Djevelens strategi – og Guds ord

Djevelen trives kanskje best når han får være usynlig. Han er imidlertid helt målbevisst i sin strategi. Målet er å få mennesker bort fra frelsen i Jesus.

For å nå dette målet bruker han mange ulike strategier, ifølge Guds ord. Noen ganger går han rundt som en brølende løve. Synden og dens følger er helt åpenlyst, og folk opplever å bli besatt. Andre ganger opptrer han som en lysets engel. Da er han vanskeligst å avsløre. Uansett strategi, er djevelens mål å få oss bort fra Guds ord. Den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius (1816-1868) har skrevet en viktig betraktning om dette. Jeg har funnet den i boka «De Christnes feltliv paa Jorden», utgitt i Risør i 1875. Avsnittet tar utgangspunkt i slangens fristelse av Eva i paradis, der han spør «har Gud virkelig sagt?» (1 Mos 3,1). Sitatene fra boka er noe språklig revidert.

«Hva er hovedsaken i alle djevelens bestrebelser med oss? Hva kommer det an på om vi blir reddet eller tvert imot om vi fanges av denne fiende? Hans angrep gjelder troen på Guds ord. Det er spørsmålet om man bestemt tror hva Gud har sagt, eller om man ved nærmere ettertanke kan finne grunn til å tro noe annet. På denne sak kommer hele stridens utfall til å bero.

Om en gammel kristen som i en lang rekke år hadde kjempet med Satan, med få ord ville uttrykke hva som var hovedsaken til at han sto eller falt i striden, ville han svare: Det kommer an på hvorvidt jeg har kunnet holde fast ved Guds ord, eller om jeg har begynt å tenke fritt etter egen fornuft utenom Ordet. Tenke og sveve hit og dit etter egne eller andres meninger….

Eller hvordan går det til at en kristen som ble forskrekket bare ved den fjerneste tanke på noen synd, en tid etter kan inngå en pakt med den samme synden? Og med uforferdet og sikkert mot, begynne å utøve og forsvare den? Jo, slik har det gått til: Man har i fristelsens tider vendt sitt øye bort fra Guds forbud mot denne synd, og begynt å tenke fritt uten å se på Ordet. Hvordan går det til at mennesker i religionens og samvittighetens navn, for Herrens skyld, foretar de største dårskaper? Og hvordan går det an at de gjør til gode og hellige gjerninger, det som Herren aldri har bedt oss om, ja, enda det som Han har forbudt? Dermed gjør de til synd, slikt som Herren i sitt ord aldri har talt om…

Carl Olof Rosenius ble kalt for Sveriges Luther

Jo, dette skjer fordi man ikke ser etter hva Gud har sagt, men går etter hva man føler eller hva ens indre røst sier. Eller man søker etter hva mennesker sier, og ikke hva Gud sier. Hvordan går det til at en kjempende kristen som er overveldet av sine synder og mangler, aldeles taper tilliten til Guds nåde og vennskap? Han blir fremmed og sky for sin Frelser og bundet av trelldoms ånd, til tross for alt det Guds evangelium sier oss om den evige nåde og frihet fra loven.

Jo, det skjer ved at mennesket vender sitt øye bort fra Guds ord og på seg selv, og begynner å tenke på at det er aldeles umulig at han kan være Guds barn og venn, siden han er og kjenner seg slik og slik. Å, om man kunne rope den sannhet inn i alle Guds barns ører og hjerter: All Satans makt over deg beror på at han kan vende ditt øye bort fra Guds ord. All seier beror på om du kan bli i Guds ord. Guds ord, Guds ord – hva sier det? Se etter hvordan Gud har talt!

På dette skal alt bero! Alt er dårskap og falskt som vil anses for å være åndelig, men som ikke har sin grunn i Guds ord. Alene det er godt og hellig, som Gud har befalt. Alene det er synd som Gud har forbudt. Hva Gud forbyr og kaller synd, det er forbudt og en farlig synd, selv om ditt hjerte tusen ganger sier nei til det, eller om hele verden med alle sine hellige og lærde holdt det for uskyldig. Hva Gud kaller godt, er sannelig også godt og hellig, selv om du og hele verden synes det er vanhellig. Og hva Gud ikke særskilt har nevnt, bør alltid bedømmes etter kjærlighetens lov og brukes eller forsakes alt etter som det gjør deg eller din neste godt eller ondt.

Slik står den grunnregel fast, at hva Gud ikke i bestemte ord har befalt, eller har sin grunn i den alminnelige kjærlighetslov, det er ingen god gjerning. Dette selv om gjerningen har det herligste skinn i dine og andres øyne. Hva Gud ikke i bestemte ord eller den alminnelige kjærlighetslov har forbudt, er ingen synd. Dette selv om du og den hele verden synes så. Alt beror på Guds ord. Holder du ikke det fast, så skal du alltid være et rør som drives hit og dit av alle vinder. Da kan Djevelen føre deg hvor han vil.»

Noe å tenke på

Gud har i alle år sendt ut sine vitner for å forkynne hans Ord. Noen av disse vitnene har samlet noe av sin forkynnelse skriftlig.

Jeg har i tidligere blogg-innlegg, samlet noen sitat fra bøker og artikler. Her kommer noen flere, til ettertanke og oppbyggelse.

Carl Olof Rosenius

Når det gjelder nåde for syndere bør vi kun forholde oss som små diebarn ved Frelserens bryst. Da gjelder ikke noe annet enn blott å tro og hvile på den uforskyldte nåde.

Når verdenssinnet begynner å få overhånd hos en kristen, da begynner han straks å bli kald og treg overfor brødrene, og å se mer på deres feil enn på den nåde som bor i dem.

Satan vil ha oss til å tenke: Kristi forsoning er det første og fornemste, det tror vi nok, men nå må vi videre til det vi skal gjøre. Det dødelige frafall ligger nettopp i dette at vi med hele vår sjel blir opptatt av hva vi skal gjøre.

Når det gjelder vårt liv, skal vi være engstelige og nøyeregnende, men her er vi som regel sikre og lettsindige. Men når det gjelder det å tro nåden hos Gud, skal vi være fri og trygge på Kristi fortjeneste. Men da er vi som regel alt for bundet og redde.

Christian Skriver

Selv om alle djevler ville si deg at dine synder ikke var deg forlatt, så ville du ikke tro dem. Kristus er død for deg. Føler du så ingen fred og glede i ditt hjerte, men bare angst og skrekk, så skal du vite at her gjelder det ikke å dømme etter din følelse, men bare etter Guds ord.

Olav Valen-Sendstad

Den som vil vokse i åndelig kunnskap om Herren og i all god gjerning, han kan umulig leve utenom samfunnet med andre troende, og kan umulig forsømme bruken av Ordet og sakramentene i menigheten. Men han kan like lite unnvære lønnkammerets bønn og bibelstudium.

Gud er ikke bare en kjærlig Gud som i sin nåde er salig for oss. Han er også en hellig Gud som er farlig for oss.

Carl Fr. Wisløff

Hva er det som trenger å bli vekket? Det er folks samvittighet. Samvittigheten trenger å bli vekket slik at en må bekjenne syndene og se nødvendigheten av å gjøre opp med sin neste osv.

Den som skal få bli med inn i himmelens bryllupssal, han må være et Guds barn og en Jesu venn – han må ikke bare se ut som et Guds barn.

Fredrik Wisløff

Det den kristne kirke trenger, er ikke først og fremst effektive virkemidler, men Ordets nådemiddel.

Skal vi nå et rikt liv med Gud, vil det alltid gå parallelt med en voksende fattigdomsfølelse i ens eget indre. Aldri føler man seg så fattig, syndig og uverdig som når en kommer Gud nær. Det er bare den fattige i ånden som kan bli rik i Gud.

Lars Levi Læstadius

Dere mener at dere har Luthers tro, men har dere Luthers vandel? Den som har Luthers tro i hodeskallen og en hedensk tro i hjerte, han er med hodet i himmelriket og med hjertet i helvete.

Martin Luther

Troen må ha rom for to ting: ett for læren om hvordan vår natur ble fordervet og fylt av ormens sæd i syndefallet, og ett for læren om hvordan alt dette ble sonet i Kristi død.

Verken du eller jeg kunne vite noe som helst om Kristus, heller ikke tro på Ham eller få Han til herre, hvis ikke Den hellige ånd tilbød og gav oss det ved evangeliets preken.

Når Gud står mennesket imot – da får det en slik visdom at det anser for rettferdighet det som er synd, og for den høyeste visdom det som er dårskap. For djevelen pleier å snu det slik at jo lenger mennesket kommer bort fra Ordet, desto lærdere og visere synes det selv at det er.

Ludvig Hope

Mens farisearen slår seg til ro med eit fint liv i det ytre, må den ærlege også få det indre rett for Gud heilt ned i livsens djupaste grunn. Mens fariseeren vert meir og meir nøgd med seg sjølv, vert den ærlege meir og meir misnøgd med seg sjølv, fordi han ser at det er so mykje vondt og ureint hjå han som må bort, men som han ikkje kan få bort.

Dersom ikke den indre livstrang bærer vårt arbeid for Gud, så mister det sin rette verdi og fører oss inn i trelldom som gjør arbeidstrykket større enn arbeidskraften.

Johan Arndt

Er Jesus din glede, hvem kan da gjøre deg sorg? Er han din talsmann, hvem kan da vinne seier over deg? Er han din sannhet, hvem kan da forføre deg? Er han din rettferdighet, Hvem kan da fordømme deg? Er han din hellighet, hvem kan da forkaste deg? Er han din forløsning, hvem kan da holde deg fangen? Er han din fred, hvem kan da bringe deg uro? Er han din Immanuel, hvem kan da være imot deg?

Johannes Solem

Jo lenger du kan holde deg borte fra verden, desto friskere og varmere vil ditt eget gudsliv være, og desto mer vil din kristendom bli respektert av dem som er utenfor. Det er det rene bedrag å innbille seg at man ved en verdslig kristendom har lettere for å vinne mennesker for Kristus. Tvert imot!

AP og kristne friskoler

Illustrasjonsfoto Danielsen ungdomsskole Karmøy

(foto hentet fra skolens Facebook-side)

I et leserinnlegg i Strandbuen 02.08.23, rykker Arbeiderpartiets ordførerkandidat Leif Nieuwejaar nok en gang ut mot friskoler. Det er ikke overraskende, men argumentasjonen er underlig. 

Han skriver fine ord om at AP «tror på den enkeltes rett til og mulighet for å leve et godt liv i små og store fellesskap.» Videre tror Ap på «den enkeltes innsats og bidrag i fellesskapet og det å bygge sikkerhetsnett rundt alle slik at enhver kan gis mulighet å velge sin fremtid og hverdag».

Men denne mulighet og rett, gjelder visst bare de som er enige med AP. Foreldrene til omtrent 300 elever (har ikke nøyaktig elevtall) på Strands to flotte friskoler, skal ikke få mulighet til å velge sin framtid og hverdag, for deres ønsker stemmer ikke overens med AP sin ideologi? Et kjennetegn på et sunt demokrati, er måten mindretallet blir behandlet på. Her synes jeg ikke Ap går foran med noe godt eksempel.

Det er foreldrene som har hovedansvaret for barna og deres undervisning. Det er nedfelt i menneskerettighetene. Det offentlige skal gi rammer for hva som skal undervises, og Strands friskoler driver trygt innfor disse rammer. Det er jeg overbevist om. Jeg respekterer at AP er mot friskoler, men jeg synes gjerne de kan være så rause at når skolene først er på plass, skal de få arbeidsro og oppbakking fra kommunen. Jeg håper Nieuwejaar vil være ordfører for alle innbyggere i Strand, om han mot formodning skulle bli valgt til høsten.

Mange tenker at det kun er kristne foreldre som sender sine barn på kristne friskoler. Jeg kjenner ikke bakgrunnen til elevene på Strands friskoler. Men jeg har vært involvert i styrer på andre slike skoler, og også arbeidet som lærer ett år på en friskole. På disse friskolene var det barn fra muslimske heimer, humanetikere, foreldre uten noen bevisst tro, og selvsagt mange fra kristne heimer i en god blanding. I stedet for å se på friskolene som en trussel, skulle jeg ønske politikerne våre er så romslige at de kan se på disse skolene som et flott supplement til gode offentlige skoler.

(Leserinnlegg i Strandbuen 2023)

Fra Strandbuen 02.08.2023

Strandbuen 09.08.23

Trengt opp i et hjørne

-Det er nok dessverre slik at flere av oss misjonsvenner etter hvert føler oss presset opp i et hjørne.

Det var en eldre trofast misjonsvenn som i en samtale nylig, uttrykte seg på denne måten. Vi var på en samling om Guds ord, sammen med en stor flokk bedehusvenner. Det var åpent og godt på møtet, og praten gikk livlig i pausen. Men når temaet ble situasjonen i bedehus-Norge, ble tonen fra den eldre misjonsvenn noe sår. Det er mye som uroer, og som gjør at flere blir fremmedgjort i sin egen organisasjon.

Jeg merket både nøden, kjærligheten og fastheten hos min gamle venn. Nøden hans var at han i sin egen åndelige heim, kjente at han var presset opp i et hjørne. Det var ikke en gammel manns surhet over at ting endrer seg, men en nød for at samvittigheten begynner å få problemer med den nye åndelige kurs.

Denne eldre manns hjertesukk fant gjenklang hos meg. Samtidig kjenner jeg meg ett med store deler av misjonsfolket jeg møter på våre mange bedehus. Her er mitt folk og min åndelige heim, her er de som har gitt meg tillit som forkynner og leder, her er de jeg har fått stå sammen med i å sende ut andre forkynnere og misjonærer og her er de som jeg har fått stå sammen med om å reise og drive mange flotte institusjoner.

Derfor blir det smertelig når den åndelige kurs endres. I en artikkel fra 2015 skrev jeg om noen av de viktigste kjennetegn ved den radikale lekmannsbevegelsen på bedehuset. Vi merker at ting endres og at det smerter:

Bibeltroskap. Hele Bibelen er Guds ufeilbarlige ord. Vanskelige ord må sees i lys av klare ord. Det Guds ord forkynner, gjelder like mye for oss i dag som på apostlenes tid. Vi må ikke gi rom for bibelkritikk og bort-tolkning av sannhetene i Ordet. Samtidig må vi våge å holde fram det Guds ord sier også i saker der Guds ord går helt på tvers av alminnelig tenkning i samfunnet. Fortielse av bibelske sannheter er også en form for bibelkritikk. Hvordan kan ungdom og nyomvendte vite at å leve som samboere uten å være gift er synd, hvis det aldri blir forkynt? Hvordan kan de vite at kvinner ikke skal være eldste/prester hvis de aldri får høre det i undervisning og forkynnelse?

Forkynnelsen. Skal mennesker bli frelst, må Ordet forkynnes. Skal mennesker bli bevart, må Ordet forkynnes. I ei tid med liten tro på forkynnelse som nådemiddel, settes andre virkemidler inn i stede. Men troen kommer av forkynnelsen vi hører, og forkynnelsen kommer ved Kristi ord. Derfor trenger vi mer tid til forkynnelse og forkynnelse over flere dager i sammenheng. Derfor trenger vi flere omreisende forkynnere. Hjertene våre er så harde, at Ordet trenger tid for å gjøre sin virkning. Forkynnelsens innhold må være Bibelsk fundert, med sentrum i Jesu frelsesverk. Synden må forkynnes slik at mennesket ser det er fortapt, og evangeliet må forkynnes så fritt som det selv forkynner: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus».

Vekkelseslinjen. Guds ord setter et klart skille mellom frelst og ufrelst. Himmel og helvete. Skal folk bli frelst, må de vekkes opp av synden og omvende seg til tro på Jesus. Guds ord sier at det går et skille også i forsamlingene. Ikke alle som sier Herre, Herre er frelst. Vi skal ikke sette skillet, men forkynnelsen skal. Stilner disse toner blant oss, blir vår virksomhet søvndyssende i stedet for vekkende.

Lekmannsbevegelse. Guds ord sier at alle frelste er prester. Alle kristne har sin nådegave som er gitt for å tjene de andre i forsamlingen. Disse må vi gi frimodighet og anledning til å bruke. Noen få menn får ei særskilt hyrdenådegave. Disse skal vise vei, men først og fremst være ledere som hjelper fram nådegavene. I ei tid med sterkt fokus på forsamling og menighetsbygging, må vi ikke tenke at lekmannsarbeidet og nådegavebevegelsen er en nødløsning. Det er viktige prinsipp i Guds rike på jord som gjelder til alle tider.

Kristen livsstil. I dag rister man helst på hodet av de gamle pietister, men Guds ord taler klart om ikke å skikke seg lik med denne verden. Det er et bedrag å tro at flere vinnes ved å leve mest mulig lik verden og å ha et møteopplegg preget av verdslighet. Den som er frelst har fått et nytt liv. De løper ikke lenger med verden i den samme strøm av utskeielser. (1 Pet 4,4) De er redd for at de åndskrefter som er i verden, skal dra en bort fra Jesus. De kristne er derfor opptatt av å komme nærmest mulig Jesus, ikke av å finne ut hvor langt bort en kan komme og fremdeles være et Guds barn. Det er knapt noe som har utarmet kristenlivet i Norge så mye som den verdsliggjøring som har skjedd blant oss kristne.

Paulus vitnet om sitt kall. Han var også trengt opp i et hjørne: «Men vi har denne skatten i leirkar, for at den rike kraften skal være av Gud og ikke fra oss selv. På alle vis er vi trengt, men ikke stengt, rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått.» (2 Kor 4:7-9) Så minner han Korintierne om å se framover: «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.» (2 Kor 4:18)

 

Reidun og Omund Birkeland - første misjonærer til Etiopia

Reidun og Omund Birkeland med sønnen Nils Ingar.

(foto Ove Sandvik)

I år er det 75 år siden NLM startet misjonsarbeid i Etiopia. To av de første misjonærene var Reidun Hansen og Omund Birkeland. De kom heim fra Etiopia siste gang i 1980.

I denne artikkelen skal vi bli litt bedre kjent med disse to flotte misjonærene og misjonsvennene. Jeg var så heldig å bli i kjent med dem, i den perioden jeg var bosatt i Drammen, 1991-1996. Da var de begge for lengst blitt pensjonister.

Høsten 1948 var ei gruppe med NLMs første Etiopia-misjonærer på vei til sin nye arbeidsmark. Fra ledelsen i Oslo hadde utsendingen fått ordre om å sende reisebrev til NLM sitt misjonsblad Utsyn. Det første brevet ble sendt fra Antwerpen. Nå var det Reidun Hansen sin tur til å ta pennen fatt. Brevet ble skrevet på båten «Herborg» den 13. oktober, og reisefølget var da kommet til Middelhavet. 

Hun starter reisebrevet slik: «Kjære misjonsvenner. Middelhavet ligger fint og stille så langt vi kan se. Solen skinner. Det er som en fin, varm sommerdag hjemme i Norge. På den ene siden begynner vi å øyne land. Det er litt disig, så vi ser ikke så klart enda, men her inne skal Monte Carlo ligge. «Herborg» har forlatt Marseilles og går mot Genova… Hun fortsetter deretter å skildre oppholdet i Hamburg og Lisboa, før Afrika er i sikte:

MS Herborg (foto sjohistorie.no)

«Ved nattetid seilte vi inn Gibraltar og inn i Middelhavet. Lysene fra land fortalte hvor vi var. Her hadde vi land på begge sider. Mørke fjell vendte ut mot sjøen. Det var Afrika, det første vi så av dette veldige land som vi skulle få ha en del av som vår framtidige arbeidsmark…»

Fra Danvik i Drammen

Reidun Olava Hansen ble født i Drammen 28. juni 1919. Foreldrene hennes het Inga og Hans Hansen. Faren var postpakkemester. Foreldrene tilhørte Metodistkirken, så Reidun ble både døpt og konfirmert i Drammen Metodistkirke. Hun vokste derfor opp i en kristen heim.

Forhåndsomtal om møtene ved Frank Mangs

(Drammen Tidende BB 22.04.1933)

I april 1933 kom den kjente evangelisten Frank Mangs til Drammen. Han ble ansatt i Oslo Misjonsmenighet i 1932 og var ansatt der til 1947. Det fulgte vekkelse med møtene til Mangs, og kristenfolket i Drammen ville gjerne at han også skulle ha møter her. Siste uka i april ble møtene tillyst i Strømsø kirke og i Ridehallen, og vekkelsen brøt løs. En av dem som ble frelst i denne vekkelsen, var Reidun Hansen.

Etter konfirmasjonen gikk hun videre på skole i Drammen, med tanke på å bli lærer. I denne tiden var hun aktivt med i det kristne studentlaget i byen, og her traff hun misjonærsønnen Alf Lande fra Nøtterøy. Alf Lande var sønn til Kinamisjonærene Anna og Lars Lande. Alf var ett år yngre enn Reidun. Reidun og Alf ble kjærester, og da fortalte Alf at han hadde kall til å reise ut som misjonær til Kina for Kinamisjonen. «Skal du til Kina, skal jeg også», var Reiduns kontante svar. De ble enige om å flytte til Oslo, hvor de begge ville ta lærerutdannelse.

Minneord om Alf Lande m.fl. (Drammens Tidende 28.06.1945)

Alf ande til høyre.

Krigskollasj i Drammen tidende Buskerud Blad.

Alf Lande i midten.

I 1940 brøt imidlertid krigen ut i Norge. Tyskerne okkuperte landet, og Reidun og Alf valgte å legge bort planen om å flytte til Oslo. I stedet for å ta lærerutdannelse, startet Reidun heller sykepleierutdannelse på Drammen Røde Kors sykepleierskole, samtidig som hun hadde vakter på Drammen sykehus. Alf startet på jernbaneskolens ettårige telegrafistkurs og fikk deretter jobb ved Verdal stasjon, før han fortsatte på Stabekk stasjon og til slutt ved stasjonen i Drammen.

I januar 1944 valgte Alf og åtte andre kristne ungdommer å engasjere seg aktivt i motstandsarbeidet. De ble engasjert av Milorg, og vennegjengen utgjorde ei egen motstandsgruppe. Denne gruppen holdt øvelser i en hytte på Holtefjell ved Hokksund. Etter noen måneder ble gruppa avslørt, og samtlige ble arrestert av nazistene 2. mai 1944. Alf og vennene hans ble ført til Oslo og satt fengslet på Grini i ett par måneder. 4. juli ble de henrettet på Trandum. Alf Lande ble begravet på Nøtterøy kirkegård etter krigen.

Da Alf ble arrestert, ble også Reidun tatt med til arresten i Drammen. Dette siden hun var forlovet med Alf. Tyskerne mistenkte at også Reidun var involvert i motstandsarbeid. Etter avhør og ei natt på arresten, ble hun imidlertid sluppet fri. Det som skjedde med forloveden, var selvsagt et veldig tungt slag for Reidun. Hun ønsket imidlertid å reise ut som misjonær til Kina, selv om hun da måtte reise alene. For å stå faglig sterkere, tok hun derfor spesialutdanning som operasjonssykepleier.

Reidun Hansen (foto Straume)

Etter hvert tok hun kontakt med misjonens ledelse, for å høre om det var behov for henne som misjonær i Kina. På hovedkontoret var de glad for at hun var villig å reise ut som misjonær, men de ønsket at hun skulle reise til misjonens nye misjonsland, Etiopia, noe hun aksepterte. Det var planlagt utreise høsten 1948, så Reidun fikk i forkant av dette et studieopphold i England. 14. august 1948 var det høytidsfest i Misjonssalen i Oslo. Da ble Reidun innviet til misjonær. Dagen etter var det ny storsamling samme sted, med avskjedsfest for de første misjonærer utsendt av NLM til Etiopia.

Fra misjonsheim på Birkeland

På garden Birkeland i Birkenes kommune på Sørlandet, ble det født en sønn 7. juli 1918. Dette var det sjette og siste barnet til Nils Olsen Birkeland og kona Salmine født Pramsnes. Gutten ble båret til dåpen i Birkenes kirke 21. juli og fikk da navnet Ommund. Senere skrev han navnet med kun en m, Omund.

Heimen på Birkeland var en misjonsheim. Når predikanter var på besøk i bygda, tok de som oftest inn for overnatting i heimen til Salmine og Nils Birkeland. Omund vokste derfor opp i en kristen heim, der også misjonstanken var sentral. Dette preget gutten, og kristentroen ble sentral i hans liv.

Besteforeldre og far til Omund Birkeland. 

Omund Birkeland med søsken og foreldre.

(Begge foto: Birkenes ætt og odel)

Da han var knapt 14 år gammel, skrev han et lite leserbrev til NLM sitt barneblad Blåveisen. Her fortalte han at de på Birkeland har søndagsskole hver søndag hvor 70-80 barn samles. Søndagsskolen varte en time, og da «får me høyra mykje godt». Ellers arrangerte søndagsskolen fester, noe Omund sytes var gildt. Aller best likte han imidlertid julefesten. «Då vert me so varmt minna om frelsaren som kom til verdi for å redde oss syndarar.»

Allerede på dette tidspunkt, var misjonen en viktig del av Omund sitt liv. I brevet til Blåveisen takker han spesielt for et stykke som den jevngamle kineseren Lin Syen dj hadde i bladet, og som Omund syntes var gripende. Han hilser også med sangverset: «Ja, vi vil i Jesu navn, lindre stakkars hednings savn, Å, velsign vårt lille virke, kjære Herre, bygg din kirke snart i mørke hedningland!»

Brev fra Omund Birkeland publisert i barnebladet Blåveisen

12.06.1932

Etter konfirmasjonen, fikk Omund arbeid som gårdsarbeider. Kallet til å bli misjonær vokste fram i ungdommen, og i 1937 fikk han frimodighet til å søke på Fjellhaug misjonsskole sitt forberedelseskurs. Han var da blitt 19 år gammel.  Forberedelseskurset var toårig og førte fram til middelskoleeksamen. Etter dette kurset måtte de som hadde misjonærkall, søke om nytt opptak til den fireårige misjonsskolen fra 1939-43.

I april 1940 brøt krigen ut, men misjonsskolen ble fullført likevel. Da Omund var ferdig med misjonsskolen, hadde han Kina som mål. Det kunne imidlertid ikke bli noen utreise, før etter krigens slutt. I den perioden var han omreisende predikant. I Utsyn nummer 32 i 1945, hadde de vordende misjonærene en kort hilsen til misjonsvennene. Omund skrev slik: «Heidningeverda ropar: «Kom over og hjelp oss!» Himmelens Gud spør: «Kven vil gå for oss?» Då tonar det i sjela til den frelste syndaren: «Her er eg, send meg!» Men skjelvande legg eg til: «Eg duger ikkje!» Då svarar min Frelsar: «Sjå, eg går med!» «Så tek eg om Gud sine lovnader fast; dei held for mi tru og mi lengsla. Og kan eg få berga ein einaste ein, så vil eg no lata med senda!»

Misjonærinnvielsen på GF 1946

(Utsyn nr.26 1946)

Det ble bestemt at de nye misjonærene skulle innvies på generalforsamlingen på Framnes sommeren 1946. Det ble en helt spesiell samling, der 24 misjonærer ble innviet av hovedstyret på samme møte. Omund var en av disse. Samtidig var situasjonen i Kina blitt forverret, og flere av de ny innvidde misjonærene fikk utsatt sin utreise, med tanke på et eventuelt nytt misjonsfelt. I mellomtiden ble disse sendt til The Bible Training Institute i Glasgow, for å lære engelsk. Dette kurset varte skoleåret 1946-47. Etter hvert ble det avklart at Kinamisjonen ville starte nytt misjonsfelt i Etiopia, og Omund var en av dem som ble plassert her.

Planen var at Gudmund Vinskei og Olaf Lie skulle reise i forkant for å ordne med praktiske ting for oppholdet i hovedstaden Adis Abeba. Her skulle misjonærene være høsten 1948 for å planlegge videre oppstart på feltet lenger sør i landet. Det ble noen ukers forsinkelse, men Vinskei og Lie kom til slutt av gårde med fly, med ankomst Etiopia 2. august. 15. august var det endelig tid for avskjedsfest for Omund og hans andre kollegaer. Denne samlingen var i Forbundssalen i Oslo, dagen etter misjonærinnvielsen av Reidun Hansen. Hun, Omund Birkeland, Elisa Sunde, Magnar Magerøy og Peder A. Bredvei skulle komme etter med en innkjøpt militær jeep. Brynhild Vinskei og datteren skulle komme noe senere på året, sammen med en ny gruppe misjonærer. Sunde, Lie og Bredvei hadde erfaring fra misjonsarbeidet i Kina, de andre var helt ferske misjonærer.

Bilen som fem misjonærer reiste med til Etiopia

(Utsyn nr.34 1948)

Til Etiopia

21. september 1948 startet de tre mannlige misjonærene med bil fra Oslo. De to damene skulle komme dagen etter med tog til København og skulle bli plukket opp av bilen i Fredricia. I oktober sto første reisebrev fra de fem på trykk i Utsyn. Omund Birkeland fortalte her om første etappe av turen. Avreise hadde skjedd fra Larvik med passasjerferjen «Petter Wessel» til Frederikshavn i Danmark. Deretter kjørte de gjennom Tyskland, Nederland og til Antwerpen i Belgia. I Tyskland fikk de problemer med bilmotoren, men det ble fikset på et bilverksted. Møtet med det sønderbombede Tyskland gjorde sterkt inntrykk. De hadde kun ett døgns oppholdstillatelse i Tyskland, så neste overnatting skjedde i Nederland. Damene fikk hotellrom, mens mennene sov i bilen. Etter fem dagers reise, kunne misjonærene kjøre Etiopia-ekspressen (jeepen) om bord i MS Herborg av Oslo. Herborg hadde et mannskap på snaut 40 og hadde altså med de fem misjonærene og to andre passasjerer.

Reidun Hansen skrev som nevnt sitt reisebrev fra Middelhavet 13. oktober. Turen sørover hadde gått fint. De hadde en fin stopp i Lisboa, før turen gikk gjennom Gibraltarstredet og inn Middelhavet. Eter dette gikk turen gjennom Suezkanalen til Djibouti. Her fikk de ta fly siste etappe til Etiopias hovedstad Addis Abeba og ankom flyplassen 6. november. To dager før hadde familien Dagmar og Gabriel Lende og Kristine Svensen kommet til Addis Abeba med fly. Disse tre skulle den første tiden arbeide på et svensk hospital. I hovedstaden hadde Lie og Vinskei fått ordnet med oppholdsplass for misjonærene. De fikk leie et hus på den svenske Fosterlandsstiftelsens misjonsstasjon Entotto. Gudmund Vinskei brukte mye av sin første tid i Etiopia til å pusse opp dette huset, til storinnrykket kom i november.

Kart over Etiopia (NLMs årbok 1948)

Svenskene, og ikke minst Fride Hylander, gav de norske misjonærene mye verdifull hjelp og informasjon, og kom også med anbefalinger om hvor de norske burde starte opp sitt misjonsarbeid. De fikk også ansatt en ung etiopier til tolk, som kunne både amharisk og gallaspråket. Reisefølget ble i Addis Abeba til på nyåret 1949, for å bestemme hvor de skulle ha sitt misjonsfelt, og ordne med nødvendige papir fra myndighetene. Reidun Hansen og Elisa Sunde arbeidet også en periode på Keiser Haille Selassies hospital. For dette fikk de en spesiell takk fra keiserens privatsekretær. Ellers gikk mye tid med til å lese språk. 23. desember 1948 kom så Borghild Vinskei og Ella Magerøy, og dermed var første pulje Etiopiamisjonærer på plass, og kunne feire jul sammen.

På Entotto bodde misjonærene tett på hverandre, og det ble flere gode samtaler ved oppvaskbenken, ikke minst for Reidun Hansen og Omund Birkeland. Reidun hadde først oppfattet at Omund hadde en forlovede i Norge som skulle komme etter til Etiopia. Det ble raskt avklart at dette ikke var tilfelle, og etter hvert gikk oppvask-samtalene over til å bli kjærestesamtaler mellom 30-åringen fra Birkeland og 29-åringen fra Drammen.

Reidun og Omund Birkeland (Utsyn nr. 28 1961)

På nyåret 1949 ble Reidun og Omund forlovet. De nyforlovede hadde sommeren 1949 en samtale med misjonens tillitsmann. Han mente at det ikke var noen hensikt å vente med å bli gift. Reidun og Omund hørte på sin sjef. Som rutinene var den gang, ble søknad sendt til hovedstyret om å få gifte seg. Søknaden ble sendt som telegram, og positivt svar kom bare noen dager senere. Dermed kunne tillitsmann Olaf Lie vie de nyforlovede 11. juli 1949. Etter at Reidun mistet sin forlovede under krigen, var hun innstilt på å være enslig misjonær. Nå ble det endring i de planene, og Reidun og Omund fikk et langt liv sammen som ektefolk. De fikk de neste årene fem barn: Hans (1950), Solveig (1951), Nils Ingar (1953), Inger (1956) og Håkon (1958).

Reidun Birkeland og barna på Håkon sin dåpsdag.

(Utsyn nr.8 2019)

Til Dilla og Gidole i Sidamo

I samråd med blant andre Fosterlandsstiftelsens misjonærer, ble det snart avklart at NLM ønsket å legge sitt misjonsfelt til provinsen Sidamo. Den 7. februar var endelig de første misjonærene klar for å reise sørover for å starte misjonsarbeidet. De som dro var Magnar Magerøy og Peder A. Bredvei som stanset i Irga Alem, mens Gudmund Vinskei og Omund Birkeland reiste videre til Dilla. Med på turen var også evangelisten Paulus og kona og tolken Tadesse.

Dilla var på den tid en handelsby med cirka 8 000 innbyggere og ligger ca. 40 mil sør for Addis Abeba. I utkanten av byen, drev mange bønder med kaffedyrking. Etter noen uker, fant misjonærene endelig et hus de kunne leie. Det var ei tidligere brennevinssjappe i heller dårlig forfatning. Vinskei fortalte at «me såg berre halespissar i alle hol og sprekker som fantes. Det var rottene og øglene som fann det best å søkja dekning då det vart invasjon av ein framand nasjon». De to misjonærene fikk ryddet, vasket og fikset på sin nye heim, og kunne flytte inn 12. februar 1949. Måneden etter kunne Gudmund reise til Addis Abeba for å hente familien og Reidun Hansen.

Bibelskoleklasse i Dilla. Omund Bireland bak t.h.

(foto NLMs årbok)

Reidun og Omund Birkeland ble i Dilla ett år. 20. februar 1950 flyttet de til Gidole, sammen med ekteparet Magny og Magnus Sture. De satte umiddelbar i gang med å bygge ulike bygg på misjonsstasjonen. Etter hvert kom det opp både kirke, skole, bibelskole, internat og klinikk. På den tid lå Gidole forholdsvis avsides, med dårlig veiforbindelse. Allerede 6. august 1950, kunne misjonærene arrangere det første møtet i eget lokale. Da sto det første bygget klart, som inneholdt både møtesal, skole og klinikk.

I 1951 fikk de forsterkninger, ved at Marie Frydenlund kom til Gidole. Det ble da mer fart på helsearbeidet, og det ble startet med egne klinikkdager i nabobyen Konso, 5-6 mil fra Gidole. Oppslutningen om møtene den første tiden, var mellom 30-50. Utenom selve stasjonen, ble det i 1952 opprettet 5-6 nye preikeplasser i distriktet rundt. Fram til 1953 hadde misjonærene bodd i leide boliger. Da kunne de endelig flytte inn i misjonens egne boliger.

I 1954 var det tid for familien Birkeland å få ett års ferie i Norge. De forlot Etiopia i februar 1954 og kom tilbake i oktober året etter. Reidun og Omund fikk da samme oppgaver som sist. Omund var stasjonsstyret i Gidole fram til neste Norgestur i 1960. Det tok ikke lang tid før vekkelsen brøt ut, en vekkelse som i større og mindre grad har gjestet Etiopia fram til vår tid. Det resulterte i økt antall elever på skolen. I 1955 var det 119 elver. På sykestuen var det i 1957 3600 liggedøgn og 18 600 behandlinger på klinikken. Dette året var det blitt 284 skrevne medlemmer i kirken i Gidole.

Reidun Birkeland og sønnen Håkon sammen med etiopiere

(foto Utsyn nr.8 2019)

Etter hvert som barna i Birkeland-familien vokste til, måtte de til Addis Abeba for å gå på skole. Her bodde de på internat, og var bare heime i sommer- og juleferiene. Dette var tungt for både foreldre og barn. En liten hjelp var det da Omund ble valgt inn i feltstyret. Det betydde at han ofte måtte til hovedstaden på styremøter, og kunne da samtidig besøke barna. En gang fikk deres eldste sønn malaria. Skolen valgt da å ikke fortelle dette til foreldrene før etter at han var blitt frisk igjen. De ville ikke at foreldrene skulle bli bekymret, men dette var foreldrene lite glade for.

En viktig jobb for Omund denne perioden, var å lede arbeidet med å bygge ny kirke. 29. september 1957 ble endelig kirken innviet, og den hadde da 350 sitteplasser. I tillegg til ansvaret i heimen, startet etter hvert Reidun opp med kvinnearbeid. 30. november 1958 var en ny merkedag i kirken i Gidole. Da ble de tre første eldste innsatt, og ett år sener ble Gutema Gidada innsatt som forstander for Gidole menighet. Stadig nye ble lagt til menigheten. Bare i 1958 ble 75 nye tatt opp som medlemmer. Det var med andre ord en travel, men rik andre periode for familien Birkeland, som i juni 1960 reiste til Norge for et nytt års ferie. Ferie for mannlige misjonærer, betydde imidlertid mye reising som forkynnere, slik også for Omund.

Til Dilla og Awasa

Den neste perioden i Etiopia var fra 1961-1966. Da ble familien flyttet fra Gidole og tilbake til Dilla, hvor Omund trengtes som lærer på Bibel- og forstanderskolen som var opprettet der. Det første halvåret hadde han imidlertid permisjon, for å lese mer språk. Det første året var Omund sammen med misjonær Magnar Magerøy, mens Omund Lindtjørn var kollega resten av perioden. Skoleåret 1962-63 var det 13 elever på forstanderskolen, mens det var 36 elever på bibelskolen.

Familiene Birkeland og Lindtjørn på tur

(foto Utsyn nr.8 2019)

Det siste året i denne perioden hadde Omund administrativt arbeid ved synodesenteret i Awasa. Neste Norges opphold ble på tre år, fra 1966-1969. I denne perioden var Omund lærer ett år på Fjellhaug, i tillegg til forkynner. Nest siste periode i Etiopia var 1969-1972. Da underviste Omund ved Tabor teologiske seminar i Awasa, mens Reidun hadde sin tjeneste innen helse- og kvinnearbeid.

Siste periode i Etiopia startet i 1978, nøyaktig 30 år etter at de kom til Afrika første gang. Under heimeoppholdet i Norge 1972-1978 hadde Omund ulike oppdrag for misjonen. Han hadde noe undervisning på Fjellhaug. Våren 1974 var han og Reidar Eriksen konsulenter for Kirkens Nødhjelp under sultkatastrofen i Etiopia. I 1977 ble han og Torjus Vatnedalen bedt om å bli med NLMs første utsendinger til Bolivia og Peru, for å sondere hvor det var naturlig å starte med arbeid. Dette mens utsendingene fikk lese språk. De to erfarne misjonærene konsentrerte sine reiser i hovedsak om Peru, og her reiste de på kryss og tvers av hele landet.

Omund Birkeland (t.v.) og Torjus Vatnedalen sammen med tre 

av de første misjonærene til Sør-Amerika (foto Fjellhaug 1898-1998)

De to siste årene som misjonærer, fikk de perioder både i Awasa og i Gidole hvor de jo var stasjonens grunnleggere. Da Reidun og Ommund reiste heim i 1980, var han blitt 62 år og Reidun 61. De eide huset til hennes foreldre i Drammen, og familien flyttet inn der.

Kretssekretær Omund Birkeland og hans stab i Drammen krets.

(foto Utsyn nr.7 1983)

Kretssekretær i Drammen

Da Reidun og Omund kom til Drammen i 1980, hadde Peder Maudal bestemt seg for å slutte som kretssekretær i Drammen krets. Ingen ting var derfor mer naturlig, enn å be Omund gå inn i denne stillingen. Dette utførte han på en flott måte, helt fram til han ble pensjonist i 1985. Da kom Terje Thorsen fra Stavanger, og overtok ledelsen av Drammen krets.

Terje Thorsen og familien ble i Drammen til 1990. Da fikk de kall til å overta som kretssekretærpar i Agder. Det lyktes ikke for kretsstyret å få ny sekretær i Drammen, så dermed gikk utfordringen nok en gang til Omund Birkeland. Han var da passert 70 år, men lovet å ta en del av kretssekretæroppgaven fram til ny sekretær var på plass.

Jorunn Hamre og evangelist Sue på besøk på Misjonssenteret i Drammen 

og hos Reidun og Omund Birkeland

Formiddagskoret på Misjonssentert i Drammen. Reidun Birkeland t.v.

(Begge foto Ove Sandvik)

Jeg startet opp som ny kretssekretær 1. august 1991. Da var det Reidun og Omund Birkeland, som inviterte på middag første dagen min i Drammen. Jeg fikk også være med Omund på min første forkynnertur ut i kretsen. Da dro vi på stevne i Nore i Numedal, med Omund og meg som talere. Omund og Reidun var gode støtter både i kretsen og ikke minst i forsamlingen på Misjonssenteret i Drammen. Et av de kjære minner jeg har av Omund i forsamlingen, var hans varme vitnesbyrd. Hver gang ordet ble gitt fritt til vitnesbyrd, hadde han noe å gi. Det var ikke bare en gammel plate fra en misjonær og predikant. Nei, vi kunne merke at Omund levde daglig i Guds ord, så vitnesbyrdet stilnet ikke av med alderen.

Inger Marie Hunnestad på besøk til Reidun Birkeland i omsorgsboligen 

hennes i Birkeland (foto Ivar Hunnestad)

Mot slutten av livet måtte Reidun og Omund selge sitt store hus, og flyttet inn i en leilighet i nærheten av Misjonssenteret på Strømsø i Drammen. Flere av barna deres bodde på Sørlandet, så de siste årene fikk de en omsorgsleilighet i Omund sin hjembygd Birkeland. Omund ble 90 år gammel, og døde 28. februar 2009. Reidun fikk et veldig langt liv. Hun ble hele 103 år gammel, og døde 3. oktober 2022.

Omund og Reidun Birkeland (t.v.) sammen med tre andre av NLMs første

misjonærer i Etiopia, Kristine Svensen, Borghild Vinskei og Ella Magerøy

(foto Årbok 1998)

Menighetene som ble dannet gjennom det arbeidet NLM drev i Etiopia, gikk i 1959 sammen med de andre lutherske kirkene i landet og dannet Mekane Yesus kirken. Da kirken ble stiftet var det ca. 25.000 medlemmer. Vekkelsen som brøt ut etter 2. verdenskrig, har fortsatt fram til nå. Mekane Yesus har i dag ca. 11 millioner medlemmer og er den største lutherske kirke i verden. Et stort Guds under har skjedd i Etiopia. Reidun og Omund Birkeland og NLM har fått være et lite redskap i dette misjonsarbeidet.

 

Kilder

Gunnar Filseth: Jorden brenner: tørkekatastrofen i Afrika (1974)

Jakob Straume: Kristenliv i Buskerud og Jarlsberg (1962)

Johan Tveite: Birkenes II Ætt og odel (1969)

NLM: Misjonæralbumet (1968)

NLM: Misjonærer (1986)

NLM: Misjonærer forkynnere (2000)

NLM: Årbøker 1948-1980

Norvald Yri: Indianerne venter (1979)

Peder A. Bredvei: Mellom Sør-Etiopias stammefolk (1950)

Steinar Hunnestad: Guds hjelp i nød (1971)

Åge Myksvoll: Fjellhaug misjonshøgskole 1898-1998 (1998)

Utsyn nr.8 2019: Intervju med Reidun Birkeland ved Anders A.  Aanensen

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)