Generalforsamlingen for NLM 2022 er over. Ett par turbulente år i organisasjonen preget forhandlingene, men kanskje ikke i så stor grad som forventet.
Ett av høydepunktene ved å reise på GF, er å treffe mange kjente og mindre kjente misjonsvenner fra fjern og nær. Det er oppmuntrende å treffe brødre og søstre i Herren. Det er som en familie som er spredt over hele landet, og som endelig treffes igjen i ferien. Jeg har i 35 år fått reist land og strand rundt med Guds ord, og er både ydmyk og takknemlig for de mange trofaste misjonskvinner (det er flest av dem) og misjonsmenn jeg har fått bli kjent med gjennom disse årene.
Ny struktur – tjenestedeling under press
Det er kun en gang jeg har reist til en GF i så stor spenning, som jeg gjorde i år. Forrige gang var til GF i 1991, da selve tjenestedelingsprinsippet var oppe til avstemming. I forkant av GF-91, var det et enormt engasjement fra det myndige lekfolket både i aviser på forhånd og under selve GF. GF-91 var mer smertefull enn noen annen GF jeg har opplevd, men resultatet ble et tydelig ja til tjenestedelingsprinsippet, og en forpliktelse til alle ansatte om å være lojal mot dette vedtaket i forkynnelse, veiledning og sjelesorg.
I år var det på forhånd nesten ikke debatt om forslaget om å legge om strukturen i NLMs sentralledd. Har det myndige lekfolket mistet frimodigheten? Andre saker overskygget det meste i forkant av GF. Da saken om ny struktur kom til behandling på GF, var det lite debatt om innholdet i forslaget om å legge ned HS, opprette et nytt sentralstyre, et eldsteråd og et omarbeidet rådsmøte. I stedet var det en «flodbølge» av innlegg som talte for at nå var det på høy tid at kvinnene måtte slippe til i NLMs nye hovedstyre (sentralstyret). Noen hevdet at tjenestedelingsprinsippet ikke var opp til behandling, ja, ganske uforståelig ble det til og med hevdet at forslaget styrker dette bibelske prinsippet.
Forslaget om ny struktur fikk overveldende flertall. For meg er det vanskelig å forstå at en ikke ser dette som et ledd i å få hele prinsippet fjernet. Noen talere bemerket også dette i sin glede over vedtaket som ble fattet, og sa at neste gang må vi se på selve teologien bak tjenestedelingsprinsippet. Etter GF skrev misjonær Inger Rismyr noe tilsvarende i Vårt Land 25.07.22 «at NLM praktiserer tjenestedeling må vi nok leve med en tid framover, men det er et skritt i riktig retning når vi kvinner kan være med å beslutte på øverste hold i andre saker enn åndelige spørsmål… Dette utsagnet (fra Sammen i tjeneste) innebærer at NLM kan gå bort fra tjenestedelingsprinsippet samtidig som de fastholder Bibelens autoritet». Slik jeg ser vedtaket som ble fattet, sitter vi nå igjen med et prinsipp som nesten ikke har praktiske konsekvenser på sentralt hold.
Da vedtaket på GF ble fattet, kjente jeg meg løst fra engasjementet sentralt i misjonen, og jeg deltok ikke som utsending på siste forhandlingsdag. Følelsen der og da var som om jeg sto igjen på kaien, mens NLM-skuta la fra land uten meg ombord. Så lenge prinsippet om tjenestedeling enda er gjeldende på papiret, vil jeg imidlertid fortsette mitt engasjement i regionen og lokalt.
NLM har vært min åndelige heim hele livet. Her har jeg fått den store nåde og tillit å være ansatt og har også brukt mye av min fritid her. Misjonsfolket er mitt folk. Jeg har fått være med på å ta ansvar for misjonærer, ansatte i Norge og en rekke flotte skoler, barnehager, leirsteder, gjenbruksbutikker m.m. Det sitter derfor veldig langt inne å forlate heimen. Da må det i tilfelle gå på samvittigheten løs.
Det er en stor smerte at vi i NLM er i ferd med å forlate vårt gamle bibelsyn, og er på god vei til å åpne for et mer bibelkritisk bibelsyn som vi før advarte mot. Det er nemlig ikke mulig slik Rismyr skriver, at vi kan forlate tjenestedelingsprinsippet og fortsatt være bibeltro. Fjellhauglærer Ivar Vegges fire lange artikler i Dagen i forkant av GF, ert et annet trist vitnesbyrd om dette. Etter GF i 1991 måtte en Fjellhauglærer slutte, fordi han ikke støttet og var lojal mot tjenestedelingsprinsippet. Situasjonen er en helt annen i dag.
Forkynnelsen
En annen ting som uroer meg, er synet på den omreisende forkynner og vekkelsesforkynnelsen. Det er betegnende at i avsnittet med mål-punkter i strategimeldingen som ble vedtatt, er det flere punkt om miljøvern enn om behovet for en fortsatt satsing på forkynnelse i bygd og by, og en spissing av vekkelsesprofilen i forkynnelsen.
I den vedtatte strategimeldingen står det at arbeidet blant barn og unge skal prioriteres ved ansettelser og vernes ved nedbemanning. Når noen forkynnerressurser skal prioriteres ved nyansettelser og skjermes ved nedbemanning, betyr det at andre forkynnerressurser må nedprioriteres. Forkynnerressurser i forsamlingene har økt betydelig, og vil nok fremdeles bli prioritert. Da gjenstår kun omreisende forkynnere/ områdearbeidere. Denne gruppa er allerede kraftig redusert. Det er i 2022 færre årsverk innen forkynnere/områdearbeidere enn det er årsverk i forsamlingene. Vi vet også at i den tiårsperioden den vedtatte strategimeldingen gjelder for (2022-2032), vil mange av våre forkynnere bli pensjonert. Hvis forkynnerne/ områdearbeiderne også de kommende 10 årene skal være salderingsposten, vil vi stå i fore for å foreta en villet avvikling av den omreisende forkynnertjenesten.
Det ble hevdet at bygdene nå i langt mindre grad spør etter forkynnere. Det er jeg smertelig klar over etter å ha lagt reiseruter i over 30 år. Heldigvis er bildet nyansert. Det er enda mange foreninger som spør etter besøk av forkynnere. Det er en kjensgjerning at den åndelig trang til å høre Guds ord kommer av å høre. Når det blir en nedtrapping av forkynnervirksomheten, vil også matlysten avta og spørsmålene etter emissærer slutter å komme. Det er en ond sirkel som burde vekke oss som forkynner- og vekkelsesorganisasjon, til en fornyet og offensiv satsing for å få opp matlysten hos Guds folk. Nå kan signalene oppfattes slik, at siden mange mindre bedehus slutter å spør etter forkynnere, får vi heller satse på de store bedehus, og dermed (satt på spissen) la de små flokkene segle sin egen sjø.
Ansatte i HS
På forhandlingens siste dag, avviste GF et forslag fra HS om å avstenge ansattes valgbarhet til HS. Dette forslaget har vært oppe mange ganger i ulike fora, og alltid blitt avvist. På forrige GF ble det foreslått at saken skulle komme opp på denne GF, men forslaget ble avvist. Jeg synes derfor det var underlig at HS likevel fremmet forslaget. Vi har alltid hatt ansatte som valgte medlemmer i HS, ofte også som HS-formann. Jeg er glad for at GF avviste dette forslaget og håper at det blir lenge til det kommer opp igjen.
Programmet på GF
Det må være mange GFer siden det har vært så mange gode fellessangtekster som under årets arrangement. Mange av de gode Sangboken-sangene ble brukt, og flere av de nyere sangtekstene hadde godt innhold. Dette var veldig gledelig, og vi merket det også på den gode fellessangen. Bare synd at lydnivået på musikken til tider var altfor høyt.
Det var mye god forkynnelse under årets GF. Tema for årets GF var «vitne», så det var naturlig at tjeneste og misjon sto sentralt i forkynnelse. Jeg kjente likevel på et savn. Vi skulle hatt noen bibeltimer som «malte Kristus for våre øyne». Vi skulle hatt noen kveldsmøter i «vekkelsens tegn». De mange viktige tema, må ikke få skygge for det viktigste, «ordet om korset».
Knut Kåre Kirkholm måtte på kort varsel steppe inn som bibeltimeholder lørdag formiddag. Teksten var fra Salme 137, om israelsfolket som var bortført til Babel og var mismodige. Denne bibeltimen hørte jeg på nett heime på Jørpeland. Jeg er takknemlig for budskapet fra Guds ord som han fikk nåde til å formidle. Det var ord til mitt hjerte. I motløse tider er det lett å tenke at en vil gi opp, slik som israelsfolket som hengte sine harper på vidjene og ikke orket synge Sions sanger mere. Gud har ikke gitt oss motløshets ånd. I Guds rike er alt nåde, også tjenesten. Gud har sine veier. De veiene er alltid i tråd med hans Ord, han som selv er både Veien og Ordet:
«Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kampen vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den gleden som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse.» (Heb 12:1-3)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar