Kaptein i Frelsesarmeen Jenny Viken kom til Strand som et åndelig «polart lavtrykk» høsten 1947. Da hun dro igjen noen måneder senere var mange nye frelst, ikke minst i Nordre Strand.
Det som kjennetegner polare lavtrykk, er at de oppstår brått og passerer raskt. Jenny Viken fikk åtte måneder som offiser i Jørpeland korps av Frelsesarmeen. De fleste av disse månedene sto hun i vekkelse, ikke minst i utposten Fiskå og nabobygda Voster.
Blid sørlandsjente
Jenny Viken var fra bygda Spind mellom Lyngdal og Farsund. Far hennes het Osmund Severin Emanuelsen og ble født i 1882. Han var sjømann og senere gardbruker, snekker og fisker. I perioden 1911-1914 og i 1923 var han turer til Amerika hvor han hadde flere søsken. 12. februar 1908 stiftet han en kristen heim sammen med hun som da ble hans kone, Eline Josefine Pedersen som var tre år yngre enn brudgommen. Far brukte helst navnet Osmund, mens mor ble kalt Josefine. De to var søskenbarn.
Josefine og Osmund fikk sitt første barn i 1913. Hun fikk navnet Margit Johanne. Deretter kom Emmy Jakobine i 1916, Martin Emanuel i 1918 og Jakob i 1922. Jenny Otilie ble født som nummer fire i rekken 19. august 1920, alle på garden Vigen (Viken) i Spind. En stund etter at Jakob ble født endret familien etternavn fra Emanuelsen til gårdsnavnet Viken. Jenny ble døpt i Spind kirke 26. september 1920. Hun bodde heime hos foreldrene til hun var 19 år gammel.
Frelsesarmeen til Jørpeland
Første gang jeg finner Jørpeland nevnt i Krigsropet er i 1922 Da er Jørpeland nevnt som en utpost til korpset i Stavanger. I nummer fire dette året skrives det at Frelsesarmeen besøker «dette driftige fabriksted» så ofte som mulig. Videre står det at «folket er meget religiøst, mange virkelig omvendt til Gud, og Frelsesarmeen er omfattet med stor interesse og forstaaelse». Det nevnes at «store forsamlinger kan man altid gjøre regning paa i Jørpelands vakre bedehus.» Krigsropet spres til mange av heimene ved Frelsesarmeens trofaste venn, kontrollør Johannes Rasmussen.
I 1924 meldes i Krigsropet at sangeren E. Freiesleben hadde hatt konserter på Tau og Jørpeland. Han og hans følge tok båt fra Stavanger en torsdag og han hadde «en velsignet konsert» der om kvelden. Fredagen var båten til Jørpeland innstilt på grunn av snøstorm. Freiesleben og vennene hans måtte derfor ta i bruk «apostlenes hester» for å komme til Jørpeland. De startet ved middagstid og halvveis til Jørpeland ble de veldig sultne. De oppsøkte en landhandler og fikk kjøpt røkepølse og vannkringle. Turen fra Tau til Jørpeland tok 3,5 timer og konserten om kvelden var vellykket.
Krigsropet nummer 8 1926 har en reportasje fra oppstarten av «Det 134. norske korps» som altså var Jørpeland. 300 fra Jørpeland møtte opp og 100 gjester hadde tatt turen fra korpset i Stavanger. En kvinne uttalte under festen at «Nu har jeg bedt til Gud i 12 år, at Frelsesarmeen skulde komme hit, og endelig kom den.» I påsken samme året meldes det om at 10 rekrutter ble innviet til soldater av kaptein Th. Westergård. Dette var Jørpelands første soldatinnvielse. Møtene holdes på Jørpeland Brug og lokalene der ville bli utvidet slik at de kan romme 150-160 deltakere, kunne kapteinen melde.
Ut over 1930-tallet gikk arbeidet i Frelsesarmeen på Jørpeland noe tyngre, men i 1938 meldes på nytt om vekkelse og nytt liv i korpset. Forskjellige offiserer betjente Jørpeland kors de kommende årene fram til en ung blid kaptein fra Sørlandet ble komandert fra Vadsø til Jørpeland tidlig på høsten 1947.
Vekkelsesvind over Strand
Den blide sørlendingen som kom til Jørpeland i august 1947 var Jenny Viken. Hun hadde søkt krigsskolen til Frelsesarmeen i 1939. Skolen lå i Oslo og Jenny var da 19 år og ukjent med Frelsesarmeen. Etter en vinter på offisersskolen ble hun plassert på Bryne som sitt første kall. Deretter fulgte Skudenes, Hillevåg og Notodden. I Notodden var hun en lengre periode (1943-1945) og her opplevde hun en rik tid med vekkelser. Hennes tydelige evangelistnådegave gjorde at Armeen plasserte henne som landsevangelist etter tiden på Notodden. Hun reiste da sammen med en kollega som het Thea Hansen.
I 1943 ble Jenny forfremmet til kapteins grad og i april 1945 hadde hun funnet han som hun ville dele livet med. Han het Arne Braathen og var fra Mjøndalen. Høsten 1945 var Jenny tilbake i Notodden før hun i desember 1946 ble kommandert til Honningsvåg i Finnmark. Finnmark sto da midt oppe i gjenreisningen etter nazistenes nedbrenning. Det ble en travel tid for den unge offiseren. Honningsvåg hadde også en utpost, Nordvågen. Arbeidet her besto i vekkelsesmøter ofte for fulle hus, kafe, folkekjøkken og administrering av losjirom. Året etter ble hun forflyttet til Vadsø med mye av det samme arbeidet som i Honningsvåg.
Etter to intense år i Finnmark var det igjen tid for omplassering av kaptein Viken fra Spind. Denne gang var ordren å reise til Jørpeland i motsatt ende av landet i forhold til Vadsø. Hun ankom Jørpeland i august 1947 som 27 år gammel og var uvitende om at de neste månedene skulle bli helt spesielle for henne. Korpset på Jørpeland hadde som nevnt en utpost på Fiskå. Det vil si en møteplass uten fast korps. På Jørpeland ble den friske og blide sørlandsjenta lagt merke til med det samme hun kom.
Mange på bedehusene var skeptiske til Frelsesarmeen og hva den sto for. De fleste bedehus var for lutherske organisasjoner og var dermed stengt for Armeen som ikke er luthersk. Fiskå bedehus derimot har alltid hatt en åpenhet for alt kristent arbeid i bygda, både tradisjonelle bedehusorganisasjoner, Pinsevenner og Frelsesarmeen.
På det første møte på Fiskå var det svært få som dukket opp. En ung gutt som var møtt fram ble sendt ut på tunet utenfor bedehuset på Fiskå og ropte ute det beste han kunne, at nå var det møte og folk måtte komme. Dette hjalp på, og det ble til slutt en fin flokk samlet. Det tok ikke lang tid før en omfattende vekkelse brøt ut. Denne vekkelsen berørte sterkest Fiskå og nabobygda Voster, men også andre bygder opplevde at folk ble frelst. Dette gjaldt Jørpeland og også Heia, hvor det ble meldt om omtrent 10 nyfrelste etter vekkelsen ved kaptein Viken. På Fiskå og Voster ble det hevdet at de aller fleste heimene ble berørt på en eller annen måte.
Asle Krogevoll har skrevet om denne vekkelsen i menighetsbladet Preikestolen for Strand og Forsand. Her nevner han blant annet at kaptein Viken sjelden holdt lange taler. Ofte var de kun på 10 minutt, så var resten av møte mye sang. Hun hadde noen sanger hun brukte mye. Under denne vekkelsen var det blant annet sangen «Jeg har et emne å synge om». Hun hadde en spesiell omsorg for dem som hadde kommet skjevt ut i livet, ikke minst de som lå under for alkoholens forbannelse. Flere slike ble frelst i vekkelsen denne vinteren. Hun var også veldig frimodig i sin vitnetjeneste. Når hun tok stålverksbussen fra Jørpeland til Fiskå, passet hun på å vitne for arbeiderne. Hun oppsøkte også dansearrangement på Heia og sang og vitnet for de som deltok på dansen.
Som framkomstmiddel var sykkelen oftest brukt, med trekkspillet på ryggen. En gang var hun uheldig og veltet og slo hodet slik at det ble et kraniebrudd. Hun ble bedt for og opplevde Guds helbredende under. Under vekkelsen på Fiskå ble det startet speiderarbeid for barn i regi av Frelsesarmeen, men dette varte bare i ett års tid. Da Jenny ble pensjonist, ble hun og mannen intervjuet av Krigsropet. Hun ble da karakterisert med «rullende sørlandsk i målet, impulsiv og utadvendt».
Ikke alle ble grepet av vekkelsen. Som i alle vekkelser var det også mange som tok avstand fra det som skjedde. I Voster var Josef Ramsfjell lærer og gardbruker. Han var bror til Rannveig Nordbø, kona til lærer Rasmus Nordbø på Jørpeland. Josef sin eldste datter ble født i 1930 og het Asgjerd. Hun kom senere i livet til å skrive flere bøker og artikler. Som godt voksen skrev hun boka «Berrføtt i barndomen», der hun forteller glimt fra sin oppvekst i Voster. Her skriver hun også om vekkelsen ved kaptein Viken. Hun blander litt årstall i det hun forteller, men jeg tar med et glimt siden det forteller fra vekkelsen slik en utenfra så den:
«Men så kom ho, ung, pen, slank og veldreia i den stramme uniforma si. Leggene var kanskje det aller mest vellykka på henne. Og alt saman dirra så rytmisk til trekkspeltonane og den sugande bassen. Rund over det heile, blid og velmeinande. Gamle handelsmannen (Magnus Lea) smelta og Frelseesarmeen var alltid velkomen på bedehuset hans etter den tid. Vekkelsen eksploderte så ho måtte oppreta filialar både nedmed sjøen og oppover i bygda.
Akkurat denne vekkinga
gjekk merkbart utover mannfolk i sin beste alder, sterke, svære brannar som
aldri før hadde sett sine trauste bein på noko bedehusgolv. No fylte dei
benkeradene, remja i syndenaud og ramla saman som hokke under dei milde
kapteinhendene.
Den siste gongen eg gjekk på frelsesarmé-møte, var det så fullt at eg måtte trengja med innunder skråtaket på galleriet for å sitja. Eg gjekk første året på realskulen. Innunder skråtaket på andre sida sat ei diger mannfolkklunse og krylte og skolv. Eg var fjorten år. Det eg såg lyste ut or dei nyvakte augo hans, var noko eg nyleg hadde lært tyda – det var eit heilt anna naud enn den som galdt hans ubotelege sjel.
Eg reiste meg og gjekk ut i kjølden, under stjerneklåre vinterhimmelen, og har alltid seinare tenkt med stor lette på døra eg stengde bak meg den kvelden.»
Gift med en frelsesoffiser
Som tidligere nevnt ble Jenny Viken forlovet med Arne Braathen i april 1945. Forlovelsestiden skulle bli tre år og vielsen skjedde i Nedre Eiker kirke 22. juni 1948. Bryllupet skulle vært tidligere på året, men ble utsatt på grunn av vekkelsen Jenny sto i. Brudgommen ble født i Mjøndalen i Nedre Eiker i 1919. Han vokste ikke opp i en kristen heim, men ble frelst gjennom frelsesarmeens speiderarbeid i Mjøndalen i starten av krigen. Han tok krigsskolen til Frelsesarmeen i 1941, året etter Jenny. Høsten 1941 ble han assistent i korpset i Grimstad, deretter i Drøbakk, Oslo 4, Oslo 1, Ålesund, Evenskjær og fra desember 1947 i Nord-Odal. Her var han plassert da bryllupet sto i mai 1948.
De første årene etter bryllupet ble det veldig mye flytting som vanlig var for offiserer i Frelsesarmeen på den tiden. Jenny ble med Arne til Nord-Odal, men de ble snart forflyttet og tjenestegjorde sener i Lena, Kopervik, Sandnes, Skien, Stavanger, Oslo 3. korps og Trondheim. På begynnelsen av 1960-tallet fikk Arne en stilling i administrasjonen til Frelsesarmeen i Oslo og her ble han til 1983. Nesten hele denne tiden (1966-1983) var han leder i Frelsesarmeens eiendomsavdeling. Det sist året før de ble pensjonister 1. oktober 1984 reiste de sammen som evangelister på landsbasis. Da fordelte de oppgavene med at Arne talte, mens Jenny vitnet og sang.
Jenny og Arne Braathen fikk tre barn, May f.1949 i Nord-Odal, Eva f.1951 i Kopervik og Leif f.1955 i Sandnes. Eva og mannen Terje Konradsen var ledere ved Borgen, Ungdom i oppdrag sin institusjon i Storfjord i Troms. I samme kommune var Leif prest i noen år. Arne Braathen døde 24. april 1996 og ble 77 år gammel. Jenny Braathen levde til 5. mai 2001 og ble dermed 81 år gammel. De er begge begravet på Vestre gravlund i Oslo.
I minneord om Jenny sa Edward Hannevik: «Hun var som et friskt vårpust,
jublende… Jesus fulgt henne hele livet.»
Kilder
Asgjerd Ramsfjell Taksdal: Berrføtt
i barndomen (2002)
Jan Alsvik: Folk i Strand
(1995)
Asle Krogevoll: Jenny
Viken - Frelsesarme-leiaren på utposten Fiskå (Preikestolen 03.06.2017)
Nils-Petter Enstad: -Vi må lære å stå djevelen i mot (Intervju i
Krigsropet nr.39 1984)
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar