Er du frelst?

Profeten Jeremia hadde nød og omsorg for sitt folk Israel. De aller fleste ville ikke ha noe med Jesus å gjøre. Han gjorde seg til ett med folket.

Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst. (Jer 8,20)

Jeremia levde i ei tid som hadde mange likhetstrekk med vår. Folket ville ikke ha med Gud å gjøre. Det samme ser vi også i Norge. Derfor har jeg ofte spurt meg selv når jeg leser Jeremiaboka. Hvor der denne nøden i mitt liv?

Omsorg for de ufrelst

Jeg har møtt noen med Jeremias sinnet. En av disse var gamle Nora i Tromsø. Hun bodde slik at hun hadde utsikt over store deler av byen. Hver kveld brukte hun en time i bønn for byen. Hun startet i nord og gikk sørover. Nevnte institusjoner og folk på navn. Når noen, eller hun selv, ringte feil, var kommentaren hennes: ”Bare vi ikke kommer feil på den store dagen!” Nå er Nora heime hos Jesus. Er det noen som har overtatt hennes bønnekall?

Kallskrise

Når jeg kjenner på svikt og mislykkethet i tjenesten, har jeg mer enn engang kjent på mismot og trang til å gi opp. Er det nytteløst det vi holder på med i Guds rikes arbeid. Det er så få som blir frelst!

Jeremia opplevde også kallskriser. Han preika og formante, lokket og refset. Men det syntes så nytteløst. Folket ville ikke høre. I en slik situasjon skriver han:

”Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.”  Jer 20,9. Asbjørn Aavik kaller denne kallets smert for hellig uro. Lever du nær Jesus, vil denne nøden for de ufrelste leve også i deg. Andre må få del i den herlige frelse jeg eier. Kristi kjærlighet driver.

Opprør mot Guds ord

Jeremia levde ca 600 år før Kristus. Han forkynte Guds ord i 70 år, uten å oppleve at mange tok imot. Det er en dyster skildring han gir av det religiøse livet: ” Hva så? Dere stjeler, slår i hjel, driver hor, sverger falskt og brenner røkelse for Ba'al og følger andre guder, som dere ikke kjenner. Og så kommer dere og står fram for mitt åsyn i dette hus som er kalt ved mitt navn, og sier: Vi er frelst! - og så vil dere fremdeles gjøre alle disse avskyelige ting!” Jer 7,9-10.

Det som gjorde situasjonen ekstra alvorlig var at prester og profeter gikk foran i gudsopprøret: ”Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det slik. Men hva vil dere gjøre når enden på dette kommer?” Jer5,31.

Vår tid er svært lik Tiden da Jeremias virket. De som skulle være åndelige veiledere, er isteden veiledere til avkristning og åndelig frafall.

Hva med evigheten?

Jeremias spør folket og prestene: Men hva vil dere gjøre når enden på dette kommer? Dette spørsmålet skulle runge ut også til det norske folk. Ikke som et slag, men som det virkelig er, en nød!

Det er en ende på dette livet. Hva vil vårt folk, hva vil du gjøre da? Sannheten er at da er det for sent å gjøre noe. Har du ikke da din sak i orden med Gud, går du evig fortapt. Skal noe gjøres med den saken, må det gjøres her i livet.

På denne mørke bakgrunnen, er det sterkt å lese både innbydelsen og evangeliet her i Jeremaboka. ”Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud.” Jer 3,12-13.

Gud vil ikke at synderen skal gå fortapt, men omvende seg og bli frelst. Når Jeremia må forkynne alvoret i folkets situasjon, er det for at de skal se seg fortapt å søke frelse og nåde hos Jesus.

Gud er nådig i Kristus

Hvorfor er Gud så god? ”Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.”  Jer 31,3. Han elsker deg og meg med en evig kjærlighet. Derfor lar han sin miskunnhet mot deg vare ved. Det er ikke fordi du er spesielt elskbar. Nei, Han elsker fordi Han elsker.

Paulus fikk forkynne det samme budskapet: ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.”  Rom 5,8. Det er umulig å forstå. Vi må bare takke.

Tenk, den hellige Gud elsket deg og meg så høyt at han gav sin eneste sønn, for at hver den som tror på Han ikke skal fortapes, men ha evig liv. Jesu blod på korset vasker vekk hver syndeflekk! Og dette får synderen ta imot ufortjent og av bare nåde!

Kom, for alt er ferdig

Det var Jeremia sin store smerte at folket hans ikke var frelst. De forkastet nåden. Men han fortsatte å kalle synderen til omvendelse. Det skal du og jeg også få gjøre. Enda er det nådetid. Enda skal vi få si: Kom, for alt er ferdig!

Læstadianerne sett sørfra

Lars Oftedal (t.v.) og Lars Levi Læstadius

Saadan er det med læstadianerne, som jeg derfor paa det alvorligste maa advare imod.

Slik konkluderer den kjente vekkelsespredikant, prest og Venstrepolitiker Lars Oftedal etter et besøk i Nord Norge på begynnelsen av 1880-tallet.

 

Lars Oftedal

Lars Oftedal var en av landets mest kjente vekkelsespredikanter på siste halvdel av 1800-tallet. Han stod i store vekkelser på sør- og vestlandet, og hadde stor innflytelse på kristenfolket.

Samtidig som han var vekkelsespredikant, var han også prest, bl.a. i Stavanger. Han var i tillegg engasjert i politikken, og satt på stortinget for partiet Venstre. Oftedal startet også Stavanger Aftenblad og var en periode en av de mest innflytelsesrike personer i Stavanger.

På begynnelsen av 1880-tallet søkte han permisjon fra prestestillingen sin for å legge ut på en forkynnerturne langs norskekysten. Han reiste helt nord til Hammerfest på denne turen.

Lars Oftedal: Hans liv og virke

Den lille samler

I Mandal var lærer Laurits Nielsen en sentral skikkelse i bedehuskretser. Han var opptatt av misjon og startet et eget blad med misjonsstoff fra inn og utland og oppbyggelige artikler. Bladet kalte han ”Den lille samler”. Lærer L. Nielsen gav også ut flere oppbyggelsesbøker.

I første nummer av ”Den lille samler” i 1887 tok Nielsen inn en vurdering av læstadianerne som Lars Oftedal skrev etter turen sin til Nord Norge.  Det er interessant å lese Oftedals vurdering etter et kort møte med nordnorsk kristenliv.

Når Oftedal besøkte Nord Norge, var det om lag 30 år siden Lars Levi Læstadius var død. Læstadius var prest i nord Sverige og var redskap til en av Nordens største vekkelser. Det var først og fremst blant samene på Nordkalotten at denne vekkelsen fikk gjennomslag. Etter Læstadius sin død, var det Johan Raattamaa som ledet vekkelsesbevegelsen. Han holdt bevegelsen samlet så lenge han levde, men etter Raattamaas død i 1899, ble bevegelsen splittet i flere greiner.

Det er underlig at Oftedal etter et kort besøk, kan uttale seg så bastant som han gjør. Kulturforskjellen må tydelig ha vært stor. Artikkelen gir et interessant innblikk i den vurdering som læstadianismen fikk i kristelige kretser i Sør-Norge. Oftedal sin artikkel er som følger:

Pastor Lars Oftedal

Pastor Oftedals reiser

På sine reiser har pastor Oftedal også truffet sammen med læstadianerne, som er et eget religiøst parti, som har en ikke liten innflytelse i Nordland og Finnmarken. De har deres navn etter en svensk prest ved navn Læstadius, som døde for omtrent 30 år siden. Om disse folk skriver pastor Oftedal således:

”Deres særmerke er et brennende hat til alle berusende drikke, en betenkelig foragt for loven og dens forkynnelse, en uavladelig benyttelse av løsenøkkelen eller afløsningen seg imellom, ufravigelig bunden til syndens bekjennelse for hverandre, uden hvilken det etter deres mening er umulig å få forlatelse, om man så sitter på båthvelvet og skal nettopp gå under, og om en aldri så meget bekjenner synden for Gud. Der må absolutt være et menneske til stede.

Fremdeles en besynderlig lyst til å diskutere om åndelige materier, en ufølsom hårdhet mot annerledes tenkende, en ubegripelig ringeakt for bønnen i lønnkammeret, fordi Gud etter deres mening ikke kan være bønnhørende tilstede uten i deres forsamlinger.

Endelig ikke blott likegyldighet, men likefrem uvilje mot misjonen, både den ytre og den indre, inntil den grad, at en skolelærer, som var med dem, straks ble utstøtt, da han begynte å ville gjøre noe for misjonen.

Når de går til alters og ellers i deres egne forsamlinger, hender det ofte, at læstadianerne får det med krampaktige bevegelser og hyl, ligesom de innbyrdes omfavner hverandre og hopper og danser av glede. Det skal være Davids dans.

Læstadianerne - hvem er de?

De skal være meget ivrige til å få folk ”omvendte”, og deres lærere driver da dyktig på og holder foredrag, som med hensyn til innhold og form er upåklagelige. Som eksempel på, hvilken makt deres samlinger og hyl kan øve over tilhørerne, hørte jeg fortalt om 3 piker i Ofoten, som sto og lo av deres underlige adferd, men som innen kort lå på gulvet som døde, straks etter begynte å hyle og bære seg, som de var fra seg, og så snart lederen hadde satt dem under behandling var omvendt på timen!

I regelen er det nå vel dessverre av disse mange omvendelser i verden, hvorover skriften klager, når det heter: ”De omvendte seg, men ikke til Herren, de fryktet Gud, men tjente deres egne guder.” Ble de omvendt til den levende Gud, ville også meget blant dem då en annen skikk.

Det var dem som mente å kjenne dem på det aller nøyeste, som påstod, at de i handel og vandel til dels var upålitelige og uærlige, ligesom de gjerne tok seg en tår, når de fikk den av noen utenfor deres eget parti, eller erstattet avkall fra brennevinet med en ubendig bruk av nafta. Disse siste ting forekom meg imidlertid så utrolige og uforenelige med alt alvor, at jeg ikke turde feste meg ved slike meddelelser, så meget mindre, som det unektelig er mange oppriktige og redelige sjeler iblant dem. Jeg hadde selv anledning til å være sammen med en av dem, en skolelærer, der gav inntrykk av at være en alvorlig kristen og et mønster i enhver henseende.

Beklagelig er det under alle omstendigheter, at den sekt skal have sådan utbredelse, som den har, da flere av deres læresetninger er bent fram grundstyrtende, og en stor del av deres vesen alt for meget i slegt med verdens barnelærdom og hedningenes overtro, til dels en blanding av rationalisme og spiritisme. Sådan er det med læstadianerne, som jeg derfor på det alvorligste må advare imot.” 

(Lett språklig justert)

Rådsmøtet 2011

Rådsmøtet 2008

De er tid for nytt rådsmøte i NLM. 21.-23. oktober samles valgte representanter fra de ulike regionene på Holmavatn. Viktige saker er tilbehandling også denne gang.

I følge Utsyn 07.10.2011 er det tre hovedsaker som er til behandling. Spørsmål om tjenestedeling mellom mann og kvinne, samlivsetikk og ungdomsarbeid.

Jeg har vært utsending på de siste seks rådsmøtene, og var valgt av kretsmøtet i Namdal også denne gang. Men siden jeg har flyttet fra Region Midt-Norge, vil en annen ta plassen min. Jeg har derfor ikke lest sakspapirene, men vil gjerne komme med noen tanker om de aktuelle temaene.

Tjenestedeling

Spørsmålet om kvinners stemmerett i GF og ulike tjenester for menn og kvinner har vært et uromoment i organisasjonen vår. Etter at hyrde og lærefunksjonen ble flyttet fra GF til Rådsmøtet i 1997, har det vært ro på overflaten, men en har merket en viss uro i enkelte sammenhenger.

GF i Bergen i 1991 vedtok at det ut fra Bibelen skal være en tjenestedeling mellom menn og kvinner i NLM. Det ble også sagt noe om hvilke stillinger som er hyrde- og lærestillinger, og som derfor kun menn kan ha.

Hovedstyret har gjort noen endringer angående noen stillinger som er blitt åpnet for kvinner. Det gjelder bl.a. noen stillinger på hovedkontoret og på misjonsmarken og nestformannen i regionsstyrene. Personlig beklager jeg disse endringene. Etter min vurdering trenges heller en innstramming av hvilke stillinger dette gjelder, enn en liberalisering. For utdyping, se min bloggartikkel:  http://blogg-ove.blogspot.com/2009/05/tjenestedeling-mellom-menn-og-kvinner.html

Rådsmøtet er nå øverste organ i NLM i læresaker. Jeg er derfor glad for at HS nå tar denne saken til Rådsmøtet, og oppfordrer møtet til fortsatt troskap mot Guds ord i dette spørsmålet der Bibelen er direkte i motsetning til samfunnets rådende likestillingsideologi.

Samlivsetikk

Den neste saken som i følge Utsyn skal til behandling, gjelder spørsmålet om samboerskap og gjengifte. Det er viktig at også denne saken blir drøftet. Selv om NLM lærer i tråd med Guds ord på dette området, er det viktig at veiledningen gjentas for nye generasjoner.

Ekteskapet er i følge Bibelen et offentlig løfte om troskap inntil døden skiller ad, mellom en mann og en kvinne. Samboerskap er ikke ekteskap, og derfor synd mot det 6 bud.

Gjengifte er i følge Guds ord ikke tillat så lenge ektefellen som en er skilt fra lever. Dette er Bibelen helt klar på. Samtlige bibelord som omtaler dette, og det er mange, levner ingen tvil i denne saken. Det er kun et bibelord i Mat 19, som er blitt brukt til å åpne for gjengifte ”for hors skyld”. Men ser vi dette uklare ordet i sammenheng med alle klare, kan vi ikke konkludere på annet vi enn at det ikke finnes noen åpening for gjengifte i Guds ord.

Mer enn noen gang trenges sunn og klar veiledning innen samlivsetikken. Denne veiledning må gis både ut fra teologisk begrunnelse, men også med et sjelesørgerisk sikte. Mange som blir frelst i dag har en broket fortid på dette området. Det er derfor viktig å gi hjelp til hvordan vi skal forholde oss, bl.a. med tanke på tjenesten i Guds rike.

Ungdomsarbeid

Ungdomsarbeidet er det tredje emnet Utsyn nevner. Temaet er: ”Mulighetenes tid – kristen tro og misjon blant unge nordmenn i dag.” Dette er et veldig vidt tema. Uten å ha saksdokumentene for hånden, er det vankelig å gi noen kommentarer.

Når det gjelder ungdomsarbeidet generelt vil jeg likevel nevne:

1. Forkynnelsen må være det sentrale i alt ungdomsarbeid. Det må gis god tid i samlingene til forkynnelse av Guds ord, tuftet på vår luthersk rosenianske arv. Vekkelsestonen må ikke forstumme i vårt ungdomsarbeid. Ungdom oppvokst i barnetroen må få hjelp til å ”komme gjennom” til et bevisst liv med Jesus. Der synden blir stor blir nåden enda større. Ungdommen som ikke er frelst må få hjelp til ikke bare å bli en del av det kristne miljøet, men bli født på ny ved forkynnelsen av evangeliet. Dette står ikke i vår makt, men er et verk av Den Hellige Ånd.

2. De eldre må oppmuntres til større frimodighet til å slippe ungdommen til med sine nådegaver. Noen steder er det ingen unge til å overta, man alt for mange ganger hører vi om trofaste ledere som står alt for lenge i sine oppgaver. Slipp ungdommen til, under sunn hjelp og veiledning.

3. Vi har de siste årene opplevd på mange bedehus at de unge og de eldre samles på hver sine samlinger uten å møtes. Dette er en ulykke for misjonsarbeidet vårt, og i strid med måten Guds ord anviser oss. Unge og eldre trenger hverandre. Dette må det arbeides med framover, for å spleise de unge og de eldre sammen på Bibelens og NLMs grunn.

4. NLM har pietistiske røtter. En av følgene av det har vært at formaningen i Rom 12,2 har vært sterkt poengtert. ”Skikk dere ikke lik med denne verden”. En ønsket ikke å trekke inn verdens virkemidler på bedehuset. Det ble i klare ordelag advart mot bl.a. dans og den ”verdslige” popmusikken.

På dette området har det skjedd en revolusjon i NLM de siste 20 år. Nå har en inntrykk av at hvis bare forkynnelsen er god, er en fri til å bruke de virkemiddel en ønsker. På årets UL ble det for eksempel danset under en av konsertene, og dette ble applaudert av noen av våre ledere som ble intervjuet av avisen Vårt Land.

Her trenger vi en oppvåkning. Ikke for at vi skal drive arbeidet slik vi alltid har gjort, men fordi Bibelen faktisk har noe å si oss om hvordan vi skal ferdes i Guds forsamling og i forholdet til verden. Jeg ser med spenning, men dessverre ikke stor forventning, fram mot rådsmøtets uttalelse på dette feltet.

Be for rådsmøtet

Det viktigste vi som ikke skal delta på rådsmøtet kan gjøre, er å be for utendingene. Be om at de må få visdoms og åpenbarings ånd, til å handle og tale i overensstemmelse med Autoriteten, Guds ord.

Frukt av vekkelsen

Det er møteuke på Førre bedehus. Fredag kveld 23.9, synger Aksjonskoret. Det har medlemmer fra Tysvær og Haugesund, og er en frukt av vekkelsen i Aksdal for tre år siden.

Høsten 2008 hadde NLMs foreninger i Tysvær kommune planlagt en to ukers teltmøteserie. Teltet var plassert på Frakkagjerd, og misjonsfolket så med spenning fram mot møtene. Talere var Wencke Østebø og Nils Kåre Strøm.

Oppslutningen om møtene var stor, og flere som ikke gikk på møter til vanlig, kom innom. Men i løpet av de to ukene møtene varte, var det ingen som bekjente at de ville ta imot Jesus som sin frelser.

Når de to oppsatte ukene var over, var det vanskelig å bli rolig for å slutte av møteserien. Det ble derfor bestem å fortsette med møter i Aksdal kirke. Det viste seg å være en rett beslutning. Etter kort tid var det noen som ville bli kristne. Møtene fortsatte gjennom hele vinteren. Når de ble avsluttet i april 2009, hadde ca 20 tatt imot Jesus som sin frelser.

Asbjørg og Tor Inge Nesbjørg i Førre var aktivt med under vekkelsen. De ser med stor takknemlighet tilbake på den spesielle møtevinteren. -Det var veldig oppmuntrende at så mange ble frelst, og at de fleste fremdeles er med i venneflokkene. Møtene ble også til fornyelse for dem som var Guds barn.

Asbjørg og Tor Inge vil gjerne oppmuntre misjonsvennene i regionen til å arrangere lengre møteserier.  Guds ord trenger ofte tid til å gjøre sin virkning. At vekkelsens tid ikke er forbi, er det som skjedde på Aksdal et godt bevis på, sier de.

”Jesus så alltid på synderen først, det ble meg min redning og fred.” Aksjonskorets sang er oppbyggelig og oppmuntrende å lytte til. Koret består av noen av de nyfrelste og en del av dem som har vært med på himmelveien ei stund.  De har øvelse hver 14. dag. -Koret har vært med å spleise oss sammen, sier Tor Inge. Han gleder seg over å få være med å vitne om Jesus også på denne måten.

Vekkelse i barnetroen

Jeg var i min ungdom aktivt med i ungdomsforeningen på Jørpeland bedehus. En periode var mange av lederne i ungdomsforeningen ekstra opptatt av å nå utenfor bedehusets vegger med Guds ord. Det ble ofte samtalet om hvordan vi skulle gjøre dette.

På denne tiden kunne det være mellom 200 og 300 ungdommer som kom på ungdomsforeningens møter. I en samtale jeg hadde med en av de eldre på bedehuset, sa han omtrent følgende: ”Dere må ikke glemme at den viktigste misjonsmarka for ungdomsforeningen er de 2-300 ungdommene dere har under deres talerstol.”

Det han ville minne om, var at en er ikke frelst om en er kommet inn i et kristelig miljø. Og videre, den som er vokst opp i en kristen heim, må komme gjennom til et bevisst liv med Jesus.

Har de sett noe?

Josef Tungland hadde flere bibeltimer der temaet var vekkelseskristendom. På NLMs arbeidermøte på Tryggheim ca.1985, sa han, fritt sitert, at vi må være glade for at ungdommen går på møte, vitner, synger og bekjenner Jesu navn. Samtidig må vi spørre: Har de kommet igjennom til et bevisst liv med Gud? Har de sett noe? Det er ikke vår sak å holde oversikt over Livets bok, men vi må ikke slå oss til ro før kjenner igjen rette tonen!

Under en forkynnersamling på Østlandet ti år senere hadde han oppe samme tema. Da ble det stor debatt i forkynnerflokken. Noen hevdet at barnetroen er ei fullverdig tro og at det derfor ikke trenges noe overgang fra barnetroen til noe ”annen” tro. Også på Tryggheim ble det debatt. ”Vi må være forsiktige med å sette alle i samme bås, vi har forskjellige frelsesopplevelser”, ble det blant annet hevdet.

En motsatt ytterlighet hørte jeg på et bedehus en gang. Det var en prest som snakket om frelse og frelsesvisshet. Han sa til den som ikke visste om han var frelst eller ei: ”Finn fram dåpsattesten. Der har du det skriftlig at du er frelst.”

Barnedåpen

Bibelen lærer gjenfødelse i dåpen. ”Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus.” (Gal 3,26-27)

Mange av barna i Norge lever sine første år i barnetroen, men hvor lenge denne tro er levende, avhenger ikke minst av tilgangen på åndelig føde gjennom Guds Ord.

Barnetroen

Barnet som lever i sin barnetro har ei tillitsfull og enkel tro. De tror det som foreldre og barnelagsledere tror. De setter ikke spørsmålstegn ved om Peter gikk på vannet, eller om Gud delte Rødehavet for å berge israelittene. De er ofte svært tillitsfulle i sitt bønneliv.

Det er viktig slå fast at barnetroen ikke noe mindreverdig tro. Den som lever i si barnetro lever i ei sann og levende tro. Det er fint å lese om hvordan Jesus tok imot dem: ”Så bar de små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene truet dem. Da sa Jesus: La de små barn være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til. (Mat 19,13-14)

Ja, Jesus stilte barna fram som eksepler for disiplene i troslivet: ”I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike? Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike. (Mat 18,1-4) Vi forstår at her er det ikke tale om noen mindreverdig tro, men ei levende og frelsende tro som forbilde for de eldre.

Overgangen ei brytningstid

Men så vokser barnet til og blir tenåring og ungdom. Barnet blir mer selvstendig og uavhengig av foreldre og foresatte. Dette gjelder også på troens område. De kan ikke leve på andres tro. Foreldre og venners tro frelser ikke. Det må bli ens egen personlige tro.

I Lukas 15 fortelles om to sønner som vokste opp i kristen heim. Begge to falt fra Jesus. Den ene gikk ut i verden, mens den andre kom ”ikke igjennom”, men ble fariseer. Hva skal vi tenke om overgangen fra barnetro voksentro?

Jeg kjenner noen som er vokset opp i en vekkelsesheim. Foreldrene ble gjerne frelst i en bedehusvekkelse. Det hadde vært mange vekkelser på bedehuset gjennom oppveksten. Mange på bedehuset hadde sterke vitnesbyrd om den store forskjellen det ble da de ble frelst. Mange talte om løseord og hadde både dato og klokkeslett for når de ble omvendt.

Men disse hadde altså vært kristne hele veien. De falt ikke fra. Senere har de hatt anfektelser om de var frelst. De har jo ingen dag, heller ikke noe spesielt ord. Enkelte var inne på tanken om de burde ut i verden for å bli skikkelig omvendt og frelst?

Et viktig spørsmål blir derfor: Går det an å bli bevart som Guds barn fra fødsel til død etter et langt liv?

Oppdragelseskristendom

Som jeg nevnte falt begge sønnene i Lukas 15 fra Jesus. Den heimeværende sønnen gikk aldri

bevisst bort. Han er med i tjenesten for faren, han bor heime, dvs i menigheten, men det er noe vesentlig som mangler. Det var ingen glede over broren som var blitt frelst. Det var ingen erfaring av Jesu gaver, syndenes forlatelse, rettferdighet, fred med Gud osv. (aldri så mye som et kje!)

Ser vi noe av det samme i dag? Mange har en frimodig bekjennelse. Samtidig ser vi en livsførsel som gjør at noe skurrer. Livet er verdslig og ofte direkte i strid med Guds bud.

Andre har stor frimodighet til å vitne og be offentlig. Det kan være en glød og iver som gjør mange beskjemmet. Samtidig melder uroen seg, Jesus-vitnesbyrdet mangler så ofte. Vitnesbyrdet handler oftest om hva vi gjør og burde gjøre. Og når de ber, er det ofte til Gud og Far. Det inderlige ”Jesus-sukket” – der det personlige forholdet til Jesus skinner gjennom er lite framtredende.

Det synges mye. Mange har en sangglede som smitter. Men sangene handler ofte om den 1. og 3. trosartikkel og er veldig jeg-sentrert. Ofte følges sangen av en voldsom musikk som ikke er med på å bygge opp om Jesus-vitnesbyrdet.

Andre vet veldig godt hva som er helt riktig ut fra Guds ord. Her er ikke noe tvil om lærespørsmål, om riktig og galt ang. dans, drama, sang og musikk og møteform. De vil helst ha lange taler og er bevisst på den rette lære. Men når en hører vitnesbyrd og samtaler fra disse, er det helst menigheten i Efesus som kommer i tankene. Har de forlatt den første kjærlighet?

Jeg frykter for at det er veldig mye oppdragelseskristendom i dag. Døperen Johannes vitnet etter et møte med Jesus: ”Jeg har sett det og jeg har vitnet at Han er Guds sønn.” Har vi som går på bedehuset sett det synet? Har vi møtt Jesus eller har vi gått fra barnetro til fariseisme?

Vekkelseskristendom

Liknelsen i Lukas 15 sier ikke noe om den som blir bevart i troen fra barn til voksen, men det er det naturlig i Guds menighet. Men all sann kristendom er vekkelseskristendom. Derfor må de som lever i si barnetro inn i vekkelsen, slik at troen blir personlig og erfaringen av syndefordervet blir personlig.

For noen skjer denne overgangen i et nu. Plutselig ser de at de er syndere som trenger Jesu nåde for å bli frelst, og at denne frelse får de uforskyldt. Andre går ”fra lys til lys”. Noen kommer inn i voldsomme anfektelser og troskriser. Andre får bevare noe av den tillitsfulle trosfrimodighet gjennom oppvekkelsen. Men alle gjør en erfaring, de ser at de er fortapt uten Jesus.

Det fortelles at Johannes Brandtzæg (generalsekretær i NLM) en gang fikk et spørsmål fra ei kvinne som ville reis ut som misjonær til Kina. Denne kvinna hørte ikke med til vekkelsesfolket. Brandtzæg skrev til henne og sa at han håpet hun ikke var ”moderne”, og spurt om hun kjente til den paulinske erfaringen ”jeg døde”(Rom 7,9-10). ”For noen moderne ånd vil vi ikke ha inn på vår mark så lenge vi kan gjøre noe for å unngå det.”

Josef Tungland kommenterer dette i Fast Grunn 1/97: ”Me kan gjerne leggja oss på sinne at den gongen bestod modernismen i vantande åndeleg erfaring av dødsprosessen, jamvel for den gudfryktige og fredsæle misjonsleiaren, Johs. Brandtzæg. Utan at sjølvaktiviteten og sjølvlivet døyr, vert det ikkje skapt noko nytt liv, bare etterlikningar.”

Jesus sa at det er de syke som trenger til lege, ikke de friske. Menigheten i Laodikea sa om seg selv at de var rike, hadde overflod og manglet ingenting. Guds dom var at de var lunkne og frafalne. Menigheten i Smyrna fikk derimot denne attesten: Jeg vet om din fattigdom, men du er rik!

Denne vekkelse må ungdommene og vi alle leve i: Jeg er fortapt i meg selv og forsonet og fri i Jesus. Her er ikke snakk om et bestemt mål av syndighet, men vi må se så mye av vår synd, at vi ikke kan klarer oss uten Jesus.

For den som lever på denne plassen blir det ikke snakk om at det blir talt for mye om synd og nåde, men heller en undring over at det er nåde for en synder som meg. Da blir det også en nød at det er så vanskelig å hvile i at det er nok det som Jesus gjorde. Ja, da blir det forkynnelse av synd og nåde en stadig hungrer etter å få høre.

Forherdelse

En gammel misjons-venn fortalte meg en gang om en opplevelse som hadde gjort sterkt inntrykk på han.

I sine unge år hadde denne misjonsvennen vært på et gamlehjem sammen med kona si. Kona hadde en kjenning som hun skulle besøke. Mens kona var inne på rommet til kjenningen sin, gikk mannen og pratet med andre eldre på gangen.

Han kom i samtale med en gammel mann. Denne mannen fortalte fra livet sitt, om opplevelser han husket fra tiden som lå bak. Etter ei tid spør så misjonsvennen denne gamle mannen, om han ikke har tenkt på evigheten. Om han ikke har tenkt på å bli en kristen før han dør.

Da gav den gamle et svar som gikk kaldt ned over ryggen på misjonsvennen, og som han ikke hadde glemt siden. ”Nei, det er for sent for meg nå. Jeg har stått imot så mange kall. Nå har Jesus sluttet å kalle.” Den gamle var helt rolig og kald.

Så fortalte han at han som ungdom hadde vært på sjøen med en liten seilbåt. Båten hans kullseilte langt fra land, og mannen ble sittende over kjølen på båten å rope til Jesus om redning. Da gav han Jesus et løfte: ”Vil du berge meg i denne håpløse situasjonen, skal jeg bli en kristen.”

Etter mye dramatikk ble han faktisk reddet, men da glemte han løftet han hadde gitt. Senere hadde Gud mange ganger minnet han på dette løftet, men han hadde alltid stått imot kallet til å bli frelst.

Så ble samtalen mellom disse avsluttet med at mannen fortalte at nå hadde Jesus sluttet å kalle på han. Misjonsvennen prøvde igjen å innby han til Jesus, men mannen gikk bort fra han og sa: ”Det er for sent for meg nå!”

Guds ord sier: ”Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter.” (Heb 3,7-8a) ”Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!” (Jes 55,6)

Det er vel med mi sjel

Morfar var glad i sauer. Her er han avbildet fra tiden familien bodde i Selemork.

Morfar, Tomas Fjelde, ble frelst i en vekkelse på Jørpeland i 1932 sammen med mormor Inga. Livet til han og mormor fikk en helt ny kurs fra den dagen. Dansen ble byttet ut med sangen om Jesus.

Det var spesielt en sang morfar ofte nynnet på. Det var sangen ”Jeg fredløs, trett i mange år”, og spesielt koret: ”Det er kraft i Jesu blod og rense hvit som sne.”

Jeg fredløs, trett i mange år Urolig vandret om.
Min sjel var sorgfull, syk og sår Til dette budskap kom:

Kor:
:/: Det er kraft i Jesu blod, :/:
Det er kraft i Jesu blod Å rense hvit som sne.

Fra Jesu sår de fem, På Golgata det rant
En flod som ennå veller fram, Der skarer frelse fant.

Den veller frem så full og fri Mot synd og skyld og mèn,
Og hver en sjel seg kan deri Få bade og bli ren.

Da dette budskap jeg forstod, I floden sang jeg ned,
Og frelse fant i Jesu blod, Som evig varer ved.

Tore Tungland besøkte morfar, onkelen til Tore, på dødsleiet. Fra dette møtet skrev han følgende i ”Utsyn”:

Når alt i meg er fornøgd med Gud

Eg trur eg må få lov å fortelja at for nokre år sidan tok eg farvel med ein nær slektning. Han hadde lege lenge sjuk og var sterkt avkrefta.

No siste gongen eg kom inn til han, låg han der med Bibelen framfor seg, og me såg at det lakka og lei med tida hans. Me hadde ikkje tala lenge saman før han spør: ”Kva vil det seia, Tore, når det står skrive at alt som i meg er, lova hans heilage namn?” Eg skjøna at han sjølv hadde eit svar, og spurde:

”Ja, kva trur no du?” Og aldri gløymer eg då han retta dei magre hendene sine opp, og så sa han: ”Det er når alt i meg er fornøyd med Gud.”

Eg trur mannen hadde rett. Når eg har møtt min Herre og Frelsar som døyde på korset, som drog meg opp or synda og frelste meg frå Satan, Han som tek vare på meg gjennom livet og sette meg inn i tenesta, og har lova meg ein evig heim i himmelen, - då er det noko i hjarta som seier: ”Alt i meg er fornøgd med Gud.”

Herren Jesus er stor og vidunderleg god. Hans namn vera evig lova!