Min aller første andakt noensinne, holdt jeg på Askvik bedehus i Hjelmeland 16. april i 1986. Det var på en barnelagsbasar og huset var fullt av folk i alle aldre.
Jeg hadde nettopp svart ja til kallet fra Misjonssambandet om å bli barne- og ungdomssekretær i Stavanger krets, og skulle starte opp 1. mai samme år. Jeg hadde aldri holdt noen andakt tidligere, men hadde avlagt vitnesbyrd på ulike møter. Da min senere gode venn og kollega Egil Skutlaberg hørte at Stavanger krets hadde ansatt en ungdomssekretær som aldri hadde holdt en andakt, sa han med rette: «De er galne i Stavanger krets»!
Jeg var veldig nervøs i forkant. Tekst hadde jeg fått, men hva skulle jeg si om teksten? Og hvor lang tid ville det ta å fremføre det jeg hadde notert i manus? Var det dette Gud ville at jeg skulle si? Spørsmålene var mange og uroen veldig stor da jeg satte meg i bilen for å kjøre de 45 minuttene fra Jørpeland til Askvik. Som vanlig var jeg ute i god tid, og Martha Kleppa som var leder, tok vel imot meg. Etter hvert strømmet folk til, og bedehuset ble stapp fullt.
På benken like bak der jeg satt, så jeg at den gamle radikale forkynneren Rasmus Espeland (1909-1992) sitte. Det gjorde meg ikke mindre nervøs. Like før jeg skulle fram å holde min andakt, dunket han meg i ryggen og sa: «Jeg vil bare si deg at det er verdslige folk i salen i kveld.» Jeg husker ikke hvordan det gikk med andakten. Jeg håper jeg fikk sagte et lite ord om Jesus. Når basaren var slutt tok Rasmus meg i handa og sa med omsorg: «Jeg skal være med å huske på deg i bønn.» Rasmus sin omsorg både for bygdefolket og for predikanten, glemmer jeg ikke så lett.
Rasmus Espeland sin påminning til meg før denne første andakten min, har senere fulgt meg i min tjeneste. Jeg er ingen vekkelsespredikant. Kanskje mer en forkynner med nådegave til å tale til oppbyggelse, formaning og trøst? Likevel har Rasmus stadig minnet meg på at jeg må regne med at det er folk jeg taler til som ikke er frelst. Jeg har for det meste reist i forsamlinger med få til stede. Gjerne der jeg kjente de som var møtt fram, og visste at alle bekjente seg som kristne.
Men saken er likevel den, at kun Jesus kjenner hjertene. Bibelen minner oss stadig på den sannhet som sangeren formulerer slik: «Så mange har navn av å være en kristen, men ånden og ilden har sluknet hos dem». Lignelsen om de ti jomfruer som gikk for å møte brudgommen (Mat 25), er et tydelig eksempel på dette. Kun halvparten av de som bekjente at de var på himmelveien, hadde sin sak i orden med Gud. Menighetene i Efesus og Laodikea (Joh.åp 2-3) er andre eksempel fra Guds ord. Derfor kjenner jeg som predikant ikke til hvordan hjerteforholdet til mine tilhørere er. Det skal være en påminning både fra Guds ord og fra gamle Rasmus, at vekkelsestonen alltid må høre med i vår forkynnelse.
Det betyr absolutt ikke at vi skal gå rundt å mistenke våre kristne medvandrere, at det ikke er samsvar mellom bekjennelse og hjerteforhold. Så sant ikke livet taler annerledes enn bekjennelsen, skal vi anerkjenne hverandre som våre åndelige søsken. Hjerteforholdet er uansett et forhold mellom den enkelte og Gud.
Som kristne, og ikke minst som forkynnere, er vi kalt til å invitere til den store festen i himmelen. Innbydelsen må ut til alle: «Kom for alt er ferdig». (Luk 14) Og til den som bekjenner seg som kristen, oppfordrer Ordet om å be til Gud slik David gjorde: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» (Sal 139)
Jeg er takknemlig for
påminningen fra gamle Rasmus Espeland denne onsdagskvelden i april 1986.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar