Vekkelse i barnetroen

Jeg var i min ungdom aktivt med i ungdomsforeningen på Jørpeland bedehus. En periode var mange av lederne i ungdomsforeningen ekstra opptatt av å nå utenfor bedehusets vegger med Guds ord. Det ble ofte samtalet om hvordan vi skulle gjøre dette.

På denne tiden kunne det være mellom 200 og 300 ungdommer som kom på ungdomsforeningens møter. I en samtale jeg hadde med en av de eldre på bedehuset, sa han omtrent følgende: ”Dere må ikke glemme at den viktigste misjonsmarka for ungdomsforeningen er de 2-300 ungdommene dere har under deres talerstol.”

Det han ville minne om, var at en er ikke frelst om en er kommet inn i et kristelig miljø. Og videre, den som er vokst opp i en kristen heim, må komme gjennom til et bevisst liv med Jesus.

Har de sett noe?

Josef Tungland hadde flere bibeltimer der temaet var vekkelseskristendom. På NLMs arbeidermøte på Tryggheim ca.1985, sa han, fritt sitert, at vi må være glade for at ungdommen går på møte, vitner, synger og bekjenner Jesu navn. Samtidig må vi spørre: Har de kommet igjennom til et bevisst liv med Gud? Har de sett noe? Det er ikke vår sak å holde oversikt over Livets bok, men vi må ikke slå oss til ro før kjenner igjen rette tonen!

Under en forkynnersamling på Østlandet ti år senere hadde han oppe samme tema. Da ble det stor debatt i forkynnerflokken. Noen hevdet at barnetroen er ei fullverdig tro og at det derfor ikke trenges noe overgang fra barnetroen til noe ”annen” tro. Også på Tryggheim ble det debatt. ”Vi må være forsiktige med å sette alle i samme bås, vi har forskjellige frelsesopplevelser”, ble det blant annet hevdet.

En motsatt ytterlighet hørte jeg på et bedehus en gang. Det var en prest som snakket om frelse og frelsesvisshet. Han sa til den som ikke visste om han var frelst eller ei: ”Finn fram dåpsattesten. Der har du det skriftlig at du er frelst.”

Barnedåpen

Bibelen lærer gjenfødelse i dåpen. ”Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus.” (Gal 3,26-27)

Mange av barna i Norge lever sine første år i barnetroen, men hvor lenge denne tro er levende, avhenger ikke minst av tilgangen på åndelig føde gjennom Guds Ord.

Barnetroen

Barnet som lever i sin barnetro har ei tillitsfull og enkel tro. De tror det som foreldre og barnelagsledere tror. De setter ikke spørsmålstegn ved om Peter gikk på vannet, eller om Gud delte Rødehavet for å berge israelittene. De er ofte svært tillitsfulle i sitt bønneliv.

Det er viktig slå fast at barnetroen ikke noe mindreverdig tro. Den som lever i si barnetro lever i ei sann og levende tro. Det er fint å lese om hvordan Jesus tok imot dem: ”Så bar de små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene truet dem. Da sa Jesus: La de små barn være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til. (Mat 19,13-14)

Ja, Jesus stilte barna fram som eksepler for disiplene i troslivet: ”I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike? Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike. (Mat 18,1-4) Vi forstår at her er det ikke tale om noen mindreverdig tro, men ei levende og frelsende tro som forbilde for de eldre.

Overgangen ei brytningstid

Men så vokser barnet til og blir tenåring og ungdom. Barnet blir mer selvstendig og uavhengig av foreldre og foresatte. Dette gjelder også på troens område. De kan ikke leve på andres tro. Foreldre og venners tro frelser ikke. Det må bli ens egen personlige tro.

I Lukas 15 fortelles om to sønner som vokste opp i kristen heim. Begge to falt fra Jesus. Den ene gikk ut i verden, mens den andre kom ”ikke igjennom”, men ble fariseer. Hva skal vi tenke om overgangen fra barnetro voksentro?

Jeg kjenner noen som er vokset opp i en vekkelsesheim. Foreldrene ble gjerne frelst i en bedehusvekkelse. Det hadde vært mange vekkelser på bedehuset gjennom oppveksten. Mange på bedehuset hadde sterke vitnesbyrd om den store forskjellen det ble da de ble frelst. Mange talte om løseord og hadde både dato og klokkeslett for når de ble omvendt.

Men disse hadde altså vært kristne hele veien. De falt ikke fra. Senere har de hatt anfektelser om de var frelst. De har jo ingen dag, heller ikke noe spesielt ord. Enkelte var inne på tanken om de burde ut i verden for å bli skikkelig omvendt og frelst?

Et viktig spørsmål blir derfor: Går det an å bli bevart som Guds barn fra fødsel til død etter et langt liv?

Oppdragelseskristendom

Som jeg nevnte falt begge sønnene i Lukas 15 fra Jesus. Den heimeværende sønnen gikk aldri

bevisst bort. Han er med i tjenesten for faren, han bor heime, dvs i menigheten, men det er noe vesentlig som mangler. Det var ingen glede over broren som var blitt frelst. Det var ingen erfaring av Jesu gaver, syndenes forlatelse, rettferdighet, fred med Gud osv. (aldri så mye som et kje!)

Ser vi noe av det samme i dag? Mange har en frimodig bekjennelse. Samtidig ser vi en livsførsel som gjør at noe skurrer. Livet er verdslig og ofte direkte i strid med Guds bud.

Andre har stor frimodighet til å vitne og be offentlig. Det kan være en glød og iver som gjør mange beskjemmet. Samtidig melder uroen seg, Jesus-vitnesbyrdet mangler så ofte. Vitnesbyrdet handler oftest om hva vi gjør og burde gjøre. Og når de ber, er det ofte til Gud og Far. Det inderlige ”Jesus-sukket” – der det personlige forholdet til Jesus skinner gjennom er lite framtredende.

Det synges mye. Mange har en sangglede som smitter. Men sangene handler ofte om den 1. og 3. trosartikkel og er veldig jeg-sentrert. Ofte følges sangen av en voldsom musikk som ikke er med på å bygge opp om Jesus-vitnesbyrdet.

Andre vet veldig godt hva som er helt riktig ut fra Guds ord. Her er ikke noe tvil om lærespørsmål, om riktig og galt ang. dans, drama, sang og musikk og møteform. De vil helst ha lange taler og er bevisst på den rette lære. Men når en hører vitnesbyrd og samtaler fra disse, er det helst menigheten i Efesus som kommer i tankene. Har de forlatt den første kjærlighet?

Jeg frykter for at det er veldig mye oppdragelseskristendom i dag. Døperen Johannes vitnet etter et møte med Jesus: ”Jeg har sett det og jeg har vitnet at Han er Guds sønn.” Har vi som går på bedehuset sett det synet? Har vi møtt Jesus eller har vi gått fra barnetro til fariseisme?

Vekkelseskristendom

Liknelsen i Lukas 15 sier ikke noe om den som blir bevart i troen fra barn til voksen, men det er det naturlig i Guds menighet. Men all sann kristendom er vekkelseskristendom. Derfor må de som lever i si barnetro inn i vekkelsen, slik at troen blir personlig og erfaringen av syndefordervet blir personlig.

For noen skjer denne overgangen i et nu. Plutselig ser de at de er syndere som trenger Jesu nåde for å bli frelst, og at denne frelse får de uforskyldt. Andre går ”fra lys til lys”. Noen kommer inn i voldsomme anfektelser og troskriser. Andre får bevare noe av den tillitsfulle trosfrimodighet gjennom oppvekkelsen. Men alle gjør en erfaring, de ser at de er fortapt uten Jesus.

Det fortelles at Johannes Brandtzæg (generalsekretær i NLM) en gang fikk et spørsmål fra ei kvinne som ville reis ut som misjonær til Kina. Denne kvinna hørte ikke med til vekkelsesfolket. Brandtzæg skrev til henne og sa at han håpet hun ikke var ”moderne”, og spurt om hun kjente til den paulinske erfaringen ”jeg døde”(Rom 7,9-10). ”For noen moderne ånd vil vi ikke ha inn på vår mark så lenge vi kan gjøre noe for å unngå det.”

Josef Tungland kommenterer dette i Fast Grunn 1/97: ”Me kan gjerne leggja oss på sinne at den gongen bestod modernismen i vantande åndeleg erfaring av dødsprosessen, jamvel for den gudfryktige og fredsæle misjonsleiaren, Johs. Brandtzæg. Utan at sjølvaktiviteten og sjølvlivet døyr, vert det ikkje skapt noko nytt liv, bare etterlikningar.”

Jesus sa at det er de syke som trenger til lege, ikke de friske. Menigheten i Laodikea sa om seg selv at de var rike, hadde overflod og manglet ingenting. Guds dom var at de var lunkne og frafalne. Menigheten i Smyrna fikk derimot denne attesten: Jeg vet om din fattigdom, men du er rik!

Denne vekkelse må ungdommene og vi alle leve i: Jeg er fortapt i meg selv og forsonet og fri i Jesus. Her er ikke snakk om et bestemt mål av syndighet, men vi må se så mye av vår synd, at vi ikke kan klarer oss uten Jesus.

For den som lever på denne plassen blir det ikke snakk om at det blir talt for mye om synd og nåde, men heller en undring over at det er nåde for en synder som meg. Da blir det også en nød at det er så vanskelig å hvile i at det er nok det som Jesus gjorde. Ja, da blir det forkynnelse av synd og nåde en stadig hungrer etter å få høre.