Luthers teologi – Rettferdiggjørelsen

Martin Luther (foto UiB)

«Hvordan kan en bli stående for Guds domstol? Her ser vi det dype skillet mellom katolsk og luthersk kristendom.»

I denne artikkelen har jeg hentet noen sitat fra Carl Fr. Wisløffs bok «Martin Luthers teologi» og kapittelet om rettferdiggjørelsen:

Katolikkene lærer at «Rettferdiggjørelse er at Gud gjør et åndelig sykt, dvs syndig menneske frisk. Rettferdiggjørelse er helbredelse.» Luther derimot lærere at rettferdiggjørelsen «er en domsakt av Gud: Den treenige Gud erklærer et menneske å være rettferdig i hans øyne. Rettferdiggjørelsen er ikke en gradvis forvandling av et syndig menneske; den er en erklæring, avgitt av Gud selv, om at dette syndige mennesket er rettferdig. Den rettferdighet synderen da har ved troen er ikke hans egen, men en fremmed rettferdighet – det er Kristi rettferdighet. Frifinnelsen skjer for Jesu skyld, ved troen på ham.»

Rettferdiggjørelsen er ikke en helbredelse som skjer litt etter litt; nei, den består i at Gud feller en dom for himmelens domstol og sier: Dette mennesket som tror på min Sønn, han er fri.

En kristen er på en og samme gang rettferdig og synder... Det er ingen ting hos oss som holder mål etter Guds lov. Endog våre beste gjerninger er smittet av synd og må dekkes av Kristi rettferdighets hvite drakt. Guds hellige lov kjenner ingen nåde. «Moses er ingen trøster». Det finnes ingen gnist av mildhet og nåde i loven. Målt med dens mål er du helt og fullt en synder, fortapt i deg selv. Men like sikkert er det at evangeliet ikke inneholder noen dom eller vrede, bare tilgivelse og kjærlighet for Jesu skyld.

Troen er i seg selv ingenting, den har ingen annen betydning enn at den holder fast i Guds løfte om frelse for Jesu skyld.

Frelse av nåde ved troen alene – for Kristi skyld alene. Mennesket som tror på Jesus, får tilgivelse og blir frelst før det enda har gjort noe godt eller kjenner noen kjærlighet i hjertet; en kjenner kanskje bare dom og død – men frelst blir en for Kristi skyld alene.

Rettferdiggjørelsen er alltid fullkommen, for den som tror på Kristus er for Guds ansikt kledd i Kristi rettferdighet. Men det samme menneskes helliggjørelse er alltid ufullkommen; her kjemper Ånden for å drive synden vekk. Rettferdiggjørelsen skjer i samme øyeblikk som et menneske kommer til troen på Kristus. Derimot er kampen mot synden i gang så lenge en lever.

Lov, din lydighet skal ikke få trenge inn til den trone hvor Kristus, min Herre, har sete. -La derfor ikke Moses – og enda mindre paven – få komme inn i brudekammeret: det vil si: La ham ikke få regjere over samvittigheten, for den har Kristus fridd fra loven.

I mitt daglige liv skal jeg altså ikke vite av noe falsk «evangelium» som tillater meg å sluntre unna mine plikter. Men i samvittigheten skal jeg bare vite av Jesu nåde.

På den ene side viser Bibelen oss i dypt alvor Guds vrede over synden og over synderne. Men samtidig er forsoningen helt igjennom Guds eget initiativ. Intet tvinger Gud til å gjøre dette – intet, uten hans uutgrunnelige kjærlighet.

Guds tilgivelse kunne ikke gis «uten videre». Guds kjærlighet kunne ikke ta syndere inn i sitt samfunn uten at hans hellige vrede var stillet. Derfor blir ordet om Guds kjærlighet et budskap om hva det kostet Gud å kunne tilgi oss og gjenopprette et brutte samfunn mellom Gud og mennesker. Det kostet ham hans egen Sønns blodige død.