Lars Jøssang vokste opp på Jøssang ved Jørpeland, og fikk et langt liv som misjonær i Japan. Som pensjonist hadde han adresse Rennesøy.
Det skulle gå 55 år fra Kinamisjonen ble startet til den første misjonæren fra Jørpeland var klar til utreise. Fra Kinamisjonen kom til Jørpeland i 1905 og til Lars Jøssang reiste ut til Kina i 1946, gikk det 41 år. Grunnen til at det ikke var noen fra Jørpeland som reiste ut som misjonær før etter så lang tid, er uklar. Kanskje var det størst oppmerksomhet på å nå folket i nærmiljøet? Det var i alle fall flere emissærer som ble rekruttert fra Jørpeland i denne perioden.
Midt på 1930-tallet var det endelig en ungdom fra Jøssang som ble kalt av Gud til å bli misjonær. Det var Lars Jøssang. Noen år senere svarte også bror hans, Jon, ja til kallet. Etter at Lars reiste til Japan, har det blitt mange misjonærer for Misjonssambandet fra Jørpeland og resten av Strand kommune.
Røtter fra Jørpelandsholmen og Jøssang
Lars Larsen og kona Sissel var husmenn på Kvalvågneset i søre Strand. Her ble deres eldste sønn, Lars, født i 1849. Allerede i 1852 hadde familien flyttet til Tunglandsholmen, som senere fikk navnet Jørpelandsholmen. Her var de husmenn og drev med ku, sau og dyrking av potet og havre, i tillegg til fiske på fjorden. Etter at de var kommet til Jørpelandsholmen, fikk de to barn til, Jakob i 1852 og Berthinius i 1863. Berthinius døde allerede i 1867, kun 3,5 år gammel. Året etter rammet ulykka på ny. Da omkom Jakob i et forlis, sammen med en jamgammel kammerat.
Det ble derfor eldstesønnen Lars som overtok husmannsplassen etter foreldrene. Lars ble gift med Anna Helene Aslaksdatter Jøssang i 1875, og de fikk seks barn. Anna Helene døde i 1915 og da giftet Lars seg på nytt med Gunhild Helene Kristiansdatter Torsnes. Lars var matros i tillegg til husmann. I 1887 fikk han kjøpe husmannsplassen på Jørpelandsholmen og ble selveiende gardbruker og fisker. Kona var «syerske». I 1903 kjøpte familien en gard på Jøssang, kalt «Bakken», og flyttet dit. Anna og Lars sin sønn Aslak overtok dette bruket på Jøssang i 1913.
Aslak ble født på Jørpelandsholmen i 1884, og ble med foreldrene til Jøssang i 1903. Han var noen år i Amerika, før han kom heim og overtok garden på Jøssang i 1913. Aslak var en trofast misjonsmann, og Misjonssambandet sto hans hjerte nær. I 1914 ble han gift med Anna Torkelsdatter Botnehagen, fra Botnehagen, en liten gard lenger inne i Botsfjorden. De fikk to sønner, Lars og Torkel.
Dramatikk i oppveksten
Lars var odelsgutt på Bakken, født 30. mars 1915. På dette tidspunkt var det ikke kirke eller kapell på Jørpeland, så dåpen skjedde fra Strand kirke 24. mai samme år. Faddere var Gurine Jøssang (nabo), Bergitte Jøssang, Olga Erlandsdalen (nabo), Lars Jøssang (farfar) og Ole Botne (onkel). Som nevnt fikk Lars to år senere en bror, som fikk navnet Torkel. Høsten 1918 opplevde Lars en dramatisk hendelse. Mor Anna ble psykisk syk, og ble innlagt på Dale Asyl i slutten av november. Etter 4-5 dagers opphold på sykehuset, fikk hun ifølge kirkeboken blodforgiftning og døde. Dermed var gutten på tre år morløs.
Far Aslak hadde aleneansvaret for de to små guttene, fram til han fant seg ei ny kone i 1922. Da ble han gift 25. november, med Gunla Larsine Nilsdatter Fjetland fra Fjetland på Hebneshalvøya. Med Gunla fikk Aslak fire barn: Anna i 1923, Nils i 1925, Jon i 1927 og ei jente som døde like etter fødselen. Det ble sønnen Nils som etter hvert overtok garden på Jøssang. Det skjedde i 1955.
Lars begynte på skole høsten 1922. Jøssang hadde da en egen skole, og skolehuset lå nede ved sjøen, nedfor Bakken. Her gikk han til han ble konfirmert i Langeland kapell i 1929. Langeland bedehus var omgjort til kapell i 1921. Lars hadde et lyst hode, og fikk karakteren meget godt. I tillegg til Lars, ble to andre gutter fra Jøssang konfirmert 13. oktober 1929. Det var naboguttene Maurits Jøssang og Guttorm Jøssang. I tillegg til disse var det 22 ungdommer fra ulike steder i Søre-Strand, som ble konfirmert denne dagen.
Det var økonomisk vanskelige tider i Norge da han vokste opp. På Jørpeland var det startet et stålverk, bare få år før Lars ble født. Stålverket merket også de trange tidene, så å få arbeid på bedriften på 1930-tallet, var nesten som å vinne i lotto. En av de heldig var nettopp Lars fra Jøssang. Ei stund etter endt skolegang, fikk han fast jobb på hjørnesteinsbedriften på Jørpeland. Han fikk starte i smedlære på mekanisk verksted.
Vekkelse på Jøssang
Misjonsfolket på Jørpeland og Jøssang gikk mye sammen om møtene. På Jøssang var møtene på skolehuset, men de fikk sitt eget bedehus i 1955. Her var det stort sett NLM som hadde møter. Første kontakter for NLM på Jøssang var besteforeldrene til Lars, Anna og Lars Jørpelandsholmen Jøssang.
1920-årene var stort sett åndelig tunge i Norge. Vekkelsene var få, og flokkene på bedehusene minket. På Jørpeland kom det imidlertid en stor vekkelse i 1928 ved NMS emissærene John Ulland og Ola Sandvik. I 1932 kom Kinamisjonens emissær Reinert Ege til Jøssang. Ege var fra Eigersund og var kombinert bonde og predikant. Under disse møtene brøt vekkelsen løs. Folk strømmet til fra Jøssang, men også fra bygdene rundt. Mine besteforeldre Inga og Thomas Fjelde, var blant disse. Lars Jøssang ble også frelst i denne vekkelsen. Han skrev senere at «mange både menn og kvinner i sine beste år, vart vekte opp til liv i Gud. Og omtrent all ungdommen i bygda kom over på Herrens side.»
Ester Alsvik (født Jøssang) var bare ni år da vekkelsen brøt ut, men hun husket veldig godt det som skjedde. Spesielt godt husket hun at etter et møte var folk så vidt begynt å gå heimover. Plutselig kom noen løpende og ropte på Aslak, Lars sin far. Han var startet på bakken opp mot heimen, med sønnen Nils i handa. Den som ropte, sa at Aslak måtte snu og komme tilbake til skolehuset, får nå ville Torkel, Lars sin bror, bli frelst. Denne vekkelsen preget Lars, og han ble bevisst på at det var i Kinamisjonen han hørte heime. Han skrev i en hilsen i Fjellhaugbladet at «difor då misjonskallet melde seg nokre år seinare, kunne eg ikkje tenkja meg å reisa nokon annan stad enn nett til Fjellhaug», som var Kinamisjonens misjonsskole.
Til Fjellhaug via Tryggheim
Etter å ha arbeidet en tid på Stålverket, møtte altså Lars kallet til å bli misjonær. Dette var ikke bare enkelt, og han hadde sine kamper med Gud. En gang la han seg på kne bak en stor stein og ba til Gud om å få slippe å reise til Kina. Meldingen fra Kina om at misjonær Knut Samset var drept av røvere, gjorde ikke situasjonen lettere. Kallet ble etter hvert så sterkt at han sendte oppsigelse av jobben på Stålverket. Sjefen hans ble da så sint at han nektet å ta imot oppsigelsen. «Ingen normale mennesker sier opp jobben sin i denne tiden. Å melde seg til misjonen var bare å lure penger ut av folk,» var sjefens kommentar. Og han fortsatte: «Du blir bare ett bytte for røverne i Kina, og kristenfolket må betale store summer i løsepenger for deg.»
Oppsigelsen sto imidlertid ved lag, og Lars bestemte seg for å gå ett år på Tryggheim Ungdomsskule på Nærbø, før han ville søke Fjellhaug. 28. september 1936 var hans første dage på Tryggheim. Da skoledagen var over, var det litt tid igjen til middag. Lars og noen av klassekameratene tok da syklene og syklet ned mot sentrum av Nærbø. Lars fortalte selv at «me utamde landsens ungdomar, druste beint ut på hovudvegen nett i det ein stor motorsykkel med to mann på kom i susande fart, og den tok meg midt utpå vegbana med eit smell. Før eg fekk sukk for meg, låg eg der midt ute på vegen med komplisert lårbeinbrudd».
Lars var ved bevissthet hele tiden, og mens han lå på vegen kom mange slags anklager mot at han hadde sagt opp jobben og søkte seg mot Kina. Han syntes han så noen smådjevler bak steingjerde som lo godt av han. Men mens han lå der, kom plutselig en annen stemme til han. «Du skal bli god igjen, og få fortsette på Tryggheim etter jul.» Det ble 73 dager på sykehuset.
Da han ble utskrevet fra sykehuset og reiste heim til Jørpeland, måtte han ha hjelp for å kunne holde seg på beina. Da han gikk i land på kaien hørte han folk spotte han: «Sjå han fodle der. Kin e det? Å, det e han frå Jøssang så slutta på Stålverket fordi han ville bli misjonær. No e han skittfodle!» Heime på Jøssang trente han foten hver eneste dag, ofte mens han sang. «Når trett og mismodig ofte jeg går, og under vandringen foten blir sår, intet vil lykkes, og ensom jeg står, opp imot himmelen da tankene går.» Mismotet kom på nytt sigende, og han ville sende brev til misjonen og be seg fri fra misjonskallet, men ei ny nestenulykke fikk han til å ombestemme seg.
Da Tryggheim startet opp igjen etter nyttår 1937, kom Lars Jøssang ruslende fra togstasjonen opp til skolen med kofferten i handa. Skoleåret ble fullført, og søknad sendt til Fjellhaug. Her ble han tatt opp på Misjonsskolens toårige forberedelseskurs fra høsten 1937. Dette kurset måtte studentene betale selv. Han kunne ikke vente mye støtte fra de heime, til det var økonomien for trang. Men ulykka med motorsykkelen «løyste dei nære økonomiske problema», skrev han.
Etter to år på forberedelseskurset, ble søknad sendt til hovedstyret i Kinamisjonen om opptak til Misjonsskolen. Han ble tatt opp, og startet der høsten 1939. 9. april 1940 brøt krigen ut, og Lars husket godt da de tyske bombeflya fløy over skolen. Det var ikke mulig å fortsette misjonsskolen mens krigen pågikk, så skoleåret ble avsluttet ikke lenge etter krigsutbruddet. Etter hvert ble undervisningen gjenopptatt, og Lars kunne fullføre Misjonsskolen fredsvåren 1945.
Misjonsskolestudentene fikk også taleroppdrag underveis. Det første møtet jeg har funnet Lars annonsert på, var i Misjonssalen 4. april 1940, på et ungdomsmøte sammen med medstudent Jon Berg. I 1944 var han med som taler blant annet på kretsårsmøtet i Mosjøen 17.-18. juni, sammen med Torbjørn Pedersen og på Sumarskulen i Nestvatn, Misvær 28. juni til 2. juli, sammen med Olav Risan og Ludvig Tveit. I 1945 var han taler blant annet på en ungdomsleir på Førland i Tysvær i påsken og på kretsungdomsstevnet i Salem Stavanger 2.-3. juni sammen med daværende ungdomssekretær Tore Tungland. Der var det sang av Aasta og Magnus Tausjø.
Da Fjellhaug var 50 år, ga de ut et jubileumshefte. Her hadde de bedt noen tidligere studenter om hva de hadde lært da de gikk på Fjellhaug. Lars var en av dem som svarte, og han summerte det i tre punkt: 1. Å la Guds ord vere det avgjerande i lære og liv. 2. Å elska samfunnet av dei truande, og å ta vare på tenesta. 3. Å akte andre høgre enn seg sjølv.
Etter at han var ferdig på misjonsskolen, tok han språkstudier, også det på Fjellhaug. Deretter ble det et kort opphold i USA, på Lutheran Bretheren Seminary i Fergus Falls, Minnesota. I studietiden i Oslo ble han kjent med Ingrid Bø fra Rennesøy (f.06.10.1916). Ingrid hadde også gått ett år på Tryggheim, før hun tok lærerskolen i Oslo. Etter det var hun lærer på Rennesøy. Ingrid var med Lars til USA, og vel heime igjen ble de gift i Hausken kyrkje på Rennesøy 18. mai 1946.
Tre år i Kina
Sommeren 1946 var det generalforsamling for Misjonssambandet (NLM) på Framnes. Storsamlingen var den siste uka i juni, og hadde som høydepunkt misjonærinnvielse av en stor flokk vordende misjonærer. Ingrid og Lars Jøssang var blant disse. I sin hilsen i forbindelse med innvielsen sa Lars blant annet: «Når eg tenkjer på det eg er kalla til og har kjent mi avmakt og vesaldom, så vert eg ikkje stor. Det er den einaste trøysta eg har, at Gud har bede meg å gå og har sagt: «Min nåde er nok for deg». Det er med underlege kjensler eg står her i dag. Det har vore ein underleg dag.»
En måned senere, den 26. juli, var det avskjedsfest for Ingrid og Lars og flere andre misjonærer. Også da hadde Lars en hilsen. «Det var ein mann som vart spurd kva han gjorde. «Eg gjer det som eg skulle ha gjort for lenge sidan», svara han. Om me kristne skulle ha gjort vår simple plikt for lenge sidan, så kunne me kanskje også ha kome frå jammerdalen heile laget for lenge sidan.» Etter denne samlingen satte misjonærene kursen for Amerika, og noen måneder opphold der, før de 14. februar 1947 gikk om bord i SS Marine Lynx i San Fransisco. De var i alt 11 misjonærer i reisefølget.
Allerede 5 mars var de framme i Shanghai og gleden var stor da de så kollega Anders Hoaas på kaien i storbyen. De hadde noen dagers opphold i Shanghai og bodde da i ei gammel kirke. Mennene lå i sakristiet og damene i møterommet. Første søndag fikk Lars være med Hoaas på sykebesøk til en sjømann fra Haugesund, som var sterkt forbrent. Etterpå gikk de til et møte i ei av byens kirker. Her var Hoaas tolk for Lars, og siterte den kinesiske taleren at «alle misjonærer som trodde på Guds ord var hjertelig velkommen til Kina. De derimot som ikke trodde Ordet, kunne bare bli heime. Det var nok av slike i Kina, og de skapte bare problem.»
12. mars var det tid for å gå om bord i båten som skulle frakte misjonærene til Hankow. De norske fikk lugar på 2. klasse, mens kineserne lå over alt på båten. Lars rapporterte til Norge: «Kineserne er så fæle til å sputta. Dei kremtar, hostar og ryar opp dei sværaste klyser som dei plasserer på golvet så det berre klaksar etter. Dei snyter seg med berre neven og turkar av fingrane oppetter stolpar eller hyrne, kasser eller på buksebaken, så bagasjen vår skal bli godt innsmurt før me når Hankow.» «Kva tid det sist rann vatn (på toalettet), er ikkje godt å døma om. Det heile er å sjå til som under hønsevagl der dei har gløymt å gjera reint…. Ein dag tok det til å renna like utanfor døra vår. Eg opna døra for å sjå. Ei kineserkvinna som heile dagen lever oppå ein av koffertane til Karl (Bogetveit) (den står like utanfor lugaren), heldt vesleguten sin fram beint mot døra vår. Korleis det gjekk då eg opna, treng eg ikkje fortelja.» Det var nok en brå overgang for bondesønnen fra Jørpeland.
Tiden i Kina skulle bli både urolig og dramatisk. De kom til landet mens borgerkrigen pågikk og Mao var i ferd med å overta makten i Kina. Etter et knapt års tid med språklesing i Shihwakai i provinsen Hupeh, ble Ingrid og Lars evakuert til misjonens hovedsenter i Laohokow. Her ankom de 5. januar 1948. 24. november samme år ble de evakuert til Kanton og videre til Hong Kong hvor de ankom 13. august 1949. Misjonens ledelse ønsket å fortsette misjonsarbeidet i Kina så lenge som mulig, så noen av de mannlige misjonærene ble plassert sør i Kina i områder som var fredelige. Lars var en periode i Kunming i sørøst, mens Ingrid og deres to barn var i Hong Kong.
Han rapporterte til Utsyn: «Motløysa og vonbrot synest drukna i gleda over å få vera med. Vera med å sjå Guds frelsande makt. Det er som kvar fiber i deg seier: Her kjenner eg meg heime.» Han var i Kunming ett par måneder, men måtte så reise til Kanton, nabobyen til Hong Kong: «Det er så vondt å reisa. Det er som hjarta blør» skriver han heim. Mens han er i Kanton, får han melding om at misjonen har omplassert han og familien til Japan, sammen med kollegaene Anders Hoaas, Kåre Bøe, Dagny Drivstuen, Anna Gamlem, Petra Jaabæk, Ruth Robertstad og Anna Scheie. I Japan var allerede Gabriel Eikli og familien på plass i byen Kobe, og gjorde forberedelsen som måtte til for å ta imot den store gruppen med misjonærer.
15 år som familie i Japan
Familien Jøssang kom til Japan med båt fra Hong Kong i januar 1950. Etter å ha strevd med å lære seg kinesisk, måtte Lars i gang med et nytt vanskelig språk – japansk. Det ble ei vanskelig tid, både med tanke på kineserne han måtte forlate og det nye språket han skulle lære. Han måtte be Gud løse han fra kallet til Kina, og han ble bønnhørt. Han ble etter hvert veldig god i japansk, og ble ett med folket der. I et minneord etter Lars Jøssang siterte Odd Dubland en kjent japansk kirkeleder, dr. Nabetani: «Lars Jøssang elsket japanerne og japanerne elsket han».
23. juni 1950 vedtok misjonærkonferansen å starte opp misjonsarbeid nord for Kobe, nærmere bestemt i området rundt Matsue i Shimane fylke. Dette skulle bli Ingrid og Lars sin arbeidsmark den første perioden i Japan. De skulle arbeide sammen med misjonærene Dagny Drivstuen og Anna Gamlem. Shimane hadde på den tid 900 000 innbyggere og var buddhismens høyborg i Japan. Misjonen fikk kjøpt et hus i Matsue i september og damene og barna flyttet dit. Lars ble syk og kunne ikke bli med på flyttelasset, men han kom snart til krefter igjen. Han kom etter med sin jeep den 11. oktober. Allerede 2. november hadde de sitt første søndagsmøte og søndagsskole. Dette vakte nok nyhetens interesse, for hele 100 barn møtte opp og flere kom til etter hvert.
I 1951 kunne misjonærene utvide arbeidet også til nabobyen Oda. Lars hadde opprinnelig sitt kall til Kina, så det var tungt å omstille seg. I et brev til Utsyn skrev han blant annet: «Det kjendes tungt å reisa frå China, ja, tyngre enn å reisa frå Norge. Ein grann bøtte det på, at me fekk koma til Japan, men jamen veit eg ikkje; Fekk eg val og tilbod om å reisa til China, ville nok China dra av med sigeren endå. Men det besnar her òg no. China fekk min første kjærleik, så de kan`kje vera onnorleis.» «Om eg hadde tusen liv, ville eg bruka dei alle til å forkynna evangeliet for den japanske fiskar- og bondestand. I byane stablar dei fleste misjonærane seg oppå kvarandre, medan folk utover landet får greia seg med tempel og buddistpresten.»
Det neste året fikk Lars døpe to japanere som tidligere hadde vært «stor-drikkarar». 27. januar ble den nye kirken i Matsue innviet, og det kom mellom 50-80 på møtene. Lars tok ellers i bruk megafon og båndopptaker som han plasserte på jeepen sin. Så kjørte han rundt i gatene og spilte sanger, andakter og inviterte til møter.
I slutten av februar 1953 var det tid for familien Jøssang å reise til Norge på «ferie». De tok den engelske båten Sangola fra Japan til Hong Kong. Videre derfra gikk turen med båten Canton til London, med avreise 13 mars. Fra London kunne de så reise til Stavanger med båten Astrea. Lars fikk allerede da attest på at han var meget god i det japanske språket. Oppholdet i Norge var ikke bare ferie. Det ble mye reising som taler for Lars over hele landet, men mest i Rogaland. Den gamle vekkelseskjempen Sven Foldøen levde enda da familien Jøssang kom til Norge. Han var levende interessert i det Lars fortalte og takket Gud for de åpne dørene for evangeliet i Japan.
Sommeren 1954 var Norges-oppholdet over, og familien satte kursen tilbake til Japan 14. juli. Vel tilbake i Japan, ble familien plassert i Tottori, i et misjonsarbeid som Kåre Bøe hadde stått i. Tottori ligger ca. 12 mil øst for Matsue. I Tottori fikk han være med å innvie en ny kirke 3. april 1954, og på møtene kom det rundt 60 tilhørere. Flest unge. Denne perioden i Japan varte til 1960, og familien var fast stasjonert i Totori. Ved å lese årsrapportene som Lars skrev til NLMs årbøker, forstår vi at arbeidet helst var tungt i denne perioden. «Jevnt men tungt.» (1956) «Tungt men lærerikt» (1957) «Ingen smertelege vonbrot – ikkje noko jubelår.» (1958) «Sorgen og gleden de vandrer til hope.» (1959) Men samtidig kunne han også melde om nye som blir vunnet for himmelen, og gleder seg over det. Lars skrev en gang om japanerne: «Åndeleg talt har Japanarane så trong hals at det er vanskeleg å få kristendomen frå hovudet ned i hjarta.»
I perioden 1960-61 var familien igjen på plass i Norge, og Lars reiste som predikant landet rundt. Høsten 1961 var familien tilbake i Japan for en periode fram til 1965. Disse årene var de plassert i Akashi, nabobyen til Kobe. Tonen i årsmeldingene var noe lysere, og han meldte om jevnt bra arbeidsår. 3. februar fikk Lars være med å innvie en ny kirke i Nishi-Akashi. Perioden i Japan som samlet familie, ble avsluttet i april 1965. Da vendte alle heim til Norge, Ingrid og barna for godt. Ingrid fikk arbeid som lærer på Rennesøy, hvor familien også hadde en bolig. Ingrid var også aktivt med i misjonsarbeidet på bedehuset på Vikevåg.
I 1964 fikk Lars konfirmere de to eldste barna sine, Astrid og Aslak. De var begge født i Kina. De to siste, Ole Andreas og Bjarne ble født i Japan. Det som Ingrid og Lars først fikk vite mot slutten av 1980-tallet, var at det på Den norske skolen i Japan hadde foregått alvorlig kriminalitet. En av de ansatte på skolen hadde i perioden 1955-64 begått alvorlige seksuelle overgrep mot mange av elevene. Dette ble først avdekket da en av elevene tok kontakt med misjonens ledelse i voksen alder. Hun var kunstner, og hadde malt mange bilder om det som skjedde som terapi. Disse bildene ble stilt ut, blant annet i Stavanger. Jeg var å så på denne utstillingen, og ble rystet. Skolen som skulle være en trygg heim for barna, hadde vært det motsatte, i alle fall for noen av dem.
Alene tilbake til Japan
Selv om familien kom heim for godt i 1965, valgte de at Lars skulle reise tilbake til Japan for noen kortere perioder. Det skulle bli fem perioder på til sammen sju år. Mellom disse periodene i Japan, var Lars forkynner i Norge. Etter at han ble pensjonist i 1982, ble han spurt om dette med å reise ut alene. Han svarte da ettertenksomt og stille: «Du vet – kallet! Jeg har gode folk hjemme, som deler kallet.»
I 1967 kom Lars til Japan først gang uten familien. Han bodde da på et nytt senter som misjonen var i ferd med å bygge opp i Hiruzen. Han kom til Hiruzen i september og hans arbeidsoppgaver var å hjelpe til med språket under oppbyggingen av senteret, drive evangelisering i bygda og ellers hjelpe til på misjonsstasjonene på de stasjonene han tidligere hadde arbeidet på. På Hiruzen startet han også opp med en bibelklasse for mødre til barn som gikk i barnehagen som ble drevet av kirken i nærheten. På vei heim til Norge i 1969, fikk Lars den store opplevelsen å besøke bror sin, Jon, som var misjonær i Tanzania.
Det hendte at japanske kristenledere kom på besøk til Norge. Var Lars Jøssang i Norge da, ble han ofte brukt som tolk. Under heimeoppholdet i 1970, var han tolk for både den kjente evangelisten Masaki og for kyllingsorterer Tetsu Abe. Under et besøk sammen med Abe på heimegarden til Lars på Jøssang, ble han vist familiebildet av Lars sin bror Nils, kona Marta og deres fem gutter. Kommentaren til Abe var som forventet, «bare hane-kyllinger».
I 1971 var Lars på plass igjen i Japan. Da var arbeidsfeltet hans i byen Oda. Herfra rapporterte han blant annet at «me ventar på vårver frå det høge» og at han ofte «sit med ein og ein og les Bibelen». I 1973-78 var Lars i Norge, mens hans siste år i Japan var 1978-80 og 1981-82. Den første av disse to periodene var han stasjonert i Yanago-Arashima distrikt, og var her blant annet knyttet til radioarbeid. Det siste året var han plassert på Sør-Okayama.
Mange år som pensjonist
Lars hadde god helse da han kom tilbake til Norge for siste gang og ble pensjonist. Han fortsatt derfor å reise som forkynner i Norge. Misjonsfolket over hele landet var glad for å få besøk av den blide misjonæren, som var en dyktig formidler av misjonskallet, og også en skattet forkynner av Guds ord. Siste gang jeg finner han annonsert som taler ved å søke i Nasjonalbiblioteket, var i 1995. Da var han blitt 80 år gammel.
Kona Ingrid var en del syk de siste årene hun levde. 20. januar 1990 ble hun forfremmet til herligheten. Det var et stort tap for Lars, men ett par år senere fant han seg ny kone. 5. desember 1992 var han brudgom, og Karen Margrethe Førsvoll var den utkårede bruden. Ryktene gikk at Lars hadde funnet seg ny kjærest. På et stormøte i kretsen traff Lars på sin gode venn forkynner Einar Tonstad. Einar spurte Lars om det stemte det han hadde hørt, at Lars hadde funnet seg ny kone. Ja, svarte Lars. Det stemmer det, og hadde evangeliet blitt spredt med samme fart som dette, så hadde det vært nådd til jordens ender for lenge siden. (fortalt av Kjell Trodahl).
Lars hadde glimt i øye og var slagferdig. En dag ble Lars stoppet av politiet etter å ha begått en trafikkforseelse. Lars rullet ned vinduet og så på politimannen. Så sa han: «De har et ordtak i Japan som sier at «en apekatt kan også ramle ned fra et tre.» Politikonstabelen satte i å le, og lot deretter Lars fortsette uten å få noe forelegg. (K. T.)
Etter hvert skrantet helsa betydelig for Lars. En gang støtte noe til, og Lars konfererte med en av sønnene sine som var lege, om det var nødvendig med behandling. Sønnen svart på med humor på Jøssangs vis: «Det er ingen vits i det, far. Med behandling får du leve tre ekstra dager, og det vil regne på to av dem likevel..» (fritt gjengitt). 4 august 2007 var dagen kommet også for Lars til å flytte heim til sin Frelser. Den siste tiden bodde han på sykeheimen på Rennesøy.
Misjonærkollega Arnold Ljøkjell skrev om Lars i en hilsen til Lars sin 70-års dag: «Jøssang hadde evangelistens nådegave og ble brukt over hele misjonsfeltet. Han hadde et godt grep på det japanske språket, og ved bruk av japanske ordtak og bilder fikk han mange i tale.» (Utsyn nr.9/19 1985)
Kilder:
Asbjørn Aavik/Olav Uglem:
I Herrens tjeneste II (1966)
Birger Lindanger:
Rennesøy Gard og ætt (1993)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Jan Alsvik: Strand
bygdebok (1991)
Jan Alsvik: Folk i Strand
(1995)
Johannes Sandve: I
Herrens tjeneste III (1966)
Jon Jøssang: En stund på
jorden (2009)
Josef Tungland m.fl.
red.: I livsens vår. Tryggheim 75 år (1994)
Misjonæralbum NLM diverse
utgaver
Nils Boganes: Japan
kaller (1960)
Nils Boganes: Med Guds
ord i gudenes land (1991)
Olav Uglem: Japan og
kristen misjon (1950)
Trygve Bjerkrheim m.fl.
red.: Fjellhaug 50 år (1964)
Årbok NLM 1946-1953
John Solsvik:
Langtidsmisjonærene (Dagen 09.01.2010)
Kari Opperud: Lå på kne
og ba om å få slippe å bli misjonær. (Dagen 07.05.1982)
Utsyn årganger 1936-2007
Aftenbladet.no
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar