Jesus vil at alle skal bli frelst. Derfor ber han sine disipler om å forkynne evangeliet for de som er på vei mot fortapelsen. Hva gjør du?
I boka «Læstadianismens historie i Norge» fortelles det om da vekkelsen ved Læstadius kom til Lyngen i Nord Troms. Vekkelsen ved presten Lars Levi Læstadius startet helt nord i Sverige og Finland på midten av 1800-tallet. Den nådde også over grensen til Norge. Dette skjedde både gjennom frelste samer som vitnet for nordmenn da de var på sommerbeite med rein i Norge, og ved utsendte forkynnere.
Siden konventikkelplakaten fortsatt gjaldt i Sverige, ble forkynnerne sendt ut med skrevne taler av Læstadius som de leste opp på samlingene. I tillegg forkynte de også selv. Høsten 1848 kom to slike utsendte forkynnere til Lyngen. De var bare ungdommer på 20 og 23 år. Ryktet om vekkelsen ved Læstadius var nådd Norge. Folket var skeptisk og holdt derfor avstand til predikantene. Når de banket på dørene i Skibotn for å vitne om sin Frelser, ble de «stående som spedalske», fordi ingen våget å snakke med dem.
Da stilte de seg opp midt på veien, og både sang og vitnet, og de ba folket vende om. Ingen ville ta imot budskapet, og de to utsendingene vandret videre med uforrettet sak. Lenger inne i Storfjord fikk de endelig husrom, og her ble også mannen i huset frelst ved deres vitnesbyrd. Derfra fikk de skyss over til nordsiden av fjorden. Her opplevde de å få hjelpe enda en mann til troen. På vei heim over fjorden kom en kraftig storm, og de holdt på å gå under. Men båten ble blåst i land, halvfull av vann. Her fikk de to unge predikantene ly og varme i en heim. De skipbrudne kunne heller ikke nå la være å fortelle om «det de hadde sett og hørt». Ånden virket gjennom Ordet, og hele familien tok imot Jesus som sin frelser.
Det var gripende å lese denne historien. Den er ikke enestående. Det er ofte slik Guds rike har gått fram. Et lite ord om Jesus, går fra hjerte til hjerte. Også i andre vekkelser har det skjedd liknende ting. Nyfrelste måtte dele evangeliet med naboer og arbeidskamerater. Ofte tok predikanter med seg nyfrelste fra ei bygd, til neste møtested, «for å tenne ilden».
Samtidig som det var flott å lese denne historien fra nord, var det også ransakende. Jeg kjenner så lite til denne nøden og omsorgen for de som går på fortapelsens vei. Tenk, en evighet uten Jesus, i fortapelsens gru. Nøden for de ufrelste er et vekkelsens tegn. Jeg kjenner på en uro: Er jeg i ferd med å falle i en åndelig søvn?
Sangeren sier det slik: «Den sælaste lukka i livet vart di den gong du til Jesus fekk gå. Han makta å tilgi og gjera deg fri. Men sa du til andre ifrå? Kvi sa du då ikkje ifrå om det du hos Jesus fekk sjå? Kor kan dei vel koma til trua om ingen vil seia ifrå?» (SB 703)
En annen sanger
fortsetter: «Et lite ord om Jesus, en vennlig utstrakt hånd, et lite ord om
Jesus, velsignet av Guds Ånd. Her gjelder ikke former, ei heller blomstersprog,
et lite ord om Jesus, å, si det, si det dog!
Vi blir så små hos Jesus,
det vil han vi skal bli. Først da kan vi om Jesus, det rette ord få si. Da blir
det ham alene og ikke meg og mitt, og hvis jeg så får tjene, da er det nåde blitt.
Det største ord om Jesus er Jesus, syndres venn. Det beste ord om Jesus er dette ord igjen. Det største og det beste, hva kan jeg mere si? Gud, la vårt liv og feste kun dette ord få bli.» (SB 711)
Sier du ifra? Eller er du
taus?