Tre prester i Strand – 1896-1914

Strand kirke (foto ukjent)

Etter at sogneprest Henrik Bauer Moses flyttet fra Stand, var det tre ulike prester i embetet de neste 18 årene. Nils Fredrik Christian Bruun Skaar var første mann ut.

Jeg har i fem tidligere artikler omtalt prestene i Strand fra 1789-1895. I denne artikkelen vil jeg gi en noe korter presentasjon av de tre mennene som var sogneprester i Strand i perioden 1896-1914.

Omkring århundreskiftet 1900 var de kirkelige forhold i Strand helst mørke. De to siste prestene hadde kommet på kant både med kristenfolket og bygdefolket generelt. I 1899 var biskop Heuch på Visitas og var helst tung på labben i etterkant: «Denne menighet (Strand) er, selv om den ligger omgitt av meget interesserede menigheter, så sløv og likegyldig som noen i stiftet. Det merkes øyeblikkelig. Visitasmøtet, som på disse kanter stadig pleier å være meget tallrikt, så det ofte er vanskelig å skaffe de fremmøtte plass, bestod i Strand av 3 medhjelpere og kirkevergen; ikke en av Indremissionsstyrets eller Skolestyrets menn hadde innfunnet seg…

De kirkelige forhold har alltid været dårlige i Strand, men aldri som nå. Det er, som man ikke mer kan finne menigheten. Derimot antar jeg, at den uvilje, som denne menighet i årrekker har hatt til sine prester, danner grunnlaget for den ukirkelighet, hvorav et tiltagende fabrikkliv med derav følgende sosialistiske impulser formår å frembringe en likefrem religiøs indifferentisme, som ellers er ukjent på disse kanter. Men sikkert er det, at Strand ligger som en avsvidd flekk i en blomstrende have. Å reise tvers over fjorden til Rennesøy er som å komme til en annen jord.» (Språklig revidert)

Det sto nok noe lysere til med lekmannsarbeidet, men også i de kretser ventet man på vekkelse. Hvem var så neste prest ut?

Nils Bruun Skaar (foto Norderhov)

N. B. Skaar – prest i Strand 1896-1906

Den som overtok presteembetet i Strand etter Henrik Bauer Moses var nevnte Nils Fredrik Christian Bruun Skaar. Han skrev seg helst for N. B. Skaar. Nils var sønn av den kjente biskop i Hålogaland og Nidaros Johannes Skaar og Cathinka Wilhelmine Pauline Hansen. Johannes Skaar gav ut ei egen salmebok og skrev også et stort verk om salmenes historie.

Nils ble født 13. august 1858 i Nord-Aurdal i Valdres, men foreldrene flyttet til Skien i 1862. Her gikk Nils på Skien lærde- og realskole fra 1866 og Skien latinskole i 1876. I 1867 ble han alvorlig syk og lå til sengs i et halvt år. Sykdommen førte til at han mistet hørselen på det ene øret og at han de neste 20 årene periodevis hadde store hodesmerter. Han ønsket å utdanne seg til en militær karriere, men sykdommen satte en stopper for det.

Han begynte derfor i stedet på presteutdannelse og ble ferdig utdannet teolog i 1882 og tok praktikum i 1885. Etter at han var ferdig med teologien i 1882 var han de neste tre årene lærer ved U. Phils pikeskole i Oslo og assistent ved Sjømannsmisjonens hovedkontor. I 1885-1889 var han personalkappelan hos presten Krogh i Fana, før han en sjuårs periode var kateket i Langesund.

Torvald Skaar, N. B. Skaar sin sønn født i Strand

(foto Norges leger)

Nils ble gift i Gamle Aker kirke 2. februar 1889 med Marie Elisabeth Olsen som var to år yngre enn brudgommen. De fikk fire barn, de to første i perioden de bodde i Fana, nummer tre i Langesund, mens minstemann ble født etter at prestefolket kom til Strand. Navnet på barna er Eilef (f.1889), Ingrid (f.1889), Johannes (f.1891) og Torvald (f.1898). «Strandbuen» Torvald ble gift med Anna Elisabeth Collett Børs og var lege bl.a. på Rikshospitalet og Ullevål sykehus.

Nils Skaar og familien kom til Strand i 1896 og han var prest her til 1906. Han fikk i gang gudstjenester på Fiskå og Jørpeland. På Jørpeland ønsket han at det nye bedehuset på Langeland som sto ferdig i 1905 skulle bli kapell, men det fikk han ikke gjennomslag for. I et tilbakeblikk på den åndelige situasjonen fram til årsskiftet 1904-05, skrev han at  «Strand havde i længere tid hørt til Lars Oftedals faste borge. Deraf forstaaes, at forholdet til kirken og det geistelige embetet ikke i det hele og store var særlig intimt.»

Ved neste årsskifte var det imidlertid kommet nye toner. Da hadde det vært en dyptgripende vekkelse på Jørpeland ved Andreas Kvinlog og også vekkelse i Nordre Strand. Skaar noterte følgende: «Saavel i Nord- som i Sørbygden har det været betydelige og glædelige vækkelser, der særlig i dette aar (1905) har øget nadverdsgjæsternes tal i ikke uvæsentlig grad. Men paa begge steder følger tilbøielighed til splittelse inad, og Gud give visdom og naade til at holde flokken sammen.»

N. B. Skaar (foto Nationen 04.11.1925)

N. B. Skaar var formann i både skolestyret og fattigstyret i Strand. Da han flyttet fra kommunen i 1906 fikk han denne attesten, gjengitt i Vestlandsposten: «At løfte folkeoplysningen til det høiest mulige er for ham en hjertesak, derfor gik ogsaa folkeskolen her i Strand hurtig fremover under hans ledelse, saa den nu staar blant de beste i amtet… Som prædikant er han den klare, hjertevarme forkynder av korsets evangelium.»

N. B. Skaar dødsannonse (Aftenposten 09.11.1925)

Etter ti år i Strand fortsatte Nils Bruun Skaar som residerende kapellan i Norderhov menighet ved Hønefoss fram til 1913. Da ble han forfremmet til sokneprest, og i 1914 til prost i samme menighet. Her var han fram til sin død. I denne perioden sørget han for at Lunner kirke ble restaurert og foretok selv innvielsen 20. juli 1924. Han satte også i gang med bygging av kapell i Ask, men kapellet ble ikke ferdig før i 1927, to år etter at Skaar var død. Prost N. B. Skaar døde 3. november 1925 og ble 67 år gammel. Kona Marie døde 26. oktober 1930 og ble 70 år gammel.

John Kristian Simonsen (foto Harstad Tidende)

John Kristian Simonsen 1906-1909

Den som kirkedepartementet ansatte som N. B. Skaar sin etterfølger var en 58 år gammel mann fra Rana. Han het John Kristian Simonsen og var født 15. mai 1848. Foreldrene hans var husmenn på Storlia i Langvassgrenda nord for Mo i Rana og het Simon Johnsen og Elisabeth Gabrielsdatter.  Faren var i tillegg fisker. John Kristian vokste opp i fattigdom og fikk kun 24 ukers folkeskole. Men det var pågangsmot i unggutten. 13 år gammel ble han med faren på vintersildefiske og dette ble gjentatt de to neste årene.

I 1864 og i tre år framover var John Kristian lærer i folkeskolen i Dunderlandsdalen før han i 1867 tok et lærerkurs i Mosjøen. Etter lærerskolen flyttet han til Trondenes ved Harstad og var huslærer hos distriktslegen der fram til 1875. Da satte han kursen mot hovedstaden, hvor han tok et toårig forberedende studie ved Universitetet og fortsatte deretter to år med ordinære studier. I 1879 var han blitt 31 år gammel og fikk jobb som styrer ved Melsomvik borgerskole utenfor Tønsberg. Etter fem år i denne stillingen begynte han på teologistudiet ved Universitetet og var ferdig utdannet i 1888 og med praktikum i 1890.

John Kristian Simonsen (foto Soga um Strand)

Selv om han nå var ferdig utdannet prest, fortsatte han likevel som lærer. Først fire år ved ungdomsskolen i Bø (1890-94) og deretter ett år i Mandal. I Mandal traff han Marie Andrea Salvesen som var 11 år yngre enn John Kristian. De ble gift 1. januar 1895 og da var brudgommen blitt 47 år og bruden 38 år. Etter et halvt år som mann og kone brøt Marie og John Kristian opp fra Mandal og flyttet til Hitra hvor John Kristian endelig hadde fått en stilling som residerende kapellan. Han ble på Hitra i 10 år fram til 1906. Her var han blant annet formann i skolestyret, vergerådet og kirketilsynet.

Da sognepreststillingen i Strand ble ledig etter N. B. Skaar i 1906, var det John Kristian Simonsen som ble ansatt som Skaar sin etterfølger. Han var da blitt 58 år gammel og fikk bare ett par år i stillingen før han ble syk av kreft. I 1908 var han innlagt på Stavanger sykehus, men frisknet såpass til igjen at han kom tilbake til Strand. Men det tok ikke lang tid før kreftsykdommen igjen tok tak og han fikk et langt sykeleie før «døden befridde ham fra lidelsene». Han døde 21. august 1909 61 år gammel og ble begravet på Strand kirkegård 26. august. I et minneord om John Kristian het det at han hadde «en utrættelig energi og noget af det, vi her sørpaa vil kalde for den nordlandske seighed..». Et annet minneord sa det slik: «Hr. Simonsen var en dyktig og nidkjær prest, men sykdom hindret ham i å virke slik som han gjerne ville.»

John Kristian Simonsen minneord

(Lister og Mandals Amtstidende og Adresseavis

26.08.1909)

Dødsannonse John Kristian Simonsen

(Lister og Mandal Amtstidende og

Adresseavis 26.08.1909)

På selveste julaften i 1896 fikk presteparet på Hitra sitt eneste barn. Det ble en gutt som fikk navnet Arvid. Han og mor Marie flyttet til Stavanger i oktober 1909 og her ble de boende. Arvid Simonsen ble gift i 1927 med Dagmar Kristine Ramsland fra Stavanger og de fikk minst to barn, Marie og Kristian. Marie Simonsen døde 17. april 1936 og ble 77 år gammel.

Arne Scheie (foto Soga um Strand)

Arne Scheie 1909-1914

John Kristian Simonsen rakk ikke å sette særlige spor etter seg i Strand. Han var bare tre år i stillingen og disse årene var preget av sykdom. Den neste presten i Strand tålte dårlig det fuktige klimaet i Rogaland og søkte seg bort etter fem år i stillingen.

Den nye presten het Arne Scheie og var fra Kristiansand. Han ble født 30. mai 1868 av foreldre megler Otto Gustav Scheie og Katarina Elisabeth Christensen. Arne tok Katedralskolen i Kristiansand og fortsatte på teologistudiet ved Universitetet i Oslo. Her tok han teologisk embetseksamen i 1891. Før han startet opp som prest, var han lærer i åtte år. I perioden 1891-1899 var han først lærer i Grimstad, deretter i Sandefjord før han fortsatte som assistent ved den kongelige arbeiderkommisjon.

Arne Scheie ble gift med Johanne Marie Johannesen 7. september 1896 og de fikk til sammen ti barn, hvorav ett døde som liten. Barna var Audhild (f.1897), Eva (f.1898), Elisabeth (f.1899), Ida (f.1901), Arne (f.1903), Johanne (f.1904), Kaare (f.1905), Birgit (f.1907), Peder Andreas (f.1909), Wanda (f.1910). Johanne Marie var fra Kristiansand og var fem år yngre enn mannen Arne.

Arne Scheie 

(foto Østlendingen 06.09.1938)

I 1899 ble Arne Schei utnevnt stil sogneprest i Gimsøy i Lofoten. Etter fem år i Gimsøy fortsatte han fem nye år i Bindal helt sør på Helgeland før han og familien kom til Strand i 1909. Også her var han kun i fem år før han søkte nytt kall. Som nevnt innledningsvis var klimaet en viktig årsak til at han dro fra Strand. Han skrev selv: «Det nokså rå klima har ikke vært heldig for helbreden, idet gigten som både min hustru og jeg har pådraget os i de første vanskelige tider på Gimsø med dårligt hus, her i Strand heller har tiltaget, væsentlig af denne grund har jeg ment det rigtigst at måtte flytte herfra, hvor her ellers er lett og godt at være.»

Scheie kom til Strand samtidig med at Sven Foldøen begynte sitt «tokt» gjennom Strand. Hele denne perioden var derfor preget av vekkelser og et vekkelsesfolk som ikke sto Statskirken nær. Hvordan Scheie forholdt seg til vekkelsene har jeg ikke funnet opplysninger om.

I 1914 ble Scheie ny sogneprest i Snåsa i Nord-Trøndelag. Her var han til 1921 da flyttelasset gikk til Brandval i nærheten av Kongsvinger. Hans siste prestekall var som prost i Skedsmo i Akershus i perioden 1928-1938. De fleste steder han var prest, også i Strand, var han formann i skolestyret i gjeldende kommune. Han flagget offentlig at han støttet partiet Venstre og oppfordret i leserinnlegg i ulike aviser andre til å stemme som ham.

Arne Scheie dødsannonse

(Akershus Arbeiderblad 06.09.1938)

Prost Arne Scheie døde på post 4. september 1938 i prestegarden på Skedsmo. Han ble 70 år gammel. Kona Johanne døde 1. august 1950, 77 år gammel.

Kilder

Anders Gjerdi: En biografisk skissebok (1977)

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

August Steinhamar: Norderhov (1914)

Elin Grubba Rabben: Etterkommere av Markus Fredrik Bang (2000)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jens Petter Nielsen: I Kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år. (1987)

Johan Veka: På skulebenk i eldre tider (1980)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jorunn Ingrid Engen: Eidskog bygdebok (1985)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Brev fra Ryfylke (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Ole Rambech Bugge: Familien Rambech (1907)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Spydeberghistorien FB

Wikipedia.no

Godt nyttår og takk for det gamla

Vi har startet på et nytt nådeår. Kalenderen viser 2026. Vi vet ikke hva året vil bringe av «gleder og av savn», men jeg vet at Guds nåde er ny hver morgen.

Det gamle året ble et merkeår for meg personlig. Jeg vil nevne to hendelser. Den første skjedde i januar. Da kom første opplag av boka mi «Forkynn ordet» fra trykkeriet. Jeg har lenge skrevet om ulike predikanter og misjonærer på bloggen min. Det var ikke planen at dette skulle bli noe bok, men så ble det slik likevel – på oppfordring. Noen av portrettartiklene av forkynnere og misjonsledere ble samlet, og etter en lang prosess høsten 2024 var den altså klar i januar.

Dette var første boka fra min hånd. Det vil si, jeg fikk i 2020 utgitt et hefte om predikanten Ole Kallem, men det kan knapt kalles bok. «Forkynn ordet» ble trykket i et opplag på 300. Dette ble utsolgt og forlaget EB-media ved Birger Helland bestemte at et nytt opplag på 300 skulle trykkes tidlig på forsommeren. Dette opplaget er der enda mange bøker igjen av. Tiden vil vise om det kommer flere bøker. Foreløpig er det ingen planer. Takk til alle som har kjøpt boka.

Den neste hendelsen i året som ligger bak var at jeg ble pensjonist fra 1. juli med ferie fra 2. juni. Jeg var da blitt 65 år og en pensjonsveileder hadde forklart meg at jeg ville få en akseptabel pensjon ved å slutte på dette tidspunktet. Etter en flott markering på Moi bedehus søndag 1. juni, skrev jeg en takke-artikkel til misjonsfolket på bloggen min. Her forklarte jeg også hvorfor jeg gikk av ved 65 år og ikke ved 67. Årsaken var ikke at jeg ville forlate NLM, men jeg sluttet fordi jeg opplevde det vanskelig å være ansatt etter vedtaket om kvinner i hovedstyret som ble gjort på GF i 2022. Dette vedtaket skulle settes ut i live under GF 2025.

Avisen Dagen leste denne artikkelen. De tok kontakt og sa at de ville skrive om dette, men ønsket helst å gjøre et intervju med meg. Jeg svarte ja i håp om å få styre litt hva som kom på trykk. Intervjuet var greit, men jeg var lite glad for overskriften. Den sa med store bokstaver at jeg sluttet i protest. Jeg er altfor glad i misjonsfolket til å protestere. Jeg valgt å ta konsekvensen av misjonsfolkets vedtak og slutte som ansatt forkynner, men jeg er fortsatt NLMer og er med i arbeidet lokalt og tar også noen møter på frivillig basis. I tillegg til NLM vil jeg også ta noen møter for Misjon Sarepta. Jeg vil igjen få si hjertelig takk til alle misjonsvenner jeg har fått tjene sammen med i de 39 år jeg har vært ansatt i NLM.

Nytt år under nåden

Så ligger året 2025 bak og vi er så vidt i gang med 2026. Det er mange mørke skyer både på den politiske og den åndelige himmel. Da er det ubegripelig stor å vite at «jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer». Om jeg får være frisk også dette året eller om sykdom vil gjeste meg, er jeg «sikker i Jesu armer». Om krigen i verden også vil nå vårt land, eller om vi fortsatt får være velsignet med fred og frihet - «hele veien går Han med meg». Om jeg får eie troens visshet eller møte anfektelse og åndelig mørke, lever jeg i løftet om at «hvordan det føles og hvordan det går, barn skal jeg enda få være».

Jeg får hvile i Jesu frelsesverk. Bibelverset som har fulgt meg siste del av høsten gjelder også i dette nye året: «For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget» (Heb 10:14). I Jesus er jeg for alltid fullkommen for Den hellige Gud. I Jesus blir jeg helliget og får vokse i liv og tjeneste. Her går «det smått, ja, stundom rent på tvers». Min gamle natur, verden og djevelen gjør hva de kan for å forføre meg. Men jeg skal få vise dem til Golgata og glede meg over at det er Jesus ved Den Hellige Ånd som gir den åndelig vekst og også den rette syndserkjennelse. «Bli i Jesus vil du bære frukt, grene kan ei leve skilt fra stammen.»

Godt og velsignet nytt år!

Kirkholm, Sjaastad, Aavik og Ibsen

(foto Ove Sandvik)

Bøker hører med til ferielivet. Den viktigste boken for meg gjennom hele året er Bibelen. I årets juletid har jeg i tillegg lest tre andre bøker.

Ibsen «.. den mærkelige Mand».

Sverre Mørkhagen skrev i 2019 en omfattende biografi på nesten 800 sider om forfatteren Henrik Ibsen. Boka heter «Ibsen «.. den mærkelige Mand»». Det er et imponerende verk om den store lille mannen Henrik Ibsen, som kun var 161 cm på strømpelesten. Det er interessant å bli bedre kjent med en av Norges mest kjente forfattere. Men jeg må innrømme at boka var tung å komme gjennom med alle sine detaljer. Nå ved årsskiftet er jeg kommet halvveis.

Til slutt fikk Ibsen en pause til fordel forr en annen av de fire store, Jonas Lie. Lie har skrevet boka Tremasteren "Fremtiden" eller Liv nordpå. Boka starter med et forlis og vrakrøvere som finner ei lita jente som eneste overlevende ombord. Skuta var på vei fra København til Kjøllefjord med last. En spennede roman fra kystsamfunn i Nord Norge. 

Elisa Safats sønn

Den neste boka heter «Elisa Safats sønn» og ble skrevet av Asbjørn Aavik i 1969. Boken er forkynnelse med utgangspunkt i profeten Elisa (Elisja) fra Det gamle testamentet. Dette er ei bok jeg har lest noen ganger før, men det er lenge siden nå. Som alltid skriver Aavik godt, men jeg ble denne gang overrasket over vektleggingen han gjør angående Åndens gaver. I siste del av boken nevner han ting han savner i bedehusforkynnelsen. Da den karismatiske bevegelsen nådde Norge kort tid etter at boka ble skrevet, så Aavik på denne bevegelsen som et bønnesvar for det han savnet og som han skriver om i denne boka. Det gikk ikke med den karismatiske bevegelsen som Aavik håpet. Jeg skjønner nå mer av hvorfor Aavik satte sitt håp til den karismatiske vekkelse.

På vei til talerstolen

Den siste jule- og nyttårsboka er helt fersk av året (2025). Den heter «På vei til talerstolen» og er skrevet av Knut Kåre Kirkholm og Egil Sjaastad. Begge er eller har vært knyttet til Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Trønderen Sjaastad er pensjonist av den særlig aktive typen. Han er stadig ute med forkynnelse og veiledning både i skriftlig og muntlig form. Jørpelendingen Kirkholm er førstelektor ved Fjellhaug.

Boka gir veiledning til den som formidler Guds ord til store og små gjennom forkynnelse. Her er tre hovedkapitler. Først noen artikler om prinsippspørsmål: Hva er kristen forkynnelse, Bibelen i forkynnelsen, å skjelne rett mellom lov og evangelium m.m. Neste hovedavsnitt heter prekenen og tilhøreren. Her omtales blant annet forberedelse til talen, sjelesorg i forkynnelsen og trender som påvirker forkynnelsen. Det siste kapitlet handler om forkynnerens utrustning og utvikling. Boka anbefales varmt til alle som forkynner Guds ord for store eller for små. For meg som «aldri har fått det til» med forberedelse og formidling, er det ekstra nyttig med påfyll og påminning.

En liten observasjon. På bokas bakside nevnes noen sammenhenger der Guds ord forkynnes i forsamlingene. Her nevnes gudstjenester søndag formiddag, bedehusmøte med misjonærbesøk, pensjonisttreff og ulike barne- og ungdomssamlinger. Det som ikke nevnes er møteuker og ordinære bedehusmøter. I ett av kapitlene drøftes denne endringen i deler av bedehusbevegelsen. Flere uheldige sidere ved dette nevnes. Ikke minst at bedehusfolket nå samles langt sjeldnere til offentlig forkynnelse.

En annen tendens i tiden er at den omreisende forkynner erstattes av pastorer. En god venn fra Finnmark, Thoralf Jenssen, døde for 14 år siden. I tiden jeg var kretssekretær i Troms- og Finnmark krets NLM arbeidet vi med å få en områdearbeider til Finnmark. Thoralf hadde bakgrunn fra den læstadianske bevegelse med sine stedlige forkynnere. Etter en splittelse i menigheten i Kjøllefjord havnet Thoralf i NLM. Hans erfaring tilsa at han ikke ville han noen områdearbeider. Flere ganger nevnte han hvor fint han hadde opplevd variasjonen av forkynnernådegaver i NLM. Hvis vi får en områdearbeider var han redd for at vi ville miste noe av bredden og mangfoldet i forkynnelsen, hevdet han. Kanskje noe til ettertanke.

Da Moses kom til Strand

Isabella og Henrik Moses med barna.

(foto ancestors.familysearch.org)

I 1881 flyttet sogneprest Frederik M. Lied fra Strand. Den nye presten som overtok het Henrik Bauer Moses. Han fikk tidlig rykte på seg som en streng prest.

Moses-slekta var jødisk og kom opprinnelig fra England. I 1745 flyttet John Moses fra Newcastle til Kristiansund og var en pådriver i den da voksende klippfiskindustrien. I 1768 kom John sin nevø fra Cumberland for å arbeide i onkelens bedrift. Nevøen het Isac Moses og han fikk en sønn som ble kalt opp etter onkelen. Denne sønnen, John Moses d.y. (1781-1849) startet en egen bedrift rundt århundreskiftet og etter kun få år var han en av de ledende forretningsmenn i Kristiansund. Han drev innen skipsfart og under Napoleons krigen i 1809-1812 bygget han seg opp og var ved krigens slutt eier av en tredjedel av Kristiansunds handelsflåte. Han representerte Nordmøre under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.

Etter krigen kom dårligere tider og John Moses d.y. gikk konkurs i 1818. Få år senere brøt han opp fra Kristiansund og flyttet tilbake til England etter en opprivende skilsmisse. John d.y. fikk også en sønn som het John. Han ble født i 1813 og sammen med resten av søskenflokken ble han værende i Norge sammen med moren. John (f.1813) ble gift med Fredrikke Caroline Bauer og var sogneprest og prost i sitt yrkesaktive liv.

Henrik B. Moses sin bestefar Eidsvollmann John Moses (1781-1849)

(foto wikipedia)

Prest i Kviteseid og Strand

16. mai 1848 fikk Fredrikke og John Moses en sønn som de gav navnet Henrik Bauer Moses. De var da prestefolk i Kristiansund, men flyttet allerede i 1859 til Klepp i Rogaland. Henrik ble derfor konfirmert på Jæren og tok deretter eksamen artium i Stavanger i 1867. Etter artium satte Henrik kursen mot Kristiania (Oslo) for å gå i farens fotspor på det teologiske studiet ved Universitet. Også foreldrene flyttet østover dette året, da far John ble prest i Kviteseid. Dette kallet hadde han til høsten 1880 da han ble pensjonist. Han døde av et slagtilfelle 4. september 1881.

Henrik avla teologisk embetseksamen i 1872 og sitt første prestekall var å avhjelpe sin prostefar i Kviteseid. Her ble han som personalkappelan fram til faren gikk av med pensjon i 1881. I Kviteseid fikk Henrik god kontakt med folket og ble godt likt. I 1879 var det en som hadde hørt en tale Henrik hadde holdt i en gudstjeneste. Vedkommende reagerte på talen og skrev i avisen hvor han anklaget presten for å bruke talerstolen til en politisk tale imot de liberale. Han hevdet at det var folk som gikk ut under prestens tale, siden presten talte mot deres politiske overbevisning. Andre forsvarte presten, mens han selv forholdt seg taus. Ellers heter det om den unge Henrik Moses at han slo lag med bedehusfolket i Kviteseid.

Henrik B. Moses (foto privat)

Da faren ble pensjonist, var det tid for Henrik å søke sitt eget prestekall. Han var da blitt 33 år gammel. Han søkte på et ledig kall i Strand, hvor Frederik Møllerop Lied var i ferd med å skifte beite. Men først skulle det feires. Henrik hadde endelig funnet seg kvinnen han ville gifte seg med. Hun het Isabella Fredrikke Desirie Eckersberg og var to å yngre enn Henrik. Isabella var datter av skipsreder Hartvik Eckersberg og kona Gustava Paus. Hun vokste opp i Drammen, men foreldrene hennes flyttet til Oslo i 1866. Bryllupet sto 8. mars i 1881.

14 år i Strand

Ett par år etter at presteparet Moses kom til Strand fikk de sitt førstefødte barn. Det var ei jente som fikk navnet Maria Gustava Fredrikke. Hun fikk ikke leve mere enn et halvt år og døde 31.juli 1884. Nummer to kom i 1885 og fikk slektsnavnet John. Denne John Moses utvandret til Amerika i 1905 og slo seg ned i Nord Dakota (ND). Han utdannet seg til jurist og ble etter hvert statsadvokat i ND. I 1938 ble han valgt til guvernør i hjemstaten for Det demokratiske partiet og i 1944 ble han valgt til senator. To måneder etter at han ble innsatt som senator døde han under en hjerteoperasjon. Han etterlot seg kone og fire barn.

Henrik B. Moses sin sønn senator John Moses

(foto wikipedia)

De tre siste barna til Isabella og Henrik Moses het Ester (f.1887), Eva (f.1889) og Gustava Fredrikke (f.1891). Alle barna ble dermed født mens Moses var prest i Strand. Mot slutten av Moses sin prestetid i Strand bodde Isabellas foreldre på prestegarden. Mor hennes døde i 1889 og faren i 1893. Begge ble begravet fra Strand kirke.

Som nevnt i artikkelen om Moses sin forgjenger Frederik M. Lied, hadde det oppstått et kjølig forhold mellom presten og det kristne lekfolket i kommunen. Dette ser ikke ut til å ha bedret seg under Moses. Presten Lars Oftedal hadde gode venner blant de ledende i kristenflokken i Strand også etter fallet og bekjennelsen i 1891. Dette falt ikke i god jord hos Moses. Gunnar Alsvik var såkalt medhjelper for presten og fikk beskjed om å bryte kontakten med Oftedal. Dette nektet Gunnar Alsvik og valgte i stedet å si opp stillingen sin som prestens medhjelper.

Dødsannonsen til Marie Gustava Fredrikke Moses

(Stavanger Amtstidende 05.08.1884)

På dette tidspunktet hadde Moses allerede kommet på kant med store deler av bygdefolket. Årsaken til dette var uenighet om forvaltningen og praksisen med offerpenger til presten. Noen utdypning av denne konflikten har jeg ikke funnet omtalt.

Jeg nevnte at Moses fikk rykte som en streng prest. Noe av dette kom for dagen da han i 1885 skulle skrive festekontrakt med husmannen Osmund Langeland på plassen Bakken under Prestegarden. Osmund fikk da klar beskjed om at det ikke var tillat med dans eller salg av alkohol på husmannsplassen. Moses ville også ha med at det ikke var tillatt med møter for sekter. Han tenkte nok da på kvekerne som på denne tid var den eneste «sekten» i Strand. Dette siste punktet fikk ikke Moses godkjent av departementet siden dissenterloven for lengst var opphevet.

Rundt 1890 begynte Moses å søke seg bort fra Strand. Kanskje var det uroen omkring offerpengene som gjorde at han ønsket å skifte beite. Han søkte prestekall blant annet i Vefsn i Nordland og i Sannidal i Telemark. Dette siste fikk han, men valgte å si nei. Kanskje var det svigerfars helse og alder som gjorde flytting komplisert? Svigerfar døde som nevnt i 1893 og i 1894 ble Moses ansatt som ny sogneprest i Eidskog i Hedmark på grensen til Sverige. Han sluttet i Strand og overtok Eidskog i 1895.

Henrik Bauer Moses (foto digitaltmuseum.no)

Siste år i Eidskog og Spydeberg

Fra de siste årene til Henrik B. Moses som prest har jeg ikke funnet mange opplysninger. Han var prest i Eidskog i 1895-1908. Her fikk han være med å innvie Mangor ungdomslokale. I tiden etter at de flyttet fra Strand fikk også Isabella mere tid til annet enn å ta seg av barn, foreldre og prestegården. Hun samlet jenter på prestgården og hadde privatundervisning i husholdningslære.

Henrik Bauer Moses minneord

(Dagen 19.01.1922)

I 1908 kom det siste skiftet av prestestilling for Henrik Moses. Da ble han utnevnt til sogneprest og prost i Spydeberg i Østfold. Her var han en periode formann i foreningen for Sjømannsmisjonen. Søndag 15. januar 1922 hadde Moses hatt gudstjeneste i Heli kirke sør for Spydeberg. På vei heim ble han rammet av et kraftig slag og døde heime på prestegården tre dager senere, den 18. januar 1922. Kona Isabella døde i 1930. Henrik ble 73 år gammel, mens kona Isabella ble 80 år.

Henrik Bauer Moses dødsannonse

(Morgenbladet 19.01.1922)

 

Kilder

Anders Gjerdi: En biografisk skissebok (1977)

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

August Steinhamar: Norderhov (1914)

Elin Grubba Rabben: Etterkommere av Markus Fredrik Bang (2000)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jens Petter Nielsen: I Kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år. (1987)

Johan Veka: På skulebenk i eldre tider (1980)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jorunn Ingrid Engen: Eidskog bygdebok (1985)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Brev fra Ryfylke (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Ole Rambech Bugge: Familien Rambech (1907)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Spydeberghistorien FB

Wikipedia.no

Here is the English translation (AI):

When Moses Came to Strand

In 1881, parish priest Frederik M. Lied moved away from Strand. The new priest who took over was Henrik Bauer Moses. He quickly gained a reputation for being a strict clergyman.

The Moses family was Jewish and originally came from England. In 1745, John Moses moved from Newcastle to Kristiansund and became a driving force in the growing clipfish industry. In 1768, John’s nephew arrived from Cumberland to work in his uncle’s business. The nephew’s name was Isac Moses, and he had a son named after his uncle. This son, John Moses Jr. (1781–1849), started his own business around the turn of the century and within just a few years became one of the leading businessmen in Kristiansund. He was involved in shipping, and during the Napoleonic Wars (1809–1812), he expanded his business and, by the end of the war, owned one-third of Kristiansund’s merchant fleet. He represented Nordmøre at the Constituent Assembly at Eidsvoll in 1814.

After the war, harder times followed, and John Moses Jr. went bankrupt in 1818. A few years later, after a difficult divorce, he left Kristiansund and returned to England. He also had a son named John, born in 1813, who remained in Norway with his siblings and their mother. John (b. 1813) married Fredrikke Caroline Bauer and worked as a parish priest and dean throughout his career.

Priest in Kviteseid and Strand

On May 16, 1848, Fredrikke and John Moses had a son named Henrik Bauer Moses. At the time, they were living in Kristiansund, but in 1859 they moved to Klepp in Rogaland. Henrik was therefore confirmed in Jæren and later passed his university entrance exam in Stavanger in 1867. Afterward, he moved to Kristiania (Oslo) to study theology at the university, following in his father’s footsteps. That same year, his parents also moved east when his father became a priest in Kviteseid. He held this position until autumn 1880, when he retired, and he died of a stroke on September 4, 1881.

Henrik completed his theological degree in 1872, and his first position was assisting his father in Kviteseid. He served there as assistant pastor until his father retired in 1881. In Kviteseid, Henrik connected well with the people and was well liked. In 1879, however, someone who had heard him preach accused him in a newspaper of using the pulpit for a political speech against liberals. It was claimed that some people left the church during his sermon because of his political views. Others defended him, while Henrik himself remained silent. Otherwise, it is said that the young Henrik Moses aligned himself with the lay Christian movement in Kviteseid.

When his father retired, Henrik, now 33 years old, applied for his own parish. He applied for a position in Strand, where Frederik Møllerop Lied was preparing to leave. But first, there was a celebration—Henrik had found the woman he wished to marry. Her name was Isabella Fredrikke Desirie Eckersberg, two years younger than him. She was the daughter of shipowner Hartvik Eckersberg and his wife Gustava Paus. Isabella grew up in Drammen, but her parents moved to Oslo in 1866. The wedding took place on March 8, 1881.

14 Years in Strand

A couple of years after the Moses family arrived in Strand, they had their first child, a daughter named Maria Gustava Fredrikke. She lived only six months and died on July 31, 1884. Their second child, born in 1885, was named John. This John Moses emigrated to America in 1905 and settled in North Dakota. He trained as a lawyer and eventually became a state’s attorney. In 1938, he was elected governor of North Dakota for the Democratic Party, and in 1944 he was elected to the U.S. Senate. Two months after taking office, he died during heart surgery, leaving behind a wife and four children.

The couple’s three youngest children were Ester (b. 1887), Eva (b. 1889), and Gustava Fredrikke (b. 1891). All were born while Moses was serving in Strand. Toward the end of his time there, Isabella’s parents lived at the parsonage. Her mother died in 1889 and her father in 1893, and both were buried from Strand Church.

As mentioned in the article about Moses’s predecessor, Frederik M. Lied, relations between the priest and the local lay Christian community had become strained. This did not improve under Moses. The priest Lars Oftedal maintained strong ties with influential members of the Christian community in Strand even after his fall and confession in 1891, which Moses did not approve of. Gunnar Alsvik, who served as an assistant to Moses, was instructed to break contact with Oftedal. He refused and instead resigned from his position.

By this time, Moses had already fallen out with much of the local population. The reason was a dispute over the management and practice of offering money to the priest, though further details of this conflict are not known.

Moses’s reputation as a strict priest was reinforced in 1885 when he drafted a tenancy contract with the cotter Osmund Langeland for a smallholding under the parsonage. Osmund was clearly told that dancing and the sale of alcohol were not permitted on the property. Moses also wanted to forbid meetings of sects, likely referring to the Quakers, who were the only such group in Strand at the time. However, this clause was not approved by the authorities, as the dissenters’ law had already been repealed.

Around 1890, Moses began seeking a position elsewhere, possibly due to the unrest surrounding the offering money issue. He applied for positions in Vefsn in Nordland and in Sannidal in Telemark. He was offered the latter but declined, perhaps due to his father-in-law’s age and health making relocation difficult. After his father-in-law’s death in 1893, Moses was appointed parish priest in Eidskog in Hedmark in 1894 and took up the position in 1895.

Final Years in Eidskog and Spydeberg

There is limited information about Henrik B. Moses’s later years. He served as priest in Eidskog from 1895 to 1908, during which time he helped inaugurate the Mangor youth hall. After moving from Strand, Isabella had more time for other activities and gathered girls at the parsonage to provide private instruction in household skills.

In 1908, Moses took on his final clerical post as parish priest and dean in Spydeberg in Østfold. He also served for a time as chairman of the Seamen’s Mission association. On Sunday, January 15, 1922, Moses had conducted a service at Heli Church south of Spydeberg. On his way home, he suffered a severe stroke and died at the parsonage three days later, on January 18, 1922. His wife Isabella died in 1930. Henrik lived to the age of 73, while Isabella reached 80.

En frelser er oss født!

Vi får igjen feire jul. Feire at Jesus Guds Sønn kom til jord for å åpne veien til himmelen for syndere.

Guds redningsaksjon startet i himmelen før jorden ble skapt. «For i ham (Jesus) har han (Gud) utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. (Ef 1:4) Så skapte Gud oss mennesker som han elsket fra evighet av: «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.» (Jer 31:3)

Men menneskene sviktet i første prøvelse. Adam og Eva syndet mot Gud ved å spise av den forbudte frukt. Da fikk vi et første glimt av denne Guds frelsesplan da Gud sa til slangen (djevelen): «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.» (1M 3:15)

Videre framover i historien forkynte Gud stadig sin redningsaksjon gjennom sine profeter. Her tre eksempler fra Jesaja boka: «Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel (Gud med oss).» (Jes 7:14) «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.» (Jes 9:6) «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5)

Så skjedde underet. Jesus Guds Sønn ble unnfanget ved Den Hellige Ånd i Maria. «Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» (Luk 1:30-33)

Også Marias forlovede Josef fikk englebud om Frelseren som skulle fødes: «Mens han nå tenkte på dette, se, da viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt 1:20-21)

Og endelig ni måneder etter unnfangelsen var dagen kommet da Frelseren ble født: «Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Det var noen hyrder der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.» (Luk 2:6-14)

Frelserens vei her på jord gikk mot et kors. Han skulle gi sitt liv til soning for dine og mine synder. Han gikk denne veien i lydighet helt til korset. Her utslettet han «skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.» (Kol 2:14) Og korsets seier ble kronet med oppstandelsens morgen.

Jeg er så glad for å kunne synge av hjertet: «Han er frelser min!» Er han din frelser?

God jul!

Noen ord om dåpen

Dåp (foto ukjent)

Hva får vi i den kristen dåp? Barnedåp eller voksendåp? Kan barnet tro? Det blir ofte stilt mange spørsmål når temaet er dåp.

I denne artikkelen får du ikke en utfyllende teologisk utleggelse om dåpen. Du får noen smakebiter fra hva noen åndelige ledere har sagt. Ledere som har skrevet mye godt om dette emnet. Jeg vil anbefale deres bøker til videre studier. Men her er altså noen sannheter i kortform:

Erik Pontoppidan

Hva gir eller gagner dåpen? Den virker syndenes forlatelse, frir fra døden og djevelen og gir den evige salighet til alle som tror dette, slik som Guds ord og løftet lyder.

Blir alle som er døpt, salige? Nei, bare de døpte som tror. For Kristus sier at den som ikke tror, skal bli fordømt. Dåpen hjelper ham da ikke.

Men kan små barn tro? Ja, Den Hellige Ånd kan virke troen i dem uten at de selv vet det eller forstår seg på det.

Hvordan kan vann gjøre så store ting som å fri menneskene fra synden, døden og djevelen og gi dem evig liv? Selve vannet gjør det ikke, men Guds ord, som er i og med vannet, og troen, som stoler trygt på dette Guds ord som er føyd til vannet. For uten Guds ord er vannet bare vann og ingen dåp. Men sammen med Guds ord er det en dåp, det er: Nådens og livets vann og det badet som gjenføder ved Den Hellige Ånd.

Gisle Johnson

Ingen ting er mer skikket til å hindre vekkelse enn den stadige tale om at alle døpte fremdeles er Guds barn.

Dåp (foto agderkultur.no)

Carl Fr. Wisløff

La oss holde fast ved velsignelsen og løftet som ble gitt i barnets dåp slik katekismen lærer det. Men la oss samtidig huske at den som ikke lever i tro på Jesus, er likeså fortapt i seg selv som om han aldri var blitt døpt.

Det var Guds vilje at det døpte barn skulle bli hos ham like til sin siste stund. I overgangsalderen må det da bli en bevisst overgang til et voksent menneskes liv i Gud. Den barnedøpte vil da oppleve en vekkelse og omvendelse… Det er nødvendig at det kommer et bevisst valg og en ny bevissthet om å ville høre Jesus til. Men vi må fastholde at han hadde liv i Gud før også, ja han levde det samme nådeliv som etter sitt gjennombrudd.

Øivind Andersen

Som Kristus gikk gjennom døden fra dommen til oppstandelsen i herligheten, slik er det å komme under og gjennom dåpsvannet en gjennomgang fra vår naturlige stand under døden og dommen og vreden til en nådestand i liv under velsignelsen og nåden.

Ved frafall blir dåpens velsignelse gjort til intet for oss, idet det nye menneske som skaptes i dåpen atter «dør». Et menneske blir på den måten fullt ut som en udøpt hedning.

Det er på Ordet som lød til oss i vår dåp vi må bygge vårt frelseshåp, ikke på vannet… Derfor skal vi i tillit til vannets vitnesbyrd omvende oss ved Ånden og tro blodet. Men vi skal ikke «omvende oss til dåpen». Det er til Gud vi omvender oss, til den nådepakt Han har opprettet med oss i sin Sønn fra evige tider.

Aksel Valen-Sendstad

Gjendåp er en ubibelsk og direkte vantro handling… Ifølge NT er dåpen innstiftet som en engangshandling, hvor Gud alene handler med mennesket. Dette paktstegn skal ikke gjentas. Hvis et menneske faller fra Gud i vantro og ugudelighet, betyr det ikke at dåpens paktstegn er gjort til intet. Det står alltid ved makt uansett synd og frafall… Når en frafallen vender om til Gud igjen, vender han om til den nåde Gud har gitt ham i dåpens bad.

Arne Helge Teigen

Gud gir den samme nåde gjennom dåpen, som han tilbyr og gir gjennom evangeliets budskap om Jesus Kristus. Dette betyr at Gud gir troen på Jesus Kristus, gir syndenes forlatelse, gir Den Hellige Ånds gave, og at han gjenføder mennesker gjennom dåpen.

Ut fra Bibelen er det klart at barn trenger Guds nåde. Grunnen til dette er at de er født med arvesynd (Job 14,4 Job 15,4 Salme 51,7 Ef 2,3). Fordi Gud gir tilgivelse for synd gjennom dåpen, skal de altså døpes.