En av norsk misjonshistories mest markerte
personligheter, var Madagaskarmisjonær og vekkelsespredikant Peder Eilert
Nilsen-Lund fra Steigen i Nordland.
Peder Nilsen-Lund er ofte kalt Madagaskars
Livingstone. Dette fordi han i sin lange tjeneste på Madagaskar brukte mye av
sin tid til å oppsøke nye områder hvor evangeliet enda ikke var nådd. På disse
reisene var han mange ganger i livsfare, fordi denne delen av Madagaskar i
hovedsak var styrt av voldelige røverbander.
Oppvekst
Peder var født 20. oktober 1842 på garden Lund i
Leiranger i Steigen kommune. Peders far var Niels Andreassen Kihl. Kihl eller Kiil som det også skrives, er ei
gammel slekt fra Trondheim, som har forgreinet seg ut over landet.
Lund i Leiranger Nilsen Lund vokste opp på garden tv.
Byggene på garden er av nyere dato
Niels var leilending på garden Lund. Han var ingen rik
mann, men levde i omtrent samme kår som de fleste i hans «stand» på denne
tiden. Niels ble gift med Marta Iversdatter og fikk to barn med henne, Anders
(f.1818) og Iver (f.1821). Ikke lenge etter at Iver var født, døde Marta, og
Niels giftet seg på ny med Hartvikke
Hansdatter fra Haug i Steigen. Hartvikke hadde en ualminnelig klar og
klokkeren sangstemme, noe som gikk i arv til senere slekter.
Hartvikke og Niels fikk ni barn. Den siste av søsknene
var Peder Eilert. Da Peder var tre år, døde faren. Hartvikke måtte da sette
bort de åtte eldste barna til slektninger, for å klare å overleve. Etter hvert
som barna ble voksne, var de med og tok ansvar for sine yngre søsken. Peder
Eilert og søsteren Birgitte Marie bodde ei stund hos broren Daniel Samuel. Når
Birgitte Marie ble gift, flyttet Peder Eilert til Birgitte Maries nye heim. Det
var også hos Birgitte Marie at Hartvikke bodde sine siste år, som kårkone.
Thoralf Jenssen jr. er oldebarn til Peder Nilsen-Lund sin bror Andreas,
og far til min svoger Peder J. Jenssen
De fleste av barna til Hartvikke og Niels slo seg ned
i nærheten av heimen. To av sønnene flyttet imidlertid langt bort. Det var
Peder Eilert, som vi kommer tilbake til, og Anders, også kalt Andreas. Andreas
Kihl Nilsen-Lund ble gift med Anna Karoline Filipsdatter fra Trondheim, og
familien flyttet til Oksefjord like utenfor Kjøllefjord i Lebesby kommune. De
er tippoldeforeldre til min svoger Peder Julian Jenssen. Jeg vil komme tilbake
med en egen artikkel om denne greina av slekta i et senere innlegg på
slektsbloggen min.
Peder Nilsen-Lund i yngre år (foto Digitalarkivet)
Til Tromsø og
Stavanger
Fram mot konfirmasjonsalderen gikk Peder Eilert på
omgangsskole. Omgangslæreren var en varm kristen og fikk hjelpe Peder til et
bevisst kristenliv. Gabriel Nakkestad som har skrevet en biografi om Peder,
skriver om Peders omvendelse: «Nilsen-Lund fikk «se» dette (evangeliet) slik at
han fikk tro seg frelst. Han vedkjente seg alltid siden å være et avgjort
vekkelsens barn som gjennom omvendelse var kommet til liv i Gud. Og han så det
slik at han ikke hadde stått ubrutt i sin dåps pakt.»
Peder Nilsen-Lund framme t.v.
De første årene etter konfirmasjonen, var Peder
fisker. På denne tiden gikk det mange vekkelser både i Lofoten og i bygdene i
Steigen. Peder levde med i vekkelsen, både med sitt vitnesbyrd og sin flotte
sangstemme. Denne hadde han arvet etter mor Hartvikke. Peder kjente på et kall
til å arbeide for Gud, og tenkte at en lærerutdannelse ville være nyttig i så
måte.
Her kan du lese om en annen Madagaskarmisjonær, Lars Dahle
Sommeren 1862 startet han opp som elev på Tromsø
lærerskole. Etter endt utdanning, begynte han som lærer i Skjerstad, ikke langt
fra Bodø. De som gikk lærerskole i Tromsø på denne tiden, hadde ei bindingstid
på sju år som lærer i området. Parallelt med lærergjerningen, virket også Peder
som predikant og forkynnelsen hans var preget av Rosenius-vekkelsen.
Emissærvirksomheten falt ikke i god jord hos den
lokale presten. Han sa en gang fra talerstolen at om Peder og andre
lekpredikanter hadde så sterk trang til å forkynne Guds ord, kunne de heller
reise til hedningene med budskapet, «men det har de vel neppe mot til». Denne
geistlige refs ble imidlertid til et kall for Peder. Han ble løst fra de tre siste
pliktårene som lærer, for å begynne på misjonsskolen i Stavanger i 1868. Også i
Stavanger virket han som forkynner og sanger, ved siden av studiene.
I denne perioden ble han forelsket i ei jente som også
var «vekkelsens barn». Peder så imidlertid for seg den stor forsakelsen hun
måtte gjennomgå på misjonsmarken når han til stadighet var ute på reiser. Han
bestemte seg derfor for å spørre jentas far om foreldrene var villig til å stå
bak dem i denne forsakelse. Dette kunne ikke faren gå med på, og det ble derfor
et brudd mellom Peder og jenta. Begge forble ugift.
Senere gjennomgikk Peder store åndelige kriser i
studietiden, men i 1873 var han ferdig og ble ordinert som misjonsprest i
Kristiansand i 1874. Utreisen med misjonsskipet «Elieser» skjedde like etter
ordinasjonen, og fem måneder sendere, 11. august 1874 nådde de fram til
Madagaskar.
Peder Eilert Nilsen-Lund (foto vid.no)
Madagaskars
Livingstone
Fredag 30. april 1875 kom Peder Nilsen-Lund til Ambato.
Han var på undersøkelsesreise sammen med bl.a. den senere NMS general Lars
Dahle. Synet av Ambato ble som en visjon for Peder. Her var det han skulle ha
sitt virke. Og slik ble det. Folket i Ambato var sterkt preget av hedenskap.
Det fantes mange offersteder. De var også plaget av røverhærer, som plyndret og
brente, og tvang mange til å bli slaver. Over 500 000 levde av
røvervirksomhet på Sør-Madagaskar på denne tiden.
Ambato ca.1950. Kirken Peder bygget ser vi midt på bildet litt t.h.
Nilsen-Lund var veldig praktisk. Han sto i spissen for
mange praktbygg. Både kirker, skolehus og bolighus. Han laget også en flott
talerstol til kirken i Ambato. Utenom byggingen, var han også opptatt med
undervisning av lærere, prester og kateketer. En annen viktig oppgave var å
skaffe kirken på Madagaskar ei salmebok. Nilsen-Lund skrev salmer selv, og
oversatte en mengde salmer til gassisk.
Madagaskar ligger øst for det sydlige Afrika-fastlandet
(wikipedia.no)
Etter noen år ved Ambato, startet Nilsen-Lund en
omfattende reisevirksomhet for å nå unådde områder med evangeliet. Han valgte
ofte å reise til områder som var kjent for å være farlige å reise i. Han var
klar over faren, og hilste ofte sine medarbeider før avreise med at «hundene blir
vel min grav en gang». Det var vanlig at røverbandene kastet de som de drepte i
naturen, og så kom hundene og spiste opp likene.
Peder Nilsen-Lunds reisebeskrivelser
ble utgitt som bok. (mhs.no)
Han opplevde mange ganger å bli tatt til fange og
truet på livet, men kom alltid levende fra situasjonene. På disse reisene fikk
han ei stor kontaktflate og ble «Madagaskars Livingston», «den misjonæren som
ved Guds hjelp maktet å åpne hele det da ukjente Sør-Madagaskar og store deler
av Vest-Madagaskar for evangeliet.» (Norsk Misjonsleksikon)
Kirken som Nilsen-Lund bygget i Ambato
Tilbake til Norge
I stedet begynte han å reise som forkynner i Norge.
Det ble vekkelser hvor han kom, og store skarer søkte til møtene hans. Til og
med den store Petrikirken i Stavanger ble for liten da han hadde møter der. Han
ble også brukt som lærer på NMS sitt emissærkurs.
Minnestein i Ambato
I 1910 fikk Peder innvilget pensjon. Han var 68 år og
kreftene sviktet. Han hadde fått noen kontakter i Sør-Frankrike, og tilbrakte
vintrene i varmen der. 23. november 1914 sovnet han stille inn og ble begravet
i Cannes. I Ambato ble det reist en minnestein over Peder Eilert Nilsen-Lund, som står like ved kirka.
I ei av sine salmer skrev Peder Nilsen-Lund: «Mens
oppad vi går i vekslende kår på himmelske skatter vi samler.»
Peder Eilert Nilsen-Lund (foto vid.no)
Kom, før det
bliver for sent!
Peder Eilert Nilsen Lund hadde et brennende
misjonssyn. Dette kom fram både i forkynnelsen og i hans sanger. Et godt
eksempel fra forkynnelsen hans, er denne fortellingen fra Irland som han ofte
brukte:
En dristig gutt ved Irlands kyst sto en dag ved
strandbredden. Da hørte han at det ute i brenningene var en skipbrudden som
ropte om hjelp. Han oppfordret kameratene til å gå med i båten. Men selv slapp
han ikke så lett avgårde. Moren hans klynget seg nemlig til beina hans og
nødbad han om ikke å ta av garde. «Husk at far din omkom på sjøen, og din
eneste bror William reiste til sjøs for mange år siden, og siden har vi ikke
hørt mere fra ham.» «Går du nå, mister jeg alt!»
Men han vred seg fra henne, og sammen med kameratene
slo de seg gjennom brenningene og fikk reddet han som var i havsnød. Da
redningsbåten nærmet seg land, ropte folket på stranda: «Har dere mannen med?»
«Ja», lød det jublende svaret fra båten. «Og si til mor at det er min bror,
William, som vi reddet!»
Denne nøden for de som aldri har hørt, kommer også fram
i Peder Nilsen-Lund sin sang, som tidligere sto i bedehuset sangbok:
Fra hedningeverdenen roper! Vi små ved den håpløse
grav
Til eder som stoler og håper På Herren, som livet oss
gav:
Kom over og hjelp oss i nøden: Ti I eier livet i
døden!
Å kom, før det bliver forsent!
I dårskap vi gjorde oss guder Av tenner, av tre og av sten;
Men lægedom det ei bebuder For våre mangfoldige mén;
Kun synd i vår sjel det opvekker Og lenkene tunge oss
rekker,
Å kom, før det bliver forsent!
For disse vi løftede sverdet Og ofrede menneskeblod;
Allikevel står vi forferdet På bredden av dødsnattens
flod.
Vi kommer ei over med livet, Men drukne vi må mellom
sivet.
Å kom, før det bliver forsent.
Vi har ikke bluss i vår lampe, Vi har ikke trøst, ikke
håp
I dødsnattens grufulle kampe, Å brødre, gi svar på
vårt rop!
I mørket det tordner og stormer, Vi frykter å dø før I
kommer.
Å kom, før det bliver forsent!
Minneord i Misjonstidende nr.2-3 1915
Kilder:
Gabriel Nakkestad: Peder Eilert Nilsen-Lund
Madagaskars Livingstone
Fridtjov Birkeli m.fl.: Norsk Misjonsleksikon
Harald Barbala: Kiil – Lund Et bidrag til Nilsen Lund
– familiens historie
Sangboken Syng for Herren Lunde 1948
nb.no