Akutt behov for vekkelse

Det var en misjonsvenn som sa det slik ved et høve. Og behovet for vekkelse er mer akutt enn noen gang. Jesus kommer veldig snart igjen. Selv sa han: «Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden? (Luk 18:8)

Vekkelse i Norge

Vi trenger vekkelse i vårt folk. Det er særdeles vemodig å se hvordan store deler av folket vårt vender seg bort fra Guds ord og hans gode vilje, til mørke hedenskap. Statsråder, medier og pressgrupper, med biskoper i ryggen, er aggressive i sin antikristelige propaganda.

Norge er mye i samme situasjon som Israelsfolket på profeten Jeremia sin tid. Budskapet han fikk fra Herren til Israelsfolket, er det vi trenger i Norge også: «Land! land! land! Hør Herrens ord!» (Jer 22:29) Dette var en smerte for Jeremia, og bør være det også for Guds folk i Norge. «Innhøstingen er forbi, sommeren er til ende, men vi er ikke frelst.» (Jer 8:20)

Be for Norge!

Vekkelse på bedehuset

Jesus forkynte at på den siste dag skal mange komme til ei stengt himmeldør. De vil fortelle Jesus at de hadde gjort store tegn og under. De hadde gått til nattverd og forkynt Guds ord.  Men Jesus skal komme til å si til dem: Gå bort, jeg kjenner dere ikke. Derfor er det akutt behov for vekkelse på våre bedehus.

Den siste tid skal være søvnens tid i Guds forsamling. Mange falske profeter skal lulle kristenfolket i søvn. Angrepet settes inn der det første djevelens angrep kom, mot Guds Ord. «Har Gud virkelig sagt?» Den gammeldagse forkynnelse om «ordet om korset» er avleggs. Forkynnelse er så mange ting. Nye metoder og strategier trengs i vår tid. Det er jo så lite tidsriktig at kvinner ikke kan være prester og eldste. At ekteskapet kun er for en mann og en kvinne om lover troskap til døden skiller ad og som gjør dette offentlig. For ikke å snakke om at det finnes et helvete. Ingen var så tydelig som Jesus i den saken, men det passer ikke med kjærlighetens religion, sier djevelen.

Kanskje lulles enda flere bedehusgjengere i søvn, av en uklar forkynnelse. Eller kanskje rettere, mangel på forkynnelse der synd og nåde er sentral. Der Jesu soning for fortapte syndere males for folks øyne. En forkynnelse der vekkelsestonen, erstattes av mange andre spennende tema.

Vi trenger å be for hverandre, vi som har vår plass på bedehusene. Tenk om jeg skulle bli ledet vill like før livets avslutning! Be om vekkelse blant oss bedehusfolk!

(foto dagen.no)

Vekkelse i mitt liv

Jeg er uendelig glad for at Jesus har lovet å fullføre sin gjerning i meg, inntil den siste dagen. Jeg er så takknemlig for at jeg får eie visshet om at jeg er frelst ufortjent av nåde, på grunn av Jesu soning av mine synder. Det er også stor nåde og Den hellige ånds verk, at jeg hver dag får se at jeg er en synder som trenger å bli skjult i Kristus for å bli stående for Den Hellige Gud.

Samtidig kjenner jeg på en uro. Jeg er så sløv. Jeg har så mye menneskefrykt. Jeg ser så lett synd hos andre. Og blir ofte mer opptatt av den, enn av mine egne enda større synder. Jeg er så redd for at mitt kristenliv og min tjeneste skal bli en rutine og ikke liv. Jeg uroes ofte av en kald rettroenhet. Jeg er urolig for at jeg skal miste synet på «frihetens fullkomne lov». Må Herren forbarme seg over også meg.

Min gamle bibelskolelærer, Johannes Eiken, sa flere ganger til oss ungdommer: «Det finnes bare en type kristendom, og det er vekkelseskristendom.» Er jeg ikke åndelig våken, er jeg enten på vei bort fra Jesus, eller har allerede falt fra. Jesus kommer snart. Han sa til sine da og nå: «Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.» (Matt 24:42)

«For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

(foto itro.no)

 

Brødrene Ravnå – evangelister i Frikirken

Brødrene Ravnå, Kåre til venstre og Ole. (foto Budbæreren)

På midten av 1900-tall, var brødrene Ravnå et begrep innen kristen sang og musikk. Deres egentlige kall var å være evangelister og å forkynne til vekkelse.

Det har aldri vært etablert noen egen Frikirke på Jørpeland. Enkeltpersoner har vært medlem i Den Evangelisk Lutherske Frikirke, men har da stått tilsluttet en menighet i ei annen bygd eller by. Det var derfor naturlig at Jørpeland ikke sto på reiseruta til de syngende brødrene. Høsten 1953 og vinteren 1954 var brødrene plassert i Rogaland, og hadde møter i flere Frikirker, men også i noen bedehus.

Nylig fikk jeg vite at de da også hadde en møteserie på Jørpeland. Nøyaktig når møtene var og hvem som var arrangør av møtene, har jeg ikke funnet ut av. Møtene var på bedehuset, så det var nok enten fellesmøter, eller så var Ravnå-brødrene innleid av en av organisasjonene på daværende Langeland kapell.

Plateomslag Brødrene Ravnå

Det brøt ut vekkelse under disse møtene. Flere ble frelst, og andre «kom igjønå», som det ofte het på den tid. Det vil si at kanskje først og fremst ungdom, hadde vokst opp i sin barnetro og gikk på møter, men de hadde ikke fått sett seg som syndere og løst og fri i evangeliet. Det var det som skjedde når de «kom igjønå». To av ungdommene som «ble løst», ett annet uttrykk for det samme, var min mor og hennes søster.

Hvem var så disse syngende brødre? I denne artikkelen vil jeg gi en mini presentasjon av brødrene Kåre og Ole Ravnå.

Fra Ravnå (foto Wilse)

Oppvekst i Salten

Ravnå er navnet på ei lita bygd i Langvassgrenda like nord for Mo i Rana. På en av gardene på Ravnå bodde en familie med mange barn. To av disse skulle bli sentrale i Frikirken, både lokalt og i Nordland ellers. Det var ikke noen Frikirke i Langvassgrenda, men i 1896 meldte fem personer seg ut av Statskirken, og meldte overgang til Rødøy Frikirke. I 1903-05 var det en stor vekkelse i Langvassgrenda. En av de første som ble frelst, var den 21 år gamle Peter Ravnå.

Nils Ravnå, Forstander i frikirken i Langvassgrenda

(foto Frikirken 75 år)

Flere av de som ble frelst i denne vekkelsen, var 19. juli 1906 samlet i stua til Peter sin bror Nils Ravnå. På dette møtet ble det vedtatt å stifte en underavdeling av Rødøy Frikirke i Langvassgrenda. Fire år senere ble underavdelingen skilt ut som egen kirke, Langvassgrenda Frikirke. Nils Ravnå ble valgt til ansvarlig forstander. Nils drev en gard på Ravnå, og var 12 år eldre enn broren Peter. Han gav tomt og vei til et bedehus for Frikirken, og i 1920 sto Langvassgrenda bedehus, Betel, ferdig og ble innviet samme år. Menigheten ville ha Nils Ravnå som fast forstander, men han vegret seg. 8. januar 1922 var det imidlertid stor fest på Betel. Da ble Nils Ravnå innsatt som forstander.

Langvassgrenda bedehus Betel (foto Årbok Rana 1987)

Peter Ravnå begynte å vitne om Jesus like etter at han ble frelst. I 1906 ble han ansatt som evangelist i Nordre Presbyterium av Frikirken. Peter var vekkelsespredikant som også spilte gitar og var en god sanger. I tillegg hadde han ei lyrisk åre, og skrev mange sanger. Han gav ut mange av disse sangene i ei egen sangbok som kom i flere opplag.

Peter Ravnå (fra Nordlandsposten 01.02.1967)

Bedehuset, senere Frikirken på Godøynes, Tverlandet.

Han ble gift med Jensine Karoline Nilsen fra Medby i Salangen. De bodde den første tiden i Salangen, og her ble deres første barn født i 1923, sønnen Ole. I 1925 flyttet Jensine og Peter til Tverlandet utenfor Bodø, hvor Peter ble kalt til forstander for Frikirkemenigheten der. Han var i denne stillingen til 1932. I 1927 fikk han i tillegg forstanderansvar for Frikirken i nabomenigheten Skjerstadfjord. Her var han forstander (pastor) fram til 1951, bare avbrutt av to år i Songe menighet på Sørlandet under krigen (1940-42). Fra 1951 var han evangelist i Frikirken, og han fortsatte som forkynner også som pensjonist. Han fikk stå i veldig mange vekkelser i sitt lange liv som forkynner. Familien bodde på Godøynes på Tverlandet, og her ble sønnen Kåre født i 1924 og senere kom to barn til.

Brødrene Ravnå med far i midten. F.v. Kåre, Peter og Ole Ravnå

(foto Gaunes kort fortalt bloggi.no)

Ole Ravnå

Den eldste av de syngende sønnene til Jensine og Peter Ravnå ble døpt Ole Johan og han ble født 17. april 1923. Kort tid etter at han ble født, flyttet familien til Godøynes på Tverlandet utenfor Bodø. Her ble han boende til han i 1939 begynte som elev på Frikirken sin folkehøyskole, Fredtun, som ligger i Stavern i Vestfold. Ole var kommet bort fra Jesus som ung tenåring, men på Fredtun ble han frelst. Ole var musikalsk som faren. Han hadde god sangstemme og spilte flere instrumenter

Så snart han var blitt frelst, begynte han å vitne om sin frelser både gjennom sang og vitnesbyrd. Allerede som 17-åring, begynte han som forkynner i Frikirken, og ble fast ansatt som evangelist i 1944. Våren 1941gikk han på Fredtun bibelskole, og reiste derfra heim til Tverlandet, hvor han og evangelist Aksel Jensen ble stående i en vekkelse i fire måneder.

Ole Ravnå med trekkspill og Kåre med gitar i Alta på slutten av 1940-tallet

(foto Altaposten 29.10.1992)

I 1943 reist Ole og broren Kåre til Finnmark, og videre ut over 1940-tallet var han på møteturer rundt om i hele Norge. Han reiste mye sammen med Kåre, men også en god del sammen med sin far Peter. I 1949-50 fikk han et avbrekk fra reisevirksomheten i Norge, og var pastor i en av menighetene til Brodersamfunnet i Brooklyn. Hele denne perioden opplevde Ole å stå i mange vekkelser.

Etter vinteren i Rogaland, nevnt over, fikk Ole kall til å bli forstander i Rana Frikirke, en stilling han hadde fram til 1965. Ole ble gift og fikk til sammen fire barn, to gutter og to jenter. Omkring 1965 opplevde han er dyp livskrise, da ekteskapet ble oppløst. Etter et års pause fra forkynnervirksomheten, fikk Ole ny tillit og ble kalt til forstander i Ålesund frikirke. Han og de fire barna flyttet til Sunnmøre, og i Ålesund ble Ole boende resten av sitt liv. Både mens han var forstander i Rana og i Ålesund, var han ofte på reise med Guds ord til andre steder av landet. Han fortsatte også å forkynne Guds ord som pensjonist, og så sent som i 1996 fikk han stå i en vekkelse i Mosvik i Trøndelag.

Ole Ravnå (foto bloggi.no)

Ole opplevde mange tunge ting i livet, men han beholdt sitt gode humør og sin nordnorske sans for humor. Han sa at hans teologi var enkel, «Han døde for meg». Etter 60 års tjeneste som forkynner i Frikirken, fikk Ole Ravnå flytte heim til Jesus 28. mars 2001. Han sa til sine at «husk at når jeg dør, lever jeg som aldri før».

To gode venner, Ole Ravnå (t.v.) og Per Finseth. (foto Dagen 24.04.1998)

Plateomslag Brødrene Ravnå

Kåre Ravnå

Kåre Ravnå var Oles ett år yngre bror. Han ble født 11. september 1924 på Tverlandet. Som 15-åring fikk han sin første jobb. Han var kokk på fiskebåten «Anna Alida» vinteren 1939-40. Skoleåret 1941-42 gikk han i sin bror Oles fotspor, på Fredtun folkehøyskole. Etter den vinteren, ble han ansatt av Frikirken som evangelist.

Kåre ble gift med Ruth og sammen fikk de fire barn, to jenter og to gutter. I 1951 flyttet familien til Sortland i Vesterålen, hvor Kåre ble forstander i Sortland Frikirke. Han ble i denne stillingen til 1963, da han overtok som forstander i Frol Frikirke i Levanger. Perioden i Levanger varte til 1974. Siste forstanderkall kom fra Ørsta Frikirke. I dette kallet ble han fram til 1982. Hele tiden mens han var forstander, var han på forkynnerturer til andre steder i landet. Ofte sammen med broder Ole. 

Brødrene Ravnå. Kåre t.v. (foto Rødøy menighet 1893-1993)

Sangere

Kåre og Ole ble mest kjent for sine sanger. Begge hadde gode stemmer og sangen utfylte forkynnelsen under møteserier de var på. De spilte inn flere grammofonplater, kassetter og til slutt også en CD med sanger fra Frikirken og bedehus. Til sammen sang de inn 101 sanger, 16 av dem to ganger. Det spesielle med sangrepertoaret til Brødrene Ravnå, var at over halvparten av sangene var fra far deres sin sangbok, «Til himmelen gjennom tåredalen».

Ole Ravnå (fra Dagen 03.08.1990)

Minneord Ole Ravnå (Dagen 07.04.2001)

Kilder

Andreas H. Holm: Den norske frikirkes historie 1877-1927 (1927)

Harry Bjerkli: Langvassgrenda (1998)

Kjersti Setvik: Jubileumsskrift Den evangelisk Lutherske frikirke Rødøy menighet (1993)

Nils Melau: Fredtun 75 år (1996)

Ole Bjørn Høiesen: Kristus er Herre Frikirken 100 år (1977)

Paul Solberg m.fl.: Den Norske Evangelisk Lutherske Frikirke gjennom 75 år (1952)

Åshild Uglem: Kristenliv i jernverksby (1977)

Årbok Rana (1987)

aftenbladet.no

dagen.no

Digitalarkivet.no

Digitaltmuseum.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Det nærmer seg GF

Fra GF 2015 på Randaberg

Sakspapirene til årets generalforsamling i NLM er sendt ut til delegatene. Det er et omfattende dokument på 130 sider.

Første sak etter konstituering, er fireårsmelding med regnskap. Denne gir en oversikt over arbeidet og økonomien de siste fire årene. Neste sak er rapport fra kontrollkomiteen. Det blir spennende om varslingssakene og konflikten mellom HS og administrasjonen vil skape like mye engasjement på GF som den har skapt i mediene.

Neste punkt på saklisten er valg av medlemmer og varamedlemmer til HS, fullmaktskomite og kontrollkomite. Kandidatene har i Utsyn gitt en kort presentasjon av standpunkt i enkeltsaker og prioriteringer. Kun en av kandidatene til HS er mot strukturendringen. Vi er i nød for kandidater som er villig til å stå for NLMs gamle bibelsyn og vekkelseslinje.

En av de mest dramatiske sakene som skal behandles, er et forslag om ny struktur for sentralleddet i NLM. Denne saken har jeg omtalt grundig i andre artikler på bloggen. Jeg håper at saken blir avvist, eventuelt utsatt. Den innebærer stoff til å splitte organisasjonen.

I tillegg til dette, fremmer HS to nye forslag til grunnregelendringer som ikke har vært oppe til behandling i Rådsmøtet. Den første gjelder hvor mange utsendinger de forskjellige lag kan sende. HS mener at store lag er underrepresentert i GF, siden både store og små lag sender en delegat, slik reglene er nå. Dette vil HS endre slik at lag og forsamlinger får sende en utsending per 25 medlemmer. Det betyr at en forsamling med 200 medlemmer, kan sende åtte delegater. Når vi vet at store forsamlinger ofte har flere kvinne- og mannsforeninger, bibelgrupper og barne- og ungdomslag, kan fort en forsamling kunne sende både 15 og 20 utsendinger med stemmerett.

Det andre ny grunnregelendringsforslaget, gjelder ansattes representasjon i sentralstyret. Dette forslaget innebærer at de ansatte velger et medlem til sentralstyret og til regionstyrene. Det betyr videre at ansatte i selskapet NLM (gjelder ikke institusjoner som er AS m.m.), ikke kan velges som ordinære medlemmer av sentralstyret og regionstyrene. Dette mener jeg vil være uheldig for organisasjonen. Det viktigste kriterium ved valg av medlemmer til disse styrene er åndelig visdom, nådegave og tillit. Flere ansatte har gjennom hele NLMs historie fått bety veldig mye i disse styrenes arbeid. Jeg håper derfor ikke dette forslaget får 2/3 flertall. 

Den siste saken som skal behandles, er et strategidokument for perioden 2022-2032. Denne saken er kommet i skyggen av all uroen de siste par årene. I denne saken oppfordres GF sine delegater, til å stemme for en strategi for NLM de kommende 10 årene. Strategien er formet i korte punkt. De fleste er ukontroversielle, men samtidig formulert så rundt at kommende HS har stor frihet til å fylle disse punkt med innhold. Jeg vil her kun kommentere tre punkt.

-Forslaget sier om ytremisjonen, at vi vil «Prioritere en større del av ansatte-ressursene inn mot de minst nådde folkegruppene i verden.» Hvis jeg forstår tabellen på side 29 rett, er allerede 78% av ressursene rettet inn mot de minst nådde folkegrupper. Målet for forrige GF periode var 60 %. Nå legges det opp til at en skal ytterligere øke denne prosentandelen fra 78%. Jeg er ikke sikker på at det er tjenlig. Disse områdene er i hovedsak slike områder som det ikke kan rapporteres så mye fra på grunn av sensitivitet. Vi trenger også misjonsarbeid i områder med åpenhet for misjonsinformasjon. Kanskje har vi også redusert arbeidet på de gamle feltene for mye. Flere steder er det stort behov for oppfølging og veiledning.

-Videre sier forslaget at ved nyansettelser i heimearbeidet, skal barne- og ungdomsarbeidere prioriteres, og ved nedskjæringer skal disse stillingen vernes. Ser vi på statistikken på side 32 i sakspapirene, er det nå 24,08 årsverk innen BU-arbeidet, 23,12 årsverk inne forsamlingene (fordelt på ca. 30 forsamlinger) og kun 22,18 årsverk i ordinær forkynnervirksomhet/områdearbeid. Når BU-arbeidere fortsatt skal prioriteres, og vi vet at det samme kommer til å skje med forsamlingsarbeidere, må det bety at den ordinære forkynnervirksomheten i bygd og by fortsatt skal nedprioriteres. Dette er vemodig lesning i en forkynnerorganisasjon.

-Med en slik prioritering av forkynnervirksomheten, er det forståelig at strategimeldingen er særdeles tynn når det gjelder møtevirksomheten og vekkelsesarbeidet. Vårt skrikende behov for nye forkynnernådegaver, ikke minst nye evangelister, er ikke nevnt. Det skrives om opplæring og bibelundervisning, om å forkynne på en relevant måte ved å bruke kunnskap om målgruppe, samfunnstrender og aktuelle livssyn. Men det sies ikke et ord i mål-punktene (så langt jeg har funnet), om behov for å nå hele landet vårt med evangeliet. Det sies noe om dette når arven vår beskrives, men er glemt når målene formuleres. Er vi fornøyd når vi får samle mange i noen få forsamlinger i sentrale strøk? Glemmer vi møtevirksomheten i mindre sentrale strøk uten såkalt «forsamling»? Har vi forlatt synet på viktigheten av sammenhengende møtevirksomhet? Ønsker vi ikke lenger å være en vekkelsesbevegelse?

Vi står ved et veiskille i misjonen vår. Struktur- og strategisakene peker mot en kurs med svekkelse av det bibelsyn og syn på forkynnelsen som har vært et kjennemerke for organisasjonen. Det er nok flere enn meg som er urolig og spørrende om hvor veien videre går for vårt kjære NLM.

Vil du som leser dette være med å be for GF og for de vedtak som skal fattes?

Fanny og Peder Maudal – i Guds tjeneste

Fanny og Peder Maudal under gullbryllupet i 1993

(foto Ivar Hunnestad)

Fanny og Peder Maudal levde hele livet i tjeneste for Jesus og misjonens sak. Det førte dem fra Eiker til Mosjøen, Hamar og tilbake til Drammen.

Vinteren 1954-55 var det nød i kretsstyret i Drammen krets av Misjonssambandet. Kretsen var i stor mangel av forkynnere som kunne spre det glade budskap i Buskeruds mange bygder og byer. Det førte styremedlemmene på kne i bønn til Gud om at Han måtte drive arbeidere ut til sin høst.

Ett av styremedlemmene var Peder Maudal fra Krokstadelva i Nedre Eiker. Ut over vinteren ble denne bønnen mer og mer personlig for han. Det kom stadig opp et spørsmål i hans indre, «er du villig til å gå selv?» Han ba inderlig om at Gud måtte drive ut en forkynner, nå ble spørsmålet om det var han selv Gud ville drive ut.

Spørsmålet ble luftet med kona Fanny. Hun ville gjerne at Peder skulle ta ut med Guds ord. Det hadde han gjort ett par år i sin ungdom, og hadde også senere forkynt Guds ord som fritidsforkynner. Det var imidlertid en ting som uroet dem begge, kanskje mest Fanny. De hadde tre gutter og ei jente i alderen 6-11 år. Peder hadde en god fast jobb på Mjøndalen gummivarefabrikk, og ville gå ned i lønn hvis han begynte som emissær. Ville de klare å gi barna en utdannelse med ei slik lønn?

En dag mens Fanny var heime alene, kom det en sterk uro over henne. Det nærmet seg tiden for at de måtte ta en avgjørelse, og tanken på barnas utdannelse, økonomi til kjøp av klær og andre ting de trengte sto som et fjell foran henne. Hun kastet seg på senga og ropt på Jesus i sin nød. Den veien hadde hun gått mange ganger før. Etter bønnestunda fant hun fram sin Bibel og den åpnet seg i Jeremias bok 32,27: «Se, jeg er Herren, alt kjøds Gud, skulle noen ting være for vanskelig for meg?» Det ordet gikk rett til hjertet på Fanny, og hun ble løst fra sine bekymringer.

Peder Maudal (Foto Straume)

Da hun fortalte Peder dette, var saken avgjort. De var enige om at Peder skulle si opp jobben på Kalosjen, som gummivarefabrikken ble kalt på folkemunne, og svare ja til kallet til å reise som emissær i Drammen krets av NLM. Det var mange arbeidskamerater på Kalosjen som ristet kraftig på hode da det ble kjent at Peder hadde sgt opp sin faste stilling på fabrikken, til fordel for et lavtlønnet liv som predikant. De kunne ikke begripe at slikt kunne gå an i 1955. Men Fanny og Peder hadde fått et kall, og til det svarte de ja.

Maudal (rød dråpe) med Dirdal opp mot nordvest.

(kart norgeskart.no)

Maudal og Sirdal

Omtrent midt i Sirdal, ligger ei lita bygd som heter Lunde. På bruk 10 på Lunde, bodde det på midten av 1800-tallet en stor familie med åtte barn. I tillegg hadde bonden Sven Rasmansen Lunde mistet tre barn. Sven bodde først noen år i Øvre Maudal, hvor hans første kone var fra. Da første kona døde, hadde de flyttet tilbake til Lunde. Sven giftet seg på nytt med Joren Osmundsdatter Lunde. Joren og Sven fikk etter hvert overta Joren sin heimegard, bruk 10.

Den yngste i barneflokken på Lunde ble født 15. mai 1850 og fikk navnet Jorid. Det var trange kår som Jorid ble født inn i. Allerede i 1843 hadde far hennes måtte selge halve garden, og da Jorid var 10 år, måtte foreldrene selge også den siste halvdelen. Joren og Sven måtte da bo som såkalt innerste på garden Skeie. Kanskje fikk Jorid arbeid som tjenestepike på garden til Svens første kone i Maudal etter konfirmasjonen. Hun ble i alle fall gravid utenom ekteskapet, med ungkar Ivar Torgersen Maudal sommeren 1870. Barnet som ble født 25. februar 1871, var en gutt som fikk navnet Iver Ivarsen Maudal. Iver bodde sine første år sammen med mora, men antakelig på begynnelsen av året 1875, tok mor Jorid en dramatisk avgjørelse. Hun dro til Øvre Maudal og overleverte lille Iver på fire år, til faren Ivar. Selv reiste hun til Tveit ved Kristiansand og videre til Amerika. Ingen hørte noe mer fra henne etter det.

Hanna Maudal, Peder Maudal sin ste farmor (foto Waula)

Ivar Torgersen Maudal var odelsgutt på bruk 10 i Øvre Maudal i Gjesdal kommune. Han ble gift med Hanna Motland og de fikk seks barn i perioden 1877-86. Sønnen Iver som Ivar hadde fra før han ble gift, fant seg kjærest fra nabobygda Nedre Maudal. Hun het Serina, og var eldste barnet til Inger Gesine og Peder Asgautsen Maudal. Inger og Peder drev bruk 1 i Nedre Maudal. Dette var ingen stor gard, så økonomien var trang. Inger og Peder tok derfor en beslutning som mange andre bønder i Gjesdal og Bjerkreim gjorde på den tid. De solgte garden og flyttet til Drammen, antakelig rundt 1895.

Lier (foto nb.no)

Til Drammen og Lier

I Drammen startet Peder som skomaker, men i 1898 fikk han tilslag på en gard i nabokommunen Lier. Garden het Nyquist-Høvik bruk 14. I 1906 fikk han også kjøpt bruk 23, som het Michely-Høvik. På denne siste garden bygde han nytt hus. Inger og Peder Maudal fikk fem barn i perioden 1879-1890. Serina var eldst, deretter kom ei jente til og så tre gutter.

Inger og Peder sin datter, Serine, ble gift med sin Iver Ivarsen Maudal ca. år 1903. Iver var da blitt 32, mens Serine var 24 år. To år tidligere hadde Iver kjøpt garden Vitbank, også den i Lier. Om Serine og Iver ble kjærester allerede mens Serine og familien bodde i Maudal, eller om det skjedde da Iver kjøpte gard i Lier, vites ikke. Serine og Iver ble boende som bønder på Vitbank helt til Iver døde i 1922, kun 51 år gammel. Serine drev garden videre sammen med barna, til sønnen Ivar Wilhelm var stor nok til å overta driften, i 1938.

Ivar Wilhelm (f.1908) var nummer tre i barneflokken til Serine og Iver Maudal. De to eldste barna var jenter, og het Ingeborg Therese (f.1904), Gerda Synøve (f.1906). Etter Ivar Wilhelm kom Peder Gerhart (1913-1914), deretter Peder Magnus (f.1915), Sverre Ingolf (f.1918), Else Marie (f.1920) og Trygve Anker (f.1922). Serine ble med andre ord aleneforsørger til en barneflokk på sju, i alderen 0-18 år.

Frogner kirke (foto nb.no)

Oppvekst i Lier

I denne heimen på Vitbank var det altså Peder Magnus Maudal ble født 12. desember 1915 og døpt i Frogner kirke i Sjåstad sokn 13. februar 1916. Han var kun seks år da faren døde, så det ble ikke noe liv i luksus for den store familien. Både Serine og Iver Maudal var personlig kristne og aktivt med i Misjonssambandet (da Kinamisjonen) sitt arbeid. Den første foreningen for NLM i Lier ble stiftet i 1895, og i 1904 ble foreningen Arken stiftet. Familien Maudal soknet til Betlehem bedehus og foreningen Arken overtok dette huset i 1925. Et viktig lesestoff i heimen på Vitbank, var misjonsbladet Kineseren, som nå heter Utsyn.

Peder fikk sine år på folkeskolen på Høvik skole. Utenom skolearbeidet, var det lite tid til andre aktiviteter enn å hjelpe til heime på garden. Han ble konfirmert i 1930, men det store åndelige under skjedde først året etter. Da fikk ungdommen på 16 år se sin sanne stilling som en synder, og ble løst og fri ved evangeliet. Jeg antar at dette skjedde i en vekkelse på Betlehem, men har ikke eksakte opplysninger om det.

Høvik skole i Lier (foto Lier historielag)

Allerede som konfirmant, måtte Peder ut i arbeidslivet for å tjene penger til seg og familien. Fram til 1939 hadde han arbeid på et sagbruk, på en sprengstoffabrikk og i perioder heime på garden. Vinteren 1939-40 gikk en drøm i oppfyllelse for Peder. Da fikk han gå et skoleår på Fjellhaug bibelskole i Oslo. Kanskje var det her, at kallet til å bli forkynner ble vakt?

Vel heime fra Fjellhaug, fikk han arbeid på en trevarefabrikk i Lier. Han engasjerte seg i misjonsarbeidet, både lokalt på Betlehem og i Drammen krets av NLM. Her ble han valgt inn i ungdomskomiteen i kretsen, og var med å arrangere møter og leirer for barn og unge. Sommeren 1941 fikk Peder et spørsmål som skulle snu opp ned på tilværelsen hans. Drammen krets trengte en ny forkynner, og spørsmålet var om Peder ville ta imot kallet til å bli forkynner på prøve. Peder svart ja, og tok til i denne tjenesten høsten 1941.

Det ble mange turer med Guds ord rundt om i Buskerud for Peder, de neste to årene. Foreninger og bedehus i Numedal, Hallingdal, Ringerike og traktene rundt Drammen skulle ha sine møter, og ofte var det Peder som kom som forkynner. Han reiste både alene og sammen med andre forkynnere eller misjonærer. Ofte var det annonsert at Peder både skulle tale og synge.

Fanny og Peder Maudal (foto Ivar Hunnestad)

Fanny og barna

I mai 1942 hadde Peder en forkynnertur til Hallingdal. Med på denne turen var misjonsskoleelev Brede Mella fra Grue i Hedmark. Det siste møte på denne turen var på Krokstad bedehus lørdag 9. mai. I forbindelse med dette møtet, overnattet predikantene i heimen til elektriker Oskar Johannes og Jenny Kristine Johansen. Jenny og Oskar hadde fire barn, den eldste var ei sprudlende jente på 21 år. Peder var ungkar på 26, og under dette besøket ble han stormende forelsket i Fanny Johansen.

Det var ikke første gang de to hadde treftes. De hadde vanket i samme ungdomsmiljøet, og hadde vært aktivt med i vekkelser både i Lier og i Krokstadelva. De hadde også sunget sammen i musikklag. Da Peder fridde til Fanny, ble det ja med en gang. Fanny kunne fortelle at hun i lengre tid hadde vært avstandsforelsket i Peder. De skulle få et langt liv sammen, med tette bånd seg imellom. Jeg har fine minner om ekteparet på 75 og 80, som kom og gikk fra bedehuset Misjonssenteret i Drammen, hånd i hånd og med glimt i øyet.

Jenny og Oskar Johansen. Fanny Maudal sine foreldre.

(foto Strøm)

Fanny ble født 3. oktober 1921. Familien hennes bodde som nevnt i Krokstadelva, og her gikk hun på skole. Allerede som 14 år gammel måtte hun ut i arbeid som hushjelp. Noe senere fikk hun arbeid i en butikk. Hun vokste opp i en kristen heim, og var aktivt med på Krokstad bedehus.

27. februar 1943 ble så Fanny Johansen og Peder Maudal viet til ektefolk. De bosatte seg i Krokstadelva og 3. september samme år kom deres førstefødte Per Ivar. Senere kom Oddvar Johannes i oktober 1945, Øivind Gunnar i januar 1948 og til slutt Rakel Elisabeth i juli 1948. Peder avsluttet forkynnervirksomheten sommeren 1943 og fikk arbeid først som snekker, senere fengselsbetjent i Oslo kretsfengsel, før han i 1947 fikk fast arbeid på Kalosjen i Mjøndalen.

Etter krigen begynte Peder så smått å forkynne Guds ord igjen, denne gang på fritiden. Etter 1950 ble det flere møter på han. Peder ble også valgt til varamann i kretsstyret for NLM i 1951 og som fast medlem i 1952. Han ble gjenvalgt som fast medlem i 1954.

I et intervju med Fanny og Peder i forbindelse med deres gullbryllup i 1993, kom det fram at Peder sjelden og aldri gav Fanny dyre blomster. Derimot var han usedvanlig raus med å ta med heim buketter med markblomster når han var ute og gikk tur. Som bondegutt hadde han grønne fingre, og likte å stelle i hagen i huset som de hadde kjøpt i Krokstadelva. Peder var også veldig flink til å gi Fanny gode ord og rosende omtale. I intervjuet sa han blant annet at Fanny aldri hadde laget mat til han, som han ikke likte.

Økonomien deres var ikke god, etter at Peder begynte som emissær. Ett av barna deres sa en gang at «vi har aldri hatt mange penger, men har aldri manglet noe». Selv husker jeg at Fanny og Peder som pensjonister, sjelden kjøpte nye klær. En gang jeg kom til å nevne dette, kom det kjapt fra Fanny: Jo, vi kunne unne oss å kjøpe noe nytt, men vi har så lyst å være med å gi penger til misjonen, så derfor får vi mer å gi ved å handle brukt. Et annet lite trekk jeg husker som vitner om deres evne til å spare misjonen for utgifter, var lengden på telefonsamtalene. På den tid var det tellerskritt, så samtalen ble dyrere jo lenger en snakket i telefonen. Når Fanny eller Peder ringte, ga de sin beskjed med en gang, og la på røret, noen gang før jeg rakk å si ha det bra.

Fanny og Peder Maudal (t.v.) i aksjon som pensjonister på Nakkerud.

(foto Ove Sandvik)

Til Mosjøen

Høsten 1955 var så Peder Maudal tilbake som forkynner i Drammen krets av NLM. 12 år var gått siden sist han fartet rundt i Buskerud, men mange av misjonsvennene han nå møtte, var de samme som han traff under krigen. Det ble mange turer på Peder, og tilsvarende med dager alene med barna for Fanny. Men de opplevde at Gud holdt løftet han gav til Fanny. Gud var med i både gode og tyngre dager.

Vinteren 1959/60 fikk Fanny og Peder Maudal en ny og krevende utfordring fra misjonen. Steinar Hunnestad var heimesekretær på den tid, det vil si at han var leder for NLM sitt arbeid i Norge. Hunnestad var stadig på jakt etter nye nådegaver, og gjenbruk av gamle. I Helgeland krets av NLM var Sigurd Tolo kretssekretær. Han hadde tidligere vært misjonær i Kina i to år, og nå ville misjonen ha han som utsending til Etiopia. Dermed var det behov for ny kretssekretær i nord, og Hunnestad anbefalte kretsstyret og spørre Peder Maudal.

Fanny og Peder tok imot kallet, og svarte ja til å gjøre oppbrudd fra Krokstadelva og flytte til Mosjøen. Her lå kretskontoret for Helgeland krets, og her fikk familien leie bolig. Huset deres i Krokstadelva ble først leid ut, men de valgte å selge etter kort tid. Sommeren 1960 bar det så nordover med familien Maudal, og de ankom sin nye heim i juli. Heimen og kretskontoret var i samme bygg, Skolegata 6.

Fra Utsyn nr.8 1967

Peder hadde ikke fått noen instruks for kretssekretærstillingen. Slikt var ikke vanlig på den tiden. Peder skrev selv i Utsyn i 1980 at han først mange år sener fikk en instruks. Hadde han fått den da han fikk kallet, ville han neppe «hatt frimodighet til å svar ja. Frimodigheten var liten nok som den var».

Kretsen strakte seg fra Rødøy i nord til grensa mot Nord-Trøndelag i sør. Det var svært få medarbeidere, så kretsen var avhengig av forkynnerbesøk av hovedstyrets utsendinger. Men både Peder og familien fikk gode dager på Helgeland. Det ble åtte år til sammen. Da Peder forfattet sin siste årsmelding for kretsen våren 1968, skrev han blant annet: «Vi gleder oss over to unge nye arbeidere, Turid Olsen og Torunn Johansen... I tillegg har ungdomsarbeider Gudleik Himle vært i full virksomhet hele året og har fått en meget god inngang her… Vi vil fortsette tjenesten med sangerens ord i hjerte og munn: Takk at jeg også fikk ditt kall og skal få være med.»

Det ble for øvrig Gudleik Himle som overtok som ny kretssekretær etter Peder Maudal. Da det var tid for oppbrudd for Fanny og Peder, sto følgende overskrift på første side i avisen Helgeland Arbeiderblad: «Vemodig å skilles fra Helgeland sier kretssekr. Maudal». I artikkelen fikk Peder følgende spørsmål: «Hvordan har du trivdes her på Helgeland? Til det må jeg si at vi har stortrivdes både min kone og jeg, helgelendingene er åpne og gjestfrie folk, lune og koselige. Vi er blitt glad i folket her. Ja, jeg holdt på å si at vi føler oss nærmest som helgelendinger selv.» Mot slutten av intervjuet fikk han også fram nøden for de som ikke er frelst: «Hva med sjelene? Her på Helgeland, i Norge, skal virkelig storparten gå fortapt! Vår inderlige bønn og vårt sikte i arbeidet, må derfor fortsatt være: Vekkelse med åndelig vårvær over det norske folk.» Misjonsfolket på Helgeland var blitt glade i Fanny og Peder, noe de gav tydelig uttrykk for.

Fra Helgeland Arbeiderblad 15. juni 1968

Tilbake til Drammen krets

Da perioden på Helgeland var over, begynte Peder som forkynner lønnet av hovedstyret. Han ble plassert på Hamar og skulle reise for det meste som forkynner i Hedmark krets. Han skulle også være bestyrer for Ormseter leirsted. Fanny hadde antakelig vel så gode administrative evner som Peder, og var hele tiden en uvurderlig hjelp og støtte for han i arbeidet. I denne perioden som varte ut året 1971, fikk han også flere forkynneroppdrag i andre deler av landet.

Heime i Drammen krets hadde Arne Jan Olsen vikariert et år som kretssekretær. Kretsstyret var på jakt ette ny permanent løsning, og det var ikke unaturlig å tenke på deres egen Peder Maudal. Kall ble sendt, og Fanny og Peder svarte nok en gang ja til kallet. 1. januar 1972 var de tilbake i Drammen og klar for en ny epoke i misjonens tjeneste. Denne gang kom Peder til noe kjent, og i løpet av de neste årene skulle han bli lommekjent i sitt eget fylke.

Peder Maudal (t.v.) og Arne Aano på Arbeidermøtet i 1977.

(Foto Utsyn nr.27 1977)

Noe av det første han fikk være med på etter ankomst Drammen, var innvielsen av Tryggheim barnehage på Åssiden i Drammen. Det skjedde 23. januar 1972. Det var 60 foreninger i kretsen på denne tiden, og flere kontaktpersoner. Peder hadde få medarbeidere å spille på, så gleden var stor da Flemming Jensen ble ansatt som ungdomssekretær sommeren 1973. Omtrent samtidig ble Olav Hetland ansatt som ny bestyrer på leirstedet Nakkerud ved Tyrifjorden. Dette var til stor hjelp for kretssekretær Peder.

Det var på denne tid også noen fra kretsen som reiste ut som misjonærer, noe som var til stor glede og inspirasjon for misjonsfolket. Gudrun Anmarkrud fra Skotselv ble gift med Arne Solberg, og sammen reiste de som misjonærer til Etiopia. Inger Fanuelsen fra Lier ble gift med Hans Birkeland fra Drammen og Etiopia. De ble også innviet til misjonærtjeneste i Etiopia i Maudal sin periode som kretssekretær. En ny milepæl i kretsen denne perioden, var innvielsen av den nye leirplassen Veslestølen, i Votndalen i Ål kommune i Hallingdal. Det skjedde i 1978. Det ble i det meste med administrasjon for Peder, så en periode fikk Fanny lønn av misjonen for å hjelpe til med de mange administrative gjøremål.

Peder Maudal bak kontorpulten. (foto Utsyn nr.16 1975)

I desember 1975 fylte Peder Maudal 60 år. Barna visste at Fanny og Peder hadde en drøm om å få besøke et misjonsland. De gav derfor en tur til Etiopia til farens 60 årsdag. Turen ble planlagt i 1976 og i desember satte Fanny og Peder seg på flyet med kurs mot Afrika. Selv om turen var privat finansiert, reiste de som utsending for NLM og var gjester hos ulike misjonærer. Turen gikk uten noen problem og ble en veldig stor opplevelse for de trofaste misjonsarbeidene. Ikke minst gjord nøden blant det etiopiske folket sterkt inntrykk. Fanny og Peder fikk besøke det meste av misjonsarbeidet til NLM i Etiopia, og ikke minst var de mye sammen med Inger og Hans Birkeland fra Drammen. På dette tidspunkt var det 300 voksne misjonærer for NLM i Etiopia, så det var mange kollegaer du kunne besøke. Dette var den første lengre utenlandstur for Fanny og Peder, og Peder tok med seg opplevelsen på talerstolen da han var tilbake i Norge.

Julemesser var en viktig hendelse i Drammen krets. Her sees f.v.

Olaug Hetland, Anna Rønning, Eldbjørg Johanssen, Fanny Maudal, Ivar og 

Kristine Buskerud og Peder Maudal. (foto Drammen Tidende BB 05.11.1984)

Her fra julemessa i Drammen en gang på 1990-tallet.

(foto Ove Sandvik)

Forkynner og pensjonist

I 1980 kjente Peder Maudal behov for avløsning som kretssekretær. 1. oktober var Ommund Birkeland klar for å overta. Ommund og kona Reidun var bosatt i Reiduns barndomsheim i Drammen, når de var i Norge. Ellers hadde de mange år bak seg som misjonærer i Etiopia. Peder fortsatte som forkynner i kretsen, fram til han gikk av med pensjon i 1983. Selv om han da ikke var lønnet av misjonen, fortsatte han å reise med Guds ord også som pensjonist.

Fanny og Peder Maudal (foto Ivar Hunnestad)

Første påskedag 1994 fikk Peder slag og mistet blant annet taleevnen. Etter noen måneders rehabilitering, var han nesten som før, og tok noen møter som forkynner. Det siste møte jeg finner annonsert med Peder som taler, var på Salem Glassverket på Åskollen i Drammen 23. november 1997. En stund etter det fikk Peder et nytt slag. Han falt også og brakk foten, og var derfor ikke lenger i stand til å delta på møter.

Annonse i Drammen Tidende Buskerud Blad 22.11.1997

I 2000 opplevde han at hans kjære Fanny fikk flytte til himmelen. Peder levde noen år til, og fikk heimlov 14. november 2004. Fanny ble 79 år, mens Peder ble 89.

 

Andakt i Utsyn nr.7 1983

 

Kilder

Arne Prøis: Gylne minner fra vandringen mot gull (1996)

Asbjørn Stige red.: Misjonærer Forkynnere NLM 2000

Jakob Straume: Kristenliv i Buskerud og Jarlsberg (1962)

John Willy Jacobsen: Sånn var det den gangen (1999)

Jørg Eirik Waula: Gjesdal indre del (1998)

Ragnvald P. Strøm: Røgeberg-Strøm slekten (1956)

Rolf Fladby: Liers historie (1953)

NLMs årbøker 1960-1980

Misjonsbudet, kretsbladet Drammen krets NLM 1991-1996

Utsyn

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)