tirsdag 25. mai 2021

Mettet med nåde

(tegning: absoluttmetodist.com)

Når du er sulten, er det tanken på mat som opptar deg. Synderen trenger også å få næring som kan mette, og som kan gi sjelen hvile.

Naftali var den andre sønnen som patriarken Jakob fikk med Rakels trellkvinne. Han fikk ikke noen fremtredende plass i Guds ord. I det Nye testamentet er Naftali nevnt kun en gang, i forbindelse med apostelen Johannes sitt syn av 144 000 av Israels stammer i Åpenbaringen 7. Naftali-stammen fikk sitt land i Israel på vestsiden av Genesaretsjøen, opp over Golan til grensa mot Libanon. I GT får vi høre to velsignelser lyst over Naftali og hans stamme. Den første er det Jakob som lyser over sin sønn: «Naftali er en hind som er sluppet fri. Liflige er hans ord.» (1M 49:21)

Den andre velsignelsen er det Moses som lyser, da Israel sto på grensen til sitt lovede land. «Mettet med nåde og fylt med Herrens velsignelse» (5 Mos 33:23) Det var en fantastisk velsignelse. Tenk å få være mettet med nåde! Når Den Hellige Ånd har fått avslørt noe av di synd, får du en hunger etter nåde. Du er fortvilet over deg selv: «Kan jeg vel nå det skjønne land som snubler gang på gang.» (Olai Skullerud SB 886) Da har du et stort behov for å «bli mettet av nåden».

Denne nåde får synderen hos Jesus. Guds ord sier at «intet urent skal komme inn i staden». (Åp 21,27) Synden gjør at himmelen var stengt for syndere. Synda måtte derfor sones, og det var det bare Jesus som kunne gjøre. Han fullførte et fullkomment frelsesverk, da han døde for våre synder, og sto opp igjen av graven. Ved det frelsesverk, ble veien til himmelen åpnet. Fortapte syndere kan nå bli frelst. Ikke ved egne gjerninger eller fromhet, men ved å få en gave fra Gud. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» (Ef 2:8)

Her i Guds ord finner du din åndelige mat. (foto dagen.no)

Dette er det umulig for en synder å fatte og akseptere. Det må skje et under ved Den hellig ånd. Ånden  er den eneste som ved Guds ord kan åpenbare frelsen for den fortapte. Når det underet har skjedd, blir synderen «mettet ved nåden». Bibelen har mange måter å beskrive dette på. Hør bare:

Sal 5:13: «For du, Herre, velsigner den rettferdige. Som med et skjold dekker du ham med nåde.»

Joh 1:14: «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Rom 3:24: «Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.»

Rom 5:2a: «Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i.»

Rom 5:20b: «Men der synden ble stor, ble nåden enda større!»

Rom 11:6: «Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde.»

2 Kor 9:8: «Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning.»

Heb 13:9b: «For det er godt at hjertet blir styrket ved nåden».

Etter slike mektige ord, er det grunn til å si:

Takk for maten! -og så hvile i nåden.





onsdag 5. mai 2021

Engler på bymuren

(illustrasjon: itro.no)

I 1931 opplevde ei gruppe misjonærer i Kina et Guds under. Byen de oppholdt seg i ble angrepet av en kommunist hær, men plutselig grep Gud inn og reddet byen og misjonærene.

26. mai i 2021 er det 90 år siden denne hendelsen, som misjonær Asbjørn Aavik har formidlet både i sine bøker, og i juleheftet «Når lysene tennes». Asbjørn Ulrichsen ble født i Spangereid i Lindesnes kommune i 1902. Han tok senere etternavnet Aavik. Etter misjonsskolen på Fjellhaug, reiste han til Kina i 1928. Han ble plassert i byen Yunyang, og startet med å lese språk. Før utreise var han blitt forlovet med Ragna Torgersen (f.1906) fra Hokksund i Øvre Eiker. Som skikken var, kom hun til Kina året etter. Ragna skulle bruke det første året i Kina til å lese språk, så giftemålet ble ikke før 4. april 1931. De hadde resten av sin første periode i Yunyang.

Etter bryllupet var Ragna og Asbjørn Aaavik alene som misjonærer i Yunyang. De gledet seg med å innrede sin egen bolig, og gjør heimen så trivelig som mulig. Men det var mørke skyer i horisonten. Det var borgerkrigsliknende tilstander i Kina på denne tiden. Det var utallige røverbander som herjet, og kommunistlederen Mao Zedong hadde mange avdelinger som kjempet mot nasjonalistregjeringen til Chiang Kai-shek. En slik avdeling ble ledet av Ho-Lung (Elvedragen). Han dro på dette tidspunkt fra by til by og plyndret. Hvite utlendinger var særlig utsatt for kidnapping, fordi kommunistene regnet med de kunne få store beløp i utpressing for misjonærene.

I mai 1931 begynte ryktene å gå om at Ho-Lung og hans hær var på vei mot Yunyang. I Yunyang var det en kristen postmester. Han var tilflytter og metodist, men gikk i forsamlingen til Aavik sammen med kone og seks gutter. Denne postmester holdt Aavik oppdatert om situasjonen. 17. mai kunne han fortelle at Ho-Lung hadde tatt mange byer i nærheten og var på vei mot Yunyang. Postmesteren var klar i sin anbefaling til Ragna og Asbjørn, nemlig at de burde komme seg bort. Aaviks fulgte postmesterens råd. De pakket ned leiligheten, og fordelte det de kunne få med seg i noen små pakker.

De fikk tak i en båt, og tenkte å dra i ly av nattemørket. I det de skulle gå, kom postmesteren på nytt. Han kunne fortelle at kommunistene nå var kun 6-7 mil unna, og at det var umulig å komme forbi dem med båt. De andre veiene var stengt av røverbander, så det var ikke annet å gjøre enn å bli hvor de var. Det ble ei natt med lite søvn. Ut på formiddagen 18. mai, kom noen med beskjed om at det var ei gruppe med hvite på vei inn i byen. Det var misjonærene Berta og Jakob Straume med tre barn og Dagny og Alfred Lien med ei datter. De hadde flyktet til fots i flere dager, fra misjonsstasjonen i Fanghsien. Dagen etter kom ei ny gruppe misjonærer, denne gang fra Kunchow. Det var Louise og Olaf Lie med tre barn, Emma og Arne Tiltnes med fem barn og Sofie Istad. Dermed var de plutselig 11 voksne og 12 barn stuet tett i tett i heimen til Ragna og Asbjørn Aavik. Den siste gjengen hadde så vidt unnsluppet kommunistene, gjennom en port på motsatt side av byen enn der soldatene angrep, og så med båt til Yunyang.

Asbjørn Aavik (foto geni.com)

De neste dagene samtalte misjonærene mye om hvordan de skulle klare å flykte fra Yunyang, men det var ingen fluktvei. De måtte derfor bli hvor de var. Det ble mange møtestunder, og Aavik mintes at de leste for hverandre om Guds løfter, og sang mange kjente og kjære sanger. «Vår Gud han er så faste en borg», «Den som bor i den høyestes skjul» og «Velt alle dine veie og all din hjertesorg på ham som har i eie den hele himlens borg.» Etter et bønnemøte i kirken, hørte de Emma Tiltnes synge for barna som lå tett i tett på gulvet: «Ingen er så trygg i fare». Hun sang hele sangen, men ett vers sang hun flere ganger: «Herren vokter selv på sine dem ei rører noen pine..» (gammel oversettelse).

Så kom tirsdag 26. mai 1931. Postmesteren hadde vært innom misjonærene med en klar beskjed. De røde var nå på full marsj mot Yunyang. Misjonærene samlet seg til bønnemøte i Aaviks stue, som nå også var soverom. Det møtet startet med sangen «Rundt omkring Jerusalem er det stor berge, rundt omkring sitt folk på jord Herren står som verge… Herrens engler leirer seg rundt omkring oss alle, frir oss ifra farer ut, så vi ei skal falle.» Både store og små falt på kne i bønn til Gud. En guddommelig ro og fred kom over dem. Etter bønnemøtet var det rådslagning, hvor det ble bestemt å evakuere. De kom ned til elven, men ikke lenger. De røde var allerede på andre siden av elven. Det var bare for misjonærene å sette kursen tilbake til misjonsstasjonen.

Vel framme ble det nytt bønnemøte, som varte i flere timer. Mens bønnemøtet pågikk, begynte kulene å slå inn i veggen i andre etasje. Drønn av lette kanoner hørtes i det fjerne. Kampene ble hardere mellom byens soldater og den røde hær, men plutselig ble det stille. Misjonærene fryktet for at de røde hadde nedkjempet byens soldater og var på vei mot misjonsstasjonen og «de rike hvite». Plutselig kommer en evangelist stormende inn i stua. Han kunne fortelle at kommunistene hadde flyktet samme vei som de kom. Det var ikke på grunn av våre soldater at de røde flyktet, fortalte evangelisten. For byens soldater hadde flyktet i motsatt retning. Det hele var uforståelig.

Dagen etter gikk Aavik og en av de andre misjonærene ut av byen for å besøke noen kristne som bodde der. Underveis gikk de forbi mange lik, både fra byens hær og fra kommunistenes. Bøndene holdt på å begrave de døde. De grov ikke dypt. En fing stakk opp en plass. Et annet sted holdt en hund på å gnage på en fot som stakk opp av jorda. Så kom de fram til en av de kristne. Der fikk de beskjed om at ingen av de sivile hadde lidd noen overlast. På veien mot Yunyang hadde soldatene fått litt mat som de betalte for, men de hadde liten tid. De gikk i full fart mot byen.

(Tegning: Jan Oddvar Myraskog. Når lysene tennes 22)

Det rare var at soldatene kom kjapt tilbake. De var forvirret og spurte bonden om det var to murer rundt Yunyang? Bonden benektet det, men soldatene sto på sitt. De hadde sett to murer. Neste spørsmål var enda merkeligere. Er det utenlandske soldater i byen? Nei, bonden kunne bestemt avvise noe slikt. Men soldatene var nok en gang urokkelige. De hadde sett noen høye lyse skikkelser på den ytterste muren. De store utenlandske soldatene hadde noen veldige sverd og det var et sterkt lys over det hele. Ved det synet ble soldatene som lammet, og la på flukt.

Misjonærene så på hverandre. Dette underet med englene på bymuren hendt mens misjonærene lå på kne i bønn til sin himmelske Far, og overgav seg selv i hans hender. Da reiste Herren en ekstra mur rundt dem, og sendte sine engler for å holde vakt. Ingen inne i byen så noe til dette. Det var bare synlig for den røde hær som ville angripe dem. Det ble en høyhellig opplevelse for misjonærene som opplevde dette. Og misjonæren ble minnet om den gamle barnebønn:

 

Når jeg legger meg til hvile,

Tretten engler om meg står.

Tvende til min høyre ile,

Tvende til min venstre går.

To på vakt ved hodeputen,

To ved foten dessforuten,

To meg dekker,

To meg vekker,

En meg viser

Alle himlens paradiser.

 

Og verset fra Salme 34,8: «Herrens engel leirer seg rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem.»

 

 

 

Kilder

Asbjørn Aavik: Roser i regn (1977)

Trygve Bjerkrheim: Når lysene tennes 1. Engler på murene, av Asbjørn Aavik (1960)

Trygve Bjerkrheim: Når lysene tennes 22. Engler på murene, av Asbjørn Aavik (1982)

Misjonæralbumet. NLM 70 år. (1962)







mandag 3. mai 2021

Eldstefunksjonen i NLM

Fra et tidligere rådsmøte. (foto nlm.no)

Hovedstyret i NLM la høsten 2020 fram et radikalt forslag til omstrukturering av eldstefunksjon og organisasjonsstruktur for organisasjonen. Dokumentet skal behandles av NLMs rådsmøte.

Rådsmøtet skulle vært høsten 2020, men ble utsatt til april 2021, på grunn av smittesituasjonen. Da april nærmet seg, var det fremdeles en krevende smittesituasjon, og rådsmøtet er utsatt til oktober 2021. Dette er mulig i og med at generalforsamlingen også er flyttet, fra sommeren 2021 til sommeren 2022.

Da dokumentet ble lagt fram, skapte det noe debatt i den kristne pressen, men det stilnet raskt. Senere har det vært stille. Forslaget er så radikalt, at det fortjener at misjonsfolket og ikke minst rådsmøtets utsendinger, setter seg nøye inn i hvilke konsekvenser et slikt forslag vil få for organisasjonen vår.  Hovedpunktet i forslaget er at det opprettes et valgt tilsynsråd (eldsteråd) både lokalt, regionalt og på landsplan. Rådsmøtet og hovedstyret legges ned, og det opprettes et sentralstyre og tilsynsråd som erstatter hovedstyret og en tilsynssynode som erstatter rådsmøtet. Hovedstyrets dokument finner du på nlm.no under fanen Ressursbank.

Jeg har tidligere på bloggen min, kommet med en del innvendinger til hovedstyrets forslag. Jeg tar her med en oppsummering av mine innvendinger:

1. Bibelsk begrunnelse

I 1991 gjorde NLMs generalforsamling (GF) et tydelig vedtak om at Bibelen taler klart om en tjenestedeling mellom menn og kvinner. Det nye dokumentet holder fast ved tjenestedelingsprinsippet, noe jeg er glad for. Samtidig svekkes argumentasjonen. Om noen bibeltekster sies det at det «gir seg ikke selv» at konklusjonen blir tjenestedeling. Om andre bibeltekster sies det at tekstene har «ført til konklusjonen om at bare menn ha et særskilt hyrde- og læreansvar». Rådsmøtet må stå fast ved vår gjeldende bekjennelse, at Bibelen taler klart om en tjenestedeling mellom menn og kvinner.

2. Prinsipp nesten uten innhold

Bak forslaget merkes et svært sterkt press om å få endret tjenestedelingsprinsippet. Istedenfor å endre prinsippet, tynnes det nå ut så mye, at jeg oppfatter at vi sitter igjen med et prinsipp, nesten uten konsekvenser. Jeg tror heller ikke dette vil stanse presset om likestilling. Etter få år vil vi nok møte press om å få kvinner også i tilsynsrådene. Jeg vil advare mot denne utviklingen.

3. Alternativ organisering av eldstefunksjonen

Jeg har satt opp en enkel oversikt over stillinger og styrer/råd som i dag har eldstefunksjon, HS sitt nye forslag og mitt forslag:


Nåværende ordning

HS-forslag

OS-forslag

 

Sentralt

Sentralt

Sentralt

Hovedstyret

Rådsmøtet

Tilsynsråd

Tilsynssynode

Sentralstyre leder

 

Hovedstyret

Rådsmøtet a)

Generalsekretær

Leder NLM Norge

Leder NLM Utland

Generalsekretær

Leder NLM Norge

Leder NLM Utland

Generalsekretær

Leder NLM Norge

Leder NLM Utland

Personalleder

Økonomileder

Regionledere utland

Stedlig representant

 

Regionalt

Regionalt

Regionalt

Regionleder

Regionstyrets formann (bør)

Regionleder

Regionalt tilsynsråd

 

Regionleder b)

Regionstyrets formann

Regionstyrets nestformann

 

 


a) Råds
møtet må få den funksjon det var tenkt i 1997 og samles minst en gang per år

b) Regionstyrets formann, nestformann og regionleder utgjør eldsteråd i regionen.

4. Sentralstyring

Fram til 1997 var det på papiret eldste fra foreningene som møtte på GF. Den forsamlingen ble etter hvert stor og uhåndterlig. Det ble derfor bestemt å overføre eldstefunksjonen til rådsmøtet, som var representativt sammensatt. Nå foreslås også rådsmøtet nedlagt og myndigheten overføres til en liten tilsynssynode (25 personer). Dermed er organisasjonstenkningen snudd opp ned i hyrde- og læresaker. Opprinnelig var det altså GF med sine 900 utsendinger, nå er det ei større lokal ledergruppe (rådsmøtet) og HS som har et samlet øverst ansvar. HS foreslår dette endret til ei lita gruppe som får svært stor myndighet. Tilsynssynoden får nå myndigheten rådsmøtet til nå har hatt. Det vil si at hvis det fremmes et forsalg om at tjenestedelingsprinsippet skal oppheves, eller at NLM skal åpne for homofilt praktiserende, er det ei lita gruppe på 25 personer som må godkjenne endringen med 2/3 flertall før saken kan fremmes for GF. I praksis betyr det at 17 personer kan avgjøre læremessige grunnregelendringer.

5. Regionleder HS sin mann

GF har tidligere avvist en organisering der regionleder har leder NLM Norge som sin nærmeste overordnede. Nå er det regionstyrets formann som innehar denne funksjonen. HS fremmer på nytt dette forslaget. Et forslag som etter mitt syn er problematisk rent administrativt, og i tillegg et markert steg i sentraliserende retning. Jeg har selv som kretssekretær opplevd at kretsen var uenig med HS i et organisatorisk spørsmål. Det ville vært håpløst for meg da å være HS sin mann i kretsen, og ikke kretsstyrets mann overfor HS, slik det vil bli hvis leder NLM Norge har personalansvaret. Dette forslaget må etter mitt syn avvises.

6. Forkynnelsens plass

Den omreisende forkynners plass og synet på vekkelsesforkynnelsen, svekkes etter mitt syn i dokumentet. Det understrekes av forkynnelsen er avgjørende i menighetens liv, og det er bra. Men den omreisende forkynners samlende funksjon og åndelige veilederansvar gjennom forkynnelse og sjelesorg svekkes. Selv om det i ett par setninger sies at det fortsatt vil være behov for omreisende forkynnere, møteserier og bibeluker, knyttes disse først og fremst opp mot steder uten egen organisert forsamling/menighet. Nå er hovedfokuset på pastorer, og det understrekes til og med at «de fleste ansatte i forkynnertjeneste og områdearbeid bør ha en del av stillingen knyttet til et fellesskap eller menighet.» NLM har til nå definert seg som en forkynnerbevegelse, med sikte på vekkelse. Nå er dette i ferd med å legges om til en pastorbevegelse. Jeg er langt fra sikker at en slik omlegging vil tjene vårt kall.

7. Tar ikke hensyn til regionenes størrelse

I den nasjonale tilsynssynoden, er det ikke tatt hensyn til regionenes størrelse. Det nevnes i en parentes som en mulig alternativ løsning på tilsynssynodens sammensetning, men forbigås siden i stillhet. Region sørvest som er nesten 40 % av organisasjonen, er representert med like mange tilsynsmenn som f.eks Region nord, som har få misjonsvenner og foreninger. Det oppleves udemokratisk.

8. Uryddig struktur

Dokumentet skisserer ikke tydelig ansvarsfordelingen mellom sentralstyret og tilsynsrådet og mellom regionstyret og regionalt tilsynsråd. Det står at det nasjonale tilsynsrådet skal godkjenne ansettelse av sentrale ledere med eldstefunksjon. Det vil i praksis si at sentralstyret må få godkjent ansettelse av f.eks ny generalsekretær, av tilsynsrådet. I tilsynsrådet sitter den gamle generalen og fire andre valgt av GF. Det samme gjelder regionleder på regionalt nivå. Her kan det snart bli interessekonflikter.

Et annet viktig spørsmål er hvem som skal avgjør hvilke saker som skal til sentralstyret og hvilke som skal til tilsynsrådet. Min spådom er at det kommer til å gå med tilsynsrådet, slik det til nå har gått med rådsmøtet; Det blir parkert til pynt på sidelinjen. Det samme vil nok også skje med tilsynssynoden. I HS sitt forslag til ny organisasjon, snakkes det om tilsyn i forbindelse med hyrde- og eldstefunksjonen. Så langt jeg kan forstå Bibelens tale om eldstefunksjonen, taler den om langt mer enn tilsyn som en eldstes ansvar. Det er en hovedsak for en eldste, å være en åndelig leder. Jeg er overbevist om at vi kommer best til rette med dette, ved å beholde hovedstyret som misjonens daglige eldsteråd, og styrke rådsmøtet sitt generalforsamlingsansvar i læresaker og andre saker som faller naturlig inn under eldstefunksjonen.

9.Videre behandling

§ 13 i NLMs grunnregler sier følgende: «Rådsmøtet har sammen med hovedstyret et særlig læreansvar på vegne av hele organisasjonen og kan overprøve vedtak i hovedstyret av læremessig karakter. Det består derfor av menn. Dersom rådsmøtet tilrår overfor generalforsamlingen å gjøre grunnregelendringer av læremessig karakter, kan dette bare skje med 2/3 flertall i rådsmøtet. Rådsmøtet avgjør hva som er grunnregelendring av læremessig karakter.»

Forslag til vedtak: «Rådsmøtet 2021 mener det framlagte dokumentet med nødvendige grunnregelendringer. er av læremessig karakter (jfr. §13). Hvis HS etter rådsmøtets behandling vil fremme saken for GF, med de nødvendige grunnregelendringer, må saken først tilbake til rådsmøtet til avstemming. Forslaget må da ha 2/3 flertall i rådsmøtet, for at det kan fremmes for GF.»