tirsdag 24. august 2021

Vil du be for oss?


Vi står foran en ny høsttermin. Kanskje er det den siste før Jesus kommer igjen? Alt for mange har ikke tatt imot Jesus som sin frelser. Det er alle Guds barn sitt kall.

Gud har gitt alle kristne et kall. «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» (Mat 28,19) og «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!» (2 Kor 5:20) Vi har fått ulike naturgaver og nådegaver, som vi skal bruke for å være med i denne tjenesten. Vi trenger alle å be for og med hverandre. Det er rike løfter knyttet til bønnen. «Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham.» (1Joh 5:14f)

I dag kjenner jeg på en trang til å be om forbønn for oss som har fått et kall både fra Gud og mennesker om å forkynne Guds ord. Vi er totalt avhengige av å få et budskap å gå med som Den Hellige Ånd kan bruke til vekkelse, frelse og fornyelse.

Enhver forkynner står i fare for å bli en «lydende malm og en klingende bjelle» (1 Kor 13,1). Vi kan lett bli mer opptatt av hva tilhørerne vil høre, enn hva Gud vil ha sagt. Vi kjenner ofte på menneskefrykt, mer enn Gudsfrykt -noe som kan få oss til å slå av på bibelens budskap. Vi står også i fare for å forkynne mange viktige ting, men glemme det viktigste: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» (1Kor 1:18). Vi kan også lett stole på egne formuleringer, og glemme at vi er totalt avhengige av Den Hellige Ånd. «Må Herrens Ånd ta dekket bort Så syndere kan se At det som er ves Sønnen gjort, Gjør sjelen hvit som sne!» (SB 252 v.6) Så kan forkynneren lett gripes av mismots ånd. Vi leser om de store vekkelser, og ser så lite til frukter av egen forkynnelse.

En av kristenhetens største forkynnere, Paulus, skrev også til menighetene og ba om forbønn: «og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet» (Ef 6:19). «Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud. Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi hemmelighet. For det er for dens skyld jeg er i lenker. Be om at jeg kan åpenbare den [Kristi hemmelighet – evangeliet] ved å tale som jeg bør.» (Kol 4:2-4)

Jesus er den samme i dag som i går. Evangeliet er det samme. Ennå er det nådetid, så folk kan bli frelst. Takk til alle Kristi sendebud til store og små i Norge og i fremmede land! Takk om du også vil huske på oss forkynnere i bønn til Gud.





søndag 22. august 2021

NLM er en indremisjon – også

Vårt kall er å forkynne evangeliet i Norge og til verdens ender.

Fra tid til annen høres uttalelser om at det er indremisjonsorganisasjonene sitt ansvar å drive arbeidet på bedehusene. Misjonssambandet er en ytremisjon, og har sitt hovedansvar blant unådde folkeslag.

Det blir argumentert med at indremisjonen er bedehusets mor, som har ansvar for bedehus-heimen. Så har de ulike indremisjonsvennene også et ansvar for misjon blant unådde folkegrupper, som de får utløp for gjennom de ulike ytremisjonsorganisasjonene. Det er mor (indremisjonen) sitt hovedansvar å lede arbeidet på bedehuset. Et sted i landet gikk det så langt at indremisjonen arrangerte fellesmøter, der både Den norske kirke, pinsevenner og andre ble invitert med, men ikke NLM. Begrunnelsen for det var at NLM sitt ansvar var ytremisjon og at arbeidet på bedehuset var ivaretatt av indremisjonen. Med uttrykket mor, tenkes nok på at flere av ytremisjonsorganisasjonene hadde utspring blant indremisjonsfolket på Vestlandet.

Nå er slike tanker heldigvis ikke de rådende i bedehus Norge. De aller fleste steder er det et godt og nært forhold mellom de ulike organisasjoner på bedehusene. På noen bedehus har til og med ImF og NLM dannet felles forsamlinger. Det er likevel på sin plass å minne om NLMs kall fra starten i 1891. I den siste halvdel av 1800-tallet, gikk det et sterkt kall til Kina over kristenheten. Dette kallet nådde også Norge, og de som fikk dette kallet ønsket at den ene store misjonsorganisasjonen på den tid, NMS, skulle sende misjonærer til Kina. Det ville ikke NMS påta seg, så Kina-folket startet en egen organisasjon i pinsen 1891.

Kallet til Kina var årsaken til at NLM ble stiftet, men misjonsfolket var fra starten klare på at uten et sterkt indremisjonsarbeid, ville de ikke nå langt med evangeliet til Kina. Det var derfor ikke bare misjonærer som ble utsendt, men også emissærer. Fra århundreskiftet brøt det ut mange og store vekkelser i Norge, og mange emissærer fra Kinamisjonen fikk stå i et rikt innhøstningsarbeid.

I tillegg til at folk ble frelst, ble også bæregrunnlaget for Kinamisjonen styrket gjennom dette arbeidet. Det vokste derfor fram et markert indremisjonsarbeid drevet av NLM på luthersk roseniansk grunn. Dette arbeidet var et selvstendig arbeid, ikke underlagt noen av de etablerte indremisjonsorganisasjonene. Og slik har det vært fram til nå. Det blir derfor ikke dekkende å si at NLM er en ytremisjonsorganisasjon. Det er heller ikke dekkende å si at vi er en indremisjonsorganisasjon. Nei, NLM er og har vært begge deler. Det er vårt kall å vinne «Verden for Kristus». Evangeliet må forkynnes både til de unådde folkeslag, og til vårt eget folk.

Innad i NLM har det til tider vært enkelte røster som har støttet en liknende tankegang som nevnt innledningsvis. Spesielt har dette kommet fram i tider med dyp uenighet om den teologiske profilen til NLM. Det ble da hevdet at «det er ytremisjonen som samler oss» i NLM. Vi er engasjert i ulike sammenhenger i Norge, vi har ulikt teologisk syn og ulikt kirkesyn, men ytremisjonen står vi sammen om. En slik tankegang har imidlertid aldri vært rådende i NLM. Vårt kall har vært et kall til de unådde, ja, men det har vært båret av et bibeltro lekmanns- og vekkelsesarbeid på bedehusene i Norge.




fredag 20. august 2021

Jonas Birkrem – en haugianerhøvding i Kristiansand

Jonas Birkrem

I 1801 var Hans Nielsen Hauge innom Bjerkreim. Dette besøke skulle sette dype spor. Jonas Pedersen Birkrem var en av dem som ble frelst gjennom Hauges forkynnelse.

Jonas Birkrem fikk en lang arbeidsdag i Guds rike. Det var imidlertid ikke heimbygda hans som skulle bli hans virkeområde, men en by lenger sør i landet.

Bjerkreim-kongens barnebarn

En av de mest kjente Bjerkreimbuer fra gammel tid var Trond Eriksen Lauperak. Trond var bonde i den lille bygda Lauperak på sørsiden av Ørsdalsvatnet. Det går mange historier om denne markerte bondelederen, som ofte var i konflikt både med prest og med lensmann. En gang futen kom for å kreve inn skatt, svarte Trond myndig: «Fredrik æ konge i Danmark, men æg æ konge i Bjerkrei!»

Kiste laget av Trond Lauperak. 
Kista står i dag på museet etter Trygve Bjerkrheim

Klipp fra prest Reiners gravtale over Trond Lauperak

Trond og kona Berte fikk tolv barn. Hvorav åtte vokste opp. Barna ble gift til ulike garder i Bjerkreim og nabobygda Helleland. Flere av barna ble etter hvert kjente driftehandlere. De driftet store flokker kyr fra Bjerkreim og Helleland til Kristiansand og andre sørlandsbyer, i hovedsak for slakt. Mye tyder på at han ikke alltid var god mot kona og barna sine. Da Berte og Trond var blitt gamle, flytte Berte til Egersund for en periode.

Oppvokst i Bjerkreim

Berte og Tronds eneste datter, Ingeborg, var nummer to i søskenflokken. Hun ble født i 1751 og ble gift med Peder Nilssen Bjerkreim i 1768. Peder var søskenbarn til Ingeborgs mor, og han ble født i 1748. Han var altså 20 år eldre enn kona. Ingeborg og Peder var leilendinger på garden Bjerkreim bruk 1. De overtok bygslingen av garden etter hans mor i 1771. Ingeborg og Peder fikk sju barn i perioden 1769-1782. Ekteskapet deres var ikke lykkelig, og de ble skilt en gang før 1801.

Bjerkreim 1954 (foto Widerøe)

Av Peder og Ingeborgs sju barn, vokste seks opp. Tre av sønnene flyttet til Kristiansand, en til Bergen, mens de to døtrene ble gift til Helleland. Hvor Peder ble av etter skilsmissen, har jeg ikke funnet ut. Han døde ikke i Bjerkreim, og var død før 1804. Ingeborg fikk bo hos en bror på Helleland etter at hun ble skilt. Her bodde hun sammen med ei datter og hun arbeidet som skredder. Hun levde til 1824, og døde i Kristiansand. Her hadde hun bodd sine siste år hos de tre sønnene sin der.

Driftekaren ble frelst

Det yngste barnet til Ingeborg og Peder het Jonas. Han ble døpt i Helleland kirke 8. juli 1782. Jonas og en bror var i tidlig ungdom gjetere på garden til morbror Erik og bestefar Trond på Lauperak. De var også sammen med de to morbrødrene Tollef og Gitle, som medhjelpere på flere av deres drifteturer til Kristiansand med kyr.

I 1801 var vekkelsen ved Hans Nielsen Hauge allerede blitt en landsvekkelse. På sine mange vandringer, var Hauge også innom Bjerkreim i 1801. Det var noen vakte kristne i bygda da Hauge kom, men ved hans besøk ble mange frelst. En av dem som ble frelst ved Hauges forkynnelse, var ungdommen Jonas Birkrem. Han var da blitt 19 år gammel.

Hans Nielsen Hauge
Brev fra Hans Nielsen Hauge

Jonas ble boende i Bjerkreim ei kort tid etter omvendelsen, men flyttet nokså snart til Stavanger. Her gikk han i hattemakerlære. I Stavanger hadde han nær og god kontakt med det haugianske miljøet i bygda. Etter ferdig utdannelse, flyttet han og to av hans brødre til Kristiansand.

Fem søskenbarn fra Bjerkreim

Vekkelsen ved Hauge nådde mange av Trond Lauperak sine etterkommere. Minst fem av hans barnebarn ble ledende haugianere eller såkalte «sterkt troende». Det var Tronds eldste sønn Erik som overtok garden på Lauperak. Erik hadde sju barn fra to ekteskap. Erik og familien ble frelst gjennom haugevekkelsen og to av hans sønner, Claus og Lars ble ledende haugianer i Bjerkreim. De fem søskenbarna var:

Lars Lauperak f.1779. Han ble frelst før Hauges besøk i 1801. Lars var med den kjente haugianeren i Stavanger John Haugvaldstad på preiketurer. Disse to var redskap da en kjent haugianerpredikant fra Heskestad, Svend Dybing, ble frelst i 1800. Lars og Claus hadde samlinger om Guds ord i heimehuset til Jonas Birkrem etter gudstjenestene. Jonas sin mor, Ingeborg, hadde da solgt huset til Guri Olsdatter Bjerkreim og hennes mann. Lars ble gift med ei kone fra Voss. Det er ikke usannsynlig at Hauge hadde en finger med i denne koblingen.

Claus Lauperak f.1779. Han ble gift da han var 41 år, og hadde ikke egne barn. Han overtok garden på Lauperak etter faren.

Nils Birkrem f.1774. Han var sønn til Trond Lauperaks datter Ingeborg Trondsdatter.

Jonas Birkrem 1782. Han var bror til Nils, og begge var ledende haugianere i Kristiansand. Brødrene Nils og Jonas var nære venner av Hans Nielsen Hauge. Vi kommer tilbake til mer om Jonas.

Willas Tollefsen Birkrem

Willas Tollefsen f.1794. Han var sønn til Trond Lauperak sin sønn Tollef, og altså søskenbarn til Claus, Lars, Jonas og Nils. Willas ble tidlig med i haugianerflokken, men kom senere i kontakt med en særpreget predikant fra Bjerkreim, Knud Spødervold. Willas og Knud ble nære medarbeidere og også motstandere av haugianerne. Denne gruppe ble kalt for «de sterktroende». Spødervold hadde mange spesielle læresynspunkt. Disse fulgte ikke Willas. Han var evangelisk i sin forkynnelse. Willas var flere ganger utenom Bjerkreim for å forkynne Guds ord, bl.a. var han noen turer i Eiken i Vest Agder. Min tipp tippoldefar Tønnes Tollefsen Bjerkreim var bror til Willas. Det betyr at alle disse haugianerne er i mi slekt.

Kristenleder i Kristiansand

Jonas Birkrem kom til Kristiansand i 1804 etter råd fra Hans Nielsen Hauge. Han hadde vært mange ganger i denne byen som driftekar, og hadde antakelig flere gode kontakter der før han flyttet. I Kristiansand startet han som hattemakermester, men gikk senere over til bondehandel og manufakturforretning. Han eide en stor eiendom i enden av Markens gate i kvadraturen i Kristiansand. På eiendommen sto Kristiansands største to-etasjes hus.

Kristiansand

I 1806 ble han gift med Inger Olsen fra Gjerpen ved Skien. Hun var like gammel som Jonas (f.05.10.1782) og var haugianer som ham. Inger og Jonas fikk 12 barn. Barna fikk en streng oppdragelse. De fikk bl.a. ikke gå ut om søndagene, annet enn til kirken. Søndagene brukte familien til å samle haugevennen til oppbyggelse i heimen. Som oftest leste Jonas fra en huspostille, og fortsatte med å «formane og oppmuntre til å søke Jesus og følge ham på den trange vei som fører til livet.»

Reklame fra Jonas Birkrems forretning.
(Christiansandsposten 02.11.1840)

Sønnen Peder (f.1809) drev forretning i Hamburg, men han døde som ung. Ingeborg (1812-1890) ble gift med en toller Grøndal i Arendal. Ole (1813-1816). Karen (1816-1816). Sønnen Ole (1817-1890), emigrerte til Amerika. Her ble han svært velstående, men mistet alt i den store bybrannen i Chicago. Datteren Karen Kristine (1817-1852) var tvilling med Ole. Hun ble gift med Carl Aarestad, som var assistent ved Norges Bank sin avdeling i Kristiansand. Da Karen Kristine døde, giftet Carl seg på nytt med Karen Kristines søster Aldine Elisabeth (1825-1905). Birthe Gurine ble født i 1819 og døde i 1844, kun 25 år gammel. Hans (1821-1872) tok teologisk utdannelse, og ble lærer ved Borgerskolen i Kristiansand. Inger Johanne ble født i 1823 og døde i 1841. Tønnes Martin (f.1827) ønsket å bli misjonær, men helsa sviktet. Han fikk tuberkulose, og ble senere sinnssyk.

Jonas Birkrem si datter Ingeborg og hennes fire barn.

Jonas Birkrem

Jonas Birkrem hadde nær kontakt med Hans Nielsen Hauge helt fram til Hauges død i 1824. Ingolf Kvamen har samlet flere brev fra Hauge til hans venner rundt om i landet. I hele 15 av disse brevene er Jonas nevnt. Han var mye brukt som forkynner. Søndager og onsdager talte han i Norems sal i Kristiansand. Han reiste også mye til bygdene rundt byen og hadde flere turer til Setesdal, til Vestlandet og Østlandet. Jonas var også med å stifte det første foreningen for Det Norske Misjonsselskap i Kristiansand.

Norems sal. Huset med kvist

I tillegg å forkynne Guds ord, gikk han mye på sykebesøk og hjalp mange fattige i byen. Denne omsorgen for andre tok imidlertid knekken på hans økonomi. Forretningene hans gikk over styr. Han hadde gitt kreditt til for mange. Til slutt hadde han utestående krav på flere tusen spesidaler. Han gikk konkurs og måtte selge eiendommene sine med «horribelt tap». Etter konkursen flyttet Jonas og kona til ei datter og hennes familie, og de bodde der fra 1841 til de døde.

Kirkehistoriker Heggtveit gir Jonas og kona følgende karakteristikker. Inger var begavet og dyktig. Hun beholdt nesten usvekket sine åndsevner fram til hun døde to uker før påske i 1861. Hun var høy av vekst, velbygget og vakker. Det sorte glitrende håret hennes tapte aldri sin naturlige farge. Øynene var blå og ansiktet fint furet. Hun utstrålte vennlighet og tiltalenhet, samtidig som hun var alvorlig. Hun var streng, men også kjærlig. Inger var en som man lett fikk stor tillit til.

Jonas var middels høy og litt sped av bygning. Han hadde mørkebrunt hår som ungdom, men ble senere helt snøhvit i håret. Han var livlig og kvikk, med vakre uttrykksfulle blå øyne. Over hans furede ansikt hvilte en fred og glede og han hadde et vennlig og elskelig uttrykk. På slutten av livet ble han sterkt svekket, og måtte de to siste årene av han levde, pleies som et barn. Han døde like før jul i 1871, etter å ha vær enkemann i ti år.

 

Jonas Birkrem dødsannonse. Morgenbladet 31.12.1872

 

Kilder

Fr. Grønvold: Slægts-krøniker (1925)

H.B. Heggtveit: Den norske Kirke i den nittende Aarhundre (1912-20)

Ingolf Kvamen: Brev frå H. N. Hauge I-IV (1971-76)

Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland (1952)

Lisabet Risa: Bjerkreimboka I (1998)

O. Jensen Oftenæs: Kristiansands Indremisjon 100 år (1959)

Sem Austrumdal: Bjerkreim (1932)

Nb.no

Digitalarkivet.no

 

 

 

 

 

 

søndag 15. august 2021

Har du sett det?


Vekkelsestidene hadde noen egne uttrykk. «Har du sett det?», er ett av dem. Ett annet er «Har du kommet igjønå?»

Vekkelse er ikke noe gammeldags, noe som er gått ut på dato for noen 10-år siden. Vekkelse er en åndelig tilstand alle kristne må leve i. Min gamle bibelskolelærer Johannes Eiken, sa ofte til ungdommene: «Det finnes ingen annen kristendom enn vekkelseskristendom». Den som er frelst må være åndelig våken. Er du ikke det, har du falt i søvn. Blir du ikke da vakt opp, vil du falle ifra troen.

Vekkelse er også brukt som benevnelse på en åndssituasjon der mange kristne blir vakt fra sin åndelige søvn, og mange ufrelste tar imot Jesus som sin frelser. Slike vekkelser har det vært mange av i Norge de siste 200 år, men nå er det dessverre lenge siden. Kanskje sier det noe om den åndelige situasjonen i landet vårt. Holder vi som er kristne på å sovne?

Har du sett det? Slik spurte mange før. Kanskje var det spesielt nyomvendte og ungdom som hadde vokst opp i en kristen heim som fikk dette spørsmålet. Du når ikke himmelen ved å vokse opp i en kristen heim. Du når heller ikke himmelen ved å ha en ytre bekjennelse. Begge disse ting er en stor rikdom og velsignelse. Men det avgjørende er om du har sett deg fri i evangeliet. At du har sett at du er en synder, som er fortapt uten nåden fra Jesus. At du har kommet gjennom fra åndelig død til evig liv i Gud.

Det må du se, du som har vokst opp i en kristen heim og lever i di barnetro. Har frelsen blitt din hjertesak, eller er det kun en teori i et godt miljø? Jesus er mektig til å bevare et døpt barn gjennom barne- og ungdomstiden. Men du må bli vakt opp, så du ser at det var for deg Jesus døde. For dine synder. Og i den vekkelsen må du leve hele livet. «Å tenk at det var for meg, at Kristus på krossen hang.»

Noen som har levd et liv uten Gud, får høre evangeliet forkynt og bekjenner at de vil tro. Du tar en god beslutning, som det gjør! Du begynner å gå på bedehuset og høre forkynnelse. Du går til nattverd, er med i tjenesten i forsamlingen og gir av dine penger til misjonen. Det er stort, men har du «kommet igjønå»? Har du fått sett at dine synder er et opprør mot Gud, og at «det eneste håp som jeg eier, det har jeg o Jesus i deg?

Jesu sier noen veldig alvorlige ord i Mat 7 og Luk 13. Der forteller han om hva som skal skje på den siste store dag. Da skal mange komme til himmelporten og fortelle om hvor flittige de var til å gå til nattverd. De var faste på møtene, de hadde gjort tegn og under. Men Jesus ber dem gå bort, for han kjenner dem ikke. De hadde levd i det kristne miljøet som om de var kristne, men de kjente ikke Jesus. Bibelen sier at det skal være mange slike i de kristne forsamlingene i de siste tider. Hvordan er det med deg?


Når du hører et slikt budskap, tenker du gjerne som de fleste andre, at nå må jeg skjerpe meg. Men ingen blir frelst ved å ta seg sammen. Kristendom er ikke å få det til, men kristendom er å få. «For av nåde er dere frelst ved tro. Det er ikke av dere selv, det er en Guds gave.» (Ef 2,8). Frelsen ble ferdig på Golgata. Det er ikke noe som står igjen som du må gjøre. «Det alt er ferdig eg skal inkje gjera, men bare kvila i det du har sagt». Har du sett det? Er det blitt ditt? Har Den Hellige Ånd fått vist deg at «det enda som bär, när allting annat vacklar, det är Guds nåd og Guds barmhärtighet»?




torsdag 12. august 2021

Evangelist og frikirkepastor Morten Olsen

Morten Olsen (foto digitalmuseet.no)

Mot slutten av 1800-tallet var det mange unge som begynte å reise med Guds ord. Det var vekkelsestider, og noen av emissærene er blitt husket også i ettertiden. En mer ukjent evangelist, var Morten Olsen.

Det er fredag kveld den 24. august 1894. I Misjonshuset Bethel i Bergen er det fullt hus og folk er klar til fest kl.20.00. På første og andre benk sitter en stor familie. Det er Janne Malene og Morten Olsen og deres åtte barn i alderen 4-18 år. Morten har vær pastor i menigheten for noen år tilbake, og har også i senere år besøkt menigheten og forkynt Guds ord.

Annonse i Bergens Tidende 24.08.1894

Nå har familien fått ro for å gjøre oppbrudd. Morten har fått kall til å bli pastor i en skandinavisk menighet i Amerika, og sammen har familien blitt enig om å svare ja til kallet. Billett til Amerikabåten er kjøpt, og nå vil vennene deres ta farvel med en stor avskjedsfest. Morten skal selv holde kveldens tale, men det ventes også hilsener fra flere i menigheten.

Vornes på Bømlo (foto Steinsbø)

Oppvekst på Bømlo

Morten Olsen ble født på Bømlo. Far hans, Ola Olsen Våge, fikk festeseddel som husmann på plassen Storhaugvik i Finnås i Bremnes kommune på Bømlo i 1840. Han fikk kjøpe husmannsplassen i 1854 og eide bruket fram til han solgte garden i 1883. Ola ble gift med Anna Larsdatter Våge og sammen fikk de 12 barn i perioden 1837-1853. Tre av barna døde tidlig, og Morten var den yngste av barna som vokste opp. Han ble født 6. september 1850. Anna og Ola Vornes var begge kristne, og Ola var med i det lokale styret for Indremisjonen. I tillegg til bonde, var Ola også fisker.

Den første tiden etter konfirmasjonen, bodde Morten heime og hjalp faren på garden og i fiskebåten. Senere flyttet han til Bergen og gikk underoffiserskolen. Da den var fullført, fikk han jobb som politikonstabel i Bergen. I Vestlandets hovedstad ble han kjent med ei jente fra Sandviken. Hun het Janicke (Janne) Malene Iversdatter, og de ble gift i 1879.

I Bergen var det på denne tiden ei storhetstid for Indremisjonen. Jakob Traasdahl var den store høvdingen, som samlet fulle hus i Indremisjonen sitt bedehus, Bergen Misjonshus.  Om det var Traasdahl som hørte ei forkynnernådegave hos Morten Olsen, er uvisst. Men Olsen startet som 30-åring å forkynne Guds ord, ved siden av arbeidet som politi. En av de første turene hans gikk til Ombo i Ryfylke, men ellers var det helst i Bergen han ble annonsert til å ha bibellesninger.

Fredrik Franson

Fredrik Franson (fotomontasje misjonshistorie.no)

Fredrik Franson ble født i Örebro i Sverige i 1852. I 1869 emigrerte han til Amerika, hvor han og familien slo seg ned i Nebraska, hvor to eldre brødre allerede bodde. Han ble frelst i ei baptistkirke i nærheten av hjemmet, og begynte snart å forkynne Guds ord. Han kom i kontakt med den verdenskjente predikanten Dwight L. Moody, som ble til stor hjelp for hans åndelige syn. Franson forkynte som Moody: «Kom til Jesus og bli frelst!» Han arbeidet for at kontroversielle lærespørsmål ikke måtte skille de troende.

I 1881 var han tilbake i Sverige og hadde noen vekkelsesmøter. En representant for De Lammerske frimenighetene i Norge, reiste til Sverige og inviterte ham til Norge. 1. nyttårsdag 1883 startet han med møter i Oslo, og besøkte senere alle de Lammerske frimenighetene i Norge. Det ble vekkelse hvor han kom. Franson brukte nye og kontroversielle metoder. Under møtene ba han de kristne om å reise seg. Det ble bønnemøte og ettermøte der Franson gikk til de som ikke bekjente troen og formante dem til å vende om.

Disse vekkelsene blir regnet som starten på Det Norske Misjonsforbund i Norge, kalt Frimisjonen (1884). Senere reiste Franson verden rundt som evangelist, og han startet kirker i flere land. Fredrik Franson døde i 1908, 56 år gammel.

I Misjonsforbundets tjeneste

Franson kom også til Bergen i 1883 og hadde møter på Bergen torg. Også her brøt det ut en stor vekkelse der mange ble frelst, og flere kristne ble vunnet for Fransons sak. En av disse var Morten Olsen. Morten Olsen ble tent i brann, og valgte å slutte som politi, for å reise med Guds ord på full tid. Han ble lønnet av den nye frimenigheten, og senere av Bergen krets av Misjonsforbundet.

Misjonsskirken Bethel i Bergen. (Hvit og blå kirke t.h.)

Olsen sitt virkeområde ble Ryfylke og Sunnhordaland. Han reiste tilbake til Ombo, hvor han hadde vært før. Her brøt det ut vekkelse, men også hard motstand fra de gamle troende. På ett av møtene på Ombo, spurte han om det var noen som var villig til å ta imot tre mann. Ei gammel kone svarte at hun kunne ta imot to, men de måtte ligge i samme seng. Da svarte Morten at det var en hake ved det, for disse tre måtte bo sammen for det var Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Det ble ellers lagt merke til at Morten hadde satt streker under flere vers i Bibelen. Han ble spurt om hvorfor, og svarte at merkene var satt under kjernevers, for at han lett skulle finne dem når han var i sjelesorg med folk som var i syndenød.

Han brukte samme metoder som sin læremester Franson, med bønnemøter og ettermøter. Dette, i tillegg til at han ikke var tydelig luthersk i sin lære, førte til at mange bedehus ble stengt for han. Dette skjedde blant annet på Hjelmeland, der Olsen ble beskyldt for å være en farlig vranglærer, som var alt for lett i sin forkynnelse. Ikke alle var enig i den strenge bedømmelsen, men det endte med at han måtte reise fra Hjelmeland. Andre steder ble han beskyldt for at han hadde alt for lange møter. Det parerte han med å si at når fiskerne var på sildefiske, brukte de hele natta!

Min gjenløser lever! Morten Olsen tok ofte med seg ungdommer 
på sine møteturer. Dette er en av dem, ved etternavn Hole.
(foto digitalmuseet.no)

I 1884 opplevde Olsen sin største vekkelse på norsk jord. Den kom i Ølen og spredt seg til bygdene rundt, blant annet Bjoa, Etne, Skånevik og Vikebygd. På et stevne i Ølen 15. juni 1884, møtte hele 3500 fram. Stevnet var naturligvis utendørs, og varte i fire timer, selv om regnbygene var tette. I 1885 var han på Talgje og Finnøy, og også her ble mange frelst. Han fikk ikke tale i kirken eller på skolen, så møtene var i heimene.

I et brev til en slektning, nevnte Morten Olsen de stedene han hadde opplevd å få stå i vekkelser. I Ryfylke var det Sjernarøy, Halsnøy, Hellesøy, Årdal, Ombo, Fister, Hjelmeland, Randøy, Bjerga Finnøy, Talgje, Sand, Hylsfjord og Vindafjord. I Sunn-Hordaland: Valestrand, Ålfjord, Fjellberg, Bjoa, Ølen og Etne. Mange frelst på alle disse stedene. I tillegg var han også innom flere andre bygder og byer, uten at det brøt ut noen gjennomgripende vekkelser.

Fra emissær til forstander

I 1885 sluttet han som reisepredikant, og ble ansatt som forstander for Misjonsmenigheten i Bergen. Selv om han nå hadde en fast menighet han var forkynner i, fortsatte han likevel å ta noen møteturer. I 1887 fikk han stå i en stor vekkelse på Fister. Her ble vossingen Gulleik Himle frelst. Himle flyttet senere til Fiskå og ble en høvding for Kinamisjonen i bygda. På Fister ble det startet søndagsskole, i forlengelsen av vekkelsen. Olsen sto også i vekkelser på Bokn og Randøy dette året.

Morten Olsen (foto digitalmuseet.no)

Etter to år i Bergensforsamlingen, fikk Morten Olsen et nytt kall som medførte at familien måtte flytte. Janne og Morten hadde på det tidspunktet fått sju barn. Familien med sitt flyttelass tok båt fra Bergen og til Tromsø, hvor Morten skulle være forstander i Misjonsmenigheten der. Denne menigheten ble startet i forlengelsen av den store vekkelsen ved Ole Kallem og Endre Johannessen i 1854/55. Mange av de som ble frelst i denne vekkelsen, brøt med statskirken kort tid etter vekkelsen, og dannet en frimenighet. Det første møtet med Morten Olsen i Tromsø som er annonsert, er på juledags morgen 1887 kl.07.00 i Frimenighetens Forsamlingshus. Det siste møte jeg finner han annonsert i Tromsø, er samme sted 1. juli 1894.

Etter fire år som forstander i Tromsø, gikk han over i en stilling som reisepredikant i Det Norske Misjonsforbund. Denne stillingen innebar mye reising over hele landet, men i hovedsak i Troms og Finnmark. Her fikk han god kontakt med samiske miljø, og han foreslo at Misjonsforbundet skulle starte et eget arbeid blant det samiske folk.

Til Amerika

Mot slutten av familiens opphold i Tromsø, fikk Morten Olsen kall fra Den Evangeliske Frikirke i USA. Denne kirken var en søsterkirke til Misjonsforbundet i Norge. Etter avskjedsfesten i Bergen og overfarten til USA, var Morten Olsen klar til å bli prest i Frimenigheten i Boston 6. september 1894. Det var mest utvandrede nordmenn og svensker som gikk i denne kirken. Etter noen år i denne menigheten, fikk han et spesielt kall til å arbeide blant skandinaviske sjøfolk i Boston. Dette ble en del av hans menighet sitt arbeid. Det var to bibelvers som gav Olsen støtet til dette spesielle kallet. «Ved lyden av dine styrmenns skrik skal dine marker beve.» (Esek 27:28) og «Hver styrmann og hver skipsfører og alle sjøfolk, og hver den som ferdes på havet, stod langt borte,» (Åp 18:17)

I Boston var det i løpet av 1898 innom 25 000 skandinavisk sjøfolk. Olsen fikk leie et rom som han kalte «Oppbyggelses- og leseværelse for skandinaviske sjømenn». Mange ble frelst gjennom denne virksomheten. Flere norskamerikanere hørte om Morten Olsens arbeid, og støtten den økonomisk. I Chicago stiftet Olga Salvesen foreningen «Haabet» som en støtteforening for sjømannsarbeidet til Olsen. Året etter ba foreningene om julegaver som Olsen skulle dele ut til sjøfolkene. «Om giverne også ville skrive et kristelig oppmuntrende brev med sitt navn og adresse inne i pakken, ville det gjøre gaven dobbel verdifull», sto det i annonsen.

Elim Church Tacoma (foto elimefc.com)

Etter 12 år i Boston, kom et nytt kall til Morten Olsen. Denne gang var det kirken i Tacoma, Washington, som ville ha ham som prest. Her ble han værende i perioden 1906-23, med friår i 1912-13 og i 1916-18. Menigheten han var i het Elims Evangelical Free Congregational. Den skiftet navn i 1922 til Elim Tabernacle og i 1940 til Elim Evangelical Free Church.

Sitt siste kall fikk Morten Olsen i New London i Connecticut. Her ble han til han var utsatt for en bilulykke i 1927. Han ble hardt skadd i denne ulykken, men ikke i hode. Han kunne derfor fortsette å delta som forkynner fram til sykdommen tok overhånd. Mortens kone døde i 1927, mens han selv døde i 1929, 79 år gammel. Avisen Skandinavien skrev i et minneord om Morten Olsen: «Vår hennfarne ven utmerket seg kan hende ikke så mye som administrator i sine menigheter, men i stedet var han en varmhjertet og iherdig sjelevinner. Og mon ikke den siste egenskap veier mest for Gud?»

Morten Olsen i 1922 (foto elimefc.com)

Forkynnelsen av Guds ord var Morten Olsens hovedkall, men han var også forfatter. Han skrev bøker, og mange artikler til magasin i USA og i norske blader.

 

 

Kilder

Ingulf Diesen: Veien videre (1984)

Ingulf Diesen: Veiryddere og «Veien videre» (1994)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Jakob Straume: Kristenliv i Hardanger, Sunnhordaland og Karmsund (1960)

Josef Tungland: Sven Foldøen (1978)

Simon Steinsbø: Bømlo bygdebok (1973)

Carl Fr. Wisløff: Norsk Kirkehistorie 3 (1971)

Nasjonalbiblioteket (nb.no) (Norske og Norskamerikanske aviser)

Digitalarkivet.no

Historisk dokument Evangelical Free Church

Ætt og heim 2005. Olav Golf: Religiøse minoriteter på Ombo før 1950-åra




lørdag 7. august 2021

Veien til himmelen


Da Ryfast tunnelene ble åpnet i april 2020, var det planen at statsråden skulle komme til Stavanger og klippe snora, for å åpne den etterlengtede fastlandsforbindelsen. 

På grunn av pandemien, skjedde snorklippingen digitalt fra statsrådens kontor i Oslo. For 2000 år siden var det også en ny vei som ble åpnet. Gud selv sto for «snorklippingen», ved at forhenget i tempelet revnet ovenfra og ned. Den nye veien fører til himmelen, og ble åpnet da Jesus hadde sonet for verdens synder på korset. Den lille Bibel sier det slik: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16) Apostelen Tomas spurte Jesus om denne veien, og fikk et klart svar: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh 14:6)

(Ord til ettertanke i Strandbuen 06.08.2021)



onsdag 4. august 2021

Steinar Hunnestad – en høvding i Guds rike

Steinar Hunnestad på tur i Børgefjell nasjonalpark

Namdalingen Steinar Hunnestad var i mange år en profilert leder i Misjonssambandet. Han var både forkynner, forfatter og åndelig strateg.

26. november 1922 var det dåpsgudstjeneste i Garstad kirke i Vikna kommune. Vikna er nå en del av Nærøysund kommune, men var en egen kommune fram til 2020. Vikna består av nesten 6000 holmer og skjær, og ligger nordvest i Trøndelag, ut mot havet. Kommunen hadde 4400 innbyggere, med Rørvik som kommunesenter. I vest ligger Norskehavet og Follafjorden i sør. Mange av deltakerne på gudstjenesten denne november-søndagen, kom fra den lille bygda Hunnestad på Ytter-Vikna. Det var nemlig en familie derfra, som bar sin tredje sønn til dåp denne dagen. Gutten ble født allerede 13. april, og var altså sju måneder da han ble døpt.

Oppvekst på Vikna og Bud

Hunnestad bruk 1. (foto Borgan)

Da presten spurte hva barnet het, fikk han Steinar til svar. I kirkeboken ble også Sunde ført som mellomnavn, etter mor til gutten. Faddere var tre av farens søsken og ei svigerinne. Faren het Berner Hunnestad og vokste opp på bruk 1, kalt Ol-Jonso garden. Denne garden hadde vært i slektas eie siden 1791. Før det hadde slekta vært leilendinger på garden. Berner var gift med Beret Sunde fra Bud i Romsdal. Berner og Beret møttes i Kristiansund, hvor de begge gikk på handelsskole. Etter endt utdanning, startet Berner en silde-forretning i Kristiansund, mens Beret arbeidet i bedriften til en onkel. De stiftet heim i Kristiansund, og her ble deres to første barna født, Bjarne (f.1918) og Olav (f.1920).

I 1918 gikk Berners forretning konkurs, noe som førte til at familien flyttet til Hunnestad i 1920. Her ble altså Steinar født i 1922. To gutter til ble født på Hunnestad, men de døde begge to, like etter fødselen. Familien til Berner og Beret bodde i en loftsleilighet heime på Hunnestad fram til 1927. Da flyttet de til Berets heimplass Sunde, og bodde der i to år. I 1928 fikk de kjøpt garden Berg bruk 1, som lå på naboøya til Hunnestad, i sør. De flyttet dit i 1929 og betalte kr.5000,- for garden. Berg var en av de eldste gardene i Ytre Namdal og var på mer enn 2000 mål. De satte nokså snart i gang med å bygge nytt våningshus. I tillegg til garden, drev Berner også med fraktefart og fiske, noe som førte til at han var mye borte fra heimen.

Berg bruk 1 (foto Borgan)

Da Steinar var tre år gammel, ble mor hans alvorlig syk. Hun ble fraktet bort på ei sykebåre som var plassert på en hesteslede. Ei tante kom og hentet han for at han kunne få ta avskjed med mor, men det ble ikke tid til det likevel. Steinar ble stiv av skrekk og gjemte seg under det gamle stabburet på tunet. Her fant tanten ham kald og trassig. Mor hans ble fraktet til Namsos sykehus med en motorbåt i snøstorm, men de kom vel fram. Mor Beret ble frisk igjen som ved et Guds under, etter flere måneder på sykehuset.

Steinar ble tidlig glad i å skrive. Han hadde en engasjert lærervikar i grunnskolen, som gav elevene flere stiloppgaver. Læren så at Steinar hadde spesielle evner og oppmuntret han til å fortsette å skrive. Skrivingen skulle senere bli en del av Steinar sin livsoppgave og hobby. Vikna ligger som nevnt ut mot havet, og fiske var både en hovednæring og binæring for mange av innbyggerne i kommunen. Steinar lærte tidlig å bli glad i sjøen, og fiske ble en hobby han drev med gjennom hele livet. Han likte også å seile og å gå i fjellet. På fjellturene hadde han ofte børsa med, for jakt var også en av hans hobbyer. I seks somrer hadde Steinar arbeid som gjeter og han hjalp også til med melking av kyrne.

Steinar vokste opp i en kristen heim. Det var ikke faste møter i området, men hver søndag som det var gudstjeneste, møtte alle i familien som hadde anledning. Foreldrene abonnerte på ikke mindre enn fem blader: Kineseren, Sambåndet, Evangelisten, Venstrebladet Nidaros og lokalavisa. Under Steinars oppvekst var det to vekkelser som gikk over Vikna. Ved den ene vekkelsen, var Fellesmisjonens Adolf Holter taler, mens det var predikant i Kinamisjonen, Alarik Lokna fra Karmøy, som var taler ved den andre vekkelsen. Denne siste var i 1935 og 30 nye bekjente sin tro etter den vekkelsen. Begge talerne bodde i heimen til familien Hunnestad.

Steinar Hunnestad 25 år (fot Utsyn)

Da Steinar var 16 år, ville han ta et år på skoleskip, for å bli sjømann. Mor hans ville heller at han skulle gå på Rødde ungdomsskole, men hun nektet ham ikke å søke på skoleskipet. Han kom ikke inn på skoleskipet, og samtidig fikk han et personlig brev fra rektor på Rødde, Ola Tulluan, som tilbød han plass der. Det var nok mor som hadde en finger med i spillet med det brevet. Steinar tok imot plassen, og fikk et rikt år på Rødde. Også på Rødde merket man Steinar sin gave til å skrive. Rektor Tulluan leste høyt for klassen, fra flere av Steinar sine stiler. Etter at Steinar var blitt frelst i etterkant av dette skoleåret, oppmuntret Tulluan ham til å skrive innlegg i lokalaviser og i Utsyn.

Det ble glede i heimen da det ble kjent at Steinar var blitt frelst. Han ble straks utfordret til å vitne om sin frelser i kvinneforeningen for Hunnestad og Berg, som mor hans gikk i. Steinar hadde et nært og fortrolig forhold til mora, og hun oppmuntret han til å reise på kristne sommerskoler og leirer for ungdom. Den første sommerskolen han var med på, var på Kolvereid, og han syklet de sju milene fram og tilbake. Etter omvendelsen våknet en trang hos Steinar til å lese, og han fant fram bøker fra foreldrenes bokhylle. Det var skrifter av Hope, Handeland og Spurgeon. Det var også mor hans som oppfordret han til å søke på bibelskolen på Fjellhaug i Oslo.

Kall til forkynner

Høsten 1941 var Steinar Hunnestad klar for den lange reisen til Oslo. Han hadde fulgt mors råd, og søkt på Fjellhaug bibelskole. Fjellhaug var ikke ukjent i Namdalen. Skolen var stiftet av Johannes Brandtzæg, som var oppvokst på Abelvær, 5-6 mil sørøst for Ytre Vikna. Allerede etter et halvår på Fjellhaug, gjorde Steinar alvor av oppfordringen fra rektor Tulluan på Rødde, og skrev artikler til Utsyn. Den første fra hans hånd, var en hilsen på vegne av elevene på bibelskolen. Den kom i Utsyn 29. mars 1942, og Steinar hadde enda ikke fylt 20 år. Mot slutten av bibelskoleåret, fikk han inn sin første andakt i Utsyn, som sto på trykk 26. juli 1942. Det skulle bli mange andakter og artikler fra Hunnestad sin hånd etter dette.

Under bibelskoleåret hadde nok Hunnestad avlagt flere vitnesbyrd, for han ble oppmuntret til å fortsette på Fjellhaug to år til. Denne gang på en toårig forkynnerlinje. Samtidig med undervisningen på Fjellhaug, var han også engasjert av hovedstyret som forkynner, først og fremst blant ungdom. Allerede i pinsehelga 1942 var han taler på et pinsemøte for ungdom på Lauvsnes i Namdal, sammen med blant andre Arthur Kråkenes, Johannes Daasvand og Anders Hoaas. Som seg hør og bør kom det referat fra pinsemøtet i Utsyn, forfattet av Hunnestad.

Steinar Hunnestad (foto Lunde forlag)

Etter endt forkynnerkurs, fikk Hunnestad kall til å bli månedsarbeider for hovedstyret i NLM. Det vil si at han reiste som forkynner og ungdomsarbeider om vinteren, og hadde annet arbeid om sommeren. Sommerarbeidet var i hovedsak gardsarbeid heime på Berg. Selv om han hadde annet arbeid om sommeren, ble han likevel engasjert som forkynner i helgene. Disse møtene var i hovedsak i Namdal, men avstandene der er store. Framkomstmiddelet var for det meste sykkel, og enkelte helger kunne han sykle opp mot 20 mil for å tale på et stevne. Foreldrene så at dette ble vel tøft for ungdommen, og de kjøpte derfor en moped til ham. Foreldrene sponset ikke bare mopeden, men også bensin og reisekost. De gav også Steinar penger til å kjøpe flere oppbyggelige bøker.

Steinar Hunnestad og klassekameratene på forkynnerlinja på
Fjellhaug 1942-44. (foto Utsyn)

Det var Sverre Lindaas som var kretssekretær i Namdal da Hunnestad begynte å reise som forkynner. Han sluttet i 1945 og Arthur Kråkenes overtok som sekretær. Kråkenes var selv bare 29 år gammel, og veldig opptatt av å rekruttere nye nådegaver. Han hadde vært forkynner i Namdal siden 1939, og kjente nok Hunnestad fra forkynnerbesøk i Vikna. Han fikk Steinar med i Ungdomsnemnda i kretsen, og i 1948 ble Steinar ansatt som Ungdomssekretær i Namdal krets.

Jensine Hunnestad (foto Inger Marie Hunnestad)

På sine turer som ungdomsarbeider, fikk Hunnestad etter hvert et godt øye til ei søt jente fra Namsskogan. Jensine Støvik ble født 15. september 1928 og var altså seks år yngre enn Steinar. Hun vokste opp på en gard i Namsskogan. Hun ble frelst som 16-åring i 1944, i en vekkelse ved Asbjørn Rannestad. Deretter tok hun ett år ved Hurdal Verk Ungdomsskole, med påfølgende to år på Hurdal Verk realskole. Skoleåret 1948/49 tok hun kurs i barnepleie og småbarnsstell og et semester på Namdal husmorskole. Jensine og Steinar ble forlovet i september 1948.

Helgeland Arbeiderblad 16.03.1949

Lørdag 19. mars 1949 var det stor fest i Namsskogan. Da var det nemlig tillyst dobbelbryllup. Emissær Steinar Hunnestad og Jensine Støvik var det ene brudeparet. Det andre var Jensines søster Margrete Støvik, som skulle gifte seg med en trivelig kar fra Mosjøen, Lasse Mikalsen. Jensine og Steinar bosatte seg på Klinga ved Namsos etter bryllupet, men det var ikke lenge de nygifte skulle bli boende i Namdalen. I avisen Nordtrønderen og Namdalen 26. august annonserte Steinar til salgs en 200 cm motorsykkel «med regntøy, briller, huve, hansker og nyrebelter». Han hadde da fått et kall fra misjonen, om å overta som kretssekretær i Troms krets etter Karl Byberg. Jensine og Steinar var enige om å svare ja til kallet, og 11. oktober 1949 var de på plass i nord.

Kretssekretær i Troms krets av NLM

Hvordan Jensine og Steinar kom seg nordover til Senja, er ikke klart. Mye tyder på at de tok Hurtigruta fra Rørvik til Finnsnes, og derfra med båt over sundet til Senja. I 1947 hadde misjonen kjøpt et lite småbruk på Senja, med tanke på leirvirksomhet. Eiendommen het Skoghus og ble kjøpt for kr.18.000. Skoghus var på ca. 20 mål dyrket mark og en god del utmark. Det fulgte med et stort våningshus og et fjøs.

Fra Utsyn nr.33 1949

Det var på denne eiendommen familien Hunnestad bosatte seg. Skoghus ble dermed både leirsted, kretskontor og kretssekretærbolig. Her ble de boende fram til 1955, da de kjøpte egen bolig på Finnsnes. Kretskontoret fulgte da med til Finnsnes, siden det var heimekontor. Året etter at de flyttet til Skoghus, ble stedet formelt innviet med en stor fest 3. september 1950. Det vare plass til 200 inne i møtesalen, mens det var like mange som satt ute og hørte via høytalere. Gamlesekretær Karl Byberg og misjonær Malena Opstad var talere.

En kretssekretær har mange oppgaver. Han skal legge reiserute for kretsens og hovedstyrets forkynnere. Da Hunnestad kom til kretsen var det seks forkynnere i større og mindre stillinger. Disse hadde til sammen 491 møter i 1951. I tillegg kom de møtene som Hunnestad hadde selv, til sammen 157 møter. Kretssekretæren var ellers sekretær for kretsstyret og skulle være pådriver for og åndelig leder av misjonsarbeidet i kretsen. Han var også medlem av Ungdomsnenda. Hunnestad hadde mye energi og en enorm arbeidskapasitet. I 1954 fremmet Hunnestad tanken om at misjonen burde starte en handelsskole på Finnsnes eller på Liland i Ofoten. Tanken trengte tid for å modnes, men ble etter hvert til virkelighet. Nordborg Handelsskole på Finnsnes, startet opp med sine første 33 elever 7. januar 1960.

Det ble nok mye heimealenetid på Jensine. Steinar var mye på farten. Troms krets besto av Finnmark, Troms og litt av Nordland fylker. Fra Vardø og Kirkenes i nordøst til Harstad og Tjeldøya i sør. Omtrent 120 mil fra ende til annen. Selv om det meste av møtevirksomheten var i Midt-Troms, ble det nok også noen lange turer til kretsens ytterkanter på Steinar. Familien økte til fire i perioden i nord, med en gutt i 1950 og ei jente i 1955. Senere kom også to gutter til, i 1960 og 1963.

Steinar Hunnestad på talerstolen (foto Dagen 07.04.1982)

Steinar Hunnestad sine nådegaver og arbeidskapasitet ble nok lagt merke til på hovedkontoret i Oslo. Der hadde generalsekretær Tormod Vågen en finger med i det meste som skjedde. Nå var det blitt litt for mye for han, og han trengte noe avløsning. Det ble derfor bestemt at det skulle opprettes to nye lederstillinger, som sorterte rett under generalen. Gabriel Eikli ble ansatt som misjonssekretær, og dermed leder for ytremisjonsarbeidet til NLM. I tillegg ble det opprettet en stilling som ble kalt hjelpesekretær, senere ble tittelen endret til heimesekretær. Til denne stillingen ble Steinar Hunnestad kalt, og han og Jensine svart ja også denne gang.  Skiftet av stilling skjedde 1. oktober 1956, og 23. september var det stor avskjedsfest for familien Hunnestad på Heimly på Finnsnes. Steinar Hunnestad avsluttet dermed en periode på sju år som leder av Troms krets NLM.

30 år som heimesekretær

Familien flyttet nå til Oslo og ble boende der til 1973 da de flyttet for godt til Ski. Steinar var 34 år da han begynte i stillingen ved hovedkontoret. Han var full av energi og hadde et arbeidstempo som kunne ta pusten av mange. Det sies at han til og med brukte tiden mens han kjørte bil, til å diktere brev, andakter og kapitler til bøkene sine. Som heimesekretær ble han involvert i det meste som skjedde fra misjonens side i Norge. Han møtte i hovedstyret, og ble også oppnevnt i mange andre tillitsverv. Han hadde personalansvar for alle forkynnerne som reiste for hovedstyret, og la reiserutene for dem. Lista ville bli veldig lang, om vi skulle nevne alt han var involvert i.

Fra oppstarten av Norea Radio. F.v. Steinar Hunnestad, Birger Breivik
og Arne Ljønes. (foto: Borgestrand)

Ett par år før Hunnestad kom til Oslo, var tanken om en egen radiokanal kommet på bordet ved misjonens hovedkontor. Det ble besluttet å starte opp med Norea Radio samme året Hunnestad kom, og han ble den første lederen, i en midlertidig stilling mens de jaktet på en permanent daglig leder. Steinar var selv aktiv både som andaktsholder og programskaper. Det fortsatte han med, også lenge etter at han hadde overlatt ledelsen til Marton Leine og senere til Åge Nevland.

I 1956 holdt Hunnestad noen kåserier i NRK. Disse kalte han Gullfisk i småtrål. Han var tidligere blitt opp muntret til å skrive ned noen fisker-historier, og nå ble disse til kåserier i stedet. Disse kåseriene gjorde navnet hans kjent i NRK og han ble flere ganger brukt både som andaktsholder ved morgenandaktene og som taler på søndagssamlinger. Som en del av stillingen hans, inngikk det også å være leder av NLMs film og lysbildearbeid. Dette ansvaret hadde han fram til 1973. Da NLM begynte å gi ut et eget blad for ungdom, Ungdom og Tiden, var Hunnestad en aktiv medspiller i kulissene.

Et lite utvalg av Steinar Hunnestads bøker

Mellom alt dette ble han også en flittig forfatter. Den første boka hans kom ut i 1960, og het Ørnerovet. Den er en fortelling fra Leka i Namdal, og handler om ei lita jente som uten at noen så det, ble tatt av ei havørn og ført opp i fjellet. Jenta overlevde, men historien om hvordan hun havnet i fjellet har skapt mye debatt. Etter dette kom bøkene tett. Det var fortellinger fra havet, og fra vekkelser, oppbyggelsesbøker og reiseskildringer. Han var flere turer på besøk på misjonsfeltene Tanzania og Etiopia og en lengre tur i Amerika hvor han reiste i norske utvandreres fotspor. Etter hver tur kom ei ny bok. Den siste boka fra hans hånd, fasteboka Gledesbud kom ut i 1990. Til sammen ble det minst 23 bøker fra Steinar Hunnestad. I tillegg var han redaktør for en mengde bøker, og deltok selv med artikler i andres bøker.

To gode kollegaer. Steinar Hunnestad og Jon Kvalbein.
(foto Dagen 13.06.1989

I 1948 startet Oscar Handeland et tidsskrift som han kalte Fast Grunn. Dette var et tidsskrift som skulle pløye dypere enn artiklene i Utsyn. Hensikten var blant annet å belyse ulike sider ved norsk og internasjonalt kristenliv og å gi veiledning i åndelige spørsmål. I 1962 ønsket Handeland avløsning, og det var helt naturlig at det var Hunnestad som overtok som redaktør. Han var alene redaktør i noen år, men hanket snart inn Jon Kvalbein som medredaktør. Disse to var sammen om redaktøransvaret fram til 1989 da Hunnestad takket for seg. I tillegg til å være redaktør, skrev han selv flere artikler (minst 70) og mange kommentarer.

Steinar Hunnestad på forkynnerbesøk på Helgeland i 1987.
Hunnestad nr.5 f.h.

Som om ikke dette var nok, hadde han stadig leserinnlegg i Dagen, Vårt Land og andre aviser. Misjonsfolket var glad for åndelig veiledning på bibelens grunn. Men noen ganger syntes nok enkelte at det ble i det meste laget. Dette gjaldt ikke minst en lang debatt som han hadde med Trygve Veggeland. Veggeland var åpen for den karismatiske bevegelse, noe Hunnestad «tok» han for. Det ble mange innlegg fra de to kamphanene. Det sies at Arne Aano, som hadde Hunnestad som sjef og Veggeland som nabo og misjonsvenn på sitt heimebedehus, hadde kommet med et hjertesukk til dem begge. De burde kunne gjør opp seg imellom under fire øyne, og ikke avisene, mente han.

Etter at Hunnestad var blitt pensjonist i 1986, brøt det ut en kraftig strid i NLM. Den startet med saken om kvinners stemmerett i generalforsamlingen, men fortsatte med at det ble avdekket ulike bibelsyn når det gjaldt tjenestedeling. Flere teologer i NLM skrev offentlig imot misjonens syn, noe som opprørte den gamle høvdingen. Han skrev et leserinnlegg i Dagen som oset av frustrasjon og oppgitthet. Han hadde som overskrift på innlegget som sto i Dagen 21. august 1990: Hvorfor hakke på Misjonssambandet? Han avsluttet innlegget slik:

«Et av spørsmålene er om Misjonssambandet har fått for mange teologer – med Menighetsfakultetets skriftsyn og kirkesyn. Spør du meg er svaret Ja! Det er sørgelig at jeg selv er medskyldig i at det skjedde. Jeg er klar over at noen av våre teologer har et klarere legmannssyn enn mange i dagens legmannsarbeid. Men jeg for min del trodde for godt om noen, dessverre. Og det angrer jeg på. Jeg trodde i det minste at lojaliteten hadde overbevisningens gode grunn, og holdt i prøvelsen – for misjonskallets skyld. Nå ser det ut til at jeg tok feil i det også.»

Steinar Hunnestad på reise i Øst-Afrika (foto Lunde forlag)
Steinar Hunnestad og Willmore Gundersen (med ryggen til) på 
ungdomsleir i fjellheimen.

Lekmann, misjonsforeningen og vekkelsesforkynnelsen

Det var tre saker Steinar Hunnestad kjempet mest for i sin tid som heimesekretær. Det var for det første lekmannsarbeidets frihet. Dernest misjonsforeningenes frihet og selvstendighet og til slutt vekkelsesforkynnelsens plass i norsk kristenliv. Han hevdet med styrke at forkynnelsen måtte være så klar i form og innhold, at den ikke var til å misforstå. Jeg tar med tre sitat fra ulike intervju med Hunnestad. der han berører disse sakene:

«Hva mener du er viktigst for lekmannsorganisasjonene i dag (1982)? Det viktigste er forkynnelsen av evangeliet, med åndsmakt fra Gud, til vekkelse, misjonsansvar og tjeneste.»

«Han var levende opptatt av lekmannsarbeidet. Han fryktet for at hvis statskirken ville bli ei fri folkekirke, ville ledelsen av bedehusarbeidet bli ensrettet. «Erfaringen fra andre land som har fått frikirker eller frie folkekirker, har vist at lekmannsarbeidet i det lange løp får så vanskelige kår at det ikke opprettholder sin livskraft.»»

Steinar Hunnestad på lekmannsmøte i Stavanger 1978.
F.v. Josef Tungland, Carl Fr. Wisløff, Hunnestad og Randulf Saunes.
(foto Dagen 14.12.1978) 

«Hvis organisasjonene greier å bringe fram en åndskraftig, enkel forkynnelse som frigjør menneskene og skaper frelsesfred og frelsesfryd, har de en stor framtid. Greier de det ikke, vil hele arbeidet falle sammen.»

I tillegg til alt dette, var han også en markert røst i debatten om fosterdrap. Han hadde også et sterkt engasjement for Israel, og skrev flere bøker om dette. Hunnestad hevet også sin røst om politikk, noen sjeldne ganger. Mange var nok overrasket da han i 1982 argumenterte sterkt for at KrF skulle gå inn i regjeringssamarbeid, selv om de ikke fikk endret fosterdrapsloven. Mange av misjonsvennene mente at det ikke var forsvarlig av KrF å være med og administrere en slik ulov. I denne saken var Hunnestad og Jon Kvalbein sterkt uenige, noe som også kom på trykk i den kristne pressen.

Tung avslutning på livet

Et stykke ut på 1980-tallet fikk Steinar Hunnestad konstatert at han hadde Parkinsons sykdom. Denne sykdommen preget han sterkt, og 21. mars 1992 sovnet han stille inn, nesten 70 år gammel. Jensine overlevde han med mer enn 26 år. Hun døde 9. november 2018, 90 år gammel.

Minneord om Steinar Hunnestad (Dagen 23.03.1992

Josef Tungland var en nær medarbeider av Hunnestad. Han karakteriserte Steinar Hunnestad slik: «Forkynnar, stilist og administrator med ekte lekmannssyn som ikkje gjekk av vegen for å ta ein kamp for eigne og lekfolket sine ideal. Hunnestad hadde ei fast hand om heimearbeidet. Ein inspirator og menneskekjennar var han og flink til å skapa kontaktar. Med eit vake auga for nådegavene drog han mange evnerike ungdomar inn i arbeidet.»

 

Den første andakten Steinar Hunnestad hadde i Utsyn. (Utsyn nr. 29. 1942)

 

Kilder

Bjarne Borgan: Viknaboka (1969)

Erik Kjebekk: Misjon i 100 år (1996)

Jacob Straume: Kristenliv i Namdalen (1954)

Johannes Thorvaldsen: Kristenliv i Østfold og Akershus (1965)

Josef Tungland: Tormod Vågen på kallets veg (1994)

Odd Borgestrand: På bølgelengde med Ordet (1981)

Olav Garvik: Kristelig Folkeparti mellom tro og makt (1983)

Olav Vegge: Glimt fra Troms og Finnmark krets NLM 1891-2010 (2010)

Oscar Handeland m.fl.: I Herrens tjenesten (1966)

Torbjørn Ekroll: Boken til mor. Artikkel av Steinar Hunnestad: Mor - i minnenes glans (1971)

 

Kåre Ekroll: Med lekmanns-arbeid og misjon som hjertesak. Utsyn 10/11 1982

John Arne Moen: Forkynner og forfatter på fast grunn. Dagen 19.02.1988

Jon Kvalbein: Misjonsleder, forkynner og forfatter. Steinar Hunnestad 60 år. Fast Grunn nr.2 1982

Jon Kvalbein: Steinar Hunnestad til minne. Fast Grunn nr.2 1992

Utsyn: diverse artikler

 

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)