Lars Dahle (foto: Wikipedia)
Lars Dahle var en markert misjonsleder i Det Norske
Misjonsselskap(NMS) i mange tiår. Han var leder av misjonsarbeidet på
Madagaskar og generalsekretær i over 30 år.
Lars Nilsen Dahle ble født på Dale i Isfjorden,
Romsdal 7. desember 1843. Wikipedia skildrer ungdomsårene slik: «Som 18-åring begynte han på Klæbu seminar (en
lærerskole). Etter to år sluttet han på skolen, for lærer ville han ikke bli.
Noen eksamen ble det heller ikke. Hjemme igjen i Isfjorden, leste han på egen
hånd, engelsk, tysk, latin og litt fransk språk. Dahle søkte og kom inn på
Misjonsskolen i Stavanger (1864). Han hadde hørt om denne skolen via en venn.
Reisen fra Romsdal til Stavanger var lang. Dahle gikk opp Romsdalen, over
Lesja, Skjåk, Valdres, Hallingdal, Filefjell og til Lærdal. Herfra ble det båt
til Stavanger. To år med teologistudier ble det også, i Christiania»
Selvbiografi
I 1922-23 kom det ut en selvbiografi skrevet av Lars
Dahle. Den er på tre bind på til sammen 855 tettpakkede sider uten bilder eller
illustrasjoner, med unntak av portrett av forfatteren i forkant av hvert bind.
Selvbiografien er lettlest, selv om det noen ganger blir mange detaljer.
Detaljer mangler det imidlertid mange av, om de nære
og personlige ting. Navn på kona nevnes knapt. At han hadde åtte barn blir kun
nevnt så vidt to ganger. Når han skildrer et besøk på misjonsstasjonen hvor
dattera og familien bor, skriver han at «jeg tok selvfølgelig inn hos min
svigersønn». Han døpte «dr. Ebells spædbarn» i en gudstjeneste. Dette var
Dahles barnebarn. Når han reiste heim fra Madagaskar, skulle datteren og
familien reise sammen med han. Da omtaler Dahle dattera som «fru Ebell».
Dahle starter med å skrive at han til sammen har
arbeidet 55 år i NMS. 5,5 år med studier, 18 år som misjonær og 31,5 år som
generalsekretær. Han var 77 år når han gikk av i den siste stillingen. Så
skriver han: «Ti nogen egentlig ferie har jeg i hele dette tidsrom ikke hatt.»
Fra barndommen
Fra barndomstiden tar han med bl.a. dette glimtet
fra skolen han gikk på: «Efter denne (middagspausen), kom det eiendommeligste.
Da skulle vi repetere hvad vi hadde gjennemgaat i forklaringen. Da sat vi og
stormlæste, hver i sin bok, men paa forskjellige steder i boken, alle høit, og
jo høiere, des bedre. Det var et skraal uden like, som man kunde høre paa lang
avstand. Og det syntes folk var gildt! Her kunde man da virkelig høre at her
var skole og at man arbeidet av all kraft.»
Om overgangen fra barnetro til personlig gudsforhold
sier han: «Oppdragelseskristendom, der beror paa at barnet ved daaben er ført
til Gud(..); men efterhvert som det vokser op til en personlighet, maa det
ogsaa komme i et mere personlig gudsforhold, med en stedse klarere bevissthet om
synd og naade og en personlig grepethet i hjertet av kristendommens alvor.»
Dahle opplevde flere vekkelser i si ungdomstid. Han
undret seg over hva Gud kunne bruke for å vekke ugudelige og egenrettferdige.
Han skriver om en ungdom som hadde levd et utpreget verdslig liv, som ble
omvendt. Ungdommen fikk nød for sine ufrelste venner, blant annet en meget
aktet mann som var egenrettferdig. Han prøvde å vitne for denne, «men han kom
ingen vei med ham, da han sat fast i sin egenrettfærdighet, Tilslut tapte han
taalmodigheten og gik fra ham med de frygtelige avskedsord: «Naar du slet ikke
vil omvende dig, saa reis til helvede med dig da! Satan skal ha saa mang en fet
stek, saa faar han da ogsaa faa dig!» Dermed forlot han ham. Det var en
forferdelig maate at præke omvendelse paa, som ingen maa betragte som et
følgeværdig eksempel! Men denne gyselige avskedshilsen kunde manden ikke bli
kvit. Den gik saa ind paa ham at han derved virkelig fik støtet til sin
omvendelse.»
Møte med Gisle
Johnson og Caspari
Etter tre år på misjonsskolen (1864-1867), reiste
Dahle til Oslo for å ta to år med teologi på universitetet. Her hadde han bl.a.
de to kjente professorene Gisle Johnson og Carl Peter Caspari. Begge disse
professorer fikk prege en hel generasjon prester på en sunn bibelsk måte.
De var veldig forskjellige som personer. Om dette
skriver Dahle: «Caspari var overordentlig meddelsom. Han var likesaa meget
talende som hans hjertensven Johnson var taus. Men det merket han ikke selv.
Naar de to spaserte sammen, fandt han Johnsen meget underholdende, og kunde slet
ikke forstaa at man (studentene) beklaget sig over hans taushet. Men saa sa en
ven til ham: Det er visst bare du som taler. Prøv nu bare en gang og opluk ikke
din mund, og se om Johnson begynde samtalen.» Som sagt så gjort. «Og følgen
blev at der ikke blev vekslet et ord paa hele turen.»
Lars Dahle med kona og de 8 barna. (Bilde fra 100-års skriftet)
Til Madagaskar
Da teologien var avsluttet, reiste Dahle i juni 1869
på en studietur i Europa. Han var da 25 år og reiste på kryss og tvers i
Danmark, Tyskland og Sveits. Her oppsøkte han misjonsorganisasjoner, kjente
teologer og misjonshøvdinger for å samtale med dem og lære om misjonsarbeidet.
Reisen gikk med båt, tog, hest og kjerre og til fots. Reisen vitner om en
uredd, målbevisst og selvsikker ungdom. Han var heime igjen i slutten av
oktober, og 12. mars 1870 forlot han Norge på vei mot Madagaskar. Han skriver:
«Vi gik du fra at det var sidste gang vi saa noget av fædrelandet; ti om nogen
hjemreise for missionærer var det paa den tid hos os slet ikke tale».
Utreisen gikk med båt via England til Sør-Afrika,
med kun en liten stopp på Madeira. I Sør-Afrika fikk han besøke flere misjonsstasjoner,
og også samtale med biskop Schreuder. Ferden gikk så videre nordøstover, og
Dahle og hans følge nådde Madagaskar 1. september 1870.
Perioden som misjonær varte i 17 år fram til 1887.
Hans tjeneste disse årene var i hovedsak å være feltleder, med alle de reiser
det innebar for å besøke de ulike misjonsstasjoner. Ellers var det mye
administrasjon og representasjon. Han var aktiv som forfatter, drev med
bibeloversettelse, forkynte Guds ord, og hadde mange andre oppgaver.
Selvbevisst og
myndig
Igjen møter vi den selvbevisste og myndige leder.
«Jeg har alltid vært en hater av uklarhet» sier han selv. Allerede året etter
sin ankomst skrev han brev til hovedstyret i Norge om ting han ikke var fornøyd
med. Et annet sted skrivere han om at er det en som gir han denne karakteristikk:
««Han (Borchgrevink, medmisjonær) var som den milde salve, men jeg var som den
skarpe kniv.» Hertil bemerket jeg at det var visst den rigtige betegnelse av
forskjellen mellom os.»
Han klager også over at han mangler så mye av
inderlighet og varme. Dette hadde Herren tuktet han for mange ganger, sier han.
Nevnte Borchgrevink overtok som tilsynsmann når Dahle reiste til Norge. Han
håper at denne siden kommer sterkere fram hos sin etterfølger for «han var jo
mere av et hjertemenneske end jeg, og hadde visst et varmere pulserende
kristenhjerte ogsaa».
Denne skarphet kommer også fram i enkelte
karakteristikker. Om ei folkegruppe sier han: «De hadde overmaade let for at
finde ord for sine tanker, men vanskeligere for å finde «tanker for sine ord».
De hadde lett for både å tale og å holde en prediken, men det ble akk så
overflatisk.»
Generalsekretær
i over 30 år
Etter 17 år som misjonær, var det tid for heimreise
til Norge og oppstart i kallet som generalsekretær. Heimreisen tok nøyaktig 8
måneder. Det må ha vært en påkjenning for en familie på ti. Men på Dahle selv
virket reisen fornyenede. Han var mye plaget med sykdom den siste del av
perioden på Madagaskar. Når han var vel heime i Stavanger i mai 1888, gav han
beskjed om at han var klar til å overta som general fra 1. januar 1889. Og
månedene i mellom? Da var det generalforsamling i Kristiansand, misjonskonferanse
i London og deretter «emissærvirksomhed indtil aarets udgang.»
De siste 260 sidene av selvbiografien er satt av til
de 31 årene som generalsekretær. Av disse bruker han halvparten av sidene på å
skildre en inspeksjonstur til misjonsmarkene i 1903.
Lars Dahle. Stavanger Aftenblad 4. februar 1907
Forholdet til
Kinamisjonen
Han bruker også noe tid til å forklare hvorfor ikke
NMS åpnet for kinamisjon i 1891, med det resultat at et nytt misjonsselskap ble
dannet: Kinamisjonsforbundet, senere Misjonssambandet (NLM). Dahle var veldig
skeptisk til Ole Næstegaard, som var en av dem som tente kallet til Kina. Han
var «kirkelig og konfessionel henseende en meget løs mand.»
Dahle var med andre ord usikker på om Kina-folket
var lutherske. Videre var kirkesynet til Kina-folket forskjellig fra NMS. Han
hevdet at Kinamisjonen var «ukirkelig» og videre «Den nye mission stod i løsere
– for ikke at si oppositionelt – forhold til vor norsk-lutherske kirke.» Han
siterer også en annen NMS-leder som kalte Kina-folket for «unge radikalere».
Høvding med
visse begrensninger
Dahle ble stående som generalsekretær til han var 77
år. Året etter at han sluttet, skrev han sin selvbiografi. Han døde i 1925, 82
år gammel. Dahle var som nevnte en særdeles myndig leder. Han betydde mye
positivt for NMS på de fleste områder.
Men hans «menneskekunnskap var liten» i følge John
Nome, som har skrevet NMS sitt 100 års skrift. Ja, den var «mindre enn det
egentlig var heldig i hans lederstilling.» Han konkluderer likevel at dette
ikke hindrer Dahles ettermæle som «høvdingen» som «billedlig talt (var) et hode
høyere enn alt misjonsfolket.»
Kilder:
Lars Dahle: Tilbakeblik I-III
John Nome: Det Norske Misjonsselskap 1842-1942 I-II
aftenbladet.no
Wikipedia