onsdag 16. juni 2021

Hegertun og Guds ord

(foto Imageric.com)

En tidligere leder i pinsebevegelsen har nettopp gitt ut ei bok, der han fornekter deler av Skriften. Han vil ikke kalles liberal, men det er nettopp det teologien hans er.

Jeg har ikke leste boka til Terje Hegertun, men jeg har lest hans avisinnlegg og flere av motinnleggene. Avisen Dagen oppsummerer Hegertuns standpunkt slik: «Det teologiske hovedstandpunktet i boken går ut på å ville la et kristent ekteskapssyn også romme par av samme kjønn. Dermed blir disse knyttet til de samme rammene som heterofile ekteskap, og vurderingene av ekteskapene blir basert på idealer som trofasthet og selvoppofrelse i stedet for til kjønn.» (dagen.no 26.05.2021)

Han åpner med andre ord for at to av samme kjønn kan leve sammen seksuelt, bare de er gift og lever trofast og selvoppofrende. Denne «nye» lære har han ikke hentet fra Guds ord. For Guds ord sier noe helt annet. Det vi er vitne til er en bortforklaring av Bibelens budskap, for å tilpasse det tidsånden. Som kristne har vi en autoritet som vi bøyer oss for, og det er «Skriften alene». Hva sier Skriften om denne saken? Her følger to bibelavsnitt:

Rom 1:26-27: «Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse.»

1Tim 1:9-10: «En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere, vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, drapsmenn, horkarer, menn som ligger med menn, menneskerøvere, løgnere, menedere, og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære»

En trenger ikke noen omfattende kunnskap for å lese hva disse (og andre) bibelvers sier. Å leve sammen seksuelt med en av samme kjønn er ifølge Guds ord synd. Vil en leve i synden og forsvare den, sier Guds ord at «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.» (1Joh 2:9) Dette gjelder hat til sin bror, homofilt samliv, hetrofilt samboerskap uten å være gift, baktalelse eller andre synder.  Derfor fører Hegertuns vranglære folk i fortapelse, om de hører på han. Det er et voldsomt ansvar.

Det er trist å se at homofilisaken nå også rammer pinsebevegelsen, men det er dessverre ikke overraskende. For de har tidligere forlatt Guds ords tale i kvinneprestspørsmålet. Det vi ser er en dominoeffekt. Det er farlig å lytte til djevelens spørsmål: «Har Gud virkelig sagt?» (1 Mos 3,1) Får han ført oss bort fra Guds ord, kan han snart føre oss hvor han vil. Det var dette Ole Hallesby, Ludvig Hope m.fl. ropte et sterkt varsku mot, under det såkalte Calmeyergatemøtet i 1920. Da var det også noen «fredens teologer», som ville samarbeide med de liberale teologene. Nei, vranglæren er for alvorlig til å kompromisse med. «Vranglære er ikke gale meninger, men åndelig gift.» (Brynjulf Hoaas)

Det fantastiske budskapet vi finner i Guds ord, er at det er håp for «syndere av alle sorter». Jesu hans Sønns blod renser for alle synder, samme hvilket navn de har. Det er min redning med tanke på evigheten. For jeg stiller på samme linje som alle andre. «For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud.» (Rom 3:22-23) Min redningsmann er Jesus. Hans død på korset, var for mine synder. Derfor kan han fullkomment tilgi, alle som omvender seg og tror på han. «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18)

Dette er veien Bibelen viser oss, fra fortapelse til evig frelse. Hegertun og hans likesinnede sin vei, er katastrofal. Den viser bort fra Guds ord, og derfor må det advares mot hans lære. Vår tid er sykelig opptatt av Pride og dens ideologi. Store seriøse bedrifter flagger med regnbueflagget. NRK skal ha en egen Pride-sending. Den som prøver å heve røsten mot denne hedenske ideologi, blir hardt og brutalt stemplet. I denne situasjonen er det tragisk at stadig flere kristenledere svikter sitt kall og følger tidsånden.





onsdag 9. juni 2021

Om å telle rett

Illustrasjonsfoto: Misjonssenteret i Namsos

I forbindelse med generalforsamlingen til Normisjon tidligere i sommer, var det en forhåndsomtale i avisen Dagen på nett 4. juni 2021, som jeg har grunnet på i ettertid. Det handler om å telle menigheter og foreninger.

Overskriften var som følger: «Normisjon har gått fra 2 til 46 menigheter». I artikkelen blir det informert om at antall foreninger i Normisjon er gått ned fra 3000 da Normisjon ble startet for 20 år siden, og til ca. 700 nå. Det er dramatisk! Normisjon oppsto som en sammenslåing av Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen. Generalsekretæren i Normisjon sier at de vil stelle godt med de gjenværende foreningene, men satsningsområdet videre blir nye menigheter.

Jeg vet at tendensen er nokså lik også i Misjonssambandet, som jeg er ansatt i. Vi har ikke opplevd gjennomgripende vekkelser i noen grad, de siste 40 årene. I denne perioden har flokkene på bedehusene avtatt. Ikke først og fremst på grunn av «feil» organisering, men på grunn av at «vekkelsen stilna og folket det for». Det som også er felles for NLM og Normisjon, er at antall forsamlinger/menigheter har øket.

Spørsmålet jeg har grunnet på etter at jeg leste artikkelen, er om vi teller rett? Jeg kjenner ikke forholdene godt i Normisjon, så mitt erfaringsgrunnlag er fra NLM. I statistikken er det uten tvil rett at forsamlingsantallet øker. Vi gleder oss over at vi i tillegg til nattverd, også nå forretter dåp og konfirmasjon, og i enkelte tilfeller også begravelser. Det er også gledelig med faste møter søndag formiddag, der unge familier finner sin plass. Men snakker vi om nye menigheter, eller om omorganisering av de gamle? Noen steder er det opprettet helt nye forsamlinger, der det ikke var noe arbeid fra før. Slik er det imidlertid ikke i de fleste tilfellene.

På ett bedehus hadde NLM sitt misjonslag, som kanskje har drevet forsamlingsarbeid i 100 år. Så vedtok misjonslaget å foreta en navneendring, for å markere tydeligere at de nå ville gi et tilbud om «hele pakken». I statistikken ble dermed antall misjonslag redusert med en, mens antall forsamlinger økte med en. Statistikken viser altså en økning i antall forsamlinger, mens realiteten er at det kun har vært et navneskifte.

På ett annet bedehus var båndene mellom misjonsfolket i NLM og Indremisjonsforbundet (IMF) så sterke, at de valgte å gjøre om misjonslagene i IMF og NLM til en ny forsamling. Da viser statistikken at det er startet to nye forsamlinger, og to foreninger er nedlagt. Siden forsamlingen er registrert både i IMF og NLM, får begge organisasjonene en forsamlingsvekst på en. Samtidig ble to misjonslag registrert som nedlagt i statistikken. Ett i hver organisasjon. Realiteten er imidlertid en reel nedgang fra to misjonslag til en misjonsforsamling. Vi snakker i dette tilfellet om kirkevekst, men er det redelig?

På et tredje bedehus ble det startet en ny misjonsforsamling. I kommunen var det fire små bedehus, der flokkene minket. For å «samle sammen glørne», ble foreningene på de fire bedehusene enige om å gå sammen om en forsamling i ett bedehus. Statistikken sier da at antall forsamlinger har øket med en, mens antall foreninger har blitt redusert med fire. Strategisk sett var det kanskje en fornuftig omorganisering. I omtalen blir det kalt menighetsplanting, mens faktum er at fire misjonslag ble redusert til en forsamling.

Jeg er glad for alle nye og nyorganiserte forsamlinger på bedehusene våre, der forkynnelsen av Guds ord til vekkelse og fornyelse får lyde klart. Det kan også være ting ved omorganiseringen som kan bekymre, men det er ikke tema i denne artikkelen. Her vil jeg bare minne oss om at vi ikke må la oss lure av statistikken. Det blir ikke sann vekst i Guds rike ved omorganisering eller «kirkeplantnig». Den sanne veksten kommer av forkynnelsen av Guds ord, av synd og nåde. Den gledelige forsamlingsstatistikken, kommer i hovedsak av navneendring og omlegging av strategi.

Kirken og menigheten er alle dem som er frelst. Ludvig Hopes formulering er bibelsk rett: «Kyrkja er Guds folk». Menigheten er ikke embete, liturgier, bygg eller andre ytre strukturer. Menigheten er samlingen av Guds folk der evangeliet blir forkynt rett og sakramentene forvaltet rett. Derfor er det sann «kirkevekst», kun nå en fortapt synder blir frelst. Det kan kun skje ved et under ved Den Hellige Ånd gjennom Guds ord. Da øker antallet i Guds menighet. Det er ikke kirkevekst at tre små menigheter slår seg sammen til en stor. En slik omorganisering kan være nødvendig, men vekst er det ikke før nyfrelste blir lagt til i den nyopprettede forsamling.

Det er flott med all mulig kreativitet for å nå ut med Guds ord. Her trenger vi hjelpe hverandre til fornyelse og frimodig bruk av våre nådegaver og naturgaver. Men vår store nød er at så få nye blir frelst. Derfor trenger vi først og fremst å be om vekkelse over Norge.





onsdag 2. juni 2021

Jonas Lagus – en finsk vekkelseshøvding

F.h. Jakob  Lagus, Durchmann, Malmberg og Routsalainen
(utsnitt av maleri av Onni Oja)

I midtre deler av Finland, gikk det store vekkelser første halvdel av 1800-tallet. Bonden Paavo Routsalainen var leder for vekkelsen, mens Jonas Lagus var en annen sentral leder og prest.

Jeg har tidligere skreve en liten artikkel om Paavo Routsalainen på bloggen min. I denne artikkelen skal vi bli bedre kjent med han som overtok som leder, etter at Paavo døde. Det er en sterk historie om store vekkelser og mye menneskelig nød.

En radikal omvendelse

Det var stor fest på prestegården i Vörå i Österbotten fylke en gang i 1821. Prestene i området hadde vært samlet til gudstjeneste, med påfølgende fest med både alkohol, fyll og dans, som skikken var på den tid. Pastoradjunkt Jonas Lagus var en livlig kar, og gledet seg til hver slik fest. Etter gudstjenesten kom en bonde bort til Jonas. Han hadde kommet kjørende med hest og kjerre fra en plass ett par timer fra Vörå, og hadde et spesielt ærende. En slektning av bonden var dødssyk og kjempet med store anfektelser. Nå ønsket han at presten skulle komme og gi den syke sjelesorg.

Dette var som et slag i ansiktet på presten, fordi det betydde at han ville gå glipp av festen han hadde gledet seg til. Jonas tenkte seg om en kort tid, før han gav bonden beskjed om å vente til festen var over. Bonden hadde ikke noe valg. Han måtte slå seg til ro, mens presten svinget seg i dansen og koste seg med god mat. Langt om lenge brøt Jonas opp, og gikk ut til bonden. Underveis prøvde bonden å få til en åndelig samtale med presten. Han spurt blant annet om hvordan presten var blitt åndelig vakt. Dette kjentes veldig ubehagelig for presten, og han gav bonden klar beskjed om at det var en sak bonden ikke hadde noe med. Bonden avsluttet da samtalen med å si at han trodde at alle som var blitt frelst, ville synes det var stort å få fortelle om det som da skjedde.

Vörå kirke (foto kulturmiljo.fi)

Turen videre foregikk helst i taushet. Da de endelig kom fram, var mange slekt og venner samlet i stua. Jonas så på den syke som lå helt fordreid i senga. Akkurat da han kom inn, trakk den syke sitt siste pust. Den syke var en gjenfødt kristen, men i sykdomsperioden var han blitt alvorlig anfektet og trodde at han var fortapt. De kristne vennene hadde prøvd å gi trøst og oppmuntring, men ingenting hjalp. Det var da de bestemte seg for å sende bud på presten, for at kanskje han kunne få hjelpe mannen i hans åndelige nød. Siden Lagus og hans skysskar, kom for sent til å kunne gi den syke hjelp, kom en eldre slektning av den døde, med harde anklager mot bonden som hadde hentet presten. Det var uforståelig at han hadde brukt så lang tid for å få tak i presten, sa han.  

Bonden måtte da forklare hvorfor hele søndagen gikk, før han fikk presten med seg på sykebesøket. Mens den syke lå og kjempet både for sitt legemlig og åndelige liv, festet presten med god mat og drikke og livlig dans. Da den gamle mannen hørte det, stirret han på presten og sa halvhøyt: «Forbannet være den som gjør Herrens gjerning med lathet». Alt dette rammet Jonas Lagus som lynet. Da skyssbonden førte presten heim igjen, var presten blitt både ydmyk og vakt. Bonden fikk gi presten åndelig sjelesorg, og på denne turen kom Jonas Lagus gjennom til liv i Gud. Denne radikale omvendelsen førte både til en ny forkynnelse og en ny livsstil for Jonas Lagus. Det førte ham også i konflikt med hans gamle venner.

Oppvekst og første prestekall

Jonas Nilsson Lagus ble født 21. januar 1798 på prestegården i byen Kurikka i den sørlige delen av Österbotten. Österbotten fylke ligger langs Østersjøen, midt i den sørlige del av Finland. Fylkeshovedstaden heter Vaasa. Faren var kapellan i Kurikka, og het Niklas Lagus. Niklas var 34 år da Jonas ble født, og mora var 32. Hun het Sara Elisabeth Forsman. Jonas hadde fem søsken, men bare to søstre vokste opp. De het Magdalena og Elisabeth. Begge foreldrene var av presteslekt. En slektning av Niklas Lagus hadde oversatt en svensk sangbok til finsk. Denne sangboken het «Sions Sånger», og ble brukt i menigheter i Sverige med hernhuttisk preg. Sangboken fikk navnet «Süonin Virret» på finsk, og brukes enda i revidert utgave, i enkelte forsamlinger i Österbotten.

Jonas hadde noen religiøse opplevelser i barndommen, men han kom bort fra Gud som ganske ung. Han fikk tidlig stor interesse for litteratur, og studerte dette faget i fire år ved universitetet i Åbo, sør i Finland. Han startet studiene allerede som 14-åring, i 1812. Sommeren 1816 skjedde noe som skulle snu opp ned på Jonas sine planer. Far hans ble syk og døde 1. juli. For å kunne få inntekter til å forsørge moren og de to søstrene, hoppet han av litteraturstudiene og tok teologien på ett år. Eksamen gikk bra, og sommeren 1817 var han klar for sitt første prestekall. Han var da bare 19 år, og det var to år igjen til han var myndig. Formelt kunne han derfor ikke bli ordinert, men biskopen var en nær venn av Jonas sin far. Biskopen jukset litt med alderen til Jonas, og skrev 1796 som fødselsår istedenfor 1798, og dermed ble 19-åringen ordinert.

Samme år døde presten i Vörå, Esaias Wegelius. Det ble innsatt en vikar i stillingen til den avdøde presten, og Jonas ble ansatt som personellkapellan, også kalt pastoradjunkt. På den tid var det som nevnt et utpreget selskapsliv med dans og fyll blant presteskapet. Jonas deltok i dette, men kjente samtidig på en indre vemmelse ved dette livet og en uverdighet i tjenesten som prest. Dette var nok med å forsterke og fremskynde omvendelsen hans under sykebesøket nevnt over.

Jonas Lagus sin svoger og vekkelses kollega.
(foto Tor Krook 1947)

Samme året som han ble frelst, i 1821, ble han også gift. Den utkårede var Lovisa Eleonora von Essen, og var to år eldre enn Jonas. Lovisa var fosterdatter til den avdøde presten Esaias Wegelius. En søster av Lovisa ble gift med presten Jakob Wegelius i Malax ved Vaasa. Jakob hadde høyere eksamen i tre ulik fag, og kom tidlig med i vekkelsen. Svogerne Jakob og Jonas ble nære venner og ledere i vekkelsen. I 1823 ble K. F. Stenbäck prest i Vörå, etter to år med vikar i stillingen. Det ble også et nært vennskap mellom Stenbäck og hans adjunkt Jonas Lagus. Jonas ble i Vörå i elleve år, fram til 1828. Han hadde i fire år søkt på flere kapellan stillinger, og fikk napp i 1828, i Ylivieska. Det var ikke noen vekkelse i perioden Jonas var i Vörå. Den brøt først ut etter at han kom til sin nye menighet.

År med vekkelse og mye motgang

Jonas Lagus sitt morsmål var svensk. Svensk var også det dominerende språket i Vörå. Ylivieska lå 25 mil nordøst for Vörå, og her snakket de finsk. Dette skapte en del kommunikasjonsproblemer den første tiden, men Lagus lærte seg snart å beherske det finske språket. 30. juli 1828 ble han utnevnt til kapellan og allerede i august var familien på tur mot sin nye heim. Reisen gikk med hest og kjerre, og mange av vennene deres stilt opp for å få folk og innbo på plass i prestegården i Ylivieska. Med på flyttelasset var også Jonas sin mor, søsteren Elisabeth som var blitt enke og hennes to barn. Presten som hadde vært i stillingen før Jonas Lagus, var blitt avsatt på grunn av fyll. Flere ganger hadde han møtt på talerstolen i beruset tilstand.

Jakob fikk god inngang blant folket i Ylivieska. Han var en markert forkynner, som grep folket han talte til. Hans forkynnelse omtales som «en strid flod som med uimotståeligkraft, river alt med seg». Han siterte i nesten hver tale bibelverset fra Mat 3,2: «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!» Det skulle likevel gå vel tre år før vekkelsen brøt ut. Vekkelsen bredte seg også til nabobygdene til Ylivieska. En bror til Lovisa, Karl Gustav, var huslærer hos Lagus da vekkelsen brøt ut. Både Karl Gustav, prestekollega og svoger Jakob Wegelius og flere andre prester kom med i vekkelsen, og dermed ble den også spredd til områdene ved fylkeshovedstaden Vaasa og til hovedstaden Helsingfors, hvor Karl Gustav etter hvert begynte å studere.

I 1836 var Jonas Lagus med å stifte Finlands første oppbyggelsesblad, sammen med en annen vekkelsesprest, Johan Fredrik Bergh. Lagus tenkte at bladet skulle være et kamporgan for vekkelsen, men den strenge sensuren som var i Finland på den tiden gjorde dette umulig. De fleste artiklene til Lagus ble kraftig redigert på grunn av sensuren. Bladet som het «Tidningar i Andeliga Ämnen», ble derfor et «temmelig harmløst oppbyggelsesblad». Dette mislikte Lagus, og han trakk seg etter hvert ut av samarbeidet om bladet.

Nils Gunnar Malmberg (foto myheritage.com)

Familien til Lovisa og Jonas Lagus økte raskt. Deres førstefødte, Selim Sigvart, ble født i 1822. Nummer to ble også en gutt, og fikk navnet Saladin i 1824. Hilma Lovisa kom i 1828 og Alma Constanza i 1830. Høsten 1831 ble Selim Sigvart syk og døde, og året etter døde også Saladin, av tyfus. Nummer fem ble en gutt, Eliel Thiodolf, og ble født i 1833. Den 25. mai 1836 født Lovisa tvillingene Jonas og Lovisa. Seks dager etter fødselen døde mor Lovisa og tre uker etter at moren døde, døde også tvillingene med en dags mellomrom. Sorgen var nesten ikke til å bære for Jonas Lagus. På de 15 årene Lovisa og Jonas fikk sammen, fikk de sju barn. I 1836 satt han igjen som enkemann med tre barn. Det var derfor helt naturlig og nødvendig at han giftet seg på nytt nokså snart etter at Lovisa døde. Hans andre kone het Albertina Charlotta Ganander og var 11 år yngre enn Jonas. Alba, som hun ble kalt, var enke etter en rik handelsmann av vekkelsesfolket. Alba arvet alt etter sin mann, og tok dermed store verdier med inn i sitt andre ekteskap.

Også i dette andre ekteskapet skulle sorger og gleder følges tett. Alba og Jonas fikk åtte barn. Det første døde samme året som hun ble født, nummer to ble seks år gammel, nummer tre ble et knapt år gammel, det samme med nummer fire og fem, mens de tre yngste, som alle var jenter, fikk leve lenger enn foreldrene. Ei tid etter siste fødselen ble også Alba syk, og hun døde 6. august 1849. Da var familien flyttet til Pyhäjärvi. På 18 år hadde Jonas mistet ti barn og to koner. Det preget han sterkt. I tillegg slet han mye med egen helse. Han hadde i ungdommen hatt noen revmatiske plager etter en influensa. Denne revmatismen slo ut på nytt i 1832 og fulgte han resten av livet.

Alma og Jonas ble viet av Jonas sin svoger Jakob Wegelius. Etter vielsen ble barna værende hos familien Wegelius, mens de nygifte reiste på bryllupsreise til Stockholm. Her oppsøkte Jonas lederne av Svenska Missionssälskapet som var blitt stiftet samme år. Besøket kom i stand, fordi Lagus hadde et ønske om å få stifte et liknende selskap i Finland. Misjonskallet fulgte vekkelsen, så lederne av vekkelsen ønsket å få i gang et misjonsselskap likt det som var stiftet i Sverige. På heimreisen besøkte de kirkeledere i Sør-Finland, og la fram saken for dem. Disse var imidlertid skeptiske, først og fremst fordi de trodde at sensuren ikke ville godkjenne et slikt tiltak.

Jonas Lagus brukte en del av formuen som hans andre kone hadde, til å kjøpe en stor eiendom i Ylivieska. Denne ønsket han å gjøre om til en misjonsskole. Dette ble ikke godkjent av myndighetene, så han søkte istedenfor å få bruke eiendommen til en folkeskole. Heller ikke dette ble godkjent, så skoleplanene måtte skrinlegges.

Paavo Routsalainen (foto h-y.fin)

Paavo Routslainen og rettsaken i Kalajoki

I nabofylket i øst, Savolax, hadde det en tid gått en stor vekkelse. Hovedredskapet til denne vekkelsen var en bonde ved navn Paavo Routsalainen. Paavo er blitt kalt Finlands Hans Nielsen Hauge. Han ble født i 1777 og vokste opp i fattigdom. Da han var en ungdom, gikk det en vekkelse over Paavos heimtrakter. Han ble frelst og begynte snart å vitne om sin Frelser. Han møtte stor motstand mot sin tro, både i heimen, blant prestene og de uomvendte. Kona var sur og vrang og motstander av vekkelsen. En gang sønnen var 20 år, ble han drept på bestialsk vis.

Etter en tid fikk en av vekkelseslederne i Österbotten, Nils Gustav Malmberg, kontakt med Paavo. Han knyttet i 1836 kontakt mellom Lagus, flere andre vekkelsesledere og Routsalainen. Møtet skjedde i Pyhäjärvi, på grensen mellom Savolax og Österbotten. Etter dette møtet ble de to vekkelsesbevegelsene slått sammen. Da brøt det ut en folkevekkelse, ikke minst i Österbotten, med Paavo som leder og Lagus og Malmberg som de mest kjente av prestene i lederskapet. Vekkelsen ble sterkt mislikt og motarbeidet av både myndighetene og kirkens lederskap.

Huset til Paavo Routsalainen (foto ukjent)

I 1838 anla myndigheten sak mot Paavo Routsalainen, 63 andre lekmenn, og prestene Jonas Lagus, Nils Gustav Malmberg, Lars Herman Laurin, Jakob Hemming og Frans Oskar Durchman. Anklagen gikk på brudd på konventikkelplakaten og på innsamling av midler til misjonen gjennom opphengte misjonsbøsser i prestegårder. Herredsretten i Kalajoki førte saken mot vekkelsens ledere i 1838 og lekfolket ble dømt til store bøter. Prestenes sak ble overført til Åbo domkapitel. Denne dommen frikjente Lagus, mens de andre prestene ble dømt for «uforsiktige og mangetydige ytringer og uttrykk» i sine prekener. Lagus ble tilgodesett fordi vitner talte varmt om hans gavmildhet. Prestenes sak gikk imidlertid videre til Vaasa hovrett. Her ble de alle dømt i 1841 for brudd på konventikkelplakaten og suspendert fra sine embeter i perioden 1. januar til 30. juni 1842.

Fredrik Gabriel Hedberg (foto wikipedia.com)

Flere av lekfolket som ble dømt til bøter, var svært fattige. Jonas Lagus brukte noe av sin formue til å betale bøtene for dømte i hans egen menighet. I perioden prestene var suspendert, foretok de en reise til Paavo Routsalainens hjemsted. Her hadde de lange åndelige samtaler, men også flere fisketurer sammen. Dette var med å styrke båndene mellom lederne. Denne enigheten skulle imidlertid ikke vare lenge. En av Lagus sine nære venner, presten Fredrik Gabriel Hedberg, brøt med de andre lederne i 1844 på grunn av læremessig uenighet. Hedberg mente de andre betonte evangeliet for lite. Han var også uenig i de andres syn på hvorvidt en kristen kan eie full frelsesvisshet.

Fra rettssaken i Kalajoki. F.v. Routsalainen, Malmberg, Durchmann
 og Lagus. (Maleri av Onni Oja)

Siste år i Pyhäjärvi

I 1847 ble Jonas Lagus ansatt som kapellan i Pyhäjärvi. Dette var ei bygd der vekkelsen hadde slått ekstra sterke røtter. Familien ble i Pyhäjärvi til Jonas døde ti år sener. Hele denne perioden slet han mye med helsa, og var i perioder sengeliggende. I gode perioder, var han mye på reis i vekkelsesbygdene, for å forkynne Guds ord og veilede de vakte. Paavo Routsalainen var også svekket helsemessig de siste årene før han døde i 1852. Etter Paavos død, var Jonas Lagus den åndelige lederen av vekkelsesbevegelsen. Etter hvert som helsa sviktet ut over på 1850-tallet, kom Lagus sin innflytelse først og fremst til uttrykk gjennom hans mange sjelesørgeriske brev. Flere av disse ble etter hans død, utgitt i boka «Evangelii röst till kallade själer». Det var også mange som oppsøkte han heime, for samtaler og sjelesorg.

Som tidligere nevnt, døde Jonas sin andre kone i 1849, og han satt igjen med to ungdommer og tre små barn. De ti andre barna døde som små. 5. august 1850 giftet han seg for tredje gang, denne gang med den 20 år yngre Johanna Rosalia Gabrielintytär. Med henne fikk han ei datter, Anna, som ble født i februar 1857, noen få måneder før Jonas døde. Da han giftet seg for tredje gang, var det meste av familiens formue borte, og de måtte i perioder få hjelp av venner for å klare sine økonomiske forpliktelser.

Anna var den av barna som lignet mest på sin far Jonas Lagus
(foto Tor Krook 1947)

I 1852 opplevde vekkelsen en ny alvorlig splittelse. Denne gang var det flere ulike grupperinger som brøt ut. Lederen for en av utbrytergruppene var Vilhelm Niskanen, en slektning til Routsalainens nærmeste medarbeider med samme etternavn. Det kom også til brudd med en av Lagus sine næreste venner, Nils Gustav Malmberg. Malmberg kom etter hvert til å føre en livsstil, ikke minst i forhold til alkohol, som Lagus og andre av vekkelsesfolket ikke kunne akseptere. Malmberg forsvarte sin livsstil, med den kristnes frihet fra loven. Det var også en tredje gruppering som brøt med Lagus og hans gammelpietistiske vekkelse. I sitt oppgjør med utbryterne, brukte Lagus veldig krasse ord, noe som vanskeliggjorde forsoning. På denne tiden pågikk det også nord i Finland en stor vekkelse, ved presten Lars Levi Læstadius. Lagus tok også et krast oppgjør med denne vekkelsesbevegelsen.

Etter Lagus sin død, ble Nils Gustav Malmberg sin sønn, Vilhelm Malmivaara, en sentral leder blant vekkelsesfolket. Han var blitt biskop, og klarte å forsone deler av flokkene som ble splittet på 1850-tallet. Rundt århundreskiftet 1900, kom en ny vekkelse over Österbotten. Denne hadde sine røtter fra Paavo Routsalainen og Jonas Lagus, men kjennetegnes ellers ved at C. O. Rosenius sine skrifter ble mye lest. Rosenius og Lagus sto hverandre læremessig nær, i sin pietistiske vekkelseskristendom.

Wilhelm Malmivaara (foto wikipedia.org)

Misjonstanken som Lagus ivret for på 1830-tallet, fikk et gjennombrudd i Finland omtrent samtidig som Lagus døde. Da han lå på dødsleiet i 1857, ble det vedtatt at alle landes kirker skulle ta opp offer til misjonen 18. juni og at det etter det skulle være ett årlig offer til misjonen. Finlands første misjonsorganisasjon ble stiftet ett par år etter.

Jonas Lagus var sterkt svekket helsemessig, våren 1857. 17. mai fikk han sykdommen rosen, og den er oppgitt som hans dødsårsak.  Jonas Lagus døde kl.24.00 om natten, mellom St. Hans aften og St. Hans dag 24. juni. Han ble 59 år gammel, og etterlot seg kona Johanna Rosalia, barna Hilma og Eliel fra første ekteskap, Maria, Leontine og Albertine fra andre ekteskap og Anna fra tredje.


PS. Bo Giertz starter si kjente bok «Steingrunnen», med en omvendelseshistorie som han har hentet inspirasjon fra det som skjedde da Jonas Lagus ble frelst.

 

Kilder

Auk. Oravala: Ødemarkens profet I og II. Biografi om Paavo Ruotsalainen (1940)

Bo Giertz: Steingrunnen (1989)

Ivar Welle: Kirkens historie bind II (1931)

Juhani Aho: De vakte (1940)

Sven Lodin: C. O. Rosenius (1959)

Tor Krook: En Österbottnisk väckelsehövding (1947)

Tor Krook: Den østerbottniske vekkelsesleder Jonas Lagus (Fast Grunn nr.5 1958)

Geni.com

wikipedia