Ole Hallesby var sentral under Calmeyergate møtet.
En
vis kristen lærer sa en gang følgende om vranglæren:
”Falsk lære er ikke gale meninger, men å spre åndelig
gift.”(Brynjulf Hoaas)
Denne giftspredningen
skjer dessverre i stort omfang i landet vårt. Det er ikke noe nytt for vår tid,
selv om omfanget knapt har vært mer gjennomgripende i folket vårt i moderne
tid.
I 1920 vedtok store deler
av det konservative kristenfolket den såkalte Calmeyergatelinjen. Den innebærer
at man ikke vil ha noe frivillig samarbeid med liberale teologer. Dette
vedtaket er i stor grad blitt fulgt opp av den konservative del av
bedehusfolket.
Men den åndelige giften
er ikke lett å verne seg mot. Det koster å være tro mot Guds ord, noe annet er vi
heller ikke lovet.
For mange år siden
skulle jeg være taler på en påskeleir. Det var tradisjon på denne leiren, at
leirdeltakerne deltok på bygdas gudstjeneste skjærtorsdag. Ofte fikk leiren da
stille med taler. Slik også denne gang.
På vei mot leiren fikk
jeg en telefon fra en misjonsvenn som gjorde meg oppmerksom på at soknepresten
vi skulle være sammen med, hadde skrevet et innlegg i lokalavisa med tydelig
liberal teologi.
Etter en del bønn og
samtale, konkluderte jeg med at jeg ikke kunne delta på gudstjenesten. Det var
en vanskelig avgjørelse, i og med det var bare ett par dager før jeg skulle
preike. Overraskelsen var derfor stor da jeg møtte klar forståelse for mitt
standpunkt hos presten. Han respekterte fullt og helt min avgjørelse.
Men dette var ikke
enden på historien. Dagen etter fikk jeg telefon fra vår lokale formann i
misjonsforeningen. Hun hadde hatt besøk av presten. Presten tilbød seg å sette
inn kapellanen i stede for seg selv. Kapellanen hadde åndelig tillit i bygda. Og
slik ble resultatet. Jeg preika og kapellanen forrettet. Og husker jeg ikke
feil, kom soknepresten som tilhører.
Når jeg skriver dette,
er det ikke for å fremheve meg selv. Jeg har absolutt ingen ting å rose meg av.
Men denne hendelsen har vært til stor hjelp for meg i ettertid. Gud har veier
som vi ikke ser! Slett ikke alltid blir reaksjonen slik som jeg opplevde når vi
skal ta opp slike ømtålige saker. Men det er alltid den beste vei for oss, å
følge Guds ords anvisning for liv og lære.
Vi trenger en fornyet
frimodighet på Guds ord i misjonsfolket vårt. Sannheten tro i kjærlighet. La
oss følge det rådet som våre fedre gav i 1920: Ikke noe frivillig åndelig
fellesskap med liberale teologer.