søndag 29. desember 2019

En spesiell juletrefest


Juletrefest (foto: sekken.net)

Jeg har vært på mange juletrefester, og talt på noen få. En slik juletrefest har brent seg fast i minnet, og det er ikke bare gode minner.

Jeg hadde min første andakt noensinne, på en basar på Askvik bedehus 16. april 1986. Da var jeg ansatt som barne- og ungdomssekretær i Stavanger krets av NLM, med oppstart 1. mai 1986. Da julen kom samme år, hadde jeg hatt ti ulike andakter, på tilsammen 18 møter eller foreninger.

I romjulen hadde jeg lovet å tale på en juletrefest på Håland bedehus på Randaberg 30. desember. Jeg hadde ellers ingen oppdrag i romjula, hadde kun vært på en juletrefest på Jørpeland som deltaker, med Gerhard Fjelde som taler. Festen på Håland ble arrangert av søndagsskolen og startet kl.17.00.

Jeg forberedte talen på samme måte som de ti forrige talene. Jeg husker ikke noe spesielt fra forberedelsene, annet enn at jeg var litt ekstra nervøs fordi jeg ikke visste hvilken forsamling som ville komme. Håland bedehus er et lite bedehus, i utkanten av Randaberg. De fleste Randaberg-buene soknet til hovedhuset i Randaberg sentrum. Jeg så derfor for meg en litt mindre forsamling, og hadde laget ett par små skisser som jeg tenkte kunne fange barnas oppmerksomhet.

Vel framme på Håland, fikk jeg bange anelser da jeg kom inn på bedehuset. Der var det dekket både i hovedsalen og sidesalen, og da festen var klar til oppstart var huset stapp fullt. Fullt av voksne, men ikke minst av barn, og det barn med masse energi. Talerstolen var vendt mot hovedsalen, så de som satt i sidesalen, var det vanskelige å få kontakt med.

Så langt jeg husker, skulle andakten være først, deretter god servering før festen ble avsluttet med gang rundt juletre. Det ble derfor tidlig min tur til å ha andakten. De få minuttene jeg holdt på, sitter enda i meg som noen skrekkens minutter. Det føltes som om hele salen var i bevegelse med urolige barn. Mine små og dårlige illustrasjoner var det kun de på første benk i hovedsalen som så. Jeg hadde verken pedagogisk evne eller nådegave til å fange barnas eller de voksnes oppmerksomhet.

Fra Håland bedehus (foto: Kleppa Reise i bedehusland Rogaland)

Hva jeg fikk sagt, husker jeg ingen ting av. Jeg husker imidlertid veldig godt den vonde følelsen jeg hadde da jeg gikk og satte meg. Tankene var i kaos. Her hadde jeg misbrukt en stor anledning til å få gi et fullsatt bedehus noe godt fra Guds ord. Jeg hadde mislyktes fundamentalt med å få forsamlingens oppmerksomhet. Selv etter 33 år kjenner jeg den forferdelige følelsen av å mislykkes.

Han som ledet festen var en fantastisk mann. Han het Albin Goa, og hadde vært søndagsskolelærer i årtider. Han hadde også reist litt rundt på bedehus og hatt andakter i barnelag, familiemøter og på leirer. Han hadde ei klar nådegave til å tale til barn, og var også en god pedagog, uten lærerskole. Han ble også mye brukt som solosanger på ulike bedehus på Jæren.

Albin merket at det bar galt av sted med andakten min. Da jeg satte meg, gikk han rolig fram og begynte å stille noen enkle oppfølgingsspørsmål. Plutselig var det helt stille i salen. Alle barna fulgte med som lys og svarte tydelig og fint på spørsmålene fra Albin. På noen få minutter hadde han fått forkynt evangeliet enkelt og klart, for en lyttende forsamling. Det var fantastisk å oppleve, men samtidig gikk det om mulig enda hardere ut over min frimodighet.

Albin Goa 
(foto: Olsen: Randaberg Misjonsforsamling 100 år)

Mer husker jeg ikke fra den festen. Jeg husker ikke om vi fikk mat eller gikk rundt juletreet. Jeg husker bare at det var en nedbrutt barne- og ungdomssekretær som reiste heim den kvelden. At jeg ikke sa opp stillingen min på dagen, forstår jeg neste ikke i dag.

Nå, i romjulen 33 år senere, kom jeg igjen til å tenke på denne spesielle hendelsen i tjenesten min. Jeg måtte finne fram manuskriptet til andakten, for å se hva det var jeg hadde tenkt å si. Om jeg fikk sagt det jeg hadde tenkt, vet jeg ikke. Teksten var om de vise menn, og manuset inneholdt flere viktige punkt. Jeg tror jeg kunne sagt det meste også i dag. De fleste taler og andakter jeg har hatt, har jeg hatt på mange forskjellige steder. Denne ble holdt kun denne ene gangen. I ettertid ser jeg at jeg gjerne kunne brukt mye av andakten også flere ganger.

Den som har prøvd seg som forkynner og andaktsholder, vil nok nikke gjenkjennende til det jeg har fortalt. Jeg har selv senere hatt mange slik opplevelser, men ikke noen som har rystet meg slik som det gjorde i 1986. Noe av årsaken til det var nok at jeg da var ganske ny som forkynner.

En liknende erfaring har jeg opplevde flere ganger. Jeg hadde fått noe å si til forsamlingen, som var blitt veldig godt for meg selv. Så kom jeg på talerstolen, og det ble nesten som å tale til en vegg. Orda ville liksom ikke ut av munnen. Det var totalt stengt. Senere våget jeg meg kanskje til å bruke samme talen i en annen forsamling. Da har det hendt mer enn en gang, at teksten åpnet seg, ikke bare for taleren, men også tydelig for de som hørte på.


Det er mange årsaker til slike hendelser. Den viktigste er at møtevirksomheten er av åndelig art. Det er en kamp om sjelene. En annen årsak er at Gud har omsorg for sine sendebud. Skal vi bli bevart på himmelveien, trenger vi å holdes i avhengighet av Jesus. Men noen ganger kan det også være at forberedelsene burde vært bedre, både hva gjelder kontakt med de lokale på forhånd, og forberedelse i bønn og lesning.

En forkynner har sin autoritet i Guds Ord, minnet Hartvig Skartveit meg om flere ganger. Og Gud våker over sitt ord, uavhengig av forkynneren. En predikant hadde en gang en liknende erfaring som jeg hadde på Håland. Møtet var totalt stengt, og han husket møtet nettopp for det i all ettertid. Om lag tjue år etter møtet, ble det vekkelse i nabobygda. Ei av dem som ble frelst i den vekkelsen kunne fortelle at hun hadde vært på det «stengte» møtet. Der var det et bibelord som stanset henne og fulgte henne som et kall helt til hun tjue år senere ble frelst. Slik er det med Guds ord og Den Hellig Ånd.

Å være forkynner er et stort privilegium, det er en stor nåde og et stort ansvar. Vi er «sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!» (2 Kor 5,20) Johan Halmrast har lagt følgende linjer i Maria Magdalenas munn: «Tenk, jeg som er ringest blant ringe, den minste han kjenner på jord. Tenk, jeg skal hans hilsen frembære, å kunne jeg synge det ut! Mer kunne ei engler begjære enn gå med så salig et bud.» (SB nr.680)









fredag 27. desember 2019

Skapelse eller evolusjon?


Kan Darwins lære om artenes opprinnelse og Bibelens skapelseslære forenes? Eller vil det ene utelukke det andre?

I en lederartikkel i det danske tidsskriftet «Nyt Liv», drøfter redaktør Mikkel Vigilius spørsmålet om det kan ha vært død før syndefallet. Evolusjonsteorien forutsetter at døden har vært «en del av utviklingen», men Guds ord sier at døden var en følge av synden. Før syndefallet var «alt såre godt».

De fleste bibeltro kristne har avviste evolusjonsteorien, men nå har ifølge Vigilus, «en ny lære begyndt at vinde udbredelse iblandt bibeltro, lutherske kristne i vores land. Jeg har i dette blad skrevet om den amerikanske forfatter Timothy Keller, som i sin bog «Gud for skeptikere», der kom på dansk i 2011, argumenterer for, at Gud har brugt evolution som sin måde at skabe på.»

Videre skriver Vigilius: «Min personlige sorg og uro i denne sag skyldes, at jeg ikke kan se det anderledes, end at Bibelen faktisk siger noget om denne sag, og at Bibelens samlede vidnesbyrd med stor tydelighed peger i én bestemt retning: Al sygdom, lidelse og død både hos mennesker og dyr kom ind i skaberværket som en følge af menneskets synd. Det er vores skyld alt sammen, ikke Guds. Hvis dette er Bibelens lære, så må vi som bibeltro kristne holde fast ved den lære, uanset hvilke omkostninger det vil få for os. Vi ærer Gud ved at gøre det, og vi er på sandhedens side.»

Lenger ute i artikkelen skriver han at denne saken har med bibelsyn å gjøre. «Hvornår mister man det oprigtige forhold til Bibelen? Det gør man, når man ved, hvad Bibelen siger, men vil have den til at sige noget andet og sørger for, at den kommer til det. En ny fortolkning af de bibelske tekster er det almindelige og taknemlige redskab til at nå dette mål.»

«Når jeg læser de bibelske tekster, kan jeg ikke se det anderledes, end at de klart og umisforståeligt udelukker en evolution med sygdom, lidelse, drab og død før syndefaldet.»


Gud skapte alt godt: «Er det i pagt med Bibelens billede af Gud at hævde, at han valgte at skabe sygdom, lidelse og død hos dyrene, og at han så det som «meget godt»? «Gud er lys, og der er intet mørke i ham» (1 Joh 1,5). «Gud er kærlighed» (1 Joh 4,16). «Herren er god» (Sl 25,8). «Hellig, hellig, hellig er Hærskarers Herre» (Es 6,3). Sådan har Gud åbenbaret sig for os i sit ord, og gennem hele Bibelen gøres det klart, at intet ondt, defekt og destruktivt har sin oprindelse i Guds hellige, rene og gode væsen. Gud er fuldkommen, og alt, hvad han gør, er fuldkomment. «Han er klippen, hvis gerning er fuldkommen, alle hans veje er rette» (5 Mos 32,4).

«Menneskets synd bringer forbandelse ind over hele jorden med alt, hvad den rummer. Forbandelsen medfører en grundlæggende forandring og forværring af forholdene på jorden. Fordi forbandelsen skyldes menneskets synd, kan den først fjernes, når menneskets synd fjernes – ved Jesu forsoning.»

«Vi kan ikke fastholde begge dele. Evolutionslæren hævder, at der var millioner af år med dyreskrig, smerte, kamp, flænsede struber, rallen og død, før mennesket blev skabt. Teksten her (Rom 8,19-23) siger, at alt dette kom som en følge af vores fald i synd.»

Vigilius konkluderer mot slutten av srtikkelen: «Som bibeltro kristen er jeg overbevist om, at der er fuld overensstemmelse mellem det, Bibelen lærer, og den virkelighed, vi lever i. Det gælder også i forhold til Bibelens lære om skabelse og syndefald. Mennesket kom først, derefter synd og så død i skaberværket og hos mennesker. Hvis dette er sandt, så udelukker det evolutionsteoriens tanker om, hvordan livet og arterne har udviklet sig, og hvordan mennesket er blevet til.»

Jeg vil anbefale å lese hele den lange artikkelen. Du finner den her: 












onsdag 18. desember 2019

Å telle mine dager



Livet her på jorda er kort. Derfor oppfordres vi i Guds ord til å «telle våre dager», til å nytte dagene rett og til å se livet i evighetsperspektiv.

Jeg var nylig hos frisøren for å klippes til jul. Ryggen var ikke helt samarbeidsvillig og på toppen av hodet ser jeg det begynner å tynnes. Tegn på at årene går. Mens jeg satt hos frisøren, kom et lite bibelvers fra Salmens bok for meg. «Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!» (Sal 90:12)

Jeg har sett litt på levealderen til mine forfedre i fem generasjoner bakover. Den som fikk kortest liv, var min farfar Lars Sandvik, som kun ble 36 år gammel. Tippoldefar Thore Nag var den som fikk lengst liv av mine 29 mannlige forfedre i denne perioden. Han ble 97 år gammel. Gjennomsnittlig levealder for disse 29 var 65 år. Selv blir jeg 60 år til sommeren.

Det er Moses som ber til Gud i Salme 90. Han sier at «vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, åtti år.» Selv ble Moses 120 år. Likevel, livet er kort. Ingen av oss vet hvor lenge vi får leve her på jord. Men vi vet at en dag er det slutt, og da er det avgjørende viktig å være på den rette evighetsveien.

Å være realist med tanke på at livet er kort, betyr ikke at vi ikke skal glede oss over livet og alt det innebærer. Livet er en gave fra Gud som han ikke vil vi skal flykte fra, men glede oss over og være takknemlig for. Livslysten og livsgleden er en gave fra Gud.

Men om vi får et langt eller kort liv her på jord, er det uansett kun som et blink med øyet, i forhold til evigheten som aldri tar slutt. Menneskets store alvor er at vi alle er syndere, og dermed på vei mot fortapelsen. Det finnes imidlertid en redning. Redningen er Jesus som ble født i Betlehem i julen for 2000 år siden, og som 33 år senere døde på et kors i Jerusalem. For der på korset sonet han for all verdens synd, før han sto opp av graven tredje dagen etter sin død.


«For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16) Her er min redning for evigheten. Om jeg får leve til jeg blir 60 eller 100, er Jesu soning fullkommen nok. I troen på han, skal jeg slippe å gå fortapt, men få en evighet i himmelen, der alt er fullkomment godt.

Hvor du og jeg skal tilbringe evigheten, avgjøres den korte tid vi lever her på jord. Det er derfor vi formanes til å telle våre dager og til å søke «Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!» (Jes 55:6)








mandag 16. desember 2019

Dansk MF og kvinnelige prester



Det var vemodig å lese i Dagen 14.12.19 at det danske Menighedsfakultetet har skiftet syn på kvinnelige prester.

Etter press fra studenter, har styret for MF forlatt sitt nei til kvinnelige prester og sidestilt de to syn på saken. Dermed har nok en skanse falt i et viktig bibelsynspørsmål.

Skal vi finne svar på teologiske spørsmål, er Bibelen kilden å gå til. To viktige tekster i spørsmålet om kvinnelige prester, er 1 Kor 14,34ff og 1 Tim 2,11ff. I Korinterbrevet står det: «Som i alle de helliges menigheter skal kvinnen tie i menighets-samlingene. For det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier. …det jeg skriver til dere, er Herrens bud.» Her ser vi at dette er noe som gjelder alle Guds menigheter og at det er et Herrens bud!

I 1 Timoteus brev står det: «En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva.» Her ser vi at det tales om læreansvar og en «hodefunksjon», og at dette er en ordning Gud har satt fra skapelsen av.

Åpning for kvinnelige prester, var et resultat av den liberale teologis frammarsj. Det blir derfor en bortforklaring når styrelederen for MF sier, at endringen av synet på kvinnelige prester ikke rokker deres bibelsyn. En slik argumentasjon har vi sett lenge i kvinneprestspørsmålet, og senere også i homofilispørsmålet. Når en åpner opp for et syn som er i strid med Guds ord, sier det seg selv at bibelsynet endres. Det så vi klart ved det norske MF. Det er beklagelig at dette skjer nok en gang.

At endring av bibelsyn ved MF også får konsekvenser for kristenfolkets giverglede, er forståelig. Den som ønsker å vær tro mot Guds ord, vil gi hovedtyngden av sine gaver til organisasjoner og institusjoner som lærer i overensstemmelse med Guds ord.


(Leserinnlegg i Dagen 17.12.2019)









tirsdag 3. desember 2019

Tjene ved bordene

Fra Bangsund bedehus. (foto namdalsavisa.no)

I Apostlenes gjerninger kapittel 6 skildres en spesiell situasjon i urmenigheten. Herrens apostler var blitt overarbeidet, og måtte overlate noe av ansvaret i menigheten til andre.

«På denne tiden, da tallet på disipler stadig økte, begynte de gresktalende jødene å knurre mot de hebraisktalende over at enkene deres ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. Da kalte de tolv hele disippelskaren sammen og sa: Det er ikke rett at vi forlater Guds ord for å tjene ved bordene. Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven.

Men vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste. Det de sa, fikk tilslutning hos hele flokken. Og de valgte ut Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Parmenas og Nikolaus, en mann fra Antiokia, som var gått over til jødenes tro. Disse mennene stilte de fram for apostlene, som ba og la hendene på dem. Og Guds ord hadde fremgang. Tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt, og en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.» (Apg 6:1-7)

Vi leser at det var noen i menigheten som knurret fordi de mente at utdelingen av mat til de fattige ikke foregikk på riktig måte. De gresktalende kristne var forarget fordi de mente at de hebraisktalende kristne ble forfordelt. Urettferdighet på grunn av rase, ville vi kanskje sagt i dag.

Men det ser ikke ut til at det som skjedde var en bevisst handling. Det var visst apostlene som holdt på å bli utbrent. De hadde så mange oppgaver å gjøre, at de ikke maktet å utføre alle på en god og rettferdig måte. Et kjent fenomen både i Bibelen og i vår tid. Moses holdt også på å bli utbrent. Heldigvis hadde han en klok svigerfar, som fikk overtalt Moses til å delegere oppgaver. 

Også i vår tid er det noen forsamlinger som lider over velmenende og brennende ildsjeler som ser så mange oppgaver og er så flinke til å utføre dem, men ikke like gode til å delegere. Så ender det fra tid til annen med at ildsjelene går trette og sure, og begynner å anklag andre for lite glød og lite villighet i tjenesten – så er sannheten kanskje at de andre ikke har fått slippe til.

Det er en fin måte apostlene taklet knurringen på. De innså at det var rett det som ble sagt. Apostlene maktet ikke å gjøre alle oppgavene selv. De var satt til å forkynne Guds ord og til forbønnstjeneste. Derfor måtte andre overta «tjenesten ved bordene».


Fra en fest for medarbeider på gjenbruksbutikken i Kvinesdal



Dermed ble det bestemt å velge ut noen diakoner. Fattigforstandere står det i andre oversettelser. Slike oppgaver har alltid fulgt Guds folk. De fattige og syke må få hjelp. De mange praktiske oppgaver i Guds forsamling, må også gjøres, og ikke alle kan gjøre alt.

Diakontjenesten er veldig viktig, og har samme siktemål som alle tjenester i Guds rike, nemlig at folk må bli frelst. Ikke slik at vi ikke hjelper, hvis ikke de som trenger hjelp vil høre på vårt vitnesbyrd. Nei, hjelpen er uavhengig av mottakerens forhold til Gud. Men en diakons «ønske og bønn til Gud for dem (han og hun hjelper), er at de må bli frelst.»

Vi legger merke til kriteriene ved utvelgelsen av diakonene. De må ha et «godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom». Er vi opptatt av det, eller ser vi kun etter dyktighet?

Så har Gud satt ulike nådegaver i menigheten. (1 Kor 12,28) Det står at det er Gud som gir nådegaver, og at han gir dem til menigheten. Jeg synes å merke at noen ganger blir talen om nådegavene altfor individualistisk. Du må vite hvilken nådegave du har! Du må bruke den/de nådegavene du har fått! Ja, kanskje det. Men nådegavene er gitt til forsamlingen. Det er forsamlingen som skal se min nådegave og sette meg til de tjenester de ser jeg har nådegave til.

Det synes jeg er fantastisk stort. Gud gir deg nåde til å fylle gjerningene som blir lagt ferdige for deg. Som kristne går vi ikke i egen kraft. Vi får gå i ferdiglagte gjerninger, og i Åndens kraft. Nådegavene er ulike, vi som kristne er ulikt utrustet. Men vi er ulike lemmer på Guds legeme. Bibelen sier: 

«Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, og ulike slags tunger. Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Gjør vel alle kraftige gjerninger? Har vel alle nådegaver til å helbrede? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem? Men streb etter de beste nådegavene! Og jeg vil vise dere en enda bedre vei.» (1Kor 12:28-31) Merk det tales til dere, ikke til deg. Menigheten skal «strebe etter de beste nådegaver!»

Lykke til i den største tjeneste på denne jord!