Marta og Alf Sandvik (foto NLM-arkivet)
Marta og Alf Sandvik var misjonærer på Taiwan for
Misjonssambandet i perioden 1960-1983. Misjonsarbeidet på Taiwan var en
forlengelse av misjonsarbeidet i Kina, som ble forbudt av kommunisten Mao
Zedong.
Med jevne mellomrom kom det noen
annerledes brev i postkassen heime på Jørpeland. Det var ikke vanlige hvite
konvolutter med et frimerke oppe til høyre. Nei, dette var tynne blå ark brettet
som et brev, og breva kom fra Taiwan. Far ble ekstra ivrig da slike brev lå i
postkassen, for da var det endelig livstegn fra Alf, bror hans. En gang iblant
var det også kona Marta som skrev.
I disse brevene ble det fortalt om både
smått og stort fra familien, men ikke minst fra misjonsarbeidet de fikk være en
del av. Breva var tynne fordi de skulle fraktes med fly, og det kostet. På
denne tiden fantes ikke noe internett, og å ringe ville koste en formue. Far
har tatt vare på mange av disse brevene.
Jeg vil i denne artikkelen gi en
presentasjon av Marta og Alf Sandvik og deres tjeneste på Taiwan. Hovedkildene
er de nevnte brevene, artikler i misjonsbladet Utsyn, NLMs årbøker,
misjonsbøker fra Taiwan og diverse avisartikler. I slektsdelen av artikkelen,
blir det mest fra Alfs slekt, siden han er min onkel og at jeg dermed har
tilgang til en del stoff fra min slektsgranskning.
I 2. etasje i dette huset ble Alf Sandvik født og vokste opp.
Oppvekst på Jørpeland
Alf Sandvik ble født i Vågen på Jørpeland
i 1929. I kirkeboken for Strand kirke står det at hans fulle navn var Alf Odd.
Han ble født 21. august og døpt 27. oktober, i samme vann som Odd Tungland, som
senere skulle bli hans gode venn. Alf sine faddere var to av farens søstre og
deres menn, Tora og Tomas Tungland og Anna og Olaus Lea.
Han ble født inn i en vanskelig familiesituasjon.
Alf var barn nummer sju til Olava og Lars Sandvik. Vel sju måneder før Alf ble
født, fikk far hans lungebetennelse og døde lille julaften 1928. Familien bodde
i et bitte lite hus i Jørpelandsvågen. I første etasje bodde tante og onkel
Tøri og Ole Hersdal med sine fem barn. I tillegg hadde huseieren, onkel Olaus
Lea, et kontor i første etasje.
Alf Sandvik sine foreldre, Olava og Lars J. Sandvik
I andre etasje, hvor Alf vokste opp, var
det skråtak overalt. Huset var uisolert. Flere av sengene lå helt inntil taket,
og på kalde vinternetter hendte det at dyna frøs fast i taket. Alfs seks søsken
var mellom to og ti år da han ble født, mens mor Olava var 33 år. Det ble noen
tøffe år for mor, å skulle klare å brødfø den store familien. Hun fikk arbeid
som pedell på skolen på Jørpeland, og måtte opp veldig tidlig om morgenen for å
gjøre skolen ren og ordne med varme før elevene kom. I tillegg heklet hun
sengetepper, som hun gikk fra hus til hus og solgte lodd på, til inntekt for
familien. Dette var ikke nok til å dekke alle utgifter, så hun fikk også støtte
fra sosialkontoret.
Røtter fra Tysvær og Høle
Alf sin far, Lars Jørgensen Sandvik, ble
født på garden Sandvik i Tysvær kommune i 1892. Garden ligger der hvor
Kårstø-anlegget nå ligger. Sandvikslekta var ei gammel haugiansk slekt. Mye
tyder på at Lars sine oldeforeldre, Johanna og Erik Sandvik, ble frelst tidlig
på 1800-tallet, som ei frukt av et besøk av Hans Nielsen Hauge i nabosoknet
Skjold.
I 1840 var misjonskandidat H. C. Knudsen
på rundreise i Ryfylke for å starte foreninger for misjonen, med tanke på
oppstart av et landsdekkende misjonsselskap i Norge. Han var også innom Tysvær,
og blant haugianerne vant han tilslutning for sitt ærende. En misjonsforening
ble stiftet, og Erik Sandvik var en av stifterne. To år senere var det
stiftelsesmøte for Det Norske Misjonsselskap i Stavanger. De to som
representerte foreningen i Tysvær, var Jon Jonsen Haukås og Erik Sandvik.
Fire av Alf Sandvik sine søsken. F.v. Klara, Johanna, Oskar og Jørgen.
Etter hvert som flokken av misjonsvenner
økte, meldte behovet seg for å bygge et eget bedehus i Tysvær. Dette sto ferdig
i 1849. Da var både Erik og hans sønn John Eriksen Sandvik, med på å skrive
under vedtektene for huset. Erik hadde da vært i Stavanger, sammen med Jon
Pedersen Årvik, for å få hjelp av den kjente haugianerhøvdingen John
Haugvaldstad til å skrive lover for det nye bedehuset.
John Eriksen Sandvik overtok garden etter
sine foreldre. Han var gift to ganger. I første ekteskapet fikk han seks barn,
hvorav to døde som små. Eldstemann som vokste opp, ble oppkalt etter
bestefaren, Erik. Erik ble frelst i en vekkelse ved Lars Oftedal, da Oftedal
var vikarprest i Skjold. Han emigrerte til Amerika og var prest der i ulike
norskamerikanske menigheter. Den yngste i dette kullet var Johanne, som ble
gift med Jørgen Søvik. De overtok garden på Sandvik og var Alf sine
besteforeldre.
Sandvik-gardene ligger under fjellet midt på bildet.
I John Eriksen Sandvik sitt andre
ekteskap, fikk han fem barn. Fire av disse emigrerte til Amerika. Ei datter ble
gift med presten Thomas Rørstad fra Sunnmøre. Han var prest i ulike menigheter
i Dakota og Minnesota. Ei av deres døtre, Bertha Rorstad, var misjonær på
Madagaskar. En annen sønn, John, slo seg ned i Seattle. Hans sønn Edwin Sandvig
ble også prest, og hans sønn igjen, Tim Sandvig, var misjonær i Chile i 40 år.
Bertha Rorstad var misjonær på Madagaskar i mange år.
Hun var søskenbarn til Alf Sandviks far.
Alf Sandvik sin tremenning, Tim Sandvig og kona hans
Sharon, var misjonærer i Chile i 40 år.
Denne sønnen, John, var uforsiktig med
fyrstikker da han var fire år gammel. Han tente på litt høy, og brannen spredte
seg til driftsbygningen. Bygningen brant ned til grunnen med redskaper og hele
gressavlingen. Bygning og redskap var ikke forsikret, og far John E. Sandvik hadde
allerede stor gjeld. Dette tok hard på den gamle, og han døde kort tid etter.
For å kunne overta garden, måtte derfor Johanne og Jørgen Sandvik selge en del
av bruket. Johanna og Jørgen fikk åtte barn, hvorav Alf sin far, Lars, var
nummer fire.
I januar 1912 fikk Jørgen Sandvik
lungebetennelse og døde. Den eldste datteren var da flyttet til Jørpeland, og
Johanne valgte å selge garden og flytte til Jørpeland i 1915. Alle barna til
Johanne og Jørgen Sandvik, kom etter hvert til å flytte til Jørpeland. Sønnen
Lars flyttet først til Stavanger, hvor han ble gift med Olava Tjosevig. De
flyttet til Jørpeland i 1922.
Olava Sandvik, Alf Sandvik sin mor.
Alf sin mor het altså Olava. Hun ble født
på garden Kjosavik (Tjosevig) i daværende Høyland kommune, på grensen til Høle.
Da hun var fem år, solgte foreldrene garden på Kjosavik og kjøpte ny gard i
nabobygda Tengesdal i Høle. Her ble de til 1917 da familien flyttet til
Stavanger. Foreldrene til Olava, Karen og Ole Tjosevig, var søskenbarn. Faren
var psykisk syk og hadde diagnosen kleptoman. Han mistet sin første kone da hun
fødte tvillinger ett år etter at de ble gift. Begge tvillingene døde også. Kort
tid etter ble han gift med søskenbarnet Karen. De første årene i det andre
ekteskapet, var han flere ganger bøtelagt for tyveri og var også ett par
måneder i varetekstfengsel i 1891. I februar 1892 ble han dømt for tyveri i
lagmannsretten, og straffen ble et halvt års straffearbeid, omgjort til
fengselsstraff. Olava ble født i 1896, og etter den tid høres ikke noe mer om
farens sykdom.
Ungdomstid med vekkelser
Jørpeland var ei bygd i vekst da Alf ble
født. Stålverket ble startet i 1912 og tiltrakk seg arbeidskraft både fra ulike
steder i Norge, men også fra Sverige, Tyskland, Østerrike m.m. Det var klasseskille
mellom «de fine», som funksjonærene ble kalt, og de vanlige arbeiderne. Men skillet
var kanskje ikke så markert som i andre industribygder, som Sauda og Odda. Alf
sin far fikk arbeid ved Stålverket da familien flyttet til Jørpeland. Selv om
lønna ikke var all verden, var det en trygghet at familien hadde ei fast
inntekt. Denne tryggheten opphørt da far Lars brått døde, kun 36 år gammel.
Langeland kapell
Alf viste tidlig at han hadde kunstneriske
evner. Som guttunge fikk han flere tegninger inn i avisen 1.Mai. Disse evnene
utviklet han også som ungdom. Alf hadde mange gode venner i oppveksten. De som
sto han nærmest var nevnte Odd Tungland, som i voksen alder var en trofast
misjonsmann i Mandal. Videre kan nevnes Per Tungland, som var aktiv misjonsmann
blant annet på Fredheim på Hinna og Fjelltun på Kristianlyst. Den tredje nære
vennen bar også navnet Tungland, med fornavn Josef. Josef Tungland skulle bli
en sentral misjonsleder i NLM.
Tegning av Alf Sandvik (10), Avisen 1. Mai 17.09.1939
Alf Sandviks tegning i samme avis 22.06.1940
Jørpeland var ei bygd med rikt kristenliv.
Norges tredje første misjonsforening ble stiftet her allerede i 1834. Lederne i
denne foreningen var sammen med blant andre Erik Sandvik da Det Norske
Misjonsselskap ble stiftet i 1842. Ole Kallem vokste opp på Jørpeland, og ble
en landskjent vekkelsestaler og totalavholdsagent. Kinamisjonen kom til
Jørpeland i forbindelse med en gjennomgripende vekkelse ved Andreas Kvinlaug vinteren
1904-05. En ny vekkelse kom ved Sven Foldøen i 1911, og da ble Jørpeland
misjonslag stiftet. De neste 25 år var det flere større og mindre vekkelser på
Jørpeland, både ved forkynnere fra NLM og fra andre misjonsorganisasjoner.
I 1938 var det en ny stor vekkelse på
Langeland kapell, som bedehuset på Jørpeland het den gang. Det var Tor Ånestad
og Ola Schrøder fra NMS som var talere. Mange ungdommer ble frelst, og det ble
en fin ungdomsflokk som fikk sin åndelig heim på bedehuset. Under krigen, i
1943, brøt det ut en av de største vekkelsene som har gått over Jørpeland.
Taler var Mindor Dragsund fra Indremisjonsselskapet. Mange av dem som ble frelst var svært unge. Alf var en av dem som kom
gjennom til bevisst liv med Gud under denne vekkelsen.
Alf Sandvik
En annen av disse var en som skulle bli Alfs gode venn, og som var ett år yngre enn
Alf. Denne ungdommen var Per Tungland, og han hadde vokst opp i en kristen
heim, men trivdes nok bedre med verdens venner enn på bedehuset. Under
vekkelsen gikk han og noen venner til bedehuset for å lage bråk. De gikk opp på
galleriet, og vel framme hørte de en eldre mann som snakket. Det var bestefar
til Per og bestefaren så ut over
forsamlingen og sa: «Nå må dere huske ungdommer at det er kun to veier å gå på.
Den ene fører til fortapelse og den andre til himmelen. Velg Jesus i dag.»
Alf Sandvik sammen med konfirmantene i 1943.
Alf nr.4 fra høyre i tredje rekke (foto Strand historielag)
Det ble ikke bråk med ungdommene. I stedet
lusket de seg ut. Utenfor sa en av kompisene: «Du ble så stille, Per!» Ja,
svarte han, jeg har innsett at jeg ikke kan vakle til begge sider. Nå vil jeg
bli en kristen. Kompisen svarte at det ville også han bli, men han ville vente
litt. Denne kompisen ble aldri noen kristen. Per gikk heim og fikk snakke med
sin kristne far. De bøyde kne i stua, og da kom løsningsordet fra Bibelen: «Frykt
ikke, jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min.» (Jes 43,1)
Alf Sandvik (stående) på fjelltur sammen med
broren Oskar og søskenbarnet Johannes Tungland
Alf ble tidlig med i flokken av de kristne ungdommene på Jørpeland, og hadde sitt vennelag på bedehuset. 4. april 1944 var
han sammen med 28 andre ungdommer fra Jørpeland, på en ungdomsleir på Hjelmeland.
Alf var da en bevisst kristen, og opplevde på denne leiren at kompisen Josef
kom gjennom til liv med Gud. Alf var på denne tiden taus på vitnemøtene på
bedehuset, så mange ble overrasket da han senere begynte på misjonsskolen. Både
Alf og kompisen Per var aktive fotballspillere på det lokale fotballaget. En
gang opplevde de en kollisjon mellom en fotballkamp og et møte på bedehuset.
Ungdommene prioriterte da bedehuset, og etter det ble de aldri mer tatt ut på
fotballaget.
Alf tok realskole i 1945-46 og fikk
deretter arbeid på Stålverket på Jørpeland. I 1947 startet han på en toårig
«Yrkes- og aftenskole» på Jørpeland. Denne skolen var som navnet sier, om
kveldene, etter at elevene hadde hatt en full arbeidsdag. På den tid var arbeidsuka
på 48 timer. Det første skoleåret var det 750 timer teori og 620 timer praksis.
Det andre året var det 450 timer med teori. Skolen gav seks måneder i fratrekk
på læretiden for fagbrev. 1. mai 1949 kunne Alf smile bredt, for da var
yrkesskolen fullført. Han fortsatt på Stålverket og fikk fagbrev som
mekanikker.
5. september 1950 skjedde en hendelse som satte
spor i ungdommen. Siden Alf vokste opp uten far, var mor Olava en helt sentral
person i familien. Hun var blitt 54 år gammel, og alt strevet med å klare å få
økonomien til å gå rundt, hadde nok tappet henne for mer krefter enn hun selv
og barna var klar over. Om kvelden tok Olava en tur ut, kanskje skulle hun
besøke svigerinnen litt lenger opp i gata. Underveis falt hun om og livet sto
ikke å redde.
Senere på kvelden satt Alf, broren Lars og
søsteren Johanna og sang inne i stuen. En av sangene de sang var «Skal vi møtes
hist ved floden». Sangen bar også til et av naborommene, hvor bror Oskar var
for seg selv. Han var ingen kristen, men da søsknene sang siste verset, ble
kallet for sterkt. «Skal vi møte våre kjære, se dem glade der igjen.» Oskar
gikk til broren Alf og fikk under samtalen med han, ta imot Jesus som sin
frelser.
Alf Sandviks tegning fra 1951. Stålverket med Barkafjellet i bakgrunnen
Til Oslo
Mens han arbeidet på Stålverket, utviklet Alf
stadig sine kunstneriske evner. Avisene kunne melde at Stålverket arrangerte
kunstutstilling, der Alf Sandvik bidro med 19 originaltegninger. Senere var det
en ny utstilling, der Stålverkets kunstnere hadde laget reproduksjoner av Rembrandt.
Det var avstemming blant de 60-70 frammøtte, og de gav Alf førstepremien. Alt
dette var med å fremskynde at Alf avbrøt arbeidet på Stålverket og søkte seg
inn på Håndverk- og Kunstindustriskolen i Oslo. Men først ville han ta ett år
på Fjellhaug bibelskole i 1951-52, sammen med en annen Jørpelending,
søskenbarnet Johannes Tungland. Han kom inn på Kunstskolen, på malerlinjen.
Denne var et toårig studium.
Kopi av I. C. Dahls maleri "Birk i storm". Malt av Alf Sandvik som ungdom.
Maleriet eies av Alfs ungdomsvenn Per Tungland
Skissetegning av Alf Sandvik.
Hunden tilhørte Alfs tante Anna Lea.
Han trivdes godt og mye tyder på at han
ville nådd langt med sine kunstneriske evner. En av hans lærere, Olav Mosebekk,
gav Alf denne attesten da Alf søkte Fjellhaug: «Han er blant de tre beste
elever han har hatt dette skoleåret». Men på skolen måtte de male nakne
personer, noe Alf vegret seg for. Han sa til sin kompis at dette var så
vanskelig for han, at han vurderte å slutte. Dette var nok med å forsterke en
indre uro han bar på. Var det her Gud ville ha han? Eller var Guds plan med
hans liv at han skulle reise ut som misjonær?
Uroen som startet i 1951 økte, og endte
med at han sendte en søknad om opptak som student på Fjellhaug misjonsskole. Vedlagt
søknaden var attester fra skoler, en egenmelding og anbefalinger fra Tore Tungland
og Rasmus Nordbø fra Jørpeland. Søknaden ble godkjent, og hovedstyret for NLM
vedtok å ta han opp som student på den 6-årige misjonsskolen fra høsten 1953.
Dermed avbrøt han sin kunstutdannelse. Alf bodde på dette tidspunkt på Nadderud,
Bekkestua.
Misjonsskoleklassen. Alf Sandvik nr.3 bak fra høyre.
Det var Øivind Andersen som var rektor på
Fjellhaug på den tiden. Lærere var Torbjørn Grønvik, Gunnar Faye, Ole Ledang og
Trygve Bjerkrheim. Fjellhaug kunne høsten 1953 sende ut en pressemelding om at
10 nye elver var tatt opp. Disse hadde realskole. De ti studentene var, i
tillegg til Alf: Gunnar Almelid, Ivar Christensen, Olav Fjose, Per Hansen,
Tobias Salmelid, Ole Jensen Turøy, Svein Tverberg, Torleiv Vegge og Magne
Østertun. Kort tid etter ble også Olav Vinsevik opptatt i klassen, slik at de
ble elleve. Etter to år ville flere bli tatt opp i klassen. Disse nye
studentene hadde artium, og trengte derfor kun fire år på misjonsskolen.
Hva Alf foretok seg utenom studiene de
seks årene han gikk på Fjellhaug, vites ikke mye om. Han fortsatte med litt
kunstnerisk aktivitet. Ei skisseblokk i familiens eie, viser friske
karikaturtegninger av både medstudenter og lærere. Han var med i Tryggheimlaget
i Oslo og var antakelig også ute på enkelte møter på Østlandet og andre steder
i landet. Misjonsbladet Utsyn meldte blant annet at Alf var taler på påskemøter
for unge på Vestborg i 1957, sammen med Asbjørn Hoaas, Inga Damskov og Liv
Dimmen. Her fikk han tale til 120 unge deltakere. Han var også med som taler på
samme arrangement påsken 1959, da sammen med Kåre Osnes.
Marta Afdal fra Voss
Samtidig som Alf startet på Misjonsskolen,
begynte ei 19 år gammel jente fra Voss på Fjellhaug bibelskole. Jenta het Marta
Afdal og de to skulle bli mann og kone seks år senere. Marta Afdal ble født på Voss
5. september 1934. Hun var yngst av Maria Rong og Anders Afdal sine to døtre.
Knut N. Afdal
Maria ble født på garden Rong ei god mil sør
for Voss sentrum. Foreldrene hennes var Marta og Anders Rong. Anders Afdal var
vegvokter av yrke. Han ble født på garden Afdal, ei mil nordøst for
Vossevangen. Faren het Knut N. Afdal og mora Ragnhild Leidal. Maria og Anders
ble gift i 1927. De var begge aktive på bedehuset Nain på Vossevangen og i
Indremisjonsarbeidet der. Deres eldste datter Ragnhild, var fem år eldre enn Marta.
Hun ble gift med vossingen Eirik Kløve. Ragnhild og Eirik ble misjonærer for
NLM i Etiopia fra 1953.
Etter at Marta var ferdig med folkeskolen,
tok hun framhaldsskole, handelsskole og ungdomsskole. Deretter fortsatte hun
med to og ett halvt år som kontorarbeider. Som nevnt begynte hun på bibelskole
i 1953, samme året som søsteren Ragnhild reiste til Etiopia. Etter Fjellhaug
tok Marta en treårig sykepleierutdannelse på Aker sykehus i 1954-57. Etter
sykepleierutdannelsen gikk hun på Fjellhaug misjonsskole for kvinner i 1957-58,
før hun fortsatte med ett års praksis ved et sykehus.
Maria (U) og Anders Afdal (B), med Ragnhild (A) på armen.
(Foto Voss historielag - utsnitt)
Bryllup og misjonærinnvielse
Våren 1959 var Alf endelig ferdig med en
lang misjonærutdannelse. Han skrev heim til broren Oskar: «Puh-, ja, nå er me endeleg ferdige med denne
eksamen vår, og med seks lange år på skulen. Onsdag tek me ut på ein
songarturné til Oppland, Sunnmøre og Romsdal og Trøndelag… I går var eg på eit
stevne på Nykirke i Vestfold, og det var rektig gildt. Nå tek eg snart til å
tena sjølv.» Videre nevnte han i
takknemlighet slekt og venner som hadde støttet han økonomisk, mens han gikk på
misjonsskolen, og at han gledet seg til å begynne å tjene penger selv. «Sykkelen
som eg har hatt ståande her borte skal eg snart senda til deg.» Vi forstår at
det må ha vært trange økonomiske kår for studenten i Oslo, men at han har hatt
en flokk slekt og misjonsvenner som hadde stått bak han i bønn og offer for at
han skulle få mulighet til å reise ut som misjonær.
Bryllupsflokken på Voss. Alf sin slekt på høre side
Bryllupsbilde, Marta og Alf Sandvik
Marta og Alf var blitt kjærester i løpet
av Alf sin misjonsskoletid. Sommeren 1959 var det endelig tid for bryllup og
gjestene fikk invitasjon til vielsen i kirken på Voss lørdag 4. juli, med
påfølgende fest på Nøring pensjonat. Alf var i tvil hvem fra Jørpeland han
skulle invitere til bryllupet. Han endte med å be søsken og de av tanter, onkler
og søskenbarn som hadde støttet han økonomisk under studiene.
Etter bryllupet reiste Marta og Alf til
England for et halvt års språkstudium vinteren 1959-60. Lørdag 28. mai var det
endelig tid for misjonærinnvielse. Marta og Alf var plassert som utsendinger
til Formosa (senere kalt Taiwan). Innvielsen skjedde i Vangskyrkja på Voss
under ledelse av NLMs hovedstyre. I tillegg til Marta og Alf ble også Hildur og
Olaf Fjose og Gunnar Almelid innviet denne kvelden. Dette var første
misjonærinnvielse i Vangskyrkja.
Et dårlig bilde fra misjonærinnvielsen på Voss. (foto Dagen 20.05.1960)
Etter misjonærinnvielsen gjensto siste
runde med pakking, og avskjed med slekt og venner. Det var også tid til en
avskjedsfest i Salem i Stavanger mandag 13. juni. Her hilste Alf med
bibelverset «For meg er livet Kristus». Aftenbladet refererte og skrev at Alf
«sa seg glad for at det hadde lagt seg slik til rette for han at han nå står
ved målet, men han kjende seg og liten og veik og bad om misjonsfolket si forbøn.
Fru Sandvik helsa med ordet frå Ap.gj. 4,12. Ho var glad for å få gå med denne
boskapen, ordet om Jesus. Den største lukka, sa fru Sandvik, er det å vera i
Guds plan med liv og teneste.» Denne festen ble ledet av Nic. Svela, mens Tore
Tungland og Gudmund Vinskei var talere.
Før vi følger Marta og Alf Sandvik på turen
til Taiwan og tjenesten deres på denne kinesiske øya, skal vi se litt på
oppstarten av NLM sitt arbeid på Taiwan i perioden 1952-62.
Kort
om NLMs arbeid på Taiwan 1952-62
Da
NLM ble stiftet i 1891, fikk misjonsorganisasjonen navnet Det Norske Lutherske
Kinamissionsforbud, ofte kalt Kinamisjonen. Det var Kina som var den eneste
misjonsmark til NLM. Etter den andre verdenskrigen kom kommunisten Mao til
makten i Kina, og misjonærene måtte forlate landet. Spørsmålet var nå hvor NLM
skulle fortsette med sin misjonsvirksomhet.
Taiwan (googlemaps)
Daværende
generalsekretær Tormod Vågen reiste i hast til Hong Kong for å konferer om
veien videre, med misjonærene som var blitt evakuert dit. Allerede i 1947 hadde
Kristine Nødland slått seg ned i denne engelskkontrollerte byen og arbeidet her
ble utvidet i 1949 med to ektepar og fire enslige misjonærer. I Etiopia startet
NLM med misjonsvirksomhet i 1948, i Japan i 1949 og i Tanzania i 1950. Dermed
var en stor misjonsmark erstattet av fire mindre.
Tormod
Vågen fikk en ny tur til Østen på nyåret 1952. Da besøkte han også Taiwan.
Dette var en øy utenfor Kina, hvor den gamle presidenten i Kina hadde flyktet
da Mao tok makten. Øya er i flateinnhold omtrent på størrelse med Danmark, og
hadde i 1960 ca.11 millioner innbyggere. På Taiwan besøkte Vågen Kristoffer
Fotland fra Misjonsalliansen, og etter det besøket anbefalte Vågen oppstart av
fortsatt Kinamisjon på Taiwan. Den siste av NLMs misjonærer som forlot Kina,
var Sigrun Omestad. Hun ankom Hong Kong 19. april 1951. Misjonærkonferansen i
Hong Kong 5. mars 1952 ba Sigrun Omestad om å dra til Taiwan for å arbeide ved
MacKay hospitalet. Tanken var at hun etter kort tid der, skulle starte med
evangelisk arbeid. Dette ble vedtatt av Hovedstyret 26. mars 1952.
Sigrun Omestad sammen med to kinesiske medarbeidere
(foto Omestad)
Omestad
var på dette tidspunkt 44 år gammel, og kom opprinnelig fra Vestre Moland ved
Lillesand. Etter en to dagers båttur fra Hong Kong, kom Omestad til havnebyen
Keelung mandag 26. mai 1952. Her ble hun møtt av en tidligere misjonær i NLM,
doktor Signe Berg som nå arbeidet for Misjonsalliansen. Sigrun Omestad startet
arbeidet på hospitalet som lå i hovedstaden Taipei, samtidig som hun på
fritiden prøvde å komme i gang med evangelisk arbeid. Hun startet med møter i
noen militærbrakker i en av Taipeis drabantbyer. 1. september 1952 sluttet hun
på hospitalet og konsentrert all virksomhet til husmøter, kvinnemøter,
søndagsskole, bibelklasser og husbesøk.
Omestad
fikk leie et større hus i Fredsgata, som inneholdt to leiligheter og
møtelokale. I den ene leiligheten bodde Omestad og en kvinnelig kinesisk
medarbeider, mens kirkelederen Lyou Dau Sheng og kona flyttet inn i den andre.
Lyou ble forstander i menigheten i Fredsgata. Denne menigheten var først en del
av et felles-luthersk menighetsarbeid, men ble senere en del av NLMs arbeid.
Dette
felles-lutherske arbeidet startet også en bibelskole i den sørlige havnebyen
Kaohsiung. NLM var representert med en lærer ved denne bibelskolen, nemlig den
gamle Kinamisjonæren Asbjørn Aavik. Han ankom bibelskolen 24. november 1952.
Samarbeidet i det felles-lutherske arbeidet var ikke helt enkelt, så de to
utsendingen fra NLM ba om en snarlig avklaring fra hovedstyret om veien videre.
I mellomtiden hadde Sigrun Omestad startet et nytt arbeid i Dragegaten, hvor
hun hadde fått tilgang til ei tomt. 19. februar 1953 ble det vedtatt at NLM
skulle drive sitt eget arbeid, men fungerte i praksis som assosiert medlem av
det felles-lutherske arbeidet. Da hadde allerede NLMs utsendinger kjøpt tomta i
Dragegaten, slik at den ble NLMs eiendom og ikke fellesmisjonens. 24. mai 1953
ble et hus med en leilighet og en forsamlingssal innviet. Dette ble den første
NLM-eide misjonsstasjonen på Taiwan.
Taiwan. Ilan ved hvit blomst like under Taipei
(googlemaps)
Forstander
Lyou ble snart pensjonist, og misjonen kjøpte på nyåret 1954 en leilighet til
han og kona i Roliggaten. Lyous selv kjøpte naboleiligheten, som de ville bruke
til møtelokalet. Dermed hadde misjonen arbeid i tre menigheter i Taipei. De
aller fleste kinesere som misjonærene hadde kontakt med denne første tiden, var
flyktninger fra fastlands Kina.
De
neste årene kom det fire nye misjonærer til Taiwan. Valborg Moi fra Stavanger
kom allerede i 1953. Hun hadde også mange år i Kina bak seg. I 1955 reiste
Sigrun Omestad til Norge etter endt periode, og flyttet senere til Australia.
Misjonær Olaf Lie kom til Taiwan i 1954, men han måtte reise heim igjen nokså
snart grunnet dårlig helse. I 1955 kom ekteparet Ingebjørg og Johannes Maudal
og overtok for Lie. I 1956 kom Asbjørn Aavik tilbake til Taiwan etter ett års
ferie i Norge. Da hadde han med seg kona Ragna og ett av barna. Aavik ble ved
bibelskolen til 1958, men da flyttet han og familien til Taipei og gikk inn i
det evangeliske arbeidet der. Han fortsatte imidlertid som timelærer ved et
nytt teologisk seminar, drevet av fellesmisjonen.
I
september 1957 kom den første misjonæren som ikke hadde vært misjonær i Kina
tidligere. Hun het Ellen Hovda, og hadde røttene sine fra Fogn i Rogaland. Ellen
hadde imidlertid vokst opp som misjonærbarn i Kina. Så i 1960 kom de første
misjonærene som ikke hadde noen røtter fra gamlefeltet, og det var artikkelens
hovedpersoner, Marta og Alf Sandvik. Da Marta og Alf ankom Taiwan, var det bare
Ragna og Asbjørn Aavik og Ellen Hovda som var på feltet. De andre misjonærene
var enten heime i Norge på ferie, eller hadde avsluttet sin tjeneste.
Med
M/S «Victoria» til Østen
Siste halvdel av juli 1960 var Marta og
Alf klar for utreise. Første etappe gikk til Genova, nord i Italia. Turen gikk
antakelig med tog. I Genova gikk de så om bord i M/S «Victoria» som skulle
frakte dem til Hong Kong. I et reisebrev til Utsyn datert 23.08.1960, fortalte
Alf fra denne eksotiske turen. Reisefølget hade da passert Singapore og skulle
ankomme Hong Kong dagen etter. Marta og Alf var ikke de eneste misjonærene
om bord. Det var totalt 15 protestantiske misjonærer og enda flere katolske.
Mest gledet de seg over en å treffe en ung kinesisk misjonær, som skulle til
Japan. På turen fikk de ellers mange spennende naturopplevelser, blant annet
fikk de se både hai og flyvefisk.
Utsyn nr.29 1960
Etter avgang fra Genova 30. juli, var
første stopp Napoli med ankomst 31. juli. Her fikk de tid til en tur til
Pompei, der de fikk se på ødeleggelsene fra vulkanutbruddet til Vesuv i år 79. Alf
merket seg en kommentar fra en av guidene. Han sa at av dem som omkom i denne
katastrofen, var de fleste slike som ville ha mye med seg i flukten. Han fortsatte:
«Slik er det også i Guds rike. Den som vil ha noko med seg av sitt eget, misser
alt.»
Turen videre gikk over Middelhavet og
gjennom Suezkanalen til Rødehavet. På turen ut Rødehavet hadde de Sinaihalvøya
på babord side. Her rapporterte han om en sterk varme, så han hadde ingen
problem med å forstå at Israelsfolket i ørkenen knurret mot Moses. «Noko så
øyde og livlaust må ein vel leita lenge etter», var kommentaren fra Jørpelandsungdommen.
Neste stopp var Aden i Jemen. Her besøkte de en dansk misjonsstasjon, sammen
med Taiwanmisjonær Årsheim fra NMS og hans gutter. Danskene hadde arbeidet i
Aden i 56 år og kun fire var døpt. Det var ei tung misjonsmark.
Fra Aden gikk turen videre til Karachi i
Pakistan. Her virket alt veldig fremmed på de to vestlendingene. Kanskje kom de
til å tenke på diktet til en annen som hadde hatt adresse Jørpelandsvågen,
nemlig forfatteren Sigbjørn Obstfelder: «Jeg ser, jeg ser… Jeg er visst kommet
på en feil klode! Her er så underlig…» Følelsen av å være fremmed bare økte da
de ankom Mumbai i India. De merket seg spesielt den sterke krydderlukta. Ellers
gjorde synet av «Stillhetens tårn» sterkt inntrykk. Her fører de som tilhører
persar-religonen sine døde. Kun tre menn har adgang til tårnet. Disse bærer de
døde til toppen av tårnet, hvor de blir overlatt til gribbene.
Et Stillhetens tårn i Mumbai (wikipedia)
Neste stopp var Sri Lanka. Der lignet
byene mer på europeiske byer, mente Alf. Enda mer «heimslig» var det da de
ankom Singapore. Her var 75 % av innbyggerne kinesere. Alf bemerket at selv i
fattige strøk av Singapore, hadde hvert hus sin hage. «I så måte likna det mi
eiga heimbygd. Du fann likevel ikkje eple og pære her, men banan og appelsin og
anna sud-frukt». Konklusjonen var klar: «Singapore er den fagraste byen me har
sett».
Turen til Hong Kong og videre til Taipei
på Taiwan gikk helt etter planen. I et senere brev til Utsyn datert 13.
september, skrev Alf at de var glade for at Gud hadde ført dem trygt fram og at
de fikk være friske. Han og Marta hadde allerede startet på språkskolen, og han
«har alt prestert å få til lydar som me før ikkje visste eksisterte». Han fortalte
også at det var 32 grader i skyggen hver eneste dag, men la til at varmen ikke
plaget dem noe mer enn den plaget kineserne.
Alf Sandvik (foto NLM-arkivet)
Første
år på Taiwan
Da Marta og Alf kom til Taiwan, bosatte de
seg i Dragegaten og gikk i menigheten der. I tillegg til dem, var også Ellen
Hovda på denne misjonsstasjonen. Asbjørn Aavik hadde sin plass i Fredgaten
menighet, men hadde også ansvar i Dragegaten, siden det ikke var noen andre
kinesisktalende misjonærer eller kinesiske forstandere der. Kinesisk er et
vanskelig språk å lære for en nordmann, og misjonærene fikk derfor to år med
språkstudier. Det betydde at Marta og Alf ikke startet for fullt med
misjonsarbeidet før høsten 1962.
Høsten 1960 opplevde misjonærene et
lyspunkt, da selveste generalsekretæren i NLM, Tormod Vågen, kom på besøk. Et
nytt høydepunkt for de nye misjonærene var dåpsmøtet 1. juledag 1960. 15 voksne
og to barn hadde denne høsten gått i dåpsopplæring hos ei bibelkvinne, og Aavik
hadde hatt overhøring med dem fredagen før jul. Juledags kveld var det så tid
for dåpsmøtet, som Aavik ledet. De fleste som gikk på samlingene i de tre
menighetene NLM hadde arbeid, var militære og gjerne også flyktninger fra
fastlandet. I Dragegaten var det normalt 100-140 på møtene.
F.h. Alf Sandvik, Tormod Vågen, Asbjørn og Ragna Aavik, fru Lyou
Misjonærflokken var som nevnt svært liten.
I perioden Marta og Alf leste kinesisk, var det litt utskiftning. Våren 1961
reiste Ragna Aavik og datteren tilbake til Norge. Asbjørn Aavik ble igjen til
april 1962, før også han reiste heim på ferie. Johannes Maudal kom tilbake
etter ferie i Norge høsten 1961. Ellen Hovda dro til Norge i oktober 1962, mens
Valborg Moi og Ingebjørg Maudal kom tilbake til Taiwan i januar 1963. Så da
Marta og Alf for alvor var klar til å starte sin misjonsvirksomhet, hadde de
tre norske kollegaer: Ingebjørg og Johannes Maudal og Valborg Moi.
I månedsskiftet april/mai 1961 var det en
vekkelsesaksjon i Dragegata. Marta hadde da lært så mye kinesisk, at hun fikk
med seg mye av det som skjedde. Til Utsyn fortalte hun at det var en kjent
taiwanesisk evangelist som var hovedtaler på møtene. De merket Guds Ånd over
samlingene, som samlet sprengfull møtesal. Mange nye ble frelst, og flere som
hadde vært med i menighet ble fornyet i sin tro. I mai samme år, sendte menigheten
i Dragegaten, som også kalte seg for Menigheten i risåkeren, en hilsen til det
norske misjonsfolk gjennom Utsyn. Her skrev de at de var takknemlig for nykommerne Marta og Alf Sandvik.
Selv om de enda ikke kan språket, «merker vi likevel Åndens samfunn med disse
nye vitner, og vi takker fordi dere sendte dem til oss».
Stor dag. Alf Sandvik døper datteren Maria.
Faddere Ellen Hovda og Asbjørn Aavik
(fot NLM-arkivet)
På hjemmebane
kunne Alf melde til gamlelandet at det til tider var i det meste varmt, opp mot
38 grader i skyggen. Når luftfuktigheten også var veldig høy, var værforholdene
krevende for vestlendingene. Like før jul 1961 var gleden stor både på Taiwan,
Voss og Jørpeland. Da fikk Marta og Alf sitt første barn. Det ble ei jente, som
fikk navnet Maria etter mormor.
Menigheten i
Dragegaten hadde fått kjøpt ei egen tomt i nabolaget, og mye av året gikk med
til bygging av ny kirke. Kirken var finansiert delvis av midler innsamlet av
menigheten selv, og av midler fra Norge. Den nye kirken ble innviet 11. februar
1962. I 1961 startet NLM opp et arbeid i bydelen Mushan, på veien mot fjellet
utenfor hovedstaden Taipei. Ei kinesisk dame hadde drevet litt arbeid blant
barn i Mushan, og det kom snart et ønske om å få reist et nybygg som var
kombinert barnehage og kirke. NLMs barneblad Blåveisen var 80 år dette året, og
det ble bestemt å samle inn en jubileumsgave til dette bygget. Bygget ble
innviet 28. oktober 1962. Alf kunne skrive en takk til Blåveisen-barna og
fortelle at det nå ikke bare er fra tempelet i Mushan det lyser om kvelden. Nå
lyser det også et kors fra kirken og barnehagen. Menigheten i Mushan ble kalt
for Blåveishagen.
Da Aavik reiste
heim til Norge i april 1962, overtok Alf ansvaret i Fredsgaten menighet. Han
leste fremdeles språk, men fikk menighetsansvaret i Fredsgaten ved siden av
dette. Høsten 1962 kunne Alf endelig holde sin første tale på kinesisk, og dermed
var han klar for nye utfordringer. Han var blant annet på mange besøk i
forsamlingen i tilknytning til barnehagen Blåveishagen i Mushan. Her hadde det
vært vekkelse tidligere i 1962, og han gledet seg over at alle som hadde tatt
imot Jesus, fortsatte å gå i forsamlingen. 13 voksne og 7 unge ble døpt den
høsten.
Fra et vekkelsesmøte i Dragegaten våren 1961
Til Utsyn gav
han et lite hverdagsglimt fra denne menigheten: «Selv om termometeret holder
seg på 35 grader kommer de likevel. De sitter og vifter med vifter som er laget
av hønsefjær. Disse viftene er også våpen mot gullfargede tordivler som surrer
over hodene og noen ganger setter kursen rett på en. Dere heime ville nok synes
det var rart om dere så en full sal med viftende armer. Men når de sitter og
lytter til det som bli sagt, forstyrrer de ikke predikanten det minste.»
(redigert)
Marta, Alf og Maria Sandvik
Nytt misjonsarbeid på Ilansletta
I 1963 fortsatte Marta og Alf med ansvar
for Fredsgata menighet og for forsamlingen i Mushan. Men dette året fikk misjonærene
løfte fra Norge om midler til å utvide arbeidet. Dette hadde vært misjonærenes ønske
og drøm siden oppstarten. Fokuset i NLM hadde imidlertid i denne perioden vært
på andre nye misjonsland, ikke minst på Etiopia. Dette medførte at Asbjørn
Aavik på sitt karakteristiske vis, kalte Taiwan for NLMs husmannsplass. Misjonens
ledelse garanterte nå for midler til utvidelsen, samtidig som kristenrussen i
Telemark hadde utvidelse på Taiwan som sitt misjonsprosjekt.
Våren 1963 reiste derfor Alf og Johannes
Maudal på en rundreise for å finne ut hvilket område av Taiwan de ønsket å
satse på. Konklusjonen deres var at Ilan skulle bli det nye satsningsområdet.
Ilan var et fylke nordøst på Taiwan, I tillegg er det navnet på ei stor slette,
Ilansletta, hvor byen Ilan ligger ut mot Stillehavet. Her var luftfuktigheten
ekstra høy. På dette tidspunktet var det ikke mannskap til å plassere misjonærer
på Ilan, men de håpet på at Aavik skulle komme tilbake fra Norge nokså snart.
Da var det meningen at familien Sandvik skulle flytte de åtte milene fra Taipei
til Ilan by.
Misjonærboligen og kirka i Illan 1964
For at alt skulle være klart til Aavik
kom, ble det kjøpt inn ei tomt i Ilan. Her satte de i gang med å bygge to
misjonærboliger, og da kristenrussen ville støtte prosjektet, fikk de også
midler nok til å bygge kirkelokaler på samme tomt. Leilighetene og kirka var
ferdig på nyåret 1964, og det ble da bestemt at Marta og Alf skulle flytte dit.
Dette selv om Aavik ikke kom tilbake før i oktober 1964. Høsten 1964 kom Ellen
Hovda tilbake fra ferie i Norge, og flyttet inn på misjonsstasjonen i Ilan. Dette
kom vel med, siden Marta dette året fødte barn nummer tre, sønnen Arnulf. Året før
hadde datteren Laila ankommet. Marta hadde derfor en travel hverdag med å ta
seg av deres tre små.
Alf skrev i sin årsmelding for Ilan i
1964, at de var fremmede og ukjente i byen da de flyttet dit i mars. Det var
svært sjelden at utlendinger viste seg i byen, så mange oppsøkte dem for å
finne ut av hvem disse fremmede var. Ikke minst var det mange ungdommer som tok
kontakt, og de nesten krevde at Alf skulle begynne med engelskundervisning for
dem. Dermed hadde han plutselig 25-30 ungdommer under sin talerstol, og de
opplevde det gledelige at 13 av disse tok imot Jesus og ble senere døpt.
Ut over disse ungdomssamlingene, startet
de også opp med søndagsskole, hvor omtrent 30 barn møtte på hver samling. De
startet også med barnehage for 20 barn, som etter kort tid økte til 30. Det var
vanskeligere å samle voksne folk. Det ble likevel arrangert bibeltimer midt i
uka og faste søndagsmøter. På disse samlingen kom det kun 7-8 personer. For å
nå lenger ut, gikk Marta og Alf ofte på husbesøk. Om sommeren fikk de besøk av
en taiwanesisk evangelist som hadde en vekkelsesaksjon. Da ble flere frelst, og
forsamlingen økte til bortimot 30. Sju voksne og ett barn ble døpt det første
arbeidsåret i Ilan, utenom de nevnte ungdommene. I tillegg til de norske
misjonsarbeiderne, hadde de også god hjelp av den kinesiske evangelisten Sung
fram til sommeren 1965.
Dåpsoverhøring før den første dåpen i Illan
Etter at Ellen Hovda var på plass i Ilan,
var det tid for høytidelig innvielse av misjonsstasjonen med den nye kirken. Dette
skjedde 8. november 1964, og det kom omtrent 100 kinesere tilreisende fra
menighetene i Taipei og Mushan. 1. juledag samme året fikk Alf døpe ti voksne i
sin gamle menighet i Fredsgaten, og på nyåret 1965 døpte han ti i Mushan.
Misjonærperioden den gang var på fem år.
Det betydde at familien Sandvik skulle på ferie til Norge i 1965. Samtidig
flyttet også Ellen Hovda fra Ilan til Taipei. Den gamle Kina- og Etiopiamisjonæren
Johannes Kollerøs, kom alene til Taiwan i februar 1965, og overtok ansvaret i
Ilan. Ei alvorlig ulykke førte til at Marta og Alf måtte reise heim til Norge
noen måneder før tiden. Den eldste datteren Maria (3), ble kraftig forbrent ved
ei ulykke og legene mente at det ikke var håp om å overleve for henne. Hun var
døden nær, «men – bønn har gjort så mangt et under, - det har vi også fått
oppleve», skrev Alf heim til NLMs hovedkontor. Han skrev videre at «det er
vidunderlig å være i Herrens hender». En av de første dagene etter ulykken, kom
tre jenter fra menigheten til sykehuset. De knelte ved Marias sykeseng og ba
inderlig for henne. Maria trengte langsiktig oppfølging, så det ble bestemt at
familien skulle avbryte oppholdet og reise heim til Norge i mars.
Ett «ferieår» i Norge
Familien kom tilbake til Norge og Voss i
god tid før påske 1965. Selv om året i Norge skulle være ferie og rekreasjon,
var det også mye reising som forkynner for Alf. Allerede i påsken, 15.-19.
april, var han ute på forkynneroppdrag. Da var han taler på påskemøtene i Salem
i Bergen, sammen med daværende kretssekretær Ingvald Mørk.
Det var ikke bare i nærområdet til Voss at
Alf ble sendt. På forsommeren var han blant annet med som taler på kretsmøtet
for Sunnmøre- og Romsdal krets på Aukra. Her var han sammen med Johannes
Kvalheim og Bjørn Nordheim. I august var han med som taler på et bibelkurs på
Livoll leirsted i Gudbrandsdalen og på landsarbeidermøtet på Drottningborg
24.-26. august.
Før heimreise hadde også Arnulf og Laila meldt sin ankomst
Etter høstens møteturer gjorde han seg en
liten refleksjon i et brev til broren: «Der eg var sist fekk eg fleire uomvende
i tale på møta, men eg såg ikkje nokre som omvende seg. Det er visst vanskeleg
for misjonærar å oppleva vekkjing heime. Det blir helst for å gje dei som alt
er truande, misjonsvenene, ein kveik, me reiser rundt». I desember og januar
1966 hadde han fri. Da var familien «nesten gått i hi», skrev han i brevet til
broren. Det var en lang og kald
frostperiode på Voss, med nesten 30 kuldegrader. En stor overgang fra nesten 40
pluss på Ilan. Første februar la han ut på en tre måneders møtetur. Han var
først en måned på Stord, deretter en måned på Helgeland, og til slutt til
Namdal i april. I Namdal var han blant annet med på to påskeleirer sammen med Bjarne
Mork, Else Marie Voll og Brynjulf Hoaas.
Så skulle en tro at han fikk fri etter tre
måneders reise i strekk, og planlagt utreise igjen i august. Men nei, han
deltok som taler både på NLM sitt 75 års jubileum i Bergen 21.-22. mai, på
kretsmøtet på Fagernes for Oppland krets, på sommerskolene på Kongshaug 27.-30.
juli og Mo i Rana 11.-14. august m.m. Det ble også tid til en kort tur til
Jørpeland i forlengelsen av sommerskolen på Kongshaug. Da besøkte familien fra
Voss, Alf sine søsken. Misjonslaget på Jørpeland arrangerte samtidig avskjedsfest
for dem på Langeland kapell 31. juli.
Tilbake til Ilan
Siste uka i august var det tid for Marta,
Alf og de tre barna å sette kursen mot Taiwan, for den andre misjonærperioden
deres. De reiste med fly fra Flesland flyplass ved Bergen, med første stopp i
Oslo. Besteforeldrene, Maria og Anders Afdal, fulgte dem til Oslo. Her var det
avskjedsfest i Misjonssalen, med tale av Gabriel Eikli. Det ble en tårevåt
avskjed med besteforeldrene, før de dagen etter kunne gå om bord i flyet med
kurs for Taipei.
Familien Sandvik fikk ei knapp uke "ferie" hos
Olga og Agnar Espegren i Hong Kong. (foto nbl.snl.no)
Vel framme på Taiwan sendte Marta brev til
Jørpeland og fortalte om reisa. Den hadde denne gang, som nevnt, gått med fly
og ikke båt som i 1960. Hun skrev blant annet at flyturen hadde gått bra. Barna
hadde fått sovet litt på den 30 timer lange turen til Hong Kong, men det hadde
vært lite søvn på de voksne. Vel framme i Hong Kong ble de innlosjert hos Olga
og Agnar Espegren, og fikk bo hos dem i fem dager. Det var veldig varmt i Hong
Kong, så det ble dårlig med søvn. De lengtet helst tilbake til kjølige Norge.
Etter dagene i Hong Kong, gikk så flyet til Taiwan. Også der var det veldig
varmt ved ankomst, men temperaturen ble snart behagelig. Brevet var datert 6.
oktober, og Marta skrev at de ventet på storbagasjen fra Norge et stykke ut i
november.
På Taiwan var det blitt noen endringer i personalflokken.
Ingebjørg og Johannes Maudal reiste heim på ferie sommeren 1966. Kort tid etter
måtte også Ellen Hovda reise, på grunn av sykdom i familien i Norge. Hun kom
imidlertid tilbake igjen på nyåret 1967. Da familien Sandvik kom til Taiwan,
var det derfor kun Johannes Kollerøs og Asbjørn Aavik som var misjonærer på
feltet. Brede Mella kom tilbake etter ferie omtrent samtidig med Marta og Alf.
På denne tiden ble det startet opp nytt
menighetsarbeid på to plasser i nærheten av Taipei, i «Gropa» og «Wanlung».
Igjen stilte pastor Strømme opp med midler til nybygg. Han finansierte også
innkjøp av to brukte biler til misjonærene. Den ene, ei VW Boble, ble plassert
på Ilan og var disponibel for Alf Sandvik. Dette var veldig kjærkomment, for
det var startet misjonsarbeid på to utestasjoner på Ilansletta. Disse måtte Alf
besøke med jevne mellomrom.
I nevnte brev fra 6. oktober, skriver
Marta at familien syntes det var veldig kjekt å komme tilbake til Ilan.
Datteren Maria, gikk i barnehage, mens de to minste var heime. Hun fortalte
videre i brevet at det var kommet noen nye til i menigheten, mens de var i
Norge. Ikke minst gjaldt det ungdomsflokken som nesten var fordoblet. De gledet
seg også over en ny evangelist, som talte nesten like godt som emissærene i
Norge.
Hun nevnte også at Alf var godt i gang med
engelsk-klassen. Utenom virksomheten i Ilan, forkynte han Guds ord en søndag i
måneden i Mushan og var ofte på ungdomsmøter i Taipei. Høsten 1966 var det
flere besøk av norske misjonærer og andre gjester i Ilan. Ekstra stas var det å
få besøk av professor Carl Fr. Wisløff og kona Ingrid. Alf hentet dem og Brede
Mella med folkevogna i Taipei. Veien mellom Taipei og Ilan var dårlig, og folkevogna
slo flere ganger nedi, når hjulsporene ble for dype.
Alltid stas med besøk fra Norge. Her Ingrid B og Carl Fr. Wisløff.
Misjonærene er f.v. Alf Sandvik, Brede Mella, Asbjørn Aavik og Johs. Kollerøs.
Gjestene kom vel fram, og fikk være med på
en stor festsamling i Ilan. Det skulle være dåp av 20 ungdommer, men bare 17
møtte opp på dåpsdagen. Wisløff talte på dette møtet, og teksten var fra Joh
5,31-40. Ordet nådde hjertene og det var glede i menigheten. Dagen etter hadde
Alf fridag, og skulle kose seg med en stor bunke med norske aviser. Han ble
imidlertid avbrutt av en heftig krangel, skrev han i et brev til Utsyn. To av
medarbeiderne i kirka røk i tottene på hverandre. På en samling om kvelden fikk
de heldigvis gjort opp.
Johannes Kollerøs hadde vikariert som styrer
på misjonsstasjonen på Ilan, mens Alf var i Norge. Alf overtok igjen i november
1966. Kollerøs flyttet etter hvert til Taipei. Gleden var stor blant de norske
misjonærene, da Møyfrid og Harald Gilje kom som nye utsendinger i februar 1967.
De startet umiddelbart med å lese kinesisk i Taipei.
Misjonærflokken hadde øket i 1967. Her er de samlet i forbindelse med at
hovedstyret formann Kristian Haanes var på besøk.
Siden oppstarten av misjonsarbeidet på
Taiwan, hadde Asbjørn Aavik og Johannes Maudal vekslet på å være tilsynsmann.
Da Aavik reiste til Norge i mars 1967, måtte Alf vikariere i denne stillingen,
fram til Maudal kom tilbake til feltet om høsten. Alf skrev i et brev at det
var veldig travelt, for utenom oppgaven som tilsynsmann, fortsatte han også med
ansvaret for arbeidet i Ilan og Mushan. I tillegg var de midt i arbeidet med ny
kirke i andre etasje på misjonsstasjonen i Ilan, og også her hadde Alf
ansvaret. Han så fram til å få plass til 150 i den nye kirken, for den gamle
møtesalen i første etasje var blitt for liten.
Alf gledet seg over at antall kristne
økte, samtidig som han kjente på en uro: «Det er vårt store ynskje at ikkje berre kyrkja må bli ny, men også
flokken kan bli oppattnya. Eg er så redd for at talet på kristne kan bli stort,
men krafta av Den Heilage Ande liten. Når eg tenkjer på det store ansvaret
vårt, samstundes på store freistingar og kjøtleg veikskap, så blir eg ofte
redd. Men det er godt at me får leggja alt over i Guds hender, og be Han
fullføra det Han har sett oss til me.»
Arbeidet med
den nye kirken tok mye av tiden til Alf sommeren og tidlig høst 1967. Samtidig fikk
han og Marta barn nummer fire på sensommeren, hun fikk navnet Oddbjørg. Kirken
sto ferdig tidlig på høsten, og 22. oktober var det stor innvielsesfest.
Nybygget som var finansiert av kristenrussen i Telemark, inneholdt barnehage og
ungdomssenter i første etasje og kirke i andre etasje. Alf var glad for at både
planlegging og bygging var gått raskt og effektivt. Han husket at det på
slutten av 1940-tallet ble sendt rundt i bedehusbenkene heime på Jørpeland, tegninger
av ei ny kirke. Den kirken var så vidt påbegynt da kirken i Ilan sto ferdig.
Stort framskritt da første misjonærbilen var på plass i Ilan.
(Dagen 12.12.1966)
Selv om det var
mye oppmuntrende som skjedde med den nye kirken, opplevde menigheten ei tung
tid etter innvielsen. Det skulle velges ny diakon, noe som utløste strid og
baktalelse, ifølge Alfs årsmelding. Han var likevel takknemlig for at det mot
slutten av året så ut til at striden og det vonde måtte vike.
Ved juletider
1967 var det en ny festsamling i kirken i Ilan. Da ble ti kinesere og Marta og
Alfs datter Oddveig døpt. Ellers arbeidet misjonærene sammen med kinesiske
ledere med å danne ei kinesisk luthersk kirke. Det var også stor glede i
misjonærflokken da Berit og Olav Straume kom som nye misjonærer til Taiwan i oktober
-67, og Ingrid Olsen 4. januar 1968. Verd å nevne er det også at i julen samme
år, ble tatt i bruk ei ny sangbok. Detter var ei omarbeidet og utvidet utgave
av den sangboka som var brukt i Kina.
Nye
medarbeidere
I 1968 ble den
nye kirken/presbyteriet dannet, med tre kinesiske eldste, Johs. Maudal som
formann og Alf Sandvik som nestformann i styret. Valget skjedde 17. juni 1968. Misjonærflokken
var nå blitt så stor, at den første ordinære misjonærkonferansen endelig kunne
avholdes. Dermed var Taiwanfeltet vokst fra en husmannsplass til et ordinært
misjonsfelt.
Det første styret i presbyteriumet. Valgt 17.09.1968
Møyfrid og
Harald Gilje var ferdig med språkstudiene i september 1968, og familien flyttet
da til Ilan og ble nære kollegaer med Marta og Alf. Maria Sandvik skulle denne
høsten starte på skolen. Denne lå sør på Taiwan og var felles med andre norske
misjonsorganisasjoner. Marta og Alf syntes det var for tidlig å sende 6-åringen
sin heimefra, og det ble bestemt at Harald Gilje skulle vær hennes lærer det
første året. Dette var imot viljen til ledelsen i Norge, som mente at Harald
Gilje ikke var utsendt for å være lærer. Hvis foreldrene ikke ville sende
barnet på den norske skolen, måtte de selv ta ansvar for heimeundervisning, var
signalene derfra. Men misjonærene på Taiwan gjorde likevel som de selv ville.
Harald Gilje
hadde skaffet seg kortbølgeradio, og fikk inn nyheter fra Norge. Alf var svært
fotballinteressert, så han var stamgjest hos Gilje hver mandag ettermiddag, for
da var helgas norske fotballresultat nådd Ilan.
I tillegg til
arbeidet på Ilan, måtte Alf også undervise på den felles bibelskolen i Hsinchen,
der han underviste i Romerbrevet. Han oversatte også til kinesisk, Øivind
Andersen sin kommentar til Romerbrevet kapittel 1-8, Grunnsannheter til Frelse.
Alf ble også involvert i bygging av ny kirke i en ny menighet i Lodung. Asbjørn
Aavik som var heime i Norge, drev innsamling til denne kirken. Han hadde per
september -68 samlet inn kr.130.000 av totalkostnadene på kr.250.000,-. Ellers
var gleden stor i den lille misjonærflokken, over å få enda en et par nye medarbeidere.
29. september ankom de gamle kinamisjonærene Anna og Asbjørn Hoaas til Taiwan. Disse
avløste Brede Mella som var reist til Norge sommeren samme år.
Neste påfyll av
medarbeidere skjedde på ettersommeren 1970. Da kom Brede Mella tilbake fra
ferie, og hadde da for første gang med seg kona Olla. I tillegg kom tre nye
medarbeidere, Anne Marie og Bjørn Brudeli og Inger Marie Moen fra Kirkenes. Sommeren
1971 reiste familiene Sandvik og Gilje til Norge på ferie, mens Ellen Hovda
returnerte til feltet.
Misjonærkonferansen 1968.
De to siste
årene Marta og Alf var på Taiwan denne perioden, fortsatte de med omtrent samme
oppgaver. I et Jørpelandsbrev fortalte Alf at res.kap Strømme nok en gang hadde
hjulpet dem økonomisk. I 1969 fikk de kr.35.000 til innkjøp av en folkevognbuss
til bruk for forkynneroppdrag ute på Ilansletta. Ei gammel trofast misjonskone
fra Sunnmøre hadde gitt kr.1000,- til nye høgtalere, som kunne brukes når
bussen var på oppdrag ute på sletta. Dette var gaver utenom det ordinære
budsjettet.
Utenom arbeidet
på Ilan, fortsatte Alf også med undervisning på bibelskolen i Hsinchu skoleåret
1969/70, denne gang med undervisning i Galaterbrevet. Dette krevde mye tid til
forberedelse, sukket han i brevet til bror Oskar. Ellers var det en stor oppmuntring
at en sommerleir for ungdom, samlet hele 200 deltakere. På denne leiren hadde
tre ungdommer fra Ilan gitt til kjenne at de ønsket å gå inn i en tjeneste i
kirken.
I julebrevet fra
1969 fortalte Alf at deres eneste kinesiske ansatte var overført til en av
menighetene i hovedstaden. Dermed var det bare norske forkynnere på Ilan, noe
han så som et stort handikap. Ny kinesisk medarbeider kom mot slutten av 1970. Han
noterte ellers med tilfredshet at stridighetene de tidligere hadde opplevd, nå
hadde lagt seg. En annen oppmuntring var at det var åpent for misjonsarbeidet
ute på Ilansletta. En militærsjef tilbød dem å ha møter i militærleiren hans,
som lå ei mil fra Ilan by. I militærleiren var soldatene internerte lovbryter,
så alle 100 hadde møteplikt på samlingene. I 1970 kunne Alf melde at tallet på
døpte i Ilan hadde passert 100.
Første spadetak på nye kirke i Lodung. (Utsyn nr.24. 1969)
På hjemmebane
kom sistebarnet i 1969. Han fikk samme navnet som morfar, nemlig Anders. Maria
og Laila gikk på Den norske skolen sør på Taiwan, drevet av Misjonsalliansen. Hovedstyret
i NLM ville helst at skolebarna på Taiwan skulle gå på Den norske skolen i
Japan, men det syntes foreldrene var alt for langt borte. Det endte med at barna gikk på skolen på
Sør-Taiwan, og var da borte fra heimen i over tre måneder om gangen. Samtidig
ble det arbeidet for å få flyttet skolen lenger nord på øya, «då vonar med at
me oftare får sjå borna». Etter forhandlinger med de andre norske
misjonsorganisasjonene, ble det bestemt å starte ny norsk skole midt på Taiwan,
nærmere bestemt i Taichung. Men dette skjedde ikke før høsten 1975. Da kunne
elevene reise heim hver 14. dag.
Ett år i Norge
1971-72
Sommeren 1971
var det tid for et nytt opphold i Norge for familien Marta og Alf Sandvik. Også
denne gang var basen Voss, hvor Marta og de fem barna var fast stasjonert. Alf
derimot var omreisende predikant også under dette Norgesoppholdet. Med unntak
av de kjærkomne frimånedene, var han stadig på reise.
Et søk i
Nasjonalbibliotekets arkiver viser at han allerede 8. august var ute på
taleroppdrag, på Fana utenfor Bergen. 22. september var det velkomstfest på
Jørpeland. I september og oktober var han i traktene rundt Oslofjorden, mens han
de to første ukene i november var i Molde, Ålesund og Vartdal. Fra Sunnmøre
gikk turen direkte til Guldberg i Østfold, før det var tid til en lengre jule-
og nyttårsferie heime på Voss.
Familien Marta og Alf Sandvik på besøk hos broren Oskar på
Jørpeland sommeren 1971
I februar var
det nok en gang tid for reisevirksomhet, blant annet med ei møteuke sammen med
Keld Hoelgaard på Ulset. Mars måned ble tilbrakt i Nordland krets, der han
blant annet deltok på påskemøter på Jakobsbakken. I september var han sammen
med Japanmisjonær Kåre Bøe på ei møteuke i Sandane, og siste uka i november var
han taler på ei ungdomsuke i Gjøvik. Etter den måtte han beine veien til Voss,
for avreise tilbake til Taiwan i desember 1972.
Hele familien til Marta og Alf Sandvik
Under
heimeoppholdet hadde Alf fått med seg en økende debatt om abortsaken. Det
resulterte i et leserinnlegg i avisen Dagen. Det første debattinnlegget jeg har
funnet fra Alf sin penn. Debattinnlegget hadde overskriften: «Gud var og eit
foster». Han avslutter slik: «Det verkelege adelsmerke på fosteret, det synte
seg fyrst den gongen då Gud sjølv ikledde seg det. Skal me då vanvyrde det å
gje vår stemme til dei som ynskjer fri abort.»
Treff med gamle venner fra Jørpeland. F.v. Josef Tungland,
Tore Tungland og Alf Sandvik
Fem nye år på
Taiwan
Da Marta og Alf
kom tilbake til Taiwan, var en ny misjonærfamilie med røtter fra Rogaland og
Jørpeland på plass som nye kollegaer. Bjørg og Frode Steen hadde hatt et år med
språkstudier i USA, og kom til Taiwan i oktober 1972. Bjørg var fra Finnøy,
mens Frode var fra Jørpelandsvågen som Alf. I tillegg til disse to, var Anne
Marie og Bjørn Brudeli, Ellen Hovda, Esther og Johannes Kollerøs, Olla og Brede
Mella og Inger Marie Moen på Taiwan ved årsskiftet 1972/73.
De fire første
årene av denne perioden fortsatte Marta og Alf der de slapp på Ilan før
heimreisen til Norge. Ilan var en by med 70 000 innbyggere i 1973, i 2018
var innbyggertallet steget til 96 000. I oktober 1973 kom tidligere
Kinamisjonær Kristian Fretland til Taiwan og ble plassert sammen med Marta og
Alf i Ilan. Samtidig kom hovedstyrets formann, Jørpelendingen Tore Tungland og
generalsekretær Birger Breivik på besøk fra Norge. Rapportene tyder at på at
slike besøk alltid var til oppmuntring for misjonærene.
Alf Sandvik oversatte Øivind Andersen sin bok Grunnsannheter til frelse
til Kinesisk. (foto Jan Ove Selstø)
Som tidligere
perioder, var det også nå blant de unge ungdommene at misjonærene nådde lengst.
Av de 27 døpte i Ilan i 1973, var alle ungdommer. Men det var fremdeles et
stort tap for byen og for misjonen at ungdommene måtte reise bort for å
studere. Etter at Fretland kom som forsterkning, kunne misjonærene på
Ilansletta starte med forkynnervirksomhet i nye områder.
Misjonærene på
Taiwan startet i 1973 planlegging av et nytt radioarbeid. Det ble besluttet å
starte radiostasjonen «Frelsens røst» (Voice of Salvation, VOS), og den hadde
første sending på nyåret 1974. Radioen nådde i første omgang hovedstaden
Taipei, men også på Ilan kunne de sende to timer hver søndag morgen. Den ene
timen var på mandarin-kinesisk, mens den andre timen var på taiwanesisk. I 1974
kunne Marta og Alf glede seg over å feire 10-års jubileum for oppstarten av
arbeidet i Evangeliekirken i Ilan. På disse ti årene var det døpt 160, men 75
av disse var flyttet fra Ilan. I jubileumsåret var det to kirker i Ilan by, ei kirke
i nabobyen Lodung og fem preikeplasser ulike steder på Ilansletta. Det var også
opprettet et Ilan-lag i Taipei, for utflyttede ungdommer fra Ilan.
Den norske skolen på Taiwan (Dagen 16.01.1975)
I 1975 ble
Kristian Fretland overflyttet til andre oppgaver i hovedstaden. Samtidig var
Bjørg og Frode Steen ferdig med språkstudiene, og flyttet til Ilan. De fikk
etter hvert ansvar for menigheten i Lodung. Dermed var de to misjonærene fra
Jørpelandsvågen, nære kollegaer på Taiwans nordøstlige kyst.
I referatet fra
misjonærkonferansen i 1975, startet Alf med å gi et lite glimt av været den
sommeren, og innvirkningen det hadde på nordboerne: «Taiwansommaren er varm. På
forsommaren kan kreftene vera til stades, ja, kan hende til og med litt
overskot. Men det ser ut til at di lengre det lid ut på sommaren, di meir
pressar varmegradene energi ut av kroppen, slik at på seinsommaren er ein mest
nøgd berre brystbelgen er i verksemd. På denne tida er helst soverommet
opphaldsrommet. For her er det montert eit makelaust apparat som få nordmenn
kjenner til, aircondition…»
Leserbrev om abortsaken 23.08.1973
Våren 1976 fikk
Alf en ny oppgave. Han skulle ha halv stilling som lærer ved det teologiske
seminaret som flere misjonsorganisasjoner drev sammen. På dette seminaret, som
lå i byen Hsinchu på vestkysten av Taiwan, skulle NLM ha en full lærerstilling.
Brede Mella hadde den andre halve stillingen våren 1976, mens Alf overtok hele
stillingen skoleåret 1976/77. Da flyttet familien Sandvik fra Ilan til Hsinchu,
tolv år etter at de startet opp arbeidet på Ilansletta. Nå var yngre krefter på
plass der, og kunne fortsette misjonsarbeidet. Seminaret hadde 17 elever. De
slet med å få mannlige søkere. Noe av årsaken til det, var den lange militærtjenesten
i landet, på 2-3 år.
Illan 2011
Før Marta og Alf
flyttet fra Ilan, fikk de våren 1976 være med på nok en dåpshøytid. Åtte
personer ble da døpt. En av dem var en eldre mann som hadde hatt slag. Han
hadde fått hjelp av folk i menigheten til rehabilitering, men hadde mistet mye
av hørselen. Alf tok han med til Taipei hvor han fikk kjøpt høreapparat. Dette
apparatet var sponset av midler fra kvinneforeningen «Vårbud» på Jørpeland. Det
var Frode Steen som døpte disse åtte.
Ut over
1970-tallet økte antall misjonærer på Taiwan. Utenom de som tidligere er nevnt,
kom Tordis og Gabriel Edland i 1973, Anna Sæther og Signe Marie Aamaas i 1974,
Martha Julie Juul, Anne-Britt og Olav Hermod Kydland i 1975, Sigrun og Trond
Bø, Målfrid og Helge Kiplesund og Anne Marie og Sigmund Aarvik i 1976 og Jofrid
Vigre i 1977.
Tre
år stasjonert på Voss
Da Marta og Alf med familie reiste heim
til Norge i mai 1977, hadde de reisefølge med Bjørg og Frode Steen og barna
deres. Denne gang reiste de heim på ubestemt tid, fordi Maria var klar til å
begynne på videregående skole. Hun var ikke blitt konfirmert på Taiwan, så
etter heimkomst ble Maria og Laila konfirmert samtidig. Martas foreldre hadde
sørget for hus for familien på Voss, og her ble de stasjonert de neste tre
årene.
Intervju i lokalavisa Strandbuen 30.06.1977
Som under tidligere opphold i Norge,
reiste Alf som forkynner disse årene. Han hadde sine frimåneder, men
reiseprogrammet var helst stridt. Kort tid etter heimkomst, kunne familien
besøke slekta på Jørpeland, og kombinere det med velkomstfest på bedehuset.
Denne gang var det også velkomst for familien Steen, og avskjedsfest for
familien Lise Gry og Odd Geir Norland som var klar til å starte misjonsarbeid i
Tanzania. Det ble en kjempesamling, der lokalavisen Strandbuen kunne melde at
nærmere 500 var til stede.
En grov oversikt over Alfs reiserute i
1978 og 1979 viser at han var mye borte fra familien. Samtidig var det nok
oppmuntrende for han å både få forkynne Guds ord på sitt eget morsmål, og å
fortelle sendemenighete fra misjonsarbeidet på Taiwan. I 1978 besøkte han
Trøndelag og Oppland kretser i februar. Fra midten av mars til etter påske i
april var han i Rogaland. Her hadde han møter blant annet på Vadla, Lura,
Misjonssalen Sandnes, Bjerkreim, Madla, Sørskår, Tau og Hinna. I mai var han
tilbake i Trøndelag og i juni på Sørlandet. Høsten 1978 var han blant annet en
lengre periode i heimekretsen Bergen og en måned i Haugesund krets.
Dobbel konfirmasjon for de to eldste jentene. Her sammen
med familie fra Jørpeland
Vi tar også med en oversikt over 1979. Da
startet han med å være i Trøndelag i januar, Fjordane i mars, Trøndelag igjen i
mai, Skien krets i juni, Haugesund i august, Vestfold i september, Sunnmøre i oktober og Sogn i november. Mens
han var i Vestfold krets i september, sendte han et brev til broren på
Jørpeland. Her skrev han blant annet:
«Nett nå held
eg på med ein møteserie her i Larvik. Det er vanskeleg å få uomvende på møte
her som andre stader. Men dei skal jo ha noko dei truande og, så eg får tru
møta ikkje er til fånyttes. Bra oppmøte er der og. For 14 dagar sidan var eg på
haustmøte i Holmestrand. Forutan meg var Josef Tungland og Jon Jøssang der. Så
det var rart å vera 3 Jørpelendingar saman så langt bort fra heimebygda.
Der er ikkje så
store flokkar her borte, men så er kretsen svært liten. Ikkje større en Strand,
Årdal og Hjelmeland. Men dei er minst like flinke å ofra som i Rogaland. På eit
husmøte eg var, med 30-35 deltakarar, kom der inn 2500 kr. Ein annan stad var
der ei eldre kvinna som ba meg heim, og kom med 1000 kr. til misjonen før eg
gjekk. Så der er mange gilde vener å møta.»
I julehilsenen
i 1979 nevnte Alf litt om reisevirksomheten hans: «Dei siste to månadene har eg
vore på Sunnmøre og i Sogn. Om der ikkje er så monge som går på møta, så er det
alltid truande å finna i bygdene om dei er aldri så små. Det går både på
husmøte, møte på skulane våre og møte i større byar, men husmøta er ikkje dei
minst gilde. For her møter ein
misjonsvenene som er innstilt på både å få og å gje. På eit av dei siste
husmøta i Sogn ein stad kom det inn over 2000,-. Eg går ut frå at det må ha
vore ei lang tid sidan desse har fått høve til å gje på møte.»
Leserinnlegg i dagen 24.12.1979
I media pågikk det i desember 1979 en
debatt om jomfrufødselen. Både professor og biskop fornektet denne viktige
sannheten om Jesus, noe som opprørte Alf. Han skrev ikke mindre enn to
leserinnlegg i avisen Dagen, som sto på trykk julaften 1979 og 10. januar i 1980.
Han skrev blant annet: «La oss tenkja at ryktet kom ut om ein av de
debattantane som tok det lite nøye med jomfrufødselen, at vedkomande ikkje
hadde den faren han sjølv vedkjenner seg å ha. Ville han då og ha sagt at den
saka er lite viktig?» Han avsluttet slik: «For oss er det nemleg meir enn eit
farsspørsmål. For oss er det eit frelsesspørsmål.»
Også det siste halvåret før ny utreise,
hadde Alf stramt program. Han var på Sunnmøre i februar, Trøndelag i mars,
turne med kristenrussen på Kvitsund Gymnas i mai/juni, Bergen krets første
halvdel av juni, og leirer på Solgry i Sveio og Tonstadli siste halvdel av
juni. Juli måned gikk med til pakking og avskjeder med slekt og venner. Tyngst
var det helt sikkert å reise fra Maria, som nå var ungdom og skulle gå på skole
i Norge. Martas foreldre var nå gamle, så det var også tungt å reise fra
dem.
Siste
periode på Taiwan
Det som skulle
bli Marta og Alf sin siste periode på Taiwan, startet med avreise fra Norge 13.
august 1980. Da hadde de reisefølge med familien Tordis og Gabriel Edland. Under
heimeoppholdet var misjonærflokken på Taiwan ytterligere forsterket. Nok en
Jørpelending reiste til Taiwan i 1979. Det var Per Inge Langeland og kona
Kirsten fra Madla. De kom samtidig med Sigrunn og Jan Ove Selstø. I 1981 kom
også ekteparet Asta og Sverre Hafell.
Alf Sandvik (foto Trond Bø)
Marta og Alf ble
denne gang plassert i byen Taoyuan, mellom seminarbyen Hsinchu og hovedstaden
Taipei. NLM hadde hatt arbeid i denne byen noen år, men det hadde vært
vanskelig å slå rot. Dette skyldtes ikke minst at det var vanskelig å få fast
møtelokale. Året før Marta og Alf kom til Taoyuan, fikk misjonen kjøpt et hus
som ble et fast møtelokale. Etter et år kunne Alf melde om at åtte ungdommer
var blitt døpt, og alle disse tilhørte «fjellfolket».
I et julebrev
til Jørpeland fortalte Alf om arbeidet og nevnte spesielt en familie de hadde
god kontakt med: «Me har serskilt gode vener i ein sakførarfamilie frå Ilan.
Ein dag kom to av sønene hans med 18 000 kr. som dei la på bordet, og sa eg
kunne nytta dei i arbeidet kor eg ville. Så det er ikkje berre misjonsvennene
heime som gjev.»
Ellen Hovda og
Signe Aamaas kom som forsterkninger til Taoyuan høsten 1981, og hadde som
hovedoppgave å oppsøke de mange unge fabrikkarbeiderne i byen. I årsmeldingen
for det siste hele året deres på Taiwan, skrev Alf at oppmøtet på
søndagssamlingen lå på rundt 25 og at fire nye var blitt døpt i 1982. Misjonsarbeidet
i Taoyuan var spesielt rettet mot fjellfolket. Dette var ungdommer som kom fra
fjellene midt på øya, for å få arbeid på fabrikkene i byen. Men disse
ungdommene var ustabile. Noen ble innkalt til militærtjeneste, mens andre
flyttet til andre byer i håp om å få en bedre jobb. De hadde også lang og
uregelmessig arbeidstid, noe som gjorde at møter og aktiviteter måtte tilpasses
når de unge hadde fri.
Vi tar også med
et lite glimt fra et brev Marta skrev i mars 1982: «Arbeidet vårt her i Taoyuen
går framover. Me har ein uvanleg gild evangelist med oss, han er flink til å
syngja og spela, det har nok mykje å seia. Mest alle som kjem på møta høyrer
til stammefolket, eller fjellfolket, som me helst seier. Dei fleste er unge som
arbeider i fabrikkar i området her. Mange av dei er døypte som små, men som
seinare har kome på avstand frå alt som heiter kristendom. Det er vanskeleg å
overleva som ung kristen, omringa av gamal og moderne heidenskap på Taiwan i
dag. Derfor er det godt at dei har ei kyrkje som dei kan treffa andre av sine
eigne folk. Det er eit stort behov for dette arbeidet føler me.»
Intervju i Utsyn nr.29 1983
Avstanden til
skolen og skoleinternatet for misjonærbarna var overkommelig, så barna fikk
treffe foreldrene med ikke for mange dagers mellomrom. I september 1982 hadde
Marta to uker som husmor på Den norske skolen. Oppgaven som husmor gikk dette
skoleåret på omgang mellom mødrene til skoleelevene, med to uker per «vakt». Ellers
var Alf takknemlig for å ha fått seg motorsykkel, noe som gjorde stor nytte i
arbeidet.
I julebrevet til Norge i desember 1982, fortalte
Marta et lengre glimt fra arbeidet deres. Vi tar med hele dette avsnittet: «Eg vil ta dykk med til møtet me hadde på preikeplassen sist sundag
kveld, andre sundag i advent. Regn og rusk var det ute, det rista i aluminiumsdørene
når vindkasta kom. Mange var bedt inn til møtet også i kveld, men berre 3 unge
gjenter hadde våga seg ut. Og så må eg ikkje gløyma fru Hsiao, som sat rett bak
meg! Ho høyrer til ei gruppe menneske som har falle midt mellom stolane her på
Taiwan, dei handikappa.
Utsyn nr.32 1982
Ho har vel
ikkje meir intelligens enn ein 3-4 åring. Og merkeleg nok så har ho vorte gift
med ein mann frå Kina, antakeleg ein som kom over hit som soldat. Han ville
vist ha systera hennar til kone, men familien sa at det ikkje var vanleg å
gifta bort yngre døtre før dei eldre, så han laut då ta til takke med henne.
Antakeleg hadde han då allereeide betalt inn pengar til hennar huslyd, som han
tykte det var for gale å missa. Han har nok ikkje hatt mykje hjelp av henne. Ho
vinn ikkje stella huset, ikkje laga mat heller. Det einaste ho klarer er å
setja risen til koking i den elektriske riskokaren. Ho vaskar vistnok også sine
eigne klær.
Dei har teke
til seg ei gjente som no er 10 år, ho er kvikk og livleg og skjemmest tydeleg
av mora allerede. Faren er bitter over skjebnen han har fått i livet. Vel, fru
Hsiao vil ikkje unnvera eit einaste møte, ho kom i kveld og. Så sa ho høgt då
me skulle til å syngja: Jesu hwei bu hwei lai? På norsk betyr det: Jesus då,
kjem han? Me såg på kvarandre, me utlendingane, og kunne svara henne at det
gjorde han. For det har han lova i ordet sitt. «For der to eller tre er samla i
mitt navn, der er eg midt i mellom dei.» Takk og pris for det.
Fru Hsiao
trudde nok at Jesus var ein person, som skulle sitja på benken, slik som oss
andre. Bibelkvinna der, som også heter Hsaio, prøver å ta seg av henne, og ho
lyt nok og prøva å forklara dette med Jesus for henne. Men sjølv om forstanden
ikkje strak til, så føler ho nok at det er godt å vera på møte. Det er nok
heller aldri nokon som har vist henne slik oppmerksomhet før. Ho tilhøyrer vel
ei av dei som Jesus kallar: -ein av mine minste. Og eit glas vatn, gitt til ein
av desse, skal ikkje vera gjort forgjeves.
Fra Strandbuen 08.10.1982
I går
ettermiddag, etter barnemøtet, var me 5 arbeidarar som var ute og delte ut
traktatar. Det er mange fabrikkar i området rundt Evangeliekyrkja, og me
konsentrerer oss helst om desse. Me hadde serleg tenkt på ein stor fabrikk, med
fleire tusen arbeidarar, i går. Medan me venta på at klokka skulle verta 17, så
gjekk me i området rundt der og snakka med folk. Mange er opne og greie, ja dei
aller fleste er det. Dei fleste av dei eg snakka med, hadde aldri vore i ei
kyrkje, og aldri høyrt Jesu navn nevnt. Borna flokka seg rundt meg, og tykte
det var rart med denne utlendingen som snakka kinesisk.
Ei ung kone
hadde gått i ei kyrkje i ein annan by, men no var ho så bunden, at ho kunne
ikkje koma på møte. Alle får ein traktat, der det står adresse og telefonnummer
til kyrkja. Ein må berre sukka til Gud at han må visa miskunn mot dette folket.
Serleg gjer det ein så vondt når ein ser sjuke, elendige folk som står i templa
og tilber avgudane. Me går stadig forbi eit lite tempel når me ber borna inn
til barnemøte. Også i går var det mange kvinner der som tilba. Du kor hug ein
hadde til å springa inn og dra dei vekk frå alteret og ropa: Her får du verken
lækedom for sjukdom, eller frelse for sjela! Det er det eine Jesus som kan gi!
Då arbeidarane
på den store fabrikken byrgja strøyma ut, sto me klar, 3 på ei side av
inngangen, 2 på den andre. Dei fleste hasta forbi, men tok så imot ein traktat.
Dei er jo så høflege, kinesarane. Det var ikkje lenge før alle traktatene var
fordelte, me skulle nok hatt fleire med oss. Det fortsatte å strøyma folk ut or
porten etter at me gjekk derifrå. Det er ennå så mange som skulle vore nådd! Tenk,
ikkje eingong å kjenna Jesu navnet! Dette er vårt kall, og vår oppgåve her ute:
Å gjera bodskapen om frelse og evig liv ved trua på Jesus, kjent for flest
mogleg.»
Våren 1983 var
det tid for Marta og Alf til å forberede ny heimreise til Norge. Det ble
arrangert avskjedsfest for dem i Taoyuen, og hele 50 kom for å ta farvel. Dette
var dobbelt av det som pleide å møte opp på de ordinære samlingene. Flere som
tidligere hadde gått i forsamlingen, men som hadde flyttet fra byen, kom nå
tilbake for å si farvel til de norske utsendingene.
Heim for godt
6. juni 1983
kom Marta og Alf tilbake til Norge etter sin fjerde periode på Taiwan. De kom
heim på ubestemt tid, men det skulle bli deres siste periode som da var
avsluttet. Høsten 1983 fikk Alf spørsmål
om å vikariere som bysekretær i Betania Trondheim, noe han svarte ja til. Marta
og de heimeværende barna ble boende på Voss, så det ble pendlertilværelse på
Alf.
De tre følgende
årene var Alf forkynner for hovedstyret, og reiste med Guds ord over hele
landet. Marta fikk etter hvert en sykepleierstilling som nattevakt på
sykeheimen på Vossevangen. Reiseruta til Alf i 1984 var i hovedsak slik: Bergen
krets i februar, mars og august, Sørlandet i april, Østfold i juni, Drammen og
Vestfold kretser i september og oktober og Hedmark krets i november.
Siste møtet til Alf Sandvik i Rogaland,
annonsert i Stavanger Aftenblad 21.02.1986
I 1985 startet
han med to ukers møteserie på Jørpeland sammen med Håkon Austbø. Deretter
finner vi han på Sørlandet (februar), Sunnmøre (mars) Nordmøre (april), Bergen
krets (mai) og Troms- og Finnmark krets i juni. Her var han blant annet sammen
med Oddvar Dahl på ei møteuke i Karasjok, og taler på Grunnfarnesstevnet på
Senja. Da jeg kom som kretssekretær til Troms og Finnmark krets 12 år senere,
var det flere som husket møtene med Alf. De husket også at han var passe
distre, og glemte igjen ting neste hver plass han besøkte.
1986 skulle bli
Alf sitt siste år som emissær. Det startet med møter i Rogaland i februar, blant
annet ei møteuke på Fiskå. Videre ut over året besøkte han Sunnmøre, Vestfold,
Drammen, Østfold, Oslo og Sunnmøre.
Marta Sandvik i eldre år
Alf hadde lenge
vært plaget av polypper i bihulene. I november 1986 begynte disse å verke og hovene
opp. Verken ble etter hvert så kraftig, at han ble innlagt på sykehus for
grundigere undersøkelser etter tre ukers venting. Utredningen på sykehuset
viste at det var langt fremskreden kreft. Behandlingen startet 9. februar 1987.
Alf var ikke ukjent med kreft i familien. Han hadde mistet broren Jørgen (1968-46
år), broren Magnus (1983-56 år) og søsteren Johanna (1982-62 år) i kreft. I
tillegg hadde også broren Oskar kreft i 1979, men han overlevde sykdommen.
Tidligere kollegaer av Marta og Alf Sandvik samlet i 2022
(foto Jan Ove Selstø)
Det skulle bli
nøyaktig ett år med store smerter for Alf, etter at behandlingen startet.
Kreftene avtok raskt. I julebrevet til broren Oskar i 1981, skrev Alf nesten
profetisk: «Ja, (h)jula går, og det nyttar ikkje å
stansa dei. Og me fylgjer med inntil me stansar ved vår evige heim og verestad
for dei truande i himmelen.» Det siste
brevet han skrev til søsknene
på Jørpeland, var kort og skrevet med store bokstaver. Han hilste sine med
bibelordet: «Frykt ikkje, for eg er med deg! Sjå deg ikkje ottefull
ikring, for eg er din Gud.» 9 februar
1988 sovnet han inn og ble forfremmet til herligheten. Han ble 58 år gammel.
Oskar Sandvik ved broren Alf sin grav.
Marta fikk
lenge ha god helse og fortsatt i stillingen sin på sykeheimen. Når dette
skrives har hun passert 88 år, og har fått plass på sykeheimen hvor hun selv
arbeidet med å stelle de gamle.
Kilder:
Anna Sæter: Over
en tekopp (2006)
Asbjørn Stige:
Misjonæralbum (2000)
Asbjørn Aavik: Formosa
(1954)
Asbjørn Aavik:
År i sol (1984)
Frode Steen:
Fortsatt Kinamisjon (1987)
Jakob Straume:
Kristenliv i Rogaland (1957)
Jan Alsvik:
Strand bygdebok (1991)
Jan Alsvik:
Folk i Strand (1995)
Sigrun Omestad m.fl.: Kvinner med gledesbudskap (1948)
Trond Bø:
Asfaltert misjonsmark (1982)
Alf og Marta
Sandvik: Brev til familie på Jørpeland 1960-1990
Josef Tungland:
Upublisert materiale om kristenliv i Strand
Protokoller
Jørpeland misjonslag
Strand
historielag
Utsyn 1950-1990
Årbok for NLM
1950-1983
Aftenbladet.no
dagen.no
digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
NLM-arkivet
Muntlig info fra Harald Gilje og Per Tungland