Forsamling, forening og vekkelse

Er det noen motsetning mellom å arbeide for et styrket forsamlingsarbeid og å opprettholde en aktiv møtevirksomhet på mindre bedehus? Jeg mener nei.

Under årets GF for NLM talte jeg for å styrke forkynnerarbeidet i NLM. Det har lenge uroet meg at møtevirksomheten i Norge avtar og at antall forkynnere er redusert betraktelig. For å illustrere dette, nevnte jeg at det ifølge fireårsmeldingen fra hovedstyret, er flere årsverk i 30 forsamlinger, enn det er forkynnere/områdearbeidere til å dekke resten av landet.

Dette ble av noen misforstått til at jeg prøvde å lage en motsetning mellom forsamling og øvrig virksomhet på bedehusene. Det var ikke meningen fra min side, og må kanskje skrives på kontoen for dårlig formulering. Mitt anliggende da og ellers er å formidle en uro over at forkynnervirksomheten utenom de store forsamlingene avtar drastisk, og at vi ser ut til å akseptere denne utviklingen.

Jeg har selv arbeidet med å legge reiseruter for forkynnere og barne- og ungdomsarbeidere i over 30 år. Jeg sitter derfor i glasshus og burde helst titt stille. Når jeg nevner denne uroen, er det like mye en tale til meg selv som til andre. Troen kommer av forkynnelsen vi hører, og Ordet om korset er Guds kraft til frelse for hver den som tror. Det er derfor et alvorlig tegn i tiden når forkynnerøsten stilner i bygd og by.

Det blir hevdet at antall forkynnere, gjenspeiler etterspørselen fra bedehus og foreninger. Det er naturlig, men bør vi slå oss til ro med det? Flere av «de små» misjonsorganisasjonene har sett denne utviklingen som et kall og arbeider aktivt for å få til flere møter og også å få til møter på steder der det ikke er noen møtevirksomhet. Det er noe av denne erobringstrangen jeg savner hos meg selv og hos organisasjonen min.

Hovedstyrets formann Raymond Bjuland på talerstolen

under GF 2022

De senere årene har stadig flere bedehus startet med søndags formiddagsmøter og samtidig kuttet ned på antall møteuker. Det har ført til at forkynnerne til tider har hatt noe «romslig» reiserute midt i ukene. Det har imidlertid vært lite aktiv oppsøking fra oss i administrasjonen med tanke på å få til flere møter og møter på steder der arbeidet har dødt ut. Noe av tanken med omleggingen av arbeidet i Sørvest til tre team, var å bøte på nettopp dette.

I vår tid skjer avkristningen dramatisk fort i samfunnet vårt. Vi opplever stadig at bibelske sannheter blir fornektet eller stilt spørsmålstegn ved. Og denne bibelkritikk sprer seg langt inn i kristenflokkene. I denne situasjonen trenges langt flere bibeltro forkynnere med vekkelsens glød. Det bør drive oss som misjonsfolk i bønn til Gud om at Han må drive nye arbeidere ut til sin høst, og å reise opp nye lokale ledere som vil følge Guds kall: forkynn Ordet!

De siste 20 årene har NLM satset målbevisst på å styrke forsamlingene. Det er noe jeg har vært glad for og støttet. Jeg var selv med å dra i gang konfirmantundervisning i NLM, jeg ivret for å starte med dåp og også å tilby mulighet for begravelser fra våre egne forsamlinger. Men jeg har vært kritisk til at en i starten ivret for å fylle forsamlingen med en amerikansk metodikk og til dels teologi som jeg ikke kunne dele. Senere er også forsamlingsarbeidet blitt mer «kirkelig», med økt fokus på pastorer og mange liturgiske element som jeg tenker er fremmed for NLMs radikale lekmannsprofil. Jeg støtter altså fullt og helt et aktivt forsamlingsarbeid, så må vi kunne snakke sammen om hvordan dette arbeidet drives.

Det er nå ansatte medarbeidere i ca. 30 forsamlinger, mot kanskje 6-7 for 30 år siden. Med en strategi der en ønsker økt satsning på forsamlinger, er kanskje ikke en slik utvikling med forsamlingsansettelser unaturlig. Men den trenger ikke gå bekostning av den omreisende forkynnervirksomhet. Økonomien i misjonen er for tiden god nok til å satse friskt på begge deler. Men da må det være et ønske. Da må vi snakke like varmt og troverdig om forkynnervirksomheten. Da må vi ikke bare resignere og akseptere at det blir stadig færre møter rundt om i bygd og by. Da må vi ikke minst være i bønn til Jesus om at Han må drive ut nye nådegaver, som Han kan bruke til å vekke og fornye både bedehusfolket spesielt og det norske folk generelt.

Utviklingen på bedehusene de siste årene har etter min mening svekket vekkelsessiktet. Enda er det mange forsamlinger og foreninger som ønsker å prioritere sammenhengende møtevirksomhet, ikke minst gjelder det på Sør-Vestlandet. Men antallet møteuker på landbasis har avtatt betydelig. Kanskje har vekkelsestonen i forkynnelsen også blitt svekket? Kanskje er de vi som forkynnere som trenger en åndelig fornyelse? En ting er i alle fall sikkert, det er ved forkynnelsen av Ordet at Den Hellige Ånd kan skape troen i en synders hjerte. Og Ordet trenger ofte tid for å virke i hjertene.

Vi er i stor nød. Verden rundt oss raser. Jesus kommer snart igjen, mens store deler av folket er på vei mot en evig fortapelse. Inn i denne tiden er Guds folk satt til å være sendebud i Kristi sted. I denne sjelevinnertjenesten vi får nåde å stå i, trengs både forsamlinger, misjonslag, foreninger og kontaktpersoner. Det trengs frelste syndere, som ydmyker seg for Guds ord og som er tent i brann ved evangeliet. Må Gud se i nåde til oss.