Arven etter Rosenius IV

I 1991 hadde Carl Fr. Wisløff en lengre artikkel i misjonsbladet Utsyn som han kalte «Arven etter Rosenius». Her er det mye å lære og å grunne på.

NLM og andre misjonsorganisasjoner på bedehuset har lenge regnet seg som misjonsorganisasjoner som bygger på en luthersk-roseniansk lære. Dette fordi vi er overbevist om at både Luther og Rosenius fikk se dypt inn i Guds ords sannheter. Ingen av dem var ufeilbarlige, men vi gjør vel i å legge øret til deres forkynnelse. Jeg vil i noen blogginnlegg gjengi denne artikkelen. Siden artikkelen er veldig lang, vil jeg delen den opp i kortere avsnitt. Her er fjerde og siste del:

Helliggjørelsens hemmelighet

Ved troen på Jesus står den troende i en stadig og uforanderlig nåde hos Gud. I Guds rike er det «en bestendig nåd før vår bestendiga synd». (III 279) Dette er en viktig sak for Rosenius, for det er her vi finner selve hemmeligheten i helliggjørelsens liv.

Hemmeligheten er samvittighetens frihet fra loven som frelsesvilkår. «Tusener av ellers vel opplyste mennesker vet ikke at det i kristenheten finnes to åndelige riker. Først et lovrike, hvor man får alt etter som en har fortjent det, som apostelen sier i Rom 4,4. Slike mennesker kalles tjenere, treller, tjenestekvinnens barn, som bare får det de har fortjent. Men for det andre finnes det et nåde-rike, hvor det aldri går etter fortjeneste, men de som hører hit, har en bestandig nåde. I sine beste og i sine dårligste stunder samme nådestand - for de skal ikke dømmes etter loven». (III 611)

Vissheten om denne nådestand har den største betydning for vår helliggjørelse, for «glede i Herren skal være deres styrke». Nettopp derfor vil Satan forsøke å rokke ved samvittighetens fred og troens visshet. Og det gjør han ved å flytte ditt blikk bort fra Jesus - til din egen svakhet og dine egne feil. Blikket vendes bort fra Guds ord, og dermed flyr all glede ut og all frimodighet forsvinner. Så begynner man å tenke: «Det er ingen mangel ved forsoningen, det er i mitt eget hjerte feilen ligger.» Så går en i gang med å ta helliggjørelsen ivrigere enn før - og så trenger loven inn i samvittigheten, som blir dømt og urolig, og kraften til et hellig liv forsvinner.

Det eneste som duger. når en vil leve rett som en kristen, det er at samvittigheten blir død for loven som frelsesvei. «Det finnes ingen annen råd, om du vil bære mer frukt, enn at du først kommer inn i et riktig evangelisk og salig trossamfunn med din Frelser, vel å merke: Allerede før synden er overvunnet, og at du helt tar farvel med all tanke om din egen styrke og fromhet. Ja, at du blir så død for loven at du ikke lar den fange samvittigheten - Se, dette er det salige liv, når jeg er død for loven, så jeg ikke vet om noen lov som dømmer meg og ingen synd som tilregnes meg - så jeg ikke vet noe annet enn troen på Guds Sønn. Det er dette som er hemmeligheten i all sann helliggjørelse. Det er dette som gir liv, lyst og kraft til mitt eget iskolde, døde og vanmektige hjerte.» (111 486 f.)

Kjærligheten til Kristus er realistisk tenkt. Det dreier seg ikke om tanker i et system eller om momenter i en kristelig karakterutvikling. Det er det personlige forhold til Jesus alt er avhengig av. Dette kommer tydelig frem når Rosenius gjør bruk av Luthers dristige billede og skjelner mellom brudens kjærlighet og skjøkens. Det finnes mennesker, sier han, som er interessert i Jesus fordi han gir dem impulser til et nytt liv. De er aldri som fortapte syndere blitt frelst av ham og grepet av hans kjærlighet, men de elsker Jesus for de skjønne gavene han kan gi dem. Jeg tenker ikke her på slike grove tilfeller som trollmannen Simon, som var ute etter materielle ytre fordeler. Nei, jeg sikter, sier Rosenius, til den fineste fariseisme som eksisterer, nemlig til «den adamitiska sjelvhelighetsnatur», hvis dypeste interesse er deres egen fromme, effektive kristne personlighet. Det er den de elsker. Dette er skjøke-kjærlighet. Bruden, den frelste sjel, elsker Jesus for hans egen skyld. «Sjelva heligheten skulle vi elska egentligen før Herrens skull». (II 236 ff.)

Det kan av og til se ut som om kristenlivet i Rosenius sin framstilling får et vesentlig passivt preg - det gjelder å være hos Jesus, å finnes i ham. Rosenius har ikke vår tids sterke appell til aktiv innsats. Men det er galt å oppfatte ham som antinomist. Han kjenner både den 2. og den 3. bruk av loven (se hans store forklaring til de ti bud). Han klager over slike kristne som tror at Gud skal utføre helliggjørelsen mens vi forholder oss helt passive. Nei, «apostelen seger: anwenden all flit!» (II 618 f.) Det er - sier han - som med bonden, han vet at han ikke kan få ett strå til å vokse, likevel bruker han flittig de midler Gud har gitt for at det skal bli en god høst. Så har han mye å si om kristenlivets praktiske side. Men det er som hos Luther: Helligheten er hverdagshellighet. Søylehelgenens selvherlige hellighet har han ingen sans for. Det hellige liv består i tjeneste i hverdagen. Se forklar ingen til det 4. bud, hvor påvirkningen fra Luther er meget tydelig.

I den praktiske tilretteleggelse av disse momenter vender Rosenius stadig tilbake til hvor viktig det er å bruke Guds ord. Ordet, Ordet, bruk Ordet! Nattverden er troens styrkemåltid, for det er samfunn med Jesus, som gir oss sitt legeme og blod. Rosenius sitt syn på sakramentene skal vi ikke komme inn på; han følger tradisjonelle lutherske tankebaner, men har ellers ikke sin pathos i sakramentene, helst er det Ordet han taler om.

Helliggjørelsen er ikke en jevn, harmonisk utvikling. Rosenius undrer seg over folk «som kunna så lett tro». De største Guds menn har kjempet i anfektelsens kvaler. Når hjertet kjenner sin synd og svakhet, når Satan så altfor lett finner de svake punkter i mitt kristenliv, da kjenner den troende det som om alt håp er ute. I denne nød er det intet annet å gjøre enn å begynne på nytt igjen. En må gi anklageren rett når han peker på mine synder, og så holde troens øye fast festet på Jesus. Det minner sterkt om Luthers ord i romerbrevskommentaren: Å gjøre fremgang vil si alltid å begynne fra nytt av.

Troens grunnholdning er alltid den samme: Jeg ville så inderlig gjerne at mitt kristenliv skulle være fullkomment, og jeg har bedt Gud mer om dette enn om noe annet. Men gjelder det min salighet, da sier jeg så: Jeg vil ikke ha noen annen rettferdighet enn min Herre Kristi rettferdighet. Holder ikke mitt kristenliv prøven, da holder min Herre Kristus. (Husandaktsboken 7. oktober)

Arven fra Rosenius - hva har vi gjort med den? La det være klart at personen C.O. Rosenius ikke er så viktig. Han viser selv bort fra alt eget og hen til Ordet. Rosenius er heller ikke bare ny og original, han har båret videre det han har overtatt fra troens folk i eldre tid. Men han fikk gjøre dette på en slik måte at det fulgte vekkelse og liv med hans forkynnelse.