Musikken i bedehus-Norge har endret
seg dramatisk de siste tiår. Dette gjelder i liten grad på bedehusene på
bygdene, men først og fremst i en del større forsamlinger og på stormøter.
Historisk tilbakeblikk
Fram til ca 1970 var musikklivet
på bedehuset nokså ensartet. Noen brytninger har det vært, bl.a. når fiolin og
trekkspill ble tatt i bruk, men dette roet seg raskt. På 60 og 70 tallet blomstret
den verdslige poppmusikken opp for alvor. Ungdomsforbundet var raske til å ta i
bruk den moderne musikken, mens de fleste organisasjonene på bedehuset var
reservert eller avvisende.
Etter hvert fikk den
moderne musikken mer innpass. ”Hvorfor skal djevelen ha all den gode musikken?”
var et av slagordene fra den såkalte kristenrock bevegelsen. NLM var en av
organisasjonene som kjempet imot å få denne ”verdens musikk” inn i sitt arbeid.
Så sent som på begynnelsen av 1980 tallet var det lederartikler i Utsyn som
advarte mot å ta i bruk rock på bedehuset.
Sterke krefter i organisasjonen
arbeidet imidlertid målbevisst for at også NLM skulle åpne opp for pop og rock
på bedehus og stevner. Dette synet vant mer og mer fram, og i dag er denne
musikken vanlig både på store ungdomsstevner og generalforsamlinger. På de
lokale bedehusene er det imidlertid enda Sangboka, musikklag og enkel solo, duett
og korsang som dominerer. Kanskje med unntak av i en del større forsamlinger.
Noe som følger
musikken, er dans. Dans har vært et fremmedelement på bedehuset. Misjonens
skoler har fått unntak fra dans i undervisningen. Misjonsfolket tok barna ut av
undervisningen i den offentlige skolen når dans sto på timeplanen. Nå opplever
vi en dreining også her. Det rapporteres om tilløp til dans på kristne
ungdomsarrangement.
Pietisme og Rosenius
NLM har sine røtter i
den pietistiske vekkelse. Det er en rik arv med bl.a. en sentral
Kristusforkynnelse, lekmannsvirksomhet og fornyet misjonssyn som klare
kjennetegn. Samtidig var denne vekkelsen kjent for en frykt for å bli så preget
av verden, at en kom bort fra Jesus. Dette preget de som ble frelst gjennom
vekkelsene som gikk over landet første del av det 19.århundre. De tok et klart
brudd og oppgjør med det miljø de hadde levd i, bl.a. på dansegulvet. Musikken
som ble brukt der, ville de ikke ha på bedehuset for da sto de i fare for å
falle fra troen.
De begrunnet dette med
klare formaninger fra Guds ord. ”Skikk dere ikke lik med denne verden” – ”elsk
ikke verden, heller ikke de ting som er i verden”. Disse formaningene har
dessverre stilnet i stor grad i forkynnelse og veiledning. Kanskje har ikke
forskjellen mellom verden og Guds barn vært mindre enn nå. Det er ikke noe
sunnhetstegn for Guds forsamling. Før sang misjonsfolket på bedehusene ”far
verden, farvel” og ”farvel du brede strede, du ser meg ikke mer.” Disse toner
har nå i stor grad stilnet. (Verdsliggjøringen de siste årene gjelder selvsagt
ikke bare musikk, men i denne artikkelen er det musikken som er i fokus.)
En
av lederne i NLM og ImF, Johannes Solheim, er representativ for veiledningen
fra lederne på bedehuset om forholdet til verden. Under krigen skrev han i
Utsyn: ”Jo lenger du kan holde deg borte
fra verden, desto friskere og varmere vil ditt eget gudsliv være, og desto mer
vil din kristendom bli respektert av dem som er utenfor. Det er det rene bedrag
å innbille seg at man ved en verdslig kristendom har lettere for å vinne
mennesker for Kristus. Tvert imot!”
NLM har også sitt
særpreg fra den rosenianske vekkelse. En frigjørende forkynnelse av synd og
nåde, lov og evangelium. I møtevirksomheten har forkynnelsen vært det sentrale,
mens musikken ble sett på som utfyllende vitnesbyrd. Forkynnelsen hadde ofte et
vekkende sikte, både overfor de som var på himmelveien og overfor ”verdens
barn”.
Musikklag har lang tradisjon på bedehuset.
Her: Tøtdal musikklag i arkiv.
To ytterpunkt
Selv om det ”nye”
musikksynet har vunnet fram i NLM, er det fortsatt mange som ikke er rolig for å
bruke slik musikk i kristen virksomhet. Jeg er en av dem. Noen misjonsvenner har
på grunn av den nye musikken, trukket seg ut og funnet seg en annen åndelig
heim. Andre har resignert i sin motstand, og gleder seg over at denne type
musikk tross alt samler mange unge under forkynnelse. Andre igjen har tatt
konsekvensen av ikke lenger å vinne fram, ved å holde seg unna arrangement med
slik musikk og heller konsentrere seg om arbeidet lokalt hvor de kan fortsette
arbeidet med en profil de kan gå god for.
Grovt sett kan vi si at
det er to ytterpunkt i synet på musikk i NLM. Den ene ytterkant hevder at vi
kan bruke all musikk i kristen virksomhet, bare tekstene er gode. På den andre
ytterfløy finner vi noen misjonsvenner som mener det finnes en kristen måte å
spille musikk på. J.S.Bach er den store inspirator. Taktforskyvning er eksempel
på musikk som ikke kan brukes. Måten en for eksempel spiller piano på, kan
hindre Åndens verk i forsamlingen, hevdes det.
Dette sistnevnte synet
har ikke mange tilhenger i NLM og har heller ikke hatt det historisk. Det er få
misjonsvenner som har begrunnet sitt musikksyn teologisk, og dermed bundet
samvittighetene på et slikt grunnlag. Personlig vil jeg også advare mot et
slikt syn på musikken. Det kan binde samvittighetene på et grunnlag det ikke
finnes bibelsk begrunnelse for.
Det andre ytterpunktet
har vunnet fram i sterk grad. Kanskje er det først og fremst generasjonen
mellom 40 og 60 som har vært plogspisser for dette synet. Denne generasjonen
har vokst opp med foreldre fra en vekkelsesgenerasjon som var redd verdens
påvirkning og derfor ikke ville ha ”det nye” inn på bedehusene. Menge av disse
”vekkelsens barn” reagerte på foreldrenes pietisme, og ville ikke selv oppdra
sine barn etter samme normer. Når disse overtok ansvaret i organisasjonen, var
de åpne for de nye strømninger.
Selv om den moderne
musikken har tatt overhånd på stormøtene, tror jeg likevel at mange av
misjonsfolket ikke er glad for denne utvikling. En ungdom sa til meg etter årets
generalforsamling(GF) for NLM at han var overbevist om at hvis det hadde vært
en gallup om musikken på GF, ville et stort flertall ønsket en kursendring. Jeg
tror han har rett. Men store deler av misjonsfolket har resignert, blant annet
i frykt for å bli stemplet som å være motstander av ungdommen. –Som om
ungdommen skulle være ensartet i sitt musikksyn!
Ny økumenikk?
At mye er endret i
kristen-Norge de siste årene, ser vi når vi leser annonser for de ulike
sommerarrangement. De samme sanggrupper, tryllekunstnere, proff barnearbeidere osv.
er annonsert enten det er i Sarons Dal, Skjærgårdsgospel, Oase, NLM og ImF.
Mens organisasjonene og
ulike trossamfunn tidligere hadde sitt særpreg når det gjaldt sang og musikk,
ser vi nå liten forskjell. Samme lovsang og samme grupper går igjen, ikke bare
i stil, men ofte også rent konkret.
Da den karismatiske
bevegelse brøt fram i Norge på 70/80 tallet, ble det advart i sterke ordelag
fra NLMs ledere. Nå er den karismatiske lovsang en naturlig del av NLMs
landsarrangement og i en del forsamlinger. En venn som ikke var tilstede på
årets GF, så på overføring på internett av et kveldsmøte. Like før hadde han
sett på et kveldsmøte fra Sarons Dal. -Det var akkurat likt, var hans
kommentar. Forsangergruppe som dominerer allsangen, samme type musikk, mye lik lovsang…
Tilhengere av den nye
musikken hevder ofte at tekstene i sangene har samme innhold som før, det er
kun form og musikk som er ny. Uten å ha studert tekstene inngående, tør jeg
likevel fastslå at det har foregått en betydelig forskyvning i innholdet.
Bedehussangene med i hovedsak Kristussentrert, sjelesørgerisk og vekkende
sikte, fortrenges mer og mer av karismatisk preget lovsang med sterkere fokus
på meg selv og hva jeg skal gjøre, samt korte trossetninger som gjentas om
igjen og om igjen. At det er sammenheng mellom musikkstil og teksters innhold
er vanskelig å komme bort fra.
Samlende?
Mange i NLM har vært
opptatt av at ledere må opptre samlende. Når nye ledere skal ansettes, er det
et viktig spørsmål om vedkommende er en samlende leder. Det er tid for å
spørre: Samlende overfor hvem?
GF og UL har ikke vært
samlende de siste årene. De har samlet mye folk, men mange misjonsvenner har også
trukket seg unna. De kan ikke være med på det opplegg som når dominerer
stormøtene. Andre reiser for å ta ansvar, men forlater møtene med sorg i sinn.
Veien fram
Personlig er jeg urolig
for den nye kurs som er blitt dominerende på stormøter og i enkelte
forsamlinger. Det er trist at musikken skal splitte misjonsfolket, slik vi nå
ser. Stormøtene skulle være til åndelig inspirasjon og fornyelse. For mange
oppleves det nok slik, mens mange av oss andre er urolige og bekymret for en
forskyvning i innhold. Jeg deler også uroen for den stadig større plass lovsangsavdelinger
og konserter får når vi samles. Det er forkynnelsen av Guds ord som må vike
plass.
Jeg har mer enn 30 års
erfaring med misjonsarbeid blant ungdom. Min opplevelse er at mange ungdommer
ikke er så opptatt av å få inn så mye nytt. Presset er ofte kommet ovenfra, fra
ungdomsledere i foreldregenerasjonen. Dessverre.
Hvor går så veien
videre? Jeg har ikke noe klart svar. Kanskje har vi kommet så langt at vi ikke
kan finne en form som alle kan leve med. Kanskje må vi ta konsekvensen av dette
og ha en form på formiddag og en annen om kvelden på GF? Kanskje bør vi
arrangere to landsstevner for ungdom. Ett med nåværende form, og ett i mer
tradisjonell form? Vi trenger å snakke sammen, men først og fremst å be over en
åpen Bibel: Herre vis oss DIN vei!