Borghild og Gudmund Vinskei (Fra Utsyn nr.25 1953)
Gudmund Vinskei var en
sentral misjonsleder siste halvdel av 1900-tallet. Han opplevde store vekkelser
i Etiopia, og vekkelse var også sentralt i hans forkynnelse og sjelesorg.
Gudmund Vinskei levde et
liv med høyt tempo. Han var engasjert i mye og engasjerte mange. Dagene ble
fylt med forkynnelse, styremøter, komiteer, brevskriving, sjelesorg og mye mer.
Slik var det også onsdag 12. februar 1986. Han var på kontoret sitt i Grensen
19, Misjonssambandet sitt hovedkontor. Denne dagen var det styremøte for Lunde
forlag som fylte mye av tiden hans. Dette var ett av mange styreverv som Vinskei
hadde.
Gudmund Vinskei (foto Utsyn nr.7 1986)
Da styremøtet omsider var
ferdig, var ikke Vinskei sin arbeidsdag over. Han hadde hatt mange slike lange
arbeidsdager. Kontor om formiddagen og styremøter eller oppbyggelige møter om
kvelden. Denne onsdagskvelden skulle han til Fornebu for å ta imot en misjonær
som var på vei heim fra Etiopia. Vinskei var leder for NLM sitt misjonsarbeid i
Afrika.
Underveis på kjøreturen
fra Oslo sentrum til Fornebu, ble Vinskei plutselig dårlig. Han fikk kjørt
bilen inn til veikanten før hjertet sviktet og han ble bevistløs. Noen fikk
tilkalt helsepersonell, men livet sto ikke til å redde. Lørdag 15. februar fikk
han flytte heim til Jesus. Han ble 65 år gammel.
Frelst som niåring
Vindskei er en gard i
gamle Feda kommune. Denne kommunen strakte seg på begge sider av Fedafjorden,
og er nå en del av Kvinesdal kommune. Vindskei lå på sørsiden av fjorden og var
på omtrent 326 mål, hvorav 45 mål var dyrket jord. Navnet på garden skrives
Vindskei, mens Gudmund kuttet ut d-en i navnet. Da han ble konfirmert, ble
navnet skrevet Windskjei.
Vindskei i Feda (foto: Fjorfolk)
Kart over Feda. Vindskei nederst i midten.
I 1901 var Vindskei til
salgs, og en ung mann fra nabogarden Skranfjell kjøpte bruket. Han het Hans
Karl Hansen (1872-1943) og var sjømann. Han betalte kr.2.625,- pluss ei
kornavgift på kr.350,-. Hans Karl drev garden alene i fem år, men i 1906 ble
han gift med ei jente fra en annen nabogard, Rørvik. Hun het Guri Mathiassen
(1877-1962) og var fem år yngre enn brudgommen. Hans Karl dyrket opp mye ny
jord, og sto også i spissen for å få veiforbindelse til nabogarden Rørvik. Guri
og Hans Karl var kristne.
Da de fikk sitt første
barn, var Hans Karl 36 år og Guri 31. Det skulle bli sju fødsler på Guri, fram
til Gudmund kom som sistemann i 1920. Den første som kom, var Hans Jakob, sommeren
1908. Han fikk kun leve i tre år, før han døde av en medfødt hjertefeil. Nummer
to i barneflokken het Karoline (1910-78), og hun ble gift med Jakob Lande fra
en av nabogardene. Deretter kom Harry (f.1912), Mathias (f.1914) som ble gift
med Signe Refsti og overtok heimegarden. Katrine (1916-1967) ble gift med Josef
Lande, Jakobs bror. Nummer seks var Håkon Gudmund, som ble født i november 1918
og døde av lungebetennelse to måneder senere. Sistemann ut fikk også navnet
Håkon Gudmund. Han ble født 29. oktober 1920 og brukte bare fornavnet Gudmund.
Dåpen var i Feda kirke 14. november samme år som han ble født.
Gudmund Vinskei i midten, sammen med foreldre og søsken.
(foto: geni.no)
Vinteren 1900-01 gikk det
en stor vekkelse over Feda kommune. Sigbjørn Modalsli var sentral forkynner i
denne vekkelsen. Mange ble frelst, blant andre Lars Lande og Anna Rørvik som
senere ble gift og fikk mange år som misjonærer i Kina. Lars Lande var onkel til
Jakob og Josef, Gudmunds svogere. Sigbjørn Modalsli betalte i to år for 65
abonnement av Kineseren, som han gav til folk i Feda. Det kostet han like mye
som han tjente i Kinamisjonen fra september til desember. Mange av de
nyomvendte var fra sørsiden av Fedafjorden. Bedehuset lå på nordsiden, noe som
var tungvidt for folket i sør. I 1919 bygget de derfor et eget bedehus på
Opofte, og startet med møter og søndagsskole.
Opofte bedehus (foto Ove Sandvik)
Vinteren 1929 brøt det ut
en vekkelse på Opofte bedehus. Det var Knut Kallestein fra Skudenes som var
forkynner, og vekkelsen brøt særlig blant de unge. Hele søskenflokken på
Vindskei ble frelst, Gudmund var da bare ni år. Vinskei skriver i ei av sine
bøker om det som rørte seg i guttesinnet:
«Over talerstolen på
bedehuset i bygda der jeg vokste opp, hang et kjent bilde av den store hvite
skaren for Guds trone. Ofte når jeg satt på benken falt øynene på det, og det
var vanskelig å komme forbi spørsmålet om jeg selv skulle bli med der, i den
skaren. Når sangstrofen om at «intet urent øye skal se hans herlighet» ofte ble
sunget, ble det enda vanskeligere. En dag ble det så vanskelig at jeg måtte
finne et svar. Det fant jeg i avsnittet i Guds ord som kunstneren tenkte på da
han malte bildet på bedehusveggen. Der sto det: «De som har vasket sine klær og
gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de nå for Guds trone og tjener ham
dag og natt i hans tempel.» Det var rosen ved veien – Jesu blod som renser fra
all synd. Så fikk jeg komme med mitt liv og hjerte, uren og fattig. Men han
visste råd og tilga meg alle mine synder.»
NLMs mangeårige kontaktperson på Opofte, Oddvar Teistedal på talerstolen
på Opofte bedehus. Bilde av den store hvite flokk i bakgrunnen.
(Foto: Ove Sandvik)
Gudmund var fast deltaker
på søndagsskolen på Opofte. En av lærerne der var Lars Teistedal. En gang
fortalte Lars levende om Afrikamisjonæren David Livingston sitt liv og
virksomhet og hans brann for at afrikanerne måtte bli frelst. Da Teistedal var
ferdig med fortellingen, sa han til søndagsskolebarna at kanskje en av dem
skulle bli misjonær i Afrika når de ble store. Dette traff Gudmund, og det ble
til et misjonærkall for han.
Gudmund ble konfirmert i
Feda kirke 14. oktober 1934. I kirkeboka har presten notert at Gudmund var ett
år for ung til å bli konfirmert, men han hadde fått biskopenes tillatelse til å
konfirmeres dette året. I en andakt, skrev Vinskei om åndelige brytninger i konfirmasjonsalderen.
Han skrev at han ikke
fikk det til «å legge av synden. Det gjaldt særlig i tanker og ord, men også i
gjerninger. Gleden og frimodigheten som de troende vitnet om på bedehuset,
kjente jeg ikke til. For meg ble kristendommen noe jeg måtte oppleve og få til
så jeg kjente det langt inn i sjelen at jeg var virkelig frelst. Jeg skulle
prestere, føle og gjøre. Men synden og egoismen i tanker og ord gjorde seg
stadig gjeldende og tok fred og visshet om at det var rett med meg, bort fra
mitt hjerte. Det var da jeg ingenting fikk til, at Gud var så nådig å åpenbare
evangeliet for meg. Jeg fikk se at Jesus hadde båret mine synder og ordnet min
sak hos Gud.»
Til Kina eller?
Etter konfirmasjonen
arbeide Vinskei som gardsarbeider, før han tok middelskole. På fritiden var han
med i det lokale kristne arbeidet. I 1935 leide han og noen venner en bil og
reiste på kretsmøtet for Stavanger krets av NLM. Her var Tormod Vågen taler, og
Gudmund fikk en samtale med han om frelsevishet. Vågen fikk bli til stor hjelp
for han, og senere skulle de to bli nære kollegaer. Gudmund var blitt
overbevist om at han hadde misjonærkall, og søkte derfor om opptak til
misjonsskolen på Fjellhaug. Han ble tatt opp i kullet som startet høsten 1939,
og gikk på misjonsskolen til sommeren 1943.
På NLM sin
generalforsamling i 1939 ble det vedtatt at det skulle tas opp 20 studenter på
misjonsskolen. Lista over de vordende misjonærene inneholder mange kjente navn.
Ommund Birkeland, Karl Bogetvedt, Kåre Bøe, Lars Jøssang, Ommund Lindtjørn og
Lars Sandvik er bare noen av dem. Lars Sandvik ble under krigen dømt til døden
av nazistene og henrettet våren 1944. Misjonsstudentene var ofte ute på forkynneroppdrag
underveis i studiene. Gudmund fikk blant annet opplev ei rik tid i
møtevirksomhet på Vea og Åkra i januar og februar 1942.
Gudmund Vinskei sitt kull på misjonsskolen (fra Utsyn nr. 25 1939)
Vinskei var ferdig på
misjonsskolen sommeren 1943, men noen utreise var uaktuelt så lenge krigen
pågikk. Det var imidlertid bruk for hans forkynnernådegave i Norge. I
Flekkefjord hadde A. S. Svindland tatt initiativ til å danne Flekkefjord
Felleslag. Laget ble stiftet 11. desember 1943, og kommunene Flekkefjord,
Kvinesdal med Feda og Sirdal var med fra starten. Første sekretær ble
Felleslagets egen Gudmund Vinskei. Han var da kun 23 år gammel. I tillegg til
arbeidet i Felleslaget, ble Vinskei mye brukt som forkynner også andre steder i
landet.
Da krigen sluttet i mai
1945, avsluttet Vinskei sitt engasjement i Flekkefjord Felleslag, for å
forberede seg på utreise til Kina. Misjonærene i Kina hadde vært avskåret fra
heimreise på grunn av krigen. Nå satte de kursen heimover, så snart det
praktisk ble mulig i en kaotisk etterkrigstid. Nye misjonærer var kjærkomne, og
de fleste fra Vinskei sitt kull var klare til å reise. Men ting tok tid, så
misjonærinnvielsen ble ikke før under generalforsamlingen på Framnes sommeren
1946. Selve innvielsen var i friluft, for å få plass til alle 3000 frammøtte. Hele
24 nye misjonærer ble innviet.
Bryllupsannonse Vinskei (Avisen 1. Mai 31.05.1946)
Avskjedsfest for Vinskeis i Bakke bedehus.
(Fra Avisen Agder 2. august 1946)
Like før
generalforsamlingen ble Gudmund gift med sin utkårede Borghild Karly Eriksen
fra Nærbø. Borghild var datter til Marie og Peder Eriksen. Hun hadde sine
første år i Stavanger, men etter hvert flyttet familien til Nærbø, hvor Peder
Eriksen ble sløydlærer ved Tryggheim Ungdomsskole. Hun hadde også ett år på
Tryggheim, bibelskole på Fjellhaug, og sykepleierutdanning fra Stavanger.
I Kina var det mye
politisk uro også etter krigen. Misjonens ledelse valgte derfor å ikke sende ut
alle nye misjonærene i 1946. Borghild og Gudmund var blant dem som måtte vente
på utreise. Det ble derfor studietur til England høsten 1946. De reiste til
Glasgow 24. august 1946, og kurset varte til 17. desember. Skolen het The Bible
Training Institute. De feiret jul på en kristen ferieheim i Dunoon, noen mil
nordvest for Glasgow, sammen med åtte andre misjonærer.
Vordende misjonærer feirer jul i Skotland. Vinskei framme til høyre.
(Fra Utsyn nr. 4 1947)
Vel tilbake i Norge,
opplevde de den store gleden å bli foreldre for første gang. Da ble datteren
Gerd Marie født. Gudmund reiste i 1947,land og strand rund som forkynner for
hovedstyret. Dette året begynte hovedstyret å se seg om etter nye misjonsfelt,
fordi situasjonen i Kina ble stadig vanskeligere, og Maos kommunister holdt på
å overta landet. Generalsekretær Tormod Vågen og misjonær Olaf Lie reiste til
Etiopia for å undersøke muligheten for oppstart av misjonsvirksomhet der. NLM
hadde fått en henvendelse fra et svensk misjonsselskap med Fride Hylander i
spissen, om hjelp til misjonsarbeide i dette fjellandet øst i Afrika. Denne
turen endte med at NLMs hovedstyre anbefalte rådsmøtet 1948 å starte opp
misjonsarbeid i Etiopia, noe rådsmøtet gav sin tilslutning til. Dermed skulle
søndagsskolelærer Teistedal på Opofte sin undring, gå i oppfyllelse. Familien
Vinskei ble omplassert til Etiopia.
Gudmund Vinskei (t.h.) i samtale med en Etiopisk medarbeider
(foto NLM-arkivet)
Gudmund Vinskei sammen med en kollega. (foto NLM-arkivet)
Rike oppstartsår i
Etiopia
Etter at vedtaket om
oppstart av misjonsarbeid i Etiopia var fattet, ble det bestemt at første pulje
av misjonærer skulle reise allerede i juli 1948. Gudmund Vinskei og Olaf Lie
skulle reise først, for å ordne med praktiske ting for oppholdet i hovedstaden
Adis Abeba. Her skulle misjonærene være høsten 1948 for å planlegge videre oppstart
på feltet lenger sør i landet. Det ble noen ukers forsinkelse, så Vinskei og
Lie fikk akkurat med seg avskjedsfesten for de sju første misjonærene i Forbundssalen
i Oslo i midten av august. De sju som først skulle reise, var foruten de to
nevnte, Elisa Sunde, Reidun Hansen, Magnar Magerøy, Ommund Birkeland og P. A.
Bredvei. Brynhild Vinskei og datteren skulle komme noe senere på året, sammen
med en ny gruppe misjonærer. Sunde, Lie og Bredvei hadde erfaring fra
misjonsarbeidet i Kina, de andre var helt ferske misjonærer.
Fra misjonærinnvielsen på GF i 1946. (Utsyn nr. 26 1946)
Avskjedshilsen fra Vinskei på misjonærinnvielsen (Utsyn nr.28. 1948)
Planen var at Vinskei og
Lie skulle ta båt til Etiopia i juli, men da det ble forsinkelser, ordnet det
seg med flybillett for de to. De reiste fra Fornebu til Paris, med et fly fra
Braathen. Derfra til Kairo, før Ethiopian Air Lines sitt dakotafly tok dem helt
fram til Addis Abeba. Turen tok to og en halv dag. I Addis fikk de ta inn på ei
tomt eid av det svenske misjonsselskapet Fosterlandsstiftelsen. De fikk et eget
hus til disposisjon, som de pusset opp før det ble storinnrykk av norske.
Svenskene, og ikke minst Fride Hylander, gav de norske misjonærene mye
verdifull hjelp og informasjon, og kom også med anbefalinger om hvor de norske
burde starte opp sitt misjonsarbeid. De fikk også ansatt en ung etiopier til
tolk, som kunne både amharisk og gallaspråket.
Det ble snart klart at
NLM ønsket å satse i Sidamo provinsen i Sør-Etiopia. De første stasjonene
ønsket misjonærene å opprette i Irgalem og Dilla. Tre av de mannlige
misjonærene ble sendt sørover i januar 1949 og etter en dags kjøretur, nådde de
Irgalem hvor Magnar Magerøy stanset. Etter ei natt i Irgalem, fortsatte Gudmund
Vinskei og Ommund Birkeland videre mot byen Dilla. Det ble underveis ei natt
under et tre, før de endelig nådde byen som skulle bli Vinskei sin stasjon i
hele hans tid i Etiopia.
Brennevinssjappa som ble misjonærenes først bolig i Dilla
(Utsyn nr. 11 1949)
Den første kirka i Dilla, finansiert av Flekkefjord Felleslag.
(Utsyn nr.39 1953)
Dilla var på den tid en
handelsby med cirka 10 000 innbyggere. I utkanten av byen, drev mange
bønder med kaffedyrking. Etter noen uker, fant misjonærene endelig et hus de
kunne leie. Det var ei tidligere brennevinssjappe i heller dårlig forfatning.
Vinskei fortalte at «me såg berre halespissar i alle hol og sprekker som
fantes. Det var rottene og øglene som fann det best å søkja dekning då det vart
invasjon av ein framand nasjon». De to misjonærene fikk ryddet, vasket og
fikset på sin nye heim, og kunne flytte inn 12. februar 1949. Måneden etter
kunne Gudmund reise til Addis Abeba for å hente familien. Ommund Birkeland
flyttet etter hvert til Gidole, hvor han opprettet en ny misjonsstasjon.
Etter noen måneder i den
tidligere brennevinssjappa, fikk de leie et annet bygg i utkanten av Dilla.
Dette ble brukt til møter, poliklinikk og kveldskole. Første møte her var
påskedag 1949, med 12 frammøtte. Kort tid etter ble det avslørt at både tolken
og en evangelist de hadde ansatt, levde i åpenbar synd. På grunn av dette, måtte
de slutte med møter for en periode. Evangelisten hadde begynt å drikke, men
Vinskei og Birkeland fikk hjelpe han, slik at han fikk fortsette som medhjelper
på stasjonen.
Borghild Vinskei (foto NLM-arkivet)
Høsten 1949 kunne de
endelig starte opp igjen med møter. Samtidig var misjonærene på jakt etter ei
egen tomt hvor de kunne bygge kirke, klinikk, skolebygg og misjonærboliger. Vinskei
skrev heim til Flekkefjord Felleslag og ba dem samle inn penger til ny kirke.
Denne ville koste kr.10.000,-, og vennene i Felleslaget tok utfordringen. En
forutsetning var at pengene skulle samles inn utenom de ordinære gavene til
misjonen.
På en av sine første
turer fra Addis til Dilla møtte Vinskei og tolken en stor flokk «som skrikande
og huiande fór over vegen og inn i krattet.» Vinskei fortalte videre: «Kvinnene,
kledde i skinn, gråt og klora seg i andletet med lange, skitne neglar, så
blodet rann. Det var eit hedensk gravfylgje. «Kva er det dei ropar på?» spurde
eg tolken. «Dei tek opp att og opp att: Kor gjeng du hen, kor gjeng du hen, kor
gjeng du hen?» svara han. Det er å vera heidning: ei svart grav utan von på
andre sida.»
Gudmund Vinskei framme til høyre (Utsyn nr.34 1950)
Melding om første etiopier døpt.
(Haugesunds Avis 14.10.1950)
I 1950 kunne Gudmund Vinskei
endelig døpe den første Etiopier vunnet ved NLMs arbeid. Han het Abdul Kadir,
men tok navnet Berhano som betyr «lyset», da han ble døpt. Han var en muslim
fra Tigrai. Han hadde hørt evangeliet av svenske misjonærer som ung, men tok
ikke imot Jesus da. Senere levde han et liv i «synd og skam», men ordet han
hadde hørt som ung slapp han ikke. Han fikk hjelp av misjonærene i Dilla og ble
frelst. Senere brøt det ut vekkelse i Tota, ei lita bygd 20 km nord for Dilla
og spredte seg videre ut derfra. Etter to år var kristenflokken øket fra noen
ganske få til over 100. Misjonærene begynte etter hvert å samle de nye kristne
til korte bibelkurs, med tanke på opplæring. Det første lengre kurset, ble
arrangert fra april til juni 1953.
I 1950 fikk misjonen
endelig kjøpe ei tomt. Den var 34 mål stor og det ble straks satt i gang
bygging av to misjonærboliger. Misjonær Alf Ringvold var arkitekt. Misjonærboligene
var klar til innflytting i 1951. Sener ble det bygget et hus for kvinnelige
misjonærer, to skolehus med seks klasserom, en liten klinikk, to hus for
nasjonale lærere og internatbygg for folkeskolen og bibelskolen. Kirken ble påbegynt
i 1952 og var nesten ferdig da en orkan raste over Dilla. Denne blåste
kirkebygget overende, men misjonærene startet straks med gjenoppbygging med
sterkere materialer, og kirken sto ferdig i 1953. Det var Vinskei og Ringvold
sto ledet byggingen. På styremøtet for feltet 3. februar 1951, ble Gudmund
Vinskei ansatt som forstander for Dilla stasjon.
Gudmund Vinske (fot NLM-arkivet)
Fem nye år i Etiopia
I 1953 hadde familien
Borghild og Gudmund Vinskei vært i Etiopia i fem år, og det var tid for et
ferieår i Norge. Turen til Norge gikk med båt fra Aden og familien var framme i
Norge i slutten av august. Misjonsvennene på Nærbø arrangerte velkomstfest for
dem 13. september 1953. Det året de var i Norge, var Gudmund forkynner for
hovedstyret og stadig på reisefot. Han ble også engasjert av NRK til å ha noen
morgenandakter. 14. desember 1954 var familien klar for ny utreise. Turen
startet fra Oslo med båt til Genova i Italia, videre til Port Said i Egypt og
til Aden. Her ankom de 8. januar 1955 og kunne samme dag ta fly fra Aden til
Adis Abeba.
Styret for Etiopia feltet 1956. Vinskei nr. 2 fra høyre.
(Fra Fjellhaug 100 år 1898-1998)
Vinskei fortsatte som
leder av misjonsstasjonen i Dilla. I tillegg var han også lærer ved bibel- og
forstanderskolen. Like etter at han kom til Etiopia i andre periode, ble han og
Karl Bogetvedt bedt om å prøve å finne ei tomt hvor misjonen kunne ha en ferieplass
for sine misjonærer. De gjorde grundige undersøkelser, og valget falt til slutt
på ei tomt ved Awasasjøen. Her fikk Bogetvedt og Vinskei bygget de to første hyttene
til bruk for ferierende misjonærer.
I den siste perioden
Vinskei var i Etiopia, brøt det ut politisk uro i Sidamo. De kristne ble forfulgt
og fengslet for sin tro og mange falt fra. Men ikke lenge etter ble nye
myndigheter innsatt. De kristne fikk friheten tilbake og vekkelsen brøt ut på
nytt. I 1956 hadde Vinskei lært seg amharisk så godt, at han for første gang
kunne tale uten tolk. Dette året ble 100 nye tatt opp i menigheten i Dilla, ved
dåp og konfirmasjon. I 1958 fortalt Vinskei i en artikkel i Utsyn at «vekkinga
brenn oppetter fjelldalane», og han kunne fortelle at det var bygget 15 nye
bedehus i disse dalstrøkene rundt Dilla.
I 1959 hadde Vinskei en
oppsummering av misjonens ti år i Etiopia, i en ny artikkel i Utsyn. Antall
medlemmer i kirken i Dilla-distriktet var kommet opp i 1000, det var 50
bedehus, en 2-årig bibelskole og en treårig forstanderskole. Han kunne fortelle
at misjonærene hadde særlig fokus på å se etter lokale nådegaver og ledere. På
klinikken i Dilla var det på dette tidspunktet 15 000 pasienter hvert år. Vinskei
hadde nok rett når han omtalte at det som skjedde «står for meg som eit stort
Guds under»
Pionermisjonærer møtes i 1998. Borghild Vinskei nr.2 fra høyre.
(Utsyn nr.12 1998)
Borghild og Gudmund fikk
etter hvert flere barn. Etter Gerd Marie, kom neste barn i 1949 og fikk navnet
Liv Ragnhild. Deretter kom Per Håvard i 1951, Bjørg i 1954 og Rigmor i 1960.
Våren 1959 var familien Vinskei sin andre periode som misjonærer i Etiopia
over. Det skulle også bli den siste. Men det ble langt fra siste gang Gudmund
var i Etiopia, det kommer vi tilbake til. Familien ankom Norge sommeren 1959.
Forkynner og
forsamlingsleder
Misjonens ledelse i Norge
hadde lagt mekre til Gudmund Vinskei sin markerte forkynner- og ledernådegave. Det
første halvannet året etter at han kom fra Etiopia, reiste Gudmund som
forkynner i Norge for hovedstyret. Han var også en kort periode bysekretær i
Misjonssalen i Oslo. Under generalforsamlingen i 1961, ble han valgt til 1.
varamann i hovedstyret for en 3-års periode. Han ble gjenvalgt som 1. varamann
i 1964. Det betydde at han møtte på alle styremøtene i hovedstyret i periode
1961-67. Ved neste valg i 1967, ble han 2. varamann for perioden 1967-70.
Gudmund Vinskei
1. januar 1961 flyttet
familien til Sørlandet. Da hadde Gudmund svart ja til å bli bysekretær for NLM
i Kristiansand. Han hadde denne stillingen ut året 1964, men han ble stadig
brukt som forkynner på stormøter og mindre samlinger rundt om i hele landet. Hovedledelsen
gjorde seg også bruk av hans nådegave til ulike styrer og komiteer. I 1962 ble
han oppnevnt til en komite som skulle utarbeide et høringsnotat til «Lov om
trossamfunn». Steinar Hunnestad var leder av denne komiteen. I 1963 ble han
medlem av styret for Norea Radio, et verv han hadde i mange år. Han ble også
flittig brukt i Norea til å ha andakter i radioen.
Talere og ledere på UL 1960 (Utsyn nr.25. 1960)
Etter hvert ønsker Tormod
Vågen og Steinar Hunnestad å knytte Vinskei tetter til hovedadministrasjonen. Fra
1. januar 1965 var det opprettet en ny stilling som landsungdomssekretær. Det
var en stilling den da 45 år gamle Gudmund Vinskei var tiltenkt. Dermed flyttet
familien fra Kristiansand til Oslo. Vinskei hadde stor tillit blant ungdommene,
og deltok som forkynner på mange leirer og ungdomsstevner. Han ble også flittig
brukt som sjelesørger. I 1967 satte hovedstyret ned en komite som skulle
forberede oppstart av barnehager eid og drevet av NLM, og Vinskei var sentral
også i dette arbeidet.
Talere og ledere på leir på Utsyn, Finnøy mot slutten av 1960-tallet.
F.v. bak: Asbjørn Kvalbein, Odd Dubland, Ingvar Botnen, Gudmund Vinskei,
Kjell Trodahl og Jan Sandvik. Foran f.v. Ingvar Moi, Solveig Trodahl,
Aud Kvalbein, Kjellfrid Eggebø og Inger Kilane Feed.
I 1969 var det en
vekkelse i ei bygd på Sørlandet. To helt unge predikanter var Guds sendebud.
Underveis opplevde den ene predikanten en åndelig krise. Han kjente på
hjelpeløshet og slet med å få tekster til å forkynne over. Han lurte helst på
om han hadde sin sak i orden med Gud. En dag var Vinskei på besøk i heimen til
denne predikanten. Han fikk forklare Vinskei om hvordan han hadde det åndelig.
Da svarte Vinskei: «Det var flere som skulle vært gjennom det du nå opplever.
Gud steller med sine slik at de blir små i seg selv.» Dette ble til stor hjelp
for ungdommen.
16 år som Afrikasekretær
Etter hvert som
misjonsarbeidet til NLM økte i omfang, trengtes flere stillinger i
administrasjonen. Våren 1970 var det nok en gang tid for Vinskei til å skifte
stilling. Denne gang svarte han ja til kallet til å bli leder for NLM sitt
arbeid i Afrika. Det betydde at han ble helt sentral i den strategiske
tenkningen for misjonsarbeidet i denne verdensdelen. Det innebar også at han
nesten hvert år fikk minst en tur til Afrika for å besøke misjonærene og være
en rådgiver for ledelsen på de ulike misjonsfeltene. Det var to slike stillinger
på hovedkontoret. Gabriel Eikli var den andre ansatte, og han hadde ansvar for
misjonsarbeidet i Asia.
Gudmund Vinskei (Utsyn nr.36 1978)
3. desember 1971 landet
misjonær Jon Jøssang i Kenya. Han hadde tidligere vært misjonær i Tanzania i
mange år. Nå kjente han seg ferdig i det landet og mente at han hadde et kall
fra Gud til å starte opp misjonsarbeid i Kenya. Han slo seg ned på Voi og
startet blant annet som kristendomslærer i den offentlige skolen og som
forkynner i et fengsel i området. Dette var noe Jøssang i hovedsak gjorde på
eget initiativ, og var nok noe kontroversielt. Vinskei var med å finne en god
løsning, som gjorde at Kenya etter hvert ble et sentralt land for NLMs
misjonsarbeid.
Vinskei på talerstolen (foto Utsyn nr.22 1982)
I 1975 ble keiser Haile
Selassie i Etiopia styrtet av et kommunistisk regime. Det ble starten på noen
veldig vanskelige år spesielt for de kristne i landet, men også for utenlandske
misjonærer. Dette ble en krevende sak for Vinskei. Misjonærer måtte evakueres
og nasjonale medarbeidere ble fengslet og noen av dem drept. På grunn av all
usikkerheten med hvordan det ville gå med det framtidige misjonsarbeidet i
Etiopia, valgte misjonens ledelse og se seg om etter enda noen nye misjonsland.
I slutten av 1970-tallet startet misjonen opp arbeid i Sør-Amerika. Dette var
ikke Vinskeis ansvar.
Kretsmøtet Stavanger krets 1981. Gudmund Vinskei framme t.v.
(Aftenbladet 22. juni 1981)
Det ble også vedtatt å
undersøke muligheten for oppstart i Vest Afrika. Sammen med misjonær Olav
Overå, reiste VInskei dit i 1978 på en undersøkelsestur, for å gjøre sonderinger.
Etter samtaler med ulike rådgivere, landet de på å anbefale oppstart av
misjonsarbeid blant Mahou folket i Elfenbenskysten. Dette nye misjonsfeltet ble
vedtatt av generalforsamlingen i 1982, og de første misjonærene var på plass i
1984.
Viskei var hele tiden en
aktiv spaltist i misjonsbladet Utsyn. I 1955 gav han ut misjonsboka «Trolltromma
tagna». Fra 1970 og til sin død, var han stadig på markedet med nye hefter og
bøker. De fleste av disse var evangeliseringshefter, men også hefter om misjon.
Manuskriptet til den siste boka hans, «Perleskrinet», ble levert like før han
døde og kom ut etter hans død. I 1976 fikk han ei fast spalte i Utsyn, der han
svarte på sjelesørgeriske spørsmål leserne sendte inn. Dette bidro han også med
i ungdomsbladet Ungdom og Tiden. Han deltok også i den offentlige debatten i
den kristne pressen.
Et utvalg av Vinskei sine bøker. (foto Ove Sandvik)
Mellom alt dette og
utallige styremøter og reiser til Afrika, var han stadig på farten landet rundt
med det som han stadig poengterte var hovedsaken: Forkynnelsen av Guds ord. Hele
tiden var forkynnelse til vekkelse og misjon sentralt, samtidig som han gav
sunn bibelsk veiledning i aktuelle spørsmål som brøt på i tiden. På sine turer
til Vest Afrika møtte han mange afroamerikanere. Han kom i samtale med flere av
dem, og spurte hvilket ærende de var ute i. Da svarte de at de ønsket å komme «back
to the roots». Det ble ei preik for Vinskei, og et emne for en bibeltime han
holdt mange steder. Det var maktpåliggende for han at misjonsfolket var godt
festet i sine åndelige røtter.
Minneord over Gudmund Vinskei (Utsyn nr.7 1986)
Da han nærmet seg
pensjonsalderen, ble det bestemt å ansette to assistenter for Vinskei fra
sommeren 1986. Det var Johan Naustvik og Osvald Hindenes. Før disse fikk starte
opp, døde Gudmund Vinskei på post. Birger Breivik gikk inn som vikar fram til
sommeren 1986, da Naustvik og Hindenes ble fast ansatte som Afrika sekretærer,
med delt ansvar for de ulike felten i Afrika.
Fra Dagen 13.08.1979
Kilder
Erik Kjebekk: Misjon i
100 år (1996)
Erik Kjebekk: Verden for
Kristus. NLM 1891-1991. (1991)
Fridtjov Birkeli m.fl.:
Norsk Misjonsleksikon (1965)
Gudmund Vinskei:
Trolltromma tagna (1955)
Gudmund Vinskei: Roser
langs veien (1985)
Gudmund Vinskei:
Perleskrinet (1986)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Johannes Kvalheim: Krøterhandlar
og lekpredikant (1980)
Johannes Sandve: Etiopia
og kristen misjon (1963)
Josef Tungland: Tormod
Vågen (1994)
Margit Løyland: Fjordfolk
(1999)
Misjonsalbumet NLM 70 år
1891-1961 (1962)
Nils Dybdal-Holthe: Utan
grenser (1999)
Oscar Handeland: I
Herrens tjeneste. Misjonssambandet i Norge 75 år (1966)
Tore Botnen m.fl.
Tryggheim Ungdomsskule 1919-1969 (1969)
Ånen Årli: Feda. Gards-
og slektshistorie (1980)
Muntlig info fra Kjell
Trodahl og Grethe Flåt
Utsyn 1930-86
NLM Årbøker
NLM Arkivet
dagen.no
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)