onsdag 1. april 2020

Frelse for en dødsdømt?


Det satt en ensom mann på ei fengselscelle i Stavanger like før jul 1945. Han hadde fått sin dødsdom, men nå var det mormors bibelfortellinger som opptok han mest.

Det var den 36 år gamle Hans Jacob Skaar Pedersen som i de lange dagene på cella hadde begynt å tenke på Gud. Han hadde ikke vokst opp i en kristen heim, men mormor og morfar i Kopervik var kristne. Hver gang familien hadde vært på besøk, hadde mormor fortalt de små fra Bibelen, og morfar hadde andakt ved middagsbordet.

Mormor, Torborg Skaar, døde i 1923. Da var Hans Jacob kun 14 år gammel, men bibelhistoriene glemte han ikke. Mormor ble født på garden Sandvik i Tysvær og vokste opp i en søsken flok på fire. Eldstemann emigrerte til Amerika og ble prest i det norskamerikanske miljøet. Yngstesøster Johanne overtok etter hvert heimegarden på Sandvik, og flyttet på sine eldre dager til Jørpeland. Hun er min oldemor. Torborg og fjerde søster, Oline, ble begge gift til Kopervik-traktene. Senere fikk Torborg fem halvsøsken, da faren som enkemann giftet seg på nytt i 1871.

Sandvik-garden var en haugianergard, og mormor Torborg, visste å fortelle barnebarna om sin farfar Erik, som var en av lederne i haugianerflokken i Tysvær og var med å stifte Det Norske Misjonsselskap. Hun var også stolt over faren, Jon Sandvik. Flere ganger fortalte hun Hans Jacob om oldefar Jon sin bønnestein heime på Sandvik. Det var en stor stein som Jon ofte besøkte for å be for barna og ikke minst barnebarna og kommende generasjoner. Bak den steinen var det to store groper etter oldefars «bønneknær».

Kanskje dette er Jon Sandvik sin bønnestein?

Alt dette kom så sterkt for han, der han satt alene i fengselet i Stavanger. Han var glad for at mormor og morfar var døde, og derfor slapp å oppleve krigens gru og hvordan han selv hadde stelt seg. Livet hans hadde langt fra vært slik besteforeldre og oldeforeldre hadde ønsket og bedt om. Nå kom de mange tanker, om hvorfor det hadde gått som det hadde, med livet hans.

Hans Jacob sin mor, Tyri Josefine Skaar, ble gift med farmasøyt Henrik Bernhard Pedersen rundt år 1900. De fikk sju barn, og Hans Jacob var nummer tre, født 30.12.1908 på Bryne. Familien flyttet ofte, først fra Kopervik til Bryne, deretter Florø, så Egersund, før foreldrene slo seg ned i Stavanger. Foreldrene var ikke kristne. Faren var medlem av partiet Høyre. Hans Jacob var en stor og flott ungdom, som var aktiv i idrettsbevegelsen i Florø. Han fikk jobb på et sakførerkontor, men ble snart arbeidsledig. Dette medført at han ble bitter og mente at demokratiet hadde spilt falitt.

Etter det dro han til sjøs, og fikk noen tyske venner som var tilhenger av nazismen. I 1934 kom han tilbake til Norge og Egersund, hvor foreldrene da bodde, og meldte seg umiddelbart inn i NS, noe de fleste av søsknene også gjorde. Hans Jacob begynte etter hvert på jusstudier, og fullførte disse etter krigsutbruddet. Han meldte seg til kamp på nazistenes side, men han ble aldri innkalt. Det gjorde imidlertid broren Henrik, som omkom i kamp på tysk side, vest for St. Petersburg i 1943.

Han Jacob avla juridisk embetseksamen i 1941 og fikk først en dommerfullmektigstilling i Torridal, men ble allerede ved årsskiftet 1941/42 utnevnt til lensmann og ordfører i Kopervik og Stangeland kommune. Mormor og morfars hjemkommune. Slev om han var NS mann, var han godt likt i Kopervik. Han tok alltid folkets parti mot tyskerne, og berget livet til ei ung jødisk jente. Hans Jacob var nazist av overbevisning, men likte ikke tyskerne. Han ville at de norske NS-folkene skulle styre landet.

Hans Jacob Skaar Pedersen føres bort 

I mai 1943 ble han forfremmet til politisjef i Stavanger. Han truet politifolk til å melde seg inn i NS, men prøvde også å dempe noe av den verste tyske brutalitet. Mot slutten av krigen, fikk Hans Jacob vite om ei liste over 11 innflytelsesrike Stavangerbuer som tyskerne planla å ta livet av. Før de kom så langt, ble tre tyske soldater drept av to norske motstandsfolk ved Lutsivassdraget i Sandnes, 4. april 1945. Da regnet Hans Jacob med at tyskerne ville sette i gang henrettelsen av de 11. Etter det ble han mer aktiv i tortur av norske fanger, for, som han selv forsvarte seg med, å hindre en enda større brutalitet fra desperate tysker.

Det gikk som det måtte gå. Da jubelen brøt ut i Norge, for freden som endelig var et faktum 8. mai, ble Hans Jacob arrestert. Han hadde da sørget for å få låst inne alle våpen, slik at ikke de stup fulle tyskerne skulle få tak i dem. Etter at våpnene var avlåst, meldte han seg selv for seiersmakten. De dømmende myndigheter i Stavanger var effektive. Rettssaken mot han startet allerede 25. oktober, og 5 dager senere ble han dømt til døden.

Mens han nå satt i cella si og tenkte, hadde han lite håp om å berge livet. Han hadde en anke inne både til høyesterett og kongen, med brev fra et samlet kommunestyre og familien til den jødiske jenta i Kopervik, med oppfordring til ikke å henrette ham. Men stemningen i folket denne fredsvinteren, talte ikke til hans fordel.

Hans Jacob Skaar Pedersen

På cella satt han og leste i en Bibel han hadde fått. Han leste mange av historiene mormor hadde fortalt ham som guttunge. Spesielt leste han flere ganger historien om Barabas. Denne røver og morder som satt, lik han, og ventet på sin dødsdom. Mens Barabas satt i sitt fengsel, gikk døra plutselig opp, og soldaten i døra forkynte at han var fri. Landshøvdingen hadde gitt jødene ett valg. Velg hvem dere vil dømme til døden, morderen Barabas, eller Jesus Kristus. Valget falt på Jesus, og Barabas gikk fri.

En annen forbryters påskehistorie fenget også Hans Jacobs oppmerksomhet. Det var røveren på korset. Det vil si, den ene av de to røverne. Hans Jacob leste om denne røveren som først spottet Jesus, men som plutselig innså at Jesus ikke var noen røver, men verdens frelser. Røverens frelser. Derfor ropte han ut; «Husk på meg, Jesus, når du kommer til ditt rike». Svaret Jesus gav røveren, åpnet også Hans Jacobs øyne: «I dag skal du få være med meg til paradis». Denne røverens frelser, var også gode mormors frelser. «Og tenk, nå er han også min!»


Hele Bibelen forkynner at Jesus er synderes venn. På det menneskelig plan er det stor forskjell på mennesker. Noen er store helter, og lever for andres beste hele livet. Andre begår de grusomste forbrytelser mot menneskeheten. Inn for den hellige Gud forkynnes nesten provoserende radikalt. «Det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud.» Men det var en som tok alle menneskers synder på seg, både de som i menneskers øyne er små syndere og de som er store. «Jesu hans Sønns blod renser for all synd»

Da dette gikk opp for Hans Jacob, ble det lovsang i cella i Stavanger og lovsangen fortsatte i cella i Bergen som han ble overflyttet til på nyåret 1946. 30. mars 1946 fikk Hans Jacob, så langt mennesker kan bedømme, bli med Jesus i paradis. Da ble han skutt på Sverresborg festning i Bergen.

-------

Det meste i denne andakten er historisk riktig. Det som står om Erik og Jon Sandvik er historisk. Om Hans Jacobs mormor, Torborg, fortalte han fra Bibelen, er noe jeg har tenkt, men ikke vet. Om Hans Jacobs omvendelse i fengselscella sier Wikipedia: «Han var i mellomtiden blitt en sterkt troende kristen.» Om det var historiene om Barabas og røveren på korset som ble hans «løsningsord», vet jeg heller ikke. Men det er gripende å lese om denne min fars tremenning, som til tross for sitt landssvik, ble benådet av den høyeste rett. Av han som skal dømme levende og døde. «Just som jeg er, ei med et strå av egen grunn å bygge på. Jeg uforskyldt må nåde få, og kommer, o, Guds Lam, til deg.»


Vil du leses den historiske versjonen om Hans Jacob Skaar Pedersen, finner du den på min slektsblogg via denne linken:





Notis i avisen "Dagen" 1. april 1946










Ingen kommentarer: