Ingen forkynner til små forsamlinger?

Fra et møte i Røyrvik i 2006 (foto Ove Sandvik)

Jesus sier i sitt Ord at der to og tre er samlet i hans navn, vil han være midt iblant dem. Det betyr ikke at han er fraværende når mange samles!

De siste par tiår har det i bedehusland vært en spesiell oppmerksomhet på det som gjerne blir kalt for forsamlingsbygging. Mange har et ønske om å ha både forkynnelse, nattverd og dåp i samme forsamling. Flere har også forlatt Den norske kirke siden den ikke lenger er en statskirke og fordi den offisielle læren på flere punkt er i strid med Guds ord. Jeg er selv en av disse.

Det har derfor vært en stor glede at det i flere slike forsamlinger er mange som samles, ikke minst flere unge familier. Jeg har som forkynner fått besøke mange slike forsamlinger. Det har vært oppmuntrende å se de mange familier i alle generasjoner som samles om Guds ord. Men ikke alle steder er det mulig å samle mange. Dette både fordi det er få kristne i bygda eller byen eller fordi bygdene avfolkes og det er få som samles om Guds ord på det lokale bedehuset. Hva så?

For 2-3 tiår tilbake var jeg med i et styre som skulle drøfte strategien for bruken av ansatte forkynnere. I ett av områdene styret var satt til å vurdere var misjonsarbeidet gått sterkt tilbake. Da kom det opp et forslag om å slutte og sende forkynnere dit, og heller satse på de større stedene. Vi ville nå flere da, ble det hevdet – og det ville også bli større misjonsinntekter. Dette forslaget fikk heldigvis ikke gjennomslag.

Noen år senere skrev en annen misjonsleder i et misjonsblad at i hans ansvarsområde ville de følge denne strategien. Heller ikke her ble planen fulgt i alle detaljer, men flere steder preges planleggingen av misjonsarbeidet av slik tenkning. Nylig hørte jeg fra en fortvilet misjonsleder som hadde spurt etter taler til ei møteuke på det lokale bedehuset. Her er det kanskje 15-20 som kommer på møtene på det jevne. Svaret foreningen fikk var at de ikke fikk tildelt forkynner. Det var få forkynnere å sende, og disse ville bli prioritert til de større forsamlingene.

Fra Misjonssenteret i Namsos 2007

Det skjærer meg i hjertet å høre slik tale. Det kan umulig være kristelig rett å la de små forsamlinger og foreninger «sulte i hjel», for å sitere en nå avdød misjonsvenn fra Finnmark, for å gi de store forsamlingene enda mer mat. Igjen, det er veldig viktig å satse på forsamlingene, men vi kan ikke dermed slippe ansvaret vi har også for de mindre flokkene. Flere av disse har vært den «menneskelige bærekraften» i misjonsorganisasjonene gjennom forbønn og offer.

Heldigvis er Gud mektig til å gi all nåde i rett tid uavhengig av organisasjoner og menigheters prioriteringer. Et våkent Guds barn vil selv sørge for å legge til rette for matutdeling (forkynnelse), om de ytre strukturer endres. Derfor spirer det også fram andre fellesskap som er villig til også å prioriter de få. Troen kom og troen kommer av en sann og sunn forkynnelse av lov og evangelium. Et lekfolk som Jesus har gjort myndig, vil samles om Ordet med de nådegaver Gud har gitt. Dette folket er også i forbønn for naboer og for de som aldri har hørt evangeliet. De ber ikke minst om at Gud må gi nye nådegaver i tjenesten med å gi folket mat.