fredag 9. juni 2017

Bjørn var en misjonspioner

Fausta (t.v.) forteller fra den dramatiske hendelsen 1. juledag 1991

Andre juledag i 1991 ble en trist nyhet formidlet gjennom NRKs nyhetssendinger. En norsk misjonær var omkommet i Stillehavet i Peru. Det var Bjørn Stenberg fra Hovsherad.

Det var dramatikk på stranden like utenfor byen Tacna sør i Peru, på grensen til Chile, første juledag 1991. En nystartet luthersk menighet i byen hadde utflukt til den flotte sandstranden for å ha møte og sosialt fellesskap. Dagen skulle ende mer dramatisk enn noen hadde tenkt.

På stranden ved Tacna. F.h. Sigmund Stenberg, OS
Øyvind Rott, Ricardo og Fausta med barnebarn

Heime i Hovsherad hadde Sigmund Stenberg hatt naboen og kompisen Bjørn Stenberg på tråden dagen før, på julaften. Her hadde Bjørn i takknemlighet fortalt om forsamlingsarbeidet han fikk være med i. Han nevnte også at for ham var det et skår i gleden, nemlig at han og familien allerede til sommeren måtte reise fra Tacna, siden de da hadde vært ute den avtalte perioden. Slik skulle det altså ikke gå. Bjørns kone Anne Grete, måtte før året var omme reise heim til Norge med mannen sin i ei forseglet kiste.

Misjonærinnvielsen av Anne Grete og Bjørn Stenberg var på Moi bedehus sommeren 1988. Ikke lenge etter at de var innviet, reiste familien til Peru som misjonærer for Norsk Luthersk Misjonssamband. Etter språkstudier i Arequipa, ble det bestemt at familien Stenberg skulle starte nytt arbeid i Tacna. Bjørn fikk god inngang blant folket i byen, og en ny liten menighet ble startet. Søndagen før julaften 1991 hadde det vært medlemsopptak i menigheten, noe Bjørn formidlet til Norge med tårer i øynene. Det var hans største dag i Peru, fortalte han.

Anne Grete og Bjørn Stenberg før utreise til Peru

Palmesøndag 9. april 2017 fikk jeg være med på et møte i en av menighetene i Tacna, for Misjonssambandets samarbeidskirke Peru. Det var 30 som kom på denne samlingen, hvor pastor Ricardo nå er leder. Ricardo var en nær medarbeider av Bjørn Stenberg, men var ikke tilstede i Tacna da ulykken skjedde. Det var imidlertid fiskerkona Fausta, som ble intervjuet om hendelsen mot slutten av møtet.

På ettermiddagen denne søndagen, dro jeg og mitt reisefølge, misjonær Alice Krogsæter, Ricardo og Fausta til stranda. Det var en varm ettermiddag med flott sol. Bølgene fra Stillehavet slo forsiktig inn over klippene og sandstranda, da de to peruanerne fortalte hva som skjedde for 25 år siden.

Møte i en av menighetene i Tacna

Menigheten hadde tatt med seg mye god mat til stranda, som de skulle kose seg med etter først å ha hatt et friluftsmøte. De var omlag 60 store og små samlet på standen denne formiddagen. I det møtet var i ferd med å starte, var det ei mor i menigheten som ropte «barna mine, barna mine». Ute i sjøen var to peruanere tatt av strømmen i Stillehavet og holdt på å bli dradd til havs.

Bjørn så det som skjedde, rev av seg skjorta, sprang utover på noen klipper og kastet seg i sjøen. Den ene av peruanerne hadde da klart å komme i land på egenhånd, mens Bjørn i siste liten fikk tak i den andre og førte han inn til fast grunn. I det Bjørn selv skulle heise seg opp på steinen, kom en stor bølge og skyllet over han og hodet ble slått mot steinen.

Klippene der ulykken skjedde

På land så de Bjørns livløse kropp bli ført utover. En medmisjonær som var på besøk fikk kastet seg ut i sjøen og så vidt berget Bjørn til lands, men livet sto ikke til å redde. Bjørn fikk berge en peruaner i livsfare, men mistet selv livet.

Det ble en ettertankens kveld i solnedgangen på Stillehavsstranda palmesøndag i år. Det var smertelig å gjenoppleve den vonde hendelsen for 25 år siden. Samtidig var det godt å få møte Bjørns venner og medarbeidere, og å se at det arbeidet Bjørns fikk være med å starte, har båret frukt.

I en andakt på en Peru-kveld i Hovsherad 31. mai 2017 fortalte enka etter Bjørn, Anne Grete, at hun var spent på hvilken bibeltekst Bjørn hadde tenkt å forkynne folket på stranden den spesielle 1.juledagen i 1991. En tale han aldri fikk holde. Da hun fikk bibelen til Bjørn, fant hun manuskriptet hans. Bibelverset han ville minne peruanerne om var dette:

«Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» Ap.gj 4:12


Utsyn over byen i ørkenen, Tacna












mandag 5. juni 2017

Norsk sang i Amerika

Bønder i bønn om regn i 1936. 
Fra Norwegian Lutheran Church Beardsley Minnesota
(Foto: FB - Sharing Minnesota History and Experiences)

Mange av nordmennene som emigrerte til Amerika var kristne. Slik var det også med Nils Torbjørnsen Fjelde. Nils var bror til min oldefar Tore «Flåden» Fjelde.

Nils og kona Ingeborg sendte ofte brev heim til slekta på Fjelde på Jørpeland. Flere bilder av han, kona og datteren Olga er i slekta i Norge.

Blant mange bilder er også en sang. På sangarket har Nils sin kone skrevet følgende: «Her er en sang som Nils sang ofte. Han likte at være Jesus sin». Sangen går på melodien «Å, at jeg kunne, min Jesus prise».

Bak dette bilde har Nils skrevet: Kære foreldre her skal det bra
 med mig og min familie. Vi lever vel. Lev vel til vi seest igjen

O TAK, MIN JESUS!
O, tak, min Jesus, at du har givet
mig magt og rettighet at være din,
naar dig jeg eier, da har jeg livet,
mig fattes ingenting, naar du er min.

Om alle venner mig har forglemt,
har jeg dog retten til at være din;
var alle øine fra mig bortvendt
betyder ingenting, naar du er min.

Er veien trang hvorpaa jeg maa vandre,
jeg har dog retten til at være din;
om spot og skovisk* jeg er for verden
betyr ingenting, naar du er min.

Om alle kjærlighet mod mig viser,
jeg har dog retten til at være din;
om man spotter mig eller priser
betyr ingenting, naar du er min.

Og har jeg ikke guld og grønne enge,
saa har jeg retten til at være din;
Om jeg er fattig og uten penge
Betyr ingenting, naar du er min.

I mot- og medgang og hvad som møter,
saa har jeg retten til at være din;
du ingen ut fra ditt hjerte støter.
Hav takk at jeg er din og du er min!

* «Noget værdiløst, ringe; spec. om person, man ikke regner for noget, mener at kunne byde alt, behandler som en hund, ell. om person, der er uden holdning, karakter» Fra Dansk ordbok.



Nils Torbjørnsen Fjelde
ble født på Øvre Fjelde «Flådå» 19. april 1858. Foreldrene var Stenvor og Torbjørn Fjelde. Etter skolegang på Fjelde, var en noen år gjetergutt på Helland på Heia i Strand. 23. mars 1881 emigrerte han til Amerika. Her traff han Ingeborg fra Norge som var født i 1874, altså 16 år yngre enn Nils. De ble gift og fikk ei datter, Olga. De bodde i Ora, Nelson i North Dakota.

Ingeborg og Nils klar for en kjøretur



















fredag 2. juni 2017

55 møter i Sokndal på fem uker

Gamle Bø bedehus, Sokndal, bygget ca.1860

Hvordan var møtevirksomheten i Sokndal våren 1887? En predikant for Indremisjonen som underskrev rapporten med S.S.H. forteller følgende til misjonsbladet «Den lille samler» i juli 1887. Bladet kom ut i Mandal, og utgiver var Laurits Nilsen.

Fra Sokndal i Dalane
I fem uker av perioden februar, mars og mai er så godt som hele det vidstrakte Sokndal besøkt, og flere steder har flere besøk. Det er avholdt 55 møter, som for det meste var godt besøkt. I tillegg er det avlagt de hus- og sykebesøk som det har vært anledning til. På de fleste steder har enten soknepresten eller en annen av vennen deltatt med vitnesbyrd.

De avholdte møter har i hovedsak vært annonsert i kirken. Og sidene kirkesøkningen er alminnelig god, så har oppbyggelsesmøtene vært godt bekjentgjort og også godt besøkt. Ofte har møtene vært avholdt i skolehusene under selve skoletimene, for at også barna skulle få ha godt av møtene.

I landsoknets vidstrakte og noe spredt beliggende garder, har det i gjennomsnitt vært 60 til 70 til stede på møtene, men variert fra 30 til 100. Besøket i tettstedet og i Stordalen har vært betydelig større, opptil 600 mennesker.

Sokndal hører visstnok til de distrikter på disse kanter hvor Guds ord i lengre tid, ja, helt siden H. N. Hauges tid, har vært framholdt og rikelig velsignet. Dels har levende vitner som f.eks. en av Vestlandets frimodigste og dristigste lekpredikanter S. Dybing, reist Sokndal rundt og nedlagt godt såkorn. Dels har vekkelser gjentatte ganger strømmet over soknet og bestandig etterlatt seg noen troende vitner. Av disse fortjener å nevnes den dyktige leder fra den første vekkelse, Gunder Ougendal, som for 12 år siden gikk til hvilen, 85 år gammel. Denne manns navn vil etterslekten ikke glemme så snart.

Lars Oftedal sto i en stor vekkelse i Sokndal vinteren 1871-1872

Den siste av de større vekkelser fant sted omkring 1870. Et ikke lite antall venner finnes fra den tid – Oftedals barn. De eldre kristne ble under dette besøk av Herren oppvarmet på ny til Åndens forbindelse i broderlig kjærlighet.

Senere har også enkelte vekkelser funnet sted, om enn ikke i like stor utstrekning. Noen av disse er begavede menn som slutter seg til de eldres rekker for å vitne og på den måten utfylle de hull som ellers ville oppstå, idet gamle venner etter hvert flytter hjem.
For tiden arbeides det visst av Sokndals meget dyktige sjelesørger, mer enn på de aller fleste steder, med Ordets forkynnelse. Og likevel har han i samarbeid med det troende lekfolk, funnet det nødvendig å kalle emissær til å hjelpe dem i virksomheten for Guds rike.

Sokndal er også mer enn på mange andre steder, velsignet med kristeligsinnede lærere. Noen av dem er aktive vitner og arbeider i full tilslutning til andre lekmenn. Den samlede virksomhet danner på denne måte en kraftig motvekt mot tidsåndens strømninger. Om ikke daglig, så legges fremdeles nå og da noen til de troendes tall.

Den forenede virksomheten med Ordets forkynnelse har i den grad lamslått den verdslige ånd, at man ytterst sjelden ser flere mennesker flokkes eller samles i annet enn kristelig øyemed.

Men til tross for alt arbeid for Guds rikes oppbyggelse, står det visstnok her som overalt, mye tilbake å ønske når det gjelder brodersamfunnets bånd i sitt inderligste vesen: Den fullkomne kjærlighet å bære hverandres byrder. Å betrakte hverandre som lemmer på ett legeme, hvis hode er Kristus. Å skinne som lys, stige daglig ned i seg selv så Herrens lys måtte skinne frem i et hellig liv. Alt dette er smykker og prydelser som aldri til fulle kan oppnås. Herren fylle oss alle mer og mer med sin nåde og gave. Amen.


(Noe språklig oppdatert)