Tormod Vågen flankert av Trygve Bjerkrheim og Øivind Andersen (t.h.)
-Når skolen avkristnes, da er målet nådd. Jeg
underskriver den uttalelsen. Slik skriver Tormod Vågen om forholdet til
statskirken og utviklingen i skolen.
I Utsyn 20. mars 1960 har daværende generalsekretær
i NLM Tormod Vågen en lederartikkel han kaller for «Veien». Han starter
artikkelen slik: «Etter krigen er det blitt brukt moderne våpen mot god
gammeldags kristendom. Angrepene er kommet så overraskende og så ofte at vi
begynner å bli vant med dem. Det er i seg selv farlig. Ikke alt gammelt er
godt. Derfor er det alltid rett å spørre om årsaken til angrepene og prøve å få
lys over saken ut fra Guds ord og erfaringen.»
Så fortsetter han med en vurdering av innføringen av
dans i den nye læreplanen i skolen og om det han opplever som måtehold (av
alkohol) på framgang blant kristenfolket. Om dette siste skriver han: «Vi
høstet resultatene av våre fedres kamp mot alkoholen. Men nå reiser den hodet
igjen med ny styrke. I dag finnes 40 000 alkoholikere i Norge. Det er et
forferdelig tall, for bak dette tallet øyner vi alle de ulykkelige mennesker
under synd og skam, alle de ruinerte hjemmene med fattigdom og skjensel.»
Han avslutter artikkelen med følgende: «Etter krigen
har det vært meget diskutert om den pietistiske livsform har noen gyldighet
lenger. Jeg vil gjerne snu litt på det spørsmålet. Hva venter Gud av oss som
bekjenner hans navn? Jesus Kristus har brukt sterke ord om fristelsens alvor.
«Hvis øyet frister, så riv det ut!» Selvsagt er øyet noe av det mest verdifulle
vi har, men frister det, så riv det ut.
Da diskuteres det ikke om dansen og alkoholen i seg
selv er god eller vond. Da kommer menneskets synd inn i regnestykket. Og da blir
hovedspørsmålet: Hva tjener min og andres evige frelse?
Det ble nylig sagt at vi vil gjerne stå i
statskirken så lenge som mulig, fordi den rekker så langt ut i folket. Men når
skolen avkristnes, da er målet fullt. Jeg underskriver den uttalelsen.
Skal skolen ensrettes og gi våre barn et livssyn som
fjerner dem fra bibelsk kristendom, da er målet fullt. Her melder spørsmålet om
frie skoler seg. Nest misjonen, er det ingen sak som har engasjert norsk
kristenfolk slik som de kristelige ungdomsskoler. Når det gjelder barna, da
banker hjertene, og da arbeider hjernen.
Enda en gang vil vi slå et slag for arven våre fedre
gav oss. Den er Norges største rikdom. Når den ødes, går solen ned og vårt
kjære fedreland siger inn i en hedensk natt. Påkjenningene er større enn før,
fristelsene flere, materialismen og nytelsessyken eier en uhyggelig makt. Men
vi kjenner veien, den gamle veien inn til ham som gir frihet og styrke.
Ingen av oss tør bruke store ord om egen seier. Men
vi vil hjelpe hverandre i en vond og stor tid – hjelpe hverandre til å gå de
gamle veier som er prøvde og som bærer mot rett mål.»