søndag 23. august 2020

Går det godt til slutt?



Tippoldefar John E. Sandvik var haugianer og et varmt bønnemenneske. Det siste året i sitt liv opplevde han en økonomisk ruin. Går det alltid godt til slutt?

Jeg oppdaget nylig en notis i et nummer av Fædrelandsvennen i 1884. Der sto det omtalt en brann på garden Sandvik i Tysvær. Det var på garden til tippoldefar John Sandvik det brant. John ble født inn i en haugianerheim i 1821, og ble bevart som en kristen gjennom hele livet. Han var med å bygge det første bedehuset i Tysvær på slutten av 1840-tallet, og på garden hadde han en bønnestein som var så flittig brukt, at det var groper i bakken etter knærne hans.

Han hadde fire barn i sitt første ekteskap. Etter å ha levd som enkemann i noen år, giftet han seg i 1871 med ei 22 år yngre dame fra Sjernarøy. Med henne fikk han fem barn i perioden 1872-1884. Yngste barnet ble født i mai og døpt i juni 1884. John var da 63 år, mens kona var 41. Den 11. august hadde sønnen John på fire år, fått tak i ei fyrstikk, og tente på noe høy i et skjul inntil løa. Flammene tok tak og løa med alt høy for kommende vinter, og all redskap, ble slukt av flammene. John hadde ikke forsikring på driftsbygning, og hadde i tillegg et stort lån i banken. Som om ikke det var nok, døde hesten hans året før brannen. Kanskje var det denne katastrofen som knekte helsa hans, for han døde ti måneder senere.

Går det alltid godt til slutt, for den som er en kristen? Det er fortalt om Job i ei hel bok i Bibelen. Han var en rik og gudfryktig mann, som ble hardt rammet av Guds prøvelser gjennom Satan. Men det gikk godt til slutt med Job. Han fikk igjen både helse, ny familie og rikdom. Slik går det ikke med alle kristne, det vitner blant annet de mange martyrer om. Slik gikk det heller ikke med tippoldefar. Som Guds barn er vi her i verden under samme kår som alle andre. Vi rammes av ulykker, sykdom og motgang, slik også de gjør som ikke tror på Jesus.

Stein på Sandvik-garden. Kanskje det var bak denne steinen at tippoldefar
John Eriksen Sandvik hadde sine mange bønnestunder.

Likevel er det en stor forskjell. For den som er frelst, har en Gud og Far som har lovet å gå med sine både i gode og onde dager. Han har ikke lovet at Guds barn skal slippe prøvelser og sykdom, men han har lovet å gå med gjennom dette. Jesaja 43,2: «Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg.» 

Til tross for dette er det en dyrebar sannhet, at det går alltid godt til slutt for den som tror på Jesus. Tippoldefar trodde på Jesus som sin frelser, derfor gikk han til himmelen når han døde. Da er alle bekymringer, økonomiske problem, ulykker, sykdom og depresjoner borte. Og ikke minst, da er all synd borte. I himmelen skal vi være sammen med Jesus og ha det uforståelig godt i en evighet.

Men det går ikke godt for alle til slutt. Mange falske forkynnere, lære at alle blir frelst til slutt. Det sier ikke Guds ord, og Ordet er sannhet. Det er Bibelens alvorlige budskap, at den som ikke her på jord tar imot Jesu soning for sine synder, vil gå evig fortapt. Det kan ha gått veldig bra med livet her på jord, men det ender i katastrofe, hvis du ikke få din sak i orden med Jesus her i tiden.

Det gode budskap fra Bibelen er at Jesus har fullført alt som skal til for at du kan nå himmelen. Han lengter etter å gi deg denne frelse. Du får den ved tro, av bare nåde. Om du tar imot, er du ikke lovet at alt skal gå godt her på jord, men du er lovet at det vil gå godt tilslutt. Velkommen til Jesus i dag.










lørdag 22. august 2020

Mer lokal myndighet

NLM Sørvest sitt regionskontor i Stavanger

Misjonssambandet har alltid vært en sentralstyrt organisasjon. Likevel har kretsene historisk sett hatt stor innflytelse og myndighet over driften av misjonsarbeidet i de enkelte kretser. Dette lokale selvstyret har blitt betydelig svekket de siste tiårene.

Før de nye medienes tid, var det en stor respekt for de sentrale lederne i misjonen ute blant grasrota. Uttalelsene fra ei eldre misjonskvinne på Helgeland som omsider fikk sitte under Tormod Vågens talerstol, er talende. Etter Vågens tale var hun framme og hilste på generalsekretæren og sa følgende, med et glimt i øyet: «Nå kan du la din tjenerinne fare herfra i fred, for mine øyne har sett Vågen.»

Samtidig med denne sentralstyringen hadde kretsene stor selvstendighet. De ulike kretsene hadde sin egne profil på en del områder og fikk drive arbeidet slik de hadde tro for, uten mye innblanding fra sentrale ledere. Da var det nok også større enhet i organisasjonen i grunnsyn og synet på arbeidsmåter.

Markert sentralstyring
De siste 25 årene har det blitt en markert endring i forholdet mellom kretser og hovedledelse. Mens den ærbødige respekt for hovedledelsen har avtatt, har sentralstyringen blitt betydelig sterkere. Denne endring ble forsterket etter at kretsene ble slått sammen til større regioner. Enheten i grunnsyn og arbeidsmåter har nok også blitt svekket.

Jeg kan nevne noen trekk i denne økte sentralstyringen. Før var kretsene mye mer selvstendig ved kall av ledere og forkynnere. Forkynnerne ble kalt på prøve og reiste et par år som forkynner, før HS, etter innstilling fra kretsen, skulle godkjenne den faste ansettelsen. I praksis fungerte dette som sandpåstrøing.

I den nevnte perioden er dette blitt strammet inn betydelig. Nå vil HS være mer inne i prosessen ved ansettelser allerede fra før noen blir kalt. Dette gjelder ikke minst ved kall av regionleder og BU-leder.

Sentral budsjettstyring
Misjonens regnskap er nå et konsernregnskap. Det betyr at alle regionregnskap og institusjonsregnskap skal inn i samme konsernregnskap. Regionenes regnskap ble avdelingsregnskap under HS for å forenkle og spare penger. Det ble klart presisert at dette kun var en teknisk sak, og at det ikke skulle få konsekvenser for regionenes selvstendighet.

Konsekvensen av dette vedtaket ble imidlertid annerledes. Det legges ikke lenger fram balanse for regionmøtene. Regionmøtene skal ikke lenger godkjenne regnskapet for regionen, bare ta det til orientering. Ansvaret er dermed skjøvet fra lokale regioner og misjonsvennene der, til sentrale myndigheter og GF.

Dette har også ført til en helt annen budsjettstyring enn før. Regionenes forbruk blir i sterkere grad detaljstyrt fra sentralt hold, i den forstand at regionene får ei stram kostnadsramme og forholde seg til. Regionene har små muligheter til selv å styre sine budsjett. Fram til 2009 hadde kretsene egne organisasjonsnummer i Brønnøysundregisteret. Disse ble slettet og organisasjonen har nå et felles organisasjonsnummer.

Skoler og barnehager fra region til HS
En annen dramatisk endring, er eierforholdet til skolene. Skolene vokste fram av en glød og nød i det lokale misjonsfolket. Kretsene var eier av sine skoler. Der det var mindre forhold lokalt, gikk flere kretser sammen om en skole.

Av ulike årsaker ble det bestemt at skolene skulle organiseres som aksjeselskap. Det offentlige lovverket tilsier imidlertid at i en konsernmodell skal hovedleddet i organisasjonen eie aksjene. Det ble derfor bestemt at skolenes aksjer skulle eies av HS og at HS skulle delegere GF-myndighet til de tidligere eierregionene. Dermed ble nok et «teknisk» vedtak i praksis en sterk sentralisering. Plutselig var det ikke lenger regionene som eier skolene, men HS.

Det samme skjedde også med kretsenes barnehager. Eiermyndigheten ble overført fra kretsene til et sentralt AS. Dermed er det lokale ansvar og myndighet kraftig svekket.

Korona
Denne sentralstyring ble veldig tydelig under koronaepidemien. På grunn av at myndighetene innførte møteforbud som et smitteverntiltak, ble forkynnere og andre ansatte permittert. Det ville da vært naturlig at regionens daglige leder skrev under permitteringsbrevet. Slik var det ikke. Det var generalsekretæren som satte sin underskrift under regionarbeidernes permitteringsbrev.

Det var hovedkontoret som også hadde hånden på rattet i prioriteringsprosessen, men med samråd med regionene. Alt dette var helt sikkert i overensstemmelse med gjeldende lovverk for konsern i Norge. Samtidig viser det tydelig at måten vi nå organiserer oss på, fører til en kraftig forsterket sentralstyring.

Tid for kursendring?
Noen av disse nevnte endringene er begrunnet i pålegg fra offentlige myndigheter. Samtidig har vi ikke vært våkne nok og sett konsekvensene av det vi har gjort. Jeg har ikke noe å klandre andre medarbeidere for. Jeg har selv vært kretsleder deler av den perioden endringene skjedde, og så ikke konsekvensene fullt ut av det jeg har vært med å anbefale.

Kanskje er det tid for å foreta en evaluering av om det er slik vi ønsker at organisasjonen skal ledes. Personlig ønsker jeg en reversering tilbake til mer myndighet til den enkelte region. Men det er kanskje ønsketenkning?












tirsdag 18. august 2020

Forsamling og misjon


Fra Shakiso, Etiopia. (foto Kenneth Syvertsen)

Fra tid til annen hører vi utsagn som hevder at i det kristne arbeidet, er den lokale forsamling det viktigste (nummer 1), så kan enhver finne en misjonsorganisasjon for å støtte misjonsarbeidet. For meg er et slikt utsagn i strid med mitt kall.

Da jeg ble en kristen, fikk jeg et kall til å dele evangeliet med de som aldri har hørt. Det er et kall som alle kristne får. En av stifterne av Indremisjonen i Danmark, sa en gang at den kristen finnes ikke, som ikke har et ansvar for misjonen. Da NLM ble stiftet, var det mange kristne som hadde hørt om alle kinesere som døde og gikk fortapt, uten å ha hørt evangeliet. Derfor kunne de ikke annet enn å reise til Kina, eller stå bak de som reiste.

Jeg tror ikke det var noen av disse som tenkte eller vurderte om det var forsvarlig å sende ut misjonærer, fordi forsamlingen min jo er nummer en. Det er så viktig å ta vare på forsamlingen, at misjonskallet får vente. For misjonen er prioritet nummer to. Nei, en slik gradering er meningsløs. Som kristen har jeg ett av to valg, enten å reise ut til de unådde med evangeliet, eller å være med å sende ut andre, og stå bak utsendingene i bønn og offer.

Misjonsorganisasjonene ble stiftet med to hovedmål. Det ene var for å kunne ha mulighet til å sende ut misjonærer. Det er et stort risikoprosjekt om hver forsamling skal ha sin egen misjonær og at misjonæren skal være avhengig av gløden og varmen i den ene forsamling. Samtidig har misjonsorganisasjonene også et kall til å forkynne Guds ord i vårt eget land. En stor forsamling kan kanskje få inn nok midler til å lønne sin egen forkynner, men det makter ikke de fleste små forsamlinger og foreninger. Går vi sammen i en organisasjon, får vi mer ordnede forhold for utsendingene, og sammen kan vi makta å både sende ut både misjonærer til de unådde, og også forkynnere til bedehusflokkene i Norge.

Det er fortvilet at det etter 2000 år, enda er mange folkeslag som ikke har hørt evangeliet. Åndelig søvn og manglende misjonsbrann følges ad. Derfor trenger vi som er Guds barn å be om vekkelse, både for de unådde i Norge og for kristenflokkene i bygd og by. Vi må be om at våre store og små venneflokker, ikke må bli så selvopptatt at kallet til å nå de unådde, slokner på våre bedehus. Vi trenger åndelig sunne og våkne forsamlinger og foreninger, for å bli tro i kallet Gud har gitt oss. Da må vi ikke sette misjonsorganisasjonene opp mot forsamlingene.

Det er Gud som gir vekst, ved sin Ånd og forkynnelsen av evangeliet. Han kaller sine redskap og nådegaver gjennom forsamlingen. Men når han ikke fram der, vil han åpne andre dører. Lars Skrefsrud fikk kall til å bli misjonær, mens han satt i fengsel. Ingen norske misjonsselskap ville sende ut en fenglselsfugl. Dermed åpnet Gud en vei for Lars gjennom et tysk misjonsselskap. Fengselsfuglen ble stifteren av Santalmisjonen. Mange ungdommer søkte misjonsskolen i Stavanger i 1887. Noen av dem fikk ikke plass, for skolens kapasitet var sprengt. Da minnet Gud flere av disse og mange kristne i landet vårt om Kina. Når andre ikke ville sende ungdommene til Kina, dannet de en egen misjonsorganisasjon, Kinamisjonen (NLM).

Herrens ærende har hast! Må han finne meg og oss som hører Jesus til, tro i kallet han gav til alle kristne, før han for opp til himmelen.







lørdag 8. august 2020

Verdslig bestevenn?



For en tid tilbake var det i ei avis, en artikkel av en kristenleder fra bedehuset. Innlegget ble avsluttet med tilslutning til følgende råd: «Fleire kristne tenåringar treng ein sekulær besteven, og omvendt.» Et slikt råd er ikke nytt, men er det et godt råd?

Vekkelsesgenerasjonene fram til 1980 sang «Farvel da, gamle venner, jeg skifter vennelag!» (SB159). Fra siste del av 1900-tallet sluttet de fleste å synge den sangen. Da ble det heller gitt råd om å få ikke-kristne bestevenner. Vi kan ikke vinne andre for himmelen, uten å ha blitt venn med dem, ble det hevdet.

Jeg har rundt om i landet, møtt en del fortvilte kristne foreldre. Tenåringene deres fant ikke-kristne venner. Kanskje var det ingen andre kristne tenåringer i bygda. Resultatet ble ofte at ungdommen fra den kristne heimen, forlot både bedehus og troen. Det er den største smerte for kristne foreldre, når den de er så uendelig glad i, velger å gå bort fra Jesus.

Tenåringer i vår tid blir utsatt for en intens påvirkning fra dataverden. Den offentlige skole gir ikke lenger kristen oppdragelse. Samtidig vet vi at venner ofte har avgjørende innflytelse på veivalg, i en tid av livet der ofte følelser og hormoner overstyrer fornuften. Mange er usikre og lett påvirkelige. Derfor er det avgjørende viktig for mange kristne foreldre å prøve og hjelpe tenåringen til å få et nettverk av kristne venner. Derfor ønsker de å sende barna i kristne barnehager og skoler, der de har mulighet til det.

Det betyr ikke at kristne tenåringer ikke har kontakt med ikke-kristne jevnaldrende. I storfamilien, i vennegjengen i nabolaget og på skolene, også de kristne skolene, er det mange som ikke tror på Jesus. Problemet for mange tenåringer fra kristne heimer, er ikke mangel på verdslige venner, men å finne trygge og gode kristne venner.

Går vi så til Guds ord, finner vi ikke oppfordring til Guds barn om å søke verdslige venner. Oppfordringen er å ikke skikke seg lik med denne verden (Rom 12,2). Ordet minner også om at den som er frelst har en annen livsstil enn de ufrelste (1 Pet 4,3f). Jesus holdt seg nær til «tollere og syndere». Ikke for å bli omgangsvenn med dem, men for å forkynne evangeliet om syndenes forlatelse.

Jeg tror derfor at det ikke er et godt råd, å oppfordre usikre kristne tenåringer til å skaffe seg bestevenner som ikke er kristne. Jeg tror heller de trenger all hjelp, støtte og forbønn, for å finne nære kristne venner som kan være til gjensidig hjelp til å bli bevart i troen.










fredag 7. august 2020

Ukjent predikant fra Hjelmeland


Gammelt postkort fra Hjelmeland
Det var mange som ble kalt til lønna forkynnere i Stavanger krets av NLM fra oppstarten i år 1900. Bare noen få av dem er enda kjent i brede lag av folket.

I denne artikkelen vil jeg presenter en av dem som kanskje ikke så mange av oss som lever i dag har hørt om. Guds rike går først og fremst fram ved at Den Hellige Ånd virker gjennom sitt Ord og de mange nådegaver Han har gitt til sin forsamling. De fleste av disse nådegavene blir gjerne ikke blir tatt fram når historien skal fortelles.

Da Stavanger krets ble stiftet, hadde det allerede vært foreninger som arbeidet for Kinamisjonen, siden før organisasjonen ble stiftet i 1891. De ti første årene av Stavanger krets sin historie, ble det ansatt 22 forkynnere i deltidsstillinger av ulik størrelse. Først ut var Andreas Nebdal i 1900, deretter Svend Foldøen, Gustav Nielssen, Andreas Kvinlaug, Antoni Skarås og Johannes Norheim i 1903, Ludvig Gramstad og Johan Slettebø i 1904, Johannes Kjelsvik og Johannes Daasvand i 1905, Bjørn Rønnevik, Bernhard Foldøen, Johannes Øystese, Bjørn Aasbø, Sigurd Håland og Elling Kjølvik i 1906, Torkel Knudsen og Ole Sørskog i 1907, Adolf Bjerkreim, Johannes N. Emberland og Eldor Pettersen i 1908 og til slutt Jørgen Ness i 1909. I tillegg til disse, var det også noen som tok noen møter uten lønn og noen forkynnere ansatt av hovedkontoret, som besøkte Rogaland.

Gammelt postkort fra Randaberg sentrum

Torkild Knudsen fra Randaberg
En av de mer ukjente forkynnerne fra det første tiåret av kretsens historie, ble døpt i Randaberg kirke 5. oktober 1873. I kirkeboka er navnet hans skrevet Torkild Knudsen. Senere er navnet skrevet Torkel Knutsen, men oftest Torkel Knudsen. Foreldrene hans var gardbruker Knud Knudsen Vistvig og hustru Karen Torkildsdatter.

Torkel sin far kom fra Sørskår (bruk 2) i nåværende Strand kommune. Han ble født i 1821 og fikk en heller tung attest av presten da han ble konfirmert. Presten noterte at Knud var tungnem, forsømt og uten kunnskap. Men han kom seg etter hvert ut i verden, og ble som 43 år gammel mann, gift i 1864 med odelsjenta Marta Kristine Endresdatter på Vistvik i Randaberg. Marta Kristine hadde en eldre bror som overtok garden i 1849, men han døde i 1862. Han hadde hatt to barn, men begge døde som små. Marta Kristine og Knud overtok derfor garden på Vistvik da de giftet seg. Knud var 13 år eldre enn kona.

Det kom etter hvert åtte barn på Vistvik bruk 2. Marta Kristine døde i 1868 og etterlot seg mann og ett barn. Knud giftet seg på nytt i 1873 med Karen Torkelsdatter Harestad, og de fikk sju barn. Torkel var den første i kull nummer to. Karen og Knud fikk mange tunge dager, med mye slit for å få endene til å møtes. I 1894 gikk det ikke lenger rundt økonomisk, så de måtte selge garden og flytte til fattighuset i Ryggjastraen på Grødem i Randaberg.

Torkel Knudsen

Baker på Hjelmeland
På grunn av de fattige kår i heimen, måtte Torkel ut av heimen så snart det var praktisk mulig. Som ofte på den tiden, var konfirmasjonen en overgang til voksenlivet. Og ofte havnet guttene på en gard i nærheten av heimen, som gjeter eller tjenestegutt. Hvor Torkel hadde sitt arbeid de første ungdomsårene, vites ikke. Men et stykke ut på 1890-tallet, dukker han opp på Hjelmeland.

Handelsmann Theodor O. Kaada i Hjelmelandsvågen annonserte etter ny baker til butikken sin, og Torkel ble ansatt, først i lære og senere som bakersvenn. Etter en tid skiftet han arbeidsgiver, og fikk jobb hos Kaada sin konkurrent, Lorentz Østensen. Hos L. Østensen trengtes mye kull til bakerovnene. Kull trengte også ei ung jente fra Nedstrand, som hadde startet ny syforretning i Hjelmelandsvågen. Strykejerna ble på den tid varmet opp av glødende kull.

Denne jenta het Dorthea Mathea Solheim, og vokste opp i den lille og avsides bygda Solheim, nord på Nedstrand-halvøya. Far hennes var skipper Knud Svensen Solheim. Dorthea reiste som 17-åring i 1894 til Stavanger. Her fikk hun arbeid som sydame, før hun noe få år sener endte opp i Hjelmelandsvågen. De to innflytterne fikk etter hvert godt øye til hverandre, og 12. april 1899 ble de viet i Hjelmeland kirke. Bruden var 22 år og brudgommen 26.

Som vanlig var på den tiden, skulle kona være heim for å stelle huset og barna, som kom på rekke og rad. Det var ikke noe enkelt liv, med ei ukelønn på kr.15,-. Ukelønna steg lite, men barneflokken økte raskt. Først kom Knut som en julepresent til jul 1899. Senere kom ni barn til, på rekke og rad: Kristian Marselius (f.1901), Klara (f.1902), Trygve Imanuel (f.1904), Sverre (f.1906), Daniel (f.1907), Karen Petro (f.1912), Ester (f.1916), Thora Berthea (f.1918 døde januar 1919 kun fem uker gammel) og Torkel (f.1920).

Dorthea og Torkel fikk bygget seg sitt eget hus, med hage, naust og sjørett like vest for Hjelmelandsvågen. Tomta lå på garden Sande og fikk navnet Solheim. De ti første årene etter at de ble gift, bodde de i leid hus i Hjelmelandsvågen. Da de flyttet til Solheim, fikk de feste ei tomt på Prestegarden, som de brukte til å dyrke poteter. Det ble et travelt liv, ikke minst for Dorthea, som var mye heime alene. Men begge to var flittige, og de fikk også noe hjelp av venner i bedehusflokken.

Gammelt postkort fra Hjelmeland

Omvendt i vekkelse i 1897
På den åndelige fronten i Hjelmeland, sto haugianerne sterkt. Ikke minst gjaldt dette i Vormedal. Ett av de første bedehusene i landet, ble bygget i Hjelmelandsvågen i 1840. Men da det begynte å komme vekkelser med mer roseniansk preg, var de gamle haugianerne helst skeptiske.

I 1897 kom Emma Nielssen Øgreid til Hjelmeland og hadde noen møter. Hun reiste fritt, og talte helst til følelsene. «Kom til Jesus», var gjenganger i hennes taler. Men Den Hellige Ånd brukte hennes vitnesbyrd, og det ble vekkelser flere steder. Da Torkel hørte at det skulle være vekkelsesmøter, satt han heime og lurte på hvem «hun skulle hogge kleppen i først». Torkel gikk på møte om kvelden, og ble selv den første som ble «kleppet inn». Han ble frelst den kvelden. Om også Dorthea ble frelst i denne vekkelsen, vet jeg ikke, men også hun ble frelst i ung alder. Torkel sitt løsningsord var 1 Joh 1,9: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.»

Etter dette var Torkel opptatt av å få forkynnere til Hjelmeland. Sørlendingen Andreas Nebdal var den første forkynneren i NLM Stavanger krets. Han sto i vekkelse i Kjølvik, hvor han hadde et søskenbarn. Ryktene om disse møtene nådde også Hjelmelandsvågen, og Torkel var av dem som ivret for å få Nebdal til si heimbygd. Nebdal kom høsten 1901, men først til Årdal, Randøy og Askvik. Det ble det vekkelse på alle disse stedene.

På Hjelmeland sto som nevnt haugianerne sterkt, så Nebdal tenkte å reise forbi den bygda i frykt for strid. Etter sterke oppfordringer valgte han likevel å reise dit i desember 1901. På Hjelmeland var det en ung prest, Mikael Hertzberg, som var sterk motstander av Kinamisjonen. Han møtte opp på møtet og etter at møtet var avsluttet, tok han ordet. Det ble en krass ordstrid mellom presten og Nebdal. Presten beskyldte Kinamisjonen for å være uluthersk i lære og kirkesyn. Midt i ordskiftet reiste flere av tilhørerne seg og gikk fra samlingen.

Etter møtet skrev Hertzberg til NLMS generalsekretær Brandtzæg: «Jeg henstiller til Dem, som formand for Kinamissionsforbundet, at Nebdal eller andre emissærer i Forbundet ikke atter kommer til Hjelmeland (hovedsogn og Årdal anneks, Fister derimot undtaget). Dersom denne min henvændelse ingen frugt bringer, er jeg bange for at jeg kommer til at påklage forholdet offentlig i dagsavisene, hvilket jeg herved vil søge undgået». Presten hadde nok ikke hele fotfolket med seg, for ikke lenge etter ble det startet flere foreninger for Kinamisjonen i Hjelmeland kommune. Stiftelsesdatoen for foreningen i Hjelmelandsvågen var januar 1902, og den første formannen ble Torkel Knudsen.

Torkel var ikke til stede da bildet av kollegaene og kretsstyret ble tatt i 1909

Emissær i Kinamisjonen
Torkel begynte etter hvert å delta med vitnesbyrd og enkle taler. I 1907 fikk han ikke mindre enn to kall til å begynne å reise som emissær. Den ene organisasjonen tilbød han kr. 80,- per måned og fast stilling, mens Kinamisjonen lå på kun kr.50,- per måned. Her måtte han også reise ett år på prøve, før det kunne bli tale om noen fast stilling. Det ble en kamp for han og Dorthea å bestemme seg, men de valgte Kinamisjonen. De ble enige om å legge bekymringen for økonomien i Guds hånd, og ble ikke gjort til skamme. Ofte sang de «Hit inntil Herren har hjulpet så vel.»

Aftenbladet 17. september 1909

Torkel skulle få 20 år som predikant. Han reiste ikke i full stilling, så han må nok ha hatt noe annet arbeid ved siden av. I 1916 hadde han 160 møtedager, i 1917 økte det til 187. I 1923 var han lønnet for 126 dager, men så falt antall dager de følgende år. Kanskje var det helsa som begynte å svikte, eller var det heller misjonsøkonomien som var blitt stram? Historien forteller ikke mye om Torkels møtevirksomhet, men vi vet at han sto i en stor vekkelse på Hinna i 1910, sammen med Thorvald Ladstein, Olaus Østebø og Elisabeth Hovda. Det året sto han også i vekkelse på Lura sammen med Ladstein og Østebø.

Det var ikke de store utforma talene som særmerkte Torkel Knudsens forkynnelse. Men «det var den fine ånd – det liv som var av Gud, det myke hjertelag under all hans forkynnelse som grep folket», heter det i et minneord. Et annet minneord sier at Torkel var avholdt i hele kretsen, og at hans tillitsvekkende vesen skaffet ham venner hvor han kom.

Dagen 23. februar 1929

Tidlig død
I 1928 var Torkel kandidat til kommunevalget i Hjelmeland for ei upolitisk liste. Men han skulle ikke få leve lenge etter det. Etter et kort sykeleie, døde han 22. februar 1929. Han ble 55 år gammel.

Dorthea satt igjen med ni barn i spredt alder. I 1932 døde datteren Karen, kun 19 år gammel. Halvannet år senere rammet sorgen på nytt. Denne gang var det minstebarnet Torkel på 11 år som omkom i ei drukningsulykke. Han gikk gjennom isen på Steinslandsvatnet, og druknet. De to eldste barna emigrerte til Amerika. Dorthea levde som enke i 30 år. Hun døde i november 1959, 82 år gammel.

Aftenbladet 25.02.1929 og 23.11.1959
Aftenbladet 18.11.1932
Aftenbladet 20. juni 1947




Kilder
Birger Lindanger: Randaberg
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Jan Alsvik: Folk i Strand
Josef Tungland: Ryfylkebispen
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Njål Tjeltveit: Hjelmelandsvågen
Trygve Brandal: Hjelmeland

Aftebladet.no
Dagen.no
Digitalarkivet.no
Lokalhistorie Rogaland (FB)
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Årsmeldinger NLM Stavanger krins