Lars Oftedal (t.v.) og Lars Levi Læstadius
Saadan er det med læstadianerne, som jeg derfor paa det alvorligste maa advare imod.
Slik konkluderer den kjente vekkelsespredikant, prest og Venstrepolitiker Lars Oftedal etter et besøk i Nord Norge på begynnelsen av 1880-tallet.
Lars Oftedal
Lars Oftedal
var en av landets mest kjente vekkelsespredikanter på siste halvdel av
1800-tallet. Han stod i store vekkelser på sør- og vestlandet, og hadde stor
innflytelse på kristenfolket.
Samtidig som
han var vekkelsespredikant, var han også prest, bl.a. i Stavanger. Han var i tillegg engasjert i politikken, og satt på stortinget for partiet Venstre. Oftedal
startet også Stavanger Aftenblad og var en periode en av de mest
innflytelsesrike personer i Stavanger.
På
begynnelsen av 1880-tallet søkte han permisjon fra prestestillingen sin for å
legge ut på en forkynnerturne langs norskekysten. Han reiste helt nord til
Hammerfest på denne turen.
Lars Oftedal: Hans liv og virke
Den lille samler
I Mandal var
lærer Laurits Nielsen en sentral skikkelse i bedehuskretser. Han var opptatt av
misjon og startet et eget blad med misjonsstoff fra inn og utland og
oppbyggelige artikler. Bladet kalte han ”Den lille samler”. Lærer L. Nielsen
gav også ut flere oppbyggelsesbøker.
I første
nummer av ”Den lille samler” i 1887 tok Nielsen inn en vurdering av
læstadianerne som Lars Oftedal skrev etter turen sin til Nord Norge. Det er interessant å lese Oftedals vurdering
etter et kort møte med nordnorsk kristenliv.
Når Oftedal
besøkte Nord Norge, var det om lag 30 år siden Lars Levi Læstadius var død.
Læstadius var prest i nord Sverige og var redskap til en av Nordens største
vekkelser. Det var først og fremst blant samene på Nordkalotten at denne
vekkelsen fikk gjennomslag. Etter Læstadius sin død, var det Johan Raattamaa
som ledet vekkelsesbevegelsen. Han holdt bevegelsen samlet så lenge han levde,
men etter Raattamaas død i 1899, ble bevegelsen splittet i flere greiner.
Det er underlig at Oftedal etter et kort besøk, kan uttale seg så bastant som han
gjør. Kulturforskjellen må tydelig ha vært stor. Artikkelen gir et interessant innblikk i den vurdering som læstadianismen fikk i kristelige kretser i Sør-Norge. Oftedal sin artikkel er som
følger:
Pastor Lars Oftedal
Pastor Oftedals reiser
På sine
reiser har pastor Oftedal også truffet sammen med læstadianerne, som er et eget
religiøst parti, som har en ikke liten innflytelse i Nordland og Finnmarken. De
har deres navn etter en svensk prest ved navn Læstadius, som døde for omtrent
30 år siden. Om disse folk skriver pastor Oftedal således:
”Deres
særmerke er et brennende hat til alle berusende drikke, en betenkelig foragt
for loven og dens forkynnelse, en uavladelig benyttelse av løsenøkkelen eller
afløsningen seg imellom, ufravigelig bunden til syndens bekjennelse for
hverandre, uden hvilken det etter deres mening er umulig å få forlatelse, om
man så sitter på båthvelvet og skal nettopp gå under, og om en aldri så meget
bekjenner synden for Gud. Der må absolutt være et menneske til stede.
Fremdeles en
besynderlig lyst til å diskutere om åndelige materier, en ufølsom hårdhet mot
annerledes tenkende, en ubegripelig ringeakt for bønnen i lønnkammeret, fordi
Gud etter deres mening ikke kan være bønnhørende tilstede uten i deres
forsamlinger.
Endelig ikke
blott likegyldighet, men likefrem uvilje mot misjonen, både den ytre og den
indre, inntil den grad, at en skolelærer, som var med dem, straks ble utstøtt,
da han begynte å ville gjøre noe for misjonen.
Når de går
til alters og ellers i deres egne forsamlinger, hender det ofte, at
læstadianerne får det med krampaktige bevegelser og hyl, ligesom de innbyrdes
omfavner hverandre og hopper og danser av glede. Det skal være Davids dans.
Læstadianerne - hvem er de?
De skal være
meget ivrige til å få folk ”omvendte”, og deres lærere driver da dyktig på og
holder foredrag, som med hensyn til innhold og form er upåklagelige. Som
eksempel på, hvilken makt deres samlinger og hyl kan øve over tilhørerne, hørte
jeg fortalt om 3 piker i Ofoten, som sto og lo av deres underlige adferd, men
som innen kort lå på gulvet som døde, straks etter begynte å hyle og bære seg,
som de var fra seg, og så snart lederen hadde satt dem under behandling var
omvendt på timen!
I regelen er
det nå vel dessverre av disse mange omvendelser i verden, hvorover skriften
klager, når det heter: ”De omvendte seg, men ikke til Herren, de fryktet Gud,
men tjente deres egne guder.” Ble de omvendt til den levende Gud, ville også
meget blant dem då en annen skikk.
Det var dem
som mente å kjenne dem på det aller nøyeste, som påstod, at de i handel og
vandel til dels var upålitelige og uærlige, ligesom de gjerne tok seg en tår,
når de fikk den av noen utenfor deres eget parti, eller erstattet avkall fra
brennevinet med en ubendig bruk av nafta. Disse siste ting forekom meg
imidlertid så utrolige og uforenelige med alt alvor, at jeg ikke turde feste
meg ved slike meddelelser, så meget mindre, som det unektelig er mange
oppriktige og redelige sjeler iblant dem. Jeg hadde selv anledning til å være
sammen med en av dem, en skolelærer, der gav inntrykk av at være en alvorlig
kristen og et mønster i enhver henseende.
Beklagelig
er det under alle omstendigheter, at den sekt skal have sådan utbredelse, som
den har, da flere av deres læresetninger er bent fram grundstyrtende, og en
stor del av deres vesen alt for meget i slegt med verdens barnelærdom og
hedningenes overtro, til dels en blanding av rationalisme og spiritisme. Sådan
er det med læstadianerne, som jeg derfor på det alvorligste må advare imot.”
(Lett
språklig justert)