torsdag 18. mai 2023

Fogd og misjonshøvding Søren Daniel Schiøtz

Breiavatnet i Stavanger. Charlottenlund til venstre med to piper.
Akvarell av H. C. Knudsen

Det er sagt om Schiøtz at han bar øvrighetens sverd på sin venstre side og Herrens sverd med Gideons kraft på sin høyre side.

Presten Peder Schiøtz var på vei heim til Frei på Nordmøre sammen med kona Sophie Christine. I dette fjordlandskapet var båt det naturlige framkomstmiddelet i 1796 da dette skjedde. Sophie var høygravid, og før reisefølget nådde fram til Frei, startet fødselen. Det unge presteparets førstefødte, så dermed dagens lys om bord på ei jekt.

Den nyfødte var en gutt, og fødselsdatoen var 13. mars 1796. Da faren skulle døpe den lille gutten, hadde han fått navnet Søren Daniel. Begge foreldrene til den lille gutten hadde danske røtter. Mor hans var fra Fredriksborg, mens faren hadde vokst opp i Stavanger og Skånevik, med foreldre som kom fra Danmark til Stavanger i 1769. Farfar Søren Schiøtz ble da oppnevnt som byfogd og postmester i Stavanger. I 1777 ble han sorenskriver i Sunnhordaland og bosatte seg da i Skånevik.

Frei kirke (foto freikirkested.no)

Peder Schiøtz ble utdannet prest i 1792 og hans første jobb var som kateket ved Holmen kirke i København. I 1793 ble han utnevnt som residerende kapellan i Frei kirke ved Kristiansund, som den gang lå under Tingvoll. Han og Sophie ble gift i 1795, og var prestefolk på Frei til 1804. Da ble han utnevnt til sogneprest på Tysnes i Sunnhordaland. Sophie og Peder hadde da fått tre barn. Utenom Søren Daniel kom Adamine i 1798 og Anne Marie i 1799. Anne Marie døde imidlertid kun ett år gammel. Adamine ble gift i 1850, med brødrevennenes leder i Stavanger, Stephan Due. Familien Schiøtz skulle kun få ett år på Tysnes, for Peder døde 2. september 1805. Sophie og barna på 7 og 9 år, flyttet da til Stavanger og her ble de boende.

Juridisk eksamen i Oslo

Søren Daniel ble noen år i Stavanger, hvor han fikk vider utdannelse. Det er også mulig at han i denne perioden ble kjent med kjøpmannssønnen Gabriel K. Kielland. De to guttene var født samme år og var i Stavanger samtidig i perioden 1805-1810. I 1810 dro Gabriel til København for videre studier, mens Søren Daniel etter hvert havnet i Oslo (Kristiania).

I Oslo studerte han juss og tok embetseksamen som jurist i 1818. Han var da blitt 22 år gammel. Den første jobben han fikk etter at han var ferdig utdannet, var som kopist i ett av departementene. Kopist var en stilling som underordnet tjenestemann i de norske departementene. Kopistenes arbeidsoppgaver hadde først og fremst med reinskriving av offentlige dokumenter og korrespondanse.

Søren Daniel Schiøtz (foto lokalhistoriewiki.no)

Frelst og brødrevenn

I 1818 kom Gabriel Kielland fra København til Oslo. Han og Søren Daniel valgte da å bo på samme hybel og vennskapet dem imellom skulle komme til å vare livet ut. Gabriel tok teologisk utdannelse, og hadde arbeid som lærer på si, for å klare seg økonomisk. På den tid var en av pionerene innen kvekerbevegelsen i Oslo. Han het Enoch Jacobsen og var fra Stavanger. Enoch hadde sittet i fengsel i England under Napoleonskrigene, og hadde der blitt kveker. I Oslo gav han privatundervisning i engelsk, og to av hans studenter var nettopp Søren Daniel og Gabriel. Det ble mer enn engelskundervisning, for de ble også påvirket av hans trosoverbevisning. Og i alle fall Søren Daniel, valgte å bli medlem i en nystiftet kvekerforening.

Men det var ikke bare kvekerne de to vennene oppsøkte. Det var også en flokk haugianer i Oslo som hadde sine samlinger, og der var de to ungdommene fra Stavanger ofte å se. I 1820 kom dansken Nils Johannes Holm til Oslo. Han tilhørte brødrevennene, og kom til Oslo for å bli forstander for brødremenigheten i Oslo. Det var gjennom Holm sin virksomhet at Søren Daniel og Gabriel skulle oppleve sin åndelige frigjøring, og begge regnet seg som brødrevenner etter det.

Gabriel Kirsebom Kielland (foto ukjent)

Søren Daniel har selv fortalt om sin åndelige vekkelse og omvendelse i denne perioden. Han skrev blant annet: «Da jeg var 22 år forunte Frelseren meg å begynne å skimte og føle meg som en av naturen et vredens barn. Jeg gikk lenge og leitet, men selvklokskap og gjenstridighet gjorde at jeg ikke fant fram til evangeliets hemmelighet. Først etter seks år begynte noe ydmykelse hos meg i det øyeblikk jeg nøt den barnhjertighet å se meg som en fortapt og fordømt synder, og som en slik fikk jeg kaste meg for Frelserens føtter.» (språklig revidert)

Jeg har ikke klart å finne ut hva Søren Daniel drev med den første halvdel av 1820-tallet, men han ble etter hvert konstituert som sorenskriver i Egersund. Han skrev selv at han var 28 år da han ble frelst (1824). Kanskje var det like etter dette, at ferden gikk til Egersund. I 1825 flyttet han videre til Stavanger, hvor han ble konstituert som sorenskriver (fogdfullmektig) i Jæderen og Dalane fogderi året etter. Denne stillingen hadde han til 1830, da han ble ansatt som fogd i samme fogderi.

Søren Daniel Schiøtz (foto marcus.uib.no)

Allerede mens han var i Egersund, merket man at sorenskriveren også var en åndelig leder. Han var medlem i Det danske Bibelselskab, og fikk tak i små skrifter derfra som han var med å spre. Da han flyttet til Stavanger, ble han snart leder i den lille flokken av brødrevenner som var i byen. Her var også kompisen Gabriel Kielland en fast gjest når han var i byen. Gabriel ble utnevnt til prest på Finnøy i 1824, og var dermed ofte innom i Stavanger. Gabriel hadde en bror i Stavanger som også var brødrevenn. Han het Caspar Kruse Kielland, og sammen med Søren Daniel og kjøpmann Svend S. Svendsen utgjorde disse ledelsen i brødremenigheten i Stavanger.

Bokannonse fra Søren Daniel Schiøtz. 
(Christiansands Contoirs og Adresse Efterretninger 05.03.1825)

13. september 1826 giftet Søren Daniel Schiøtz seg med Charlotte Petrea Rosenkilde. Også hun hadde danske røtter, men var vokst opp i Stavanger. Faren var en av de ledende menn i byen. Han var konsul og kjøpmann, møtte på Stortinget og han var utsending fra Stavanger da grunnvollen ble vedtatt på Eidsvoll 17. mai 1814. Charlotte var fire år yngre enn Søren Daniel, så brudgommen var 30 år og bruden 26 da vielsen sto. Charlotte og Søren Daniel flyttet inn i et stort hus i Laugmannsgata 2 i Stavanger, like ved torget. Her innredet Søren Daniel en møtesal i andre etasje, hvor brødrevennene hadde sine samlinger. Før det hadde de hatt møtene i Bakkesalen, et lite sjøhus på Skagen.

Søren Daniel Sciøtz jr. Legen som falt i krigen mot Prøysen og Østerrike.
(foto lege.arkiv.dk)

I 1828 fikk familien Schiøtz bygge et landsted, som Søren Daniel kalt opp etter kona si. Huset fikk navnet Charlottenlund, og det lå ved Breiavatnet. Han fikk skjøte på eiendommen i 1854. Ekteparet Schiøtz fikk sju barn. Den eldste fikk navnet Peder Valentin. Han ble født i 1827, men ble bare 22 år gammel. Nummer to het som faren, Søren Daniel. Han ble født i 1828 og arbeidet som lege i Kongsvinger. Han tjenestegjorde i krigen mot Prøysen og Østerriket, og døde i den krigen i 1864. De neste barna var Charlotte Sophie (1832-1905), Johannes (1835-1897), Jacob (1836) ugift garver bosatt i Stavanger, Marie (1837-1883) gift med sønnen til presten Alexander Lange, og Elisabeth (1839-1923).

Charlottenlun i moderne tid.
(foto Jonas H. Friestad byas.no)

Kristen høvding og grunder i Stavanger

Flokken av brødrevenner i Stavanger var ikke stor, men på grunn deres markerte ledere, fikk de likevel stor betydning for kristenlivets framvekst i Stavanger og Rogaland. Brødrevennene var kjent for sitt sterke fokus på forsoningen og Jesu blod som renser fra all synd, i tillegg til et kall til å drive misjon. Dette misjonsengasjementet skulle bære mange ulike frukter i de følgende årene.

Høsten 1826 kom en kolportør fra det engelske selskapet The continental cociety til Stavanger. Han het Carl Gustav von Bülow, og fikk snart kontakt både med haugianerne og deres leder John Haugvaldstad og med brødrevennene. I en samling 5. desember var omtrent 20 kristenledere samlet sammen med vor Bülow for å samtale om misjonsansvaret. På dette møtet ble Norges første misjonsforening stiftet og fikk navnet Stavanger Misjonsforening. Denne misjonsforeningen var til inspirasjon for stiftelsen av misjonsforening nummer to i Egersund og nummer tre i Strand. Von Bülow forsvant snart ut av historien. Han kom tilbake til Norge ett års tid etter besøket høsten 1826, men var da blitt sekterisk, og han ble til slutt utvist fra landet.

Misjonsgløden var imidlertid tent i Norge og flere steder i landet dukket det opp misjonsforeninger. Spesielt mange nye foreninger kom i 1839-40 da far og sønn Knudsen fra Lista, reiste rundt for å stifte nye foreninger, med mål om å få i gang en landsdekkende misjonsorganisasjon der både haugianere og brødrevenner var med. 8.-9. august 1842 var det en viktig samling i Stavanger. Da ble det vedtatt å stifte Det Norske Misjonsselskap (NMS). Søren Daniel Schiøtz var sentral på stiftelsesmøtet og han ble også valgt inn i det første hovedstyret.

Stavanger 1848 (tegning av Ch. Tønsberg)

Den første misjonæren som ble ansatt i NMS het H.P. Schreuder. Han var veldig høykirkelig, og førte misjonsarbeidet i en kurs som brødrevennene og Schiøtz var sterkt uenig i. Ikke minst skapte det vansker, ved at Schreuder nektet to misjonskandiater å reise ut som misjonærer, siden de var preget av brødrevennene. Det gikk så langt at Schiøtz foreslo å bryte med NMS og heller starte en ny lavkirkelig misjonsorganisasjon. Dette gikk vennen Gabriel Kielland sterkt imot, og han vant fram med sitt syn. NMS sitt forhold til Schreuder ble etter hvert så vanskelig, at det ble brudd mellom dem.

Det neste tiltaket som Schiøtz og hans venner sto bak, var stiftelsen av Stavanger bibelforening. Formålet med denne foreningen var å spre små religiøse skrifter og bibeldeler rundt om i Norge. Årsmeldingen for 1859 viste at foreningen da hadde passert 240 000 solgte skrifter. Noen av disse var også delt ut gratis. Schiøtz oversatte selv noen hefter og bøker fra tysk, blant annet Veiledning til en forstandig og christelig Børneopdragelse (1833) og Historisk udtog af Det gamle Testamentets Bøger (1847).

Josefinestiftelsens bygg (foto wikipedia)

I 1832 var Søren Daniel medstifter av Det stavangerske religøse Tractatselskab, og to år senere ble Josefinestiftelsen startet. Også her var Schiøtz en sentral skikkelse. Josefinestiftelsen var et barnehjem for unge jenter. «Formålet var å oppdra foreldreløse fattige pikebarn, eller slike som måtte tas bort fra hjemmet, til gode tjenestepiker.» (Erling Jensen) I 1840 bygget stiftelsen et stort bygg til dette formålet, og det var her delegatene stiftet NMS i 1842. Schiøtz hadde også et engasjement for «fantene og finnene». Han arbeidet for å hjelpe samer og omstreifere både praktisk og for å nå dem med evangeliet.

Fra 1830 til han ble pensjonist i 1860, hadde Søren Daniel Schiøtz en travel hverdag som fogd for Jæren og Dalane. Ifølge Wikipedia hadde fogden politimyndighet, påtalemyndighet og krevde inn skatt og bøter i sitt landdistrikt. I en periode skulle fogden også holde oversikt over utlendinger. Fogden utstedte og kontrollerte pass. Til tross for denne krevende jobben som han utførte på en forbilledlig måte, hadde han likevel på fritiden et stort engasjement for evangeliets utbredelse. I 1832 måtte han som fogd, avhøre den originale sterkttroende predikanten Knud Spødervold og noen av hans venner, for brudd på konventikkelplakaten. Avhøret endte med at Spødervold slapp straff.

Schiøtz sitt hus til venstre. 2. etg. var møtesal for brødrevennene.
(Tegning Ætt og heim 2013 Gunnar A. Skadberg)

I perioden 1834-35 opplevde Schiøtz en vanskelig periode. Presten i Hå, Christian Juel Sandberg var svoger til Schiøtz, de var gift med hver sin søster. Sandberg var grundtvigianer, og var svært kritisk til brødrevennenes lære og virksomhet. Han skrev noen veldig krasse innlegg mot brødrevennene i aviser, og disse ble også samlet og utgitt i bokform. Angrepene var spesielt rettet mot prestekollegaer som var påvirket av brødrevennene, ikke minst Gabriel Kielland. Sandberg var så krass i sine angrep, at det slo tilbake på ham selv. Brødremenighetens ledere Schiøtz og Kielland var «varme, fredsæle og høyt respekterte» i Stavanger og omegn, så kritikken nådde ikke inn hos kristenfolket. Biskopen var nok langt på vei enig i Sandberg i sak, men ikke i form. Det endte med at Sandberg ble flyttet til Sarpsborg og Kielland til Lyngdal i 1837.

Avhold og forkynnelse

På 1830-tallet var misbruk av brennevin et økende problem. I 1836 var derfor Schiøtz på nytt med å stifte en organisasjon. Denne gang gjaldt det Stavanger Maadeholdselskab, og Søren Daniel var den drivende kraft i foreningen. Dette var den første foreningen i landet, som arbeidet mot salg og bruk av brennevin. Foreningen hadde imidlertid ikke noe imot salg av øl og vin. Totalavhold ble en kampsak først etter Schiøtz død. Foreningen ble stiftet i april 1836, men styre ble først valgt på foreningens andre møte i desember. Her tegnet 21 personer medlemskap, og Schiøtz ble valgt til formann. Styremedlemmer var Caspar Kruse Kielland og John Haugvaldstad. I 1844 var Schiøtz sentral da avholdsforeninger fra hele landet dannet Det norske afholdsselskap.

Mot slutten av 1830-tallet begynte Schiøtz å samle egne og andres barn til to timers Kindergottesdienst, barnegudstjeneste, i heimen sin. Disse samlingene var hver søndag mellom kl.15.00 og 17.00. En annen av brødrevennene, Svend S. Svendsen hadde en lignende samling for andre barn. 10. mars 1844 ble disse to samlingene slått sammen, og landets første søndagsskole ble stiftet. Dette var starten på det som i 1889 skulle bli Norges Søndagsskoleforbund. Brødrevennene hadde i 1844 fått en egen forstander, som fikk hovedansvaret for den nye søndagsskolen.

Den nye forstanderen for brødrevennene het Stephan Due og kom fra Danmark. Samtidig kunne brødrevennene innvie sin nye bygning, som inneholdt leilighet for Due og en ny møtesal som på folkemunne fikk navnet Duesalen. Stephan Due ble snart en respektert åndelig leder i Stavanger. Som tidligere nevnt ble han også svoger til Søren Daniel Schiøtz, da han giftet seg med hans søster Adamine i 1850.

De tre første statuttene i Israelsforeningen av 1844

Brødrevennene hadde tidlig et engasjement for jødene og Israel. Dette engasjementet delte Søren Daniel, og han begynte allerede på 1820-talle å tale jødenes sak. Også på dette feltet skulle han bli en pioner. Sammen med 6 andre brødrevenner, stiftet han den 12. juni 1844 Stavanger forening af Israels Venner. Foreningens mål var som følger: «Denne forening har et dobbelt formål. Vekke kjærlighet til Israel blant de kristne. Virke kristendommens fremme blant Israel». (språklig justert) Schiøtz ble foreningens første formann, et verv han hadde til sin død i 1863.

Det fortelles at det var en egen stemning på møtene i Israelsforeningen, når «patriarken» Schiøtz ledet møtene og stemte i sangen «Lad om Zion høit os sjunge! Herren Zion utvalgt har!» Schiøtz sin åndelige far, Nils J. Holm startet i 1827 et misjonsblad. Dette hadde andre drevet, etter at Holm reiste tilbake til Danmark. I 1850 overtok Schiøtz dette bladet, og endret navnet til Misjonsblad for Israel. Foreningen i Stavanger er regnet som oppstarten av Israelsmisjonens arbeid, og bladet er fremdeles Israelsmisjonens organ. Det er det eldste misjonsbladet i Norge.

Siste halvdel av 1840-tallet begynte avholds- og traktatforeningene til Schiøtz og hans venner, å sende ut kolportører som også skulle forkynne Guds ord. En av de første slike var strandbuen Ole Kallem. I 1854 skrev Schiøtz ut reisepass til Kallem og kollega Erik Lima. De ble da sendt til Troms og Finnmark for å selge hefter og bibeldeler, og å forkynne Guds ord. Senere ble også Endre Johannessen fra Sviland og Lista og Halvor Halvorsen Langeland fra Jørpeland, sendt nordover som Stavangerforeningenes utsendinger. Her fikk de stå i flere større vekkelser, blant annet i Tromsø.

Søren Daniel Schiøtz (foto Demringstid i Norge)
Laura Schiøtz, Søren Daniel sin andre kone.
(foto Israelsmisjonen 1844-1944)

Det var bemerkelsesverdig at en så høytstående embetsmann som Schiøtz, også var en aktiv misjonsleder, forkynner og «en bønnens kjempe». Jær-forfatteren Theodor Dahl skrev om Søren Daniel Schiøtz i ei av sine bøker: «Det hendte ofte at fogden Schiøtz holdt oppbyggelse på Oma etter at han hadde holdt ting i Time. Det virket nok sterkt på folk at den gromme futen fra Stavanger, som om dagen styrte tinget og om kvelden sto på Oma i ståva hans Lars og bar fram evangeliet. Det var ikke underlig at folk hadde hengivenhet for ham. De gamle fortalte om futen som satt høg og verdig og kikket utover stua full av folk. Gamle Lars Fotland styrte Kingosalmene. Han hadde stor og ven stemme. Etter oppmoding fra futen bad Lars Oma en bønn. Og så talte Schiøtz, særlig om forsoningen. Hans forkynnelse rørte ved de dype hjertestrengene. Gav en ny og følsom klang – utløsning for det innestengte. Han talte annerledes enn folket var vant til.» (noe språklig revidert)

Dødsannonse Søren Daniel Schiøtz
(Stavanger Amtstidende og Adresseavis 12.01.1863)

Siste år

Charlotte og Søren Daniel Schiøtz fikk 24 år sammen. Men Charlotte ble ingen gammel dame. 20. mai 1850 fikk hun flytte heim til Jesus, kun 50 år gammel. Året før hadde de mistet deres eldste sønn Peder Valentin, 22 år gammel. Søren Daniel var alene i 9 år etter at Charlotte døde, men da giftet han seg for andre gang. Denne gang giftet han seg med søster til sin gode venn Svend S. Svendsen. Hun het Laura Petrea Svendsen og var i 1855 blitt enke etter kjøpmann Engel Hansen. Deres ekteskap var barnløst.

Teksten på gravsteinen til Søren Daniel Schiøtz.

Laura og Søren Daniel fikk kun 4 år sammen. I jule- og nyttårshøytiden i 1862 ble Søren Daniel syk, og han døde allerede 4. januar i 1863. Han ble begravet fra domkirken 10. januar. Etter at Søren Daniel døde, flyttet Laura til Egenes, hvor hun hadde en eiendom som hun arvet etter sin første mann. Søren Daniel sin datter Elisabeth flyttet sammen med Laura. Hun ble senere (1868) gift med handelsmannen Jørgen Ambrosius Berner. Laura døde i 1878.

 

Kilder

Bjarne Slapgard: Asbjørn Kloster (1959)

Chr. Ihlen: Den norske Israelsmisjons historie i hundre år (1947)

Chr. Svensen: Robert Raikes. Søndagsskolens stifter (1930)

Dagny Johnsen: Avholdsarbeidet i Oslo (1937)

Gunnar Skadberg: Madla i fortid (1996)

H. G. Heggtveit: Den norske kirke i det nittende aarhundrede (1912-20)

Helge Aarflot: Framtid for Israel (1995)

Ingar Hagen: Barnet i norsk kristenliv (1947)

Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland (1952)

John Nome: Demringstid i Norge (1942)

John Nome: Det Norske Misjonsselskaps historie i norsk kirkeliv (1943)

Kjølv Egeland m.fl.: Stavanger på 1800-tallet (1975)

Marit Karin Alsvik: Lagård gravlund 1834-1984 (1985)

Ole Kallelid m.fll.: Avholdsbyen (1996)

Oscar Handeland: Fram kristmenn, korsmenn! (1963)

Oskar Skarsaune: «Israels venner» (1994)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

P. Ree Pedersen m.fl.: Festskrift til søndagsskolens 100-års jubileum 1844-1944 (1944)

Theodor Dahl: Jæren i syn og minne (1943)

Thomas Schiøtz: Den norske slekt Schiøtz 1769-1992 (2000)

Ætt og heim 1996 og 2013

Lokalhistorie fra Rogaland. Facebook gruppe ved Erling Jensen.

byhistoriskforening.org

Lokalwiki.no

Marcus uib.no

Snl.no

Sveaas.net

Wikipedia.no

 

 





torsdag 11. mai 2023

Alfred Knivedalen – Den lille evangelist

Alfred og Ella Knivedalen (foto Ove Sandvik)

Alfred Knivedalen var en liten mann med et stort hjerte. Han hadde alltid noen små kort i lommen som han delte ut, ikke minst til barna. Kort med et bilde av Jesus eller med et bibelvers.

Noe få år før Alfred Knivedalen døde, var jeg innom på besøk hos han og kona Ella. Jeg var på vei fra Nord Norge til Rogaland på ferie. Med meg hadde jeg en gutt jeg er onkel til. Omtrent ett år senere var jeg tilbake i Solbergelva hos Ella og Alfred. Da nevnte han onkel-gutten på navn, og spurte hvordan det gikk med han. Han hadde bedt for gutten siden vi var innom på besøk.

Dette sier mye om Alfred Knivedalens omsorg for at de han traff på i sin hverdag måtte bli frelst. Jeg hadde min tjeneste i Drammen krets i 1991-1996. Alfred hadde reist som forkynner i alle bygder i Buskerud, og jeg fikk mange vitnesbyrd om hva «den lille evangelist», som han kalte seg selv, hadde fått bety for så mange.

Barndom i Eiker

Jørgine Andersen vokste opp på garden Stufsrud i Øvre Eiker. Mor hennes het Guri og var fra Veggli i Numedal, mens faren het Anders Olsen og var fra Modum. Etter at hun ble konfirmert, måtte hun ut i arbeid slik de aller fleste unge måtte på den tid. Jørgine fikk etter hvert arbeid i Nedre Eiker. Her traff hun en ung mann fra Sandvika, som var ugift elvearbeider. Forholdet mellom Ludvig Martinsen og Jørgine Andersen ble ikke langvarig, men det resulterte i at Jørgine ble gravid.

Alfred Knivedalen på Bergan skole i 1917. Alfred er nr.4 fra høyre i 2. rekke
(foto Gamle Modum nr. 4 1989)

Den 13. oktober 1907 fødte Jørgine en velskapt liten gutt utenfor ekteskapet. En måned senere ble Alfred Ludvigsen hjemmedøpt. Dåpsdatoen var 10. november. Da Alfred ble ført inn i kirkeboka for Nedre Eiker, er det notert at dåpen ble meddelt barnets far 20. november. Tre år senere var det folketelling i Norge. Alfred og Jørgine bodde da sammen med hennes foreldre i Øvre Eiker. Foreldrene var da blitt pensjonister.

Dødsannonsen til mor Jørgine Stufsrud
(DT BB 02.05.1961)

Hva som skjedde med denne lille familien det neste tiåret, har jeg ikke funnet opplysninger om. Men da neste folketelling blir foretatt i 1920, var den da 13 år gamle gutten notert i en ny familie. Han bodde da hos Gunhild og Jakob Knivedalen, i Knivedalen ved Skotselv i Øvre Eiker. Gunnhild og Jakob var da oppført med sju egne barn, i tillegg til Alfred som muligens var i fosterheim. Etter dette brukte Alfred etternavnet Knivedalen, etter sin nye familie. Det er også etternavnet han er oppført med i kirkeboken for Haug kirke, da han ble konfirmert 30. april 1922. Da mor hans, Jørgine Stufsrud, døde i 1961, var Alfred oppført i dødsannonsen som eneste barn, sammen med to av Jørgines søsken. Kanskje maktet hun ikke å ta seg av sin sønn og overlot han til en fosterfamilie?

Knivedalen nærmest og Skotselv i bakgrunnen.
(foto Tore Haare, Ut på tur i Eiker)

Alfred fortalte i et intervju med Arne Aambø i Utsyn i forbindelse med at han ble pensjonist, at han ikke vokste opp i en kristen heim. Søndagsskolen var helt ukjent for han i hans barndom, men han hadde ei bestemor som «sådde noen gudsrikefrø i barnesjela». Han hadde derfor liten følelse med levende kristendom i sin oppvekst.

Drammen. Åssiden nærmest, Gulskogen i midten på andre siden av elven.
(foto Ove Sandvik)

Gårdsgutt, landpostbud og kino-maskinist

Etter konfirmasjonen måtte Alfred ut i arbeid. Han startet sin yrkeskarriere som de flest gutter på hans alder, som gardsgutt. Senere flyttet han til Gulskogen like utenfor Drammen. Her fikk han arbeid som landpostbud, og spredte nok både glede og oppmuntring til sin mange «kunder» som han leverte post til.

Drammen Tidende Buskerud Blad 21.11.1941
DT BB 31.12.1942
DT BB 05.03.1947
Vi merker både omsorg og glimt i øyet i disse notisene i avisa

For Alfred hadde et lyst og lett sinn. Han hadde glimt i øyet og de gode historiene var han alltid klar til å dele med andre. For å spe på inntekta si, fikk Alfred også en kveldsjobb. Han ble maskinist på kinoen i området.

I denne perioden begynte Alfred Knivedalen å kjenne på en indre åndelig uro. Det var derfor naturlig for han å melde seg inn i en ungdomsforening som bar navnet kristelig. Men ifølge Alfred, så han lite til sann kristendom i den foreningen.

Emissær Torbjørn Pedersen
(foto Handeland)

Frelst 38 år gammel

Torbjørn Pedersen var emissær i Kinamisjonen (NLM). Han var også innom i Drammen, og Alfred oppsøkte et av møtene til Pedersen. På det møtet ble han sterkt kallet av Gud til å bli frelst. Etter møtet inviterte Pedersen til et møte i Strømsgodset kirke dagen etter. Alfred gikk også på det møtet, men da han kom til kirketrappa hørte han en innvendig stemme som sa at «nå må du passe deg! Får Torbjørn Pedersen se deg i dag, er du ferdig!» Alfred lusket derfor opp på galleriet i kirken og gjemte seg bak en søyle slik at emissæren ikke skulle få øye på ham. Han hørte imidlertid godt forkynnelsen til Pedersen, og Gudsordet sank inn i hjertet til Alfred. Men heller ikke denne gang tok han imot Jesus som sin frelser.

Tiden gikk og Alfred var blitt 38 år gammel. Guds kall banket enda i hans hjerte. En kveld på vårparten i 1946, skulle han vise en film på kinoen. Da filmen gikk over lerretet, var det en indre «film» i hans hjerte som han ble mest opptatt av. Han så tydelig som på en film, sine egne mange og store synder. Mens tårene rant, sprang han inn i et rom hvor han kunne være for seg selv. Han var veldig glad for at ingen så den «filmen» med hans synderegister.

Presten William Sundeen
(foto Strømsgodset menighet)

2. pinsedag 1946 ble Guds kall ekstra sterkt. Det la seg inn over Alfred, at i dag måtte han bli frelst. Han var invitert i et selskap denne dagen, men takket nei. Han måtte få fred med Gud. Alfred tok derfor fram sykkelen og syklet til prestegården, for å snakke med presten William Sundeen om sin frelsessak. Sundeen hadde besøk av en kristen lærer da Alfred ankom. Han la fram sin sak, at han nå måtte bli frelst. Det endte opp med at de tre herrer bøyde kne. Presten og læreren ba først, men så ble det stille. De oppfordret Alfred til å be, men det våget han ikke. Mens stillheten rådde, ble Alfred sterkt minnet om et bibelord: «Kall på meg på nødens dag, og jeg skal utfri deg.» Det ordet løste han, og han kunne reise seg fra bønnemøtet fri og glad.

Vitnesbyrd i dikts form, av Alfred Knivedalen
(Utsyn nr.11 1948)

Etter at han fikk ta imot Jesus som sin frelser, fikk han en indre trang til å lære mer fra Guds ord. Kanskje var et kurs på bibelskole en mulighet? Som postmann leverte han flere ulike misjonsblader i postkassene. En dag han var ferdig med ruta si, var det et misjonsblad igjen i postveska. Det var NLM sitt blad Utsyn. Han tok bladet med seg heim, for å levere det ut dagen etterpå. Vel heime begynte han å lese i Utsyn, og han likte det han leste. Han valgte derfor å abonnere på bladet. Utsyn annonserte ofte for bibelskolen på Fjellhaug. Alfred søkte om plass for skoleåret 1947-48 og jubelen var stor da han fikk melding om at han hadde fått plass.

Alfred Knivedalen (foto Utsyn nr.34 1958)

Emissær på Helgeland

Skoleåret 1947-48 fikk Alfred Knivedalen sitt store ønske oppfylt. Da fikk han sitte og lytte til undervisning fra Guds ord. Her fikk han også bli kjent med NLM og misjonsarbeidet til denne organisasjonen, som skulle bli hans åndelig hjem resten av livet. Selv sa han det slik: «På Fjellhaug kom jeg inn i misjonen, uten å komme ut igjen.» Etter året på Fjellhaug, reiste han heim til Gulskogen og fortsatte i en ny og bedre stilling i posten. Men nå fant han seg ikke til rette, så han sa opp stillingen og begynte som sjåfør for et bakeri. Samtidig kjente han på en uro om det var her han skulle være.

Fra Utsyn nr. 24 1947

En av lærerne på Fjellhaug, Gunnar Faye, hadde merket seg Alfred sitt vitnesbyrd. Han anbefalte kretssekretær Asbjørn Rannestad i Helgeland krets, om å prøve Knivedalen sin forkynnernådegave. Rannestad handlet raskt, og formidlet kallet til Alfred om å reise som forkynner på prøve fram til julen 1948. Alfred ble advart med at Helgeland krets hadde dårlig økonomi, så han kunne ikke forvente noen høy lønn. Alfred var usikker hva han skulle svare, da han leste kallsbrevet. Samme kvelden han fikk brevet, leste han i Guds ord. Der ble han stanset ved ordet i Jes 45,2: «Jeg vil gå fram foran deg, og bakker vil jeg jevne. Dører av kobber vil jeg sprenge, og bommer av jern vil jeg hogge i stykker.» Med denne hilsenen fra himmelens Gud, fikk Alfred Knivedalen frimodighet til å svare ja til kallet om å bli emissær.

Forberedelse over en åpen Bibel. Alfred Knivedalen
(foto Utsyn nr.38 1978)

Jobben i bakeriet ble sagt opp, og Alfred la i vei med kurs for Mosjøen, hvor han skulle bo. Den første tiden som emissær var han mye sammen med misjonær Johannes Maudal og også to uker sammen med misjonær Malena Opstad. Han kalte senere disse to for sin emissær-far og emissær-mor. Kretssekretæren var emissærens sjef, og på Helgeland var det Asbjørn Rannestad og Sigurd Tolo som hadde personalansvaret for Knivedalen.

Helgeland krets var på den tid kommunene fra Rana i nord til grensa til Nord-Trøndelag i sør. Alfred fikk god inngang som forkynner, og ble lommekjent i kretsen. For det ble ikke bare høsten 1948 han reiste i Helgeland krets, han ble værende til årsskiftet 1955/56. Det er og var ikke store kristenflokker på Helgeland, men Alfred trivdes i de små foreningene. Det var sjelden og aldri at han talte på såkalte stormøter.

Alfred Knivedalen (foto NLM)

Noen steder opplevde han at vekkelsen brøt ut. I 1951 sto han og emissær Eldor Rettedal i en større vekkelse i Krokå og Vedal. Om det var her at byggekomiteen for samfunnshuset ble frelst, vites ikke. Men det skjedde under en møteserie der Alfred var forkynner. Siden ildsjelene for samfunnshuset fikk andre «interesser», ble byggeplanene lagt om og nytt bedehus bygget i stedet. En annen gang var Knivedalen og Jenny Nygård Løvås sammen på en møteserie over to måneder. Også her ble flere frelst. Selv om det nok var flest enkeltmøter som Alfred hadde på Helgeland, var han klar i sin tale og sitt råd til misjonsfolket: «Emissæren må få ro til å stanse på enkelte steder. Det nytter ikke stort med «hurtigruteanløp.»

I 1953 fikk Alfred med seg en venn fra Buskerud på en tur til Israel. Sammen med 150 andre, tok han båten Brand 5 sørover langs Europas Atlanterhavskyst, og inn Middelhavet til Israel. Avreis var 15. mars og heimkomst i begynnelsen av mai. Det ble en tur med mange og store øyeblikk for emissæren fra nord.

Alfred Knivedalen i Nasaret (foto Utsyn nr.32 1953)

Hele perioden Alfred Knivedalen var emissær, skrev han noen korte andakter eller fortellinger, som han fikk publisert i Utsyn. Ofte nevnte han glimt fra opplevelser på Helgeland eller andre steder han besøkte som forkynner av Guds ord. Høsten 1955 kjente Alfred at tiden på Helgeland gikk mot slutten. Han fikk da et nytt kall fra heimkretsen, Drammen krets. Men først skulle han få 2-3 måneder med oppfriskning av «teologien» på Fjellhaug.

Andakt i Utsyn nr.28 1977 av Alfred Knivedalen

Den lille evangelist i Buskerud

Etter at kurset på Fjellhaug var avsluttet, startet Alfred Knivedalen som evangelist i Drammen krets våren 1956. Her skulle han bli værende til han ble pensjonist. Drammen krets besto av Buskerud fylke pluss nordre del av Vestfold. Alfred skulle komme til å tråle Hallingdal, Numedal, Ringerike og Drammens-området år ut og år inn. Han vant seg mange venner for livet.

To bestevenner, Ola S. Roen og Alfred Knivedalen (foto Ove Sandvik)
Sammen med venner på Hurdal Verk. Alfred Knivedalen er nr.2 f.h.i 1. rekke
Ella Knivedalen nr. 2 f.h. i 2. rekke. Forfatteren bak til høyre.
(foto Ove Sandvik)

En av hans beste venner i Hallingdal, var bonden Ola S. Roen fra Liagardane i Ål. Ola satte Alfred veldig høyt, både som menneske og som forkynner. En gang hørte Ola en emissær som nevnte en mann som het Fred. Emissæren sa at han kunne ikke tenke seg et flottere navn. Da hvisket Ola til sidemannen at det visste han – All fred, Alfred. I 1957 startet kretsen med leirer på Veslestølen gard. Alfred var med som taler på den første leiren. Senere bygget NLM et leirsted på denne garden.

I Drammen krets hadde Alfred flere ledere. I hans periode som ansatt var følgende kretssekretærer: Klaus Bjørge, Kristian Løvaas, Harald A. Hodne, Arne Jan Olsen og Peder Maudal. Han fikk også noen turer utenom kretsen, blant annet en tur tilbake til Helgeland i 1963 og til Nordland i 1967. I Nordland vikarierte han for misjonær Per Finnseth, som sto i en vekkelse i Troms, og derfor ikke kunne komme til Nordland.

Ella og Alfred Knivedalen (foto Utsyn nr.38 1978)

Alfred slo seg først ned på Steinberg mellom Mjøndalen og Hokksund. Deretter flyttet han til Mjøndalen og videre til Drammen. I 1962 fikk han kjøpt seg en egen leilighet i Solbergelva i Nedre Eiker, på grensa mot Drammen. Men her flyttet han ikke inn alene. Alfred hadde da vært ungkar i 55 år, men nå hadde han møtt henne han ville dele livet med. 8. september 1962 var han brudgom i Sandefjord kirke og bruden het Ella Solberg. Bryllupsfesten var på kafe Jarl, Indremisjonens kafe i Tønsberg.

DT BB 06.09.1962

Ella Alvilde Solberg ble født 10. desember 1914 på E. C. Dahls stiftelse i Trondheim. Moren var ugift butikkdame Sigrid Anna Nilsen Heggem. Farens navn er ikke oppgitt i kirkeboka, kun hans fødselsår, 1876.  Sigrid ble kort tid etter gift med Axel Johan Solberg som er født i 1876, så alt tyder på at Axel Johan er Ellas far. Anna og Axel Johan fikk senere to barn til, ei datter i Trondheim og en sønn i Molde. Familien flyttet til Sandefjord før 1920.  Ella var en aktiv misjonskvinne da hun og Alfred ble kjent, og de fikk en god misjonsheim sammen i Solbergelva.

Gode år som pensjonister

Alfred ble pensjonist i 1975, men fortsatte som ulønnet forkynner så lenge helsa holdt. Både han og Ella var aktivt med på møter i distriktet, og også i ulike foreninger. Mot slutten av livet var de særlig knyttet til Varlo og Røren misjonsforening i Hokksund. Her var det Kristine og Ivar Buskerud som var ledere. Jeg fikk selv være sjåfør for Ella og Alfred ved flere foreningsmøter i denne foreningen. På et foreningsmøte etter at Alfred var passert 90 år, minnet han med et lite glimt i øyet, om Salme 103,5: «Han som metter din sjel med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen.» Han hadde nesten alltid et godt ord å dele med vennene.

Ella og Alfred Knivedalen sine gode venner i Hokksund, Kristine og 
Ivar Buskerud (foto Ove Sandvik)

I en hilsen i Utsyn til Alfreds 80-års dag, skrev Steinar Hunnestad om Knivedalen: «Alfred Knivedalen har et godt humør og et lyst sinn. Dette førte med seg mange lyse replikker, humørfylte bemerkninger, vinnende smil, og dermed gode kontakter både i hverdagen i heimene der han bodde og i samtaler både før og etter møtene. Gjennom alle disse aktive år som kristen og forkynner, har Knivedalen levd i Bibelens berikende ord. Han gransket Ordet og hadde alltid noe godt med evangelisk lys i å bære fram for sine tilhører, i små grupper og lag, og i større møter og leirer.»

I nevnte intervju med Arne Aambø, skrive Aambø om Alfred Knivedalen: «Som han kunne fryde seg når det var noen som tok imot den frelse han forkynte! Og det hendte. Ikke i store flokker, riktignok, slik at det kom i aviser eller ble publisert på annen måte. Men sæden spirte – og spirer. I dag får han brev fra en og annen som ble vunnet!»

Både Ella og Alfred fikk et langt liv sammen. Alfred ble 97 år og døde 27. desember 2004. Ella døde et knapt år senere, 29. november 2005. Hun ble 89 år gammel.

Dødsannonse i DT BB 30.12.2004


 

Kilder

Oscar Handeland: Det norske lutherske kinamisjonsforbund 50 år (1941)

Utsyn årgang 1947-2004

NLMs Årbok 1947-1977

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Digitalarkivet.no







tirsdag 2. mai 2023

Egil Grandhagen – et venneportrett


Egil Grandhagen var en markert personlighet i Misjonssambandet (NLM). Han var generalsekretær i 19 år og deretter lærer på Fjellhaug i 11 år, fram til han ble pensjonist i 2012. Han døde i 2020.

To år etter Grandhagens død, forelå boka «Egil Grandhagen. Visjonær og samlende» i 2022. Boka er skrevet av Grandhagens gode venn Hans Aage Gravaas og ble gitt ut på Lunde forlag. Gravaas understreker selv at boka ikke er noen biografi, men heller et portrett. I 1.mai-helga 2023 leste jeg denne boka, og den vakte både følelser og engasjement. I dette blogg-innlegget vil jeg ta fram noen av tankene jeg sitter igjen med når siste side var lest. Blogg-innlegget er ingen bokanmeldelse, heller refleksjoner i etterkant av noen spennende lesetimer.

Takknemlighet

Det første jeg da vil nevne er en personlig hendelse fra min ungdomstid. En av de første møtene jeg var på der Egil Grandhagen var taler, var på Tryggheim på Nærbø våren 1980. Jeg gikk da på Fjelltun bibelskole, og var inne i ei vekkelsestid i livet mitt. Jeg hadde gjennom forkynnelse og undervisning på Fjelltun, fått sett meg som en synder og som en tilgitt synder. Men jeg slet med mine mange forsømmelser. Jeg syntes livet mitt var så fullt av forsømmelsesynder, så jeg hadde liten frimodighet overfor den hellige Gud,

Under forkynnelsen til Grandhagen denne vårdagen, falt denne ryggsekken av ryggen min. Egil fikk skildre Jesu fullkomne liv på en sterk måte, og forkynte at Jesu liv er det som teller for Gud. Teksten hans var fra Gal 2,20: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.» Jeg fikk se at Kristus både har sonet mine synder, og at han er mitt fullkomne liv for Gud. Jeg er takknemlig til Gud og hans redskap Egil Grandhagen for det møtet.

Venneportrett

Så til boka. Forfatter Hans Aage Gravaas skriver selv i forordet, at boka er et portrett av Grandhagen, med subjektive elementer. Dette er viktig å få med seg før boka leses. Portrettet er tegnet av en god venn og nær medarbeider av hovedpersonen. Du skal lete grundig for å finne avsnitt med kritiske kommentarer til Grandhagen og måten han behandlet de sakene som omtales. Det er helt tydelig at forlaget har valgt en forfatter som har stor beundring for hovedpersonen, og som i all hovedsak deler hans synspunkt. Dermed skrives historien i hovedsak med Grandhagens egne «briller». Dette er selvsagt helt greit i et portrett, men dermed mangles en biografs avstand til stoffet.

Godt skrevet – men ensidig

Boka om Grandhagen er godt skrevet. Den er lettlest og gir et godt bilde av personen Egil Grandhagen. Siden den er et venneportrett, er det ikke unaturlig at Gravaas har et hovedfokus på det som engasjerer forfatteren mest. Gravaas er blant annet tidligere misjonær og rektor på Fjellhaug. Dermed har Grandhagen sitt ytremisjonsengasjement fått en veldig stor plass i boka, mens indremisjonsarbeidet har fått desto mindre plass. Et unntak er spørsmålet om NLMs forhold til Den norske kirke og forsamlingsbygging. Dette er et tema Gravaas har vært og er engasjert i, og hvor han i hovedsak delte syn med Grandhagen. Slik må det kanskje bli når en skal tegne et portrett av en venn, to år etter vennens død.

Mens Gravaas har nesten utelukkende positive erfaringer med Grandhagen, er han ikke like positiv til ledere før og etter ham. Dette står ikke like mye på linjene, som mellom dem. For en som har vært engasjert i de ulike saker som berøres, er det ikke vanskelig å forstå hva som menes og ofte hvem det tales om, når Grandhagens syn og handlemåte holdes fram i motsetning til andre lederes syn.

Egil Grandhagen t.v sammen med Tore Tungland, Birger Breivik
 og Gudmund Vinskei. (foto Gravaas)

Endring etter 1991

Jeg ble valgt inn i barne- og ungdomsnemnda i Stavanger krets av NLM i 1982. Etter den tid har jeg hatt mitt misjonsengasjement og ansettelse i NLM i ulike stillinger og tillitsverv. Jeg har derfor vært forholdsvis tett på Grandhagen. Fram til generalforsamlingen (GF) i 1991, var Grandhagen en leder jeg hadde stor tillit til. Vi brukte han i barne- og ungdomsarbeidet for å profilere NLMs syn. Jeg opplevde stor tillit til det Grandhagen formidlet både i bibelsynsspørsmål og i spørsmål angående kirkesyn.

Etter GF i 1991 opplevde jeg at den teologiske avstanden mellom oss gradvis økte. Dette gjaldt ikke minst i spørsmålet om tjenestedeling mellom menn og kvinner. Gravaas omtaler dette temaet over ti sider i boka si. Grandhagen var en viktig premissleverandør da denne saken var på sitt mest intense, i perioden 1988-1997. Han var en av forfatterne bak heftet som skisserte NLMs syn på denne saken i 1990. Her distanserte han seg litt fra sin tidligere læremester Carl Fr. Wisløff. Wisløff mente at tjenestedeling var et bekjennelsesspørsmål, mens Grandhagen ment det var et viktig lærespørsmål.

Etter hvert som årene gikk, fikk jeg inntrykk av at Grandhagen var på gli i dette spørsmålet. Dette blir bekreftet i boka. Etter at Grandhagen ble pensjonist, samarbeidet han godt med den kvinnelige presten i bygda han bodde. Ei annen kvinne som hadde vokst opp som misjonærbarn, og som hadde hatt noen tunge tak, opplevde samtaler med Grandhagen som veldig gode. Denne kvinnen utdannet seg til prest, og var åpen om at hun var en liberal prest. Da hun skulle bli ordinert av Rosemarie Köhn, spurte hun Grandhagen om å delta i forbønnshandlingen. Han svarte nei, ikke minst av hensyn til NLMs syn. NLM pålegger sine ansatte til ikke å ha åndelig fellesskap med kvinnelige prester. Mot slutten av livet skrev Grandhagen åpent at han angret at han svarte nei. Dette var vemodig å lese.

Egil Grandhagen (foto Gravaas)

Samlende?

I bokas tittel, hevder Gravaas at Grandhagen var en samlende leder. Slik oppfattet også jeg ham det første tiåret av hans generalsekretærtid. Jeg er ikke sikker på om jeg kan være enig i dette i like sterk grad når det gjelder hans siste tiår. I motsetning til inntrykket Gravaas gir i boka, var vi nok flere som opplevde at det ikke alltid var like lett å være uenig med generalen.

Gravaas skriver flere ganger at Grandhagen delte Ludvig Hope sitt kirkesyn helt til det siste. Hope mente at NLM skulle være i Den norske kirke (DNK), men ikke under den. Grandhagen, som forfatteren, talte derfor imot at folk skulle melde seg ut av DNK. De var begge skeptiske til opprettelsen av eget kirkesamfunn i NLM og den sterke satsingen på forsamlingsbygging. Det Gravaas ikke drøfter, er den endring som har skjedd i DNK de siste årene, rent læremessig. Det har vært mye liberal og rasjonalistisk teologi i DNK også før, men ikke som en nedfelt del av læregrunnlaget. I tillegg er ikke DNK lenger en statskirke, men en fri folkekirke. Dette gjør at jeg tror Hope ikke ville sagt det samme i dag som han gjorde for over 100 år siden, selv om det selvsagte er spekulasjoner.

Les gjerne boka

Jeg vil anbefale boka om Egil Grandhagen. Den gir en god skildring av en høyt respektert misjonsleder, og også over deler av misjonshistorien til NLM de siste 50 år. Men boka må leses som det den er, som et venneportrett. Så kan vi se fram til en mer uhildet biografi når denne perioden er kommet litt på avstand.

Egil Grandhagen var alltid en kjærkommen gjest i Finnmark og på Karalaks.
Her er han sammen med f.v. Arne Isaksen, Thoralf Jenssen, Asbjørn Stock,
Egil, Grandhagen, Jorunn Stock og Kåre Bjørdal