kom samme år, hadde jeg hatt ti ulike andakter, på tilsammen 18 møter eller foreninger.

I romjulen hadde jeg lovet å tale på en juletrefest på Håland bedehus på Randaberg 30. desember. Jeg hadde ellers ingen oppdrag i romjula, hadde kun vært på en juletrefest på Jørpeland som deltaker, med Gerhard Fjelde som taler. Festen på Håland ble arrangert av søndagsskolen og startet kl.17.00.

Jeg forberedte talen på samme måte som de ti forrige talene. Jeg husker ikke noe spesielt fra forberedelsene, annet enn at jeg var litt ekstra nervøs fordi jeg ikke visste hvilken forsamling som ville komme. Håland bedehus er et lite bedehus, i utkanten av Randaberg. De fleste Randaberg-buene soknet til hovedhuset i Randaberg sentrum. Jeg så derfor for meg en litt mindre forsamling, og hadde laget ett par små skisser som jeg tenkte kunne fange barnas oppmerksomhet.

Vel framme på Håland, fikk jeg bange anelser da jeg kom inn på bedehuset. Der var det dekket både i hovedsalen og sidesalen, og da festen var klar til oppstart var huset stapp fullt. Fullt av voksne, men ikke minst av barn, og det barn med masse energi. Talerstolen var vendt mot hovedsalen, så de som satt i sidesalen, var det vanskelige å få kontakt med.

Så langt jeg husker, skulle andakten være først, deretter god servering før festen ble avsluttet med gang rundt juletre. Det ble derfor tidlig min tur til å ha andakten. De få minuttene jeg holdt på, sitter enda i meg som noen skrekkens minutter. Det føltes som om hele salen var i bevegelse med urolige barn. Mine små og dårlige illustrasjoner var det kun de på første benk i hovedsalen som så. Jeg hadde verken pedagogisk evne eller nådegave til å fange barnas eller de voksnes oppmerksomhet.

Fra Håland bedehus (foto: Kleppa Reise i bedehusland Rogaland)

Hva jeg fikk sagt, husker jeg ingen ting av. Jeg husker imidlertid veldig godt den vonde følelsen jeg hadde da jeg gikk og satte meg. Tankene var i kaos. Her hadde jeg misbrukt en stor anledning til å få gi et fullsatt bedehus noe godt fra Guds ord. Jeg hadde mislyktes fundamentalt med å få forsamlingens oppmerksomhet. Selv etter 33 år kjenner jeg den forferdelige følelsen av å mislykkes.

Han som ledet festen var en fantastisk mann. Han het Albin Goa, og hadde vært søndagsskolelærer i årtider. Han hadde også reist litt rundt på bedehus og hatt andakter i barnelag, familiemøter og på leirer. Han hadde ei klar nådegave til å tale til barn, og var også en god pedagog, uten lærerskole. Han ble også mye brukt som solosanger på ulike bedehus på Jæren.

Albin merket at det bar galt av sted med andakten min. Da jeg satte meg, gikk han rolig fram og begynte å stille noen enkle oppfølgingsspørsmål. Plutselig var det helt stille i salen. Alle barna fulgte med som lys og svarte tydelig og fint på spørsmålene fra Albin. På noen få minutter hadde han fått forkynt evangeliet enkelt og klart, for en lyttende forsamling. Det var fantastisk å oppleve, men samtidig gikk det om mulig enda hardere ut over min frimodighet.

Albin Goa 
(foto: Olsen: Randaberg Misjonsforsamling 100 år)

Mer husker jeg ikke fra den festen. Jeg husker ikke om vi fikk mat eller gikk rundt juletreet. Jeg husker bare at det var en nedbrutt barne- og ungdomssekretær som reiste heim den kvelden. At jeg ikke sa opp stillingen min på dagen, forstår jeg neste ikke i dag.

Nå, i romjulen 33 år senere, kom jeg igjen til å tenke på denne spesielle hendelsen i tjenesten min. Jeg måtte finne fram manuskriptet til andakten, for å se hva det var jeg hadde tenkt å si. Om jeg fikk sagt det jeg hadde tenkt, vet jeg ikke. Teksten var om de vise menn, og manuset inneholdt flere viktige punkt. Jeg tror jeg kunne sagt det meste også i dag. De fleste taler og andakter jeg har hatt, har jeg hatt på mange forskjellige steder. Denne ble holdt kun denne ene gangen. I ettertid ser jeg at jeg gjerne kunne brukt mye av andakten også flere ganger.

Den som har prøvd seg som forkynner og andaktsholder, vil nok nikke gjenkjennende til det jeg har fortalt. Jeg har selv senere hatt mange slik opplevelser, men ikke noen som har rystet meg slik som det gjorde i 1986. Noe av årsaken til det var nok at jeg da var ganske ny som forkynner.

En liknende erfaring har jeg opplevde flere ganger. Jeg hadde fått noe å si til forsamlingen, som var blitt veldig godt for meg selv. Så kom jeg på talerstolen, og det ble nesten som å tale til en vegg. Orda ville liksom ikke ut av munnen. Det var totalt stengt. Senere våget jeg meg kanskje til å bruke samme talen i en annen forsamling. Da har det hendt mer enn en gang, at teksten åpnet seg, ikke bare for taleren, men også tydelig for de som hørte på.


Det er mange årsaker til slike hendelser. Den viktigste er at møtevirksomheten er av åndelig art. Det er en kamp om sjelene. En annen årsak er at Gud har omsorg for sine sendebud. Skal vi bli bevart på himmelveien, trenger vi å holdes i avhengighet av Jesus. Men noen ganger kan det også være at forberedelsene burde vært bedre, både hva gjelder kontakt med de lokale på forhånd, og forberedelse i bønn og lesning.

En forkynner har sin autoritet i Guds Ord, minnet Hartvig Skartveit meg om flere ganger. Og Gud våker over sitt ord, uavhengig av forkynneren. En predikant hadde en gang en liknende erfaring som jeg hadde på Håland. Møtet var totalt stengt, og han husket møtet nettopp for det i all ettertid. Om lag tjue år etter møtet, ble det vekkelse i nabobygda. Ei av dem som ble frelst i den vekkelsen kunne fortelle at hun hadde vært på det «stengte» møtet. Der var det et bibelord som stanset henne og fulgte henne som et kall helt til hun tjue år senere ble frelst. Slik er det med Guds ord og Den Hellig Ånd.

Å være forkynner er et stort privilegium, det er en stor nåde og et stort ansvar. Vi er «sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!» (2 Kor 5,20) Johan Halmrast har lagt følgende linjer i Maria Magdalenas munn: «Tenk, jeg som er ringest blant ringe, den minste han kjenner på jord. Tenk, jeg skal hans hilsen frembære, å kunne jeg synge det ut! Mer kunne ei engler begjære enn gå med så salig et bud.» (SB nr.680)









fredag 27. desember 2019

Skapelse eller evolusjon?


Kan Darwins lære om artenes opprinnelse og Bibelens skapelseslære forenes? Eller vil det ene utelukke det andre?

I en lederartikkel i det danske tidsskriftet «Nyt Liv», drøfter redaktør Mikkel Vigilius spørsmålet om det kan ha vært død før syndefallet. Evolusjonsteorien forutsetter at døden har vært «en del av utviklingen», men Guds ord sier at døden var en følge av synden. Før syndefallet var «alt såre godt».

De fleste bibeltro kristne har avviste evolusjonsteorien, men nå har ifølge Vigilus, «en ny lære begyndt at vinde udbredelse iblandt bibeltro, lutherske kristne i vores land. Jeg har i dette blad skrevet om den amerikanske forfatter Timothy Keller, som i sin bog «Gud for skeptikere», der kom på dansk i 2011, argumenterer for, at Gud har brugt evolution som sin måde at skabe på.»

Videre skriver Vigilius: «Min personlige sorg og uro i denne sag skyldes, at jeg ikke kan se det anderledes, end at Bibelen faktisk siger noget om denne sag, og at Bibelens samlede vidnesbyrd med stor tydelighed peger i én bestemt retning: Al sygdom, lidelse og død både hos mennesker og dyr kom ind i skaberværket som en følge af menneskets synd. Det er vores skyld alt sammen, ikke Guds. Hvis dette er Bibelens lære, så må vi som bibeltro kristne holde fast ved den lære, uanset hvilke omkostninger det vil få for os. Vi ærer Gud ved at gøre det, og vi er på sandhedens side.»

Lenger ute i artikkelen skriver han at denne saken har med bibelsyn å gjøre. «Hvornår mister man det oprigtige forhold til Bibelen? Det gør man, når man ved, hvad Bibelen siger, men vil have den til at sige noget andet og sørger for, at den kommer til det. En ny fortolkning af de bibelske tekster er det almindelige og taknemlige redskab til at nå dette mål.»

«Når jeg læser de bibelske tekster, kan jeg ikke se det anderledes, end at de klart og umisforståeligt udelukker en evolution med sygdom, lidelse, drab og død før syndefaldet.»


Gud skapte alt godt: «Er det i pagt med Bibelens billede af Gud at hævde, at han valgte at skabe sygdom, lidelse og død hos dyrene, og at han så det som «meget godt»? «Gud er lys, og der er intet mørke i ham» (1 Joh 1,5). «Gud er kærlighed» (1 Joh 4,16). «Herren er god» (Sl 25,8). «Hellig, hellig, hellig er Hærskarers Herre» (Es 6,3). Sådan har Gud åbenbaret sig for os i sit ord, og gennem hele Bibelen gøres det klart, at intet ondt, defekt og destruktivt har sin oprindelse i Guds hellige, rene og gode væsen. Gud er fuldkommen, og alt, hvad han gør, er fuldkomment. «Han er klippen, hvis gerning er fuldkommen, alle hans veje er rette» (5 Mos 32,4).

«Menneskets synd bringer forbandelse ind over hele jorden med alt, hvad den rummer. Forbandelsen medfører en grundlæggende forandring og forværring af forholdene på jorden. Fordi forbandelsen skyldes menneskets synd, kan den først fjernes, når menneskets synd fjernes – ved Jesu forsoning.»

«Vi kan ikke fastholde begge dele. Evolutionslæren hævder, at der var millioner af år med dyreskrig, smerte, kamp, flænsede struber, rallen og død, før mennesket blev skabt. Teksten her (Rom 8,19-23) siger, at alt dette kom som en følge af vores fald i synd.»

Vigilius konkluderer mot slutten av srtikkelen: «Som bibeltro kristen er jeg overbevist om, at der er fuld overensstemmelse mellem det, Bibelen lærer, og den virkelighed, vi lever i. Det gælder også i forhold til Bibelens lære om skabelse og syndefald. Mennesket kom først, derefter synd og så død i skaberværket og hos mennesker. Hvis dette er sandt, så udelukker det evolutionsteoriens tanker om, hvordan livet og arterne har udviklet sig, og hvordan mennesket er blevet til.»

Jeg vil anbefale å lese hele den lange artikkelen. Du finner den her: 












onsdag 18. desember 2019

Å telle mine dager



Livet her på jorda er kort. Derfor oppfordres vi i Guds ord til å «telle våre dager», til å nytte dagene rett og til å se livet i evighetsperspektiv.

Jeg var nylig hos frisøren for å klippes til jul. Ryggen var ikke helt samarbeidsvillig og på toppen av hodet ser jeg det begynner å tynnes. Tegn på at årene går. Mens jeg satt hos frisøren, kom et lite bibelvers fra Salmens bok for meg. «Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!» (Sal 90:12)

Jeg har sett litt på levealderen til mine forfedre i fem generasjoner bakover. Den som fikk kortest liv, var min farfar Lars Sandvik, som kun ble 36 år gammel. Tippoldefar Thore Nag var den som fikk lengst liv av mine 29 mannlige forfedre i denne perioden. Han ble 97 år gammel. Gjennomsnittlig levealder for disse 29 var 65 år. Selv blir jeg 60 år til sommeren.

Det er Moses som ber til Gud i Salme 90. Han sier at «vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, åtti år.» Selv ble Moses 120 år. Likevel, livet er kort. Ingen av oss vet hvor lenge vi får leve her på jord. Men vi vet at en dag er det slutt, og da er det avgjørende viktig å være på den rette evighetsveien.

Å være realist med tanke på at livet er kort, betyr ikke at vi ikke skal glede oss over livet og alt det innebærer. Livet er en gave fra Gud som han ikke vil vi skal flykte fra, men glede oss over og være takknemlig for. Livslysten og livsgleden er en gave fra Gud.

Men om vi får et langt eller kort liv her på jord, er det uansett kun som et blink med øyet, i forhold til evigheten som aldri tar slutt. Menneskets store alvor er at vi alle er syndere, og dermed på vei mot fortapelsen. Det finnes imidlertid en redning. Redningen er Jesus som ble født i Betlehem i julen for 2000 år siden, og som 33 år senere døde på et kors i Jerusalem. For der på korset sonet han for all verdens synd, før han sto opp av graven tredje dagen etter sin død.


«For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16) Her er min redning for evigheten. Om jeg får leve til jeg blir 60 eller 100, er Jesu soning fullkommen nok. I troen på han, skal jeg slippe å gå fortapt, men få en evighet i himmelen, der alt er fullkomment godt.

Hvor du og jeg skal tilbringe evigheten, avgjøres den korte tid vi lever her på jord. Det er derfor vi formanes til å telle våre dager og til å søke «Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!» (Jes 55:6)








mandag 16. desember 2019

Dansk MF og kvinnelige prester



Det var vemodig å lese i Dagen 14.12.19 at det danske Menighedsfakultetet har skiftet syn på kvinnelige prester.

Etter press fra studenter, har styret for MF forlatt sitt nei til kvinnelige prester og sidestilt de to syn på saken. Dermed har nok en skanse falt i et viktig bibelsynspørsmål.

Skal vi finne svar på teologiske spørsmål, er Bibelen kilden å gå til. To viktige tekster i spørsmålet om kvinnelige prester, er 1 Kor 14,34ff og 1 Tim 2,11ff. I Korinterbrevet står det: «Som i alle de helliges menigheter skal kvinnen tie i menighets-samlingene. For det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier. …det jeg skriver til dere, er Herrens bud.» Her ser vi at dette er noe som gjelder alle Guds menigheter og at det er et Herrens bud!

I 1 Timoteus brev står det: «En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva.» Her ser vi at det tales om læreansvar og en «hodefunksjon», og at dette er en ordning Gud har satt fra skapelsen av.

Åpning for kvinnelige prester, var et resultat av den liberale teologis frammarsj. Det blir derfor en bortforklaring når styrelederen for MF sier, at endringen av synet på kvinnelige prester ikke rokker deres bibelsyn. En slik argumentasjon har vi sett lenge i kvinneprestspørsmålet, og senere også i homofilispørsmålet. Når en åpner opp for et syn som er i strid med Guds ord, sier det seg selv at bibelsynet endres. Det så vi klart ved det norske MF. Det er beklagelig at dette skjer nok en gang.

At endring av bibelsyn ved MF også får konsekvenser for kristenfolkets giverglede, er forståelig. Den som ønsker å vær tro mot Guds ord, vil gi hovedtyngden av sine gaver til organisasjoner og institusjoner som lærer i overensstemmelse med Guds ord.


(Leserinnlegg i Dagen 17.12.2019)









tirsdag 3. desember 2019

Nådegaver til oppbyggelse

Fra Bangsund bedehus. (foto namdalsavisa.no)

I Apostlenes gjerninger kapittel 6 skildres en spesiell situasjon i urmenigheten. Herrens apostler var blitt overarbeidet, og måtte overlate noe av ansvaret i menigheten til andre.

«På denne tiden, da tallet på disipler stadig økte, begynte de gresktalende jødene å knurre mot de hebraisktalende over at enkene deres ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. Da kalte de tolv hele disippelskaren sammen og sa: Det er ikke rett at vi forlater Guds ord for å tjene ved bordene. Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven.

Men vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste. Det de sa, fikk tilslutning hos hele flokken. Og de valgte ut Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Parmenas og Nikolaus, en mann fra Antiokia, som var gått over til jødenes tro. Disse mennene stilte de fram for apostlene, som ba og la hendene på dem. Og Guds ord hadde fremgang. Tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt, og en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.» (Apg 6:1-7)

Vi leser at det var noen i menigheten som knurret fordi de mente at utdelingen av mat til de fattige ikke foregikk på riktig måte. De gresktalende kristne var forarget fordi de mente at de hebraisktalende kristne ble forfordelt. Urettferdighet på grunn av rase, ville vi kanskje sagt i dag.

Men det ser ikke ut til at det som skjedde var en bevisst handling. Det var visst apostlene som holdt på å bli utbrent. De hadde så mange oppgaver å gjøre, at de ikke maktet å utføre alle på en god og rettferdig måte. Et kjent fenomen både i Bibelen og i vår tid. Moses holdt også på å bli utbrent. Heldigvis hadde han en klok svigerfar, som fikk overtalt Moses til å delegere oppgaver. 

Også i vår tid er det noen forsamlinger som lider over velmenende og brennende ildsjeler som ser så mange oppgaver og er så flinke til å utføre dem, men ikke like gode til å delegere. Så ender det fra tid til annen med at ildsjelene går trette og sure, og begynner å anklag andre for lite glød og lite villighet i tjenesten – så er sannheten kanskje at de andre ikke har fått slippe til.

Det er en fin måte apostlene taklet knurringen på. De innså at det var rett det som ble sagt. Apostlene maktet ikke å gjøre alle oppgavene selv. De var satt til å forkynne Guds ord og til forbønnstjeneste. Derfor måtte andre overta «tjenesten ved bordene».

Fra en fest for medarbeider på gjenbruksbutikken i Kvinesdal

Dermed ble det bestemt å velge ut noen diakoner. Fattigforstandere står det i andre oversettelser. Slike oppgaver har alltid fulgt Guds folk. De fattige og syke må få hjelp. De mange praktiske oppgaver i Guds forsamling, må også gjøres, og ikke alle kan gjøre alt.

Diakontjenesten er veldig viktig, og har samme siktemål som alle tjenester i Guds rike, nemlig at folk må bli frelst. Ikke slik at vi ikke hjelper, hvis ikke de som trenger hjelp vil høre på vårt vitnesbyrd. Nei, hjelpen er uavhengig av mottakerens forhold til Gud. Men en diakons «ønske og bønn til Gud for dem (han og hun hjelper), er at de må bli frelst.»

Vi legger merke til kriteriene ved utvelgelsen av diakonene. De må ha et «godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom». Er vi opptatt av det, eller ser vi kun etter dyktighet?

Så har Gud satt ulike nådegaver i menigheten. (1 Kor 12,28) Det står at det er Gud som gir nådegaver, og at han gir dem til menigheten. Jeg synes å merke at noen ganger blir talen om nådegavene altfor individualistisk. Du må vite hvilken nådegave du har! Du må bruke den/de nådegavene du har fått! Ja, kanskje det. Men nådegavene er gitt til forsamlingen. Det er forsamlingen som skal se min nådegave og sette meg til de tjenester de ser jeg har nådegave til.

Det synes jeg er fantastisk stort. Gud gir deg nåde til å fylle gjerningene som blir lagt ferdige for deg. Som kristne går vi ikke i egen kraft. Vi får gå i ferdiglagte gjerninger, og i Åndens kraft. Nådegavene er ulike, vi som kristne er ulikt utrustet. Men vi er ulike lemmer på Guds legeme. 

I Guds ord understrekes det videre at nådegavene først og fremst er gitt til menighetens oppbyggelse. Derfor sier Paulus at han heller vil «tale fem ord med min forstand så jeg kan lære andre, enn ti tusen ord med tunger» (1 Kor 14,19). Paulus talte mye i tunger, men nesten aldri i forsamlingen. Tungetalens nådegave er en av få som først og fremst er gitt til «egen oppbyggelse» (1 Kor 14,4). Skal den i det hele tatt brukes i forsamlingen, må den tolkes av en med tolkningens nådegave. Da må den som har fått et budskap i tunger, først avtale med møteledelsen om det er noen med tolkningens nådegave tilstede.  

Bibelen sier: «Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, og ulike slags tunger. Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Gjør vel alle kraftige gjerninger? Har vel alle nådegaver til å helbrede? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem? Men streb etter de beste nådegavene! Og jeg vil vise dere en enda bedre vei.» (1Kor 12:28-31)

Merk det tales til dere, ikke til deg. Menigheten skal «strebe etter de beste nådegaver!» Lykke til i den største tjeneste på denne jord!









onsdag 27. november 2019

Hvorfor brenne Koranen?


Koranen (foto dagen.no)
Ei lita gruppe islam-motstandere avholdt nylig en demonstrasjon, hvor de også brant et eksemplar av Koranen. Hendelsen har fått bred oppmerksomhet, og mange muslimer føler seg krenket.

Med på demonstrasjonen var også en prest, og i ettertid har enkelte kristne støttet brenningen i sosiale medier. Ut fra kristen tenkning må støtte til en slik handling være misforstått. Det er meningsløst å trakke på andres religiøse følelser bare for å provosere.  Vi skal vise respekt for annerledes troende, selv om vi mener det de tror på er forvrengt.

Bibelen taler om et bokbål. Det var noen som ble frelst og som derfor brant sine hedenske bøker som et oppgjør med sin gamle tro. Slike bokbål kunne vi gjerne sett flere av. Mennesker som etter et møte med frelseren Jesus Kristus, tar et oppgjør med satan og hans åndehær. Men da er det et oppgjør med seg selv, ikke en demonstrasjon mot andre.

Samtidig kan det være på sin plass å spørre hvordan muslimenes respekt er for andre troende? Det er store ulikheter også blant muslimske grupper, men i mange land med islamske lover er det forbudt å skifte religion. I flere av landene blir du fengslet og støtt ut av familien hvis du for eksempel går over fra islam til kristendommen. Ja, enkelte steder er det dødsstraff for slikt. Det er null toleranse og respekt for annerledes troende.

Den muslimske læren må vi både argumentere og forkynne mot. Den er et djevelens garn for å holde mennesker borte fra den sanne Gud, slik at de går evig fortapt. Slik er all religiøsitet. Men ingen religion sprer så mye hat og frykt som islam. De fleste steder hvor islam rår, er det farlig å være annerledes tenkende.

Guds menighet er ikke satt til å drive politikk. Den skal forkynne evangeliet slik at sjeler kan gå over fra mørkets makt og til Gud. Slik at hat og drap må vike, for nåde og fred. Som kristne skal vi be for muslimene. De er dyrebare sjeler som Jesus har gitt sitt liv for å frelse for himmelen. Jesus vil at enhver muslim skal vende om og tro på Ham som er den eneste veien til himmelen.







søndag 3. november 2019

KRIK og Guds ord



Lørdag 2. november fattet generalforsamlingen i ungdomsorganisasjonen KRIK et vedtak i strid med Guds ord. Det er trist og må få konsekvenser.

Organisasjonens øverste organ gav med stort flertall tilslutning, til et vedtak styret fattet i august. Vedtaket sier at KRIK vil «løfte opp ekteskapet mellom mann og kvinne som Guds gode ordning for samlivet». Men så legger de til at samlivsform ikke skal være avgjørende for hvorvidt man kan være frivillig leder på KRIK-leir.

Guds ord sier at homofilt samliv er synd. (Rom 1,26f, 1 Kor 6,9). Guds forsamling kan ikke sette mennesker som lever i åpenbar strid med Guds ord, og forsvarer det de gjør, til ledere, aller minst til å lede ungdom i en sårbar alder. Det gjelder uansett hvilke synd det er snakk om. Nei, da skal den som lever i synd, kalles til omvendelse.

Det som nå skjer i KRIK har klare paralleller til det som har skjedde i Den norske kirke. I 1920 var en stor flokk kristenledere samlet til et møte i Calmeyergatens misjonshus. De som kalte inn til møtet var bekymret for vrang lære og liberal teologi. De var også bekymret fordi mange som sa de var tro mot Guds ord, likevel gjerne samarbeidet med vranglærerne. Calmeyergate-møtet vedtok at de ikke ville ha noe frivillig samarbeid med vranglærere.

Jeg er derfor glad for at ledere i NLM og ImF har gitt klart uttrykk for at hvis KRIKs landsstyret sitt vedtak blir bekreftet av generalforsamlingen, vil dette få konsekvenser. Det vil derfor være nødvendig å bryte det organiserte samarbeidet med KRIK på bibelskolene og ellers i organisasjonene. Lokale misjonsvenner bør også la helgens vedtak får konsekvenser.

En har sagt: «Vrang lære er ikke feil meninger, men åndelig gift.» (Brynjulf Hoaas). Mange unge sliter med sin seksuelle identitet. De bør omsluttes med varme, omsorg og hjelp til et liv i Guds lys. Den kursen KRIK nå har vedtatt, er en kurs i strid med Guds ord, og vil ikke være til åndelig hjelp for de unge, tvert imot. Derfor er det som skjedde lørdag, både alvorlig og trist.

torsdag 31. oktober 2019

Nord Norges første Kina-misjonær


Ole Mikkelsen Sama

Ole M. Sama var fra Harstad, og fikk sin lengste tjeneste som misjonær i Kina. Det ble mange rike år, men også år fylt med spenning og dramatikk.

Det var ettermiddag lørdag 14. mars 1914. I ei seng på sykehuset i byen Siangyang lå den 50 år gamle misjonæren Ole Mikkelsen Sama fra Harstad i Troms. Tankene hans denne ettermiddagen kranset ikke om sine egne skuddsår, men om vennen og medarbeideren Tønnes Frøyland som var blitt begravet i Laohokow tidligere på dagen. Frøyland var utdannet lege og kom til Kina som misjonær i 1909. Både misjonærene og kineserne var blitt glade i kollegaen fra Sokndal. Sorgen og fortvilelsen var derfor stor da han ble skutt av røvere 8 mars. Livet hans sto ikke til å redde.

Sama tenkte på alle misjonærene som var sendt ut for det unge Kinamisjonsforbundet. Siden han selv og åtte andre ungdommer forlot Stavanger i september 1891, hadde til sammen 74 voksne Kinamisjonens misjonærer ankommet Kina. Av disse var sju døde av sykdom. Ni hadde brutt med Kinamisjonen, de fleste på grunn av konflikten om liturgi og ordinasjon. Fem hadde måtte reise heim på grunn av sykdom og sju hadde reist heim av andre årsaker. Og nå var altså Tønnes Frøyland skutt og drept.

Tankene hans kretset omkrig Guds ledelse og veier, og Hans tanker som er så mye høyere enn våre tanker. Sama tenkte på alle som var villige til å reise til Kina for å forkynne evangeliet, og kostnadene som var høye for så mange. Han skulle så gjerne ha fulgt Tønnes Frøyland til graven. Sama var både Frøyland sin sjef og hans gode venn. Men han var selv hardt skadd av kuler fra røvernes våpen, så han måtte holde senga. Derfor fikk han ekstra god tid til å tenke på Guds ledelse og Guds nåde denne ettermiddagen.

Kinamisjonens første utsendinger. Ole M. Sama bak til høyre.


Det var den beryktede røverhøvdingen «Hvite ulv» med sin hær, som angrep Laohokow natt til søndag 8. mars 1914. Sama ble skutt da røverne plyndret misjonsstasjonen og tok med seg de andre misjonærene på misjonsstasjonen, Sofie Istad, Tønnes Frøyland og Ole Johannes Helland. Sama fikk hjelp til å komme inn i leiligheten og ned på en sofa. Tønnes Frøyland kom tilbake til stasjonen etter kort tid for å hente mer medisinsk utstyr. Han fikk samtidig se til, og stelle med sin hardt skadde kollega. De skiltes ved at Tønnes sa til Ole Sama: «Å – Sama, hvor jeg holder av deg. Du er den beste vennen jeg har på jord.» Ute på gårdsplassen ble Frøyland like etter skutt og drept av røvere. Dagen etter reiste røverbanden videre og igjen lå 1500 drepte kinesere og 4000 sårede. Ole Johannes Helland ble sluppet fri fra fangenskapet og fikk hjelpe Sama fra Laohokow til sykehuset i Singyang.

Aftenposten 17.04.1914


Det gikk bra med Ole Sama. Han fikk raskt kreftene tilbake, og kunne returnerer til Laohokow og gjenoppta tjenesten som tilsynsmann og styrer ved stasjonen. Mye av bygg og inventar var ødelagt av røverne. Det kunne imidlertid repareres, men Frøyland fikk de aldri tilbake. Han var forfremmet til herligheten.

F.v. Knud Stokke, Ole Næstegard d.y. og Ole M. Sama

Oppvekst i Troms
Sine første år, tilbragte Ole i det som nå er Harstad by. Da Ole ble født 18. januar 1864, hørte garden Sama til Trondenes og grenset opp til byen Harstad. Ole ble heimedøpt og dåpen bekreftet i kirken 31. juli. Han fikk navnet Ole Mathias Mikkelsen Sama. Ole vokste opp i en søskenflokk på 10 og foreldrene var Pernille Marie Olsdatter fra Kvæfjord og Mikkel Mikkelsen Sama. Sama var en lite gard, som hadde vært i slekta siden midten av 1700-tallet. Han vokste opp i fattige kår.

Ole M. Sama


Ole var en lærenem kar, og startet på skole på Harstad-garden ett år før sine jevnaldrende. Da han var blitt ni år, ble han flyttet til en morbror i Kvæfjord. Han hadde god kontakt med foreldrene, men ble boende hos morbroren til året etter at han ble konfirmert. Konfirmasjonen sto i Kvæfjord 14. juli 1878, med prestens attest «nesten god kristendomskunnskap og god oppførsel.» Da presten ba for Ole, rant tårene. Han lengtet etter å bli en kristen, men det ble ikke noe åndelig gjennombrudd da. Ole sin far døde da Ole var 11 år gammel. Han reiste derfor heim til Sama året etter konfirmasjonen og hjalp mora på garden. I tillegg drev han fiske om vinteren, både i Lofoten og Finnmark.

Ole M. Sama


Høsten 1883 kom predikant Jens Hetland fra Tysnes til Trondenes. Han hadde hatt møter flere steder i området, og mange var blitt frelst. 2. juledag hadde han møte i Harstad, og Ole var sterkt kalt av Gud. Etter noe dager ble han åndelig løst, og bekjente sin nye tro 1. nyttårsdag 1884. Han begynte straks å vitne om Jesus. Han hadde god sangstemme og spilte gitar og sang på møter. Flere av de kristne så nådegaven til Ole og oppmuntret han til å bruke nådegaven han hadde fått.

Høsten 1887 reiste Ole Sama til Ørebro i Sverige, hvor det var en bibelskole stiftet av pastor Ahlberg. Denne skolen fungerte også som en forskole for Fosterlandsstiftelsenes misjonsskole i Johannelund. Han fikk økonomisk støtte av misjonsvenner i Harstad, for å gå på denne skolen. På skolen måtte elevene prøvetale, og talen måtte skje på svensk. Ole hadde språkøre, og lærte å snakke flytende svensk. Bibelskolen var sterkt preget av roseniansk kristendomsforståelsen, noe som også satte sine spor hos Ole.

Emissærskolen 1889. Ole M. Sama nr.4 f.h midterste rekke


Vel heime igjen i Harstad, fikk han fortsatt økonomisk støtte til å reise som forkynner i Sør-Troms. Han opplevde å få stå i flere store vekkelser. Etter ett års forkynnervirksomhet, kjente han behov for åndelig påfyll. Han reiste derfor til Bergen, hvor Johannes Brandtzæg var styrer for ett seks måneders forkynnerkurs. I Bergen møtte Ole misjonskallet, og ble med på stiftelsen av den første Kinaforeningen i Bergen 4. mars 1890. Han reiste som forkynner i tiden etter forkynnerkurset. Da talte han også Kinamisjonens sak, med tanke på å få starte en misjonsorganisasjon som kunne sende misjonærer til Kina.

I pinsen 1891 var han med å starte den nye Kinamisjonen, «Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund», og hadde allerede da meldt seg til tjeneste. Sommeren 1891 reiste han heim til Harstad for å ta farvel med slekt og venner. Han hadde mange møter både på turen opp og ned. I september var det så avskjedsfester langs hele Vestlandskysten, før endelig avreise mot Amerika og Kina 29. september.

Langt liv i Kina
Ole M. Sama var med i det første reisefølget av misjonærer for Kinamisjonen som dro fra Stavanger 29. september 1891. Han stanset ett år i Amerika, for å gå på Red Wing seminaret i Minnesota. Høsten 1892 satte han og flere kollegaer kursen mot Kina, og gikk i land i Shanghai 4. oktober. Misjonærflokken var tre dager i Shanghai, før de satte kursen innover landet mot Hankow. Her skulle de lese språk, men noe av tiden gikk også med til å bygge en misjonærheim.

Sama ble forlovet 8. juli 1891, like før han dro til Kina. Da han hadde lest språk i ett år, kom forloveden etter til Kina, i november 1893, og bryllupet sto i desember. Den utkårede het Caroline Volckmar og var datter av kjøpmann Patric Dall Volckmar og kona Marianne Walther fra Kristiansund. Caroline hadde gått Nissens guvernante-skole i Oslo og hadde også vært lærer ved Kristiansund høyere pikeskole.

Caroline og Ole M. Sama

7 mars 1894 var språkstudiene over, og Samas reiste til Laohokow. Her grunnla de misjonsstasjonen Liangigai, som var misjonens hovedset i Kina i alle år. Her hadde Ole sin tjeneste hele tiden han var i Kina. Byen hadde 100 000 innbyggere i 1893. Vel framme i Laohokow skrev Ole heim til Norge, og nærmest proklamerte: «Vi kommer for å bringe kineserne oppstandelsens store håp». Den første kineser som Sama fikk døpe, ble døpt høsten 1896. Han fikk også være med på å grunnlegge den første menighet på Kina-feltet, som ble organisert på nyåret 1898. Han var ellers kasserer for felte de første årene, og sterkt involvert i byggearbeid på stasjonen i Laohokow.

På grunn av bokseropprøret måtte Caroline og Ole reise til Norge sommeren 1900. De forlot Laohokow 25. juli, reiste via Amerika og kom til Norge like før jul. Allerede i november året etter satte de kursen mot Kina igjen, og ankom 3. januar 1902. Mens de var i Norge, reiste Ole som forkynner og misjonsinspirator. Flere nye utsendinger var med til Kina på denne turen, mens mange av de gamle misjonærene hadde forlatt Kinamisjonen på grunn av uenighet om ordinasjon og ritualer. Ole ble derfor valg til tilsynsmann like etter han kom ut igjen, og hadde denne lederstillingen helt til 1917 da han sluttet etter eget ønske.

Stillingen som tilsynsmann innebar at det ble mye reising rundt på feltet. Han skulle være rådgiver for de andre misjonærene, og være en som gikk foran i planleggingen av nye områder som misjonen skulle satse på å nå. Sommeren 1905 opplevde Ole en stor sorg. Kona Caroline ble syk, og livet sto ikke til å redde. Hun døde 22. juli og ble begravet i Kina.

Anna, Olav og Ole M. Sama

Året etter ble han gift på nytt. Denne gang med Anna Håland fra Varhaug. Hun var datter av Berte Malene Herigstad og Sivert Iversen Ueland. Anna fikk misjonærkall mens hun var husholderske i Stavanger. Hun tok et bibelkurs i Larvik ett år og tok deretter lærerskole i Stavanger. Etter det hadde hun to års studier i Amerika, før hun ankom Kina i 1893. Etter språkstudiene i Hankow, arbeidet hun i skole- og kvinnearbeid i Laohokow. Oles første ekteskap var barnløst, mens Anna og Ole fikk fire barn. To av dem døde som små, mens sønnene Olav (f.1909) og Arne (f.1912) vokste opp.

Ole M. Sama ut på ny tur med hesten Bruna. Anna og barna tar farvel.

Etter at Ole sluttet som tilsynsmann i 1917, fikk han mer tid til arbeidet ved misjonsstasjonen i Laohokow. Han fikk også være med å bygge ei ny kirke med plass til 1000. I hele sin misjonærperiode, skrev Sama mange artikler til misjonens blad «Kineseren». Han var på den måten med på, både å tenne og å holde ved like misjonsgløden i Norge. I januar 1924 ble Ole 60 år, og det var tid for oppbrudd fra Kina for godt. Han fikk følgende attest etter en lang periode i Kina: «Hans utdannelse var mangelfull, men det oppveides av hans sunde omdømme, hans sjeldne evne til å vinne andre i personlig omgang og hans store hjertelag og uslitelig gode humør. Kineserne kalte han for «den gode mann»».

Sama t.v. og Harstad t.h. 

Minneord i Dagen 02.05.1928


Siste år i Oslo
Da familien Anna og Ole Sama kom tilbake etter et langt liv i Kina, bosatte de seg på Fjellhaug i Oslo. Avreisen fra Kina-feltet var 7. mars 1924. De reiste via USA og ankom Norge i august. Det gikk ikke lang tid etter hjemkomst, før Ole var på farten Norge rundt for å forkynne evangeliet og misjonens sak. Han fikk også en lengre møtetur til heimslige trakter i Nord Norge, sommeren og høsten 1925. Det ble ikke noe ferieliv. Han skrev i en av sine mange reiseskildringer i «Kineseren» at han hadde hatt 351 møter første året etter hjemkomst. Da var ikke noen mindre møter og timene på Fjellhaug medregnet.

Omtale av Anna Sama i Aftenbladet 24.11.1955


Like før jul 1927 kunne familien flytte inn i egen bolig i Frognerveien 35 i Oslo. Like etter flyttingen begynte Ole å kjenne at formen ble dårligere. Dette økte på ut over våren 1928. 1. mai dette året satt han i stua og leste. Plutselig falt boka i gulvet, og Ole hadde blitt forfremmet til herligheten. Han ble 64 år gammel. Kona Anna fikk et langt liv. Hun døde i Oslo i 1960 og ble 92 år gammel.

Ole M. Sama

Aftenbladet 13. mai 1960



Kilder
Olav Uglem: O. M. Sama
Misjonsalbumet NLM 1891-1961
Bernhard Eide: Med livets rett. Bergen indremisjon gjennom 100 år
Johannes Kleppa: Til Herrens ære Bibelskolen Bildøy-Bergen 1888-1988
Jakob Straume: Kristenliv på Sunnmøre og Romsdal
Jakob Straume: Johannes Brandtzæg
Erik Kjebekk: Verden for Kristus NLM 100 år
P.S.Eikrem: Johannes Brandtzæg
Oscar Handeland: Misjonssambandet 75 år
Arne Odd Johnsen: Kristiansunds historie
Aftenbladet.no
Dagen.no
Digitalmuseum.no
Lokalwiki.no













mandag 28. oktober 2019

Henrik Seyffarth - Kinamisjonær med tyske røtter


Henrik Seyffart

Henrik Seyffarth fra Mandal var pionermisjonær i Kina, men fikk sin lengste arbeidsbolk som forkynner i Norge.

Våren 1907 stod Henrik Seyffarth i et rikt misjonsarbeid i Kina. Han var en av lederne på feltet, og var en inspirator. Han og familien på seks, bodde på Poningai stasjon i Laohokow by, en stasjon som Seyffarth hadde startet. Plutselig får han et kraftig hjerteanfall og blir sengeliggende. Han hadde ført et svart aktivt liv, med lite tid til hvile. Nå ble det bråstopp.

Mens han ligger syk blir også to av barna syke. Sønnen Håkon var angrepet av kraftig lungebrann, og overlevde ikke sykdommen. Dermed ble det nok ei norsk grav i Kinas jord. Samtidig fikk Henrik klar beskjed fra legen om å reise tilbake til Norge. Hjerte hans var ikke sterkt nok til at han kunne fortsette som misjonær i Kina.

Store Elvegate 37 (t.h) som Carl Seyffarth bygde ca 1795 og solgte i 1800

Tyske røtter
Henrik hadde røttene på farssiden, fra Tyskland. Omlag år 1760 ble det født en gutt i Thüringen midt i Tyskland. Han fikk navnet Carl Friederich Seyffarth. I 1776-1779 tok Carl Friederich medisinsk utdannelse i byen Eisenach og praktiserte som kirurg i heimtraktene fram til 1787. Da brøt han opp og flyttet til Danmark, hvor han fikk arbeid som kompanikirurg i Det kongelige jyske infanteriregiment.

Denne Carl Friederich var nok en rastløs mann, for allerede året etter ankomst Danmark, tok han båt nordover, og ankom Mandal i 1788. Her startet han straks virksomhet som «chirurgus practicus», men hans utdannelse fra Tyskland var ikke godkjent i Norge. Han bygde et flott hus i Mandal, men solgte det i 1800 og flyttet til Farsund. Her ble han til 1804, da han flyttet tilbake til Mandal. Fogden i Mandal var ikke særlig begeistret for Seyffarths virksomhet. Han uttalte i 1798 at «jeg vil heller overlate meg i Guds og naturens hånd, enn i Seyffarths.»

I 1797 ble han stevnet for virksomheten sin, og dømt for kvakksalveri. Han flyttet så tilbake til Farsund i 1808, og her søkte han autorisasjon som kirurg. Utrolig nok ble søknaden innvilget, og han starte med lovlig legevirksomhet i Farsund. Han satte i 1811 i gang med systematisk vaksinasjon mot kopper. Han døde i 1813, og var da flyttet tilbake igjen til Mandal.

Carl Fiederich Seyffarth var gift to ganger. Med sin andre kone, Maria Berntsdatter, fikk han datteren Dorthea Elisabeth i 1799. Dorthea Elisabeth ble gift med Ole Andersen, og de fikk sønnen Carl Christian Olsen i 1830. Carl Christian ble gift med Christine Marhtea Christophersdatter fra Valle. De bosatte seg i Baggade 14 i Mandal. Carl Christian var «skibsfører uden examen» og var mannskap på en båt som gikk med trelast til Danmark og hadde med grønnsaker tilbake til Norge.

Henrik Seyffarth

Oppvekst i Mandal
Carl Christian var barnebarn til kirurg Seyffarth. Han og kona fikk minst fem barn. 17. juni 1868 ble deres barn nummer fire født. I Mandal kirke ble Gustav Henrik Seyffarth døpt, 9. august samme år. Han brukte senere bare navnet Henrik. I 1882 var det to konfirmasjonssøndager i Mandal. Henrik ble konfirmert 1.oktober og fikk attesten «nesten meget godt» i kristendomskunnskap. Henrik vokste opp i økonomisk trange kår, og sa selv at han hadde få minner fra oppveksten, og de han hadde var ikke særlig gode.

I Mandal var det en markert kristenleder som var lærer. Han het Laurits Nilsen og gav ut både bøker og et eget tidsskrift. Henrik likte læreren veldig godt og fikk et fortrolig forhold til han. Men han var lite glad i all puggingen læreren påla han. Henrik vokste ikke opp i noen kristen heim, men hadde respekt for kristendommen. Da presten ba for han ved konfirmasjonen, rant tårene til Henrik.

I 1885 gikk det en stille vekkelse over Mandal by. Mange ungdommer kom gjennom til liv med Gud. Henrik ble også kalt, og bestemte seg for å bli en kristen. Han trakk seg bort fra sine verdslige kamerater, men den første tiden ble det mye åndelig strev. Etter en tid ble han satt åndelig fri, ved at Jesu ord på korset «det er fullbrakt», løste han fra hans strev. Lærer Nilsen ble til god hjelp for han den første tiden som kristen.

Ungdommene som ble frelst i denne vekkelsen, kom jevnlig sammen i en forening. Her sang de sammen, ba, leste i Bibelen og i misjonsblad, samtalte om aktuelle tema og gav penger til misjonen. Foreningen fikk i 1890 navnet Misjonsarbeideren.

Seyffarth sin barndomsheim i Mandal

Kall til misjonær
Henrik Seyffarth begynte å vitne om Jesus, med det samme han var blitt frelst. Han hadde lett for å tale, var engasjert og ble lett rørt til tårer. Han stilte seg opp på trappa heime og vitnet om Jesus. Det samme gjorde han når ungdommene i Mandal samlet seg til dans. Han kjente også på et kall til å reise ut som misjonær, og lærer Nilsen rådet han til å søke misjonsskolen i Stavanger i 1887. Han gikk på et opptakskurs i Stavanger, men kom ikke inn.

En annen som ikke kom inn på misjonsskolen, var Ole Næstegård fra Hallingdal. Han hadde lest mye om misjon i Kina i Hudson Taylors skrifter og begynte å sende artikler om Kinamisjon til lærer Nilsens blad «Den lille samler». Næstegård ankom Kina i 1888 og var med sine artikler med på å tenne en brann i Norge for misjon blant kineserne.

Disse artiklene var også med å føre Henriks tanker mot Kina, og i 1889 satte Laurits Nilsen inn en annonse i bladet sitt der han ba om penger til en ungdom som hadde kall til å reise til Kina som misjonær, men som trengte penger til noe mer utdannelse. Pengene strømmet inn, og det var mer enn nok til at Henrik kunne ta middelskoleeksamen i Mandal, og et språkkurs i England.

Henrik hadde en god venn som var ett år eldre enn han. Vennen het Laurits Johnsen og han hadde også misjonærkall. Han hadde imidlertid ikke nevnt dette for noen, før han tilslutt fikk åpnet seg for lærer Nilsen. Dermed ble Henrik og Laurits knyttet enda sterkere sammen. Henrik var en periode ansatt på kontoret til lensmann Konsmo i Lyngdal, og fikk i den perioden spredt interessen for Kinamisjon også i Lyngdal.

Klar for utreise til Kina. F.v. Henrik Seyffart, O.M. Sama, Johs. Brandtzæg, 
Ludvig Johnsen, Kund Stokke og Giertine Aarrestad

Fram mot 1891 vokste kinamisjonsbevegelsen på Sør- og Vestlandet. Thormod Rettedal var flere ganger på forkynnerreise og samlet støtte for opprettelsen av et luthersk Kinamisjonsselskap. Det ble klart at et slikt selskap ville bli stiftet i 1891, og vennene Henrik og Ludvig fra Mandal meldte seg til tjeneste som misjonærer. Før selskapet ble dannet, reiste de på en talerferd østover i Agder for å forkynne Guds ord og vekke interesse og kall til Kinamisjon. Under folketellingen våren 1891 var Henrik og Ludvig hos Elisabeth og Hjalmar Torkildsen på Havstad i Landvik kommune i Nedenes fogd.

Pinsehelga 1891 var det i Bergen samlet en stor flokk Kinamisjonsvenner fra flere deler av landet. Henrik var utsending fra Misjonsarbeideren i Mandal. På dette møtet ble Det Norske Lutherske Kinamissionsforbund stiftet, og de åtte første utsendingene til Kina ble ansatt. Henrik Seyffarth og Ludvig Johnsen var to av de åtte. 15. september samme år var det avskjedsfest i Mandal, der det var like mye folk utenfor lokalet som innenfor.

Henrik Seyffarth

Til Kina
29. september 1891 la dampskipet «Fridhjof» fra kai med kurs for England. Om bord var ni ungdommer fra Norge, som hadde Kina som mål. På kaien var det stapp fullt med folk som ville ta avskjed. På bryggen var det en som nedba Herrens velsignelse over utsendingene, før hele flokken stemte i sangen «Så vil vi nu sige hverandre farvel, og ønske Guds fred over eder.» De ni var i tillegg til Henrik og Ludvig, Johannes Brandtzæg som var lederen deres, Ole Mikkelsen Sama, Johan Albert Skordal, Gjertine Aarrestad, Brita Vestervig, Knud Stokke og Bertine Eriksen. Bertine var forlovet med Sigvald Netland, som var kommet til Kina i 1890.

Utsendingene skiftet båt i England, og seilte videre til Amerika. Her stanset fem av dem igjen for studier og kontakt med norskamerikanske kristne, mens Ludvig Johnsen, Gjertine Aarrestad, Johannes Brandtzæg og Bertine Eriksen fortsatt mot Kina og ankom Shanghai i november 1891. Henrik brukte vinteren i Amerika til studier ved Red Wing seminaret, men ankom Kina sommeren 1892. De første to årene var språkstudier hovedsaken, og bosted var innlandsbyen Hankow.

F.v. Henrik Seyffarth,  Nils Arnetvedt, Johan Albert Skordal og O.M.Sama

Våren 1893 reiste vennene Henrik og Ludvig fra Mandal, på en tur innover i Kina for å finne en by hvor Kinamisjonen kunne ha sitt hovedsete. Ludvig var da blitt gift med Gjertine Aarrestad. De var blitt anbefalt byen Laohokow, og etter et besøk i byen, ble det bestemt at her skulle hovedsenteret ligge. Det ble videre bestemt at Ludvig og Gjertine Johnsen skulle flytte dit nokså snart, men så ble Ludvig syk og døde etter kun to år i Kina. Han var da nettopp blitt far til datteren Lilli.

Oppstart i Laohokow ble derfor utsatt, men 25 mars 1894 ankom Henrik, Ole Mikkelsen Sama og kona hans byen. Her startet de det første selvstendige arbeidet for Kinamisjonen. Året etter startet Henrik et arbeid i en annen bydel av Laohokow, kalt Poningai. På denne misjonsstasjonen hadde han sitt virke hele tiden mens han var i Kina.

Marie Sandborg Seyffarth

I 1897-1899 var Henrik på heimeopphold i Norge. Disse to årene reiste han mye som forkynner, og fikk oppleve flere vekkelser. En annen viktig hendelse skjedde også disse årene. Han fant seg ei jente han ble glad i. Det var datter til kjøpmann Peter Thomas Sandborg i Ålesund, og het Marie Karoline. Marie var sju år yngre enn Henrik. Bryllupet sto 15. desember 1898 i Ålesund, med brudens far og overrettssakfører Olaf Røe som forlovere.

Kinamisjonens åtte først utsendinger. Henrik Seyffarth nr.3 f.v.

Nye utreiser til Laohokow
Ikke lenge etter nyttår 1899, satte de nygifte kursen ut til Kina. Mens Henrik var i Norge var det oppstått en konflikt mellom misjonærene og ledelsen i Norge om ordinasjon og kirkeritualer. Også i Kina var det urolig. Året etter at Marie og Henrik kom til Kina, brøt det såkalte bokseropprøret ut. Det medførte at det ble for farlig for misjonærene å bli i Kina, så alle ble kalt heim til Norge. Kun Edvard Masoni ble igjen i Kina. Marie var gravid under evakueringen, og deres første barn, sønnen Peter Thomas Sandborg Seyffarth ble født 24. oktober 1900 i Nagasaki i Japan. Ferden gikk fra Japan videre tilbake til Norge, men i 1902 var situasjonen blitt rolig, og misjonærene kunne igjen ta opp arbeidet på misjonsfeltet.

Tilbake i Kina økte familien Seyffarth jevnt og trutt. Aslaug Dorthea, Håkon og Gustav Henrik ble alle født i denne perioden, mens Håkon som tidligere nevnt, døde like før familien reiste heim for godt i 1907. Etter heimkomst til Norge fikk de ytterligere to barn, Carl Christian og Dagny Marie.

Henrik Seyffarth med en kinesisk venn

Ordinasjonsstriden
Ledelsen i Kinamisjonen arbeidet med å vedta ritualer for de kirkelig handlinger og for møtene på det nye misjonsfeltet. Det ble også et brennbart tema om misjonærene skulle ordineres til tjenesten, eller om de skulle innvies av misjonens hovedstyre. Hovedstyrets forslag ble behandlet i misjonærflokken mens Seyffarth var i Norge. Et samlet misjonærkollegium gikk mot hovedstyrets forslag. Misjonærene ville ha et ritual mye likt det som var i Den norske kirke, og de ønsket at misjonærene skulle bli kirkelig ordinert.

Seyffarth var dypt uenig med sine kolleger. Han sto fullt og helt på lekmannslinjen, og ble plassert «ytterst på den radikale fløyen». Vel tilbake i Kina talte han ledelsens sak. Dette skillet i misjonærflokken fikk også praktiske konsekvenser. Nils Arnetvedt var leder for misjonærflokken, og den som skulle døpe Marie og Henrik sitt første barn. Arnetvedt ville ikke døpe med det dåpsritualet som generalforsamlingen hadde vedtatt. Det førte til at Henrik valgte å døpe barnet sitt selv.

Henrik Seyffarth framme til venstre

Resultatet av denne striden ble at de fleste misjonærene sa opp sin stilling. Misjonsfolket ville innvie sine misjonærer selv, og de ville ha «minst mulig» ritualer og faste bønner. Dette kunne ikke de fleste misjonærene godta, og sa opp sin stilling. Kun noen få, Marie og Henrik Seyffarth inkludert, ble igjen. Men nye utsendinger var på vei, og staben økte igjen ut over 1900-tallet.

I 1918 skulle generalforsamlingen drøfte kirkeordning igjen. Seyffarth var (blitt?) prinsipiell frikirkemann og hadde et brennende innlegg i frikirkelig retning. Men da fikk han kontant svar fra Kårstad fra Sunnmøre: «Ein kvar pinseven eller baptis kunne ha tale med like stor salvelse som Seyffarth i dag. Ellers kan eg seia at eg har lese litt kyrkjesoge. Eg veit at det var ikkje noko anna samband mellom kyrkjelydane i Efesus og Korint enn det er mellom Kinaforeiningane i Bergen og Ålesund. Det var eit åndeleg samband. Noko meir var det ikkje. Og då må du ikkje koma her og binda vårt samvit.» Dermed var debatten avslutta.

Henrik Seyffarth

Vekkelsespredikant og misjonsinspirator
Den første tiden etter at familien Seyffarth kom tilbake til Norge i 1907, måtte Henrik bruke til å samle krefter. Han ble aldri kvitt hjerteproblemene, men han ble i mye bedre form og fikk kreftene tilbake. De bodde en tid på Devold gard i Grytten kommune, men i 1910 fikk Henrik kall til å bli kasserer for Kinamisjonen. Det medførte flytting, først til Bergen og andre etasje i Fosswinckelsgate 47, og deretter fra 1914 til Oslo. I Oslo slo de seg ned på Nordstand, hvor de ble boende resten av livet. I perioden Seyffarth var kasserer, var han med å opprette pensjonskassen for Kinamisjonens ansatte og var nestformann i styret for denne. Han var også formann i Bergen Fellesforening i to år, og i Oslo Fellesforening i to år.

Henrik Seyffart

I 1916 fikk han avløsning som kasserer og brukte resten av sin tid som forkynner og misjonsinspirator. Han var fremdeles en varm og følelsesmessig engasjert forkynner. Gamle Tønnes Bjerkrheim, Trygve Bjerkrheim sin far, hadde talerbesøk av Seyffarth i 1925. Etter det besøket skrev han i si dagbok: «Slik varm og bibelsk forkynnelse har neppe lydt i Høland.» Han var opptatt av at misjonen måtte ha et sterkt heimarbeid, for å kunne ha et sterkt ytremisjonsarbeid.

Henrik Seyffarth (nr.3 f.h. framme) med misjonsvenner.

Seyffarth fikk stå i mange vekkelser i løpet av sin forkynnervirksomhet. Ikke minst i Agder, Skien og Østfold hadde han god inngang. I 1918-1919 sto han i en stor vekkelse i Fredrikstad. Gamle Seiersten bedehus ble for lite, så misjonsfolket bygde et nytt og stort bedehus i forlengelsen av vekkelsen.

 Han var også en pådriver for kretsdannelser, dannelser av fellesforeninger og misjonsforeninger. Han var ofte brukt som taler på stormøter, sammen med blant andre Brandtzæg og Ludvig Hope. I 1919 var han taler på kretsmøtet i Stavanger krets, der hovedsaken var opprettelse av ny skole. Det store flertallet av utsendingen talte for opprettelsen av Tryggheim, mens kretsstyret var imot. Henrik blandet seg i debatten og sa: «Jeg forstår at det er et brennende ønske hos kinamisjonsvennene å få sin egen skole, og jeg vil anbefale at de stemmer for forslaget til Foldøen og Eiane.»

Avisen Agder 10.03.1933

I 1927 kom det opp spørsmål om Kinamisjonen burde få et nytt misjonsfelt. Det var stadig uro i Kina, så mange var opptatt av at organisasjonen burde ha et misjonsfelt til. Seyffarth var en varm tilhenger av opprettelsen av et nytt misjonsfelt, og han ble oppnevnt som medlem i en komité som skulle utrede saken. Komiteen anbefalte at Manchuria skulle bli nytt misjonsfelt, og dette ble vedtatt med noen små forbehold på generalforsamlingen i 1930. Endelig vedtak ble fattet av ledermøtet i 1932.

Da var Henrik Seyffarth nesten i mål med livet sitt her på jord. Han fikk på nytt problemer med helsa og sovnet stille inn 8. mars 1933, 64 år gammel.

Minneord over Henrik Seyffarth i Dagen 11.03.1933



Kilder
Olav Arild Abrahamsen: Farsund bys historie
Finn-Einar Eliassen: Mandal bys historie 1500-1850
Kinaforbundets arbeide i Bergen. Et 50 års skrift
Erik Kjebekk: Misjon i 100 år
Erik Kjebekk: Verden for Kristus. NLM 100 år
Misjonærer 1891-1941
25 aar. Kinamisjonens historie 1891-1916
August Vik: Pensjonskassen 50 år
Olav Uglem: O. M. Sama
Jakob Straume: Tro over lite
Jakob Straume: Kristenliv på Sunnmøre
Jakob Straume: Kristenliv på Nordmøre
Jakob Straume: Johannes Brandtzæg
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Johannes Torvaldsen: Kristenliv i Østfold
Kristelig Familiekalender
Oscar Handeland: Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år
Oscar Handeland: Misjonssambandet i Norge NLM 75 år
Oscar Handeland: Kristenliv på Agder
Karsten Ådna: Kristenliv i Telemark
Fr. Grøvand: Lekmannsrøster på Sørlandet
Den evangelisk-lutherske frikirke gjennom 75 år
Tønnes Bjerkrheim: Dagbøker
NLM arkivet
geni.no
digitalarkivet.no
nb.no
aftenbladet.no
dagen.no