Det er sagt om Schiøtz at han bar øvrighetens sverd på sin venstre side og Herrens sverd med Gideons kraft på sin høyre side.
Presten Peder Schiøtz var på vei heim til Frei på Nordmøre sammen med kona Sophie Christine. I dette fjordlandskapet var båt det naturlige framkomstmiddelet i 1796 da dette skjedde. Sophie var høygravid, og før reisefølget nådde fram til Frei, startet fødselen. Det unge presteparets førstefødte, så dermed dagens lys om bord på ei jekt.
Den nyfødte var en gutt, og fødselsdatoen var 13. mars 1796. Da faren skulle døpe den lille gutten, hadde han fått navnet Søren Daniel. Begge foreldrene til den lille gutten hadde danske røtter. Mor hans var fra Fredriksborg, mens faren hadde vokst opp i Stavanger og Skånevik, med foreldre som kom fra Danmark til Stavanger i 1769. Farfar Søren Schiøtz ble da oppnevnt som byfogd og postmester i Stavanger. I 1777 ble han sorenskriver i Sunnhordaland og bosatte seg da i Skånevik.
Peder Schiøtz ble utdannet prest i 1792 og hans første jobb var som kateket ved Holmen kirke i København. I 1793 ble han utnevnt som residerende kapellan i Frei kirke ved Kristiansund, som den gang lå under Tingvoll. Han og Sophie ble gift i 1795, og var prestefolk på Frei til 1804. Da ble han utnevnt til sogneprest på Tysnes i Sunnhordaland. Sophie og Peder hadde da fått tre barn. Utenom Søren Daniel kom Adamine i 1798 og Anne Marie i 1799. Anne Marie døde imidlertid kun ett år gammel. Adamine ble gift i 1850, med brødrevennenes leder i Stavanger, Stephan Due. Familien Schiøtz skulle kun få ett år på Tysnes, for Peder døde 2. september 1805. Sophie og barna på 7 og 9 år, flyttet da til Stavanger og her ble de boende.
Juridisk eksamen i Oslo
Søren Daniel ble noen år i Stavanger, hvor han fikk vider utdannelse. Det er også mulig at han i denne perioden ble kjent med kjøpmannssønnen Gabriel K. Kielland. De to guttene var født samme år og var i Stavanger samtidig i perioden 1805-1810. I 1810 dro Gabriel til København for videre studier, mens Søren Daniel etter hvert havnet i Oslo (Kristiania).
I Oslo studerte han juss og tok embetseksamen som jurist i 1818. Han var da blitt 22 år gammel. Den første jobben han fikk etter at han var ferdig utdannet, var som kopist i ett av departementene. Kopist var en stilling som underordnet tjenestemann i de norske departementene. Kopistenes arbeidsoppgaver hadde først og fremst med reinskriving av offentlige dokumenter og korrespondanse.
Frelst og brødrevenn
I 1818 kom Gabriel Kielland fra København til Oslo. Han og Søren Daniel valgte da å bo på samme hybel og vennskapet dem imellom skulle komme til å vare livet ut. Gabriel tok teologisk utdannelse, og hadde arbeid som lærer på si, for å klare seg økonomisk. På den tid var en av pionerene innen kvekerbevegelsen i Oslo. Han het Enoch Jacobsen og var fra Stavanger. Enoch hadde sittet i fengsel i England under Napoleonskrigene, og hadde der blitt kveker. I Oslo gav han privatundervisning i engelsk, og to av hans studenter var nettopp Søren Daniel og Gabriel. Det ble mer enn engelskundervisning, for de ble også påvirket av hans trosoverbevisning. Og i alle fall Søren Daniel, valgte å bli medlem i en nystiftet kvekerforening.
Men det var ikke bare kvekerne de to vennene oppsøkte. Det var også en flokk haugianer i Oslo som hadde sine samlinger, og der var de to ungdommene fra Stavanger ofte å se. I 1820 kom dansken Nils Johannes Holm til Oslo. Han tilhørte brødrevennene, og kom til Oslo for å bli forstander for brødremenigheten i Oslo. Det var gjennom Holm sin virksomhet at Søren Daniel og Gabriel skulle oppleve sin åndelige frigjøring, og begge regnet seg som brødrevenner etter det.
Søren Daniel har selv fortalt om sin åndelige vekkelse og omvendelse i denne perioden. Han skrev blant annet: «Da jeg var 22 år forunte Frelseren meg å begynne å skimte og føle meg som en av naturen et vredens barn. Jeg gikk lenge og leitet, men selvklokskap og gjenstridighet gjorde at jeg ikke fant fram til evangeliets hemmelighet. Først etter seks år begynte noe ydmykelse hos meg i det øyeblikk jeg nøt den barnhjertighet å se meg som en fortapt og fordømt synder, og som en slik fikk jeg kaste meg for Frelserens føtter.» (språklig revidert)
Jeg har ikke klart å finne ut hva Søren Daniel drev med den første halvdel av 1820-tallet, men han ble etter hvert konstituert som sorenskriver i Egersund. Han skrev selv at han var 28 år da han ble frelst (1824). Kanskje var det like etter dette, at ferden gikk til Egersund. I 1825 flyttet han videre til Stavanger, hvor han ble konstituert som sorenskriver (fogdfullmektig) i Jæderen og Dalane fogderi året etter. Denne stillingen hadde han til 1830, da han ble ansatt som fogd i samme fogderi.
Allerede mens han var i Egersund, merket man at sorenskriveren også var en åndelig leder. Han var medlem i Det danske Bibelselskab, og fikk tak i små skrifter derfra som han var med å spre. Da han flyttet til Stavanger, ble han snart leder i den lille flokken av brødrevenner som var i byen. Her var også kompisen Gabriel Kielland en fast gjest når han var i byen. Gabriel ble utnevnt til prest på Finnøy i 1824, og var dermed ofte innom i Stavanger. Gabriel hadde en bror i Stavanger som også var brødrevenn. Han het Caspar Kruse Kielland, og sammen med Søren Daniel og kjøpmann Svend S. Svendsen utgjorde disse ledelsen i brødremenigheten i Stavanger.
13. september 1826 giftet Søren Daniel Schiøtz seg med Charlotte Petrea Rosenkilde. Også hun hadde danske røtter, men var vokst opp i Stavanger. Faren var en av de ledende menn i byen. Han var konsul og kjøpmann, møtte på Stortinget og han var utsending fra Stavanger da grunnvollen ble vedtatt på Eidsvoll 17. mai 1814. Charlotte var fire år yngre enn Søren Daniel, så brudgommen var 30 år og bruden 26 da vielsen sto. Charlotte og Søren Daniel flyttet inn i et stort hus i Laugmannsgata 2 i Stavanger, like ved torget. Her innredet Søren Daniel en møtesal i andre etasje, hvor brødrevennene hadde sine samlinger. Før det hadde de hatt møtene i Bakkesalen, et lite sjøhus på Skagen.
I 1828 fikk familien Schiøtz bygge et landsted, som Søren Daniel kalt opp etter kona si. Huset fikk navnet Charlottenlund, og det lå ved Breiavatnet. Han fikk skjøte på eiendommen i 1854. Ekteparet Schiøtz fikk sju barn. Den eldste fikk navnet Peder Valentin. Han ble født i 1827, men ble bare 22 år gammel. Nummer to het som faren, Søren Daniel. Han ble født i 1828 og arbeidet som lege i Kongsvinger. Han tjenestegjorde i krigen mot Prøysen og Østerriket, og døde i den krigen i 1864. De neste barna var Charlotte Sophie (1832-1905), Johannes (1835-1897), Jacob (1836) ugift garver bosatt i Stavanger, Marie (1837-1883) gift med sønnen til presten Alexander Lange, og Elisabeth (1839-1923).
Kristen høvding og grunder i Stavanger
Flokken av brødrevenner i Stavanger var ikke stor, men på grunn deres markerte ledere, fikk de likevel stor betydning for kristenlivets framvekst i Stavanger og Rogaland. Brødrevennene var kjent for sitt sterke fokus på forsoningen og Jesu blod som renser fra all synd, i tillegg til et kall til å drive misjon. Dette misjonsengasjementet skulle bære mange ulike frukter i de følgende årene.
Høsten 1826 kom en kolportør fra det engelske selskapet The continental cociety til Stavanger. Han het Carl Gustav von Bülow, og fikk snart kontakt både med haugianerne og deres leder John Haugvaldstad og med brødrevennene. I en samling 5. desember var omtrent 20 kristenledere samlet sammen med vor Bülow for å samtale om misjonsansvaret. På dette møtet ble Norges første misjonsforening stiftet og fikk navnet Stavanger Misjonsforening. Denne misjonsforeningen var til inspirasjon for stiftelsen av misjonsforening nummer to i Egersund og nummer tre i Strand. Von Bülow forsvant snart ut av historien. Han kom tilbake til Norge ett års tid etter besøket høsten 1826, men var da blitt sekterisk, og han ble til slutt utvist fra landet.
Misjonsgløden var imidlertid tent i Norge og flere steder i landet dukket det opp misjonsforeninger. Spesielt mange nye foreninger kom i 1839-40 da far og sønn Knudsen fra Lista, reiste rundt for å stifte nye foreninger, med mål om å få i gang en landsdekkende misjonsorganisasjon der både haugianere og brødrevenner var med. 8.-9. august 1842 var det en viktig samling i Stavanger. Da ble det vedtatt å stifte Det Norske Misjonsselskap (NMS). Søren Daniel Schiøtz var sentral på stiftelsesmøtet og han ble også valgt inn i det første hovedstyret.
Den første misjonæren som ble ansatt i NMS het H.P. Schreuder. Han var veldig høykirkelig, og førte misjonsarbeidet i en kurs som brødrevennene og Schiøtz var sterkt uenig i. Ikke minst skapte det vansker, ved at Schreuder nektet to misjonskandiater å reise ut som misjonærer, siden de var preget av brødrevennene. Det gikk så langt at Schiøtz foreslo å bryte med NMS og heller starte en ny lavkirkelig misjonsorganisasjon. Dette gikk vennen Gabriel Kielland sterkt imot, og han vant fram med sitt syn. NMS sitt forhold til Schreuder ble etter hvert så vanskelig, at det ble brudd mellom dem.
Det neste tiltaket som Schiøtz og hans venner sto bak, var stiftelsen av Stavanger bibelforening. Formålet med denne foreningen var å spre små religiøse skrifter og bibeldeler rundt om i Norge. Årsmeldingen for 1859 viste at foreningen da hadde passert 240 000 solgte skrifter. Noen av disse var også delt ut gratis. Schiøtz oversatte selv noen hefter og bøker fra tysk, blant annet Veiledning til en forstandig og christelig Børneopdragelse (1833) og Historisk udtog af Det gamle Testamentets Bøger (1847).
I 1832 var Søren Daniel medstifter av Det stavangerske religøse Tractatselskab, og to år senere ble Josefinestiftelsen startet. Også her var Schiøtz en sentral skikkelse. Josefinestiftelsen var et barnehjem for unge jenter. «Formålet var å oppdra foreldreløse fattige pikebarn, eller slike som måtte tas bort fra hjemmet, til gode tjenestepiker.» (Erling Jensen) I 1840 bygget stiftelsen et stort bygg til dette formålet, og det var her delegatene stiftet NMS i 1842. Schiøtz hadde også et engasjement for «fantene og finnene». Han arbeidet for å hjelpe samer og omstreifere både praktisk og for å nå dem med evangeliet.
Fra 1830 til han ble pensjonist i 1860, hadde Søren Daniel Schiøtz en travel hverdag som fogd for Jæren og Dalane. Ifølge Wikipedia hadde fogden politimyndighet, påtalemyndighet og krevde inn skatt og bøter i sitt landdistrikt. I en periode skulle fogden også holde oversikt over utlendinger. Fogden utstedte og kontrollerte pass. Til tross for denne krevende jobben som han utførte på en forbilledlig måte, hadde han likevel på fritiden et stort engasjement for evangeliets utbredelse. I 1832 måtte han som fogd, avhøre den originale sterkttroende predikanten Knud Spødervold og noen av hans venner, for brudd på konventikkelplakaten. Avhøret endte med at Spødervold slapp straff.
I perioden 1834-35 opplevde Schiøtz en vanskelig periode. Presten i Hå, Christian Juel Sandberg var svoger til Schiøtz, de var gift med hver sin søster. Sandberg var grundtvigianer, og var svært kritisk til brødrevennenes lære og virksomhet. Han skrev noen veldig krasse innlegg mot brødrevennene i aviser, og disse ble også samlet og utgitt i bokform. Angrepene var spesielt rettet mot prestekollegaer som var påvirket av brødrevennene, ikke minst Gabriel Kielland. Sandberg var så krass i sine angrep, at det slo tilbake på ham selv. Brødremenighetens ledere Schiøtz og Kielland var «varme, fredsæle og høyt respekterte» i Stavanger og omegn, så kritikken nådde ikke inn hos kristenfolket. Biskopen var nok langt på vei enig i Sandberg i sak, men ikke i form. Det endte med at Sandberg ble flyttet til Sarpsborg og Kielland til Lyngdal i 1837.
Avhold og forkynnelse
På 1830-tallet var misbruk av brennevin et økende problem. I 1836 var derfor Schiøtz på nytt med å stifte en organisasjon. Denne gang gjaldt det Stavanger Maadeholdselskab, og Søren Daniel var den drivende kraft i foreningen. Dette var den første foreningen i landet, som arbeidet mot salg og bruk av brennevin. Foreningen hadde imidlertid ikke noe imot salg av øl og vin. Totalavhold ble en kampsak først etter Schiøtz død. Foreningen ble stiftet i april 1836, men styre ble først valgt på foreningens andre møte i desember. Her tegnet 21 personer medlemskap, og Schiøtz ble valgt til formann. Styremedlemmer var Caspar Kruse Kielland og John Haugvaldstad. I 1844 var Schiøtz sentral da avholdsforeninger fra hele landet dannet Det norske afholdsselskap.
Mot slutten av 1830-tallet begynte Schiøtz å samle egne og andres barn til to timers Kindergottesdienst, barnegudstjeneste, i heimen sin. Disse samlingene var hver søndag mellom kl.15.00 og 17.00. En annen av brødrevennene, Svend S. Svendsen hadde en lignende samling for andre barn. 10. mars 1844 ble disse to samlingene slått sammen, og landets første søndagsskole ble stiftet. Dette var starten på det som i 1889 skulle bli Norges Søndagsskoleforbund. Brødrevennene hadde i 1844 fått en egen forstander, som fikk hovedansvaret for den nye søndagsskolen.
Den nye forstanderen for brødrevennene het Stephan Due og kom fra Danmark. Samtidig kunne brødrevennene innvie sin nye bygning, som inneholdt leilighet for Due og en ny møtesal som på folkemunne fikk navnet Duesalen. Stephan Due ble snart en respektert åndelig leder i Stavanger. Som tidligere nevnt ble han også svoger til Søren Daniel Schiøtz, da han giftet seg med hans søster Adamine i 1850.
Brødrevennene hadde tidlig et engasjement for jødene og Israel. Dette engasjementet delte Søren Daniel, og han begynte allerede på 1820-talle å tale jødenes sak. Også på dette feltet skulle han bli en pioner. Sammen med 6 andre brødrevenner, stiftet han den 12. juni 1844 Stavanger forening af Israels Venner. Foreningens mål var som følger: «Denne forening har et dobbelt formål. Vekke kjærlighet til Israel blant de kristne. Virke kristendommens fremme blant Israel». (språklig justert) Schiøtz ble foreningens første formann, et verv han hadde til sin død i 1863.
Det fortelles at det var en egen stemning på møtene i Israelsforeningen, når «patriarken» Schiøtz ledet møtene og stemte i sangen «Lad om Zion høit os sjunge! Herren Zion utvalgt har!» Schiøtz sin åndelige far, Nils J. Holm startet i 1827 et misjonsblad. Dette hadde andre drevet, etter at Holm reiste tilbake til Danmark. I 1850 overtok Schiøtz dette bladet, og endret navnet til Misjonsblad for Israel. Foreningen i Stavanger er regnet som oppstarten av Israelsmisjonens arbeid, og bladet er fremdeles Israelsmisjonens organ. Det er det eldste misjonsbladet i Norge.
Siste halvdel av 1840-tallet begynte avholds- og traktatforeningene til Schiøtz og hans venner, å sende ut kolportører som også skulle forkynne Guds ord. En av de første slike var strandbuen Ole Kallem. I 1854 skrev Schiøtz ut reisepass til Kallem og kollega Erik Lima. De ble da sendt til Troms og Finnmark for å selge hefter og bibeldeler, og å forkynne Guds ord. Senere ble også Endre Johannessen fra Sviland og Lista og Halvor Halvorsen Langeland fra Jørpeland, sendt nordover som Stavangerforeningenes utsendinger. Her fikk de stå i flere større vekkelser, blant annet i Tromsø.
Det var bemerkelsesverdig at en så høytstående embetsmann som Schiøtz, også var en aktiv misjonsleder, forkynner og «en bønnens kjempe». Jær-forfatteren Theodor Dahl skrev om Søren Daniel Schiøtz i ei av sine bøker: «Det hendte ofte at fogden Schiøtz holdt oppbyggelse på Oma etter at han hadde holdt ting i Time. Det virket nok sterkt på folk at den gromme futen fra Stavanger, som om dagen styrte tinget og om kvelden sto på Oma i ståva hans Lars og bar fram evangeliet. Det var ikke underlig at folk hadde hengivenhet for ham. De gamle fortalte om futen som satt høg og verdig og kikket utover stua full av folk. Gamle Lars Fotland styrte Kingosalmene. Han hadde stor og ven stemme. Etter oppmoding fra futen bad Lars Oma en bønn. Og så talte Schiøtz, særlig om forsoningen. Hans forkynnelse rørte ved de dype hjertestrengene. Gav en ny og følsom klang – utløsning for det innestengte. Han talte annerledes enn folket var vant til.» (noe språklig revidert)
Siste år
Charlotte og Søren Daniel Schiøtz fikk 24 år sammen. Men Charlotte ble ingen gammel dame. 20. mai 1850 fikk hun flytte heim til Jesus, kun 50 år gammel. Året før hadde de mistet deres eldste sønn Peder Valentin, 22 år gammel. Søren Daniel var alene i 9 år etter at Charlotte døde, men da giftet han seg for andre gang. Denne gang giftet han seg med søster til sin gode venn Svend S. Svendsen. Hun het Laura Petrea Svendsen og var i 1855 blitt enke etter kjøpmann Engel Hansen. Deres ekteskap var barnløst.
Laura og Søren Daniel
fikk kun 4 år sammen. I jule- og nyttårshøytiden i 1862 ble Søren Daniel syk,
og han døde allerede 4. januar i 1863. Han ble begravet fra domkirken 10.
januar. Etter at Søren Daniel døde, flyttet Laura til Egenes, hvor hun hadde en
eiendom som hun arvet etter sin første mann. Søren Daniel sin datter Elisabeth
flyttet sammen med Laura. Hun ble senere (1868) gift med handelsmannen Jørgen
Ambrosius Berner. Laura døde i 1878.
Kilder
Bjarne Slapgard: Asbjørn
Kloster (1959)
Chr. Ihlen: Den norske
Israelsmisjons historie i hundre år (1947)
Chr. Svensen: Robert
Raikes. Søndagsskolens stifter (1930)
Dagny Johnsen:
Avholdsarbeidet i Oslo (1937)
Gunnar Skadberg: Madla i
fortid (1996)
H. G. Heggtveit: Den
norske kirke i det nittende aarhundrede (1912-20)
Helge Aarflot: Framtid
for Israel (1995)
Ingar Hagen: Barnet i
norsk kristenliv (1947)
Johan Veka: Glytt frå
kristenlivet i Rogaland (1952)
John Nome: Demringstid i
Norge (1942)
John Nome: Det Norske Misjonsselskaps
historie i norsk kirkeliv (1943)
Kjølv Egeland m.fl.:
Stavanger på 1800-tallet (1975)
Marit Karin Alsvik:
Lagård gravlund 1834-1984 (1985)
Ole Kallelid m.fll.:
Avholdsbyen (1996)
Oscar Handeland: Fram
kristmenn, korsmenn! (1963)
Oskar Skarsaune: «Israels
venner» (1994)
Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)
P. Ree Pedersen m.fl.:
Festskrift til søndagsskolens 100-års jubileum 1844-1944 (1944)
Theodor Dahl: Jæren i syn
og minne (1943)
Thomas Schiøtz: Den
norske slekt Schiøtz 1769-1992 (2000)
Ætt og heim 1996 og 2013
Lokalhistorie fra
Rogaland. Facebook gruppe ved Erling Jensen.
byhistoriskforening.org
Lokalwiki.no
Marcus uib.no
Snl.no
Sveaas.net
Wikipedia.no
