Teologisk rutsjebane

(foto: aftenbladet.no)

Det er vemodig å lese hvordan Guds ords autoritet svekkes av stadig flere som kaller seg kristne. I disse dager går MF-professor Harald Hegstad hardt ut mot Bibelens syn på homoseksuelt samliv.

Jeg traff Hegstad for første gang i ei Fast Grunn gruppe i Oslo første halvdel av 1990-tallet. Jeg var kretssekretær i Drammen krets av NLM, og samtidig en ivrig leser av tidsskriftet Fast Grunn. Jon Kvalbein og Egil Sjaastad var redaktører, og de ledet også ei gruppe med misjonsvenner og studenter, som jeg fikk være med i noen år. Denne gruppa drøftet aktuelle tema på kristenfronten, og skulle også være en inspirasjon til å skrive artikler til tidsskriftet.

Hegstad var da dr. teol på MF og var invitert med i Fast Grunn gruppa. Det ble med en eller to samlinger. Det var antakelig for stor avstand teologisk mellom MF doktoren og Fast Grunn. Senere har Hegstad vært en profilert røst i Den Norske Kirke, på den minst liberale side. Han var blant annet lenge av dem som forfektet det tradisjonelle synet på ekteskap og samliv. Nå er han imidlertid kommet til ende på den teologiske rutsjebane. Han har ikke bare endret syn, men går nå til frontalangrep på dem han før støttet.

Rolf Kjøde ved NLA, har skrevet en lesverdig artikkel i Dagen, der han tar oppgjør med Hegstads syn. Han avslutter artikkelen slik: «Han (Hegstad) har dertil demonstrert for oss at naturlig endestasjon for den som begynner å kompromisse med forpliktelsen på apostlenes lære, er full og aktiv anerkjennelse av bruddet med Guds vilje. Ingen må tro at det bare gjelder prosesser i Den norske kirke».

Det som er vemodig, er at Rolf Kjøde selv har plassert seg på denne rutsjebane. Han har i flere sammenhenger markert at han ikke bøyer seg for Guds ords tale om en tjenestedeling mellom menn og kvinner. Den mangel på bibeltroskap er han dessverre ikke alene om i bedehus-Norge. Stadig flere ledere både i IMF og NLM har «rutsjet» bort fra sitt gamle standpunkt, og er dermed på vei ned rutsjebanen. Ifølge Kjøde er Hegstads standpunkt i samlivsspørsmål, en naturlig endestasjon for den som bryter med Guds vilje. For mange har det konkrete startpunktet for denne åndelige glidebane, vært fornekting av Guds tale om tjenestedeling/kvinnelige prester.

Bibelen sier om seg selv: «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.» (2 Tim 3:16f)

Samtidig må jeg legge til at forholdet til Skriften er først og fremst en hjertesak. Det grunnleggende skillet skjer i forholdet til Jesus og ordet om korset. «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» (1Kor 1:18)

Vi er i stor åndelig nød i kristen-Norge. Giften fra paradis, «har Gud virkelig sag?», sprer seg i stor hastighet. Men det er godt å vite at vi har en forbeder som ber for oss: «Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet.» (Joh 17:17) Velsignelsen følger troskapen mot Guds ord.

Helliggjørelsen – mitt verk?

(foto: itro.no)

Frelsen er av nåde, helt ufortjent. Det er en sannhet alle gjenfødte kristne hviler i. Men hva med helliggjørelsen, det kristne livet? Den er vel mitt verk, tenker mange.

Johannes Daasvand var forkynner og sjelesørger i NLM. Han skrev mange hundre korte andakter i Stavanger Aftenblad. Flere av disse samlet han i to bøker. I en av andaktene i boka «Lys i mørke» gir han veiledning i hvor kraften til helliggjørelsen er. Er den i min vilje, i loven eller er også helliggjørelsen nåde?

«Jesus Kristus er ikke bare grunnlaget for vårt barnekår, han er også kraftkilden til all sann helliggjørelse. Helliggjørelsen «består deri at vi mer og mer avlegger det gamle menneske og synden, og ikler oss det nye menneske eller daglig gjør framgang i det gode, i opplysning og kunnskap om Gud osv.» sier Pontoppidan.

En forfatter av i dag sier: «Helliggjørelse betyr ikke å bli hellig. Men det betyr gudslivets vekst hos de troende, hos dem som på forhånd er hellige ved tro på Jesus. Helliggjørelse er at Jesus får større og større rom og makt i de troendes hjerte, liv og vandel. Således springer alle helliggjørelse ut fra og har sitt livssentrum i rettferdiggjørelse av tro. Derfor må ordet om rettferdiggjørelse ved tro hele vegen bli sentrum for hver sann kristen.»

Rosenius sier: «Vi må grundig lære å forkaste den mening at det ved siden av troens forkynnelse til frelse også skal være en annen slags forkynnelse som virker helliggjørelse.» Helliggjørelse er altså at det nye liv får vokse i nåde og kjennskap til Kristus. Hvordan foregår så denne veksten? Jo, Bibelens enkle svar er dette: Ved å bli i Jesus. Se Joh 15,4-5. Kol 3,18 og Kol 2,6.»

Så langt Daasvand. Jeg vil også ta med et lite sitat fra Øivind Andersens bok «Grunnsannheter til frelse»:

«Helliggjørelsen er at Jesus får mer og mer makt og innflytelse i en kristens hjerte og i hans livsførsel. Det er Jesus selv som er virksom i helliggjørelsen. Den er helt igjennom hans verk. Men her er det ikke tale om et verk han gjør utenom oss. Her er det tale om hva Jesus virker innen i oss. Og det han virker blir vårt sinn, våre gjerninger. Det er vi som blir omskapt og forvandlet. Ja, det skjer intet mindre enn at vi kommer til å bli ham lik.

Å leve som kristne og gjøre Guds gjerninger kan vi ikke gjøre ut fra oss selv, men ut fra Jesus i oss. Det er vi som blir noe, det er vi som gjør noe; men det er han som virke det. Vi kan ikke ta oss til det, selv om vi er kristne!»

Det er ved å høre om Jesu soning for mine synder på korset, ved å høre det samme som du hørte da du ble frelst, at helliggjørelsen skjer i ditt liv. Ikke ved å høre om alt du bør gjøre og ikke bør gjøre. Helliggjørelsens kraft er evangeliet, ikke loven. Loven skal være en veiviser for det kristne livet, så den trenger vi absolutt å høre forkynt. Men loven har ingen kraft til det hellige livet, den finnes kun i evangeliet. «Bliv i Jesus, vil du bära frukt. Bliv i Jesus, vill du växa till i de stycken, som din Gud behaga.» (Lina Sandell SB 484)

En hvalross og 11 000 ufødte barn

(foto Wikipedia og snl.no/Lennart Larsson)

De siste ukene har en forvillet hvalross skapt mye underholdning, men også skadeverk og farlige situasjoner for skuelystne.

Hvalrossene har sitt rette tilhold langt nord på Svalbard og andre høyarktiske strøk. Denne hvalrossen hadde forvillet seg sør til Danmark, Sør-Sverige og til slutt til Oslofjorden. Det var et flott og eksotisk dyr, som en håpet ville sette kursen nordover igjen.

I stedet ble den værende i Oslofjorden hvor den ofte la seg til hvile oppi fortøyde båter, og flere av dem ble skadd. Dyret vakte også stor oppmerksomhet blant oss tobeinte, og mange oppsøkte dyret for å se det utfolde seg. Mange ble for nærgående det store og farlige dyret, så fiskerimyndighetene måtte gå ut med advarsel. Denne ble ikke tatt til følge av mange, så myndigheten valgte å avlive dyret for at ikke noe menneske skulle bli skadd.

Denne avlivingen har skapt stor oppstandelse, og mange har protestert høylytt. Dette gjelder ikke minst miljøvernaktivister. Nå er det gått så langt, at fiskeriministeren er innkalt til Stortinget for å gi rede for saken.

Jeg har ikke sterke meninger om det som har skjedd, men en tanke slår meg. Et dyr som dukker opp på feil sted, blir avlivet for å beskytte mennesker. Det skaper stor oppstandelse og svære overskrifter både i norske og utenlandske medier.

Hver dag drepes mer enn 30 ufødte barn i Norge. Dette er det få som protesterer mot. Og er det noen som våger seg frampå, blir de møtt av sinte motdemonstranter i langt større antall. Flertallet av det norske folk har større omsorg for en hvalross enn elleve tusen ufødte barn. Det er til å gråte over.

Hva skal jeg gjøre?

En av lederne i Israel kom en gang til Jesus med et merkelig spørsmål. «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»

Arv er noe du får på grunn av familiære bånd eller ved at du er nevnt i et testamente. Du får lønn for vel utført arbeid, men for en arv slipper du å gjøre noe. Hvis du vil gjøre noe for å bli frelst og å nå himmelen, må du leve et fullkomment liv etter Guds vilje og bud. Den veien er stengt, for vi har alle syndet.

Frelsen fås ufortjent og uten å gjøre. Den fås ved å høre om noe som er ferdig og som gis av nåde til den som vil ta imot: «Jesu hans Sønns blod renser oss fra all synd». Jesus innbyr også i dag, til å ta imot denne frelse: «Kom, for alt er ferdig».

 

(Ord til ettertanke i Strandbuen 12. august 2022)

Forsamling, forening og vekkelse

Er det noen motsetning mellom å arbeide for et styrket forsamlingsarbeid og å opprettholde en aktiv møtevirksomhet på mindre bedehus? Jeg mener nei.

Under årets GF for NLM talte jeg for å styrke forkynnerarbeidet i NLM. Det har lenge uroet meg at møtevirksomheten i Norge avtar og at antall forkynnere er redusert betraktelig. For å illustrere dette, nevnte jeg at det ifølge fireårsmeldingen fra hovedstyret, er flere årsverk i 30 forsamlinger, enn det er forkynnere/områdearbeidere til å dekke resten av landet.

Dette ble av noen misforstått til at jeg prøvde å lage en motsetning mellom forsamling og øvrig virksomhet på bedehusene. Det var ikke meningen fra min side, og må kanskje skrives på kontoen for dårlig formulering. Mitt anliggende da og ellers er å formidle en uro over at forkynnervirksomheten utenom de store forsamlingene avtar drastisk, og at vi ser ut til å akseptere denne utviklingen.

Jeg har selv arbeidet med å legge reiseruter for forkynnere og barne- og ungdomsarbeidere i over 30 år. Jeg sitter derfor i glasshus og burde helst titt stille. Når jeg nevner denne uroen, er det like mye en tale til meg selv som til andre. Troen kommer av forkynnelsen vi hører, og Ordet om korset er Guds kraft til frelse for hver den som tror. Det er derfor et alvorlig tegn i tiden når forkynnerøsten stilner i bygd og by.

Det blir hevdet at antall forkynnere, gjenspeiler etterspørselen fra bedehus og foreninger. Det er naturlig, men bør vi slå oss til ro med det? Flere av «de små» misjonsorganisasjonene har sett denne utviklingen som et kall og arbeider aktivt for å få til flere møter og også å få til møter på steder der det ikke er noen møtevirksomhet. Det er noe av denne erobringstrangen jeg savner hos meg selv og hos organisasjonen min.

Hovedstyrets formann Raymond Bjuland på talerstolen

under GF 2022

De senere årene har stadig flere bedehus startet med søndags formiddagsmøter og samtidig kuttet ned på antall møteuker. Det har ført til at forkynnerne til tider har hatt noe «romslig» reiserute midt i ukene. Det har imidlertid vært lite aktiv oppsøking fra oss i administrasjonen med tanke på å få til flere møter og møter på steder der arbeidet har dødt ut. Noe av tanken med omleggingen av arbeidet i Sørvest til tre team, var å bøte på nettopp dette.

I vår tid skjer avkristningen dramatisk fort i samfunnet vårt. Vi opplever stadig at bibelske sannheter blir fornektet eller stilt spørsmålstegn ved. Og denne bibelkritikk sprer seg langt inn i kristenflokkene. I denne situasjonen trenges langt flere bibeltro forkynnere med vekkelsens glød. Det bør drive oss som misjonsfolk i bønn til Gud om at Han må drive nye arbeidere ut til sin høst, og å reise opp nye lokale ledere som vil følge Guds kall: forkynn Ordet!

De siste 20 årene har NLM satset målbevisst på å styrke forsamlingene. Det er noe jeg har vært glad for og støttet. Jeg var selv med å dra i gang konfirmantundervisning i NLM, jeg ivret for å starte med dåp og også å tilby mulighet for begravelser fra våre egne forsamlinger. Men jeg har vært kritisk til at en i starten ivret for å fylle forsamlingen med en amerikansk metodikk og til dels teologi som jeg ikke kunne dele. Senere er også forsamlingsarbeidet blitt mer «kirkelig», med økt fokus på pastorer og mange liturgiske element som jeg tenker er fremmed for NLMs radikale lekmannsprofil. Jeg støtter altså fullt og helt et aktivt forsamlingsarbeid, så må vi kunne snakke sammen om hvordan dette arbeidet drives.

Det er nå ansatte medarbeidere i ca. 30 forsamlinger, mot kanskje 6-7 for 30 år siden. Med en strategi der en ønsker økt satsning på forsamlinger, er kanskje ikke en slik utvikling med forsamlingsansettelser unaturlig. Men den trenger ikke gå bekostning av den omreisende forkynnervirksomhet. Økonomien i misjonen er for tiden god nok til å satse friskt på begge deler. Men da må det være et ønske. Da må vi snakke like varmt og troverdig om forkynnervirksomheten. Da må vi ikke bare resignere og akseptere at det blir stadig færre møter rundt om i bygd og by. Da må vi ikke minst være i bønn til Jesus om at Han må drive ut nye nådegaver, som Han kan bruke til å vekke og fornye både bedehusfolket spesielt og det norske folk generelt.

Utviklingen på bedehusene de siste årene har etter min mening svekket vekkelsessiktet. Enda er det mange forsamlinger og foreninger som ønsker å prioritere sammenhengende møtevirksomhet, ikke minst gjelder det på Sør-Vestlandet. Men antallet møteuker på landbasis har avtatt betydelig. Kanskje har vekkelsestonen i forkynnelsen også blitt svekket? Kanskje er de vi som forkynnere som trenger en åndelig fornyelse? En ting er i alle fall sikkert, det er ved forkynnelsen av Ordet at Den Hellige Ånd kan skape troen i en synders hjerte. Og Ordet trenger ofte tid for å virke i hjertene.

Vi er i stor nød. Verden rundt oss raser. Jesus kommer snart igjen, mens store deler av folket er på vei mot en evig fortapelse. Inn i denne tiden er Guds folk satt til å være sendebud i Kristi sted. I denne sjelevinnertjenesten vi får nåde å stå i, trengs både forsamlinger, misjonslag, foreninger og kontaktpersoner. Det trengs frelste syndere, som ydmyker seg for Guds ord og som er tent i brann ved evangeliet. Må Gud se i nåde til oss.

Etter GF 2022 – hva nå?

Generalforsamlingen for NLM 2022 er over. Ett par turbulente år i organisasjonen preget forhandlingene, men kanskje ikke i så stor grad som forventet.

Ett av høydepunktene ved å reise på GF, er å treffe mange kjente og mindre kjente misjonsvenner fra fjern og nær. Det er oppmuntrende å treffe brødre og søstre i Herren. Det er som en familie som er spredt over hele landet, og som endelig treffes igjen i ferien. Jeg har i 35 år fått reist land og strand rundt med Guds ord, og er både ydmyk og takknemlig for de mange trofaste misjonskvinner (det er flest av dem) og misjonsmenn jeg har fått bli kjent med gjennom disse årene.

Ny struktur – tjenestedeling under press

Det er kun en gang jeg har reist til en GF i så stor spenning, som jeg gjorde i år. Forrige gang var til GF i 1991, da selve tjenestedelingsprinsippet var oppe til avstemming. I forkant av GF-91, var det et enormt engasjement fra det myndige lekfolket både i aviser på forhånd og under selve GF. GF-91 var mer smertefull enn noen annen GF jeg har opplevd, men resultatet ble et tydelig ja til tjenestedelingsprinsippet, og en forpliktelse til alle ansatte om å være lojal mot dette vedtaket i forkynnelse, veiledning og sjelesorg.

I år var det på forhånd nesten ikke debatt om forslaget om å legge om strukturen i NLMs sentralledd. Har det myndige lekfolket mistet frimodigheten? Andre saker overskygget det meste i forkant av GF. Da saken om ny struktur kom til behandling på GF, var det lite debatt om innholdet i forslaget om å legge ned HS, opprette et nytt sentralstyre, et eldsteråd og et omarbeidet rådsmøte. I stedet var det en «flodbølge» av innlegg som talte for at nå var det på høy tid at kvinnene måtte slippe til i NLMs nye hovedstyre (sentralstyret). Noen hevdet at tjenestedelingsprinsippet ikke var opp til behandling, ja, ganske uforståelig ble det til og med hevdet at forslaget styrker dette bibelske prinsippet.

Forslaget om ny struktur fikk overveldende flertall. For meg er det vanskelig å forstå at en ikke ser dette som et ledd i å få hele prinsippet fjernet. Noen talere bemerket også dette i sin glede over vedtaket som ble fattet, og sa at neste gang må vi se på selve teologien bak tjenestedelingsprinsippet. Etter GF skrev misjonær Inger Rismyr noe tilsvarende i Vårt Land 25.07.22 «at NLM praktiserer tjenestedeling må vi nok leve med en tid framover, men det er et skritt i riktig retning når vi kvinner kan være med å beslutte på øverste hold i andre saker enn åndelige spørsmål… Dette utsagnet (fra Sammen i tjeneste) innebærer at NLM kan gå bort fra tjenestedelingsprinsippet samtidig som de fastholder Bibelens autoritet». Slik jeg ser vedtaket som ble fattet, sitter vi nå igjen med et prinsipp som nesten ikke har praktiske konsekvenser på sentralt hold.

Frank Ole Thoresen på talerstolen

Da vedtaket på GF ble fattet, kjente jeg meg løst fra engasjementet sentralt i misjonen, og jeg deltok ikke som utsending på siste forhandlingsdag. Følelsen der og da var som om jeg sto igjen på kaien, mens NLM-skuta la fra land uten meg ombord. Så lenge prinsippet om tjenestedeling enda er gjeldende på papiret, vil jeg imidlertid fortsette mitt engasjement i regionen og lokalt.

NLM har vært min åndelige heim hele livet. Her har jeg fått den store nåde og tillit å være ansatt og har også brukt mye av min fritid her. Misjonsfolket er mitt folk. Jeg har fått være med på å ta ansvar for misjonærer, ansatte i Norge og en rekke flotte skoler, barnehager, leirsteder, gjenbruksbutikker m.m. Det sitter derfor veldig langt inne å forlate heimen. Da må det i tilfelle gå på samvittigheten løs.

Det er en stor smerte at vi i NLM er i ferd med å forlate vårt gamle bibelsyn, og er på god vei til å åpne for et mer bibelkritisk bibelsyn som vi før advarte mot. Det er nemlig ikke mulig slik Rismyr skriver, at vi kan forlate tjenestedelingsprinsippet og fortsatt være bibeltro. Fjellhauglærer Ivar Vegges fire lange artikler i Dagen i forkant av GF, ert et annet trist vitnesbyrd om dette. Etter GF i 1991 måtte en Fjellhauglærer slutte, fordi han ikke støttet og var lojal mot tjenestedelingsprinsippet. Situasjonen er en helt annen i dag.

Forkynnelsen

En annen ting som uroer meg, er synet på den omreisende forkynner og vekkelsesforkynnelsen. Det er betegnende at i avsnittet med mål-punkter i strategimeldingen som ble vedtatt, er det flere punkt om miljøvern enn om behovet for en fortsatt satsing på forkynnelse i bygd og by, og en spissing av vekkelsesprofilen i forkynnelsen.

I den vedtatte strategimeldingen står det at arbeidet blant barn og unge skal prioriteres ved ansettelser og vernes ved nedbemanning. Når noen forkynnerressurser skal prioriteres ved nyansettelser og skjermes ved nedbemanning, betyr det at andre forkynnerressurser må nedprioriteres. Forkynnerressurser i forsamlingene har økt betydelig, og vil nok fremdeles bli prioritert. Da gjenstår kun omreisende forkynnere/ områdearbeidere. Denne gruppa er allerede kraftig redusert. Det er i 2022 færre årsverk innen forkynnere/områdearbeidere enn det er årsverk i forsamlingene. Vi vet også at i den tiårsperioden den vedtatte strategimeldingen gjelder for (2022-2032), vil mange av våre forkynnere bli pensjonert. Hvis forkynnerne/ områdearbeiderne også de kommende 10 årene skal være salderingsposten, vil vi stå i fore for å foreta en villet avvikling av den omreisende forkynnertjenesten.

Det ble hevdet at bygdene nå i langt mindre grad spør etter forkynnere. Det er jeg smertelig klar over etter å ha lagt reiseruter i over 30 år. Heldigvis er bildet nyansert. Det er enda mange foreninger som spør etter besøk av forkynnere. Det er en kjensgjerning at den åndelig trang til å høre Guds ord kommer av å høre. Når det blir en nedtrapping av forkynnervirksomheten, vil også matlysten avta og spørsmålene etter emissærer slutter å komme. Det er en ond sirkel som burde vekke oss som forkynner- og vekkelsesorganisasjon, til en fornyet og offensiv satsing for å få opp matlysten hos Guds folk. Nå kan signalene oppfattes slik, at siden mange mindre bedehus slutter å spør etter forkynnere, får vi heller satse på de store bedehus, og dermed (satt på spissen) la de små flokkene segle sin egen sjø.

De to eldste i reisefølget

Ansatte i HS

På forhandlingens siste dag, avviste GF et forslag fra HS om å avstenge ansattes valgbarhet til HS. Dette forslaget har vært oppe mange ganger i ulike fora, og alltid blitt avvist. På forrige GF ble det foreslått at saken skulle komme opp på denne GF, men forslaget ble avvist. Jeg synes derfor det var underlig at HS likevel fremmet forslaget. Vi har alltid hatt ansatte som valgte medlemmer i HS, ofte også som HS-formann. Jeg er glad for at GF avviste dette forslaget og håper at det blir lenge til det kommer opp igjen.

Programmet på GF

Det må være mange GFer siden det har vært så mange gode fellessangtekster som under årets arrangement. Mange av de gode Sangboken-sangene ble brukt, og flere av de nyere sangtekstene hadde godt innhold. Dette var veldig gledelig, og vi merket det også på den gode fellessangen. Bare synd at lydnivået på musikken til tider var altfor høyt.

Det var mye god forkynnelse under årets GF. Tema for årets GF var «vitne», så det var naturlig at tjeneste og misjon sto sentralt i forkynnelse. Jeg kjente likevel på et savn. Vi skulle hatt noen bibeltimer som «malte Kristus for våre øyne». Vi skulle hatt noen kveldsmøter i «vekkelsens tegn». De mange viktige tema, må ikke få skygge for det viktigste, «ordet om korset».

Knut Kåre Kirkholm måtte på kort varsel steppe inn som bibeltimeholder lørdag formiddag. Teksten var fra Salme 137, om israelsfolket som var bortført til Babel og var mismodige. Denne bibeltimen hørte jeg på nett heime på Jørpeland. Jeg er takknemlig for budskapet fra Guds ord som han fikk nåde til å formidle. Det var ord til mitt hjerte. I motløse tider er det lett å tenke at en vil gi opp, slik som israelsfolket som hengte sine harper på vidjene og ikke orket synge Sions sanger mere. Gud har ikke gitt oss motløshets ånd. I Guds rike er alt nåde, også tjenesten. Gud har sine veier. De veiene er alltid i tråd med hans Ord, han som selv er både Veien og Ordet:

«Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kampen vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den gleden som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse.» (Heb 12:1-3)

 

 

 

Nytt liv - del tre

Nyt Liv er en kristen stiftelse i Danmark, som også gir ut et tidsskrift med samme navn. Her er mye godt for tro og tanke. Følgende er artikkel tre av tre med klipp fra Nyt Liv nr.2 2022

Henrik Gren Hansen – Troens vesen

Her er vi i sjelesorgssamtale hos Rosenius. Du har nettopp fortalt ham det som er den innerste nød i ditt hjerte. Ikke at du er en synder. Ikke at du har vansker med å følge Guds vilje. Det er langt mer grunnleggende: Da har så vanskelig å tro – ja, du kan ikke tro! «O, men kjære» sier Rosenius og venter på at du ser ham inn i øynene. «så hør!»

Hør! Hva skal jeg høre? «Gud har jo sin Sønn for oss givet!» Og du skal til å si: «Ja, men det vet jeg godt, Carl Olof, men det er jo ikke det..» SÅ stopper du deg selv. Og plutselig legger du merke til at Carl Olof Rosenius ikke sa til deg: «Nå, min kjære, det var ikke så godt. Det må vi få gjort noe med.» Han sa faktisk: «Ok! Du kan ikke tro! Men.. Så hør!»

Stopp med å lete etter troen. Stopp med å kikke inn i deg selv for å finne troens varme og glød. Og hør så evangeliet: «Gud har jo sin Sønn for oss givet! Kom hit, kom til korset, se Frelseren dør, foraktet, forlatt og forhånet. Han sonet all verdens misgjerning.»

Hvor rettes blikket nå? Ikke inn i mitt eget hjerte. Jeg blir tatt ved hånden og ført ut til korset. Der må jeg se Lammet som dør. Jeg må høre om det blod som har gitt oss livet, og tatt bort hele verdens synd. «Når blodet da virket så kraftig høs Gud at han lot seg evig forsone. Og derfor alene vil ta deg til brud og gi deg den himmelske krone, så la du deg dermed òg nøye.»

La deg nøye med det! Du som sier at du ikke kan tro. Du som leter febrilsk og frustrert etter det «noe» inni deg som du synes burde være der. Det var noe som gjorde Gud helt tilfreds. Det var noe som gjorde at du kunne bli tatt til brud og få himmelens skatter til eie. Det «noe» var ikke annet enn det som skjedde på Golgata. Du har alt i orden der. Det var nok for Gud! «Så la du deg dermed òg nøye!» (Fra Sangboken nr.420)

Hans Erik Nissen – Ønsker du å likne Jesus?

Blir man ikke en selvfornøyd kristen som soler seg i sin egen fromhet når Ånden bærer frukt i ens liv? Holder du deg nær til Kristus, vil ikke dette skje. Da vil det tvert imot være en av de største ydmykelser for deg, hver gang du hører røsten: «Der ba du godt» eller «der vant du en seier» eller «nå går det framover».

Når du møter Satans forbundsfelle i ditt eget kjød og det blir klart for deg at ikke noe i deg er rent og hellig, så ser du at du er maktesløs. Da prøver din motstander å ta alt mot fra deg, men da skal du på apostolisk vis rose deg av din maktesløshet og henvise til den Herre du tjener. Hans ord til Paulus er et ord også til deg: «Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet!» (2 Kor 12,9)

Så er det aldri deg eller meg som blir stor. Det er aldri oss som skal berømmes. Det er alene Jesus. Det største som kan sies om oss, er at vi for Hans skyld får lov å være med i den evige lovsang til Lammets pris: «Verdig er Lammet, som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!» (Åp 5:12)

(Les mer: nyliv.dk)