Hans Nielsen Hauge på Ualand

Hans Nielsen Hauge (foto: ukjent)

Det er i år 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født. Han var flere ganger innom Rogaland, også Lund kommune.

Hauge fikk sitt åndelige gjennombrudd i 1796 og reiste Norge rundt de neste åtte årene. For det meste gikk han, men noen ganger brukte han båt. Etter åtte års virksomhet, sa myndighetene stopp, og Hauge ble fengslet. Dette fengselsoppholdet kostet han helsa. De åtte årene han virket som predikant, resulterte i et Norge som åndelig sett var snudd opp ned.

I avisen «Stavangeren» 15. april 1925, sto det en artikkel om et besøk Hans Nielsen Hauge hadde på Ualand i Lund kommune. På den tid sorterte Ualand og Heskestad under Helleland prosti. Artikkelen er basert på opptegnelser av lokalhistoriker Ole Gabriel J. Ueland, og har overskriften «Hans Nilssen Hauge og presten Reiner». Reiner var en særpreget prost på Helleland i perioden 1790-1823. Artikkelen gir et godt inntrykk av Hans Nielsen Hauges personlighet og gjennomslaget til hans forkynnelse. Jeg gjengir her artikkelen, lett språklig revidert.

En fremmed vandrer

Forsommeren 1804 kom en mann farende over heia fra Lund, med skreppe på ryggen. Han stanset i gårdstunet på Ualand, kastet et blikk på husene og valgte å gå inn i det mest forfalne. Huset sto der uten kledning, veggene var utbuet og råtne, torv fra taket var falt ned og i vinduene var det stukket inn filler istedenfor glass. I stuen satt en gammel hvitskjegget mann, og på stein- og moldgulvet gikk to barn og moret seg.

Den fremmede gikk bort og tok den gamle i hånden og hilste «Guds fred».  Den gamle mannen som het Knut, spurte hvor den fremmede kom fra og hvor han skulle reise. Han svarte at han var fra Østlandet og var en såmann. Knut sa at han kom for sent, for åkeren var kommet opp og sto pent i år. Den fremmede svarte at han helst ville så en sæd som skulle høstes i himmelen. Knut spurte enfoldig om den fremmede hadde fått noe nytt frø? Å nei, svarte den fremmede. «Frøet er nok det samme, men såingen er ikke lik den du har brukt.»

Ualand (foto: digitaltmuseum.no)

Knut ble meget nysgjerrig. Han forsto ikke den fremmedes tale. Det lå noe eget over mannen, som fengslet ham. Han ba mannen om å sitte ned til kona kom inn fra fjøset. Siden han hadde gått over den lange Skjydalsheia, kunne han nok trenge mat. Den fremmede takket for tilbudet og gikk bort og satte seg ved bordet. Med follede hender ba han så tårene rant nedover kinnene. Han ba om at Gud ville sende sin velsignende Ånd over dette hus, slik at han kunne få dra alle inn til seg i himmelen. Deretter ba han spesielt for gamle Knut, at Ånden kunne få hans hjerte opplatt før det var for sent, og han dermed måtte havne i dødsriket.

Deretter sang han en salme om Jesu ubegripelige kjærlighet. Slik sang og tone hadde Knut aldri hørt før. Han hadde sett både Kingo og Dass sine salmebøker. Det forekom Knut som om tonene kom ned fra himmelen og gikk gjennom marg og ben på han. Han hadde alltid trodd at presten Reiner var verdens beste taler, men presten hadde aldri gjort et slikt inntrykk på ham. Knut spurte hva den fremmede het, og om han var prest hos kongen. Mannen svarte at han het Hans Nielsen Hauge. Han hadde ikke gått i presteskole, men Helligånden hadde opplyst ham om hans og hele det norske folks syndenød. Han var en fattig mann på gods og gull, men var rik i Gud og vandret nå på veien hjem til himmelen. Han gikk bort og la sin hånd på Knuts skallede hode og sa blidt: «Skulle det ikke være gildt om du og jeg kunne få sitte ved Jesu side i de lyse saler i himmelen og takke og lovsyng vår Frelser fordi han led for oss på korset?»

Knut Ueland blir frelst

Knut satt tankefull en liten stund, men sa så til slutt at han nå hadde levet i mange år. Når han tenkte tilbake, var han redd for at han hadde overtrådt enkelte av buda. Men de groveste synder, som å slå i hjel, stjele eller drive hor, det kunne ingen beskylde ham for. Disse syndene hadde presten alltid advart mot. «Det står jo i Bibelen at Gud er nådig og forlater oss våre små synder, og presten Reiner kjenner meg godt og har nylig gitt meg forlatelse for alle mine synder.» Hauge dro et tungt sukk og sa at presten hadde ført ham på en gal vei som fører til helvete. Hvis han ikke gikk til Jesus og fikk forlatelse for både sine små og store synder, i troen på at Jesus hadde tatt alle på seg, kunne han ifølge Guds ord aldri komme inn i himmelen. Knut blev sittende stille. Hauges alvor og myndighet hadde gjort ham urolig.

Sønnekonen Guro kom inn fra fjøset og begynte å bære inn mat. Knut gikk ut på kjøkkenet til henne og fortalte om denne merkelige mann. De måtte endelig ikke slippe han ut av huset før alle fikk høre ham. Mannen hennes, Mikkel, og husets øvrige folk kom inn for å spise kveldsmat, og Hauge ble invitert til bords. Han ba om lov til å lese for maten, og i en hjertevarm bønn ba han at Gud ville velsigne maten til styrke for både legeme og sjel, slik at man kunne få se Guds uendelige godhet mot menneskene og takke ham sent og tidlig for hver dag man fikk leve og forberede seg for hjemreisen. Alle satt alvorlige og tankefulle til måltidet var over og Hauge hadde sunget et salmevers og takket for maten.

Gamle Knut ba Hauge be for seg til sin Jesus, som han kjente så lite. Hauges ord om at han må kaste all synd på ham, hadde aldri stått klart for ham før. Hauge svarte: «Stakkars gamle mann. Du kan ennå i din ellevte time finne din Frelser. Hvis du nå i kveld vil få inn gårdsfolket, skal vi ha et møte med den kjære Herre Jesus her i denne stua.» Om ikke lenge var både gårdsfolket og tre husmenn samlet i stuen. Hauge fant fram fra skreppen noen små sangbøker, som han delte ut. Han ba dem lete opp salmen «Ånd over ånder kom ned fra det høye». Hauge hadde en egen tone så han måtte synge alene, men det var noe betagende ved tonen, så alle ble revet med. Det var ikke den stive harde kirketone.

Da salmen var sunget, foldet Hauge hendene og ba Gud velsigne møtet, så ingen av de tilstedeværende måtte gå hjem og legge seg til å sove, før de hadde fått oppgjøret med sin himmelske Far i orden. Mens han ba slik, rant tårene nedover kinnene på ham. Deretter begynte han å tale og med lykkelig varme, skildret han Guds uendelige kjærlighet som fra evighet hadde besluttet å ofre det kjæreste han eide, sin egen sønn. Ingen kunne komme inn i himmelen på løfter og gode gjerninger, man alle måtte følge Jesu eksempel og leve i lydighet, bønn og tro. Han sluttet med å synge en salme og nedba den apostoliske velsignelse over de tilstedeværende.

Heskestad gamle kirke (foto: Dalane folkemuseum)

De unge reiste seg for å gå, men den gamle Knut ba dem sitte. Han kjente seg så urolig og følte at han ikke ville få sove. Alle ble sittende og Hauge fortalte dem varmt og enfoldig om Jesu liv. I den lyse sommernatt, lå flere på Ualand og ikke fikk sove. Den fremmede hadde åpnet en ny og ukjent dør inn til himmelen, og det gjaldt nå å finne den.

Det var ingen overflod av senger i huset, så Hauge foretrakk å sove på låven. Om natten begynte det å regne og det dryppet like i ansiktet hans. Han måtte flytte seg til en annen krok, hvor han sovnet. Han våknet ikke før gamle Knut kom og vekket ham neste morgen. Knut var meget glad og fortalte ham at Jesus om natten i søvne, hadde vist ham den rette dør. Nå ba han Hauge om ikke å forlate ham, før han vel var kommet inn døren. Hauge klappet han på skulderen og lovet å bli. Da de kom inn i stuen satt flere og ventet på dem. Det var kommet slik uro over dem, og Bibelen var blitt så uklar for dem. «Var det virkelig så at man trådte budene under føtter? Og kunne et menneske gå fortapt som på dødsleiet hadde gått til alters og fått forlatelse for sine synder?» Hauge talte lenge til dem. Da han var ferdig, tok den gamle Knut han i hånden, takket ham og sa at nå kunne han dø. Et nytt lys var gått opp for ham.

Hauge spurte etter øks og tau. Han ville til skogs for å flekke never til å tekke låvetaket med. Mikkel fulgte med, og de kom hjem med hver sin bør. Deretter gikk han opp på taket og reparerte skaden. Hauge gikk rundt i husene og talte med store og små. Han var en meget allsidig mann. Han lærte dem bedre fjøsstell og kunne endog gi dem en tegning til den første åkerplog.  Enkelte av hans sanger og småskrifter er oppbevart som en helligdom den dag i dag. Allmuen flokket seg om ham og kaptes om å få han inn i husene sine. Han samlet seg en disippelskare som tilba ham.

Prest Reiner til aksjon

Dette kom snart presten for øre, og Reiner var ikke den mann som ville finne seg i at en fremmed sjelehyrde trengte seg inn i hans hjord. Han sendte en av sine yngre og mest lærde menn, Halvar Aarrestad, for å undersøke forholdet. Halvar kom tilbake og meldte at det visst ikke var noe å gjøre. Hauge kunne «klumse» (fjetre) folket, og det var en slik bønn og sang som om det var i himmelen. Selv gamle oldinger som han trodde neppe hadde lært katekismen, sto opp for å prise Gud. Han hadde tatt med sin Bibel for å se at Hauge leste rett, og han kunne ikke finne noe galt. Halvar sluttet med at Hauge visst var et stort Guds redskap, for han følte seg selv meget urolig.

Presten spurte hvordan Hauge så ut og om det ikke helst var unge jenter som han søkte å «klumse». Halvar svarte at mannen så godt ut, og at det hvilte en eiendommelig fred og ro over ham. Denne fred kunne nok ha en dragende innflytelse, men han syntes at det helst var gamle og enfoldige mennesker som flokket seg om ham. Presten gikk urolig frem og tilbake på gulvet og mumlet. Halvar var nok ikke den rette mann til å sende mot kjetteren.

Neste dag skulle det være møte hos Ommund Vashus, og folk strømmet til fra alle kanter, så stuene og gangene var stappende fulle. I benken i høysetet hadde de ærverdige gamle samlet seg om Hauge. Salmesangen skulle akkurat til å begynne da noen ropte at presten kom ridende. Det ble alminnelig uro i forsamlingen, for man visste at han neppe kom i fredelig hensikt. Noen ville trenge seg fra bordet og gjemme seg, men Hauge sa rolig: «La oss alle sende opp en stille bønn for prestens sjel». Presten steg av hesten, og med ridepisken i hånden, trengte han seg inn i stuen. Alle gikk reddslagne til side, så presten stanset ikke før han kom til bordet. Han stirret på Hauge, som bød fram hånden for å hilse. Men presten løftet bare svøpen og vendte seg mot huset eier, Ommund, og spurt om han torde huse denne landstryker og matprest, «som vil forføre dere til å sove og synge dere inn i himmelen og til å kaste bort hverdagene, nå når dere har så mye å gjøre i hjemmene. Denne mann taler mye om kjærlighet uten gode gjerninger. Kan han nå få omtumle våre lettsindige unge piker og få disse i sin favn, skal vi snart få se følgene».

Presten fikk ikke si mer. Hauge begynte å synge «Vår Gud han er så fast en borg», og allmuen stemte i så det ljomet. Presten snek seg stille ut på kjøkkenet for å se hva som ville hende. Da salmen var sunget, ba Hauge at Guds ånd måtte være til stede og vekke de sikre sovende. Især ville han be at Gud måtte vekke opp de døde norske prester til liv i Jesus Kristus. Forsamlingen gråt og skottet bort på presten, og man mente at til og med prestens øyne var fuktige. Straks etter løste han hesten og gikk stille bort.

Haugiansk forsamling i Heskestad

De fem forstandere, Lars Høie, Ommund Vashus, Svend Dybing, Tore Heskestad og Asbjørn Omdal, samlet ofte gårdsfolket om seg og leste teksten av Johan Arnts huspostille og sang av Hauges sanger. Presten likte det ikke. Han advarte sine sognebarn mot «kjetteren og kvinneforføreren». Han kunngjorde til slutt fra kordøren at alle som holdt seg til Hauges lære, var vantro og kunne ikke motta nattverden. Dette ble et hardt støt for mange. De samlet seg derfor mer og mer i all hemmelighet, men presten hadde sine spioner ute. Da kirken til slutt ble stengt for dem, dannet man en broderring og nøt Jesu legeme og blod i Ommund Vashus sitt hus.

Det kom ofte brev og oppmuntringer fra Hauge, og «broderringen» levde et varmt og ivrig kristenliv. En dag kunne presten forkynne fra prekestolen, at han hadde anklaget Hauge for vranglære, og kongen hadde latt Hauge arrestere for livstid. Med høytidelig alvor la han sine sognebarn i sinne, at de aldri mer måtte la seg forføre av lettsindige plattenslagere (skrønemakere). Hvor hardt dette slaget enn virket, viste det seg at Hauges sæd hadde satt så dype røtter, at de ikke kunne rykkes opp tross alle prestens forsøk. Det merkelige er, at de fem forstanderes etterkommere, mer enn de fleste andre, har fått den nådegave til å rettlede både seg selv og andre inn på veien til himmelen.

Prestens klage over Hauge, sammen med andre opplysninger i denne sak, finnes i prestens arkiv.

 

 

Forfatteren av denne fortellingen, Ole Gabriel Jonasen Ueland (1854-1950), var gardbruker, bygdepolitiker og ordfører i Heskestad i 15 år. I tillegg samlet han mye lokalhistorisk og slektshistorisk stoff.

Ole Gabriel Jonasen Ueland

(foto: geni.com)

Norge i dyp krise

Barn 22 uker gammelt. (tegning Babyverden.no)

Hovedoppgaven til et lands myndigheter, er å verne om sine innbyggere. Når en gruppe av folket fratas sine rettigheter, er det tegn på at landet er i dyp krise.

Vi så det i Kina, og kanskje ser vi det enda. Kommunistene innførte en ettbarns politikk for å få kontroll på befolkningsveksten. De fleste ønsket seg en gutt. Utallige jenter fikk ikke leve, fordi de hadde feil kjønn.

Vi så det i Tyskland. Nazistene prentet inn i folket at jødene var mindreverdig, og ikke fortjente å leve. Konsekvensene var katastrofale. Jødene fikk ikke leve, fordi de var av feil etnisitet.

Vi ser det i Norge. Verdens rikeste land har fra fratatt de ufødte barna sitt rettsvern. Tusenvis får ikke vokse opp. De er så små at verdien av livet deres settes lik null. I Norge har dyrelivet et lovverk som gir det et betydelig vern, og godt er det. Du kan få lang fengselsstraff hvis du begår faunakriminalitet mot truede arter. Plyndring av rovfuglreir er et stort problem, med høy strafferamme. Menneskets reir derimot, er fritt vilt.

Fra Dagbladet (db.no) 25.04.2021

Nylig ble det opprettet sak mot en mann i Sandnes som matet ender. Det var en måke, som var ekspert på å ta maten fra endene. Mannen fikk tak i vingen til måken, og slengte den på vannet. Måken døde, og mannen er i politiets klør. Samtidig vedtar det ene politiske partiet etter det andre, at de vil arbeide for fritt fosterdrap fram til uke 18 eller 22. Folket vårt godtar livsløgnen. Spørsmålet om fosterdrap angår kun kvinnen, tror det norske folk. Barnets verdi blir fornektet. Det er tid for å gråte. Det er tid for å ta til gatene å protestere. «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»

Klipp fra Internett 25.04.2021

Samtidig har spørsmålet om barnets rettigheter en vanskelig side. For ingen bånd er så sterke som bånda mellom mor og barn. Det hender en sjelden gang, at hvis barnet i mors liv får leve, vil både mor og barn dø. Det hender en sjelden gang at hvis barnet får vokse og kan berges, vil mor dø. Liv står mot liv. Da må en i ydmykhet akseptere et umenneskelig vanskelig valg.

Da loven om fritt fosterdrap ble vedtatt på 1970-tallet, gikk kristenfolket fra dør til dør og samlet inn over 600 000 underskrifter til støttet for det ufødte barnet. Mer enn 10 000 gikk i «Ja til livet» marsj i Oslo. Jeg og min generasjon kristne sover. Vi orker ikke å kjempe for livet. Må Gud se i nåde til vårt norske folk. Gud, send vekkelse på ny!

Minnetale om mor

I dag er det mors avskjedsstund som samler oss. Mor fikk leve mange år og var klar for å reise herifra, men samtidig er det et stort tomrom etter henne. Mor var ikke den som preget avisene, hun var av de stille i landet. Men hun var MOR, med store bokstaver. Og det er vel den største hederstittel.

Mor ble født på Tungland 22. februar 1932. Foreldrene hennes var Thomas Fjelde fra Jørpeland og Inga Efteland fra Helleland og Bjerkreim. Mormor og morfar treftes i Stavanger og ble gift våren 1921. Da bosatte de seg i nybygd hus ved sjøen på Tungland. Mor var minstebarnet i søskenflokken på fem. Søsknene var Tore, Marton, Sverre og Ingrid. De to jentene var noen år yngre enn gutene, og det ble derfor knyttet ekstra sterke bånd mellom mor og moster. Bånd som varte livet ut.

Da krigen var slutt i 1945, flyttet mor og foreldrene til Selemork, hvor de forpaktet garden. Det ble et tre-års prosjekt. I 1946 var mor ferdig med folkeskolen, og fikk sin første jobb. Hun var da hushjelp hos frk. Vedø, som var bokhandler på Jørpeland og hadde leilighet hos Bertinius Tungland. Senere ble hun «butikkjomfru» i Lea-butikken og hadde også litt husarbeid for Anna Lea. Det var moster som ordnet med den jobben. Mor likte best at andre ordnet opp for henne. Hun var unormalt beskjeden, og sa selv at hun som barn trivdes best ved skjørtekanten til mor. Når hun ble eldre, var det storesøster som var «støttekontakt». Vi hadde ikke telefon heime mens vi var små. Et fast innslag i hverdagen, var når mor tok sykkelen fatt og syklet til telefonkiosken i Vågen for å «ringe til Ingrid».

Mor og far ble kjent på bedehuset. De ble gift nyttårsaften 1955. Da fikk de flytte inn i leilighet i 2.etasje hos Maggi og Helmer Solgård i Steinhagen på Tungland, og der bodde de til deres eget hus sto ferdig i februar 1963. Torild og jeg ble født mens vi bodde hos Maggi og Helmer, Einar kom ei uke etter at de flyttet inn i det nye huset, mens Sissel kom i 1965. I tillegg mistet de et barn før det var født, i perioden mellom Torild og meg.

Mor sluttet i lønnet arbeid da hun ble gift, men hadde en vaskejobb hos broren Sverre, på Fjelde mek verksted, noen få år før far ble pensjonist. Det var derfor heimen som var mor sin hovedarena. Her sørget hun for stell av oss ungene så lenge det trengtes, for mat og renhold og at hagen så akseptabel ut. Jeg kan kun huske en gang at far kom med et negativt hjertesukk overfor mor. Da hadde han svettet med å klippe hekken, og mor kom stadig med kommentarer om forbedringer. «Hun blir aldri fornøyd», sukket far stille. Mor visste hvordan hun ville ha det, og var ikke redd for å si ifra.

På samme tid som mor ble født, ble foreldrene hennes frelst i en vekkelse på Jøssang. Mor fikk derfor vokse opp i en kristen heim, og var en kristen hele livet. Hun fant sin plass på bedehuset, og her traff hun også far. Der var de også aktivt med gjennom hele livet. Mor sa aldri noe på møtene, til det var hun for beskjeden. Hun var med i Misjonssambandets yngre kvinneforening, helt til helsa sviktet. Hun var også med en periode i en annen kvinneforening. Mor var glad i å synge, og sang i musikklaget på bedehuset i sin ungdom, og som pensjonist ble hun med i damekoret Samklang. Ellers var mor og far med som arrangører av formiddagstreffet på bedehuset.

Mor deltok aldri i politiske aktiviteter. Men det var en sak som hun engasjerte seg i og som rystet henne slik at hun til og med klarte å overstyre beskjedenheten. Da det ble fremmet forslag om endring i abortloven i 1974, ble det i Norge samlet inn mer enn 600 000 underskrifter mot det nye lovforslaget. Mor var en av dem som tok sykkelen fatt fra hus til hus, for å få folk til å skrive under på oppropet som sa ja til livet.

I 1987 fikk mor og far sitt første barnebarn. Da ble Ragne født på Voss sykehus. Siden kom 11 barnebarn og 8 oldebarn. Det var stor stas for mor. Mor var veldig glad i barnebarna og oldebarna, selv om hun ikke alltid klarte å sette så store ord på det. I 1989 flyttet Sissel til Lebesby i Finnmark. Da begynte en ny æra for mor og far. I oppveksten reiste vi aldri på ferieturer. Det lengste vi reiste, var en tur en gang iblant, til Hinna og Vaulen for å besøke moster og onkel Per. Etter at Sissel flyttet til Finnmark, reiste de hvert år dit på besøk. Jeg flyttet også bort fra Rogaland, og mor og far kom ofte på besøk.

Ikke lenge etter årtusenskiftet, begynte helsa til far og skrante. Huset i Steinhagen ble derfor solgt i 2009 og mor og far flyttet til Wallem. Far døde i desember 2010, så mor fikk omtrent 10 år alene. Ikke lenge etter at far døde, merket vi at også mor ble preget av alderdommen, og demenssykdommen satte sitt preg på henne, sakte men sikkert. I juni 2019 fikk hun leilighet på Jonskobergets demensavdeling. Her hadde hun det veldig godt, og ble tatt vare på av personalet på en enestående god måte.

Etter at hun ble dement, forsvant også noe av beskjedenheten. Når jeg leste fra andaktsbok og bibel, ba og sang sammen med henne, kom det som oftest et sukk fra henne: «Det var fint». De sangen vi oftest sang, er de to fellessangene vi synger her i kirken, «Salige visshet, Jesus er min» og «Takk at du tok mine byrder». Andre påskedag hadde vi en sangstund. Vi hørte på sangen «Kven kan seia ut den glede». Siste verset slutter slik: «Hans (Jesus) eg evig væra vil». Da kom det momentant fra mor: Det vil jeg også! Den siste sangstund vi hadde, var på mandagen, den uka hun døde. Da var det Astrid og meg som sang, og det var gripende å merke at mor sang med, selv så svak hun var.

Uka før påske ble mor plutselig dårlig. Legen trodde først det var et slag, men det var det ikke. Men etter den hendelsen, gikk det raskt nedover med mors helse. Tirsdag 13. april merket vi at det gikk mot slutten. Hun sov mye, men var våken i korte øyeblikk. Hun fikk blant annet snakket en siste gang med Sissel på telefonen, før hun ca. kl.12.00 sovnet, for ikke å våkne igjen. Vi merket at hun periodevis hørte hva vi snakket om og gløttet litt på øyelokkene. Hun lå og sov fra tirsdag til fredag 16.4 kl.22.55. Da fikk hun flyttet heim til himmelen, 89 år gammel, mens Sissel og Julianne holdt henne i hendene. Vi søsken, svigerbarn og barnebarn fikk være sammen med mor den siste uka, til tross for smittesituasjonen, noe vi er veldig takknemlige for. Så er det mitt ønske, og mor sitt, at vi må få bli i himlen sammen, vi som var det her på jord.

Vi lyser fred over mors veldig gode minne.

(Minnetale i mors begravelse, Jørpeland kyrkje 23. april 2021)

Predikant og sangforfatter Per Nordsletten

Per Nordsletten og datteren Marit Mølmen

(foto Kjelland 1987)

Per Nordsletten var en kjempe i dobbel forstand. Han ruvet rent menneskelig med sine kjempekrefter, men mest av alt ruvet han som forkynner og åndelig høvding.

Per hadde vært på en av sine mange preiketurer til Nord-Møre. Nå skulle han videre, og en av bøndene i bygda ville gjerne skysse Per til neste preikeplass. Han hadde nok prøvd ved tidligere anledninger også, uten at Per tok imot tilbudet. Bonden syntes dette var uforståelig, og sa til Per: «Det er da merkelig, Nordsletten. Jeg får aldri lov å skysse deg, men mange av de yngre emissærene vil gjerne ha skyss.» Per var kjapp med svaret: «De skulle ikke fått skyss, de skulle heller fått juling med en stokk. Du kan skysse de unge, men jeg går. Folk har da annet å gjøre enn å skysse på meg.»

Langt liv som forkynner

Per Nordsletten begynte som omreisende emissær, kort tid etter at han ble frelst i 1858. Han var da 21 år gammel. Per var bonde på Nordsletten, men kjente kallet til å vitne om sin Frelser også for andre. Om vinteren kunne han være borte i mange uker i strekk, mens han om sommeren for det meste hadde enkle møter i øvre Gudbrandsdalen og i Romsdal. Det var ikke uvanlig at han i slåtta la fra seg ljåen lørdag kveld, skiftet klær og gikk opp mot fem mil om natta. Vel framme hadde han både to og tre møter på søndagen, før han natt til mandag vandret de samme fem mil heim igjen. Mandag morgen var han så klar med ljåen for å fortsette slåttonna. Han fortsatte som predikant fram til han var omtrent 70 år. Da sviktet helsa, først konas og siden også helsa til Per.

Fra: Nidaros 24.10.1947

I Gudbrandsdalen var kristenlivet i Nordslettens ungdomstid, preget av haugianismen. Men det var ved lesning av den svenske forkynneren Rosenius sine skrifter, at han ble frelst. Hans forkynnelse var evangelisk frigjørende, men hadde også markerte trekk fra det haugianske alvor. Det er sagt om Per at han var som en gråstein hugget ut av fjellet, med mange skarpe kanter. Han var seg selv, på godt og vondt. Han kunne være øm og varm, men også så kvass med tunga at folk ble redd han. Han sa rett fram det han mente, og kunne være bitende ironisk.

Per Nordsletten i 40-års alderen (foto Dehli 1928)

Pastor Brekke reiste en tid som forkynner, sammen med Per Nordsletten. I en omtale av Per på hans 85 års dag, skrev han blant annet: «Har man en gang hørt Nordsletten tale, var han ikke lett å glemme. Han var slagferdig som få og det var en høyhet over ham hvor man enn møtte ham. Det var nesten som å sitte i nærheten av et høyt fjell, man kjente seg så liten og fattig. På samme tid var det så usigelig godt og trygt å erfare hans faderlige omsorg og varme hjertelag.»

Nordsletten reiste det meste av livet uten fast ansettelse i noen organisasjon. Fra 1867 ble han ansatt i Det Norske Misjonsselskap i Trøndelag krets. Etter noen år i deres tjeneste, sto han noen måneder i en vekkelse i Horg. Mens han var der, fikk han beskjed fra kretssekretæren om at det nå var så mange som ventet på Per i andre bygder, at han måtte avslutte virksomheten i Horg og reise videre. Dette falt ikke i god jord hos den mektige forkynneren. Han sendte svar tilbake: «Jeg blir i Horg til jeg er ferdig og melder meg herved ut som forkynner i Trondhjems krets av Det Norske Misjonsselskap. Vennlig hilsen. Ærbødigst Peder Nordsletten». Etter dette fortsatte han å reise fritt, både for lokale foreninger, Indremisjonen og Misjonsselskapet. Han reiste mest i Trøndelag og møre og Romsdal fylker, men også noe på Østlandet, og han fikk ofte stå i omfattende vekkelser.

Fra: Agder Tidend 30.01.1925

NMS var hele livet hans hjertebarn. Samtidig var han sterkt knyttet til Den norske kirke. Selv om han kunne være dypt uenig med presten, møtte han opp i gudstjenesten «for eksemplets skyld». Han var kritisk til en del av seremoniene i kirken, ikke minst konfirmasjonen. Da sønnen Jonas skulle konfirmeres, ville ikke Per være med i kirken. Han «ville ikke sitte og høre at konfirmantene står der og lyver». Mot slutten av livet begynte den liberale teologi å få sterkere fotfeste i kirken, noe som smertet Nordsletten dypt. Dette gjorde også at han ble mer fremmedgjort for kirken, og han søkte kontakt med ledere innen Frikirken. Han hadde heller ikke sans for Kinamisjonens radikale lavkirkelighet. En gang kom Ludvig Hope for å ha møter i Orkdal. Da hadde Per reist foran og stengt alle bedehusene for Hope. Han beholdt sitt kritiske syn på Kinamisjonen livet ut, men mildnet i omtalen av dem.

Hope var ellers flere ganger innom på besøk hos Per. En gang var Hope på gjennomreise gjennom Lesja, og ville stikke innom for å hilse på Per. Skysskaren ventet ved veien, og benyttet anledningen til å gi hesten mat. Det varte og rakk før Hope kom tilbake. Da han endelig kom, fortalte han at da han kom innfor døra, hadde Per akkurat startet på andakten, og da den var ferdig fortsatte han å be i 45 minutter. Hope måtte stå på gangen å vente denne timen, før Per endelig sa amen, og Hope kunne gå inn i stua og hilse på ham. Da Per senere fikk høre at Hope hadde stått så lenge på gangen, kommenterte han tørt: «Det var godt for Hope det, så kunne da han også engang få høre en skikkelig bønn.»

Fra: Den Unge Soldat 1968

En ting som særpreget Nordsletten sin tjeneste, var den omfattende sjelesorg han utøvde i brevs form. Pastor Brekke skrev at «om alle disse brev som han har skrevet til nyvakte og eldre troende var samlet, ville det bli mange bøker. Og jeg tror det ville vises seg at de ikke ville bli noen tynne bøker». Mange oppsøkte Per, også til personlig sjelesorg. Da kom de ofte til heimen der han bodde, mens han var på møter. Utallige oppsøkte han også i heimen på Nordsletten. Bygdefolket kjente Nordsletten fra hans kvasse og ironiske side, likevel var det Per de oppsøkte når de trengte hjelp for menneskelig og åndelig nød.

Fra: Kirke og kultur nr.2 1940

Fra: Syn og Segn 1973

Per Nordsletten kunne som nevnt være både kvass og direkte i sin tale. En gang skrev han i et brev med utgangspunkt i fortellingen om dommen fra Mat 25,24ff: «Taler jeg til dem som har penger, så er det alltid unnskyldninger, og noen svarer kaldt: Fattigvesenet får gjøre det. Da tenker jeg, -sette Jesus på Fattigvesenet! Av dem som har hjerte for Jesus i sine lidende lemmer, er det få som har midler». I Hovin i Horg sto Per i vekkelse. En kveld startet han med å si at han hadde hørt at det ville komme en mann på møte, for å forstyrre samlingen. Det ville vært forskrekkelig av meg å ikke si fra, slik at dere kan ta deres forhåndsregler, fortsatte han. Det var like før det brøt ut panikk i stua der møtet var.  Så begynte han å legge ut teksten, og folket forsto hva han mente og roet seg. To uker senere var han på møte i ei annen bygd. Da fortalte han om møtet i Hovin. «Det ble uro mellom folket, men så fortalte jeg at det bare var Satan som kom, manndraperen fra evighet av, og da ble de rolige.»

Fra: Gripsland 2000

Da han ble eldre, hadde han noen ganger med seg yngre forkynnere. Per var en autoritet, som de unge hadde stor respekt for. Han var veldig direkte og til dels krass i sin veiledning av de yngre. En av disse var nevnte M. A. Brekke. Brekke var god til å synge, noe Nordsletten satte ekstra pris på. En gang inviterte han Brekke til noen møter på Lesja. I invitasjonen skrev han blant annet: «Du er ung, og du kan synge for de unge. Og så kan jeg preike, for det gjør jeg bedre enn du. Jeg preiker slik at hele Gudbrandsdalen kunne bli frelst. Men de kommer ikke og hører på meg. Men når du som er ung kommer, da vil også ungdommen møte fram. Så skal jeg hjelpe til.»

Per Nordsletten (t.v.) sammen med Ola Detli og Sylfest Lund i 1870.

(Foto: Bøgda vår 1986)

Sangforfatter

I generasjonene etter Per Nordsletten, er det nok sangene hans som han vil bli best husket for. Nordsletten skrev mange dikt og sanger. Flere av dem var av heller liten poetisk verdi, mens flere andre er noen perler som vil leve lenge blant kristenfolket. Per hadde selv en kraftig og klar sangstemme. På sine mange vandringsturer til og fra møter, sang han ofte av full hals, så folk kunne høre han på lang avstand. Som oftest sang han også flere sanger på møtene hvor han forkynte Guds ord.

Mange av hans sanger kan sammenfattes i to tema, «hvordan jeg er» og «hvordan Jesus er». Det evige mål i himmelen, var også et tema som ofte gikk igjen. I bedehusets sangbok er det med fire av hans sanger og en sang som han har gjendiktet. Hans egne sanger er «Den Gud på hvem jeg tror, meg all min synd forlater», «Jeg kjenner et navn med så deilig en klang», «O min Frelser så kjær, hvor elendig jeg er» og «Vår store Gud gjør store under». Talende nok, er alle disse plassert under emnet «Kamp og seier». Den siste sangen i Sangboken fra hans penn, er en kjær himmelsang. Den heter «For Guds folk er hvilen tilbake». Peter J. Myklebust Moe skrev en sang i 1889, som Nordsletten omarbeidet ganske fritt til den versjonen som brukes i dag.

Per Nordsletten 52 år. (foto Dehli 1928)

Per samlet i 1899 mange av sangene sine i et lite sanghefte, som han kalte «Nogle religiøse sange». Heftet kom i nye opplag i 1903 og 1907. Her har han tatt med alle sine kjente sanger og flere ukjente. Noen er også gjendiktninger av andres tekster.  Det er til sammen 33 sanger i heftet. Utenom de nevnte fem sangene, er kanskje «Englene forkynner fred for de arme kvinner» (skrevet påskemorgen 1880) og «Om jeg forglemmer Zion, så sier Herren Gud» (gjendiktning av Fredrik Engelkes sang fra 1872) de mest kjente. Jeg vil ta med en av de mer ukjente sangene hans, som står på nr.11 i sangheftet hans. Den kan synges på melodien «Våk, min sjel, og bed»:

Jesus kaller deg, kom o sjel til meg.

Ser du ei mitt hjerte bløde, da for deg jeg led og døde

For å redde deg, kom o sjel til meg.

Kan du lenger gå, nå å trede på

Dette blod, som kan deg redde, fra all synd, død og Guds vrede!

Kan du lenger gå, nå og det forsmå?

 

Hva har jeg deg gjort, at du løp så fort

Langt ifra mitt kjød det varme, inn i synd og Satans arme

Glemmer meg helt bort, hva har jeg deg gjort?

 

Kom i hu det hjem, som jeg giver dem

Som meg har på korsgang følger, gjennom storm og grumme bølger

Stille havn og hjem, snart jeg giver dem.

 

Kjære kom i dag, redningen mottak.

Snart jeg døren ellers stenger, deg i pølen grusomt slenger.

Det er alvorssak, kjære kom i dag.

 

I mitt dyre blod, denne livets flod

Kast nå all din synd og våde: For den roper nåde, nåde

Synden rød som blod, kast i denne flod.

 

Blir så veien trang, den er dog ei lang

Legg deg kun inntil hans hjerte, med din nød og all din smerte

Snart blir jubelsang, glemt er veien trang.

Det er lite som er kjent om bakgrunnen for Nordslettens sanger. En prest besøkte Per da han var blitt gammel. Han ønsket å få vite noe om sangenes bakgrunn, men det ville ikke Per fortelle. Han var mer opptatt av hva Jesus har gjort enn hva Per hadde utrettet. Jeg har hørt fortalt at sangen «O min frelser så kjær, hvor elendig jeg er» ble skrevet etter en spesiell hendelse. Per hadde kommet heim etter en lang preiketur og var trett og lei. Han ville gå til fjells, for å slappe av i hytta. Da ville han være alene, selv ikke hunden fikk være med. Men hunden hørte ikke på det øret, og fulgte etter Per. Da ble han så sint at han sparket til hunden. Den hylte, og sprang heim med halen mellom beina. Da ble samvittigheten hans vakt og sangen født. «Kan du have meg kjær, selv så heslig jeg er, da er du en forunderlig Gud». Jeg har ikke funnet skriftlig belegg for denne historien.

Så langt jeg vet har ikke Per Nordsletten gitt ut noen egne oppbyggelsesbøker. Han har imidlertid bidratt i to huspostiller, der mange forfattere har gått sammen om å utgi sine taler. I boka «Kjæmp for kronen» (1889) har Per bidratt med tre taler, og i boka «Kristus vort Liv» (1892) med to.

Per Nordsletten (foto Flå 1994)

Bonde og familiemann på Lesja

Marit og Ole Nordsletten hadde begge vokst opp i Lesja. De ble gift i 1831 og fire år senere kjøpte de det lille bruket Nordsletten. Det var lite dyrket mark på garden, og flere uår fulgte etter hverandre etter at Ole og Marit hadde overtatt garden. Det var derfor en utpreget fattigdom som preget familien. Marit og Ole fikk seks barn, hvorav to døde som små, en druknet i Lesjaskogvannet kun ni år gammel, og to dro til Amerika. Det var derfor kun sønnen Peder (kalt Per), som ble igjen i Norge. Per ble født 16. februar 1837 og døpt 5. mars samme år. Han måtte tidlig delta i arbeidet på gården, men fikk såpass med skolegang at han lærte å skrive og å lese. Allerede som 17-åring måtte han overta garden etter faren, fordi faren ikke klarte å ta ansvaret lenger. Per var normalt høy, men bredskuldret og unormalt sterk. Han kunne derfor ta mange tunge tak, som var nødvendig for å få endene til å møtes. I tillegg til gardsarbeidet, drev han også en tid som sildeselger.

Fra: googlemaps.no

Per var ingen kristen i ungdomstiden. Han levde et verdslig liv, drakk alkohol en gang iblant og var en kløpper til å spille kort. I 1858 var han blitt 21 år. En natt han spilt kort, var han heldig og vant noe penger. Men da ble samvittigheten vakt, og han kjente Guds dom hang over seg. Vel heime gikk han i stallen og stelte hestene, og der falt han på kne og ropte til Gud om nåde. «Det var bare Vår Herre, jeg og hestene som hørte det som gikk for seg der inne i stallen», sa han i ettertid. Og han la til at «det var godt den sterkeste fikk tak i meg. Ellers kunne jeg blitt en farlig kar».

Per Nordsletten si mor Marit. (foto Dehli 1928)

Anne Nordsletten 50 år (foto Dehli 1928)

Året etter at han ble frelst, giftet han seg med Anne Lyftingsmo fra Lesja. Hun var to år eldre enn Per, og en bekjennende kristen. De stifte heim i fattige kår på Nordsletten. Her kom barna Marit (f.1860), Ole (f.1862), Jonas (f.1865), Ingeborg (f.1868), Marie (f.1870) og Eli (f.1874). Alle barna fikk vokse opp og bosatte seg i kommunen. Eneste unntaket var sønnen Ole, som emigrerte til Amerika i 1884. Det ble derfor sønnen Jonas som overtok Nordsletten etter foreldrene i 1901. Jonas og kona Hanna fikk fem barn, og sønnen Per overtok garden etter dem i 1918.

De første årene levde Anna og Per Nordsletten i fattigdom. De bestemte seg derfor for å selge garden til Pers yngre bror Ole, og selv emigrere til Amerika. Familien reiste fra Lesja i 1867, men da de kom til Ålesund fikk de tilbud om å forpakte en større gard på Slinning, like utenfor byen. Etter tre år på Sunnmøre, flyttet familien heim igjen til Nordsletten. Per sin bror, Ole, hadde da bestemt seg for å dra til Amerika, og Per kunne kjøpe garden tilbake. Etter dette ble familien boende på Nordsletten. Foreldrene til Per bodde også på garden, med unntak av fem år i Red Wing i Minnesota i 1878-1883. Ole døde i 1889, mens Marit levde til 1893.

Nordsletten før brannen (foto Dehli 1928)

Vel tilbake på Nordsletten, la Per ned mye krefter i nydyrking. Garden måtte bli større, for at familien ikke skulle sulte. Da han i tillegg fikk bygget ei hytte på fjellet som han leide ut som turisthytte, kom familien ovenpå økonomisk. I 1915 opplevde de en katastrofe på garden. Hovedbygningen på halvannen etasje som Per hadde satt opp i 1886, tok fyr og brant ned til grunnen. Huset var ikke forsikret. Mange hadde anbefalt Per å forsikre eiendommen, også sønnen Jonas hadde talt for det. Men Per var steil som vanlig, og hevdet med styrke at Gud skulle ta seg av den saken. Etter brannen beholdt Per roen, og sa «Det faller jo ikke en spurv til jorden uten av vår Fader vil. Og dette må vel være mer enn en spurv.» Etter brannen ble hele garden forsikret.

Per Nordsletten sin sønn Jonas, kona og de tre eldste barna 

(foto Kjelland 1987)

Anne sin helse begynte tidlig å svekkes. Per innså da at han trengtes heime, og trappet ned forkynnervirksomheten. Året etter brannen, ble helsa hennes forverret, og hun trengte å stelles. Per tok hovedtyngden med stellet, men sønnen og svigerdatteren hjalp mye til. Per fikk selv plager med gikt. I 1920 ble Per rammet av slag og like etter falt han og brakk lårhalsen. Etter det var han sengeliggende fram til han døde 22. november 1923. Kona Anne døde 26. november 1921.

Kista med Per Nordsletten føres bort.

(foto Gudbrandsdalsmusea)

(Sitatene i denne artikkelen er språklig revidert.)

 

Kilder

Arnfinn Kjelland: Bygdebok for Lesja (1987)

Bjarne Kvam: En ordets lansesvinger. M. A. Brekke (1953)

Gunnar Dehli: Per Nordsletten (1928)

Jens P Flå m.fl.: Ein såmann gjekk ut (1994)

Lars Aanestad m.fl.: Kristen sang og musikk (1965)

Olav Hagesæther: Kirken og tiden (1991)

Olav Myrstad: Av liv til liv (1952)

Per Nordsletten: Nogle religiøse sange (1907)

Sangboken syng for Herren

Tobias Salmelid (red): Lundes Sang og salme leksikon (1997)

Torbjørn Greipsland: Tid for å le (2000)

Oppdal Historielag: Bøgda vår (1986)

M. A. Brekke: Omtale av Nordsletten i Namdal Folkeblad 13.06.1922

digitalarkivet.no

googlemaps.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Pionermisjonærene Brita og Johan Albert Skordal

Johan Albert og Brita Skordal i 1891 (foto NLM-arkiv)

Brita og Johan Albert Skordal var blant de åtte første misjonærene som ble sendt ut til Kina for Kinamisjonsforbundet i 1891. Her fikk Johan Albert døpe den første kinese, vunnet gjennom Kinamisjonens arbeid.

Vi vil i denne artikkelen følge Brita og Johan Albert Skordal gjennom oppvekst, utreise til Kina og tjenesten deres der.

Johan Albert Olsen Skordal

Johan Albert vokste opp i en kristen heim i Rekefjord i Sokndal. Han ble født 1. mars 1868. Faren het Julius Olsen og mor hans het Ane Berthine . Julius Olsen (1836-1925) ble født på Immerstein ved Rekefjord. Han ble gift med Ane Berthine Olsdatter (1834-1925) fra nabobygda Rekedal. Etter at de ble gift, slo de seg ned i Rekefjord, hvor Julius først var handelsmann, men han gikk snart over til sjøfart og ble skipper på ei frakteskute som gikk med fisk i utenriksfart. Julius og Ane Berthine hadde seks barn, Ola Martin (1863-1879), Oskar Reinert (1865-1866), Johan Albert (1868-1896), Othilde Regine Emilie (1870-1955), Marie (1874-1909) og Marselius Reinert (1880-1977). Litt før 1885 flyttet familien til Strandgaten 48 i Sokndal, hvor de ble fram til 1897.

Rekefjord, Sokndal

I Sokndal var det mange kristne på den tiden. Ane Berthine og Julius var også frelst, og hadde et rikt andaktsliv i heimen. Vekkelsen ved Hans Nielsen Hauge nådde også Sokndal rundt 1800, og flere ble kristne. Det var også noen lokale haugianske predikanter, som virket mye blant sine sambygdinger første halvdel av 1800-tallet. Vinteren 1871-72 var Lars Oftedal vikarprest i Sokndal, og det brøt ut en stor vekkelse i bygda. Vekkelsen nådde ikke minst arbeideren ved gruvene i Blåfjell. Det var derfor et rikt kristenliv, både i heimen og i bygda, da Johan Albert vokste opp.

I 1897 valgte Ane Berthine og Julius å flytte til Stavanger, til et nytt hus i Øvre Strandgate 37. Hvorfor de flyttet, vites ikke, men kanskje var han begynt å kjenne på alderen, og behov for annet arbeid. I 1900 fikk han arbeid i et skipsopphuggingsfirma i Stavanger. Her arbeidet han til han ble pensjonist. De to eldste barna deres døde, mens familien enda bodde i Sokndal. To døde som misjonærer i Kina, de kommer vi tilbake til. De to barna som overlevde foreldrene, var Othilde som ble gift med en bonde på Laland på Klepp, og Marselius som var sjømann og bosatt med sin familie i Sokndal.

Ane Berthine med barnebarna etter Marie Helland i 1909.

Datteren deres, Marie, ble gift med Ole Johannes Helland fra Sunnmøre. Han kom til Kina i 1902, mens hun kom året etter. De ble gift i Kina og fikk fire barn. Kort tid etter siste fødselen, ble Marie syk og døde i januar 1909. Ole Johannes kom da heim med barna. De bodde først hos Ane Berthine og Julius, men sener ble to plassert hos tante Othilde på Laland og to i en misjonsheim i Ålesund. Ole Johannes reist ut igjen til Kina i 1910 og kom tilbake til Norge i 1919. Han var da først ei kort tid forkynner, før han ble rektor på Fjellhaug misjonsskole. Han døde imidlertid brått i 1924, kun 50 år gammel. På sine eldre dager, flyttet Ane Berthine og Julius til datteren Othilde på Laland. Othilde hadde i 1920 enda søsteren sine to barn i pleie. Det var Arnold og Agnes Helland. Både Ane Berthine og Julius ble over 90 år gamle. Begge døde i 1925, med noen måneders mellomrom.

Minneord etter Julius Olsen i Aftenbladet 13.10.1925

To avgjørende møter med Gud

Johan Albert ble konfirmert i Sokndal kirke 1. oktober 1882. Som 15 åring begynte han på middelskolen i Egersund. En dag mens han gikk det andre året på middelskolen, var han ute på byen. En eldre mann kom bort til han, tok han i trøya og sa: «Du, Gud har bruk for deg». Like snart som han kom, forsvant den gamle mannen igjen. Den gamle var lekpredikant Daniel Bore fra Jæren.

Denne hendelsen ble så alvorlig for Johan Albert at han gikk rett heim og ba til Gud. Han kjente seg som en stor synder, men opplevde der og da å bli satt i frihet. Denne dagen kom Johan Albert gjennom til bevisst liv i Gud. Noen dager sener kom Madagaskar misjonær Lars Jakobsen Røstvig til Egersund og hadde et møte for Det Norske Misjonsselskap (NMS). Johan Albert møtte opp, og på dette møtet fikk han misjonærkallet. Etter møte gikk han heim til seg selv, bøyde kne og gav sitt liv i Guds hånd.

Da han var ferdig på middelskolen, søkte han i 1887 på Misjonsskolen i Stavanger med tanke på utreise som misjonær for NMS. Han passerte det første nåløyet, men kom likevel ikke inn. Dette fordi det var langt flere søkere enn det var plasser til. At han ikke kom inn på Misjonsskolen, var et voldsomt slag for han. Han ba Gud om å bli løst fra misjonskallet, men uroen var der fremdeles. Istedenfor misjonsskole, gikk han på Stavanger Latinskoles Gymnasium og tok eksamen artium. På gymnaset lærte han bl.a. engelsk og fransk. På fritiden var han søndagsskolelærer og var med i besøkstjeneste ved sykehusene i Stavanger.

Johan Albert Skordal

Mens han tok disse studiene, fikk han kontakt med misjonsvenner som arbeidet for å få i gang misjonsarbeid i Kina. En av disse var sambygdingen Sigvald Netland. Sigvald reiste til England allerede høsten 1889, med tanke på misjonærtjeneste i Kina. Han reiste videre til Amerika våren 1890 og til Kina høsten 1890. Han reiste til Kina med støtte fra noen medlemmer av Hauge Synoden i Amerika. Johan Albert ble antatt som misjonær for et nytt misjonsselskap som var under stifting, og som fikk navnet Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund.

Brita Nilsdatter Vestervik

Nils Johannessen overtok husmannsplassen Sauahola under garden Vestervik i 1860. Vestervik ligger like nord for Gjermundshamn i Kvinnherad kommune. På den tid hørte Vestervik til Varaldsøy kommune. Nils ble født i 1819 og giftet seg i 1855 med Elisabet Olsdatter Fosse, som var 14 år yngre. Det var Nils sine foreldre som drev Sauahola fram til 1860. Jeg har ikke funnet hvor mange barn Elisabet og Nils fikk, men det var minst sju. Brita ble født 30. januar 1867. Som barn grublet hun ofte over de evige spørsmål, men kom etter hvert bort fra Gud. Hun ble konfirmert høsten 1881, noe som gjorde sterkt inntrykk på henne. Presten hilste henne med «farvel i Gud, så farer du alltid vel.» Dette fulgte henne siden.

Brita Vestervik 1891

Det var trange kår i heimen på husmannsplassen, så Brita måtte tidlig ut i arbeid. I 1887 døde mor hennes brått og uventet, kun 54 år gammel. Dette ble en alvorlig vekker for Brita, og hun ble minnet om at livet var kort. Hun begynte i sin nød å rope til Herren om nåde og syndenes forlatelse. Ikke lenge etter rant nådens solstråler inn i hennes mørke sjel, og hun fikk tro seg frelst. I 1889 døde også far hennes. Han ble 70 år gammel. Det ble notert i dødsattesten at han var «sinnssyk husmann».

Ikke lenge etter at Brita ble frelst, fikk hun høre om hedningenes nød. Dette grep henne sterkt, og hun kjente på en trang til å reise ut og forkynne evangeliet for dem. Hun ba om at hvis det var Guds vilje, måtte han legge det til rette for henne at hun fikk reise ut. Like etter kom hun i kontakt med misjonsvenner i Bergen, som hadde kall til å drive misjonsarbeid i Kina. Hun ble antatt som misjonær av sentralstyret i Bergen i 1890. Styret ba henne reise til Oslo for å ta en diakonisseutdannelse der. Denne var hun ferdig med våren 1891.

Brita Vestervik sin barndomsheim

Avskjed med slekt og misjonsvenner

Det var stor høytid, da kinamisjonsvenner fra Vestlandet og Sørlandet samlet seg i Bergen i mai 1891 for å stifte den nye organisasjonen. Da skulle også de første åtte misjonærene formelt ansettes. To av de åtte misjonærene, var Brita Vestervik og Johan Albert Skordal. De andre seks var Gjertine Aarrestad fra Sokndal, Johannes Brandtzæg fra Abelvær i Namdal, Henrik Seyffarth og Ludvig Johnsen fra Mandal, Ole Mikkelsen Sama fra Harstad og Knud Stokke fra Isfjorden i Romsdal.

Etter generalforsamlingen i Bergen reiste de mannlig misjonærene rundt på Vestlandet for å forkynne Guds ord og inspirere til misjon i Kina. Sommeren hadde misjonærene fri for å ta avskjed med sine kjære. 5. september treftes Brandtzæg, Sama og Stokke i Kristiansund, for å ha en rekke avskjedsfester sørover kysten. 20. september møttes alle utsendingene i Bergen for den store avskjedsfesten der, mandag 21. september. Misjonærenes kallsbrev ble undertegnet onsdag 23.9, dagen før avreise fra Bergen. Da båten la fra land, var kaien i Bergen stapp full med folk som ville ta avskjed. Med på turen sørover var også de fleste av fellesstyrets medlemmer. Båtturen endte i Stavanger, og derfra bar det umiddelbart med tog til Egersund.

I Egersund var bedehuset dekket til stor fest klokken 18.30 da utsendingene, fellesstyret og en stor flokk misjonsvenner ankom fredag 25. september. Festen ble åpnet av losoldermann Birkeland før Jonas Vatne talte ut fra Joh 15,16. I matpausen fortalte Johannes Brandtzæg om siste nytt fra Kinamisjonen og situasjonen i Kina. Etter pausen hadde formannen i fellesstyret, Nils Arnetvedt en tale, før det var hilsener fra misjonærene Seyffarth, Sama, Johnsen og Skordal. Misjonsfolket hadde god tid denne kvelden, for etter misjonærens hilsener, var det nye taler av Thormod Rettedal, emissær Rasmussen og Br. P. Mugaas.

Dagen etter festen, reiste misjonærene tilbake til Stavanger. Søndag kveld den 27. september, var det tid for avskjedsfest i Misjonshuset i Stavanger. Festen startet med tale av sokneprest Lars Oftedal, ut fra Jer 1,10. Etter Oftedals tale, var det matpause, før Brandtzæg og Stokke talte. Det var hilsen av generalsekretær Lars Dahle i NMS. Han talte mest om forholdet mellom de to misjonsorganisasjonene. Etter Dahle var ferdig, var det hilsener ved Seyffarth, Skordal og emissær Rasmussen, før Thormod Rettedal avsluttet det hele med en andakt over ap.gj 20,32.

De åtte Kinamisjonærene som reiste fra Stavanger 29. september 1891.

F.v. Brita Vestervik, Ludvig Johnsen, Henrik Seyffarth, Knud Stokke 

Johan Albert Skordal, Johannes Brandtzæg, Ole Mikkelsen Sama 

og Gjertine Aarrestad

Underskriftene på kallsbrevet til Brita Vestervik og Gjertine Aarrestad.

Mandagen gikk med til de siste forberedelser og avskjeder med familiene. Om kvelden var fellesstyret og utsendingene samlet til en avskjedssammenkomst der fellesstyret hadde ei forbønnshandling for misjonærene. Her ble det først lest noen ord fra Bibelen, før alle knelte i inderlig bønn for misjonærene. Samlingen ble avsluttet med at fellesstyrets medlemmer la hendene på hodene til misjonærene og nedba Herrens velsignelse over dem. Dette var i praksis den første misjonærinnvielse i Kinamisjonen. Avreise var bestemt til tirsdag morgen 29. september. Båten de skulle reise med var dampskipet «Frithjof». Den var innom Stavanger på sin rute mellom Bergen og Newcastle.

Kaien i Stavanger var fullsatt, da misjonærene var klar til avreise. De frammøtte sang salmen «Å. tenk når en gang samles skal», før en ba Den apostoliske velsignelse over de ni som nå var klar til avreise. Mens båten la fra kai, stemte misjonærene i sangen «Så vil vi nu sige hverandre farvel». I tillegg til de åtte misjonærene fra Kinamisjonsforbundet, var også Bertine Eriksen med på turen til Kina. Hun var forlovet med Sigvald Nedland, som var ankommet Kina året før.

På reisen over Nordsjøen, var det urolig sjø, med storm i kastene. De fleste misjonærene ble sjøsyke. Bertine Eriksen var ganske medtatt, mens Sama og Skordal var vant med sjøen, merket ikke noe til sjøsyken. I Newcastle ble de mottatt av sjømannsprest Dahl, som hjalp dem. De fikk telegrafert til agenten for båten som skulle føre dem til Amerika, og han møtte dem på jernbanestasjonen i Liverpool og hjalp dem til et hotell, hvor de skulle bo til Amerikabåten skulle gå lørdag 3. oktober.

Avskjedsdikt skrevet av Johan Albert Skordal (fra Utsyn)

Til Amerika

Reisefølget hadde bestilt plass på den billigste båten, til overfarten til Amerika. S.S. Oregon hadde helst en dårlig standard, og var urolig i bølgene. Da de gikk om bord 3. oktober, hvisket Bertine Eriksen i øret til Knud Stokke: «Herren er min hyrde», noe som ble til trøst for ham med tanke på overfarten til USA. Etter kort tid om bord, angret misjonærenes leder, Johannes Brandtzæg, at han ikke hadde bestilt en annen båt. Han skriver i et reisebrev at «dukene i spisesalen var veldig skitne, knivene rustne og at gaflene og skjeene ikke var rene.»

S.S. Oregon (bilde: shipwreckworld.com)

Da de kom ut i Irskesjøen, blåste det opp til full storm. Den varte i fem døgn, og alle utenom Skordal og Sama ble sjøsyke. Onsdag 7. oktober fikk båten maskinskade, og den drev 80 mil ut av kurs, mens motoren ble reparert. Torsdag stilnet stormen, og sjøsyken forsvant. På søndagen var det gudstjeneste på engelsk ombord. Flere av misjonærene hadde imidlertid problemer med å forstå hva som ble forkynt, på grunn av manglende engelskkunnskaper. Om morgenen tirsdag 13. oktober så reisefølge New Foundland, og dagen etter begynte de innseilingen mot Quebec og ankom dit torsdag. Her ble de mottatt av den norske sjømannspresten, og de fikk også hilse på flere norske sjøfolk. Senere samme dag, reiste de videre mot Montreal, og ankom dit fredag. Her skiltes reisefølge. Brandtzæg, Johnsen, Aarrestad og Eriksen reiste vestover i Canada, for overfart til Kina, mens resten av følget skulle stanse igjen en vinter i Amerika. I Amerika skulle de studere, og reise rundt til de norskamerikanske menighetene for å samle støtte til misjonsarbeidet i Kina.

Johan Albert, Brita, Knud Stokke, Ole M. Sama og Henrik Seyffarth ble i Montreal til mandag. Da gikk ide om bord i et tog, som skulle føre dem til Minneapolis. Turen tok tre døgn. Sama og Stokke skulle lese engelsk ved et universitet i Minneapolis, mens Johan Albert og Henrik Seyffarth skulle lese teologi og andre aktuelle fag ved Hauge Synodens seminar i Red Wing, omkring fem mil sørøst for Minneapolis. Brita ble også med til Red Wing, hvor hun hadde en huspost og leste engelsk på fritiden. På Red Wing seminaret leste Johan Albert mye om Kina, og underveis fikk de nyheter om at noen misjonærer i Kina hadde lidd martyrdøden på grusomt vis. Til tross for det, skrev Johan Albert i et brev heim: «Jeg lengter virkelig etter å komme ut».

En tøff forkynnerferd

I jule- og nyttårsferien, skulle de mannlige misjonærene reise i de norske områdene i Midt-Vesten for å forkynne Guds ord. Johan Albert skrev et referat fra denne turen, som vi tar med i sin helhet:

«Hør nå litt om min præriereise. Jeg har reist både i Nikollet, Renville og Lac Qui Parle fylker (i Minnesota) og talt Guds ord og misjonens sak. Herren har vært med, så jeg har fått se at Ordet er blitt til velsignelse og liv hos mange, og til alvorlig uro hos enkelte. Men det er jo også en velsignelse. Fra 19. desember til 12. januar har jeg reist hver eneste dag. Aldri har jeg hatt en slik jul. Første juledag holdt jeg på å fryse fordervet på prærien i «Norseland». Vi nådde dog fram til folk, og etter å ha varmet oss litt, var vi all right både han som kjørte og jeg. Vi fortsatte vår vei til kirken, hvor jeg skulle tale. Det var kaldt i kirken, så tennene klapret i munnen da jeg steg opp på prekestolen. Men det ble et velsignet møte med de få folk, så jeg frøs slett ikke da jeg steg ned igjen.

På slike reiser kan man oppleve forskjellige ting. En kveld skulle jeg søke nattely hos en bonde i Lac Qui Parle. Jeg ble sendt opp på loftet, hvor det var isende kaldt. Jeg kunne se ut gjennom sprekkene i taket. Jeg krøp i sengen det forteste jeg kunne og sovnet snart. Men om natten røk det opp med en skikkelig snøstorm, som også trengte inn gjennom det glisne taket. Jeg sov godt, og visste ikke noe om dette. Men i søvne merket jeg likevel at det ble kaldt om hodet, og jeg trakk det uvilkårlig under dynen. En stund etter våknet jeg og merket at hodet var dyende vått. Håret var nemlig føket fullt av snø, som siden var begynt å tine. Jeg pakket meg imidlertid godt ned og la meg på ny til å sove. Under søvnen hadde nok klærne glidd av, for om morgenen var håret mitt frosset og snøen lå over det hele. Da jeg kom ned, sa mannen: «Jeg tenker nok du fikk hvitt sengeteppe, selv om vi ikke hadde noe slikt.»

Dette har likevel alt sammen ingenting å bety. Jeg venter det langt verre i Kina. Likevel, send meg ut! Jeg er rask og frisk og takker Gud for alt. Jeg er fullt ut lykkelig for å få gå som en Herrens tjener til Kina. Jesus har ofret sitt syndfrie liv for meg. Derfor skylder jeg ham alt. Ja, om jeg hadde ti liv, skulle alle stå i hans tjeneste. Gud hjelpe meg i nåde å bli tro. Da dette var i juletiden, og folket skulle ofre til sine prester, kunne jeg ikke forvente noe større offer til Kinamisjonen. Likevel kom det inn over 59 dollar.»

Red Wing Lutheran Seminary 1915

Med Kina som mål

I løpet av vinteren ble Brita og Johan Albert forelsket, og på nyåret 1892 ble de forlovet. Bryllupet ble bestemt til etter ankomst Kina. Studiene ble avsluttet til påske. Da hadde Johan Albert fått husrom i Abercrombie i Nord-Dakota. Her brukte han all sin tid til å samle folk om Guds ord og misjonen. Jeg antar at han var innom de fleste steder i Nord-Dakota, hvor det var nordmenn, men vet at han var innom Fargo og Grand Forks. Han var i Nord-Dakota ut juni måned. Hvor han var i juli og august, har jeg ikke funnet ut. Brita hadde fått kontakt med en engelsk familie i Iowa, som hun bodde hos fram til avreisen til Kina. Hovedhensikten med å ta inn hos denne familien, var at hun da kunne få praktisere engelsken hun hadde lært på Red Wing.

Misjonærene hadde avtalt å treffes i San Fransisco i begynnelsen av september, og hadde bestilt billeter med S.S. Gaelic til Japan. Her skulle de bytte båt, som skulle ta dem videre til Shanghai. Båten la fra kai 6. september 1892. Knud Stokke ble ikke med videre. Han skulle fortsette noen måneder til med forkynnervirksomhet. Men det var kommet en ny utsending fra Norge, som slo følge med dem. Det var Sofie Clausen fra Drammen, som var ansatt som misjonære for Kinamisjonen. I tillegg var det en svenskamerikansk misjonær om bord. Han het Nelson, og skulle til Kanton i Kina. Standarden på Gaelic var mye høyere enn båten de reiste med over Atlanterhavet. Den første uken om bord, hadde de fint vær med rolig sjø. De var med på en engelsk gudstjeneste, og de hadde selv bibeltimer som foregikk på engelsk. 13. september møtte de en storm, men den var kortvarig.

Reisen videre gikk også uten problemer og 22. september kom de til Yokohama i Japan. Her ble de noen dager. 25 september besøkte de en kirkegård i Yokohama, og Johan Albert sendte en betraktning til Kineseren om dette besøket. Det var på mange måter deres første møte med Østens hedenskap. De tok også tog til Tokyo, for å se landets hovedstad. Ferden gikk videre med ny båt 27.9, og de ankom Kobe to dager senere. Det hadde vært storm underveis langs den Japanske kysten, så alle unntatt Johan Albert hadde vært sjøsyke. I Kobe traff de noen svenske misjonærer, og det var også tid til en omvisning i byen. Neste stopp var Nagasaki. Her lå det et norsk skip i havnen. Misjonærene oppsøkte D.S. Nordmand og dets kaptein Jonasen. De fikk holde møte om bord, og Sama traff til og med en kjenning. Mens de var i Japan skrev Johan Albert i dagboka si, mens han tenkte på overfarten fra Amerika: «Jeg må og tenke på hvor stor gleden vil bli når vi engang skuer de himmelske strender etter den lange og farefulle livets reis. Å, herlige dag! Når vi etter endt vandring skuer toppene av Sion, da skal vi «hvile oss i rosendale og uavlatelig med Jesus tale». Den 24 år gamle Johan Albert visste ikke da at den dagen kun var fire år fram i tid.

På plass i Kina. F.v. Henrik Seyffarth, Nils Arnetvedt, Johan Albert Skordal

og Ole Mikkelsen Sama

Språkstudier i Hankow

Båten fra Japan ankom Shanghai 4. oktober. De ankret opp litt utenfor byen, og ble fraktet til lands med en mindre båt. Turen til land tok to timer. Ludvig Johnsen var i Shanghai for å møte dem, og gjensynsgleden var stor. Men det var også en nedtur, for de fikk vite at lederen deres, Johannes Brandtzæg, hadde reist tilbake til Norge. Reisefølget ble i Shanghai i tre dager, og satte kursen med elvebåt mot Kinas innland den 7. oktober. Målet var Hankow, hvor misjonens foreløpige kontor var. Underveis opplevde de at naturen ble mer vakker, jo lengre inn i landet de kom. En dag møtte de en stor sverm med gresshopper, som dekket hele himmelen. Gresshoppesvermer var en stor plage i Kina på den tiden. Båtturen til Hankow tok fire dager, og de ankom tidlig om morgenen, 11. oktober. På kaien sto Gjertine Johnsen og tok imot dem. Gjertine (født Aarrestad) og Ludvig Johnsen var tidligere dette året blitt gift. Gjertine hadde vært alene i Hankow i to uker, og opplevd at kineser hadde forsøkt å tenne på huset deres.

Mens de gikk mot huset de skulle bo i, fikk de hilse på den kommende språklæreren deres, og på flere kristne kinesere. Vel framme, hadde Gjertine en andakt for de nyankomne, og hilste dem med bibelverset «Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen vedholdende i bønnen». Sener på kvelden fikk de være med å feire Sigvald Netland sin bursdag, sammen med andre norskamerikanske misjonærer. Da var de 14 norske og en danske samlet. Norskamerikanerne bodde i et hus rett over gaten for de norske, så de hadde daglig omgang med hverandre. Allerede dagen etter ankomst Hankow, startet de med å lære kinesisk.

Det meste av tiden fram mot jul gikk med til språkstudiene. Men i midten av desember, kunne Johan Albert legge ut på sin første evangeliseringstur, sammen med Ludvig Johnsen. I det de var klar til avreise, kom det melding om at to utenlandske misjonærer var drept ett annet sted i Kina. Ludvig og Johan Albert reiste likevel, «i tro til ham som eier våre liv.» Utlendinger var svært upopulære i Kina på den tiden, og det var vanlig at de ble trakassert når de viste seg i gatene. Ofte ropte folk «utenlandske djevler» mot dem. Bestemmelsesstedet for Ludvig og Johan Albert lå fire norske mil unna. Først måtte de gå gjennom Hankow. Etter noen timers gange, kom de til en landsby hvor en kristen kineser hadde forkynt Guds ord i ti år. Nå var det ti kristne i landsbyen, som kom sammen for å høre evangeliet. Da de var på besøk hos denne kinesiske kristne lederen, veltet plutselig en stor flokk kinesere inn i huset for å se på og føle på de «utenlandske djevlene». Etter en god pause fortsatte de på sin vandring

Sent på kveld, lenge etter at det var blitt mørkt, kom de endelig fram til bestemmelsesstedet. De skulle få overnatte i heimen til kineseren som de hadde med i reisefølge som guide. Skordal skildrer i et brev hvordan det så ut i huset de kom til. «Langs den ene veggen var det seks avlukker, akkurat som båser i norske fjøs. I den første lå kua, i den andre guidens foreldre, i den tredje guidens søsken, i den fjerde lå grisene, i den femte guiden og hans to koner og to barn, mens den sjette og fineste ble tildelt gjestene fra Norge». Første dagen på stede tilbrakte de stort sett i senga. Været hadde slått om, med regn og kulde, så eneste sted de kunne holde varmen, var i senga. Dagen etter var været bedre og de tok en utflukt til en landsby ei mil unna. De to påfølgende netter fikk de overnatte hos en venn av guiden, men det ble lite søvn på grunn av bråk og dårlige senger. Dagene brukte de til å vitne om Jesus og til å selge ny testamenter. Turen varte i fire dager, og misjonærene kom vel heim igjen tirsdag 13. desember.

Like over nyttår i 1893, giftet Brita Vestervik og Johan Albert Skordal seg. Dermed besto misjonærflokken av to ektepar, to enslige menn og ei enslig kvinne. Det meste av året gikk ellers med til språkstudier og bygging av misjonsstasjon i Hankow. Ludvig Johnsen var byggeleder, og et stort og flott bygg sto ferdig til innvielse 18. juni. Da hadde Johnsen og Seyffarth vært på inspeksjonstur til Laohokow, hvor det var bestemt at misjonens hovedkontor skulle være. De fikk leie et hus i byen, og det ble bestemt at Gjertine og Ludvig Johnsen skulle flytte dit på ettersommeren. Ludvig var nå blitt så god i kinesisk, at det var mulig for han å starte opp med misjonsarbeid.

Slik skulle det imidlertid ikke komme til å gå. Andre halvår av 1893 skulle bli et halvår fylt av mye sorg, men også gleder. 17. juli ble Gjertine og Ludvig foreldre for første gang. De fikk ei jente som de kalte for Lilli. Tre uker senere ble Lilli farløs. Ludvig ble syk, og døde 6. august. Gjertine og Lilli ble derfor værende i Hankow en tid framover. 26. oktober var en ny gledens dag i den lille norske misjonærflokken i Hankow. Bertine Eriksen som hadde reist ut sammen med Kinamisjonens misjonærer i 1891, hadde giftet seg med Sigvald Netland. Nå ble de foreldre til lille Sigfrida Birgit. Hun skulle imidlertid ikke få beholde mor i mange uker. Bertine ble syk og døde 8. desember. På det tidspunktet var Brita høygravid, og hun fødte sin førstefødte ei uke etter Bertines død. Gutten fikk navnet Julius Ambrosius og fødselsdagen var 16. desember 1893. I løpet av 1893 ble det heldigvis også noen forsterkninger i misjonærflokken. Nils Arnetvedt kom ut som nye leder for misjonsarbeidet etter Brandtzæg. Det kom også to kvinnelige misjonærer, Anna Haaland og Caroline Volckmar. Caroline var forlovet med Ole M. Sama, og de ble gift like etter at hun kom til Kina.

Under språkstudiet ble Johan Albert og to andre misjonærer angrepet av «klimatfeber». Det ble en troskrise for dem. Johan Albert sa til legen som behandlet ham: «Vi er ikke kommet herut for å være syke, men for å arbeide for Kristus». Legen svarte rolig: «Dere er kommet hit ut for å gjøre Guds vilje». Det ble til hjelp for de syke.

Tsin-shan-kiang

Tsin-shan-kiang misjonsstasjon

Språkstudiene fortsatte for den lille familien Skordal, fram til sommeren 1894. I slutten av mars etablerte Caroline og Ole M. Sama og Henrik Seyffarth seg i Laohokow. De andre misjonærene ble boende i Hankow. I månedsskiftet mars-april 1894 reiste Johan Albert og Nils Arnetvedt på en undersøkelsestur til Künchow, som lå ni mil oppfor Laohokow. De planla å etablere en misjonsstasjon i den byen, og at familien Skordal skulle være plassert der.

På turen, som gikk med elvebåt, hadde de to misjonærene med seg en kinesisk kokk og tjener. Halveis til Künchow passerte de byen Tsin-shan-kiang (betyr: havnen ved de grønne høyder). Her gikk tjeneren i land for å kjøpe ei krukke som de kunne ha vann i. Han hadde vært uheldig og mistet i elva, den krukka de hadde med fra Hankow. Kokken kom til en embetsmanns butikk i Tsin-shan-kiang, og her forklarte han hvilket reisefølge han var i. Embetsmannen ba tjeneren si at han ønsket å hilse på disse utlendingene. De møtte opp og ble veldig godt mottatt. Masse folk samlet seg rundt dem, og embetsmannen forklarte dem hvem utlendingene var. Han inviterte dem deretter på middag. Etter måltidet reiste de videre til Künchow, men der viste det seg vanskelig å få til noe misjonsarbeid på det tidspunkt.

Johan Albert Skordal

Embetsmannen i Tsin-shan-kiang hadde tilbudt misjonærene å leie en eiendom, og de norske bestemte seg for å takke ja til tilbudet. De ville bruke Tsin-shan-kiang som utgangspunkt for senere å nå Künchow. Brita og Johan Albert ble av konferansen plassert på den nye misjonsstasjon Tsin-shan-kiang. Planen var at de skulle starte opp høsten 1894. Johan Albert hadde vært syk den sensommeren, så helsen var svak. Under sykdommen fikk han et bibelvers som talte sterkt til han: «Jeg skal ikke dø, men leve å fortelle Herrens gjerninger.» (Salme 118,17). Etter det ble han frisk.

Da Johan Albert og Ole M. Sama reiste til Tsin-shan-kiang den 16. november, for å ta huset i ettersyn og å pusse det opp til beboelig standard, viste det seg at huset ikke tilhørte embetsmannen. Vel framme i Tsin-shan-kiang måtte de bruke to dager på å forhandle med huseier, leieboere og en nabo om ulike spørsmål. Embetsmannen var deres særdeles blide mellommann. Hver gang en del-avtale var undertegnet, tok han Sama rundt livet og svinget han rundt mens han lo. Han ville gjøre det samme med Skordal, men han var så lei seg for alle problemene, at han nektet. Mot kvelden ropte embetsmannen at han var lei av all forhandlingene, og inviterte nordmennene over til sitt eget hus dagen etter. Sama fikk roet han ned, og de satte seg på en benk. Der sovnet Sama. Akkurat idet han hadde sovnet kom alle mellommenn jublende inn i huset og sa at nå var alt ordnet. Det ble imidlertid lange forhandlinger også om leiekontrakten. Først klokken fire om natten, kunne de endelig skrive under kontrakten.

Johan Albert som skrev om dette til Kineseren, avsluttet brevet med følgende: «Det er nok på tide å slutte disse linjer, som er skrevet under hedningers skrål og skrik, larm og dundring, støvneddryssing, kattemjauing, hundepiping og rottegnaging fra alle kanter. Man kunne alvorlig talt bli nervøs, og vi blir det vel til slutt også, tenker jeg. Jeg vil slutte brevet med en bønn om at hedningene må vinnes og frelses, så dette forberedende arbeid må være til Herrens ære. Det er flere av de kinesere vi har vært i berøring med, som vi ser fremtiden i møte med håp.» De brukte en måned på å reparere huset og eiendommen, og 15.desember kunne endelig resten av familien Skordal flytte inn. Da var det jul, nyttår og kinesisk nyttår, så det var ikke mulig å komme i gang med misjonsarbeid før i februar 1895.

Det nye året startet rolig for den lille familien på Tsin-shan-kiang misjonsstasjon. I midten av januar var Johan Albert en snartur til Laohokow for å ordne med siste utbetaling av lønn for året før. Han hadde vært kasserer for misjonsarbeidet, men nå overleverte han regnskapet til en av kollegaene. Videre ut over våren, var han på to turer for å vurdere nye muligheter for å opprette misjonsstasjoner. I påsken fikk også Brita og Julius være med på tur. Da dro familien til Laohokow for å feire påske sammen med kollegaene der. I referat heim skrev Johan Albert at påskeferien opplevdes «meget kjært».

Ominnredningen av misjonsstasjonen fortsatte ut over våren. I et stort rom i første etasje av hovedbygget, som vendte ut mot gaten, ble det åpnet et kapell. Johan Albert hadde en kinesisk evangelist som medarbeider. Evangelisten hadde møte med andakt og samtale to timer hver formiddag og ettermiddag. I tillegg solgte han bøker. Johan Albert selv deltok av og til med andakter. Om søndagene var det formiddagsmøte og bønnemøte om ettermiddagen. På bønnemøtet deltok Brita og Johan Albert, evangelisten og hans hus og dåpskandidatene. En stor hendelse skjedde i mai dette året. Da ble nemlig de tre små barna til evangelisten døpt. Dette var de tre første kinesere som ble døpt ved Kinamisjonens arbeid. I tillegg var det fire voksne som gikk til dåpsopplæring. Johan Albert ble også kalt ut til to kritiske opiumstilfeller. Den ene pasienten var nesten død da han ankom, og kunne ikke reddes. Den andre, en 20 års gammel gutt, ble med nød og neppe berget. Denne gutten begynte etterpå å gå på møtene i kapellet.

Brita Skordal

I juni var det et kraftig uvær, med påfølgende flom i Tsin-shan-kiang. Elva gikk over sine bredder og tjue hus ble oversvømt. I tillegg ble to hus totalskadd av elva. Mange måtte flykte, og søkte tilflukt i kapellet. Det var overfylt med mennesker i tre døgn, før de fleste kunne flytte heim igjen. Denne gjestfriheten var kineserne veldig takknemlige for. Mandarinen (den øverste embetsmannen) for området, hadde tilhold i Künchow. Misjonærkonferansen kjøpte ei klokke til ham, som takk for at han var positiv til at misjonsstasjonen ble grunnlagt i Tsin-shan-kiang. Mandarinen var imidlertid mistenksom og nektet å ta imot gaven. Han mistenkte at Johan Albert solgte ting han ikke hadde lov og selg, men han fikk ikke noe på Skordal. Var stemningen mot misjonen negativ i Künchow, var den desto mer positiv i Tsin-shan-kiang. Det området «er en stille havn, som synes uberørt av stormen omkring», skrev tillitsmann Arnetvedt i årsmeldingen for 1895.

2. september signerte Johan Albert sin første årsberetning fra Tsing-shan-kiang. Han avsluttet den slik: «I det jeg herved avslutter denne min første årsberetning, er det med en oppriktig takk til Gud og alle hans barn, som særlig ber og arbeider også for denne gren av vårt misjonsarbeide. Tross svakhet, skrøpelighet og synd, får jeg tro at Herren for Jesu skyld vil være med i arbeidet i det år som nå ligger foran. Det beste som kan gjøres, før mitt navn undertegnes, er å be: «Og forlat oss vår skyld, som vi også forlater våre skyldnere.»»

Evangelisten avskjediges

Kort tid etter at årsmeldingen var signert, fikk Johan Albert høre et rykte om at evangelisten røykte opium. Det viste seg å stemme, om enn i små mengder. Evangelisten forklarte at han gjorde det på grunn av sin helsesituasjon. Skordal hadde aldri merket noe til dette. Evangelisten ble øyeblikkelig avskjediget. Han sluttet da med opium, noe som medførte at han ble syk. Familien kom også i et økonomisk uføre. Johan Albert foreslo for misjonærkonferansen at evangelisten skulle bli ansatt som hans privatlærer. Da kunne Skordal prøve han. Han håpet at evangelisten kunne gjenopprette sitt fall, og «ved omvendelse og tro på sine synders forlatelse, ved Guds nåde få seier over sin synd, til et vitnesbyrd for folket i byen».

Sener meldte Skordal at evangelisten hadde røykt opium i 26 år. Men misjonæren øynet håp for sin gode venn: «Det ser slik ut for oss alle, at han er oppreist for sin synd. Både Arnetvedt, Sama og jeg har på våre reiser hatt anledning til å føre den skarpeste kontroll med han. Ved starten av reisene ble han kroppsvisitert av Skordal, og senere tapte de ham ikke av syne i 14 dager. Han har bekjent sin synd i manges nærvær. Hans kone forteller at siden han sluttet med opium, spiser han for tre mann. Han er snill og lar seg rettlede.»

Kinesisk bibel (foto NLM-arkiv)

Ny misjonsstasjon i Künchow

Like før jul var Johan Albert ute i et hyggeligere ærende. Han og kollega Sama var da i Künchow for å kjøpe en eiendom som var tenkt til misjonsstasjon i byen. Det hadde endelig lyktes dem å kjøpe en eiendom, og prisen de gav var kr.2500,-. Misjonens ledelse ønsket også å kjøpe en liten fjellknause like ved stasjonstomta. Her tenkte de på sikt å bygge et hospital. Skordal skrev i ettertid at Künchow er den fineste byen han hadde sett i Kina.

På nyåret var Skordal på ny en tur til Künchow. Denne gang for å overta eiendommen, han og Sama hadde kjøpt før jul. Problemet var bare at 16 familier bodde som leieboere i ulike små hytter rundt på eiendommen, og disse nektet å flytte. Han måtte i intense forhandlinger, og etter ei uke var alle familiene flyttet ut og den formelle overtakelse kunne skje. I Kineseren er det gjengitt ni tettskrevne sider der Skordal forteller i detalj om den spesielle eiendomshandelen.

Første kineser døpt vunnet ved Kinamisjonens arbeid

I mars 1896 fikk Brita og Johan Albert oppleve en stor hendelse. Inntil da var ingen nyfrelste døpt på Kinamisjonenes felt. Det var faktisk kun de tre barna til evangelist som til da var blitt døpt. 29. mars kunne Johan Albert døpe den først kineser som var blitt vunnet ved Kinamisjonens arbeid. Den døpte het Yen-king-an, og var far til evangelisten som ble avskjediget på grunn av opiums røking. Han var 74 år og hadde gått i dåpsundervisning i ett år og ønsket selv å bli døpt. Han hadde lært Luthers lille katekisme og Lukas evangelium utenat. På grunn av hans høye alder, slet han litt med å huske, men han var flittig og leste mye.  På dåpsdagen hadde Johan Albert tilkalt kollega Henrik Seyffarth, slik at de var flere som kunne delta ved denne store hendelsen.

Melding i norske aviser om den første voksne kineser døpt, gjennom 

Kinamisjonens virksomhet. (Romsdal Amtstidende 22.06.1896)

Dagen startet med et møte om formiddagen, hvor Seyffarth talte. Dåpssamlingen var om ettermiddagen, med påfølgende nattverd. Mannen som skulle døpes ble overhørt av Skordal i fem kvarter. Mannen var helt utslitt etterpå, men han ble altså døpt. En stor dag i Kinamisjonens historie. Dagen etter dåpssøndagen, reiste familien Skordal og Seyffarth til Laohokow for å feire påske der.

Hverdagshendelser i Tsin-shan-kiang

Den 21. april 1896 satte Johan Albert seg til kontorpulten og skrev et nytt innlegg i Kineseren. Denne gang fortalte han om en opiumsrøkers siste dager. Opiumsrøkeren hadde kone og tre barn, og familien led stor nød. Johan Albert fikk vitne for denne kineseren hver dag den siste uka han levde. Etter at han døde, skrev Skordal at denne kineseren ble aldri noe medlem av noen kirke her på jord, «men kanskje er han blitt medlem av den triumferende kirke i himmelen, frelst ved Jesu allmakt?» Han avsluttet artikkelen som sto på trykk i juli-nummeret, med en bønn hentet fra et sangvers på engelsk, som han selv hadde oversatt:

Rescue the perishing (Frels dem, som holder på å fortapes)

Care for the dying (Dra omsorg for de døende)

Jesus is merciful (Jesus er nådig)

Jesus will save (Jesus vil frelse)

I juli og august nummerne av Kineseren forteller Skordal om hvordan forlovelser inngås i Kina, og selskapeligheter omkring slike hendelser. Han avslutter med å uttrykke et ønske om at «han kan bli en rett misjonær blant dette folk. Han håper at han kan være misjonær i Kina i hele sitt liv, om Gud vil. Det er vanskelig, men må Gud hjelpe meg til det, for Jesu skyld og bruke alt hva som er tjenlig til min oppdragelse for mitt vanskelige arbeid.» Også i september-nummeret har Skordal en artikkel på trykk. Denne gang forteller han om en gutt i et teater, som var uheldig og fikk ryggen skåldet av varmt vann. Gutten ble ført til Brita og Johan Albert, som stelte sårene og lot han bo på misjonsstasjonen, mens sårene grodde. Gutten hadde mistet sin far, og moren klarte ikke å ta seg av han. Hun hadde derfor forlatt han på gata. Han hadde overlevd ved tigging og gjetning. Videre forteller han om en stor slåsskamp i byen. Tre menn hadde kidnappet ei dame og solgt henne. Mannen hennes klarte etter mye om og menn å få henne tilbake. Nå ble de tre mennene skambanket. Men så dukket mennenes venner opp, og dermed ble det fart i slåsskampen. Skordal prøvde så godt han kunne å mekle.

Dødsbudskap i Kineseren november 1896

Sykdom og død

Da de siste artiklene til Johan Albert nådde misjonsfolket i Norge, var han blitt alvorlig syk. I juli ble han syk av klimatfeber. Dette er fellesbenevnelse på ulike tropiske sykdommer som medfører feber. Oftest er benevnelsen brukt om malaria. Han fikk febernedsettende medisiner, som holdt feberen i sjakk. Men sykdom og medisiner tok kraftig på kreftene, så de måtte våke over ham om nettene. Han trodde selv at han skulle dø, og ba Arnetvedt om å hjelpe kona og de to små barna heim til Norge etter hans død. Arnetvedt var ungkar, og snart fikk han assistanse av Anna Haaland til å pleie av den syke. Etter to uker så det ut til at feberen ville gi seg, og Skordal kom litt til krefter igjen. Men feberen kom raskt tilbake og varte ut over høsten.

Mens Johan Albert lå syk, ble hans og Britas andre barn født den 24. september. Det var en gutt som fikk navnet Birger Justin. Deres eldste sønn Julius hadde vært en del syk den høsten, og den nyfødte slet også med feber. Det ble derfor bestemt at Brita skulle ta guttene med seg til Laohokow, for å få legehjelp til barna. Dette var i oktober. Kort tid etter at Brita hadde reist, klarte Anna Haaland og Nils Arnetvedt å få Johan Albert om bord i båten og fraktet også han til Laohokow.  Her var der leger og flere kollegaer som kunne hjelpe til med stell og våking over den syke. Johan Albert kom seg raskt etter ankomst Laohokow, men plutselig ble han angrepet av en kraftig dysenteri. Medisinene mot dysenteri gikk hardt ut over fordøyelsen, noe som tappet ham for krefter. Da det gikk mot slutten med Johan Albert, hadde han en kort avskjedsamtale med alle kollegene, noe som gjorde dypt inntrykk. Til kona gjentok han at hun måtte ta de to små guttene med seg til Norge. Det ville bli for tøft for henne å bli igjen i Kina. Så la han til for sin egen del: «Hvilket sted kunne jeg heller ønske å dø enn på misjonsmarken?»

Johan Albert Skordals gravstøtte i Laohokow

Til slutt ble han så avkreftet at livet til slutt ebbet ut. Tirsdag 3. november kl.13.00 fikk han flytte heim til himmelen, kun 28 år gammel. Det ble laget en kiste til ham, som ble kledd med sort tøy. Mer enn 20 utlendinger var til stede i begravelsen, da han ble begravet i Laohokow to dager etter. Seremonien foregikk i kapellet på Samas misjonsstasjon. Her talte Arnetvedt, og en engelsk misjonær hadde en hilsen. Kisten ble deretter ført til en høyde litt utenfor byen, hvor han ble begravet på en midlertidig kirkegård. Fra før var ei engelsk misjonærkone begravet her. Ved grava talte først Sama på kinesisk, deretter talte Seyffarth over teksten «For meg er livet Kristus, og døden en vinning.». Han sa blant annet at «mye som kan synes som tap for oss, blir en vinning når vi regner som Gud regner, og ser alt i evighetens lys.»

Til Norge i sorg

Etter begravelsen var det mye som måtte ordnes opp i for Brita. Selvsagt krevde også de to små sitt. Birger var bare en god måned gammel, mens Julius var knapt tre år. Etter hvert ble hun klar for avreise, og Nils Arnetvedt fulgte henne og barna til Shanghai. Den lille familien ankom Stavanger i slutten av februar 1897. Dette var omtrent samtidig med at svigerforeldrene til Brita flyttet inn i nytt hus i Stavanger. Her fikk Brita og guttene bo. Sommeren 1897 var det generalforsamling for Kinamisjonen. Da ble det vedtatt at Brita skulle få enkepensjon på kr. 600,- per år. I tillegg skulle barna få et bidrag på kr.90,- per år fram til de var 18 år.

Øvre Strandgate 37 i STavanger, hvor Brita og guttene bodde etter 

heimkomst i 1897. Huset tilhørts hennes svigerforeldre.

(foto: gamlestavanger.org)

I august 1899 hadde Brita kontakt med hovedledelsen i Kinamisjonen med tanke på ny utreise til Kina, men hennes helsetilstand tilsa at ny utreise var uaktuelt. I 1900 reiste hun derfor til Amerika, mens guttene ble igjen hos besteforeldrene i Stavanger. I Amerika arbeidet hun som sykepleier. Hun kom tilbake til Stavanger i 1905 og tok guttene med seg til Bergen, Her startet hun en butikk, som hun drev i et år. I 1906 dro hun og guttene tilbake til Amerika, og de bosatte seg i Iowa. Her var hun en tid håndarbeidslærer og husmor ved Jewell Lutheran College i Iowa, som ble drevet av Den Norske lutherske kirke i Amerika. I 1914 ble hun gift på nytt med Lewis Nelson i Iowa. Brita døde i 1953, 85 år gammel. Hun ble gravlagt i Bode Humboldt i Iowa. 

Jewell Lutheran College hvor Brita Skordal arbeidet etter at hun 

emigrerte til Amerika i 1906

Begge guttene ble boende i Amerika, og her ble de gift. Julius ble gift med Melvie Cecilia Matson i Dalesburg Baptist Church i 1921. Melive døde og Julius giftet seg på nytt i 1963 med Wanda Inez Fulk. Julius og Melive fikk tre jenter, Phyllis June (f.1922), Marjorie Jean (f.1925) og Joan Jackueline (f.1931). Birger ble gift med Bertha Marie Jaeger i 1922. De var barnløse. Birger døde i 1973, mens Julius levde til 1976.

Brita Nelson (f.Vestervik) i 1940-årene

 

Kilder:

Arne Tiltnes: Norsk Luthersk Misjonssamband 50 år Bind II

Emil Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger Krets 1842-1942

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Misjonæralbumet NLM, Gry forlag 1962

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind

Laurits Nilsen: Skrifter i samling

Nils Dybdal-Holte: Utan grenser

Steinar Skaraas m.fl.: Sokndal gard og ætt bind 6

Aftenbladet.no arkiv

Digitalarkivet.no

Kineseren 1891-1897

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Nils Dybdal-Holte: Blogg: gudsfolket.blogspot.com