8. november 1852 skjedde det en tragedie i Kautokeino som satte dype spor i norsk kirkehistorie. En gruppe «vakte» angrep og drepte bygdas handelsmann og lensmann og skadet presten og flere andre.
Hva var det egentlig som skjedde på Finnmarksvidda denne dagen og hva var bakgrunnen for hendelsen? Ulike svar er gitt på disse spørsmålene opp gjennom tidene. Jeg vil i denne artikkelen gi en kort versjon av hendelsene slik jeg oppfatter tragedien. Da er det naturlig å starte med Lars Levi Læstadius, som var prest i Karesuando i Sverige i perioden 1826-49.
Vekkelsen ved Læstadius
Lars Levi Læstadius ble født i Jäkkvik i Nord-Sverige i år 1800. Han var av presteslekt. Faren arbeidet først innen bergverk, men ble senere småbruker. Lars hadde to halvbrødre som var voksne da han ble født. Han hadde også en yngre helbror fra farens andre ekteskap. Foreldrene var svært fattige, og faren slet i tillegg av misbruk av alkohol.
En av halvbrødrene var prest i Kvikkjokk, noen mil lenger nord. I 1808 flyttet hele familien dit og storebror Carl-Eric ble Lars sin lærer. I 1816 flyttet Lars og den yngre broren Petrus til Hernösand for å gå på gymnas. Lars hadde en hobby, nemlig botanikk. Etter tre år på gymnas tok han et friår hvor han blant annet reiste i Nord-Sverige og Nord Norge for å samle inn planter til sitt herbarium og for å kartlegge plantelivet.
I 1820 flyttet han til Uppsala for å begynne på prestestudiet. Han ble ferdig med dette i 1824 og ble utnevnt til vikarierende sogneprest i Arjeplog. Biskopen hans ville imidlertid at Lars skulle bli prest i Sveriges nordligste prestegjeld og ansatte han i Karesuando fra 1826. Lars ble i dette kallet fram til 1849. Prestegjeldet var enormt stort, men det bodde veldig få mennesker her. De fleste av beboerne var samer som om sommeren flyttet reinflokkene til norskekysten. Alkoholforbruket blant samene var enormt og mange led under dette. Lars L. Læstadius formante til avhold, men han nådde ikke fram.
I 1842 ble han utnevnt til prost ved siden av sogneprestembetet i Karesuando. Han hadde da hatt ei tung tid med sykdom og store indre kamper om sitt gudsliv. Han ble anfektet av at forkynnelsen hans ikke nådde folket og han var derfor redd for at han ikke hadde sin sak i orden med Gud. Høsten 1843 tok han pastoraleksamen i Härnösand. Veien heim benyttet han til visitasreise. 1.-2. januar 1844 var han i Åsele vest for Umeå. Etter gudstjenesten tok ei samejente kontakt med han. Hun het Milla, men Lars kalte henne for Maria. Maria var blitt frelst i en vekkelse knyttet til presten Brandell. Under denne samtalen ble Lars frelst, og det var en helt ny prest som kom tilbake til Karesuando.
Det brøt ut en omfattende vekkelse ved Læstadius sin nye forkynnelse. Vekkelsen bredte seg også til Finland og til de to nordligste fylkene i Norge. Hele området ble forandret og brennevinsforbruket ble nesten borte. I 1849 flyttet Lars og hans store familie til Pajala lenger sørøst hvor han ble utnevnt til prost. Denne stillingen hadde han til han døde i 1861. Perioden i Pajala var preget av store vekkelser, men det var også mye motstand. Både prestekollegaer og verdslige myndigheter kom med sterke anklager mot Læstadius sin forkynnelse og av vekkelsen.
Roperne – en
vekkelsesgruppe i nord
Vekkelsen ved Læstadius var ikke den første større vekkelse i Nord-Sverige. På 1700-tallet bredte pietismen seg også til de nordiske landene. Flere vekkelser oppsto i forbindelse med pietistiske prester. En slik pietistisk vekkelsesgruppe i Tornedalen siste halvdel av 1700-tallet var de såkalte «Roperne». Denne vekkelsen startet på 1770-tallet i miljøet rundt prestene Nils Wiklund og Isak Grape. I 1773 ble ei 11 år gammel jente grepet av ekstase og begynte å formane sine nærmeste til å leve et nytt liv. Snart ble flere grepet på samme måte og en større vekkelse bredte seg.
Vekkelsen ble etter hvert ytterliggående og flere begynte å se på seg selv både som gud og Kristus. De anså seg selv som hellige og mente at de var syndfrie. På det meste var det 87 predikanter inne denne retningen, og den spredde seg også seg til Finnmarksvidda. Predikantene ble kalt Ropere, derav navnet på bevegelsen. De vakte kunne under forkynnelsen bli så grepet av uro ved tanken på verdens syndfullhet, at de begynte å skjelve i hele kroppen helt til de besvimte. I den bevistløse tilstanden hadde de syner, og de talte omvendelse og profeterte om verdens snarlige undergang.
Statskirken
Kautokeino var svensk fram til 1751. I svensketiden var det lite kontakt med den svenske kirken. Den første gudstjenesten ble holdt i 1641 og Kautokeino prestegjeld ble opprettet i 1674. Den første kirken sto klar i 1703. Den første norske presten ble ansatt i 1755, men han var i embete i kort tid og satte ikke spor etter seg. Fram til 1826 var det bare tilfeldige besøk av prester i Kautokeino.
I perioden 1826-1830 var presten i Lebesby, Nils Vibe Stockfleth, også prest i Kautokeino. Han var en samenes venn og arbeidet ivrig for å få Bibelen og andre oppbyggelige skrifter oversatt til samisk. Stockfleth var opprinnelig militær offiser og hadde et heftig temperament. Dette kunne blant annet gå ut over urolige konfirmanter som fikk smake prestens pisk. Neste prest som ble fast ansatt i Kautokeino var Fredrik Waldemar Hvoslef som kom i 1852.
Fraværet av faste prester resulterte i at konfirmantopplæringen ble heller tynn. Det var nok også med på å gi større rom for sekteriske vekkelsesbevegelser som de nevnte Roperne. Generelt var også prestene som embetsmenn pådrivere for den fornorskningsprosessen som myndighetene drev med på denne tiden. Det gjorde at flere av samene følte seg tråkket på og den normale respekten for presten som øvrighetsperson var blandet med vonde erfaringer.
Forspillet
På den tid vekkelsen ved Læstadius brøt ut var det tett kontakt mellom Karesuando og Kautokeino. Læstadius var flere ganger i Norge, men vekkelsen bredte seg mest gjennom vitnesbyrd fra frelste samer som var i Norge på sommerbeite og ved predikanter som Læstadius sendte ut. På kort tid var store deler av Nordkalotten berørt av vekkelsen.
Det var også flere i Kautokeino som ble frelst eller på annen måte berørt av vekkelsen. Flere var i Karesuando og hørte Læstadius sin forkynnelse og hadde samtaler med han der. En av Læstadius sine nærmeste medarbeidere var Per Anders Persson Nutti eller Antin Pieti som han helst ble kalt. Han var omtrent 20 år da vekkelsen brøt ut, og han ble tidlig en av vekkelsens predikanter. Han kom også til Kautokeino hvor det brøt ut vekkelse. Som i Karesuando ble også alkoholens forbannelse en kampsak for de vakte i Kautokeino.
Flere av de som ble vakt gjennom Antin Pieti sin forkynnelse var ungdommer, og noen av disse hadde røtter i Roper-bevegelsen. Disse nyvakte ungdommene holdt tett sammen og etter kort tid utviklet det seg en svermerisk ånd blant dem. I drømmer og syner ble de minnet på å advare alle som ikke var frelst mot helvetes gru. En av lederne oppsøkte Læstadius i Karesuando, men han tok sterkt avstand fra deres lære og livsførsel.
Rundt 1850 begynte de vakte ungdommene å forstyrre den offentlige gudstjenesten. De hadde ikke tillit til prestene som var på besøk og de ba dem omvende seg. Det samme gjorde de mot de fleste de møtte som ikke tilhørte de vakte. Spesielt gikk denne iveren ut over handelsmann Ruth som også solgte brennevin.
Sommeren 1851 var de fleste av de vakte fra Kautokeino med reinen på sommerbeite i Nord Troms. En søndag var det konfirmasjonsgudstjeneste i Skjervøy kirke og mange av de vakte var til stede. Også her avbrøt de gudstjenesten med forbannelser over de uomvendte og med oppfordring til omvendelse. Denne hendelsen endte med at 22 av de vakte fikk strenge straffer, både bøter og fengselsstraff. Dette så de som et tegn fra Gud, siden Jesus sa til sine disipler at «har de forfulgt meg, vil de også førfølge dere».
Etter denne hendelsen så biskopen det som helt nødvendig at det kom på plass en fast prest i Kautokeino. Mens han lette etter den rette, ba han den pensjonerte presten Stockfleth om å vikariere. Han var da blitt 65 år og brant enda for samenes sak. Han hadde også vært konfirmasjonsprest for mange av de «opprørske» samene. Stockfleth reiste med glede til Kautokeino og trodde han skulle få roe gemyttene.
Uten å vite det tok han inn hos opprørernes verste fiende i bygda, handelsmann Ruth. Her fikk han malt situasjonen i bygda med bred pensel av den ene parten. Opprørerne hadde i utgangspunktet tillit til Stockfleth, selv om noen av dem hadde som konfirmanter fått smake prestens pisk. De oppsøkte snart Stockfleth, men det møtet ente i full konfrontasjon. Presten tente på alle plugger og brukte stokken til å jage dem ut. Dermed var all tillit borte og Stockfleth måtte reise fra Kautokeino våren 1852 med uforrettet sak.
Sommeren 1852 var endelig en fast prest på plass i Kautokeino. Det var Fredrik Waldemar Hvoslef som var prest i Kautokeino fram til 1857. Hvoslef kunne samisk og var i utgangspunktet en som ønsket å tale samenes sak. Men han møtte ei bygd i indre strid, og ble møtt av mistillit av opprørerne.
Ut over høsten fikk opprørerne stadig nye «åpenbaringer» og en av dem fikk i et syn ansvaret for å rydde opp i bygda - om så med vold. De fleste urostifterne fra Skjervøykirken hadde sonet ferdig fengselsstraffen, men bøtene var vanskelige å innfri. For å kunne betale dem, måtte de ha kvittet seg med reinflokkene.
Katastrofen
Helga 5.-7. november 1852 var opprørerne samlet i en teltleir noen mil utfor kirkestedet. De var i alt 35 voksne og 22 barn. Lederen deres, Aslak Hætta, forkynte søndag 7. november at det nå var tid for det store oppgjøret med de vantro. Ved midnatt tok de av gårde og var enige om at alle de traff underveis skulle tvinges til å bli med. Hvis de nektet, skulle de piskes.
Vel framme i Kautokeino dro opprørerne direkte til fiende nummer en, handelsmann og brennevinshandler Carl Johan Ruth. Da de kom til butikken hans, sto Ruth og hans dreng på tunet og pakket reinskinn. Lensmann Lars Johan Bucht var med dem og hjalp med pakkingen. Da lensmannen så opprørerne komme, ba han kona til Ruth og resten av familien om å holde seg inne og låse alle dører. Da han kom ut igjen, for Aslak Hætta på ham og slo han i hode med en stokk. Aslak la så merke til lensmannens lange kniv. Han tok den og stakk ham. De slo også handelsmannen i bakken og de la de to ved siden av hverandre.
Lensmannen kom seg på beina og klarte å rømme inn i huset og låste seg inne bak ei dør. Men opprørerne fulgte etter og drepte han. Det var også liv i handelsmannen, men opprørerne tok tak i ham på nytt og drepte han. De begynte så å plyndre handelsmannens hus. Kona til handelsmannen, deres lille barn og tjenestejenta deres søkte ly i prestegården. Da disse kom, valgt presten å oppsøke åstedet. Her ble også han angrepet med spark og stokkeslag, men opprørerne valgte å spare livet hans. Opprørerne satte også fyr på handelsmannens bolig og denne brant ned til grunnen.
Mens alt dette pågikk, hadde en same kommet seg unna. Han dro til nabobygdene for å samle hjelp til å stanse opprøret. Han fikk samlet en stor flokk som klarte å overmanne opprørerne. Ei kvinne av opprørerne døde i slaget, mens en mann led samme skjebne noen timer senere. Resten av opprørerne ble bastet og bundet, og ble neste dag ført til Alta for å dømmes.
Rettsoppgjøret
Dette opprøret rystet hele landet og det ble forventet strenge straffer for de skyldige. På denne tiden var det dødsstraff i Norge. Da saken endelig kom opp til dom i Høyesterett 14. februar 1854, ble de fem lederne dømt til døden ved halshugging. Disse var Aslak Hætta (28), broren Lars (18), søsknene Ellen (25) og Henrik (20) Skum og Mons Somby (27). Åtte av opprørerne fikk livsvarig straffearbeid, 15 fikk fengselsstraffer fra 12 år og mindre, mens fire ble frikjent. Av de dømte var det 17 kvinner og 11 menn.
De dømte ble holdt i varetekt i ulike fengsler, for det meste i Alta. Sommeren 1854 kom det to predikanter fra Rogaland til Alta. Det var Ole Kallem fra Jørpeland og Erik Lima fra Ålgård. De var utsendt av Bibel- og traktatselskapet i Stavanger bestående av haugianere og brødrevenner. De skulle dele ut og selge bibeldeler og kristne bøker, samtidig som de også skulle forkynne Guds ord. Erik Lima skrev dagbok fra denne turen. 23. juni 1854 var Ole Kallem på besøk hos fangene fra Kautokeino som enten sonet straffen eller ventet på at straffen skulle bli utført. Ole fortalte fra besøket (språklig forenklet):
«Etter møtet i Bossekop gikk jeg på besøk til de arme samene som satt fanget etter mishandlingen i Kautokeino. Jeg talte til dem med tolk. De forklarte at de nylig var blitt oppvakt av syndens søvn og at de var blitt forført av Satan til å begå den skrekkelige gjerning. Da påsto at de trodde gjerningen ble gjort til Guds ære. En gammel kone fortalte at hun allerede dagen etter hendelsen angret og hun sa hun var blitt forført. Mange andre sa at de i lang tid etter udåden trodde det var gjort rett.
Men Gud være lovet. Deres øyne er nå åpnet. Jeg kan ikke utsi den glede jeg følte den stund jeg fikk tale med dem om nåden i Kristus. Fra øynene på han som hadde stukket kniven i lensmannens bryst rant tårene i strie strømmer. Ansiktet hans uttrykt en stille og blid fred og et alvor over å ha fått del i nåden ved troen på Jesus. De andre stemte i med ham.
Da jeg var ferdig med talen, ba jeg en bønn som ble tolket. Da begynte alle å gråte, og heller ikke jeg kunne holde tårene tilbake. Jeg sa farvel og de ba meg om ikke å glemme dem i mine bønner. Derfra gikk jeg…. til et annet arresthus hvor 12 kvinner satt fanget. For ni av disse syntes jeg det var grunn til å håpe det beste. De tre derimot syntes være mindre bøyet, skjønt de alle bekjente sin misgjerning… De ba meg be for dem og det ble en slik gråt at jeg måtte gråte med…»
Aslak Hætta og Mons Somby ble henrettet ved halshugging 14. oktober 1854. Ellen Skum og Lars Hætta fikk dommen omgjort til livsvarig straffearbeid. De ble benådet i 1867. Henrik Skum fikk også omgjort dommen til livsvarig, men han døde i fengselet. Lars Hætta satt fengslet på Akershus festning. Her ble han engasjert i å oversette Bibelen til samisk. Han fullførte arbeidet med Det nye testamentet etter at han var blitt benådet.
Ettermæle
Tragedien i Kautokeino gikk hardt inn på Læstadius. Biskopen i Tromsø mente at Læstadius hadde det moralske ansvaret for det som skjedde og denne oppfatningen levde lenge blant myndighetene i Norge og Sverige. Saken kom helt til kong Oscar i Stockholm, men han konkluderte med at Læstadius ikke kunne holdes juridisk eller moralsk ansvarlig.
Senere forskning har støttet kongen i dette. Læstadius advart opprørerne på forhånd og sa at deres lære var falsk. Flere av de skyldige sa selv at de var mest preget av Roperne og deres svermeri. Læstadius forfattet også et forsvarsskrift der han gikk i rette med beskyldningene mot han.
Opprørerne forkastet Bibelen og mente at forkynnelse, syner, åpenbaringer og drømmer var avgjørende for lære og liv. Dermed ble de ført på en alvorlig avvei som endte i denne forferdelige tragedien.
Kilder
Fra eget bibliotek
(foto):
Adrian Wennström:
Fjällvidden blommar. Lars Levi Læstadius (1949)
Andreas Markusson: Han
som kjempet mot mørket (1937)
Andreas Markusson:
Hyrdene som for vill (1980)
Bengt-Ove Andreassen
m.fl.: Læstadianismens historie i Norge (2024)
Carl Hasselberg: Under
Polstjärnan (1935)
Elias Olsen m.fl.: Taler
av lægpredikant Erik Johnsen – Lyngen m.fl. (1931)
Elisabeth Curtelius: Lars
Levi Læstadius (1914)
Erik Lima og Ole Kallem:
Dagbog holden under en reise i Finnmarken sommeren 1854
Fredrik Nilsen og Edgar
Andersen: Åndelig Sangbok for Den læstadianske forsamling i Hammerfest
Kåre Svebak: Brever og
sanger under vandringen (1978)
Lars Levi Læstadius:
Kirkepostille (A. Brune 1933)
Olaf Havdal:
Læstadianerne. Fra Nordkalottens kirkehistorie (1977)
Ove Sandvik: Ole Kallem
(2020)
Ove Sandvik: Lars Levi
Læstadius. Med glimt fra den læstadianske vekkelse. (Artikkelsamling fra blogg)
Paul Rantala: Sannhets
ord
Paul Rantala: Sanningens
ord (1964)
Terje Forsberg: De
forvillede i troen? (2014)
Ukjent: Det gamle
Vekter-rop! Kristelig sangbok for Den luthersk-læstadianske bekjennelse i
Nord-Troms og Tromsø-området (1993)
Nils Gaup:
Kautokeino-opprøret (film 2008)
Andre kilder:
Henry Bårdsen sin blogg: hbardsen.com
Adolf Steen: Samenes
kristning og finnemisjonen til 1888. (1954)
Idar Kristiansen: Korstog
mot Kautokeino
Ivar Welle: Kirkens
historie (1950)
John Nome: Demringstid i
Norge (1942)
P. O. Megrud: Om
Missionen blant Lapperne i det nordlige Norge (1886)
Per R. M. Berg: Nils Chr.
Vibe Stockfleth
Aage Solbakk: Sami historja (1997)
Andreas Esbensen:
Skilsmissestriden (1987)
Bengt Jonsell m.f: Lars
Levi Læstadius botaniker-lingvist-etnograf-teolog (2000)
Einar Niemi: Nils
Stockfleth (artikkel fra 2005 på nbl.snl.no)
Erling Saltnes: Noen
tanker i tilknytning til Peder Nyvolds avhandling om skilsmisse og gjengifte
G. Sandberg: Fra
Sydvaranger (Luthersk ugeskrift 1879)
Koistinen/Mäkelä:
Minnestal ved predikant Levi Älvgrens begravning
Levi Älvgen: Den andliga
styrelsens skiften i Den förstfödda laestadianska församlingen i Sveriges
lappmark
Ole Fredriksen: Brev til
Thoralf Jensen sen
Olle Franzén: Lars Levi
Læstadius. Botaniker og vekkelsespredikant. (riksarkivet.se)
Peder Nyvold: Avhandling:
Ja eller nei til gjengifte (1986)
Roald E. Kristiansen:
Læstadianske fraksjoner og retninger (kvenskintitutt.no)
Roald E. Kristiansen:
Lars Levi Læstadius (kvenskinstitutt.no)
Roald E. Kristiansen:
Læstadianismen: fremvekst og utbredelse
Roar L. Tollnes:
Stockfleth – «Finnenes apostel» (Kulturminner våren 1999)
Thor Fremmegård: Særtrekk
ved læstadianismen som vekkelsesbevegelse (Artikkel 1996)
Thor Fremmegård:
Utviklingstrekk i læstadiansk forkynnelse
Thoralf Jensen sen: Et
anskrik
Warren H. Hepokoski: The
Laestadian Movement
koistinen.se
nb.no
Wikipedia
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar