Martin Luther (tegning: nvcc.edu)
I
Utsyns lederartikkel 16.08.2013 forsvarer Espen Ottosen bruken av en pinsevenn
som taler på årets UL. Han spør med rette: «Er vi blitt mindre lærebevisste i
NLM?»
NLMs
veiledning har historisk gått ut på at læreforskjellen mellom lutheranere og
pinsevenner er for stor til at vi ønsker å invitere dem som talere til våre
møter. De fleste bedehus har vært stengt for ikke-lutherske forkynnere, kanskje
med unntak av utleie til spesielle enkeltarrangement.
På
egne møter har vi ønsket å bruke forkynnere som står for det som vi som en
luthersk roseniansk misjonsorganisasjon ønsker å forkynne. Våre stormøter, som
GF, UL og kretsmøter, skulle være stormøter med sentral og vekkende forkynnelse.
Når vi skulle finne forkynnere til disse arrangementene, søkte vi
forkynnernådegaver med klart og frigjørende budskap. Som oftest ble forkynnerne
hentet fra egne rekker, men også slike som sto oss nær fra andre lutherske
sammenhenger ble brukt.
Nå
trenger ikke alt gammelt være bra. Det er ikke sikkert at de som gikk foran oss
hadde et klarere lys over Guds ords veiledning. Det er derfor grunn til å gå
begrunnelsen nøyere etter i sømmene når konklusjonene blir ulike.
Store læreavvik
Selv
om vi kan anerkjenne brødre og søstre i andre arbeidslag som kristne, kan
læreforskjellen være så stor at det ikke er naturlig å invitere disse som forkynnere på våre møter.
Et
eksempel er nettopp pinsevennenes lære. De har et helt forskjellig syn på bl.a.
dåpen, syndefallet, åndsdåp og helliggjørelse enn vi som bekjenner oss til den
lutherske lære. Luthersk arvesyndslære blir avvist. Barnet blir ikke synder før
det begynner å synde. Derfor trenger ikke barnet døpes.
Dåpen
er en bekjennelseshandling og ikke et nådemiddel til gjenfødelse, læres i disse
kretser. Barnet kan ikke tro og dermed heller ikke bekjenne at det vil tro.
Derfor anerkjennes ikke barnedåpen som rett og de voksne som er barnedøpt
oppfordres til gjendåp. Lutheranere vil derimot si at dette er i strid med Guds
ord. Det er kun en dåp. Å døpe seg på ny er å handle i strid med Guds ord og en
forakt av dåpen som nådemiddel.
Bagatelliserer læreforskjellen
Jeg
mener Ottosen på NLMs vegne bagatelliserer den læremessige uenigheten, og jeg
beklager derfor hans veiledning om at det «er langt lettere å slippe til»
pinsevenner på våre stormøter.
Ottosen
skriver at vi i NLM «tenker vårt om hva Bibelen sier om både tungetale og
barnedåp, men vi må også erkjenne at vår innsikt er begrenset.» Men det er ikke
småting dette står om. Det står om sentrale lærespørsmål som arvesynden,
helliggjørelse og dåpen som nådemiddel.
Det
er ikke slik at vi bare «tenker vårt» om disse lærepunkt. Vi er forpliktet på
en bekjennelse ut fra Guds ord. Og denne bekjennelse er så ulik pinsevennenes
bekjennelse, at det er unaturlig å invitere dem som sentrale forkynnere i våre
arrangement. Å invitere pinseforkynnere til våre sentrale arrangement, betyr
etter min mening at vi verken tar pinsevennenes eller vår egen overbevisning
alvorlig. Vi kan anerkjenne pinsevenner som gode kristne brødre og søstre, men
læreforskjellen er så stor, at det ikke er naturlig å gi dem vår talerstol.
Det
blir søkt å bruke sterkt vranglærende lutheranere som argument for å bruke
pinsevenner som forkynnere. Det er ikke slik at jo større vranglæren blir på
luthersk side, jo lettere blir det å invitere mindre vranglærende
ikke-luheranere. Læreforskjellen blir ikke mindre på den ene siden, selv om den
øker på den andre.
Mindre lærebevisst
Min
konklusjon blir derfor at jeg dessverre må svare ja på Ottosens spørsmål om vi
er blitt mindre lærebevisste i NLM. Dette er nok også i tråd med «tidens
tenkning». Det er ikke mange som er opptatt av lærespørsmål i dag. Fokuset er
desto sterkere på «det vi står sammen om» på tvers av organisasjoner og
kirkesamfunn.
Dette
bekreftes av Ottosens neddemping av viktigheten av tjenestedelingsspørsmålet i
lederartikkelen. Han skriver at vi bør stå sammen, selv om vi har ulike syn på
tjenestedeling. I 1991 gjorde NLMs GF vedtak om at ingen ansatt skulle kunne
samarbeide med kvinnelige prester. Ansatte hadde heller ikke lov til å forkynne
eller veilede i strid med organisasjonens lære på dette punkt. Dette på
bakgrunn av at vi så på dette spørsmålet som et viktig lærespørsmål.
Ikke en hver uenighet om bibelske
spørsmål bør medføre at vi ikke kan dele talerstol. Men i de spørsmål som her
er tatt opp, er læreforskjellen så stor, at det må få konsekvenser. «Gi akt på
deg selv og læren», minnet Paulus sin medarbeider Timoteus om. Det er en
formaning vi trenger å minnes, ikke minst i disse siste tider før Jesus kommer
igjen. En tid Guds ord beskriver slik: «For det skal komme en tid da de ikke
skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i
hopetall, fordi det klør dem i øret.» 2 Tim 4,3