lørdag 28. mars 2015

Jesus døde for deg


Den sterkeste forkynnelsen av Jesu lidelseshistorie i GT finner vi kanskje hos profeten Jesaja. I kapittel 53 er det nesten som vi hører et øyenvitne, men det er skrevet ca 700 år før Jesus ble født.

Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Jesaja 53,3-4.

Det er sterkt å lese slike ord. Når jeg har fått se litt inn i min egen syndenatur, så forstår jeg at han som ser alt i meg, Han burde ”skjult sitt åsyn for meg, foraktet meg, og aktet meg for intet”. Det hadde det virkelig vert grunn til!

Men så står det altså, og erfaringen sier det er rett. Det er menneskene som opp gjennom alle tider har foraktet han som er rein og fullkommen! Han kom til jord for å frelse, men det var ikke plass for han i herberget. I en stall ble han født. Kongen stod han etter livet, så foreldrene måtte ta han med å flykte til Egypt.  I sitt offentlige virke gikk han omkring og gjorde vel. Men han ble hånet og spottet og til slutt drevet i døden!

Hvor han ble misforstått. ”Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham?” Jes53,8b. Hvordan er det med deg i dag? Du ser kanskje Jesus som barnet i krybben, Og hyrder på marken og vismenn på kne, Med stjerner som stråler og engler som synger, Gir stemningsfull glede og budskap om fred. Men har du sett Jesus som lider på korset, Som soner for din skyld, som lindrer din nød; Og har du sett Jesus som står opp av graven, Gir håp om et nytt liv og seier over død? (Sangboken 150)

”Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.” Jes53,5 Ufattelig stort. For en byttehandel, for en nåde. Det var altså di og mi synd som førte Jesus gjennom denne lidelse. Synd medfører straff. Den som synder skal dø. Synd opptenner Guds vrede, ikke bare over synden, men også over synderen. Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender. Denne forferdelse var det Jesus måtte smake. Straffen ble lagt på ham for at jeg skulle få fred.

Tenk du, Guds fiende, som har vendt ham ryggen, du som i deg selv er ugudelig. Til deg forkynner Ordet, at du ved troen har nå fått fred med Gud. Det er ingen ting som stenger. Jesus fikk smake hvor forferdelig det er å falle i den levende Guds hender. Du får tilgivelse og fred med Gud. ”Å, kor rik eg er eg har Jesus! Å, kor rein eg er eg har Jesus…Hver en syndeflekk, blodet vaskar vekk, å kor rein eg er.”

Hvem var det som fikk Jesus til korset? Det var ikke Satan. Han gjorde hva han kunne for å hindre Jesus å nå dit! Det var ikke menneskene, for vi kjempet med ryggen mot Gud, vi var hans fiender. Selv om det ytre sett var noen romere og jøder som foretok den ytre pining og korsfesting. Nei, det var først og fremst Gud selv p.g.a. våre synder. Synd krever soning og død. Jesus ble gjort til synd. Derfor rammet Guds vrede Jesus på korset. ”Det behaget Herren å knuse ham.” Den smerten var langt verre for Jesus enn den fysiske lidelse. Derfor ropte Jesus i sin store nød: ”Min, Gud min Gud hvorfor har du forlatt meg!” Tenk, Jesus gikk dit frivillig. Det var en som var villig å dø i mitt sted for at jeg skulle leve ved ham!

Derfor innebærer Jesu stedfortredende lidelse og død at synderegningen er betalt! Du som er skyldig får går fri! Ved hans sår har du fått legedom. Brorson sier det så sterkt:

”Har du mange synder, Jesus deg forkynner: Gjelden er betalt! Her er ingen vrede, Nåden den er rede, Og utsletter alt. Jesu død, Og at han brøt Gjennom dødens vold og vrede, Det for deg jo skjedde” (Sangboken 679 v.3)

På denne bakgrunn inviterer Jesus også i dag: Kom, for alt er ferdig!


(Først publisert 1. mars 2013)

mandag 16. mars 2015

Intervju med Lebesbymannen


Minnebauta over Lebesbymannen ved Lebesby kirke
 
Lebesbymannen Anton Johansen var opprinnelig fra Tärna i Vesterbotten i Sverige, men flyttet i ung alder til Lebesby i Finnmark. Han ble kjent langt ut over Norges grenser på grunn av sine «syner».

Jeg har i en tidligere artikkel skrevet en kort biografi om Anton Johansen. Der har jeg også gitt min vurdering av hans syner. Jeg mener hans virksomhet var preget av svermeri. Likevel er han en interessant person, ikke minst for en som har et nært forhold til Lebesby og folket der.
 

Jeg vil derfor gjengi et intervju med Anton Johansen som avisa «Socialdemokraten» hadde med han, og som er gjengitt i Stavanger Aftenblad 9. mars i 1918. Intervjuet ble gjort noen måneder før 1. verdenskrig sluttet.

Lebesby
 
Hvordan krigen skal ende?
Profeten fra Lebesby fortæller

«Socialdemokraten» har netop hat besøk av Anton Johansen, den synske mand fra Lebesby i Finnmark. Hr. Johansen er født i Vesterbottens län i Sverige den 24de maj 1858, men er norsk statsborger. Han har en dypt religiøs natur og taler i bibelsk stil.

-Har de lenge hat disse evner til at se ind i fremtiden? Spør vi ham. –Ja, jeg har fra barndommen været religiøs og trodd på Gud, og allerede i 1884 forutsaa jeg, at mine brødre skulde drukne paa sjøen, og senere blev jeg en gang opfordret til at be for et egtepar, som gik til alters. Jeg var kirketjener. 8 dage efter omkom de begge paa sjøen.

-Og De har alltid trodd paa synerne? –Ja, fordi det jeg har faat se altid punktlig har gaat i opfyldelse. Jeg er ogsaa ved bøn foran alteret i kirken blit helbredet for en stiv arm. Den var før ubrukelig; nu er den bare litt kroket. Her har jeg et eksempel fra en av de sidste dage: En frue her i byen hadde faat 100 kroner fra en rik mand for at hun skulde dele dem til dem, som forkyndte Guds ord. Hun hadde tænkt paa mig, og pludselig fandt jeg hendes adresse i min lomme med paabud om at gaa til hende. Jeg gik, og hun gav mig 50 kroner. Hvorledes adressen var kommet til mig, visste hverken hun eller jeg.

 
Det store syn i 1907

-Men saa var det synet om verdenskrigen? –Ja, det var natten mellem 13. og 14. november 1907; da var jeg i de evige boliger i 2 timer og fik en hel almanak over kommende begivenheter. Det sidste aarstal jeg saa var 1953. Etpar unge gutter av mine slegtninger saa jeg da som hvithaarede oldinger.

-Har De hat noget syn siden? –Jeg har begivenhederne for mig, og eftersom de udvikles, faar jeg mine ordrer. Nu er et kritisk punkt kommet, og jeg har igjen av den høiere magt faat ordre til at gaa ut. I 1913 saa jeg 6 officerer foran mig og jeg fik befaling til at vente til den 4. kom frem. Da hørte jeg en stemme som sa: «Inden næste jul bryter verdenskrigen ut.»

Jeg fik samtidig paalæg om at underrette den norske og svenske regjering om hvad jeg hadde set, og til like keiser Wilhelm. Jeg reiste til Kristiania og fik audiens hos krigsminister Keithau. Alt blev nedskrevet og datert. Saa reiste jeg til Stockholm, fik foretræde for regjeringsmyndighederne der og meddelte det samme. Til like søkte jeg om hjælp til at faa en samtale med keiser Wilhelm; men dette lykkedes ikke. 2 maaneder før krigens utbrud skrev jeg til vor stortingsrepræsentant, Lund, og bad ham underrette regjeringen.

Da krigen hadde varet 1 aar skrev jeg til Lund igjen og meddelte, at forhandlinger om nogen fred vilde ikke komme før om 2 aar til. Likedan skrev jeg til den svenske regjering. Jeg forutsaa da separatfred i øst og forhandlinger fra vest i 1918. Dette var noget utydelig; men det syntes som om England vilde begynde forhandlinger i august 1918. Men mislykkes fredsforhandlingerne som ville komme iaar, saa vil krigen vare til 1921. Der vil da bli stor nød og strengere rationering.

-Har de ellers set noget? –Jeg har set, at der er fare for oprør mot det engelske styret i Indien i 1921, og vi her i Skandinavien vil ligge under sterkt pres fra vest og syd.

-Fikk De nogen beskjed om sandsynlighet for fred iaar? –Dette syn var ikke saa klart; men ved ihærdig bøn og arbeid kan den komme og vil da avverge mange ulykker.

-Og saa videre?  -Det blir da krig mellem Engeland og Indien, og derefter følger en periode av megen sygdom og elendighet blant menneskene. Jeg har faat paalæg om paa det inderligste at raade England til at slutte fred, mens det er tid.

Ca. 20 aar framover saa jeg en krig mellem Frankrige og Spanien. Efter den krig utbryter nye hittil ukjente sygdomme, som lægerne staar magtesløse likeoverfor, og tæringen antar uhørte herjinger.
 
Bukta i Lebesby hvor Anton Johansen bodde

-Efter den tid skal Norge og Sverige passe sig nøie. Ingen maa glemme sin frelser. Der vil da komme mange ulykker over jorden. Jeg saa to jernbaner paa den russiske side av grænsen. Paa den ene førtes et militærtog nordover Pasvikdalen til Murmanskysten. Russiske soldater stod tætpakket paa vognene. De skulde ind i Finnmarken. Toget gikk nordenom Enaresjøen. Jeg saa ogsaa landgang på Gotland. Franskmændene brøt ind syd for Stockholm. Likedan blev Gøteborg angrepet av franskmændene. Der saa jeg en mængde grave. Det var Gøteborgs borgermester. Han sa at han hadde mistet sine to sønner i krigen, men takket Gud for at landene var frelst. Da var freden sluttet.

Paa denne tid maatte englænderne kjæmpe i Irland; i Østerrike og Tyskland var der stor uenighed, og Holland hadde krig med sine kolonier. Italien var ødelagt, delvis ved jordskjælv. Jøderne hadde tat Palæstina i besiddelse; med tyrkerne var det omtrent helt ute, og paa Balkan sto det fremdeles daarlig til. Jeg saa ogsaa Belgien hadde sine gamle grænser. Polen var fremdeles ufri og Finland var likeledes undertrykt. I Danmark var der fred, men store naturforstyrrelser.

-De har altsaa set noget om fred i 1918? –Jeg hørte freden nævnt i august maaned; men det var utydelig. Det bestemte var forhandlinger. Alle maa be til Gud og arbeide for freden. Her i Norge og Sverige maa der optrædes med største forsigtighed.

-Vet De noget om hvem som seirer? –Det er sagt mig; Herren bestemmer grænserne. Krigen er kommet for menneskenes ondskaps skyld. Man taler om tyskernes grusomhed som sænker vore skibe; men man glemmer at England tvinger vore skib ind i farezonen. Ellers er folket religiøst baade i England og Tyskaland. I Frankrige og Russland er de lette paa vegtskaalen. For mig er det sagt, at det er nytteløst at føre krigen længer, da intet kan opnaas med det.

-Og til vort folk vi De si? –At man skal holde sig i ro og vente. Man skal ikke demonstrere mot stortinget og regjering. De har det vanskelig nok før.

 
Lebesbymannen, Anton Johansen


11 år senere (13.01.1929) har Stavanger Aftenblad minneord om Lebesbymannen:

Lebesbymannen er død
En kjent skikkelse i Oslo, Lebesbymannen, eller Anton Johansen som hans borgerlige navn var, er død, vel 70 år gammel. Lebesbymannen var «synsk» trodde han selv, og en meget gudfryktig mann. Han spådde krig og pest og verdens snarlige undergang, og det lå ham meget på hjerte å få omvendt menneskene i den 11te time.

I dette øiemed hadde han trykt bibelsteder og formanende og opbyggelige ord, som han delte ut med gavmild hånd, samtidig som han utfoldet en stor veltalenhet. Han var en hyppig gjest i byens kontorer, ikke minst i redaksjonene, men i den senere tid har han ikke vist sig så det var klart at noe var i veien med ham. Og nu kommer altså budskapet om at den gamle orginal er død.



 

torsdag 12. mars 2015

Hvor har du skatten din?


 
Det er et klart skille i menneskeheten. Et skille som ikke følger hus, familier eller trossamfunn. Et skille som avgjøres av ditt hjerteforhold til Gud. Der din skatt er, vil også ditt hjerte være.

Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være…Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon(penger og rikdom). Matt 6:19-21+24

Enten eller
I Guds ord tales det om et enten eller. Enten Gud eller avgud. Enten på himmelveien eller på vei til helvete. Enten frelst eller fortapt. Skillet ser vi allerede ved de første menneskene på jorda. Adam og Eva hadde mange barn. To sønner er spesielt omtalt, Kain og Abel. De var brødre. Abel en kristen. Kain drepte broren av misunnelse. Den ene ble frelst den andre var fortapt.

Vi møter skillet i lignelsen om den rike mann og Lasarus. Den ene var veldig rik, Lasarus var en fattig tigger. Den ene hadde sin rikdom som gud, Lasarus hadde sitt alt i Jesus. Mammon-troen førte til fortapelse, Jesus-troen til en evig himmel.

 
Vi møter skillet også midt gjennom Jesu egen apostelflokk. Skillet gikk ikke ved at en var synder, mens de andre var syndfri. Nei, det var 12 syndere. Men den ene, Judas, begynte å dyrke Mammon. Pengene ble en avgud. Det begynte i det små, tilslutt tok pengene makten og han ble forherdet og forrådet sin frelser. Peter syndet også denne avgjørende påsken, men synden drev ham til Jesus. I en sang står det slik: To veier ligger foran deg, på en må du gå. Det er bare en av to muligheter.

Bibelen omtaler mange avguder, ikke bare pengene som er nevnt i vår tekst. De kan ha navn av Muhammed, Allah, Buddha, eller det kan være sport og andre hobbyer som får makt over livet ditt. Selv om avgudene er forskjellige, går alle avgudsdyrkere på den brede vei. Det er kun de som er født på ny, de som har tatt imot Jesus som sin frelser som går på den smale veien som fører til himmelen. Det er radikalt, men det er virkelig.

Teksten taler om å samle skatter. Også her er det kun to muligheter. Enten på jorden eller i himmelen. Det er hjerteforholdet som avslører hvor du har din skatt: ”For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.” Et annet sted står det: ”Det hjertet er fylt av, taler munnen.” Derfor er det en vekkende tekst vi har for oss i dag. Hvilken vei går jeg på?

Mammon
Mammon betyr rikdom og penger. Det er en avgud som blir tilbedt like mye av fattige som av rike. Det kommer ikke an på hvor mye penger du har, men hvem som er herre i livet ditt. Bibelen forteller om flere rike som levde godt med Gud. Både Abraham og David var veldig rike, men de blir likevel holdt fram som troshelter.

I Kol 3,5 står det at pengegriskhet er avgudsdyrkelse. Bibelen advarer mot og sier det er synd med pengegriskhet, gjerrighet og havesyke - lysten til å ha. Ha stadig mer og mer. Men den advarer også mot sløsing.

I dag gjelder ikke spørsmålet alle andre. Det gjelder deg! Hva er din skatt? Hvor er ditt hjerte?
 
Den som dyrker mammon lever farlig. For rikdommen er her på jord og her er det både ”rust, møll og tyver”. Det står om djevelen at tyven går bare omkring for å stjele, myrde og ødelegge.” Hans virksomhet kan se så fin ut i våre forblindede øyne, men den er gjennom falsk. Når livet her på jord er slutt, er den skatten tapt. Du får ingenting av rikdommen med deg i døden og heller ikke på den andre siden.

Velsignelse ved å gi
Det er en god hjelp mot havesyken, og det er å gi. Det vi har fått, har vi fått til forvaltning. Den som har fått et nytt hjerte og skatten sin i himmelen, har også fått et nytt liv som vil dele med andre. Den som gir, opplever også velsignelsen ved å gi.

I 2 Kor 9,6-7 står noe fint om dette. Men dette sier jeg: Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse. Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver. Det er ikke slik at bare du tror og gir så får du alt du trenger og har lyst på. Men det er helt klart at bibelen taler om at det følger en rik velsignelse ved å gi.

Og Guds ord er praktisk: På den første dag i uken skal hver av dere hjemme hos seg selv legge til side det han får lykke til, for at ikke innsamlingen først skal begynne når jeg kommer. 1Kor 16:2

I GT var 10-enden påbudt. Alle jøder skulle gi 10 prosent av si inntekt til Guds rikes arbeid. Tienden er ei god rettesnor også i dag. Jeg tror du vil spare deg selv både for farer og kamper ved å bli enig med Gud om hvor mye av det du tjener som skal gis til misjonsarbeidet.

Jeg husker jeg fikk en lærdom som tenåring. Jeg tjente litt på sommerjobber, og jeg gikk med aviser. Jeg ønsket å være med å gi til misjonen. Noen ganger gav jeg en 50-lapp andre ganger en 100 lapp i kollekt korgen. Jeg trodde jeg gav mye. En dag kom jeg på at jeg skulle skrive ned det jeg gav for å se hvor mye jeg virkelig gav. Det var forsvinnende lite. Etter det har jeg ført regnskap.

Skatten i himmelen
Så sier teksten vår at vi skal samle skatter i himmelen, at vi skal tjene Gud med våre liv. Hva er det for en skatt? Vi får en anelse i Kol 3,1-2: Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Enkelt sagt er denne skatten Jesus og hans frelsesverk.

Det er en fantastisk skatt. Du eier en fullkommen frelse i Jesus, du som har din sak i orden med Han. Syndene dine, også din pengekjærlighet, gjerrighet, alt ble lagt på Jesus. 2 Kor 5,21: Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud. Jesu blod renser deg fra all synd. Ikke ei eneste som er glemt!

I tillegg får du bytte ditt ufullkomne liv, med Jesus sitt fullkomne. Du blir rettferdiggjort i Jesus. Alt ditt blir hans, og alt hans blir ditt. I Jesus er du så fullkommen at du passer inn i himmelen. Er ikke det en ufattelig herlig skatt?

Jeg er glad at denne skatten allerede er heime i himmelen. Den kan ikke stjeles. Den kan ikke skitnes til. Når du synder, er drakten like rein. Du eier en fullkommen frelse i Jesus. Du står i nåde helt til du er heime hos Han.

Det står et fantastisk avsnitt i Kol 1,21-22: 21 Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, har Gud nå forlikt med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn. Tenk dette sies om meg, som med mi synd har krenket, og fortsatt krenker Jesus i tanker ord og gjerninger. I Jesus er jeg hellig, ulastelig og ustraffelig. Større skatt kan ikke tenkes.

Hvor har du din skatt?
Hvor der din skatt? Er den her på jord, eller i Jesus heime i himmelen? Den som er frelst sier fra hjertet: Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste. Hvor er din skatt? Du er velkommen til å få del i denne himmelske skatten nå i dag!

 
(Tale på Misjonssentert i Namsos 31. august 2008)




torsdag 5. mars 2015

Misjonær og predikant Peder Nilsen-Lund


 
En av norsk misjonshistories mest markerte personligheter, var Madagaskarmisjonær og vekkelsespredikant Peder Eilert Nilsen-Lund fra Steigen i Nordland.

Peder Nilsen-Lund er ofte kalt Madagaskars Livingstone. Dette fordi han i sin lange tjeneste på Madagaskar brukte mye av sin tid til å oppsøke nye områder hvor evangeliet enda ikke var nådd. På disse reisene var han mange ganger i livsfare, fordi denne delen av Madagaskar i hovedsak var styrt av voldelige røverbander.

Oppvekst

Peder var født 20. oktober 1842 på garden Lund i Leiranger i Steigen kommune. Peders far var Niels Andreassen Kihl. Kihl eller Kiil som det også skrives, er ei gammel slekt fra Trondheim, som har forgreinet seg ut over landet.

Lund i Leiranger Nilsen Lund vokste opp på garden tv.
Byggene på garden er av nyere dato

Niels var leilending på garden Lund. Han var ingen rik mann, men levde i omtrent samme kår som de fleste i hans «stand» på denne tiden. Niels ble gift med Marta Iversdatter og fikk to barn med henne, Anders (f.1818) og Iver (f.1821). Ikke lenge etter at Iver var født, døde Marta, og Niels giftet seg på ny med Hartvikke Hansdatter fra Haug i Steigen. Hartvikke hadde en ualminnelig klar og klokkeren sangstemme, noe som gikk i arv til senere slekter.

Hartvikke og Niels fikk ni barn. Den siste av søsknene var Peder Eilert. Da Peder var tre år, døde faren. Hartvikke måtte da sette bort de åtte eldste barna til slektninger, for å klare å overleve. Etter hvert som barna ble voksne, var de med og tok ansvar for sine yngre søsken. Peder Eilert og søsteren Birgitte Marie bodde ei stund hos broren Daniel Samuel. Når Birgitte Marie ble gift, flyttet Peder Eilert til Birgitte Maries nye heim. Det var også hos Birgitte Marie at Hartvikke bodde sine siste år, som kårkone.

Thoralf Jenssen jr. er oldebarn til Peder Nilsen-Lund sin bror Andreas,
og far til min svoger Peder J. Jenssen

De fleste av barna til Hartvikke og Niels slo seg ned i nærheten av heimen. To av sønnene flyttet imidlertid langt bort. Det var Peder Eilert, som vi kommer tilbake til, og Anders, også kalt Andreas. Andreas Kihl Nilsen-Lund ble gift med Anna Karoline Filipsdatter fra Trondheim, og familien flyttet til Oksefjord like utenfor Kjøllefjord i Lebesby kommune. De er tippoldeforeldre til min svoger Peder Julian Jenssen. Jeg vil komme tilbake med en egen artikkel om denne greina av slekta i et senere innlegg på slektsbloggen min.

Peder Nilsen-Lund i yngre år (foto Digitalarkivet)

Til Tromsø og Stavanger

Fram mot konfirmasjonsalderen gikk Peder Eilert på omgangsskole. Omgangslæreren var en varm kristen og fikk hjelpe Peder til et bevisst kristenliv. Gabriel Nakkestad som har skrevet en biografi om Peder, skriver om Peders omvendelse: «Nilsen-Lund fikk «se» dette (evangeliet) slik at han fikk tro seg frelst. Han vedkjente seg alltid siden å være et avgjort vekkelsens barn som gjennom omvendelse var kommet til liv i Gud. Og han så det slik at han ikke hadde stått ubrutt i sin dåps pakt.»

Peder Nilsen-Lund framme t.v.

De første årene etter konfirmasjonen, var Peder fisker. På denne tiden gikk det mange vekkelser både i Lofoten og i bygdene i Steigen. Peder levde med i vekkelsen, både med sitt vitnesbyrd og sin flotte sangstemme. Denne hadde han arvet etter mor Hartvikke. Peder kjente på et kall til å arbeide for Gud, og tenkte at en lærerutdannelse ville være nyttig i så måte.

Her kan du lese om en annen Madagaskarmisjonær, Lars Dahle

Sommeren 1862 startet han opp som elev på Tromsø lærerskole. Etter endt utdanning, begynte han som lærer i Skjerstad, ikke langt fra Bodø. De som gikk lærerskole i Tromsø på denne tiden, hadde ei bindingstid på sju år som lærer i området. Parallelt med lærergjerningen, virket også Peder som predikant og forkynnelsen hans var preget av Rosenius-vekkelsen.

Emissærvirksomheten falt ikke i god jord hos den lokale presten. Han sa en gang fra talerstolen at om Peder og andre lekpredikanter hadde så sterk trang til å forkynne Guds ord, kunne de heller reise til hedningene med budskapet, «men det har de vel neppe mot til». Denne geistlige refs ble imidlertid til et kall for Peder. Han ble løst fra de tre siste pliktårene som lærer, for å begynne på misjonsskolen i Stavanger i 1868. Også i Stavanger virket han som forkynner og sanger, ved siden av studiene.

Peder Nilsen-Lund

I denne perioden ble han forelsket i ei jente som også var «vekkelsens barn». Peder så imidlertid for seg den stor forsakelsen hun måtte gjennomgå på misjonsmarken når han til stadighet var ute på reiser. Han bestemte seg derfor for å spørre jentas far om foreldrene var villig til å stå bak dem i denne forsakelse. Dette kunne ikke faren gå med på, og det ble derfor et brudd mellom Peder og jenta. Begge forble ugift.

Senere gjennomgikk Peder store åndelige kriser i studietiden, men i 1873 var han ferdig og ble ordinert som misjonsprest i Kristiansand i 1874. Utreisen med misjonsskipet «Elieser» skjedde like etter ordinasjonen, og fem måneder sendere, 11. august 1874 nådde de fram til Madagaskar.

Peder Eilert Nilsen-Lund (foto vid.no)

Madagaskars Livingstone

Fredag 30. april 1875 kom Peder Nilsen-Lund til Ambato. Han var på undersøkelsesreise sammen med bl.a. den senere NMS general Lars Dahle. Synet av Ambato ble som en visjon for Peder. Her var det han skulle ha sitt virke. Og slik ble det. Folket i Ambato var sterkt preget av hedenskap. Det fantes mange offersteder. De var også plaget av røverhærer, som plyndret og brente, og tvang mange til å bli slaver. Over 500 000 levde av røvervirksomhet på Sør-Madagaskar på denne tiden.

Ambato ca.1950. Kirken Peder bygget ser vi midt på bildet litt t.h.
 
Nilsen-Lund var veldig praktisk. Han sto i spissen for mange praktbygg. Både kirker, skolehus og bolighus. Han laget også en flott talerstol til kirken i Ambato. Utenom byggingen, var han også opptatt med undervisning av lærere, prester og kateketer. En annen viktig oppgave var å skaffe kirken på Madagaskar ei salmebok. Nilsen-Lund skrev salmer selv, og oversatte en mengde salmer til gassisk.

Madagaskar ligger øst for det sydlige Afrika-fastlandet
(wikipedia.no)
 
Etter noen år ved Ambato, startet Nilsen-Lund en omfattende reisevirksomhet for å nå unådde områder med evangeliet. Han valgte ofte å reise til områder som var kjent for å være farlige å reise i. Han var klar over faren, og hilste ofte sine medarbeider før avreise med at «hundene blir vel min grav en gang». Det var vanlig at røverbandene kastet de som de drepte i naturen, og så kom hundene og spiste opp likene.

Peder Nilsen-Lunds reisebeskrivelser
ble utgitt som bok. (mhs.no)
 
Han opplevde mange ganger å bli tatt til fange og truet på livet, men kom alltid levende fra situasjonene. På disse reisene fikk han ei stor kontaktflate og ble «Madagaskars Livingston», «den misjonæren som ved Guds hjelp maktet å åpne hele det da ukjente Sør-Madagaskar og store deler av Vest-Madagaskar for evangeliet.» (Norsk Misjonsleksikon)

Kirken som Nilsen-Lund bygget i Ambato
 
Tilbake til Norge

Etter 23 år på Madagaskar, kom Peder Nilsen-Lund tilbake til Norge i 1897. Han hadde selv tenkt å reise tilbake til Madagaskar nok en gang, men slik skulle det ikke gå. Legene la ned forbud, helsa var ikke god nok til ny utreise.

Her kan du lese om zulumisjonær Berthe Christine Knudsen Susort

I stedet begynte han å reise som forkynner i Norge. Det ble vekkelser hvor han kom, og store skarer søkte til møtene hans. Til og med den store Petrikirken i Stavanger ble for liten da han hadde møter der. Han ble også brukt som lærer på NMS sitt emissærkurs.

Minnestein i Ambato
Minnestein i Steigen

I 1910 fikk Peder innvilget pensjon. Han var 68 år og kreftene sviktet. Han hadde fått noen kontakter i Sør-Frankrike, og tilbrakte vintrene i varmen der. 23. november 1914 sovnet han stille inn og ble begravet i Cannes. I Ambato ble det reist en minnestein over Peder Eilert Nilsen-Lund, som står like ved kirka.
 
I ei av sine salmer skrev Peder Nilsen-Lund: «Mens oppad vi går i vekslende kår på himmelske skatter vi samler.»

Peder Eilert Nilsen-Lund (foto vid.no)

Kom, før det bliver for sent!

Peder Eilert Nilsen Lund hadde et brennende misjonssyn. Dette kom fram både i forkynnelsen og i hans sanger. Et godt eksempel fra forkynnelsen hans, er denne fortellingen fra Irland som han ofte brukte:

En dristig gutt ved Irlands kyst sto en dag ved strandbredden. Da hørte han at det ute i brenningene var en skipbrudden som ropte om hjelp. Han oppfordret kameratene til å gå med i båten. Men selv slapp han ikke så lett avgårde. Moren hans klynget seg nemlig til beina hans og nødbad han om ikke å ta av garde. «Husk at far din omkom på sjøen, og din eneste bror William reiste til sjøs for mange år siden, og siden har vi ikke hørt mere fra ham.» «Går du nå, mister jeg alt!»

Men han vred seg fra henne, og sammen med kameratene slo de seg gjennom brenningene og fikk reddet han som var i havsnød. Da redningsbåten nærmet seg land, ropte folket på stranda: «Har dere mannen med?» «Ja», lød det jublende svaret fra båten. «Og si til mor at det er min bror, William, som vi reddet!»

Denne nøden for de som aldri har hørt, kommer også fram i Peder Nilsen-Lund sin sang, som tidligere sto i bedehuset sangbok:

Fra hedningeverdenen roper! Vi små ved den håpløse grav
Til eder som stoler og håper På Herren, som livet oss gav:
Kom over og hjelp oss i nøden: Ti I eier livet i døden!
Å kom, før det bliver forsent!

I dårskap vi gjorde oss guder Av tenner, av tre og av sten;
Men lægedom det ei bebuder For våre mangfoldige mén;
Kun synd i vår sjel det opvekker Og lenkene tunge oss rekker,
Å kom, før det bliver forsent!

For disse vi løftede sverdet Og ofrede menneskeblod;
Allikevel står vi forferdet På bredden av dødsnattens flod.
Vi kommer ei over med livet, Men drukne vi må mellom sivet.
Å kom, før det bliver forsent.

Vi har ikke bluss i vår lampe, Vi har ikke trøst, ikke håp
I dødsnattens grufulle kampe, Å brødre, gi svar på vårt rop!
I mørket det tordner og stormer, Vi frykter å dø før I kommer.
Å kom, før det bliver forsent!


Minneord i Misjonstidende nr.2-3 1915

 
 

Kilder:
Gabriel Nakkestad: Peder Eilert Nilsen-Lund Madagaskars Livingstone
Fridtjov Birkeli m.fl.: Norsk Misjonsleksikon
Harald Barbala: Kiil – Lund Et bidrag til Nilsen Lund – familiens historie
Sangboken Syng for Herren Lunde 1948
nb.no