Ordet om korset er sentrum i forkynnelsen

«Hvor er lammet?» Spørsmålet er hentet fra den dramatiske fortellingen når Abraham på Guds befaling var på vei til Moria for å ofre Isak. Isak hadde antakelig vært med på mange offer før. Derfor ser han at denne gang mangler det viktigste. Her er ild og ved, men «hvor er lammet til brennofferet?»

Dette spørsmålet har uroet meg med tanke på norsk kristenliv i dag, og bedehusarbeidet spesielt. Det er veldig mye solid Kristus-forkynnelse på våre bedehus. Det er det stor grunn til å takke Jesus for! Og der Ordet om korset, om synd og nåde, får lyde klart, der vil også Den Hellige Ånd utføre sin gjerning.

At lov og evangelium får være det sentrale i vår forkynnelse, er langt fra en selvfølge. Kanskje er det få av forkynnerne og lederne i bedehus-organisasjonene som utad ønsker en forskyving av sentrum i forkynnelsen. Men er det hjertespråket?

Når vi samles på bedehuset, hva forkynnes da? Bibelen er full av viktige temaer som skal opp på talestolen. Tema og vinklinger som vi forkynnere gjør vel i å fordype oss i og forkynne fra talerstolen. Men hvor er Lammet? Bibelen lærer oss at hele Guds råd skal forkynnes. Det trenger alle forkynnere å besinne seg på. Samtidig tenker vi lett at det med synd og nåde er noe både forkynner og tilhører selvfølgelig kan. Derfor må vi heller forkynne mer om disse andre emnene. Men er det noe som er livsfarlig for oss som kristne, er det hvis evangeliet blir en selvfølge – noe vi kan.

I andakten for 22. juli i andaktsboka Ett er nødvendig, skriver Hans Erik Nissen: «Satan forsøker å lede Guds barn på avveier ved å rette deres oppmerksomhet mot sider ved Guds ord, som kanskje har vært oversett i mange år. Vi skal lese Guds ord og forkynne hele Guds råd, og det er avgjort ikke noe galt i å peke på det andre har oversett eller forsømt å forkynne. Det farlige er når sinn og tanke blir innfanget av det aktuelle emnet i en slik grad at det tar hele oppmerksomheten. Det kan da få en langt større plass i sinn og tanke enn det har i Bibelen.

Kristne som dette er skjedd med, sier at vi selvfølgelig først og fremst skal bygge på Guds frelse. Det er fundamentet. De kunne ikke drømme om å fornekte evangeliet. Samtidig undres de over kristne brødre som advarer mot de bibelske særinteressene deres. Men her er fare på ferde. Å fastholde frelsen er det vanskeligste av alt. Satan forsøker med alle midler å føre oss bort fra grunnlaget for frelsen. Vi lever av Ordet om korset. Det alene er Guds kraft til frelse. Lever du av dette Ordet om frelse, bevarer du livet. Lever du av alle andre ord, mister du det.»

Luther sa en gang: «Evangeliet er de kristnes største kunst og visdom. I det blir de skolegutter alle sine levedager. Men likevel er det den slemme plagen ved det at ikke noe synes lettere og snarere lært enn evangeliet. Slik at så snart en har hørt eller lest noe om det, tror han seg straks å være mester og doktor i det. Og nå vil han høre noe annet, noe nytt.»

Jeg er urolig for at Lammet holder på, å komme i skyggen i vårt misjonsarbeid. Kan hende er det ikke bevisst. Det er så mange viktige ting vi må få fram, at budskapet om mitt syndeforderv og frelsen ved stedfortrederens død på korset ubemerket blir mer perifert.  Er dette sant, er vi ille ute! Hans Erik Nissen siterte en gang med tilslutning, en dansk kristenleder: «Enhver preken må ha et Golgatapunkt.»

La oss som Guds folk besinne oss på og be om nåde til å forkynne evangeliet rent og klart. Be om forkynnere som kan male Kristus for øynene på tilhørerne. Be om ledere som våger å være sentrale når møter og konferanseprogram skal settes opp. Be om forkynnere og et misjonsfolk som har et bøyet hjerte og som hungrer etter å få høre at Gud er meg arme synder nådig. Be om at evangeliet får være en hode-sak, men først og fremst en hjerte-sak.

Hvor fantastisk er det ikke for en synder å få høre om Lammet: «Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri!» «Se, der Guds Lam, som bærer verdens synd,» forkynte døperen Johannes. Måtte Jesus få oppreise mange vitner som peker i samme retning, på Lammet, på Kristus!



(Publisert første gang i 2009 - noe revidert)

Mennesket er ikke et dyr

Illustrasjonsfoto fra telegraphindia.com

Mennesket har sine grunnleggende rettigheter. Dyr har også et lovverk som skal verne dem. Er det forskjell på mennesker og dyrs verdi?

Det er en stor opplevelse å kjøre Norge på kryss og tvers. Gud var god mot oss i Norge da han skapte landet vårt. Å kjøre i Nord-Troms en soldag uten vind, der majestetiske fjell speiler seg i fjorden, er nesten overveldende. Jeg forstår kong David når han sier: «Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der – hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham!» (Sal 8:4-5)

Lyngsalpan speiler seg i Storfjorden

På vei sørover fra årets Finnmarktur, hørte jeg på en debatt på radioen. En av debattantene var en professor som tidligere hadde forsket på menneskerettighetene. Nå hadde hun skiftet tema, og forsket på dyrs rettigheter. Hun sa, fritt sitert, at hun ble provosert over dem som hevdet at mennesket var satt til å herske over dyrene. Mennesket er et høytstående dyr, som ikke har rett til å heve seg over andre dyr, for eksempel ved å ta livet av dem. Hun var derfor imot alle form for jakt og husdyrhold.

Et slikt menneskesyn må være et resultat av evolusjons-troen. I et verdensbilde der alt liv har utviklet seg fra et felles opphav, er ikke mennesket noe mer enn en art av utallige andre. Når Gud blir satt til side, blir mennesket et dyr.

Bibelen lærer oss noe helt annet. I Salomos ordspråk siteres Jesus fra skapelsen: «Da han bygde himmelen, var jeg der, da han tegnet inn en hvelving over dypet, da han festet skyene der oppe, da han bandt avgrunnens kilder, da han satte grense for havet, så vannet ikke skulle gå lenger enn han bød, da han la jordens grunnvoller – da var jeg hos ham som kunstner, jeg var hans glede dag etter dag, og jeg frydet meg alltid for hans åsyn. Jeg frydet meg på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn.» (Ord 8:27-31)

Gud er himmelens og jordens skaper. Han har skapt fjell og vann, dyr og fugler og til sist skapte han mennesket. Vi er kronen på Guds skaperverk, skapt i Guds bilde. Da Gud skapte mennesket sa han: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. De skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. (1M 1:26) Vi er ikke satt til å ødelegge naturen, men å til å forvalte den til menneskets beste.

Mennesket er skapt i Guds bilde, det er ikke noe dyr. Mennesket er derfor noe helt annet enn et dyr, selv om vi har mange ting felles med dem. Når mennesket er Guds ypperste skapning, er det fordi Gud elsker oss med en evig kjærlighet. En kjærlighet som var så stor at Jesus var villig til å gi sitt liv til soning for våre synder, for å berge oss for himmelen. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

Det var mennesket som førte synden inn i verden. Det lider vi mest av selv, men også dyrene og naturen lider. De lengter etter utfrielse, står det i Rom 8,19ff. Men naturen og dyrene er ikke ansvarlige for sine handlinger, det er derimot vi mennesker. Vi skal stå til ansvar for våre liv overfor den tre ganger hellige Gud. Det ville gått evig galt for oss alle, om ikke Jesus hadde kommet til jord og blitt «såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5)

Mennesket er heldigvis noe langt, langt mere enn et dyr. Vi er Guds elskede barn fra unnfangelsen av. På grunn av synden, trenger vi Jesu frelsesverk for å være sammen med Jesus i en evighet. Det verket fås som en gave, uforskyldt av nåde ved å ta imot den i tro. Det er derfor både et stort ansvar og en stor ære å få være et menneske. David fortsetter i Salme 8: «Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham. Du gjorde ham til hersker over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også markens ville dyr, himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier. Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden!» (Sal 8:6-10)

Arthur Kråkenes – med brann for vekkelse

Gerd og Arthur Kråkenes (foto Dagen 08.02.2003)

Arthur Kråkenes ble frelst i en vekkelse i heimbygda og hadde etter det en brann for at folk skulle bli frelst. Han hadde en profilert leder- og hyrderøst i NLM gjennom et langt liv.

Jeg var kretssekretær i Troms og Finnmark krets ved årtusenskiftet. Arthur Kråkenes hadde passert 80 år, men reiste fortsatt som forkynner av Guds ord. For det meste reiste han i nærområdet i Stavanger, hvor han og kona Gerd bodde, men han hadde også flere turer til andre deler av landet.

Ei uke mot slutten av 1990-tallet fikk jeg være sammen med han på noen møter i traktene rundt Finnsnes. For meg ble det ei god uke, til oppbyggelse og fornyelse i kallet. Det var fint å merke brannen og nøden hos den eldre forkynneren, en nød om at folk måtte bli frelst. Han uttrykte sorg og smerte over at vekkelsene var stilnet og at forventningene til at det skulle bli vekkelse nesten var borte. Ikke minst var han urolig for at bedehusfolket nesten hadde sluttet å synge vekkelsenes sanger.

Nikolai Kråkenes, far til Arthur Kråkenes

Oppvekst på Vågsøy

Kråkenes er ei lita bygd helt ut mot Stad-havet i Kinn kommune i Nordfjord. Bygda ligger på Nord-Vågsøy, som også var kommunenavnet i 1917. Anders Kråkenes var en åndelig leder i bygda. Han var en varm kristen med nådegave til å forkynne Guds ord og til å ha åndelige samtaler og sjelesorg med folk. Han brukte sjelden nådegaven til å forkynne, og sa selv at han derfor mistet den nådegaven. Men nådegaven til å ha åndelige samtaler med folk, fikk han bruke i rikt mål. Han ble engasjert i Kinamisjonen, og stiftet et lag for denne misjonsorganisasjonen i 1903.

På en nabogard var det Erik M. Kråkens som var bruker. Han overlot garden til sønnen Nikolai Mathias, som ble født i 1887. Anders Kråkenes hadde ei datter som var fire år eldre enn Nikolai Mathias. Hun het Samuline, og de to unge fant etter hvert tonen. De ble gift i 1913 og overtok som nevnt heimebruket til Nikolai. 1. august 1917 fødte Samuline sitt tredje barn. Det var en sønn, som foreldrene gav navnet Arthur Ingvald. 9. september var familien samlet til dåpsgudstjeneste i Nord-Vågsøy kirke i daværende Selje sokn. Arthur ble døpt, med kårmann Erik M. Kråkenes, gardbruker Arne H. Kråkenes og hustru, fisker Kristian Kråkenes og pike Laura E. Kråkenes som faddere. Senere fikk Nikolai Mathias og Samuline fem barn til.

Vekkelse i bygda

12. desember 1931 skjedde ei tragisk ulykke utenfor Vågsøy. Den Panama-registrerte tråleren «Venus» havarerte ved Torskangerpollen. Skipet drev med spritsmugling. Det blåste storm og skipet gikk på grunn. Mannskapet gikk i to livbåter, men kun to av mannskapet på 13 overlevde. De fleste av de omkomne var fra Skottland. Mye sprit fløt i land, og førte til fyll og uro i bygda. Like over nyttår kom emissær Sverre Stura fra Den Indre Sjømannsmisjon til Kvalheim, ei nabobygd til Kråkenes. Her startet han en møteserie på bedehuset og vekkelsen brøt ut. Den spredte seg ut over store deler av Ytre Nordfjord.

(foto Utsyn 16-1947)

En av de som ble berørt av vekkelsen, var den 15 år gamle Arthur Kråkenes. Han ble løst ved bibelordet om tolleren i templet: «Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus». (Luk 18,14) Etter at han ble frelst, slet han mye med sitt kristenliv. En tid etter var det stormøte i Måløy, med Tormod Vågen som taler. Arthur møtte opp på storsamlingen, og her traff han en eldre kjenning. Denne spurte Arthur hvordan det sto til med hans åndelige liv. «Det er visst slutt med alt i hop», var svaret fra Arthur. Da oppfordret den eldre vennen, Arthur til å oppsøke Tormod Vågen i sakristiet etter møtet, for å få hjelp med sitt trosliv. Arthur lovet å gjøre som vennen sa, og i samtalen med Vågen fikk han hjelp og ble løst og fri.

Ikke lenge etter at han ble frelst, hørte Arthur en tale over Jer 1:7: «Da sa Herren til meg: Si ikke: Jeg er ung! Du skal gå til alle dem jeg sender deg til, og alt det jeg befaler deg, skal du tale.» Dette ble et kall for han, og tankene hans gikk mot misjonsmarken og særlig Kina.

Det kommende skoleåret hadde Arthur praktisk arbeid, før han gikk på Nordfjord Ungdomsskole i 1934-35. Etter dette søkte han på Misjonshøgskolen i Stavanger, med tanke på misjonskallet til Kina. På Misjonsskolen var det imidlertid en forutsetning for å bli tatt opp, at en hadde artium. Dette hadde ikke Arthur, og han ble ikke tatt opp. Han søkte derfor Fjellhaug misjonsskole i Oslo, med tanke på utreise for Kinamisjonen (NLM). Her trengte han ikke artium, og ble tatt opp som student på forkurset til Misjonsskolen høsten 1937. Kråkenes hadde tidlig i ungdommen fått problemer med fordøyelsen. Det var årsaken til at han ikke kom inn på Misjonsskolen høsten 1939. Det ble derfor avklart at det ikke kunne bli noen misjonærtjeneste i Kina for ungdommen fra Vågsøy.

Dette var et tungt slag for Arthur. Da han fikk beskjeden den 6. juli 1939, låste han seg inne på rommet. Da ble han møtt med bibelordet i Salme 27,5: «Sett din veg i Herrens hånd og stol på han, Han skal gjøre det.» Dette ordet løste han fra anfektelsen, og han reiste heim til Kråkenes i tillit til Herren.

19 år i Namdal

Da det ble klart at Kråkenes ikke kunne reise til Kina, som misjonær, fikk han i august samme år, et kall til å bli emissær i Norge. Han svarte ja til det kallet, og 1. oktober 1939 startet han som emissær i Namdal krets av NLM. Han ble ansatt på prøve, men hørte ikke noe mer da prøvetiden var over. Han regnet derfor med at han var fast ansatt, selv om han aldri fikk noe formelt ansettelsesbrev. Namdal var en krets som strakk seg fra Namdalseid i sør til Røyrvik i nord.

Den første plassen Kråkenes ble plassert, var Tøtdal i Namdalseid. Her skulle han vært sammen med kretssekretæren på ei offeruke. Sekretæren måtte melde forfall, og Kråkenes som aldri før hadde holdt en tale, ble alene på møteuka. Han opplevde at Gud var med, og to ble frelst den uka. Han bodde i heimen til Ivara og Ole Mork. Den første kvelden leste Ole fra Rosenius sin Husandaktsbok. Den andakten talte rett til hjertet til Arthur, og senere fulgte Rosenius sine skrifter ham gjennom livet.

Kretsstyret Namdal krets 1953 (foto Straume  Namdal)

Etter Tøtdal, fortsatte han med møter i Hasvåg, Bølestranda, Vik og Einvika i Flatanger. Da han kom til Einvika, viste det seg at vertsfolket holdt på å skifte tak på huset han skulle bo i. Det var en periode med regn, så det passet dårlig å ta inn der. Han dro derfor over fjorden til Lauvsnes. På første møte kom det kun åtte personer. Dagen etter skrev Kråkenes en stor plakater med overskriften «Vekter! Hvor langt på natt?», og innbød til nytt møte. Denne gang var oppmøtet stort. To uker etter kom han tilbake og fikk oppleve at vekkelsen brøt ut. Han ble værende på Lauvsnes i mange uker. Arthur var da 22 år gammel. De første som ble frelst i denne vekkelsen, var Gerd Sofie Torgersen Lauvsnes og søsteren Marta. Gerd var nummer 12 og yngst av søsknene, og 19 år da vekkelsen brøt ut. Senere kom også mor til de to søstrene og en svoger med i vekkelsen.

I februar 1940 kom Kråkenes tilbake til Lauvsnes. Far til Gerd og Marie ble ikke frelst i vekkelsen høsten før. Han opplevde at heimen ble forandret etter vekkelsen. Kona og døtrene tok vekkelsen med til heimen, men far Torger sto imot. Han ble helst sint og beskyldte emissæren for å ha ødelagt heimen. Torger følte seg som fremmed i sin egen heim, forklarte han. Han bestemte seg derfor for å gå fra hus til hus for å be folk om å holde seg borte fra møtene som var tillyst. Før han gjorde det måtte han en tur i fjøset. Her kjente han to usynlige hender som tvang han ned på fjøskrakken. Så hørte han en stemme som sa at det ville bli hardt for han å være Guds motstander. Torger kom i nød og ropte om frelse. Det ble ingen tur til naboene på han, i stedet ble det bønnemøte på kne med kona og de to nyfrelste døtrene.

Ungdomsnemnda i Namdal i Arthur Kråkenes sin tid som sekretær.

F.v. foran: Nelly Brandsø, Tora Fuglestad. Bak f.v. Steinar Alte, 

Viktor Skorstad, Berner Sandneseng. (foto Straume Namdal)

Arthur Kråkenes fikk tidlig et godt øye til Gerd Lauvsnes, og i desember 1940 ble de forlovet. 13. september 1941 var det tid for bryllup, og Gerd og Arthur ble viet til ektefolk. De kom til å stå sammen om kallet gjennom et langt liv, og fem barn fylt etter hvert Kråkenes-heimen. Alle barna ble døpt heime. En gang Arthur var på møter, og vekkelsen hadde brutt ut, ble flere av barna syke. Da ba Gerd til Gud at Arthur ikke måtte ringe heim. Gjorde han det, og fikk vite at barna var syke, ville han komme heim, mente hun. -Og det måtte han ikke, for han sto jo i en vekkelse. En annen gang syntes Gerd at Arthur var for mye borte. Hun ba til Gud om at Arthur måtte bli mer heime. Gud hørte bønnen den dagen ved at Arthur kom for sent til bussen og dermed måtte bli heime. Men da angret Gerd sin bønn og ba aldri mer om dette.

Familien bodde den første tiden på Lauvsnes, men flyttet etter hvert til misjonens bolig i Namsos. I 1942 fikk Kråkenes stå i en ny vekkelse, denne gang i Bangdal og han var sammen med Jon Berg. De bodde i heimen til Ingrid og Ivar Berre, og den heimen fungerte også som møtelokale. Ingrid Berre var en kristen, mens Ivar ble frelst i den vekkelsen som gikk gjennom bygda i 1942. Arthur Kråkenes reiste Namdalen rundt som emissær fram til høsten 1945. Han fikk god inngang og stor tillit blant misjonsfolket i kretsen. Flere steder opplevde han at vekkelsen brøt ut. Arthur ble også valgt inn i kretsens Ungdomskomite, første gang i 1940 sammen med Olga Evensen og Sverre Lindaas. Arthur var medlem i denne komiteen i fire år, fram til 1944. I Namsos arbeidet kretsen og misjonsfolket i byen med å få et eget bygg til kontor og forsamlingslokale. I 1943 ble det nedsatt en komite, med Kråkenes som sekretær, som skulle arbeide med å realisere Misjonssenteret. Da senteret sto ferdig, ble han formann i styret for bygget.

Det var Sverre Lindås som var kretssekretær da Kråkenes kom til Namdal, og dermed hans sjef. Høsten 1945 flyttet Lindås tilbake til heimlige trakter i Hordaland, og Kråkenes ble bedt om å vikariere som kretssekretær, mens kretsstyret arbeidet med å kalle en ny leder. Styret trengte ikke lang tid til å tenke seg om, og vikaren fikk kall til å bli fast kretssekretær. Kråkenes svarte ja, og 1. januar 1946 begynte den 29 år gamle emissæren fra Kråkenes som sekretær i Namdal krets. Kretsen fikk dermed en ung og energisk leder. Han var allerede på dette tidspunkt, opptatt av å styrke lekmannsarbeidet og å øke forkynnervirksomheten. I starten av hans sekretærperiode ble det kalt tre nye unge forkynnere, Steinar Hunnestad, Ole Moe og Osvald Kongensøy. Forkynnelse, vekkelse og lekmannsarbeidet kom til å bli sentrale saker som den åndelige leder Arthur Kråkenes brant for i sin lange periode som kretssekretær.

Til Sunnmøre og Romsdal krets

Etter 19 år i Namdalen, 13 av disse som kretssekretær, var det tid for oppbrudd for familien Kråkenes sommeren 1958. Misjonen ønsket fortsatt Kråkenes som misjonsleder, og kalte han til kretssekretær for Sunnmøre og Romsdal krets av NLM. Han ble i denne stillingen, med base i Ålesund i 13 år, fram til sommeren 1971. I denne perioden ble det bygget mange leirsteder i NLM. Kråkenes og Sunnmøre og Romsdal krets var ikke noe unntak. Leirstedet Vestheim sto ferdig i 1960, og ble utvidet i 1964. Rjånes leirsted ble innviet i 1969. Dette var milepæler i Kråkenes sin tid som leder av kretsen.

Den første tiden av kråkenes sin periode i Ålesund, kom han flere ganger med hjertesukk over at så få nye forkynnernådegaver kom til. Senere ser vi at han fikk kalle flere nye forkynnere. Noen av dem ble markerte nådegaver i NLM, blant annet Sveinung Lianes og Gunnar Hamnøy. Arthur Kråkenes var tydelig på at forkynnelsen av Guds ord var det sentrale i den kristne virksomheten. Forkynnelsen måtte være sentral evangelisk, med en klar vekkertone.

Arthur Kråkenes 1966 (foto Utsyn)

Selv deltok han aktivt i forkynnervirksomheten, også gjennom det skrevne ord og radio. Han ble ofte brukt til andaktsskriver i NLMs hovedorgan Utsyn. Her skrev han også noen profilerende artikler. Fra begynnelsen av 1960-tallet finner vi han også ofte som andaktsholder i NLMs radio Norea. Han mente det var viktig å nå ut med Guds ord i de kanaler som åpnet seg.

I årsmeldingene fra Kråkenes i denne perioden, er det en ting som tydelig ligger han på hjerte. Det er et ønske og ei bønn om vekkelse. Ofte skriver han at han og misjonsfolket venter og lengter etter vekkelse. Det merkes at dette er en nød for han. Gleden er derfor stor når det i 1964-65 og i 1968 kan meldes om noen vekkelser i kretsen. I intervjuer og årsmeldinger kommer han stadig inn på dette temaet. Et par sitat viser dette:

«Vekkelse og misjon må stå som mål for de arbeidet vi driver her i Norge som i de land vi driver misjon. Dersom vi skal arbeide for vekkelsen, må vi ha god tid. Vi må la Guds ord få virke og ikke bare fare fra sted til sted. Arbeider vi for vekkelse må ikke predikantene tenke så mye på å komme seg fort hjem etter møtet.» (Intervju i Dagen ved Trond Bø) «Jeg er engstelig for fremtiden med tanke på at den typiske emissæren er på retur, i alle fall tallmessig. Men Gud kan fornye lekmannsarbeidet og emissærkallet. Uten vekkelsestider visner den rike arven fra våre forfedre.» (Intervju i Utsyn ved Ove Eikje)

«Jeg savner Natan-røsten i forkynnelsen. Du er mannen. Vi må ikke snakke om loven og evangeliet, men forkynne loven og evangeliet! Når brodden av lovens ord blir tatt bort, tar tilhørerne imot Guds ord intellektuelt, mens samvittigheten og hjertet er uberørt. Evangeliet er for de fortapte som står skyldige for Gud, også som gamle kristne. Evangeliet er herlig, men du må stadig få det av Herren.» «Når både prester og biskoper sier at helvete ikke finnes, og vi emissærer tier om det, tror folk at dette med fortapelsen bare er gammel overtro. Men troens folk må fortelle at dette livet har to utganger: Evig liv og evig fortapelse.» (Intervju i Dagen 2003 ved Jon Kvalbein) «Det kan ta sterkt på frimodet til både forkynnarar og kristenfolk når vekkinga uteblir i lengre tid.» (Årbok NLM 1967) «Vi må vokte oss for «bedehuskirkeligheten» like mye som for annen kirkelighet som er tilfreds bare en er innenfor bestemte vegger.» (Årbok 1965)

I 1970 var Arthur Kråkenes formann i komiteen for møter ved Billy Graham.

Her står han på talerstolen og ønsker velkommen.

Etter 13 år ved roret i Sunnmøre og Romsdal krets, var det igjen tid for oppbrudd for Gerd og Arthur Kråkenes. 1. juli 1971 fikk han et nytt kall, denne gang som bysekretær i Betania i Trondheim. Da fikk han selv mer tid til forkynnelse og sjelesorg, og fikk en pause fra personalansvar og tunge administrative oppgaver. Men denne perioden ble ikke lang, kun tre år. I 1974 var det 10 år igjen til Kråkenes ville bli pensjonist, men han var klar for et nytt ansvarsfullt kall.

Kretssekretær i Stavanger krets

 I Stavanger krets hadde Tore Tungland vært kretssekretær i 17 år, og ønsket avløsning. Arthur Kråkenes var den som fikk kallet til å overta. Han svarte ja, og overtok 1. januar 1974. Kråkenes sa selv at han så det som Guds ledelse at han fikk kallet til å bli kretssekretær i NLMs største krets. Han ble i denne stillingen fram til han ble pensjonist i 1984. Stavanger krets fikk nå en kretssekretær med driv og pågangsmot, og med et klart vekkelsessikte med tjenesten.

I Kråkenes sin 10-års periode i Stavanger, var det en storstilt utbygging av nye barnehager. I 1981 startet kretsen en egen nærradio, Nytt Liv Media, der Kårkenes selv deltok aktivt både med andakter og sjelesorgsprogram. Han brukte også kretsens meldingsblad, Nytt, til aktivt å profilere misjonens lekmanns- og bibelsyn. Han skrev korte artikler om aktuelle tema, for å veilede misjonsfolket. Overskrifter som «Statskyrkja og lekmannsarbeidet», «Vi forkynner Kristus korsfestet» og «Samling om den frie nattverd» viser dette. Han tok også med sitat fra profilerte forkynnere som Rosenius, Olav Valen-Sendstad og Øivind Andersen i bladet.

Arthur Kråkenes overlater roret til Kåre Eidsvåg i 1984.

(foto Dagen 18.01.1984)

I hundreårs skriftet til Stavanger krets, skriver Lars Gaute Jøssang om Kråkenes, at han etterlot seg et åndelig testamente i fire punkt. Først av alt var det avgjørende å selv få eie ei sann og levende tro på Jesus. Det andre punktet var en usvikelig troskap mot Guds ord, deretter vekkelse og misjon og til slutt en radikal lavkirkelig lekmannslinje. «Får Herren stelle med oss og lede oss her, tror vi at Gud for Jesu skyld vil la sin velsignelse hvile over vårt arbeid i den kommende tid.» Disse ideal kom til uttrykk i mange profilerte stevner og bibelhelger, der disse temaene var sentrale tema.

Helt til det siste var Kråkenes opptatt av forkynnelse og vekkelse. Han hadde en stor forkynnerflokk å administrere, men de mange oppgavene førte nok til at reiserutene ble klar i siste liten. Mange forkynnere sa med et smil, at de måtte lese i Aftenbladet hvor de skulle tale dagen etter. En gang kom en av forkynnerne, Otto Aase innom kretskontoret på vei heim etter ei møtereis. Da Kråkenes så Otto, kom han ut i resepsjonen med møteprotokollen under armen. Det var nok noen møter som det trengtes taler til. Otto var trett og sliten etter mange møter, og da han så at Arthur kom, sa han høyt og tydelig med glimt i øyet: «Om noen bare så mye som nevner ordet møte, så blekker jeg til han!» Kråkenes forsto hintet, og lusket stille tilbake til kontorpulten.

Rike år som pensjonist

1. august 1984 ble Arthur Kråkenes pensjonist. Kåre Eidsvåg overtok som kretssekretær og Arthur var fri til å reise som forkynner. For selv om han var pensjonist, sluttet han ikke med å forkynne Guds ord. Han reiste mest i Rogaland, men hadde også flere turer til andre deler av landet. Han var blant annet på ei møteuke på Kvitsund gymnas og flere turer til Troms og Finnmark. Han hadde brannen og gnisten til det siste.

I januar 2002 skulle han til butikken og handle. I et fotgjengerfelt like ved heimen ble han påkjørt og ble sendt til sykehus. Han ble på sykehuset i 11 dager, mørbanket, men uten at noen bein ble knekt. Etter hvert begynte helsa til Gerd å skrante. Da sluttet Arthur å reise som forkynner, for å ta seg av kona, først heime og senere på sykeheimen. Gerd sovnet inn i 2010, mens Arthur fikk enda ett år. Han ble forfremmet til herligheten 5. august 2011, 94 år gammel. Gerd og Arthur var gift i 69 år.

Arthur Kråkenes 2007 (foto Dagen 06.08.2007)

Møter med Arthur Kråkenes

Selv fikk jeg gleden av å være sammen med Kråkenes ved flere anledninger. Første gangen vi snakket sammen, var høsten 1981. Jeg var da lagerarbeider på Orient, og vi hadde lunsj sammen med de ansatte på kretskontoret. Etter en lunsj, kalt Kråkenes meg inn på kontoret. Vi pratet om løst og fast. Han viste meg blant annet en tykk bunke med brev han gjennom flere år hadde sendt til misjonens ledelse i Oslo. Disse handlet om saker han mente ledelsen burde prioritere høyere, eller det var ting han var uenig med ledelsen i. Det er viktig at vi sier fra, husker jeg Arthur sa. Det var nesten som et kall til unggutten.

Av den mer humoristiske siden, er et minne fra juleavslutningen for ansatte på kretskontoret og Orient heime hos Kråkenes i 1981. Da slo Gerd seg løs, og fortalte om mannen som skulle stelle heime. Gerd var opptatt en formiddag, og hun avtalte med Arthur at han skulle lage middag. Da Gerd var vel heime, kunne Arthur glad fortelle om kuppet han hadde gjort på butikken. Han hadde kjøpt noen veldig billige kjøttkaker. Vel til bords ble Gerd mistenksom, for det var en merkelig lukt og smak av kjøttkakene. Hun fant fram hermetikkboksen Arthur hadde kjøpt, og på boksen var det et stort bilde av en hund!

Arthur Kråkenes 1991 (foto Utsyn nr.1 1991)

På slutten av 1980-tallet var jeg sammen med Kråkenes på flere foreningsledermøter. Her hadde han samme tekst hver kveld, selv om innholdet varierte noe. Han talte ut fra en tekst i Apostlenes gjerninger, om hvem kirken er og om det radikale lavkirkelige synet på den kristne forsamling. «Menigheten i hans/hennes hus», var gjennomgangstonen. Menigheten er Guds folk, ikke ytre bygninger eller møteformer og liturgier. Disse timene under Kråkenes sin talerstol, var med å prege også mitt kirkesyn.

 

Andakt ved Arthur Kråkenes i Utsyn nr.15 1997

Andakt ved Arthur Kråkenes i Utsyn nr.24 1997

Kilder

Asbjørn Kvalbein m.fl.: Åtte dager i april. Billy Graham Euro TV`70 (1970)

Jacob Aaland: Nordfjord fraa gamle dagar til no 1-2 (1943)

Jakob Straume: Kristenliv i Namdalen (1954)

Jakob Straume: Kristenliv i Bjørgvin (1952)

Julian Hylland: Flatangerboka (1962)

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind (2001)

NLM Årbøker

Oscar Handeland m.fl.: I Herrens tjeneste (1966)

Steinar Hunnestad: Det hendte ved havet (1963)

Tobias Salmelid: Misjonssambandet i Namdal og Sør-Helgeland 1904-2004 (2004)

 

Jon Kvalbein: Intervju i Dagen 08.02.2003

Knut Bergheim: Intervju i Dagen 20.09.2000

Ove Eikje: Intervju i Utsyn nr.1 1991

Trond Bø: Intervju i Dagen

 

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Utsyn

Forkynnere og misjonsledere 1909

Dette flotte bildet er tatt i 1909. Det viser forkynnerne i Stavanger krets av Kinamisjonen (NLM) og kretsstyrets medlemmer.

NLM har et kall til å nå ut med Guds ord på misjonsmarken og i Norge. Emissærene var derfor sentrale i satsningen, helt fra starten. Dette fordi Guds ord sier at skal folk bli frelst, må de få høre ordet om korset forkynt for hjerte og samvittighet. «Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?» (Rom 10:14)

Hvem er så disse åndelige lederne fra starten av Stavanger krets sin virksomhet? Jeg vil ta med noen korte fakta om hver enkelt og starter med kretsstyret som sitter på første rekke. Vi starter fra venstre.

Kretsstyret 1909

Abraham Friestad. Han ble født på Brusand i 1867, og var dermed 42 år da bildet ble tatt. Han var kjøpmann først i Stavanger, men mesteparten av sitt liv i Egersund. Han gjorde det godt, og ble en rik mann. I 1921 kom et økonomisk krakk, som også rev med seg mye av Friestad sin virksomhet. Han var med i Kinamisjonen fra før den ble formelt stiftet. Da Stavanger krets ble stiftet i 1900, ble han valgt til medlem i kretsstyret. Abraham ble 69 år, og døde i 1936.

Asbjørn Hadland. Han ble født i Egersund i 1879, og var 30 år da bildet ble tatt. Hadland utdannet seg som lærer ved Stord læreskole i 1900, og ble ansatt som lærer i Egersund i 1902. Han var sekretær i kretsstyret for NLM i 1908-10. Han var rektor ved Bibelskolen i Bergen i 1916-17 og 1920-23. Hadland var ordfører i Egersund da 2. verdenskrig brøt ut, i 1939-1940 og ett år da freden kom i 1945. Han døde i 1951, 72 år gammel.

Karl Jensen. Også han var fra Egersund, hvor han ble født i 1862 og var 47 år da bildet ble tatt. Han var først lensmann i Egersund, deretter fogedfullmektig i Gudbrandsdalen, før han kom tilbake til Egersund som bankfullmektig. I 1890 startet han manufakturforretning. Han drev også som eiendomsmegler. På fritiden var han aktivt med i misjons- og avholdssaken. Han døde i 1931, 69 år gammel

Brynjulf P. Mugaas. Han var fra Evanger ved Voss og ble født i 1860. På bildet er han dermed 49 år gammel. Mugaas utdannet seg til lærer og havnet etter hvert i Egersund. Her ble han lærer, politiker og sentral misjonsmann. Han var med å starte Egersund misjonsforening for NLM ca. 1890, var med i kretsstyret i Stavanger krets fra 1900-1936, mesteparten av tiden som både formann og sekretær. Mugaas døde i 1950, 90 år gammel.

Adolf Birkeland. Han ble født i Sokndal i 1841, og var 68 år på bildet. Birkeland bodde i Egersund det meste av livet, og her var han losoldermann, havnefogd og politiker i bystyret i 28 år. Han var aktiv i flere misjonsorganisasjoner, men hovedtyngden av tjenesten var i NLM. Han var med og startet misjonsforeningen i 1890, og var medlem av kretsstyret i 1900-10. Han døde i 1926, nesten 86 år gammel.

Emissærene

Andreas Kvilaug. Han ble født i Fjotland i 1873 (36 år på bildet). 20 år gammel emigrerte han til USA, hvor forkynnerkallet ble utløst. Han kom tilbake til Fjotland i 1896 og begynte som maler. På fritiden reiste han som forkynner for Kinamisjonen og Indremisjonen. Han ble ansatt som forkynner i Stavanger krets NLM i 1903, og fikk stå i mange vekkelser. I 1918 gikk han over i Frikirken, og var evangelist og forstander der, til han ble pensjonist. Han døde i 1964, 91 år gammel.

Jørgen Næss. Han ble født i Øvre Sirdal i 1870 (29 år på bildet). Han ble frelst i 1898 og begynte like etter å tale på møter. Han drev gard først på Neset, deretter Solli i Lund, Årrestad i Helleland, Øksnevad og til slutt som pensjonist på Klepp. Han reiste som forkynner i Stavanger krets NLM fra 1909 til han ble pensjonist, og også som frivillig helt til han døde i 1948, 78 år gammel.

Peder Vagle. Han ble født på Ganddal i 1886 (23 år på bildet). Han gikk misjonsskolen på Framnes i 1909-10 og fortsatte etter det som emissær i Stavanger krets NLM. Han tok lærerskolen i Oslo i 1920, og var deretter lærer på Fjellhaug i fem år. I perioden 1925-29 var han lærer i Egersund, før han ble rektor ved Rauma Ungdomsskule. Her ble han til han ble pensjonist i 1951, og da flyttet han heim til Ganddal. Peder Vagle døde i 1971, 85 år gammel.

Johannes Kjelsvik. Han ble født på Jelsa i 1877 (32 år på bildet). Han ble frelst som ungdom, og begynte som emissær i Stavanger krets NLM i 1905. Han fortsatte som emissær resten av livet. I 1927 flyttet han og kona til Finnøy. Han døde i 1935, 58 år gammel.

Andreas Nebdal. Han ble født i Kvås i 1863 (42 år på bildet). Han og familien bosatte seg på Vanse og Lista. Nebdal ble den første emissæren som ble ansatt i Stavanger krets NLM i 1900. Før det hadde han reist som bibelbud for Lutherstiftelsen og for Kinamisjonen i Agder og Rogaland. Han fortsatte som forkynner i NLM til han ble pensjonist. Han døde i 1949, 86 år gammel.

Johannes Daasvand. Han ble født i Åseral i 1884 (25 år på bildet). Johannes vokste opp på Hornnes, inklusiv noen år på Waisenhuset i Kristiansand. Han ble frelst som 19-åring og begynte straks å vitne om sin frelser. Han ble ansatt i Stavanger krets NLM i 1905. I 1913 flyttet familien til Trondheim, hvor han var kretssekretær og forkynner fram til 1920. I perioden 1920-30 var han bysekretær i Salem i Stavanger. Deretter flyttet familien til Mandal og Johannes reiste som forkynner for hovedstyret. Videre var han ett år i Amerika, tre nye år i Salem Stavanger og rektor ved bibelskolen på Drottningborg. Som pensjonist bodde han og kona i Kristiansand. Han døde i 1955, 72 år gammel.

Adolf Bjerkreim. Han ble født i Bjerkreim i 1887 (22 år på bildet). Familien flytte til Bjerkreim og senere til Egersund. Han ble frelst i 1905 og etter et år på Framnes i Hardanger, begynte han som forkynner i Stavanger krets NLM i 1908. Han ble i NLM til 1915. Etter det reiste han fritt, men mest for Evangelisten og Vestlandske Indremisjonsforbund. Han var en flittig forfatter, både av bøker og artikler i ulike blader. Bjerkreim døde i 1963, 76 år gammel.

Eldor Pettersen. Jens Eldor Pettersen ble født i 1872 i Bindal kommune på Helgeland. (37 år da bildet ble tatt). Som ungdom fikk han arbeid som sjømann og bosatte seg i Haugesund. Han emigrerte til Amerika i 1902 og ble frelst der. Han kom tilbake til Norge i 1907. Her begynte han i 1908 som emissær i Stavanger krets NLM, og fortsatte i den tjenesten til 1930 da han måtte slutte, grunnet en beskyldning om et forhold til ei annen kvinne enn kona. Etter at Eldor og kona var døde, erkjente kvinnen at hun hadde kommet med falske beskyldninger. Kona døde i 1940 og han giftet seg på nytt og flyttet til Bodø hvor han var aktiv i Bodø Indremisjon. Han døde i Bodø i 1955, 83 år gammel. Han ble begravet på Avaldsnes.

Bernhard Foldøen. Han ble født i 1881 på Jelsa (28 år da bildet ble tatt). Som ung ungdom reiste han til Amerika, hvor han ble frelst. Han var søskenbarn til Sven Foldøen. Bernhard kom tilbake til Norge og begynte som emissær i Stavanger krets NLM i 1906. Han returnerte til Montana i Amerika i 1910. Bernhard Foldøen døde i Ferndale, Washington i 1976, 95 år gammel.

Sven Foldøen. Han ble født på Foldøy i 1878. (31 år da bidet ble tatt). Sven emigrerte til Amerika i 1899 og ble frelst der. Han kom tilbake til Norge i 1903, og ble samme år ansatt som emissær i Stavanger krets NLM. Han fortsatte som emissær til han ble pensjonist. Sven Foldøen døde i 1953, 74 år gammel.

Antoni Skarås. Salomon Antoni Skarås ble født i Sokndal i 1870 (39 år da bildet ble tatt). Han begynte som emissær i Stavanger krets NLM i 1903. Han sluttet i NLM i 1918. Han var medlem av Arbeiderpartiet i Sokndal. Skarås døde hastig på et oppbyggelsesmøte i Rekefjord i Sokndal i 1946, etter å avlagt et vitnesbyrd. Han ble 76 år gammel.

Knut Rettedal. Han ble født på Forsand i 1880 (29 år gammel da bildet ble tatt). Han startet som frivillig forkynner 17 år gammel, og ble fast ansatt i NLM i 1900. Han var ansatt i NLM i ulike stillinger helt til han ble pensjonist. Han var forkynner for Stavanger krets, hovedstyret, kretssekretær i Agder krets og timelærer ved Fjellhaug bibelskole. Han døde i Stavanger i 1968, 88 år gammel.

Hvorfor KrF også i år?

Det er to måneder igjen til nytt stortingsvalg. Alle norske statsborgere må dermed gjøre sitt valg. Åndskampen er hard i landet vårt. Vi trenger derfor politikere som tørr stå opp for de kristne verdier.

Som predikant har jeg ingen myndighet til å anbefale noe bestemt parti. Å være predikant, ligger under det åndelige regiment. Politikken ligger under det verdslige regiment. Men som kristen samfunnsborger, gjør også jeg meg mine vurderinger ut fra kristen tenkning.

Det er mange viktige saker som spiller inn når vi skal velge hvem som får vår stemme. Distriktspolitikk betyr mye for mange. Valgfrihet eller ikke når det gjelder skole og helse, er et annet viktig tema. Næringslivspolitikk, innvandrepolitikk, bistand til fattige land, forholdet til Israel, EU og EØS saker er andre. Lista kunne vært lang.

For meg er det imidlertid en sak som overskygger alle andre. Det er retten til å leve. For meg er det umulig å stemme på et parti som støtter fosterdrapsloven. I den norske partifloraen, kjenner jeg kun til to partier som ikke støtter denne uloven, nemlig KrF og Partiet de kristne (PDK). Selv om jeg i mange av sakene står nærmere PDK, kommer likevel min stemme også denne gang til å gå til KrF. Årsaken er at det er det etter min mening er det eneste av de to partiene som har en mulighet til å få representanter på Stortinget.

For meg er retten til liv for alle, den avgjørende saken 

når jeg skal velge parti til Stortingsvalget til høsten. 

(tegning: Babyverden.no)

Det er imidlertid ikke med lett hjerte jeg støtter KrF. Jeg var fornøyd med retningsvalget for ett par år siden, selv om jeg tror KrF hadde tjent på og vært et borgerlig støtteparti utenfor regjeringen. Da har de større sjanse for å få gjennom sentrale KrF-saker, men slipper samtidig å stå ansvarlig for mye av det regjeringen vedtar som KrF prinsipielt er uenig i. De slipper ikke minst å være ansvarlig for administreringen av den store uloven i Norge.

Jeg meldte meg ut av KrF i 1982, da partiet vedtok at de kunne gå inn i en regjering som administrerte fosterdrapsloven. Etter retningsvalget for ett par år siden, valgte jeg å tegne meg som medlem igjen, først og fremst for å støtte partiet lokalt, men også for å støtte en utvikling i partiet som jeg syntes gikk i rett retning. Så skulle partilederen ha pappapermisjon, og ansatte helt uforståelig, en fosterdrap-tilhenger som vikar. Dermed ble medlemskapet kortvarig. Slike hendelser gjør at usikkerheten kommer. Er stortingsrepresentantene og eventuelle statsråder fra KrF forpliktet på partiets program? Kan jeg stole på at en stemme på KrF er en stemme for endring av fosterdrapsloven?

Noen som deler mitt syn, velger som sitt alternativ å være hjemmesitter. Jeg forstå valget og frustrasjonen, men jeg tenker at å være hjemmesitter, er å øke vinnersjansene for de partiene jeg er mest uenig med. Derfor blir mitt valg KrF også i år. Og så håper jeg partiet viser seg tilliten verdig.

Håndverk eller tannverk

(illustrasjon: Preacher.no)

Det er mye å lære av å lese i gode bøker, eller å høre hva folk i ulike livssituasjoner har å fortelle. Jeg har plukket meg noen sitat til oppbyggelse, lærdom og ettertanke.

Bo Giertz

For den ugudelige er synden et håndverk.. For den som er frelst er synda en tannverk.

Kjell Dahlene

Det blir en tom plass i verden etter Guds barn. I det glade og sorgløse selskapsliv finner du dem ikke lenger. Plassen er tom der de før deltok med liv og lyst i de verdslige fornøyelser. Vi kan ikke vente noen anerkjennelse av verden. Jesus ble ikke forstått av den verden som forkastet ham. Den dag verden godkjenner oss, har vi sviktet vårt kall og mistet vår kraft.

Hans Adolph Brorson

Man legger seg i synden ned Og vil dem noen vekke,

Da griper de Guds kjærlighet, Til deres synders dekke.

Man velter seg i synden om, Og sier: Gud er mild og from.

Og så er det til ende.

 

De kaster Gud av sjel og sinn. Dog skal han sjelen favne.

De seiler strek for Satans vind, Vil dog i himlen havne.

De treder nåden under fot, Og pukker dog, at Gud er god.

Han får dem vel å have.

Leonard Gudmundsen

Å for et under at Ånden har talt, om mine synder hvor dypt jeg har falt. Vitnet om Jesus at han har betalt. Nåde ja nåde det er.

Martin Luther

Martin Luther

I månedsvis har jeg nå sittet sammen med min hustru og mine barn og sett på det første bud, og kan aldri rett fatte eller utgrunne det under av guddommelig sannhet og visdom som finnes i det. Ja, ser jeg bare på dette eneste bud, så forstår jeg hva jeg er for en gudløs og avskyelig synder. Ville ikke Gud i sin Sønn tilgi meg, så var mine synder mot dette bud mer enn nok til å sende meg til helvete.

Evangeliet er de kristnes største kunst og høyeste visdom, i det blir de skolegutter alle sine levedager. Men likevel er det den slemme plagen ved det at ikke noe synes lettere og snarere lært enn dette, slik at så snart en har hørt eller lest noe om det, tror han seg straks å være mester og doktor i det, og vil nå høre noe annet, noe nytt.

Hans Erik Nissen

En kristen vitner ved å være, ved å tale og ved å handle. Djevelen setter inn på å bringe hvert eneste vitne til taushet.

Mange tror at Gud tilgir for vår skyld. Mye kamp og anfektelse knytter seg til en slik forståelse. Det gjør nåden usikker. Stadig må du spørre: Er jeg slik at Gud kan utslette mine misgjerninger? Det spørsmålet skal du slippe å stille. I stedet må du spørre: Er Jesus slik at det finnes nåde for meg? -Du slipper å være i tvil om svaret. Han har selv gitt det. Det skjedde da han ropte: «Det er fullbrakt!»

Carl Olof Rosenius

Jeg ville så gjerne at mitt kristenliv skulle være fullkomment, og jeg har bedt Gud mer om dette enn om noe annet. Men gjelder det min salighet, da sier jeg som så: Jeg vil ikke ha noen annen rettferdighet enn min Herre Jesu Kristi rettferdighet. Holder ikke mitt kristenliv prøven, så holder min Herre Kristus.

Syndenes forlatelse gjelder alle synder, ikke bare tenkte og oppdiktede, men virkelige. Ikke bare små, men også store, ikke bare håndens og tungens synder, men også hjertets og tankenes. Ikke bare forbigagne, men også de nåværende, og som Luther så dristig sier: «Ikke bare de overvunne og avlagte synder, men også  de som ennå er sterke og mektige i meg.»

Olav Valen-Sendstad

Derfor er det et usvikelig kjennetegn på hva slags ånd som bor i oss, om vi ved alskens diskusjoner prøver å forandre Guds Ord, eller vi bryter av all diskusjon og gir Guds ord retten til å forandre oss i vår tenkemåte og vurderingsmåte. For Gud har med hellig nidkjærhet forbudt oss å forandre hans ord, men desto mer lagt oss på hjerte at vi må rette oss etter Guds ord, og la Guds Ord forandre oss.

Fredrik Wisløff

Åndens sverd er Guds Ord. Noe annet sverd har Ånden ikke. Ved å holde fast ved dette, vil Guds menighet bli bevart fra vranglære og svermeri.

Ånden er bundet av Ordet. «Åndens sverd er Guds ord.» Ef 6,17. Noe annet sverd har Ånden ikke. Ånden virker ikke utenom Ordet.

Har du fred med Gud?

(Illustrasjon: peacefromchrist.com)

Det finnes mange tusen avguder i verden, men bare en Gud. Denne ene Gud vil være sammen med deg i en evighet, for han elsker deg. For at det kan skje, må du ha fred med Gud. Har du det?

På et møte fortalte en godt voksen mann om da han som ungdom, var på leir på Tonstadli. Han hadde vokst opp i en kristen heim, men var kommet på avstand fra Gud. Samtidig kjente han på en uro angående sitt Guds-forhold. På vei til et av møtene på leiren, kom Otto Aase og la hånda på skulderen til ungdommen og spurte: Hvordan er det, har du fred med Gud? Otto sa ikke mer, men det han sa ble til et kall for ungdommen.

Guds ord sier: «Det er ingen fred, sier Herren, for de ugudelige.» (Jes 48,22) Når Bibelen her snakker om den ugudelige, er det ikke slike som lever et vilt liv i åpenbar synd, jo, de også. Men den sier sannheten om oss alle, slik vi er av naturen. Denne ugudelighet gjør at ikke noe menneske har fred med Gud i seg selv, og kan heller ikke få det med egne «fredsforhandlinger». «Freds vei kjenner de ikke». (Rom 3,17).

Men det er likevel mulig for deg å få fred med Gud. Det kan du få ved å ta imot et fullført frelsesverk. «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Rom 5:8) Jesus har ordnet med en fullkommen frelse, Han levde et fullkomment liv i ditt sted, og tok på seg å ta straffen for dine synder. Frelsen er en stor byttehandle. Jesus tok di synd og sonet for den på korset. Du får Jesus sitt fullkomne liv som ditt. Dette kalles å bli rettferdiggjort. «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» (Rom 5,1)

Har du fred med Gud? Det kan du få mens du er her på jord. Det kan du ikke få etter at du er død, eller etter at Jesus har kommet igjen for å hente sine til seg. Derfor vil jeg si så sterkt jeg kan; Du må ta imot Jesus som din Frelser i dag! I morgen kan det være for sent. Vi kan vente Jesu gjenkomst hva tid som helst!

«Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18)