Arven etter Rosenius II

I 1991 hadde Carl Fr. Wisløff en lengre artikkel i misjonsbladet Utsyn som han kalte «Arven etter Rosenius». Her er det mye å lære og å grunne på.

NLM og andre misjonsorganisasjoner på bedehuset har lenge regnet seg som misjonsorganisasjoner som bygger på en luthersk-roseniansk lære. Dette fordi vi er overbevist om at både Luther og Rosenius fikk se dypt inn i Guds ords sannheter. Ingen av dem var ufeilbarlige, men vi gjør vel i å legge øret til deres forkynnelse. Jeg vil i noen blogginnlegg gjengi denne artikkelen. Siden artikkelen er veldig lang, vil jeg delen den opp i kortere avsnitt. Her er andre del

Luthersk forkynnelse

Videre må det sies at Rosenius er en luthersk forkynner. Noen har betvilt dette. Man har pekt på at han jo begynte som medarbeider hos metodisten Scott i «Den engelske kirken» i Stockholm. Ture Lindholm har i sin avhandling (1972) hevdet at Rosenius gjennom Scott ble påvirket av metodistisk og reformert teologi. Vi kan ikke her gå nærmere inn på dette. Men et par ting må sies. Metodismens opphavsmann John Wesley var absolutt ikke reformert i dette ords korrekte mening - dvs han var ikke kalvinist. Wesley var vokst opp i et høykirkelig anglikansk prestehjem hvor man leste oppbyggelsesbøker med sterke katolske overtoner.

Tanken på en kristen fullkommenhet ut over den jevne kristnes nivå, har Wesley fra slike kilder. Typisk for Wesleys lære om helliggjørelsen er det en amerikansk forsker har kalt «the two fold salvation», den «dobbelte» frelse. Slik som Wesley selv sa det, da han bedømte sine lutherske venner: De har rettferdiggjørelsens nåde, men helliggjørelsens nåde har de ikke. (H. Lindstrøm: Wesley and sanctification, 1946)

Metodistiske teologer fremhever gjerne at Wesley ville forene den protestantiske lære om rettferdiggjørelsen ved tro og den katolske tanke om kristelig fullkommenhet. I Wesleys spor har de siden vandret, både den amerikanske hellig hetsbevegelse på 1800-tallet, pinsebevegelsen og den nyere karismatiske bevegelse. Hos alle disse er det tale om noe nytt, noe høyere og mer fullkomment, som kan oppleves ut over troen på syndenes forlatelse.

Men alt dette er så forskjellig fra Rosenius som vel mulig. Hans store ord var jo at den troende alltid har alt i Kristus - i seg selv en fortapt synder, men i Kristus ren og rettferdig. Innenfor lutherdommen står Rosenius i en viss tradisjonssammenheng. Det kan påvises noe forskjellige retninger innen den lutherske kirke. (Se min bok «Kristne kirkesamfunn», s. 70 ff) Det finnes en «ortodoks» retning, som legger avgjørende vekt på den rene lære, som hevder at gjenfødelsen skjer i dåpen og bare der, og som legger vekt på det kirkelige embete.

Ved siden av denne retning finnes en «pietistisk» åndstype, som legger vekt på saliggjørelsens orden, og som lærer gjenfødelse både ved dåpen og ved Ordet. En slik «pietistisk» retning taler gjerne om «kjennetegnene» på sann kristendom, og i sammenheng hermed oppfordres ofte til selvprøvelse. Innen den retning vi her kaller «pietistisk» finnes også en forkynnertype som legger sterkere vekt på Kristi fullbrakte verk, og som innbyr synderen til å «komme som han er».

En oversikt som denne er selvsagt meget skjematisk og må ikke tas for bokstavelig. Men med denne oversikt som bakgrunn blir det likevel lettere å se hvor Rosenius hører hjemme. Han er pietist. Gjenfødelsen skjer i dåpen, men for den frafalne skjer den ved omvendelse og tro på evangeliet. Rosenius taler ofte om de rette kjennetegn på at en er en kristen. Men han har ikke den strenge botspietismes betoning av saliggjørelsens orden; han er ikke opptatt av å lede sine tilhørere gjennom anger, bot, strid og kamp - og omsider til troen. Rosenius har vekten på Kristi fullbrakte verk. Den som ser sine synder, får komme som han er.

Det er interessant å se hvilke forfattere Rosenius har lest og hvem han siterer. Vi kan ikke her gå nærmere inn på dette. Men la det være sagt at Luther blir ofte sitert. Rosenius har lest mye av Luther; den store galaterbrevskommentaren til Luther var kjent og elsket av leserne i Norrland. Ellers siteres ikke minst St. Praetorius, Liitkemann, Bogatzky og David Hollaz - kjente forfattere av evangelisk-pietistisk åndstype.

Lov og evangelium

Rosenius sitt lutherske grunnsyn viser seg i hans sterke betoning av forskjellen mellom loven og evangeliet. Guds lov åpenbarer Guds hellige vilje, overbeviser om synd, og lar synderen stå hjelpeløst fortapt for den hellige Gud. Evangeliet er budskapet om den frelse Jesus har fullbragt ved å betale vår syndegjeld og bære vår straff.

Denne tonen er slått an allerede i 1.årgang av Rosenius sitt blad Pietisten. Loven er gitt for å overbevise om synd og gjøre enhver som hører, skyldig for Gud. Det store ord er her Rom 3,19. Men menneskene misforstår loven, og misbruker den. Det verste misbruk av loven er at man gjør den til en salighetsvei. Man sier: Jeg makter ikke å gjøre alt det loven krever, men jeg gjør så godt jeg kan - og så vil Gud nok være nådig mot meg. - Men nei, her gjelder det intet mindre enn alt. Og den som ikke oppfyller lovens krav, og likevel tror seg å være på vei til himmelen fordi han gjør så godt han formår, han skal vite at han er under forbannelse. Gal 3,10.

Evangeliets ord er ikke en redusert lov - den er budskapet om at Guds lov er fullkomment oppfylt av Jesus, som tok vår straff på seg og fremstod hellig og ren for Gud - som vår representant og stedfortreder.

Et hovedpunkt for Rosenius er dette: Frelsen gis av bare nåde. Det er overmåte karakteristisk at allerede en av de første artiklene i 1. årgang av Pietisten fremhever dette. Hemmelighetens åpenbarelse - det er overskriften. Teksten er Rom 9,31ff: Israel, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke frem til denne lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den av troen, men av lovens gjerninger. Dette gjentar seg stadig. Den redelige vakte sjel kjemper for å forbedre seg. Men han blir bare verre, for han ser tydeligere etter hvert hvor dårlig det står til med ham. Frelsen ble gitt ad en helt annen vei, den gis for intet, ved tro på Jesus.

«Et stykke av anstøtsstenen på Sion» heter neste stykke. (1842) Teksten er Lukas 20,18: Den som faller på denne stenen, skal knuses. - Evangeliet er i menneskenes øyne ikke bare ufattelig, men direkte anstøtelig. Man fatter ikke, og det ugjenfødte hjerte vil heller ikke fatte, at Gud i kraft av Sønnens fullbrakte verk er forsonet og elsker synderen, så han får komme som han er. Tross all svakhet og alt som ennå henger ved av synder, er den som tror, hellig og ren Guds øyne, i kraft av Lammets blod.

Både fornuften og følelsen reagerer mot dette, fortsetter Rosenius. Den smitten sitter dypt i oss, at rettferdigheten skal være av gjerninger. «Her blekner Kaifas og skjelver av hellig vrede, river i sønder sine gode prestelige klær og roper: Kjetteri! Kjetteri! For Kristus vil alltid være en anstøtssten og en forargelsesklippe for den som går fortapt. Men den som vil tro og frelse sin sjel, la ham besinne seg på hva Herren har sagt».

Jeg er ikke mer velbehagelig for Gud når jeg er sterk enn når jeg er svak, sier Rosenius. Vår natur har vanskeligheter med å bøye seg for dette, for egenrettferdigheten sitter fast i oss. - Når det lykkes med mitt fromhetsliv, er det lett å tro at jeg er Guds barn. Men når jeg kjenner meg kold og svak, kommer tvilen: Er jeg virkelig en kristen? Men det har stor betydning for vår frelsesvisshet å innse at alt slikt ikke berører grunnlaget for min kristenstand. For en glede det er å få se at Gud elsker den troende for Jesu skyld! Det gir troen glede og kraft til å leve med Gud i hverdagen.