lørdag 23. mars 2013

Det er fullbrakt


Langfredag ble disse fantastiske ord ropt ut over Golgata. Påskemorgen ble sannheten i dem bekreftet ved at Jesus sto opp av graven.

Det er fulbrakt. Det verk som som var planlagt fra evighet av. Frelsesplanen var fullkomment lagt av Faderen og Sønnen før noe menneske var skapt.

Det er fullbrakt, det som var forkynt i forbilder og profetier gjennom hele Det gamle testamentets historie. ”Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn!” (1 Mos 22,8) ”Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.” (Jes 53,5)

Det er fullbrakt, at den som synder må dø.”Det behaget Herren å knuse ham.” (Jes 53,10) ”Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!” (Hebr 10,31). Jesus ropte ut på korset: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg.”

Det er fullbrakt. ”Herren forløser sine tjeneres sjel. Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig.” (Sal 34,23)

Det er fullbrakt, for alle syndere. For deg som er knust under di egen synd. For deg som er urolig for om du er en stor nok synder. For deg som gleder deg over en rik tjeneste. For deg som synes hele kristenlivet ditt mislykkes.

Det er fullbrakt. Røveren på korset hadde ingen ting av sitt eget å vise til. Han fikk en fullkommen frelse. Om du har mye eller lite å vise til av ditt eget, du er for sent ut. Frelsen ble fullbrakt på korset for 2000 år siden.

Det er fullbrakt. For deg som synger ”salige visshet Jesus er min!” For deg som synger ”kan jeg vel nå det skjønne land som snubler gang på gang.” For deg som synger ”jeg kan ikke tro”.

Det er fullbrakt. ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.” (Rom 8,1) ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri.”

Takk, Fader, at du var så god
Mot Adams falne ætt,
Du frelste oss ved Lammets blod
Og gav oss barnerett.
Deg priser nå hvert åndedrag,
Hvert sukk og hjerteslag.
Guds Lam, for all den kval du led,
Takk, takk i evighet!

fredag 15. mars 2013

Tante Johanna sitt vitnesbyrd

Tante Johanna 56 år.

Fars eldste søster het Johanna, etter si farmor. Hun var en levende og varm kristen med et sentralt vitnesbyrd om Jesus. Hun var også min fadder.

Tante Johanna var eldst av sju søsken. Da hun var ni år gammel døde far hennes av lungebetennelse. Hun bodde heime og tok et hovedansvar for familien sammen med mora så lenge mora levde og søsknene bodde heime. Tante Johanna var ugift. Hun var mye plaget med sykdom og døde av kreft 62 år gammel. Når min far snakket om søstera Johanna, ble han nesten rørt. Hun var i følge far enestående snill. Det er også slik jeg husker henne.

Tante Johanna etterlot seg ei tykk bok der hun har skrevet mange korte andaktstykker. Det sist hun skrev var følgende andakt med utgangspunkt et bibelvers fra Johannes åpenbaring:

”Og eg høyrde ei røyst frå himmelen segja. Skriv. Salige er dei døde som døyr i Herren heretter! Ja, segjer Ånda, dei skal kvila frå sitt arbeid, for gjerningane fylgjer med dei.” Åp 14,13

Dette er dei troandes tilstand etter døden. Tenk dei skal kvila frå sitt arbeid. Kvilen i Guds paradis vert utan tvil den at frykta er burte. Då treng ein ikkje lenger frykta for mulighetå av å synda mot han som du elskar.
Herren sa til den botferdige røvar. I dag skal du vera med meg i Paradis, kan vi slutta at alle troande som døyr i Herren kjem til Paradis. Me kan trykt på ordets grunn segja at Kristus er i Paradis, for han sa sjølv til røvaren at han skulde vera med han. Me merker oss apostelens ord. Eg har lyst til å fara her frå og vera med Kristus. Gå inn til din Herres gleda, segjer Herren til dei trufaste.

Den fullkomne salighet vert fyrst når legemet er foreint med åndå. Men lika frå dødsøyeblikket er den truande burte frå legemet, heima hos Herren, som apostelen uttrykke det.

Og heima hos Herren er godt å vera. Men det vil vera nokre som er utanfor. ”Men dei redde og vantro og vederstyggelege og manndraparane og horkarar og trollmenn og avgudsdyrkarane, og alle lygnarane, deiras del skal vera i sjøen som brenn med ild og svovel, det er den annan død.” Åp 21,8.

Må ingen av oss vera millom deim.
 
 
Tante Johanna som konfirmant i 1933

fredag 8. mars 2013

Radikal og konservativ

Bedehuset er sentralt i den radikale lekmannsbevegelse.

Med jevne mellomrom kan det være nyttig å tenke gjennom ord og uttrykk vi bruker i kristen sammenheng. Ut fra vekkelsene i kjølvannet av Hans Nielsen Hauge og C. O. Rosenius, vokste det fram en sterk lekmannsbevegelse. Deler av denne bevegelsen fikk benevnelsen ”den radikale lekmannsbevegelse", og hadde sitt tilhold på bedehuset.

Hva lå bak denne benevnelsen? Hva var de viktigste trekk ved denne bevegelsen som gjorde at den fikk benevnelsen radikal?

Bibelsyn
Når lekmannsbevegelsen fikk benevnelsen radikal, var en av hovedårsakene at den var konservativ i bibelsynet. En ønsket å være tro mot Guds ord, og hevdet med frimodighet at det ikke er feil i Bibelen. Hele Bibelen er Guds inspirerte ord. Vanskelige ord og bibelvers skal forstås i lys av andre og mer klare ord om samme tema i Bibelen. Samtidig ble all bibelkritikk markert avvist både i tale og skrift.

Forkynnelsen
En annen viktig grunn til at bevegelsen ble kalt radikal, var den avgjorte forkynnelsen av synd og nåde. Mennesket er en synder fra ”hode til fot hjertets innerste rot.” Men Jesu fullkomne liv og hans soning for våre synder på Golgata, har forsonet Gud. Den som tar imot frelsen av nåde ved tro, blir født på ny og går over fra død til liv.

Det var også en klar vekkelsestone i forkynnelsen. ”Av døpte vrimlers stad og land, men hvor er troens brann?” Skal et menneske bli frelst må det omvende seg, det må bli født på ny. ”To veier ligger foran deg, på en må du gå!” Du kan ikke trøste deg med din dåpsattest, med at du går i et kristent miljø eller at du ble omvendt til Gud for mange år siden. Nei, hvordan har du det med Jesus i dag? Det er det avgjørende.

Forkynnerbevegelse
Den radikale lekmannsbevegelsen var først og fremst en forkynnerbevegelse. Å nå ut med forkynnelsen av Ordet var det sentrale mål. Kristenfolket var også vitner i hverdagen med ord og med sine liv. Det ble invitert til møter på bedehus og i heimer og de samlet barna i barnelag. For å nå enda lenger ut med evangeliet til barna og de unge, opprettet en skoler av ulike slag, en bygde leirsteder, barnehager osv. På dette feltet var man virkelig dristige i sin satsing.

Lavkirkelig
Kirkesynet var også en av grunnene til at denne bedehusbevegelsen fikk benevnelsen radikal. Kirkesynet var ikke bevisst utformet fra starten av, men vokste fram bl.a. gjennom vekkelser og forståelse av bibelens tale om nådegaver. Dette var en nådegavebevegelse, som var skeptisk til det embetssyn som rådet i Den norsk kirke. De fleste ønsket å stå som medlemmer i DNK, men bedehusfolket ville være uavhengig. I kirken, men ikke under kirken.

Det var en kirkeforståelse som sier at kirken er Guds folk, som samles under rett forkynnelse av Guds ord og rett forvaltning av sakramentene. Lekfolket fant sin åndelige heim på bedehus og forening, uavhengig av den offisielle kirke. Her ble også nattverden forrettet av lekfolket selv.

Pietistisk
Et viktig kjennetegn på denne bevegelsen var at den var pietistisk. Den radikale lekmannsbevegelsen hadde en klar avvisning av bruk av verdslige metoder og det man kalte underholdningskristendom. En av lederne, Johannes Solem, sa følgende i et foredrag for over 70 år siden: ”Hva beviser dette, at man har slik trang til å bruke så meget underholdning for å få folk til å komme når Guds ord skal forkynnes? Det beviser at vi begynner å tape troen på det enfoldige evangelium. Og derfor skal man stive opp evangelieforkynnelsen med så meget utvortes bråk.”

Dette var representative toner fra det radikale lekfolket. Den ekte radikalitet sa nei til underholdningslinjen. Derfor ble det sagt nei til bruk av bl.a. dans og den moderne popmusikken som vokste fram ette krigen. De var redde for å bli preget av verden og dens ting. De fryktet at dette ville stenge for den radikale forkynnelse av synd og nåde.

Misjon
Nøden for de unådde folkeslag var også sentralt i den radikale lekmannsbevegelse. Tusener dør hver dag uten å ha hørt om veien til himmelen. Ansvaret og kallet til å gå ut i all verden for å forkynne evangeliet, slo ned i lekfolket. Noen fikk kall til å reise ut til fremmende land med evangeliet, resten var sendemenighet og tok ansvar i forbønn og givertjeneste.

Tro mot kallet?
Et ransakende spørsmål er viktig å stille, for oss som er glad i den radikale pietistiske bedehustradisjon: Er vi tro mot vår arv og vår overbevisning? Eier vi den åndskraft som kjennetegnet denne bevegelsen fra starten? Vi trenger i ydmykhet å bøye oss for vår Gud, og be om åndskraft og nåde til å være tro i kallet Han gav.