Villedende om rådsmøtets mandat

Fra GF 2015

I forbindelse med hovedstyret i NLM sitt forslag til ny menighetstenkning, har Utsyn 06.11.2020 et intervju med leder NLM Norge Kåre Johan Lid. På slutten av denne artikkelen kommer Utsyn med villedende opplysninger.

I artikkelen står det at «rådsmøtet har ikke mandat til å avgjøre saken, siden dokumentet ikke blir sett på som et læredokument av prinsipiell art. Det er dermed en rådgivende instans, og det er hovedstyret som er ansvarlig for videre saksgang….» Dette er ikke riktig, noe Lid har bekreftet per e-post. Nå er jeg glad for at det også kom en rettelse  i siste nummer av Utsyn (29.11.2020).

Det er viktig å slå fast at det ikke er HS som ifølge grunnreglene, skal avgjøre hva som er læresaker som medfører grunnregelendringer. For i grunnreglene står det helt klart at det er rådsmøtet som «avgjør hva som er grunnregelendringer av læremessig karakter.» Det står også i grunnreglenes § 13 at rådsmøtet kan overprøve HS i læresaker.

Hele paragraf 13 lyder slik: «Rådsmøtet har sammen med hovedstyret et særlig læreansvar på vegne av hele organisasjonen og kan overprøve vedtak i hovedstyret av læremessig karakter. Det består derfor av menn. Dersom rådsmøtet tilrår overfor generalforsamlingen å gjøre grunnregelendringer av læremessig karakter, kan dette bare skje med 2/3 flertall i rådsmøtet. Rådsmøtet avgjør hva som er grunnregelendring av læremessig karakter.»

Ifølge dokumentet HS legger fram for rådsmøtet, ber HS om råd om innholdet i dokumentet, og vil ut fra de råd de får, bestemme den videre saksgang. Hvis de konkluderer med et ønske om å fremme grunnregelendringer i tråd med det som kommer fram i dokumentet slik det nå foreligger, er det min klare konklusjon at saken må tilbake til rådsmøtet. Rådsmøtet må anbefale med 2/3 flertall, om saken kan fremmes for GF.

Grunnreglene sier ingenting om at dokumentet må bli sett på som «et læredokument av prinsipiell art» for at rådsmøtet skal ha beslutningsmyndighet, slik Utsyn hevdet. Grunnreglene taler om saker av læremessig karakter. Jeg er glad for at det nå er bekreftet at det som kommer fram i Utsyn var en feiltolkning og ikke HS sitt syn. Dokumentet handler om tjenestedeling, hyrde- og eldstefunksjon og sentrale stillingers åndelige ansvar. Dette er i høyeste grad saker av læremessig karakter.

 

 

Olaus Østebø – bonde og vekkelsespredikant

Fra et bryllup på Talgje. 

Olaus Østebø nr.2 bakerst f.h. med rund hatt og bart.

Under en vekkelse på Talgje i 1906, ved Ryfylkebispen Sven Foldøen, ble bonden Olaus Christoffersen Østebø radikalt omvendt. Kort tid etter begynte han å forkynne Guds ord til vekkelse og omvendelse.

Høsten 1931 var det ei spesiell tid på Ræge og Dysjaland i Sola kommune. Den erfarne emissæren Olaus Østebø hadde stått i mange vekkelser i sin tid som forkynner. Han var nå blitt 56 år, men vekkelsestonen var fremdeles klar i forkynnelsen hans. Denne høsten var vekkelsen brutt ut i disse sørlige Sola-bygdene.

Olaus var ikke alene. Han hadde med seg en førstereisgutt på 19 år fra Jørpeland. Tore Tungland var blitt frelst to år tidligere, i en vekkelse på Jørpeland ved Østebø. Sommeren 1931 var Tore ferdig med ett år på Tryggheim Ungdomsskule, og kretsstyret i Stavanger krets av Kinamisjonen (NLM) hadde kalt han til ungdomsarbeider. Den første tiden skulle han for det meste delta med sang og noen enkle vitnesbyrd. Men vekkelsen brøt ut på den første turen hans, og nå hadde han og Olaus stått i vekkelse i flere uker.

En dag under vekkelsen kom førstereisgutten til den erfarne predikanten og sa at han nå ville reise heim. Han var trett og følte seg helt tom. Han hadde ikke mer å gi, så det var best for alle at Olaus fortsatte alene, mente han. Vekkelsen vil fortsette, om ikke jeg er med, argumenterte ungdommen. Den eldre var taus. Dagen etter var Tore ferdig pakket og klar for å reise heim. Da våknet Olaus Østebø. Han slo neven i bordet og gav tydelig beskjed. «Hvis du reiser heim nå, vil det gå deg evig galt». Med en slik dramatisk tale, kunne ikke ungdommen annet enn å snu, og fortsette tjenesten som predikant. Dette var han glad for i ettertid, og han fikk et langt liv i Guds tjeneste som forkynner og misjonsleder.

Olaus Østebø

Preste- og bonderøtter

I 1789 kom er 30-årig trønder til prestegarden på Strand. Han var ungkar og hadde vært kapellan hos onkelen i Mandal i fire år. Nå var han utnevnt til visepastor, også kalt residerende kapellan, i Strand. Han var født i Sparbu like sør for Steinkjer, mens etternavnet hans kom fra en gard i Snåsa. Ole Einarsen Schavland ble værende som prest i Strand i 48 år, og døde to år etter at han sluttet som prest. Han ble gift i 1794 med Siri Torsteinsdatter Høle. Siri tok sitt eget liv i 1829, ved å kaste seg i Prestegardstjørna. Ole møtte på Stortinget i flere år, på 1820-tallet. Schavland sin prost, Alexander Lange, skrev om presten i Strand, etter at han hadde ledet begravelsen til Siri og Oles 16-årige sønn:

«Den gamle prest var en merkelig mann, med et veldig stort legeme. Ansiktet hans var fint, mandig, strengt og ubøyelig bestemt. Han hadde også en kraftig ånd, hadde stor kunnskap og var uten tvil emnet til en mer fremtredende stilling i livet. Men han hadde giftet seg med en aldeles udannet pike og syntes fra den tid av, å ha bestemt seg for å gjemme seg for verden og leve som bonde. Han kom neste aldri til byen, og ingen kom til ham. Døtrene sine lot han vokse opp som alminnelige bondepiker og giftet dem bort til bondegutter.» (Språklig revidert)

Olaus Østebø sine besteforeldre, Elisabeth Skavland og Kristoffer Østebø

En av disse døtrene, Elisabeth (1800-1877), var nummer tre av seks søsken. Hun ble gift i 1821 med bonden Kristoffer Kristoffersen Østebø (1812-1868) på Talgje. Kristoffer hadde mor fra Kjølevik, og farsforeldre fra Amdal og Voster i Strand. Elisabeth og Kristoffer drev bruk 3 og 4 på Østebø på Talgje. Kristoffer var også lensmann i Finnøy. De fikk ti barn, og sønnene Ola og Christoffer overtok hver sin del av heimegarden. Christoffer overtok gamletunet (bruk 4), mens Ola bygde nye bygninger på sin halvdel (bruk 3). Ola overlot senere sin del av garden til broren Einar, og flyttet selv til Finnøy.

Christoffer (1829-1907) ble gift med Finnøy-jenta Teodora Secilie Rasmusdatter Sevheim (1843-1914). Han var i tillegg til bonde, også skipsreder og overtok lensmannsembetet etter faren. De drev også telefonsentralen på Talgje. Teodora Secilie og Christoffer fikk fem barn. Den yngste ble født 30. oktober 1875, og fikk navnet Olaus. Olaus ble konfirmert i Talgje kirke 5. oktober 1890, sammen med fem jenter. Han fikk karakteren «nesten meget godt». Ved folketellingen i år 1900, bodde han heime hos foreldrene og var da gardsarbeider, med agronom utdannelse. 

1. november 1902 ringte klokkene i den gamle kirka på Talgje. Den 27 år gamle Olaus hadde endelig funnet sin utkårede, og denne dagen ble han gift med Berta Serina Paulsdatter Gard. Berta Serina var datter til Inger Serine (1838-1893) og Paul Gard (1837-1927). De drev bruk 1 på Gard på Talgje fra ca. 1891. Før det var de bønder i Store Døvik i Strand, hvor Berta Serina ble født i 1878. Serina og Olaus overtok bruket etter hennes foreldre like etter at de var gift, mot folge.

Sven Foldøen

Frelst i Foldøen-vekkelse

Olaus hadde lenge kjent på en uro for si sjel. Flere ganger var det som om han hørte ei røst som sa: «Olaus, du går rett til helvete». For å døyve på denne uro, lesten han ofte i Bibelen når ingen så han, uten at det hjalp stort. Han gikk også fast i gudstjenestene i kirken, men her ble han helst beroliget, og kallet dempet. Men uroen var der fremdeles, og økte kraftig da ryktene gikk, om en stor vekkelse på Finnøy. Der var det Sven Foldøen «som fikk folk i kne». Olaus sa til kona, at det beste var visst at de overgav seg til Gud.

Foldøen kom til Talgje i 1906. Vekkelsen brøt ut også her, og Olaus gikk fast på møtene. En dag ble Serina og Olaus enige om å overgi seg til Gud på møte den kvelden. Før de gikk i kirka, hvor møtene var, kom Serinas far innom. Han spurt Olaus: «Hva tror du om dette merakkelse som er kommet til øya, tror du det er rett?» Olaus svarte: «En ting kan jeg si deg, det er ikke rett hverken med deg eller meg». Om kvelden bøyde både Serina og Olaus kne. Foldøen oppsøkte dem etter møtet, men Olaus sa at han forsto seg ikke på dette. Foldøen prøvde å hjelpe, men evangeliet gikk ikke opp for dem.

Det ble ei tung tid for Serina og Olaus. Til slutt rant lyset for Serina, men det var like mørkt for Olaus. Han fikk mørke tanker om at han hadde skjemmet seg bort, og burde selge garden og flytte. Litt senere hadde de bønnemøte heime, bare de to. «Nå er det siste bønnen jeg sender deg. Nå er jeg fortapt og nå går jeg fortapt. Det er bare rettferdig av deg å kaste meg i helvete. Men dersom du ser noen utvei, så ser du meg her», ba Olaus i sin nød. Han gikk til sengs uten sjelefred. Mens han den natta kjempet i sin nød, var det som han så Jesus, og lyset rant for han. Han for opp, hentet Bibelen og ropte til Serina at det var skjedd noe. Nå åpnet Guds Ord seg for han, han var blitt frelst.

Neste kveld var det to glade bønder som gikk på møte. Midt under vitnemøtet gikk Sven Foldøen ned til Olaus og spurte hvorfor han ikke var på møte dagen før. «Jeg hadde sluttet av», var svaret fra Olaus. «Men nå da?» sa Sven. «Jeg er frelst», vitnet Olaus. «Da må du opp å si det høyt», svarte Sven, og Olaus var ikke vanskelig å be.

Stavanger Aftenblad 31. mai 1920

Forkynner i 30 år

Det tok ikke lang tid før Olaus begynte å forkynne Guds ord. Foldøen merket seg tidlig at det var noe eget med Olaus. Han skal ha sagt i starten av vekkelsen, at «blir denne karen omvendt, så vil hele Talgje følge med». Ikke lenge etter omvendelsen, var han i en begravelse. Gravfølge overnattet i en stor sal. Da alle hadde lagt seg, reiste Olaus seg og sa: «Jeg kan ikke legge meg slik, for jeg har lovet Gud å vitne om Frelseren min hvor jeg kommer, og det må jeg gjøre her også før jeg sovner.» I 1908 sto et nytt bedehus ferdig på Talgje. Det var det Olaus som gikk i spissen for å få reist.

Olaus ble ansatt som forkynner i Kinamisjonen i 1915. Da hadde han allerede vært på farten som frivillig forkynner i flere år. Det start med at han, og gjerne flere nyfrelste, ble med Sven Foldøen på møter. I 1910 sto han i en stor vekkelse på Idse og Idsal. Foldøen hadde besøkt en onkel til Olaus i Stavanger. Han lå på det siste, og Foldøen fikk hjelpe han gjennom til liv med Gud. Denne onkelen hadde ei datter, Tora Idsø, som var gift til Idse, og onkelen ba datteren om å få Foldøen til å komme til Idse å ha møter. Sven fikk med seg Olaus og Ola Hovda. Sener kom også Ola Hovda sin datter, Elisabeth. Etter noen få møter, ble både Olaus sitt søskenbarn og mannen hennes frelst, og vekkelsen brøt ut.

Olaus Østebø sin forkynnervenn Thorvald Ladstein

Senere fikk Olaus oppleve mange og store vekkelser. Høsten 1910 ble det vekkelse på Lura, i 1911 på Hinna, Ullandhaug, Tjensvoll, Tasta, Finnestad og Randaberg. Han var ofte sammen med Finnøybuen Thorvald Ladstein og Elisabeth Hovda fra Fogn. Jeg har ikke noen fullstendig oversikt over vekkelsene de neste tiårene, men i 1916 var det en vekkelse på Neset og Helgøy i Fister og på Høle. I november 1919 startet en av de største vekkelsene som har gått over Jørpeland, og møtene fortsatt ut januar i 1920. I 1919 var det også en ny vekkelse på Ullandhaug. På denne tiden startet Kinamisjonen Tryggheim skoler på Nærbø. Dette var en sak Olaus brant for, og han ble valgt inn i det første skolerådet.

Det var nok Serina som måtte ta de tyngste tak i heimen og på garden. Olaus var stadig på farten med Guds ord, og han fikk stå i vekkelser store deler av sin tid som emissær. I 1921 var det Tysvær som ble gjestet med vekkelsens vind. I 1925 brøt det på nytt ut vekkelse i Randaberg, mens Jørpeland sto for tur i 1929. Denne gang var det ikke mange nye som ble frelst, men en av disse var altså nevnte Tore Tungland. Vekkelsen på Ræge og Dysjaland var i 1931, mens det i 1940 var vekkelse på Nedstrand.

Familien ble stor

Heime på Talgje økte familien jevnt og trutt. Første barnet kom i 1903, og fikk navnet Ingertha Serina. Hun ble gift med Johan Hovda. De bosatte seg på Talgje, og fikk fire barn bl.a. Hadle Hovda. Nummer to i barneflokken til Serina og Olaus var Christoffer (1905), som overtok heimegarden. Tredjemann, Paul, ble født i 1907 og drev gard på Talgje. Barnebarnet Magne Østebø driver denne gard nå. I 1909 kom datteren Torborg, men hun døde som toåring. Nummer fem, Olaf, flyttet til Oslo, mens nummer seks ble født i 1913. Han fikk navnet Sverre, og ble predikant i Kinamisjonen, som faren.

Minneord over Sverre Østebø, Olaus sin sønn

Torleif kom i 1916 og døde i 1917. En ny Torleif kom i 1918 og bosatte seg i Stavanger. Torborg ble gift til Erfjord. Hun ble født i 1921. Siste mann ut, kom i 1926. Han fikk navnet Bjarne, og bosatte seg i Vestfold.

Verken Serina eller Olaus fikk noe langt liv. 20. juni 1942 måtte Olaus følge sin kjære kone til grava. Hun ble 64 år. To år etter Serina, i september 1944, døde også Olaus. Han ble 69 år gammel. Like før han døde sa han til en kamerat: «Jeg forstår nå alt som Gud har ført meg, men jeg skulle ha likt og fått reist i fjorten dager eller en måned til. Jeg ville så gjerne fortalt folk at alt er ferdig.» «Du har nå gjort ditt beste», trøste kameraten han. «Å, ja», svarte Olaus. «Men det er så mye for lite, og jeg har hatt en slik underlig trang.»

Lars Gaute Jøssang karakteriserer Olaus Østebøs forkynnelse slik: «Det var ikke de store ord, men den gode ånd som særmerkte Østebø. Han hadde en evangelisk og vekkende forkynnelse.»

Kilder:

Arne Nordheim: Festskrift for 50 års jubileet for Tryggheim Ungdomsskule

Arnvid Lilehammer: Ryfylke Folk og natur

Birger Lindanger: Med kyrkja i Sentrum

Halvard Bjørkvik: Finnøy gards- og ættesoge

Jakob Straume: Kristenliv i Hardanger, Sunnhordaland og Karmsund

Josef Tungland: Sven Foldøen

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind

Njål Tjeltveit: Bedehuskulturen

Ætt og heim 1979

Idse.no

Pedersgat.no

Aftenbladet.no

Dagen.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Digitalarkivet.no

Omtale av Paul Gard, Olaus Østebø sin svigerfar

Aftenbladet 27.12.1926

Strabasiøs preiketur i Amerika

Kinamisjonens første utsendinger.

Johan Albert Skordal i midten bak

Johan Albert Skordal var i Amerika vinteren 1891-92,  for å studere og forkynne Guds ord for norskamerikanere. Her er en nyttårshilsen som sto på trykk i Kineseren 15. februar 1892.

«Hør nå litt om min præriereise. Jeg har reist både i Nicolette - Reneville og Lake qui Parl fylker (Minnesota) og talt Guds ord og misjonens sak. Herren har vært med, så jeg har fått se at Ordet er blitt til velsignelse og liv hos mange, og til alvorlig uro hos enkelte. Men det er jo også en velsignelse.

Fra 19.desember til 12. januar har jeg reist hver eneste dag. Aldri har jeg hatt en slik jul. Første juledag holdt jeg på å fryse fordervet på prærien i «Norseland». Vi nådde dog fram til folk, og etter å ha varmet oss litt, var vi all right, både han som kjørte og jeg. Vi fortsatte vår vei til kirken, hvor jeg skulle tale. Det var kalt i kirken, så tennene klapret i munnen da jeg steg opp på prekestolen. Men det ble et velsignet møte med de få folk, så jeg frøs slett ikke da jeg steg ned igjen.

Johan Albert Skordal

På slike reiser kan man oppleve forskjellige ting. En kveld skulle jeg søke nattely hos en bonde i Lake qui Parle. Jeg ble sendt opp på loftet, hvor det var isende kaldt. Jeg kunne se ut gjennom sprekkene i taket. Jeg krøp i sengen det forteste jeg kunne og sovnet snart. Men om natten røk det opp med en skikkelig snøstorm, som også trengte inn gjennom det glisne taket. Jeg sov godt, og visste ikke noe om dette. Men i søvne merket jeg likevel at det ble kaldt om hodet, og jeg trakk det uvilkårlig under dynen.

En stund etter våknet jeg og merket at hodet var dyende vått. Håret var nemlig føket fullt av snø, som siden var begynt å tine. Jeg pakket meg imidlertid godt ned og la meg på ny til å sove. Under søvnen hadde nok klærne glidd av, for om morgenen var håret mitt frosset og snøen lå over det hele. Da jeg kom ned, sa mannen: «Jeg tenker nok du fikk hvitt sengeteppe, selv om vi ikke hadde noe slikt.»

Dette har likevel alt sammen ingenting å bety. Jeg venter det langt verre i Kina. Likevel, send meg ut! Jeg er rask og frisk og takker Gud for alt. Jeg er fullt ut lykkelig for å få gå som en Herrens tjener til Kina. Jesus har ofret sitt syndfrie liv for meg. Derfor skylder jeg ham alt. Ja, om jeg hadde ti liv, skulle alle stå i hans tjeneste. Gud hjelpe meg i nåde å bli tro.

Da dette var i juletiden, og folket skulle ofre til sine prester, kunne jeg ikke forvente noe større offer til Kinamisjonen. Likevel kom det inn over 59 dollar.»

I Kineseren 1. februar 1892 sto følgende selv-presentasjon av Johan Albert Olsen Skordal:

I Kineseren for november 1896 kom det melding om at Johan Albert var død:

Profeten Jeremia og Den Norske Kirke

Profeten Jeremia (Ukjent kunstner)

Jeg leser for tiden i profeten Jeremias bok. Hver gang jeg lese denne boka, slår det meg hvor lik vår tid er, med Israelsfolkets situasjon på profetens tid.

Profeten Jeremia virket som profet i Israel ca. år 600 før Kristus. Han fikk en lang og tung tjeneste. Israelsfolket gjorde opprør mot Gud, og ble bortført til Babel. Jeremia måtte stadig, på Guds vegne, tale dommens budskap. Ikke minst var dommen over prester og profeter hard. Vi tar med noen få eksempler:

«For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.» Jer 2:13

«Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det slik. Men hva vil dere gjøre når enden på dette kommer?» Jer 5:31

«Hva så? Dere stjeler, slår i hjel, driver hor, sverger falskt og brenner røkelse for Ba'al og følger andre guder, som dere ikke kjenner. Og så kommer dere og står fram for mitt åsyn i dette hus som er kalt ved mitt navn, og sier: Vi er frelst! – og så vil dere fremdeles gjøre alle disse avskyelige ting!» Jer 7:9-10

«De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.» Jer 8:11

«Men Herren sa til meg: Løgn profeterer profetene i mitt navn. Jeg har ikke sendt dem og ikke gitt dem befaling og ikke talt til dem. Løgnsyner og falske spådommer og tom tale og sitt hjertes svik profeterer de for dere.» Jer 14:14

Profeten Jeremia (Maleri: Rembrandt)

Situasjonen i Israel var at prester og profeter forkynte et løgnens budskap. De hevdet de var sendt av Gud, men forkynte stikk i strid med Guds ord. Det samme skjer i stor grad i vår norske folkekirke. Jeg tar med noen få eksempler:

-Presten i Kautokeino forkynte Guds bud for sine konfirmanter, og advarte bl.a. mot homofilt samliv og kjønnsskifte. Det ble for sterk kost for biskop Øygard. Biskopen fratok presten retten til å undervise konfirmanter.

-Vi må ikke lese Joh 3,16 i begravelser, det er for sterk kost for sørgende. Slik forkynner «biskop» Veiteberg i Oslo.

-Det er deilig, og av og til nødvendig, å drikke seg full, forkynte to prester i NRK. Det kom ingen reaksjon fra noen biskop.

-En prest på Vestlandet sa fra om at han ikke kan ha åndelig fellesskap med kvinnelige prester, og fikk et samlet bispekollegium imot seg.

-Flere biskoper forsvarer kvinnens rett til fosterdrap, mens prester som Børre Knudsen, Ludvig Nessa, Arne Thorsen og Olav Berg Lyngmo ble avsatt for sin forkynnelse og praktiske konsekvenser av bibelens lære om livets ukrenkelighet fra unnfangelse til naturlig død.

Det forkynnes løgn fra biskopene og mange prester i DNK. Heldigvis er der enda noe få prester igjen som forkynner som Guds ord og ikke som tidsånden. Men de prestene som våger å være tydelig, har trange kår. Det spørs om det ikke er tid for Guds folk å melde seg ut av DNK, for dem som enda ikke har gjort det.

Profeten Jeremia var i stor nød for sitt folk: «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst.» Jer 8:20 Han fortsatte gjennom hele livet å kalle folket sitt til omvendelse og sann tro. «Gå av sted og rop ut disse ord mot nord og si: Vend tilbake, Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud». Jer 3:12-13a

Han forkynte evangeliet for sitt folk: «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.» Jer 31:3 «I de dager og på den tid, sier Herren, skal de lete etter Israels misgjerning, men den skal ikke være til, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes, for jeg vil tilgi dem som jeg lar bli tilbake.» Jer 50:20

Men han opplevde samme respons gang på gang: «Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den.» Jer 6:16

På samme måte som Jeremia, er vi kalt til å forkynne evangeliet for vårt folk. Vi skal forkynne syndens alvor, vi skal forkynne livets to utganger, vi skal forkynne Guds nei til homofile samliv, fosterdrap og til kvinnelige prester. Og vi skal kalle folket til omvendelse og tro. For Jesu frelsesverk er for alle som tar imot det i tro. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Joh 3:16

Så skal vi også gjøre som Jeremia, å advare mot den åndelige gift som vranglæren er. Det som blir forkynt biskopene og mange prester, fører folk i fortapelse. La oss be om en vekkelse til omvendelse og tro i vårt folk.

 

 

 

Bør livredding fordømmes?

Polen har en fosterdrapslov som tar det ufødte barnets livsrett på alvor. Det blir ikke tålt av mange, og Aftenbladet stiller seg i rekken av dem som vil fordømme Polen for dets fostervernlov.

I en lang kommentarartikkel i Aftenbladet 30.10, går journalist Hilde Øvrebekk krast i rette med Polen, og oppfordrer norske myndigheter til å fordømme landet. Jeg skrev samme dag en kort kommentar til Øvrebekks artikkel og sendte Aftenbladet, men den ble ikke tatt inn. Jeg fikk følgende beskjed: «Vi kontakter deg igjen straks vi vet om innlegget skal trykkes i Stavanger Aftenblad. På grunn av stor pågang kan det gå inntil tre dager før du får svar.» Siden har jeg ikke hørt noe.

Legger derfor ut kommentaren min her på bloggen:

Journalist Hilde Øvrebekk har en lang kommentar i Aftenbladet 30.10, der hun oppfordrer norske myndigheter til å fordømme et abortvedtak i Polen. Polen har en forbilledlig fosterdrapslov, som gir det ufødte barnet stor grad av rettsbeskyttelse.

Det er feminismens store tragedie at de nekter det ufødte barnet rettsvern, og ser spørsmålet om fosterdrap kun som en kvinnesak. «Abort er en konstant kvinnekamp», skriver Øvrebekk. Hun og hennes meningsfeller ser dermed bort fra at det er minst to parter i denne saken. I sin kamp for kvinnens rettigheter, tramper de på menneskeverdet til det ufødte barnet.

Abort «har vært et middel for politisk undertrykkelse», fortsette journalisten. Det har nok dessverre skjedd, men Øvrebekk bekymrer seg visst ikke for den politiske undertrykkelse og fysiske vold som skjer mot de ufødte barna. Er det greit å undertrykke barna, i kampen for egne rettigheter?

Det er menneskehetens tragedie at millioner av ufødte barn hvert år bli drept i mors liv. Derfor burde myndighetene i Polen hylles i denne saken, og ikke fordømmes.

Livet ble forandret

På søndag er det allehelgensdag. En dag det er fint å minnes de som har nådd fram til himmelen.

Min morfar ble en kristen da han var 39 år gammel. Det skjedde under en vekkelse på det gamle skolehuset på Jøssang i 1932. Da ble livet hans helt forandret, og han fikk et nytt mål i livet. De siste årene av hans liv, tilbrakte han på et sanatorium.

En dag ikke lenge før han døde, fikk han besøk av en nevø. Da fortalte han om et bibelvers, som han var blitt glad i (Salme 103,1). Han gjenga det med egne ord: «Alt i meg er fornøyd med Jesus». Det han fikk ta imot 27 år tidligere, det holdt helt fram.

I 1 Joh 2,2 står det om Jesus: «Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.»

(Ord til ettertanke. Strandbuen 30.10.2020)

Da Foldøen ble frelst

Sven Foldøen nr. 2 fra venstre. På jakt i Nord-Dakota

Sven Foldøen vokste opp i et kristent hjem, men falt fra Jesus i tenårene. Jesus fortsatte å kalle på han, og i Nord-Dakota ble han frelst.

Sven Foldøen fikk stå i utallige vekkelser i Rogaland de første tiårene på 1900-tallet. Han ble født på øya Foldøy i Ryfylke. Da det var tid for konfirmasjon, var det tradisjon at konfirmantene skulle gå til nattverd etter konfirmasjonen. Sven visste med seg selv at han ikke var frelst, og nektet å gå til alters. Ut over i ungdomstiden var det flere som minnet han på at han burde ta imot Jesus, men han sto imot kallet.

Sommeren 1899 kom han til Nord-Dakota i USA. Her fikk han arbeid hos en norsk farmer, som hadde ei husholderske som var en varm kristen. Hun talte mye med Sven om Jesus. Han merket kallet fra Gud, men kjente samtidig på at han var langt borte fra Jesus. En dag åpnet han seg for en kamerat, og sa at han stadig tenkte på bibelordet: «Søk Herren mens han er å finne, kall på han den stund han er nær.» Kameratene ble enige om at det nå var tid for å søke frelse. Like etter ble Sven sparket av et esel på farmen han arbeidet. Da bannet han høyt. Djevelen kom med en gang og anklaget han for hans dårlige kristendom, og Sven ble motløs.

Sven Foldøen i yngre år

I november samme år, fikk Sven arbeid på en ny farm. De nye farmerne han jobbet for, var nettopp blitt frelst i en vekkelse. Det var husandakt i heimen, og hver dag ba husfolket om at Sven måtte bli frelst. Han var ofte med på møter, sammen med Kari og Ola Olsen, som farmerne het. På et møte i heimen til Kari og Ola, var det bønnemøte på kne. Alle bøyde seg, bortsett fra Sven. Kari sa til Sven under bønnemøte, at «i kveld er det din kveld!» Sven sprang på dør, og bak fjøset kastet han seg på kne i snøen og bekjente at han ville bli en kristen.

Selv om han hadde tatt imot frelsen, kjente han seg ikke glad og fri. Han deltok med både bønn og vitnesbyrd på møtene, men han bygget frelsen på det han selv hadde gjort; sin omvendelse, bønn og anger av synd. Etter hvert svartnet alt for han, og han trodde han ville gå fortapt til tross for sin omvendelse. Slik gikk han og strevde i to uker.

Da ble han med Ola på et møte i turnhallen i Clifford, byen i nærheten av der han bodde. Ola bandt hesten, før de skulle gå inn i møtesalen. Sven sto og ventet. Da kom plutselig et bibelord til Sven: «Sønn, vær frimodig, dine synder er deg forlatt.». Sven svarte: «Når skjedde, det, det er nettopp det jeg tviler på.» Han fikk til svar: «På korstreet, der jeg døde for deg.» Sven så i sitt indre, Jesus henge på korset og blodet renne fra hans side. Igjen hørte han en stemme: «I dette blodet har du forlatelse for din synd». Da rant evangeliet, for 21-åringen fra Foldøy.

Etter dette fikk han frelsesvisshet, og Sven var frigjort, løst og glad. Han fikk se at frelsen gjaldt han, at frelsen er fullført av Jesus på korset. Frelsesgrunnen bygger ikke på noe Sven har gjort eller skal gjøre, men den er i Kristus Jesus. Denne frelsesopplevelsen fulgte han senere som forkynner. Det var alltid viktig for Sven å forkynne, at syndere måtte bli «løst» og at de «fikk komme igjennom til liv i Gud». Det hjelper ikke med en lett selvgjort omvendelse. Synderen må bli satt fri.

 

(Fra Josef Tungland: Sven Foldøen. «Ryfylkebispen»)