Gudrun Haldorsen – fra Heng til Sør-Afrika

Gudrun og Martinus Haldorsen fotografert i 1982.

(Dagen 16.08.1982)

Misjonskallet har stått sterkt i Norge og også i Strand. Den første misjonsforeningen i Strand ble stiftet i 1837. 90 år senere var ei jente fra øya Heng på vei til Sør-Afrika til det som skulle bli starten på et langt liv som misjonær.

Denne jenta het Gudrun Heng og var blitt 26 år gammel. Hun hadde reisefølge med en like gammel gutt fra Bømlo som hun var forlovet med. De hadde kommet seg fra Norge til England, og 9. mars 1928 gikk de om bord i den to år gamle flotte passasjerbåten «Carnarvon Castle» i havna i Southampton. Denne båten gikk i rute mellom England og Sør-Afrika.

Forloveden het Martinus Caspari Haldorsen og han skrev en reiseberetning fra denne turen i Norsk Missionstidende nr. 25 1928. Her forteller han at de reiste på tredje klasse, men de hadde ingen ting å klage på hverken når det gjaldt mat eller lugarer. De første fire dagene var det dårlig vær og en god del vind, men de ble ikke noe særlig sjøsyke. Den fjerde dagen ankom de den portugisiske øya Madeira som ligger rett vest for Marokko. Her var været mildt og godt. De lå til kai på Madeira i noen timer og da ble båten invadert av lokalbefolkningen, som ville selge sine varer til passasjerer og mannskap.

«Carnarvon Castle» (wikipedia)

Ferden gikk så videre direkte til Cape Town i Sør-Afrika og de brukte 13 dager på dette strekket. Væreforholda var bra underveis. Under Ekvator var det 35 grader i tre døgn, men ellers var temperaturen «langt under det». Gudrun og Martinus brukte tiden om bord til å lese, mens de fleste andre fordrev tiden med «idrott og moro alt dei vann». Underveis fikk de to norske kontakt med et sveitsisk misjonærpar som gav dem en første innføring i zulu-språket.

Vel framme i Cape Town fikk de et opphold på reisa på to dager før de dro videre til Durban. Palmesøndag la de til kai i Durban, en by som er «som ein park med smaa kvite lysthus mellom palmer og tre». Her ble de varmt mottatt av fire misjonærer med Lars Martin Titlestad i spissen. De ble også godt kjent med de mange norske som bodde i Durban, blant annet flere tidligere NMS-misjonærer. Gudrun og Martinus bodde hos Titlestad til påskeaften da tok de jernbanen til Eshowe misjonsstasjon. Her ble de møtt av tilsynsmannen Peder Aage Rødseth som var den som skulle lære de nyankomne zulu-språket.

Gunnhild og Knut Heng med barn, svigerbarn og barnebarn fotgrafert i 

1948. Martinus bak med briller. Gudrun sittende t.h. for far Knut.

Bror Knut Heng på Sunde er nr.3 bak f.h.

(foto Alsvik)

Oppvekst på Heng

Gudrun Heng kom fra ei lita øy vest for Solbakk i Strand kommune som heter Heng. Den var opprinnelig ett gardsbruk, det som nå er bruk 4, og som er Gudrun Haldorsen sin heimegard. I 1750 ble garden delt i to og den andre halvdelen fikk bruksnummer 1. Neste oppdeling kom i 1838 da bruk 3 ble fradelt bruk 1. Enda et bruk ble fradelt bruk 1, denne gang i 1886 og dette bruke fikk bruksnummer 2. I tillegg til disse fire bruka, bodde det ett par år en familie på husmannsplassen Nesset.

Det var Knut Kristoffersen Ervik (1825-1905) som var den første i Gudrun sin slekt som bosatte seg på Heng. Han forpaktet garden (bruk 4) i 1865, men fikk kjøpe den i 1869. I 1866 ble han gift med den 15 år yngre enka Gunnhild Olsdatter Kjosevik (1840-1908) som opprinnelig kom fra Rettedal i Forsand. Hun hadde vært gift med Ole Olsen Kjosevik i tre år. Ole var eneste søsken til min tippoldemor Oline Kjosevik, men Ole døde allerede sommeren 1865, kun 27 år gammel. Gunnhild og Ole hadde ikke barn.

Kart hentet fra aftenbladet.no.

Gunnhild og Knut fikk sju barn og odelsgutten fikk navnet Kristoffer (1868-1964). Kristoffer ble i 1901 gift med Karen Taletta Torgersdatter Barka (1878-1959) og deres førstefødte var Gudrun, denne artikkelens hovedperson. Barneflokken til Karen og Kristoffer ble på sju, fem jenter og to gutter. I tillegg fikk de en dødfødt gutt. Nummer to i søskenflokken het Tora og var jordmor flere steder i Norge. Hanna ble gift til Hidle, Tonny ble gift med Øystein Meltveit og bosatt på Jørpeland, Knut og Anna ble begge bønder på Sunde i Madla, mens yngstemann Trygve overtok heimegarden. Det kan nevnes at Knut Heng på Sunde fikk to barnebarn som var misjonærer i Elfenbenskysten for NLM (Knut og Odd Inge Heng).

Gudrun ble født 27. oktober 1902 og ble døpt i Strand kirke 30. november. Hun ble konfirmert 30. september 1917 med karakteren «meget godt». Tre år senere gikk hun et år på Framnes folkehøgskole i Norheimsund. Dette var skoleåret 1920-21 og skulle bli et avgjørende år for jenta fra Heng. For her traff hun for første gang han som hun senere skulle bli gift med. Da hun var ferdig på Framnes, fikk hun jobb som butikkjente i Stavanger noen måneder i 1921. Senere det året startet hun på sykepleierutdannelse ved Ullvoll sykehus i Oslo. Hun ble ferdig utdannet sykepleier i 1926 og returnerte da til Sandnes hvor hun fikk jobb som sykepleier.

Martinus Haldorsen sen. stifter av Wichmann motorfabrikk

(foto Rongsvåg)

Martinus fra Rubbestadneset på Bømlo

Som nevnt traff Gudrun Heng en kjekk gutt fra Bømlo da hun gikk på Framnes. Han het Martinus Haldorsen og var fra en kjent familie på Rubbestadneset. Far hans hadde samme navn som sønnen, Martinus Haldorsen (1885-1951) og mora het Inger Rasmunsdatter Sortland (1866-1942). Martinus jr. ble født som yngstemann i familien Haldorsen 7. august 1902.

Far Martinus ble en kjent mann langt ut over Bømlo. Han grunnla en fabrikk på Rubbestadneset og sammen med en av sønnene utviklet denne seg til en stor bedrift under navnet Wichmann Motorfabrikk. Far Martinus ble frelst som 20-åring, og var aktiv med på bedehuset på Rubbestadneset. Han var leder og stifter av NMS sin misjonsforening og da Kinamisjonen kom, ble han også aktiv i denne foreningen. Indremisjonsforbundet og Søndagsskolen hadde også en varm talsmann og støttespiller i Martinus senior.

Martinus jr. ble døpt i Bremnes kirke 14. september 1902 og konfirmert 21.oktober 1917 i samme kirke. Han er bokført med karakteren «meget godt». Etter konfirmasjonen fikk han arbeid på motorfabrikken til faren, før han tok et år på Framnes Ungdomsskule som nevnt over. Dette var skoleåret 1920-21 og det var muligens her han fikk misjonærkallet. Han fortalte at mor hans hadde hatt misjonærkall, men det ble ikke noen misjonærtjeneste på henne. Derfor ba hun i stedet om at ett av barna hennes måtte bli misjonærer. Og det loddet falt altså på minstemann Martinus.

Mens han gikk på Framnes, søkte Martinus på Misjonsskole i Stavanger og ble tatt opp der. Han startet på Misjonsskolen i 1921 og var ferdig i 1927. Da hadde han også tatt artium underveis.

På vei til ordinasjonen i Tromsø domkirke i 1927.

(foto VID NMS arkiv)

Bryllup i Sør-Afrika

Gudrun og Martinus ble som nevnt kjent på Framnes i Hardanger. Mye tyder på at de også ble kjærester der. De flyttet begge til Stavanger etter Framnes, men etter noen måneder dro Gudrun til Oslo for å utdanne seg til sykepleier. Med vitnemålet i boks, kom hun tilbake til Martinus i Rogaland i 1926 og i september kunne avisene fortelle at «sykepleierske frk. Gudrun Heng, Strand, og missionselev Martinius Caspari Haldorsen, Stavanger» var forlovet.

Fra avisen Stavangeren 22.09.1926

Martinus var ferdig utdannet misjonær og teolog våren 1927 og søndag 3. juli ble han og ni andre misjonærer ordinert i Tromsø domkirke av biskop i Hålogaland Johan Nicolai Støren. Høsten 1927 dro Gudrun og Martinus til England for å lære engelsk og i mars året etter var de på tur til Sør-Afrika.

Etter noen måneders språklesing på Eshowe misjonsstasjon ble de endelig gift 16. januar 1929. Akkurat da var generalsekretæren i NMS, Einar Amdahl, på besøk i Sør-Afrika og det var han som sto for vielsen. Martinus hadde både språkøre og stor interesse av språk. Han la straks han kom til Zululand, merke til at zuluspråket inneholdt mange klikkelyder. Dette var helt uvant for en nordmann og Martinus gikk straks i gang med å øve på disse merkelige lydene. Dermed fikk han ganske tidlig kallenavnet «Nqanqane» som betyr klikkeren. Han fikk også et annet kallenavn på norsk, «Maskinius». Dette fikk han på grunn av sine ferdigheter og interesse av maskiner. Dettevar noe han hadde med seg fra farens fabrikk på Rubbestadneset.

Gudrrun og Martinus Haldorsen med barna Inger Talette og Knut Martin.

(foto aftenbladet.no)

Det gikk lang tid før Gudrun og Martinus fikk barn. Deres førstefødte kom etter ti års ekteskap. Datteren Inger Talette ble født i Sør-Afrika 17. juni 1939 og senere utdannet til sykepleier. Under ferieopphold i Norge ble hun kjent med den 17 år eldre Jørgen Heng fra bruk 2 på Heng. Jørgen var barnebarn til lederen på Jørpeland bedehus Ansten Moen. Jørgen hadde overtatt heimegarden i 1954 og Inger Talette havnet dermed som bondekone på Heng. De fikk fire barn, Gerd Marie, Jorunn Gro, Irene (nåværende ordfører i Strand) og Jostein. Gudrun og Martinus sitt andre og siste barn kom 22. august 1942, også han ble født i Sør-Afrika. Han fikk navnet Knut Martin og ble utdannet lektor og bosatt på Ås.

Gudrun og Martinus Haldorsen (foto Misjonstidende nr.13 1949)

Lang tjeneste i Zululand

Etter å ha lest språk og hatt ulike oppgaver på misjonens hovedbase i Eshowe i ett par år, ble Martinus kalt til styrer ved misjonsstasjonen Empangeni i 1930. Senere skulle ekteparet Haldorsen bruk resten av sitt yrkesaktive liv som styrerpar på mange ulike misjonsstasjoner i Zululand i Sør-Afrika. Jeg har funnet navn på noen av disse stasjonene: Unbonambi, Kangelani, Mahlabatini,  Inhlazatshe, Imfule, Ekombe og Polela.

I 1936-38 var de heime i Norge på sitt første ferieopphold. På grunn av krigen ble deres neste periode i Afrika på hele 11 år, før de i 1949 fikk en ny tur heim til Norge. De kom heim for godt i 1969, ett år før de ble pensjonister. Det var ikke ofte at Gudrun skrev til Misjonstidende, men i 1946 tok hun pennen fatt. Da var de styrerpar på misjonsstasjonen Mahlabatini, og Gudrun gledet seg over at det var brutt ut en stor vekkelse i området.

Det ser ut til at Gudrun og Martinus fikk ha ei god helse de årene de var i Sør-Afrika, men en gang fortelles det at Gudrun holdt på å stryke med av et malaria-anfall. Ellers fikk Martinus god bruk for sine praktiske egenskaper. Han var med i misjonens bygge-styre i Sør-Afrika og var selv byggmester for to nye kirker. Hans språkøre gjorde at han også ble satt til bibeloversettelse og til å oversette de lutherske bekjennelsesskriftene til zulu.

Gudrun og Martinus Haldorsen (foto Dagen 20.05.1977)

Siste år på Bømlo

Det siste året før han ble pensjonist reiste Martinus rundt på bedehus i Norge og forkynte Guds ord og fortalte fra misjonsarbeidet. De bosatte seg på Rubbestadneset og bodde der resten av sitt liv. I 1977 fikk de en fem måneders tur tilbake til Sør-Afrika. De valgte å reise med båt fra England slik de hadde gjort første gang i 1928. Martinus hadde flere prestevikar-stillinger i tiden som pensjonist. Ellers var han mye på farten som forkynner. Gudrun var med i flere misjonsforeninger på Bømlo og besøkte ofte andre foreninger der hun hadde andakt og fortalte fra misjonsarbeidet i Sør-Afrika.

Martinus Haldorsen som vikarprest i Skånevik i 1978-79.

Gudrun står t.h. for Martinus. (foto Tjelmeland)

I pensjonisttiden ble de noen ganger intervjuet om misjonsarbeidet de hadde vært med på. De ble også utfordret på hva de mente om apartheid regimet som styrte i Sør-Afrika. De gav tydelig beskjed om at dette var noe de ikke kunne støtte, samtidig som de mente at norske medier var alt for ensidige i sin dekning av konflikten. I intervjuene kom det også fram at Gudrun og Martinus hadde et varmt hjerte for Israel.

I et intervju i 1982 kom Martinus med et hjertesukk angående kristenlivet i Norge: «Mange kristne er for lite ihuga til å styrkja sitt eige kristenliv ved å gå på møte, vera med i bibelgruppe og anna». Selv prøvde han å bøte på noe av dette med å gå på besøk i heimer med Guds ord, minst tre dager i uka.

Gudrun Haldorsen døde 18. august 1985 og ble 83 år gammel. Martinus ble hele 97 år før han døde 23. mai 1999.

Gudrun Haldorsen dødsannonse

(Dagen 20.08.1985)

 

Kilder

Alf K. Igland: Tante Marit (1977)

Erling Danbolt: Det Norske Misjonsselskaps misjonærer 1842-1948 (1948)

Fridtjov Birkeli m.fl.: Norsk misjonsleksikon (1966)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jens Rognsvåg: Møte med menneske (1967)

Ola Aurenes: Høyland gards- og ættesoge (1954)

Rebekka Hammering Berg: Studentene fra 1924 (1952)

Sigleif Engen: Forsandboka (1981)

Sjur Tjelmeland: Folk langs fjorden (2003)

Audun Mosevoll: Intervju med Gudrun og Martinus Haldorsen i Dagen 20.05.1977

Heidi Hjorteland Wigestrand: Intervju med Inger Talette Heng i Aftenbladet.no 20.03.2016

Odd Kvaal Pedersen: Intervju med Martinus Haldorsen i Misjonstidende nr.17 1969

Stein Erik Gilje: Intervju med Gudrun og Martinus Haldorsen i Dagen 16.08.1982

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

KrF, Konservativt eller hjemmesitter?

(Tegning: stortinget.no)

Det er kun noen måneder igjen til neste stortingsvalg. Dermed dukker det samme vanskelige spørsmålet opp igjen. Hvem skal jeg stemme på?

Jeg har ved alle stortingsvalg som jeg har hatt stemmerett, lagt KrF sin liste i stemmeurna. De siste årene har det stadig blitt vanskeligere å fortsette med det. For meg er det umulig å stemme på et parti som aksepterer eller forsvarer drap på ufødte barn. Med et slikt utgangspunkt er ikke utvalget av partier stort til å velge mellom.

KrF var lenge et parti som var en tydelig røst i fosterdrapssaken. Men de siste årene har den stemmen blitt stadig mer utydelig. Ved forrige valg ville sentrale ledere ikke svare på hva de mente om fosterdrap i uke 1-12. De var kun opptatt av å kjempe mot en utvidelse av denne retten til uke 18. Nå synes jeg å ane en mer tydelig stemme fra partiet. Kanskje kan det finne tilbake til seg selv? Men jeg savner tydelig tale om dette fra førstekandidaten i Rogaland. Hva mener han om fosterdrap i uke 1-12?

Noen tenker at partiet Konservativt er et godt alternativ. Det var en kort stund også mitt håp. Men partiet ser ut til å ha Ukraina-krigen som hovedsak og det med et standpunkt som for meg er helt uaktuelt å støtte. De vil stoppe den militære støtten til Ukraina, og oppfordrer til å inngå kompromiss med Russland. Russland gikk helt uprovosert til angrepskrig mot nabolandet Ukraina. Da har Ukraina både rett og plikt til å forsvare sitt eget land. Hvis Russland hadde tatt Troms og Finnmark istedenfor deler av Ukraina, ville jeg håpe at ingen nordmenn ville være villig å gi fra seg deler av disse fylkene for å skape fred. Nei, da måtte Russerne ut før det ville komme på tale med fredsavtale. Vi ønsker alle fred, men det blir ingen sann fred uten frihet.

Da har jeg kun et tredje alternativ igjen, og det er å bli heimesitter. Men det er ikke noe godt valg det heller. Den nåværende regjeringen er en ulykke for landet vårt, ikke minst i saker som angår Midt-Østen og livsvern. Det er ikke sikkert politikken ville vært stort annerledes med en borgerlig regjering, men for meg er det svært viktig å få bytte ut den nåværende regjering. Og det blir vanskelig hvis en er heimesitter.

Det er enda noen måneder igjen til å bestemme seg på. Er det lov å håpe på at KrFs kandidat i Rogaland kan gi noen gode signaler til partiets trofaste velgere?

Bedehuskanalen og liberal teologi

Skjermbilde fra Bedehuskanalens Facebook side.

Bedehuskanalen er en TV-kanal som ble stiftet for å nå ut med forkynnelse av Guds ord, vitnesbyrd og god kristen sang med utgangspunkt i bedehusets arbeid. Hvem bør slippe til med forkynnelse i en slik kanal?

Mange bedehusvenner er glade for at denne kanalen har sett dagens lys. Her er mye god forkynnelse og andre inspirerende program. Selv får jeg dessverre ikke inn kanalen på mitt TV abonnement, så det er begrenset hvor mye jeg får med meg av det som sendes.

I en bedehuskanal må det være en viss bredde i forkynneres profil, sang- og musikkvalg med mere. Men i mars måtte jeg spørre kanalen om det ikke er grenser for hvem en bør slippe til. Jeg har ikke fått svar på min henvendelse. Saken var at jeg på Bedehuskanalens Facebook side så at kanalen var i Jørpeland kirke for å ta opp påskekonserten «Stille dager» og at denne skulle sendes på kanalen over flere dager i påsken. Ulike artister skulle synge, og tidligere biskop Per Arne Dahl skulle ha den forkynnende del.

Per Arne Dahl er en svært produktiv forfatter og mye brukt sjelesørger. Han ble lenge regnet blant de teologisk mer moderate prestene, men som biskop endret han syn i homofilisaken og må derfor regnes som en liberal teolog.

Jeg skrev i en tidligere artikkel på bloggen min: «I 1920 var nesten 1000 kristenledere samlet til et stormøte i Calmeyergatens misjonshus. Her la de føringer for hvordan menigheter og organisasjoner bør forholde seg til vrang lære. «Det viktigste de ble enige om, var å avstå fra frivillig samarbeid med liberale prester og teologer. Dette er blitt kalt calmeyergatelinjen og har vært styrende for teologisk konservative misjonsorganisasjonen siden.» (Dagen.no 16.01.2020) I festtaler vil nok de fleste av bedehusfolkets ledere si ja og amen til dette prinsippet også i dag, men hva blir praktisert? Erfaringen viser dessverre at opprør mot Guds ord tolereres langt inn i bedehus-Norge.

Jeg håper dette er en glipp fra Bedehuskanalen og at de i framtiden ikke vil slippe til liberale teologer og forkynnere. Vi har flere andre TV-kanaler der disse har gode kår.

Martha Tou – sju år i Kina

Fra misjonærkonferansen i Changsha i 1920.

Martha Tou nr.4 fra høyre bak. (foto VID NMS arkiv)

Martha Tou var en av de første misjonærene som reiste ut til misjonsmarka fra Strand kommune. Hun fikk sju år i Kina.

I 1925 skrev Martha et brev fra Kina til misjonsfolket i Norge. Dette ble publisert i Misjonstidende som er misjonsbladet til Det Norske Misjonsselskap (NMS). Her skildrer hun opplevelser fra en reise hun hadde hatt, og det hele står i bladets nummer 10 for året. Jeg tar med et lite glimt fra det hun skrev (litt språklig revidert):

«Det er nå noen uker siden jeg reiste hjemmefra Yiyang. Tidlig om morgenen, ved 4-tiden, dro jeg av sted med en liten dampbåt nedover elven til Yuenkiang og videre over Tungtingsjøen til Tsaowei, en liten by. Var da først der en ukes tid. Deretter var det en dagsreise med robåt på Tungtingsjøen og innover en elv til en annen liten by, Janglochow.

I grunne er det ikke en hel dags reise. Men vi ble oppholdt på veien med å frakte soldater. De ropte vår båt an og truet med sine gevær, dersom de ikke ble tatt om bord. De ville nemlig innover til samme by. Ja, jeg skjønte at det var best å gi etter og ga ordre til båtmannen om å ta dem med. Dette forsinket oss mye, i tillegg hadde vi bare en båtmann og så var det motvind. Soldatene var hyggelige folk og deres kaptein som også var med, var enda så høflig at han neste dag avla besøk på misjonsstasjonen og takket på nytt for vennligheten ved å ta dem med.»

Martha Tou (foto Norsk Missionstidende nr.10 1925)

Oppvekst på Tau

Hvem var så denne Martha Tou? Vi starter med foreldrene hennes. Thore Kristoffersen Tau var odelsgutt på bruk 1 på Tau. Dette bruket ligger i sentrum av Tau. Han ble gift med Marta Gurina Tomasdatter Vastveit i 1878 og de bodde de første årene heime på garden på Tau. I 1883 flyttet de til Marta sin heimplass, Vastveit i Bjørheimsbygd, men flyttet tilbake til Tau og overtok heimegarden i 1885. Thore sin far var da død. I tillegg til å være bonde, drev Thore også med fiske og hadde blant annet ei egen not. Han var også snekker i perioder. Thore fikk skjøte på garden først i 1916.

Bilde fra Tau ca.1951. Garden til Martha Tou ligger i området bak mølla.

(foto widerøe)

Marta og Thore fikk sitt første barn i 1881. Det var en gutt som het Christopher, men han fikk kun leve i 10 måneder. I 1883 kom neste mann, og som skikken var fikk også han navnet Kristoffer. Han utvandret til Amerika som ungdom, og døder der i 1913, 30 år gammel. Nummer tre var Martha som er hovedpersonen i denne artikkelen. Nummer fire var også en gutt. Han fikk navnet Thomas og gjorde som broren Kristoffer, emigrerte til Amerika.

Serine var nummer fem i rekken. Også hun var noen år i Amerika, men kom heim igjen i 1919 når søsteren Martha dro til Kina. Serine bosatte seg noen år i Sauda fra 1920, men kom tilbake til Tau og overtok heimegarden i 1935. Hun og Martha skulle etter hvert få tette bånd. Den yngste i søskenflokken fikk navnet Inga og hun ble født i 1894. Inga utdannet seg til sykepleier i Trondheim og ble gift i 1929 med Nikolai Meltveit. Inga og Nikolai fikk to sønner, Dagfinn og Thore Meltveit.

Fra gamlekaien på Tau. Sauene skal til Sauda. Martha og Serine Tou er blant barna.

(foto Arnvid Lillehamer)

Marta Tou ble født på Tau 24. mai 1885 og ble døpt i Strand kirke 28. juni samme år med faddere fra både Tau, Vastveit, Kvam og Ugeli. Hun ble konfirmert i samme kirke 1. oktober 1899 med topp karakter, «meget godt». Etter konfirmasjonen tok hun middelskole og deretter Treiders handelsskole i Oslo. Hva som videre skjedde i Martha sitt liv det neste tiåret har jeg ikke oversikt over.

Men høsten 1917 hadde hun søkt på og kommet inn på Misjonskurs for kvinner på Misjonshøgskolen i Stavanger. Martha var da titulert som kontordame fra Stavanger. Våren 1918 gikk hun på Indremisjonens bibelskole i Staffelsgate i Oslo. Hun tok også et samarittkurs. Våren 1919 var Martha i England for å lære språk, og i mai samme år var hun tilbake i Stavanger.

Torsdag 29. mai 1919 var det Kristi himmelfartsdag og stor misjonsfest i ærverdige Bethania bedehus på Storhaug i Stavanger. Dette ble en merkedag for NMS, for da tok misjonsfolket avskjed med hele 22 misjonærer som skulle til misjonsmarken. Møteleder var selveste generalsekretær Lars Dahle, mens hovedstyrets formann Johan Lunde hadde en velkomsttale. Dagens festtaler var prost Gjerløw og det ble etter talen lest opp en hel del telegrammer med lykkeønskninger til misjonærene. Neste post på programmet var sang av Askelands kor før det var tid for servering. Etter pausen holdt Lars Dahle tale til misjonærene, før misjonærene kom fram på podiet mens forsamlingen sang «Gå ut til alle folk på jord». Deretter hadde seks av misjonærene en kort hilsen før Knut Aanestad avsluttet festen kl.23.00 med en kort andakt.

Dette var nok en stor oppmuntring for Martha Tou og de ande 21 misjonærene. Utpå sommeren 1919 tok Martha avskjed med sine kjære på Tau, før hun gikk om bord i Amerikabåten. Hun var i Amerika høsten 1919, og satte så kursen mot Kina på nyåret 1920.

Kart over Kina (googlemaps). Changsha og Yiyang ligger

like sør for hjertene - liten blå prikk.

Klikk på kartet så får du det i større format.

Sju år i Kina

Martha ankom Kina i februar 1920 og første oppgave var å lese kinesisk. Hun hadde godt språkøre og lærte seg mange språk i løpet av livet. Etter ett års tid med opplæring i kinesisk var hun klar for å gå inn i misjonsarbeidet. Samtidig med at hun lærte kinesisk drev hun også med engelskundervisning. Alt dette foregikk i Changsha distrikt i provinsen Hunan.

På nyåret 1921 var det stor glede på Yiyang misjonsstasjon som lå åtte mil nordvest for Changsha. På denne stasjonen hadde de lenge ønsket seg et eget arbeid blant kvinnene, og det var dette arbeidet Martha fikk ansvar for. Hennes tittel var bibelkvinne. Martha skulle arbeide sammen med ei kinesisk bibelkvinne for å nå ut med evangeliet i Yiyang og bygdene rundt.

I årsmeldingen for Yiyang misjonsstasjon 1921 forteller stasjonens leder Sigurd Brun at Martha har «i alslags veir fartet rundt og besøkt hjemmene med regelmæssige møter. En synlig frugt av hendes ihærdige arbeide har vi da i øket søkning av kvinder baade til katekumenatet og de andre møter og gudstjenester i kirken. Smaaturer har hun ogsaa tat til de nærmeste bistationer, hvor slike besøk for stedets kvinder er meget velseet og av stor betydning.» (Norsk Missionstidende nr.23-24 1922)

Kinamisjonærer i 1926. Martha Tou foran t.h.

(foto VID NMS arkiv)

Jeg tar også med det Sigurd Brun skriver om Marthas arbeid for året 1922: «Frk. Tou har i aarets løp besøkt samtlige bistationer i distriktet, de nærmeste endog flere ganger, sammen med en av vore 2 kinesiske bibelkvinder. Disse besøk har tildels samlet en mængde mennesker og imøtesees av menigheternes kvinder med glæde og forventning. Saa har frk. Tou været meget rundt i hjemmene i Yiyang og hat regelmessige husmøter paa omgang, et arbeide som er av stor betydning, ikke mindst for de stakkars kvinder som med sine bundne ben er henvist til at holde sig indenfor hjemmets 4 vegger.» (Norsk Missionstidende nr.19-20 1923)

Først i Missionstidende i 1925 er det stoff skrevet av Martha selv. Dette året hadde hun tre artikler hvor hun forteller fra misjonsarbeidet. Jeg siterte litt fra den først i innledningen av denne artikkelen. I den andre artikkelen starter hun med å si at de har hatt mye snø denne vinteren. «Det har været saa gildt at se sneen – som en norsk kjending paa besøk!» Hun forteller om mange besøk på landsbygda og erkjenner at «jeg for min del liker saa meget bedre den kinesiske landsbefolkningen end bybefolkningen. Det er noget mere solidt og trofast med bønderne.» Hun hadde nettopp vært på en måneds besøkstur i distriktet, «men saavidt kommet hjem igjen begynder rygter om alslags uroligheter: røvere, krig og dermed følgende vanskeligheter og uhygge.»

Klipp av Martha Tou sitt brev i Missionstidende nr.40 1925

I det siste brevet i 1925 skiver hun om gamle to kinesiske kvinner som begge døde sommeren 1924. Begge hadde gått i dåpsopplæring og skulle etter planen bli døpt i julen 1924. Men så ble de begge syke og måtte døpes på sykeseng før de døde. Etter dette finner jeg kun en gang at det er bidrag fra Martha i Missonstidende. Da hadde hun sendt et bilde av kristne kvinner som var samlet til tefest på Yiyang misjonsstasjon høsten 1925. Martha reiste heim fra Kina i januar 1927.

Heim til Norge og Tau

I Missionstidende nr. 18 i mai 1927 er det en notis om at «lørdag før paaske kom frk. Martha Tou hjem til Norge.» Neste gang hun er nevnt i misjonsbladet til NMS er i 1975. Da er det tatt inn en kort gratulasjonshilsen til hennes 90 års dag. Martha var 42 år gammel da hun kom tilbake fra Kina og det ble ikke flere perioder i Østen.

Hva som var grunnen til at hun ikke reiste ut igjen vet jeg ikke. Far hennes var i 1927 blitt 79 år gammel og moren 75 år. Den eneste broren som levde var i Amerika, mens søsteren Inga var bondekone på Meltveit. Jeg antar at dette var grunnen til at Martha ble heime. Hun og den ugifte søsteren Serine fikk utskilt ei egen tomt fra heimegarden i 1934. Det samme gjorde broren i Amerika. Da far deres døde i 1935, overtok Serine heimegarden. Mor deres døde i 1944.

Martha Tou sin artikkel i Missionstidende 12.08.1932

Året etter at Martha kom tilbake til Norge deltok hun på ulike møter med tale og misjonsinformasjon. De fleste møter ser ut til å ha vært på Sørlandet. Men fra 1929 er det ifølge Nasjonalbiblioteket slutt på møteannonser med Martha som deltaker. 14.- og 15. juli 1930 finner jeg ett par artikler i Morgenbladet, der Martha skriver om kvinnenes situasjon i Kina. Samme artikler sto også i Vestlandske Tidende. Året etter står en tilsvarende artikkel i avisen Norges Kvinder. Den hadde hun skrevet sammen med søster Serine. I 1932 skrev hun i samme avis om «Kvinnens innsats i misjonsarbeidet».

Like etter at Martha kom heim fra Kina, deltok hun på 17. maifesten på Tau. Hun fortalte fra misjonsarbeidet i Kina, mens søsteren Serine fortalte om kristelig ungdomsarbeid New York. De to søstrene på Tau ble ofte kalt Kina-jentene. Serine hadde studert ved universitet i USA og Martha hadde tilegnet seg store språkkunnskaper gjennom sin misjonærtjeneste. Jan Alsvik forteller fra andre verdenskrig at Martha og Serine møtte noen tyskere på Tau. Disse snakket til damene på tysk. Martha og Serine svarte på flytende tysk og fikk tyskerne til å sperre opp øynene. Da gikk tyskerne over til å snakke engelsk, men fruene gjorde likedan. Tyskerne slo over på fransk, det samme gjorde jentene. Men da ga tyskerne opp.» Serine ble ofte leid inn som oversetter (tolk) ved internasjonale konferanser.

Tiggere på gata i Yiyang på den tid Martha Tou var der.

(foto VID NMS arkiv)

Garden til Martha og Serine lå midt i sentrum på Tau, og det ble etter hvert press på dem for å selge deler av garden til offentlige formål. De myndige damene sto imot så lenge de kunne. I 1946 vedtok imidlertid kommunen å ekspropriere 10 mål som skulle brukes til idrettsplass.

Da søstrene begynte å bli gamle, ble de enige seg imellom å testamenter garden til deres to eneste nevøer i Norge, Dagfinn og Thore Meltveit. Martha Tou døde 9. september 1976 og ble hele 91 år gammel.

Martha Tou. Dødsannonse i Aftenbladet 10.09.1976

 

Kilder

Arnvid Lillehamer: Ryfylke folk og natur (1978)

Erling Danbolt: Det Norske Misjonsselskaps misjonærer 1842-1948 (1948)

Fridtjov Birkeli: Norsk misjonsleksikon (1967)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Birgit Aaen – fra Tau til Kongo

Bilde fra Aaen på Tau. Olava og Ole Gabriel Aaen med noen

av barna. Birgit er ikke med på bildet.

(foto Alskvik)

Det er kommet mange misjonærer fra Strand kommune både fra bedehus og fra frimenigheter. Birgit Aaen fra Tau var den første fra Pinsemenigheten.

Den senere landskjente vekkelsesforkynnere og leder i Pinsemenigheten Emanuel Minos ble som treåring alvorlig syk. Dette var i 1928. Far hans var en greker som hadde vokst opp i Egypt og moren var fra Egypt. Faren flyttet tidlig til Kongo. Her ble han gift med Emanuels mor og ble etter hvert en rik mann. En dag ble den store plantasjen hans ødelagt av brann og familien satt fattig tilbake.

Under denne krisen ble Emanuel alvorlig syk fordi han hadde drukket urent vann. Faren bestemte seg for å oppsøke misjonsstasjonen som lå ei dagsreise unna – til fots. På misjonsstasjonen var det tre norske misjonærer utsendt av pinsevennene. Det var Oddbjørg og Gunnerius Tollefsen og Birgit Aaen. Birgit var utdannet sykepleier og forsto snart at den syke og veldig magre gutten hadde symptomer på bendelorm.

Birgit gav Emanuel en barnedose med medisin, men det hjalp ikke. Da bestemte hun at gutten måtte få en voksendose. Oddbjørg Tollefsen som hadde pleieansvar for Emanuel mens han var på stasjonen, var redd gutten ville dø av den sterke medisinen. Birgit sto på sitt og sa at hvis han ikke fikk denne voksendosen, ville gutten dø av bendelormen. Birgit var fagperson og fikk viljen, og ikke lenge etter kom det ut av gutten tre bendelormer som alle var flere meter lange. Emanuel overlevde og kviknet etter hvert til. Enden på visa ble at Emanuel Minos ble adoptert av ekteparet Tollefsen og på det vis kom til Norge.

Birgit sin farfar Jonas O. Nedrebø

(foto Engen)

Oppvokst på Tau

Birgit Aaen ble født på Tau 14. mai 1897 og døpt i Strand kirke 20. juni samme året. I kirkeboka er navnet hennes ført som Bergit, men hun brukte senere formen Birgit. Birgit sin far het Ole Gabriel Jonassen Nedrebø (Nærbø). Hans foreldre var Berta Serine Håheller og Jonas Ims. Etter at de ble gift, bodde familien først i Stavanger hvor alle barna ble født. Senere flyttet de til Håheller og videre til Nedrebø. Begge disse stedene ligger innerst i Lysefjorden.

Ole Gabriel var sjømann da han ble gift med Olava Olausdatter Gjerde fra Bjørheimsbygd. Bryllupet sto i Strand kirke 15. november 1895. Fra 1897 fikk Ole Gabriel arbeid på Tau Mølle. I 1899 fikk Olava og Ole Gabriel overta driften av Aaen husmannsplass under prestegarden på Strand og her ble de boende. Olava og Ole Gabriel var medlemmer av Den norske kirke og Olava var aktivt med i Kinamisjonens (NLM) arbeid på Tau. Birgit var deres førstefødte barn og etter henne kom to brødre og fire søstre. To av søsknene emigrerte til Amerika.

Olava og Ole Gabriel Aaen

(foto Alsvik)

1. oktober 1911 var det tid for at Birgit skulle konfirmeres. Presten var godt fornøyd med Birgits innsats, og noterte Mg- som karakter i kirkeboken. Hva som videre skjedde i Birgit sitt ungdomsliv har jeg ikke oversikten over, men hun fikk etter hvert utdannet seg til sykepleier. Under folketellingen i desember 1920 bodde Birgit heime hos foreldrene på Tau og arbeidet som privat sykepleier. Hun oppgav da at hun tilhørte Den norsk kirke.

Til Kongo

I løpet av de neste seks årene skjedde en endring i Birgit sin kirketilhørighet. For den 5. september 1926 var hun en av hovedpersonen på en avskjedsfest for misjonærer i Filadelfia i Oslo. Da var det bestemt at hun skulle reise ut som misjonær for pinsevennene, sammen med to ektepar som hadde vært ute i Kongo før. Disse var det nevnt ekteparet Tollefsen og Marie og John Brynhildsen. Det var selveste T. B. Barratt som ledet avskjedsfesten. Han var stifteren av pinsevennene i Norge. Alle misjonærene hadde også en hilsen.

Referat fra avskjedsmøtet i Filadelfia Oslo

(Korsets Seier nr.34 1980)

Ekteparet Tollefsen reiste før de andre til Marseilles. Birgit og ekteparet Brynhildsen dro fra Oslo 1. oktober 1926 med kurs for Antwerpen og videre til Marseilles. Her møtte de igjen ekteparet Tollefsen og sammen dro de videre mot Kongo 14. oktober. Birgit var denne første perioden utsending for pinsemenigheten i Råde i Østfold og hadde også støtte fra menigheten i Åros på Hurumlandet. Kongo skiftet senere navn til Zaire og heter nå Den demokratiske republikk Kongo.

Vel framme i Kongo fikk misjonærene sitt arbeid i byen Uvira helt nord ved Tanganyikasjøen på grensa til Burundi, men først og fremst i Nya Kaziba i samme området. Da de kom til Uvira ble Birgit alvorlig syk av en tropesykdom. Hun frisknet til igjen, men skulle resten av livet bli preget av sykdommer hun pådro seg som misjonær. Nya Kaziba misjonsstasjon ble startet opp i 1921. Da Birgit kom dit startet hun en skole for 20 gutter, men det var helsearbeidet som lå hennes hjerte nærmest.

Birgit fikk snart kallenavnet Mademoiselle Mugana som på norsk betyr frøken doktor. Sammen med en annen kvinnelig misjonær, Ruth Jansen, var Birgit banebryter for helsearbeidet til pinsevennene i Kongo. Ikke lenge etter at hun kom til Kongo, sto en liten hilsen fra Birgit i Korsets Seier, pinsevennenes misjonsblad. Jeg tar med et lite utdrag:

Birgir Aaen (Korsets Seier nr.18 1957)

«Her er vi en liten flokk, bare 5 stk. for å spre lys blant tusener som ennå lever i hedenskapets mørke. Min bønn er at Herren må la sitt lys skinne gjennom meg, så at disse stakkars innfødte måtte få se Jesus og kjenne kraften av hans oppstandelse.» Og videre: «Det er mange grusomme sår. Jeg vasker og forbinder dem og ber Jesus lege dem. Jeg har også herlige resultater allerede.»

I årene 1930-33 var Birgit på heimeopphold i Norge, men 28. oktober 1933 var hun klar for fire nye år. Også denne gang reiste hun ut sammen med ekteparet Brynhildsen, som nå hadde med seg sin ett år gamle datter Else Marie. I denne perioden var Birgit utsending for pinsemenigheten i Mjøndalen, men også pinsevennene i Stavanger støttet opp om arbeidet hennes. Også i denne perioden var hennes hovedoppgave å drive helsearbeid, men perioden ble også preget av mye sykdom. Hun kom heim til Norge for godt i 1938. Hun ønsket å reise tilbake til Kongo, men helsetilstanden hennes tillot ikke det.

En av hennes kollegaer i Kongo, Sven Ski, skrev i Korsets Seier i 1945, om da han og Birgit opplevde at den første kongoleser ble «åndsdøpt». Sven Ski kom til Kongo i 1929, så om dette hendte første eller andre periode, har jeg ikke funnet ut av. Jeg tar med et lite utdrag av det Ski forteller, noe språklig revidert:

«Jeg husker så godt som om det var i går, den kvelden som Gud døpte i Den hellige ånd den første kongoleser på feltet vårt i Kongo. Søster Birgit Aaen kom heseblesende springende bort til huset vårt og ropte: «Skynd dere og kom, Sahinda blir døpt i Den hellige ånd.» Vi av sted naturlig vis. Det interesserte oss å se at en kongoleser mottok Den hellige ånds gave. Da vi kom inn i det enkle rommet med jordgolv og gresstak, sparsomt møblert med kasser med påspikrede bein av bambus, så vi for våre øyne og hørte med våre ører en kommentar til apostelgjerningenes mange betraktninger om hvordan det foregikk da Ånden falt over hedningene.

For vi hørte Sahinda tale i tunger og høylig prise Gud samtidig som han rakte sine kullsvarte hender mot himlen. Og så sang han i tunger, enda han ingen sangstemme hadde. Nå har han vært evangelist der ute i mange år, og han har ledet mange til Jesus og fortsetter med det fremdeles. Siden har det blitt mange slike svarte levende bibelkommentarer der ute.»

Fa Korsets Seier nr.22 1957

Mange år med sykdom

Da Birgit kom heim igjen til Norge i 1938, fikk hun seg en liten hybel i Løkkeveien 44 i Stavanger. Her startet hun det hun kalte «Stoppe- og lappesentralen» og drev som navnet sier med reparasjoner av ulike klesplagg. Hun hadde også en jenteforening i heimen. I tillegg deltok hun på møter med både tale og misjonsinformasjon.

Men tropesykdommene hun pådro seg i Kongo gjorde henne stadig svakere. De siste årene tilbrakte hun mye tid i senga, men hun var trofast i Zion pinsemenighet i Stavanger så lenge hun maktet det på grunn av helsa.

Da hun fylte 60 år i mai 1957, var hun så dårlig at dagen måtte feires på sykehuset. 6. desember 1957 fikk hun heimlov og ble begravet fra Egenes kirkegård 11. desember. Noe av det hun etterlot seg, hadde hun testamentert til misjonsarbeidet i Kongo.

Klippen sitt første møtelokale i 1962. Stort bygg t.h. for gult hus i midten.

(foto widerøe)

Pinsevennene i Strand

Jeg har ikke noen god oversikt over pinsevennenes historie i Strand, men jeg tar med noen glimt. En av de første «gjendøpte» i Strand var Rasmus Larsen Nordbø. Så langt jeg vet var han gjendøpt da han kom til Strand i 1897, men meldte seg ut av statskirken først 24.12.1900. Under folketellingen i 1920 står Rasmus oppført som baptist, men ikke kona. Det samme med sønnen Lars R. Nordbø. Han er også oppført som baptist, men ikke kona hans. Etterkommerne etter disse harr vært sentrale i pinsemenigheten på Jørpeland.

Thoralf Gilbrandt var en landskjent leder innen pinsebevegelsen. Han ble født i Stavanger i 1919, men familien flyttet til Idsø i 1925. Far hans var fra Moss, mens mora var fra Håheller i Lysefjorden. Familien flyttet tilbake til Stavanger i 1933. Thoralf ble omvendt ved en forkynner i Kinamisjonen, men gikk ikke lenge etter over til pinsevennene.

Øyvind Fragell var en skattet forkynner og sangforfatter i pinsemenigheten. Han var fra Skien og er far til den kjente leder av Humanetisk forbund, Levi Fragell. Øyvind Fragell var i 1941 knyttet til Zion pinsemenighet i Stavanger som distriktsevangelist. Han hadde blant annet ansvar for pinsevennene i Strand. Han skrev i 1941 i Korsets Seier at det var tre pinsevenner på Jørpeland og at de hadde møtene i Losjen. Det var noen flere pinsevenner i nabobygdene rundt Jørpeland. Disse kom som regel syklende til møtene på Jørpeland ifølge Fragell.

I 1946 meldte Korsets Seier at det skulle være bryllup på Jørpeland. De som skulle gifte seg var forstander Martin Linnerud og Otilie Johanne Sortland. Linnerud hadde sin tjeneste andre steder, men bodde på Jørpeland en periode. Jeg kjenner ikke noe mer til disse to.

Klippen sine nye lokaler (foto Klippen)

Etter hvert ble det flere pinsevenner i Strand, og på nyåret 1957 ble Strand pinsemenighet Klippen stiftet. Første forstander var menighetens egen Alf Vathne og i ledelsen ellers var Jonas Byberg, Ole Moen, Odd Emberland og Johannes Aaen (Birgit Aaen sin nevø). 30 medlemmer meldte seg inn i menigheten da den ble stiftet. De neste årene var det flere vekkelser knyttet til Klippen, blant annet ved Jakob Karlsen, Arne Grimsby og Netel Åshammer.

Den første forstander utenfra var Ola Holum som ble ansatt i 1962. Reinert Innvær kom i 1968 og Monrad Nicolaisen i 1972. I 1960 bygget menigheten sitt første lokale. Det ble ombygget og påbygget i 1986. På 2000-tallet ble et nytt og stort lokale bygget på Fjelde. Her driver de nå også barnehage og kristen skole, KF-skolen.

Gai Holta var forkynner fra midten av 1960-tallet for De frie venner, en søsterorganisasjon av pinsevennene. De frie venner gikk nylig inn i pinsevennene, slik at det nå er en organisasjon.

 

 

Kilder

Fredrik Eriksen: Afrika på kryss og tvers (1964)

Fridtjof Birkeli m.fl.: Norsk Misjonsleksikon (1967)

J. Bratlie: Pinsevekkelsen i Norge gjennem 30 år 1907-1937 (1937)

Kjell Hagen: Aase og Emmanuel Minos (1993)

Sigleif Engen: Forsandboka (1981)

Sten Sørensen: Emanuel Minos en Guds gentleman (2010)

Korsets Seier div årganger

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)