onsdag 7. januar 2015

Lars Dahle – en misjonshøvding


Lars Dahle (foto: Wikipedia)

Lars Dahle var en markert misjonsleder i Det Norske Misjonsselskap(NMS) i mange tiår. Han var leder av misjonsarbeidet på Madagaskar og generalsekretær i over 30 år.

Lars Nilsen Dahle ble født på Dale i Isfjorden, Romsdal 7. desember 1843. Wikipedia  skildrer ungdomsårene slik: «Som 18-åring begynte han på Klæbu seminar (en lærerskole). Etter to år sluttet han på skolen, for lærer ville han ikke bli. Noen eksamen ble det heller ikke. Hjemme igjen i Isfjorden, leste han på egen hånd, engelsk, tysk, latin og litt fransk språk. Dahle søkte og kom inn på Misjonsskolen i Stavanger (1864). Han hadde hørt om denne skolen via en venn. Reisen fra Romsdal til Stavanger var lang. Dahle gikk opp Romsdalen, over Lesja, Skjåk, Valdres, Hallingdal, Filefjell og til Lærdal. Herfra ble det båt til Stavanger. To år med teologistudier ble det også, i Christiania»

Selvbiografi
I 1922-23 kom det ut en selvbiografi skrevet av Lars Dahle. Den er på tre bind på til sammen 855 tettpakkede sider uten bilder eller illustrasjoner, med unntak av portrett av forfatteren i forkant av hvert bind. Selvbiografien er lettlest, selv om det noen ganger blir mange detaljer.

Detaljer mangler det imidlertid mange av, om de nære og personlige ting. Navn på kona nevnes knapt. At han hadde åtte barn blir kun nevnt så vidt to ganger. Når han skildrer et besøk på misjonsstasjonen hvor dattera og familien bor, skriver han at «jeg tok selvfølgelig inn hos min svigersønn». Han døpte «dr. Ebells spædbarn» i en gudstjeneste. Dette var Dahles barnebarn. Når han reiste heim fra Madagaskar, skulle datteren og familien reise sammen med han. Da omtaler Dahle dattera som «fru Ebell».

Dahle starter med å skrive at han til sammen har arbeidet 55 år i NMS. 5,5 år med studier, 18 år som misjonær og 31,5 år som generalsekretær. Han var 77 år når han gikk av i den siste stillingen. Så skriver han: «Ti nogen egentlig ferie har jeg i hele dette tidsrom ikke hatt.»

Fra barndommen
Fra barndomstiden tar han med bl.a. dette glimtet fra skolen han gikk på: «Efter denne (middagspausen), kom det eiendommeligste. Da skulle vi repetere hvad vi hadde gjennemgaat i forklaringen. Da sat vi og stormlæste, hver i sin bok, men paa forskjellige steder i boken, alle høit, og jo høiere, des bedre. Det var et skraal uden like, som man kunde høre paa lang avstand. Og det syntes folk var gildt! Her kunde man da virkelig høre at her var skole og at man arbeidet av all kraft.»

Om overgangen fra barnetro til personlig gudsforhold sier han: «Oppdragelseskristendom, der beror paa at barnet ved daaben er ført til Gud(..); men efterhvert som det vokser op til en personlighet, maa det ogsaa komme i et mere personlig gudsforhold, med en stedse klarere bevissthet om synd og naade og en personlig grepethet i hjertet av kristendommens alvor.»

Dahle opplevde flere vekkelser i si ungdomstid. Han undret seg over hva Gud kunne bruke for å vekke ugudelige og egenrettferdige. Han skriver om en ungdom som hadde levd et utpreget verdslig liv, som ble omvendt. Ungdommen fikk nød for sine ufrelste venner, blant annet en meget aktet mann som var egenrettferdig. Han prøvde å vitne for denne, «men han kom ingen vei med ham, da han sat fast i sin egenrettfærdighet, Tilslut tapte han taalmodigheten og gik fra ham med de frygtelige avskedsord: «Naar du slet ikke vil omvende dig, saa reis til helvede med dig da! Satan skal ha saa mang en fet stek, saa faar han da ogsaa faa dig!» Dermed forlot han ham. Det var en forferdelig maate at præke omvendelse paa, som ingen maa betragte som et følgeværdig eksempel! Men denne gyselige avskedshilsen kunde manden ikke bli kvit. Den gik saa ind paa ham at han derved virkelig fik støtet til sin omvendelse.»

Møte med Gisle Johnson og Caspari
Etter tre år på misjonsskolen (1864-1867), reiste Dahle til Oslo for å ta to år med teologi på universitetet. Her hadde han bl.a. de to kjente professorene Gisle Johnson og Carl Peter Caspari. Begge disse professorer fikk prege en hel generasjon prester på en sunn bibelsk måte.

De var veldig forskjellige som personer. Om dette skriver Dahle: «Caspari var overordentlig meddelsom. Han var likesaa meget talende som hans hjertensven Johnson var taus. Men det merket han ikke selv. Naar de to spaserte sammen, fandt han Johnsen meget underholdende, og kunde slet ikke forstaa at man (studentene) beklaget sig over hans taushet. Men saa sa en ven til ham: Det er visst bare du som taler. Prøv nu bare en gang og opluk ikke din mund, og se om Johnson begynde samtalen.» Som sagt så gjort. «Og følgen blev at der ikke blev vekslet et ord paa hele turen.»

Lars Dahle med kona og de 8 barna. (Bilde fra 100-års skriftet)

Til Madagaskar
Da teologien var avsluttet, reiste Dahle i juni 1869 på en studietur i Europa. Han var da 25 år og reiste på kryss og tvers i Danmark, Tyskland og Sveits. Her oppsøkte han misjonsorganisasjoner, kjente teologer og misjonshøvdinger for å samtale med dem og lære om misjonsarbeidet. Reisen gikk med båt, tog, hest og kjerre og til fots. Reisen vitner om en uredd, målbevisst og selvsikker ungdom. Han var heime igjen i slutten av oktober, og 12. mars 1870 forlot han Norge på vei mot Madagaskar. Han skriver: «Vi gik du fra at det var sidste gang vi saa noget av fædrelandet; ti om nogen hjemreise for missionærer var det paa den tid hos os slet ikke tale».

Utreisen gikk med båt via England til Sør-Afrika, med kun en liten stopp på Madeira. I Sør-Afrika fikk han besøke flere misjonsstasjoner, og også samtale med biskop Schreuder. Ferden gikk så videre nordøstover, og Dahle og hans følge nådde Madagaskar 1. september 1870.

Perioden som misjonær varte i 17 år fram til 1887. Hans tjeneste disse årene var i hovedsak å være feltleder, med alle de reiser det innebar for å besøke de ulike misjonsstasjoner. Ellers var det mye administrasjon og representasjon. Han var aktiv som forfatter, drev med bibeloversettelse, forkynte Guds ord, og hadde mange andre oppgaver.

Selvbevisst og myndig
Igjen møter vi den selvbevisste og myndige leder. «Jeg har alltid vært en hater av uklarhet» sier han selv. Allerede året etter sin ankomst skrev han brev til hovedstyret i Norge om ting han ikke var fornøyd med. Et annet sted skrivere han om at er det en som gir han denne karakteristikk: ««Han (Borchgrevink, medmisjonær) var som den milde salve, men jeg var som den skarpe kniv.» Hertil bemerket jeg at det var visst den rigtige betegnelse av forskjellen mellom os.»

Han klager også over at han mangler så mye av inderlighet og varme. Dette hadde Herren tuktet han for mange ganger, sier han. Nevnte Borchgrevink overtok som tilsynsmann når Dahle reiste til Norge. Han håper at denne siden kommer sterkere fram hos sin etterfølger for «han var jo mere av et hjertemenneske end jeg, og hadde visst et varmere pulserende kristenhjerte ogsaa».

Denne skarphet kommer også fram i enkelte karakteristikker. Om ei folkegruppe sier han: «De hadde overmaade let for at finde ord for sine tanker, men vanskeligere for å finde «tanker for sine ord». De hadde lett for både å tale og å holde en prediken, men det ble akk så overflatisk.»

Generalsekretær i over 30 år
Etter 17 år som misjonær, var det tid for heimreise til Norge og oppstart i kallet som generalsekretær. Heimreisen tok nøyaktig 8 måneder. Det må ha vært en påkjenning for en familie på ti. Men på Dahle selv virket reisen fornyenede. Han var mye plaget med sykdom den siste del av perioden på Madagaskar. Når han var vel heime i Stavanger i mai 1888, gav han beskjed om at han var klar til å overta som general fra 1. januar 1889. Og månedene i mellom? Da var det generalforsamling i Kristiansand, misjonskonferanse i London og deretter «emissærvirksomhed indtil aarets udgang.»

De siste 260 sidene av selvbiografien er satt av til de 31 årene som generalsekretær. Av disse bruker han halvparten av sidene på å skildre en inspeksjonstur til misjonsmarkene i 1903.

Lars Dahle. Stavanger Aftenblad 4. februar 1907

Forholdet til Kinamisjonen
Han bruker også noe tid til å forklare hvorfor ikke NMS åpnet for kinamisjon i 1891, med det resultat at et nytt misjonsselskap ble dannet: Kinamisjonsforbundet, senere Misjonssambandet (NLM). Dahle var veldig skeptisk til Ole Næstegaard, som var en av dem som tente kallet til Kina. Han var «kirkelig og konfessionel henseende en meget løs mand.»

Dahle var med andre ord usikker på om Kina-folket var lutherske. Videre var kirkesynet til Kina-folket forskjellig fra NMS. Han hevdet at Kinamisjonen var «ukirkelig» og videre «Den nye mission stod i løsere – for ikke at si oppositionelt – forhold til vor norsk-lutherske kirke.» Han siterer også en annen NMS-leder som kalte Kina-folket for «unge radikalere».

Høvding med visse begrensninger
Dahle ble stående som generalsekretær til han var 77 år. Året etter at han sluttet, skrev han sin selvbiografi. Han døde i 1925, 82 år gammel. Dahle var som nevnte en særdeles myndig leder. Han betydde mye positivt for NMS på de fleste områder.

Men hans «menneskekunnskap var liten» i følge John Nome, som har skrevet NMS sitt 100 års skrift. Ja, den var «mindre enn det egentlig var heldig i hans lederstilling.» Han konkluderer likevel at dette ikke hindrer Dahles ettermæle som «høvdingen» som «billedlig talt (var) et hode høyere enn alt misjonsfolket.»



Kilder:
Lars Dahle: Tilbakeblik I-III
John Nome: Det Norske Misjonsselskap 1842-1942 I-II
aftenbladet.no
Wikipedia