Rundt 1960 var det en vanskelig konflikt i Misjonssambandet. Denne endte med at noen brøt med sin gamle organisasjon og dannet Norsk Luthers Lekmannsmisjon i 1963. Hva var det som skjedde?
I min oppvekst hørte jeg lite til denne konflikten. Årsaken var nok at Jørpeland ikke ble berørt av denne splittelsen. Senere har jeg forstått at det brøt på dypt vann da dette pågikk. Da jeg kom til Namdal krets i 2004, var det 40 år siden splittelsen. Namdal krets var en av kretsene som opplevde steile fronter. Selv etter 40 år merket jeg sterke følelser når Lekmannsmisjonen begynte å ha møter i området. Sårene var enda ikke grodd.
I årene etter bruddet var det slik at ingen forkynner fra NLM kunne tale på Lekmannsmisjonens møter. Selv etter mange år måtte en forkynner slutte fordi han ikke kunne love å la være å tale i samlinger for Lekmannsmisjonen. Nå er heldigvis denne regelen fjernet, og forholdet mellom organisasjonene er formelt avklart og striden bilagt. Men for dem som opplevde konflikten, sitter det nok enda igjen mange vonde følelser.
Jeg har fått en oppfordring om å gi en kort oversikt over hva som skjedde den gang. Begge grupper gav i etterkant ut en redegjørelse om det som skjedde. I nyere tid behandlet Josef Tungland denne hendelsen i sin biografi om Tormod Vågen. Ellers har en av dem som sto sentralt i denne konflikten på Lekmannsmisjonens side, Samson Lid, skrevet en lang historikk om Lekmannsmisjonens tilblivelse og senere historie. Denne ligger på organisasjonens heimeside (nll.no)
I slike konflikter er det nesten ikke mulig å gi en nøytral og fullstendig beskrivelse av det som skjedde. I tillegg spiller også ofte menneskelige faktorer en ikke uvesentlig rolle. Jeg spurte en gang en person som hadde god kjennskap til en lignende konflikt om hva som forårsaket splittelsen. Svaret kom kontant: «90 prosent kjød».
Jeg vil videre gjengi helt kort noe av det Samson Lid, NLMs hovedstyre og Josef Tungland har skrevet om dette og håper mitt korte referat yter forfatterne rettferdighet.
Kort referat av skriv fra Samson Lid
Jeg starter med noen glimt fra Samson Lid sitt dokument om det som skjedde. Han nevner at det var en vekkelse blant unge i Norheimsund ved kretssekretær i Haugesund, Sunnhordland og Hardanger krets (HSH krets) av NLM Vincent Færevåg. Dette var i 1957. Folk som før hadde kalt seg kristne fikk nå se seg løst og fri. Vekkelsen møtte sterk motstand blant de eldre i NLM og Indremisjonsforbundet (IMF) og Ungdomslaget IMF fikk ikke ha møteuker på Norheimsund bedehuset med talere som hadde vært sentrale i vekkelsen.
Ungdommene valgt derfor å danne et eget nytt misjonslag som de kalte Unges misjonslag. Dette ble innmeldt i HSH krets. IMF sto sterkest i Norheimsund og eide bedehuset. NLM hadde en forening i bygda, Vikøy misjonsforening. Denne tok parti med IMF. Unges misjonslag møtte derimot åpne dører hos NLM sitt misjonslag i Steinsdalen bedehus. Misjonsvennene i Steinsdalen støttet også opp om møtene som Unges misjonslag hadde i heimer i Norheimsund. Kretskontoret i Haugesund var flinke til å sende forkynnere til Unges misjonslag.
Splittelsen i to NLM lag i Norheimsund skapte imidlertid uro i kretsen. Flere foreninger i kretsen, også Vikøy NLM, sendte klager på enkelte forkynnere der de ble anklaget for å skape splittelse. NLM sitt hovedstyre (HS) kalte inn til et møte i Oslo 12.01.1959 for å drøfte situasjonen. I Norheimsund fikk fortsatt ikke Unges misjonslag ha møter på bedehuset. De hadde møtene sine i heimene med ca. 25-30 til stede. Ingen fra det andre misjonslaget kom. Årsaken til splittelsen var vekkelsen der Gud vekte opp bedehusfolk «som lever på sin bestemmelse og ikkje har sitt liv i Jesus».
1. mai 1959 sendte ei gruppe forkynnere og ledere et brev der de oppsummerte saken. Hovedsaken for disse var synet på forkynnelsen og hvordan en blir frelst. Flere av disse hadde fått beskyldninger om å være for loviske i sin forkynnelse, ikke minst kom slike anklager fra Karmøy. De som var uenige i deres syn var ikke mange og fikk ikke innflytelse i kretsens ledelse. Kretssekretær Færevåg støttet Unges misjonslag. I Norheimsund var det sterkest motstand fra Indremisjonen og styrer ved Framnes Ungdomsskule Hans Sandvoll.
Under GF i Stavanger i 1961 ble Færevåg innkalt til generalsekretær Tormod Vågen og HS-medlem Arne Askildsen og ble der sterkt oppfordret til å trekke seg fra sin stilling. Færevåg ble knust. Han fortsatte imidlertid og hadde et stort flertall i kretsstyret bak seg. Kretsstyret ba så om et møte med HS noe som skjedde på Lundeneset 08.-09.01.1962. Møtet endte med en felles erklæring og felles forståelse. Arbeidet gikk videre, men Indremisjonen nektet fortsatt å slippe til Unges misjonslag på bedehuset.
På et arbeidermøte på Tryggheim 23.08.1962 kom det fram nye anklager mot enkelte emissærer for splittende virksomhet. Spesielt gjaldt dette at en tendens fra noen til å frakjenne andre kristenlivet. Den som fikk hardeste anklager mot seg var forkynneren Jon Berg. Striden fortsatte og HS innkalte til et nytt møte i Haugesund 7. januar 1963. Her presenterte Steinar Hunnestad på vegne av HS ei rekke med anklager mot de aktuelle predikantene og lederne i HSH krets. Kretsstyret ble bedt om å løse Færevåg fra hans stilling som kretssekretær. Han døde imidlertid før det kom så langt at han ble omplassert.
Etter dette sa to av forkynnerne opp sin stilling. Det var Ole Brandal og Amund Lie. Styret i Hardanger Fellesforening trakk seg også og Samson Lid trakk seg fra kretsstyret. Etter dette ble det kalt inn til et møte i Sannidal sommeren 1963. Her kom folk fra Namdal i nord til Sannidal i sør. Det ble bestemt å starte en ny Sendetjeneste, som fikk navnet Norsk Luthersk Lekmannsmisjon på det første styremøtet på Randaberg 3.-4. august 1963. Følgende emissærer gikk over fra NLM til NLL: Jon Berg, Ole Brandal, Anders Eide, Gudmund Hjorthaug, Amund Lid, Reidar Linkjedal, Gotfred Nygård, Margrete Skumsnes, Olav Aakhus og Brynjar Fjell. Jon Berg og Brynjar Fjell forlot NLL etter et knapt år og fortsatte som frittstående forkynnere. Anders Eide kom tilbake til NLM rundt 1970.
Hovedstyret i NLM sitt hyrdeskriv fra 1964
I etterkant av bruddet i 1963 sendte NLL ut ett par orienteringer om hva som etter deres mening var skjedd og hvorfor bruddet kom. NLM sitt HS reagerte kraftig på denne orienteringen og sendte ut et eget skriv hvor de gikk imot anklagene fra NLL. Jeg gjengir her helt kort anklagene og NLM sitt svar:
1. NLL: Det har lenge vært to syn på forkynnelsen i NLM. Skille går på når og hvordan en synder kommer gjennom til liv i Gud. Det ene synet er reformert preget, mens det andre er luthersk. NLM: Dette er totalt misvisende. Ingen i NLM mener at et menneske blir frelst bare ved å ville.
2. NLL: Forkynnelsen av synd og nåde til vekkelse ble ikke tålt. NLM: Roten til splittelsen lå ikke i synet på forkynnelsen, men på den bitre og dømmende ånd som vokste fram.
3. NLL: Vi har ikke lenger full frihet i NLM til å forkynne det budskapet Gud gir oss gjennom evangeliet. NLM: Det er ikke noen indre strid om grunnleggende trossannheter i NLM. Skriften og de lutherske bekjennelsesskrifter er rettesnor for lære og liv i NLM. Metode og praksis har fått større plass hos NLL enn de skal ha etter skrift og bekjennelse. Det er usant at det ikke var frihet i NLM for forkynnelsen til de som gikk ut.
Josef Tunglands bok og Tormod Vågen
Josef Tungland skrev på 1990-tallet en omfattende biografi om generalsekretær i NLM Tormod Vågen fra Kvinnherad i Hardanger. Her har han med ca. 20 sider om denne konflikten. Tungland mener at striden startet i 1936 da NLM-foreningene i Karmsund prosti slo seg sammen med foreningene i Sunnhordland og Hardanger og stiftet HSH krets. Det var i mange år spenninger mellom nord og sør i kretsen om mange spørsmål. En annen medvirkende grunn til uroen var ansettelsen av Vincent Færevåg som kretssekretær i 1946.
Videre mente Tungland at folkelynne i nord og sør var forskjellig. Viktigst var kanskje at vektleggingen i forkynnelsen var ulik. På Karmøy var mange i NLM preget av Plymouth-brødrene sitt reformerte kristensyn. Dette var en hovedanklage fra nord mot de i sør. I sør anklaget de misjonsvennene i nord for bare å forkynne loven. Og det var ikke bare «bjerkreimianerne» som mente at flere av forkynnerne fra nord var farlig nær å bli lovisk i sin forkynnelse.
Utover på 1950-tallet ble det stadig strid mellom de to fløyer. Tormod Vågen sto nærmest dem i nord, og opplevde denne striden veldig tungt. Etter hvert mente han at deres forkynnelse ble ensidig med tanke på lovens dødende gjerning i mennesket. Striden endret seg derfor fra å være en strid mellom reformert og luthersk kristensyn, til å bli en strid om kjennetegn på levende og død tro, hevdet Tungland.
I 1958 ba Vågen om at kretssekretær Færevåg måtte løses fra stilingen og bli forkynner for HS. Dette avviste kretsstyret i HSH. Kretsstyret hadde i et vedtak delt NLMs forkynner i fire ulike grupper, og støttet selv en av disse. Dette reagerte Vågen sterkt på. Den videre historikk hos Tungland er nokså like den Samson Lid har beskrevet.
Oppsummering
Jeg skal ikke forsøke å
trekke konklusjoner om det som skjedde. Her var tydelig både ulik teologisk
vektlegging, kulturforskjeller og sterke personligheter som spilte en viktig rolle
i denne splittelsen. Jeg er glad for at stridsøksen er begravet og at vi nå kan
virke med respekt for hverandre. Dette selv om nok ikke alle sår er legt for
dem som var hardest rammet av denne striden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar