Dramatikk i Simon sitt hus

To syndere møttes i et fint selskap i en by i Israel. Den ene var en kjent og aktverdig religiøs leder, den andre var beryktet i byen for sitt utsvevende liv. Utgangen på festen ble ikke slik gjestene hadde sett for seg.

De to som ble hovedpersoner i møte med Jesus denne dagen, var verten og fariseeren Simon og ei kvinne som Simon karakteriserte som ei synderinne. (Luk 7,36-50) Hun var ikke innbudt til festen, men kom likevel. Hun gråt slik at tårene hennes vætet Jesu føtter. Hun brukte håret til å tørke føttene, og deretter salvet hun føttene til Jesus med salven fra ei alabastkrukke. Simon ble forarget på Jesus, om mente han ikke kunne være noen profet, siden han tillot denne syndige kvinnen å handle slik hun gjorde.

Kvinnen sitt gjeldsbrev overfor Gud var veldig stort. Hun hadde ingen mulighet til å gjøre opp for seg. Hvis det stemmer som fortolkerne antar, levde hun et syndig liv, i ei synd som florerer også i dag. Brudd på 6.bud. «Du skal ikke bryte ekteskapet», eller i en annen oversettelse, «du skal ikke drive hor». Hva er ekteskapet: Det er tre ting som konstituerer et ekteskap ut fra Guds ord: 1. Der er en pakt mellom en mann og en kvinne. 2. De må ha gitt et løfte om troskap til døden skiller dem ad og 3. Det må ære offentlig.

Derfor er ikke samboerforhold ekteskap. Samboere har ikke inngått en offentlig pakt/avtale. Det betyr at samboerforhold er brudd på det 6. bud. Heller ikke homofilt partnerskap kan være ekteskap. Disse kan nok love troskap, også offentlig, men ekteskapet er mellom mann og kvinne ikke mellom to av samme kjønn. Derfor er homofilt samliv brudd på det 6. bud. Det seksuelle samlivet er en gave fra Gud som hører til innenfor ekteskapets trygge rammer. Derfor er det også brudd på det 6. bud å leve sammen seksuelt før en er gift.

I dag er det mange som kaller seg kristne, og som samtidig lever som samboere, homofilt aktive eller har sex før ekteskapet, og de forsvarer det. Hva sier Guds ord om det: 1 Joh 1,6: «Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten.» Og i 1 Joh 2,9; «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.» Dette er sagt om synden hat, men gjelder også brudd på de andre budene. Sier du at du er en kristen, men lever i og forsvarer brudd på Guds bud, da er du i mørke samme hvor mye du sier at du er frelst. Ingen av de rundt denne kvinnen var i tvil om at hun var en synderinne.

Men det var også en høyst respektert synder i dette selskapet. Det var verten selv. Fariseerne var den tids religiøse elite. De var fromme og levde et kristelig liv. De mente om seg selv at de var rettferdige, og så ned på andre. De takket Gud fordi han hadde stelt med deres liv på en slik måte, at de hadde mye å vise til av fromhet og gode gjerninger. Men de hadde ikke bruk for Jesus, synderes venn. Derfor ble de så ofte avslørt av Jesus, ja, krast irettesatt.

Til fariseeren Simon fortalte Jesus en fortelling om to skyldnerne. En mann skyldte en pengeutlåner 500 denarer (1 denar = 1 dagslønn) og en annen 50. Begge fikk ettergitt gjelden, og spørsmålet Jesus stilte var hvem av disse som elsket pengeutlåneren høyest. Simon svarte rett, at det var den som hadde fått ettergitt mest gjeld. Dermed avslørte han seg selv. Fariseeren Simon syntes selv at han ikke var noen stor synder, derfor elsket han ikke Jesus. Men hans gjeldsbrev var like stort som kvinnens. Simon var lite tilgitt, og elsket lite.

Kvinnen derimot var klar over sin ubetalelige gjeld. Men så hadde hun fått møte Han som har betalt alt, og dermed ble hun gjeldfri: «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.» (Kol 2:14) Jeg er så glad det står at gjeldsbrevet er slettet ut. Det er ikke arkivert. Guds har det ikke liggende på lur for å hale det fram igjen hvis det ikke går så bra med deg. Nei, gjeldsbrevet er slettet ut. Det er makulert.

Kvinnen var mye tilgitt, og elsket mye. Det er det budskapet også jeg trenger å høre hver eneste dag. For også jeg er en stor synder. Men tenk, jeg som var skyldig overfor Gud, får gå fri – for «det var en som var villig å dø i mitt sted for at jeg skulle leve ved han». Derfor vil jeg synge fra hjertet: «Å tenk, at det var for meg, at Kristus på krossen hang.» Brorson la sine ord i kvinnens munn og sang: «Jesus, Jesus, han alene, Han er den som kan og vil! Hva så andre enn vil mene, Ham jeg trenger meg hen til. Det er ham, min sjel, du må Ene, ene lite på! Ham jeg også fast vil holde Inntil hendene er kolde!» (SB 477)

Har du din sak i orden med Gud?

Bibelen forteller om at det på den siste store dagen, skal mange «kristne» møte ei stengt himmeldør. De hadde en imponerende kristelig CV, men Jesus kjente dem ikke.

«Dere må ikke glemme at den viktigste misjonsmarka for ungdomsforeningen er de 2-300 ungdommene dere har under deres talerstol.» Denne påminningen ble en gang gitt av en eldre leder på et bedehus til en ung leder i bedehusets ungdomsarbeid.

Det han ønsket å si var at en er ikke frelst om en er kommet inn i et kristelig miljø. Og videre, den som er vokst opp i en kristen heim, må komme gjennom til et bevisst liv med Jesus.

På en annen talerstol ble det sagt noe annet. Det var et møte med flere hundre ungdommer til stede. Taleren startet sin tale med å si at «han forventet at alle som var til stede på møtet var frelst.»

Josef Tungland hadde i sin tid flere bibeltimer der temaet var vekkelseskristendom. Han sa bl.a. at vi må være glade for at ungdommene går på møter, vitner, synger og bekjenner Jesu navn. Samtidig må vi spørre: Har de kommet igjennom til et bevisst liv med Gud? Har de sett noe? Det er ikke vår sak å holde oversikt over Livets bok, men vi må ikke slå oss til ro før vi kjenner igjen den rette tonen, hevdet han.

Frelse i dåpen

Går vi til Guds Ord finner vi at det er gjenfødelse i dåpen. «Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus.» (Gal 3,26-27) Mange av barna i Norge lever sine første år i barnetroen, men hvor lenge denne tro er levende, avhenger ikke minst av tilgangen på åndelig føde gjennom Guds Ord.

Barnet som lever i sin barnetro har i hovedsak ei tillitsfull og enkel tro. De tror det som foreldre og barnelagsledere tror. De setter ikke spørsmålstegn ved om Peter gikk på vannet, eller om Gud delte Rødehavet for å berge israelittene. De er ofte svært tillitsfulle i sitt bønneliv.

Det er viktig å slå fast at barnetroen ikke noe mindreverdig tro. Den som lever i sin barnetro lever i ei sann og levende tro. Jesus stilte barna fram som eksempler for disiplene i troslivet: «Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike.» (Mat 18,1-4) Vi forstår at her er det ikke tale om noen mindreverdig tro, men ei levende og frelsende tro som forbilde for de eldre.

Så vokser barnet til og blir tenåring og ungdom. Barnet blir mer selvstendig og uavhengig av foreldre og foresatte. Dette gjelder også på troens område. De kan ikke leve på andres tro. Foreldre og venners tro frelser ikke. Troen må være personlig.

Vekkelse i barnetroen

Mange på våre bedehus har vokst opp i kristen heimer. Flere av disse barna har vært kristne hele livet. De falt ikke fra Gud i ungdommen. Senere har de imidlertid hatt anfektelser om hvorvidt de er frelst eller ikke. De har ingen frelsesdag å vise til, heller ikke noe spesielt ord. Enkelte har vært inne på tanken om de burde ut i verden for å bli skikkelig omvendt og frelst?

Et viktig spørsmål blir derfor: Går det an å bli bevart som Guds barn fra fødsel til død etter langt liv? Hva skal vi tenke om overgangen fra barnetro til voksentro?

I liknelsen i Lukas 15 falt begge sønnene fra Jesus. Den heimeværende sønnen gikk aldri bevisst bort. Han var med i tjenesten for faren, han bodde heime, dvs i menigheten, men det var noe vesentlig som manglet. Det var ingen glede over broren som var blitt frelst. Det var ingen erfaring av Jesu gaver, syndenes forlatelse, rettferdighet, fred med Gud osv. («aldri så mye som et kje!»)

Det er mye å glede seg over på bedehusene i dag. Det er mange unge og eldre med et brennende Kristus-vitnesbyrd. Samtidig er det også noe som uroer. Jeg frykter for at det er mye oppdragelseskristendom i dag, både blant unge og eldre. Døperen Johannes vitnet etter et møte med Jesus: «Jeg har sett det og jeg har vitnet at Han er Guds sønn.» Har vi som går på bedehuset sett det synet? Har vi møtt Jesus, eller har vi gått fra barnetro til fariseisme?

Liknelsen i Lukas 15 sier ikke noe om den som blir bevart i troen fra barn til voksen, men det er det naturlig i Guds menighet. All sann kristendom er vekkelseskristendom. Derfor må de som lever i sin barnetro inn i vekkelsen, slik at troen blir personlig og erfaringen av syndefordervet blir personlig.

For noen skjer denne overgangen i et nå. Plutselig ser de at de er syndere som trenger Jesu nåde for å bli frelst, og at denne frelse får de uforskyldt. Andre går «fra lys til lys». Noen kommer inn i voldsomme anfektelser og troskriser. Andre får bevare noe av den tillitsfulle trosfrimodighet gjennom oppvekkelsen. Men alle gjør en og samme erfaring, de ser at de er fortapt uten Jesus.

Det fortelles at tidligere generalsekretær i NLM Johannes Brandtzæg en gang fikk et spørsmål fra ei kvinne som ville reis ut som misjonær til Kina. Denne kvinna hørte ikke med til vekkelsesfolket. Brandtzæg skrev til henne og sa at han håpet hun ikke var «moderne», og spurt om hun kjente til den paulinske erfaringen «jeg døde» (Rom 7,9-10). «For noen moderne ånd vil vi ikke ha inn på vår mark så lenge vi kan gjøre noe for å unngå det.»

Josef Tungland kommenterer dette i Fast Grunn nr.1 1997: «Me kan gjerne leggja oss på sinne at den gongen bestod modernismen i vantande åndeleg erfaring av dødsprosessen, jamvel for den gudfryktige og fredsæle misjonsleiaren, Johs. Brandtzæg. Utan at sjølvaktiviteten og sjølvlivet døyr, vert det ikkje skapt noko nytt liv, bare etterlikningar.»

Fattig, men rik

Jesus sa at det er de syke som trenger til lege, ikke de friske. Menigheten i Laodikea sa om seg selv at de var rike, hadde overflod og manglet ingenting. Guds dom var at de var lunkne og frafalne. Menigheten i Smyrna fikk derimot denne attesten: «Jeg vet om din fattigdom, men du er rik!» Denne vekkelse må Guds barn leve i: Jeg er fortapt i meg selv og forsonet og fri i Jesus. Her er ikke snakk om et bestemt mål av syndighet, men vi må se så mye av vår synd, at vi ikke kan klarer oss uten Jesus.

For den som lever på denne plassen blir det ikke snakk om at det blir talt for mye om synd og nåde, men heller en undring over at det er nåde for en synder som meg. Da blir det også en nød at det er så vanskelig å hvile i at det er nok det som Jesus gjorde. Ja, da blir forkynnelsen av synd og nåde det som en stadig hungrer etter å få høre.

 

(Tidligere publisert på bloggen i 2009 og 2016. Lett revidert.)

Ole Tjøstheim Strand – Gabriel Kiellands åndelige sønn

Gustava og Gabriel K. Kielland (foto Rosfjord)

Ole Strand ble født på Tjøstheim, men flyttet som ung til Lyngdal. Her var Gustava og Gabriel Kielland prestefolk, etter mange år på Finnøy.

Året var 1836. Gabriel Kirsebom Kielland var prest på Finnøy. Han var preget av Brødremenigheten, og hadde vært redskap til vekkelser i Ryfylke den tiden han har vært prest.  I nabosoknet Strand, hadde han vikariert i flere perioder for presten der, som blant annet hadde permisjon for å møte på Stortinget. Gabriel hadde gjennom disse besøkene, vunnet seg mange venner på Strandalandet.

Gabriel var også en ivrig misjonsmann. Han og hans brødrevenner i Stavanger, stiftet Norges første misjonsforening i 1826. I 1834 sendte han og andre ledere av brødremenigheten, et brev til venner i Rogaland, med oppfordring om å stifte lokale misjonsforeninger. Første respons kom fra Egersund tidlig på høsten i 1834, mens Strand fulgte etter som forening nummer tre i Norge, i desember 1834.

I disse tider ble den kjente kristenlederen i Strand, Ola Thoresen Svines (Barkved) frelst, og i 1836 vet vi at Ragnhild og Ole Kallem og Ole Tjøstheim ble frelst. Om det var en større vekkelse dette året, eller om det var kun disse tre som ble frest, sier ikke historien noe om. Men det er tydelig at Kielland sin forkynnelse har satt dype spor i Strand.

Tjøstheim ligger bak Strand Kyrkje til høyre. (foto Widerøe)

Ole Larsen fra Tjøstheim

Ole Larsen Tjøstheim var 22 år gammel da han ble frelst. Han ble født på garden Tjøstheim, hvor foreldrene var leilendinger på bruk 2. Far til Ole het Lars Olsen Tjøstheim (1788-1862), og hans slekt hadde drevet denne garden siden 1728. Lars fant kona si på Øvre Fjelde på Jørpeland. Hun het Inga Endresdatter (1785-1860), og foreldrene hennes kom opprinnelig fra Tau. De fikk leie Øvre Fjelde bruk 3 i 1775 og senere også bruk 5 (Loen) samme sted. Dette siste bruket fikk de kjøpe i 1786. Inga hadde to søsken. Broren Ole overtok bruk 5, mens søsteren Kari ble gift med Torbjørn Nilsen fra Helgøy i Ryfylke. De fikk kjøpe bruk 3 på Øvre Fjelde og er mine 3 x tippoldeforeldre.

Tjøstheim er ei lita bygd som grenser til Strand-gardene i vest. På Strand ligger også Strand kirke, som fram til vår tid var kirke for hele Strand kommune. Inga og Lars Tjøstheim ble gift i 1811, og deres førstefødte kom i 1812. Hun fikk navnet Gunnhild, og ble senere gift med Jon Pedersen på Nærland bruk A1 på Finnøy. Denne garden har siden vært i slekta, og drives fra 1990 av Jon Nærland.

Huset på Tjøstheim noen år etter at Ole var flyttet derfra. Svigerinne 

Kristine (Kristiane) nr.2 f.h. (foto Alsvik)

Ole var barn nummer to i søskenflokken på Tjøstheim. Han ble født 24. oktober 1814 og døpt i Strand kirke 6. november samme år. Han kommer vi tilbake til. Nummer tre kom i 1817 og fikk navnet Endre, etter morfar på Fjelde. Selv om Ole var odelsgutt, var det Endre som overtok heimegarden. Han ble gift med Kristine Jensdatter fra Øvre Bjørheim. Endre og Kristine fikk ingen barn. Endre deltok aktivt i styre og stell i kommunen. Kona Kristine ble kjent for sin høye alder. Hun var klar i tanken til sin dødsdag, 104 år gammel. I minneordet i Aftenbladet står det at den dagen hun døde, hadde bestyrerinnen på sykeheimen sagt til henne at hun snart ville flytte. Da siterte Kristine salmeverset: «Ta mig i din himmel ind, søde Jesu min.» Så kom det stille fra Kristine, «takk og lov», før hun sovnet inn.

Endre var tvilling med Anna, som ble gift med Trond Larsen Røisland fra Kvinesdal. Ei datter til Anna, ble fosterdatter hos Endre og Kristine, og ble senere gift med kirkesanger i Strand, Rasmus Høie. Etter Anna og Endre, kom Ragnhild i 1820, Taletta i 1824, Lars i 1825 og Inger i 1828.

Kristiane (Kristine) Tjøstheim 102 år. (Ryfylke-Posten 22.03.1919)

Minneord Endre Tjøstheim

(Stavanger Avis 15.07.1891)

Første periode i Lyngdal

Ole leste for presten vinteren 1829-30, og ble konfirmert høsten 1830. Det er stor sannsynlighet for at det var da han ble kjent med Finnøy-presten Gabriel Kielland. Som nevnt i innledningen, ble Ole frelst i 1836, men det er sannsynlig at han før den tid har vanket i haugianer/brødrevenn miljøet i Strand. Kona til presten Gabriel Kielland, het Gustava, og har skrevet en selvbiografi. I denne nevner hun at Gabriel hadde mange gode venner i Strand:

«I den tiden vi bodde på Finnøy var presten i nabolaget Strand flere ganger på Stortinget. Gabriel var da flere ganger på Strand, holdt gudstjenester og utførte andre kirkelige forretninger. På den måten blev han godt kjent og yndet, og fikk atskillige kristne venner der.» Året etter at Ole ble frelst, flyttet Gustava og Gabriel Kielland til sitt nye prestekall i Lyngdal. Ole må ha savnet sin åndelige hyrde, for den 13. mars 1838 satte han seg ned heime på Tjøstheim og skrev et brev til Gabriel i Lyngdal. Her skrev han blant annet:

«Efterdi han (Herren) har skjenket mig som frugten af det Budskab i forkyndte for os I en inderlig kjærlighed til eder.» Han nevner videre at det kun var to år siden han ble en kristen: «Men den tid som det har været mit Ønske at høre Ham til som har kjøbt mig Den tid er en liden desverre den er kun 2 Aar.» Hensikten med å skrive brevet, var å høre med Kielland om det var mulig å få jobb som dreng på prestegarden i Lyngdal. Og Ole fikk jobb. Gustava og Gabriel var kjent for å hjelpe landsens ungdommer.

Lyngdal kirke (foto Lyngdal kirkelige fellesråd)

Ole kom til Lyngdal i en hektisk periode i Kiellandfamiliens liv. Gustava ble kjent som kvinneforeningenes mor, og forfatter av den kjente julesangen «O, jul med din glede og barnlige lyst». Gabriel var en sentral leder både for brødrevenner og andre misjonsvenner. På prestegarden i Lyngdal var det stadig kjente og ukjente gjester. Blant annet var far og sønn Fredrik Tobias og Hans Christian Knudsen faste gjester når de var i nærheten. De var sentrale personer i arbeidet med å stifte Det norske misjonsselskap. Så det var et pulserende misjonsmiljø Ole Tjøstheim kom til.

Til Lyngdal for godt

Etter 5-6 år i Lyngdal, flyttet Ole heim igjen til Strand og Tjøstheim. Hva årsaken til det var, vites ikke, men et brev fra Ole til prestgarden i Lyngdal datert august 1844, viser at han lengtet tilbake til Sørlandet. I brevet som Odd Tungland har funnet i Kiellands arkiv, skrev Ole blant annet:

«Det er som jeg ikke kunne glemme Præstegaarden i Lyngdal, jeg visst hvær dag er der med Tankerne… det er virkelig saa jeg haver ikke Guds Ord saa tydeligt forklaret i Aar som i de 6 Aar før dette, der er stor forskil, ja det er underligt.» Vi forstår at Ole savnet den frigjørende og friske forkynnelsen til Gabriel Kielland og at han derfor lengte tilbake til Lyngdal.

Ett av husa på Ole Strand sin gard i Lyngdal (foto Odd Tungland)

På Tjøstheim var det på dette tidspunkt broren Endre og kona Kristine som var brukere, mens Ole sine foreldre satt i folge. Det gjorde nok også sitt til at forholdene heime ikke var som han hadde sett for seg. Han fortsatte derfor i sitt brev til Gabriel Kielland, fader Kielland som han kaller presten: «jeg vilde ønske at jeg havde mig en liden Bopel i Nærheden af dere hvis jeg skal være nogen Aar på jorden. Det er ikke videre gilt at være altid blant Fremmede.» Han kjente seg altså mere heime i Lyngdal enn på Tjøstheim, og klager sin nød til fader Kielland: «Jeg synes riktig det er noget vanskeligt for mig i disse tider.» Han nevner også i brevet at han for tiden var læregutt innen tømmerarbeid og husbygging, og var sammen med en fagmann på ulike oppdrag i Ryfylke.

Kielland svarte sin gamle dreng nokså kjapt, og Ole sendte sitt svar i oktober 1844. Her skrev han blant annet at han kjente behov for en egen heim for «jeg som synes saa Leit at gaa fra den ene til den andre og elles ikke have noe visst opholdsted.» Odd Tungland refererer videre fra dette brevet: «Ole har planane klare og luftar dei for Kielland. Han kan halde fram å arbeide i heimbygda for den same mannen ein sommar til. Seinare på sommaren kunne han tenke seg å flytte til Lyngdal. Men han er open for å kome til Lyngdal til våren om Kielland måtte ynskje det.

Han går også inn i «forhandlingar» om løn. Han foreslår at han skulle arbeide halve tida for kost og losji i prestegarden, og så ville han elles arbeide for seg sjølv. Men han er ikkje redd for at dei ikkje skal bli samde om den saken. Og målet for det heile er å kunne få seg sitt eige hus til slutt. Han reknar med at det han har lært av tømmermanns- og snikkararbeid kan kome vel med både for seg sjølv og andre. Men han har ikkje så store tankar om seg sjølv i det faget. Derimot ser han fram til å få seg jord, og han prøver å snappe opp lærdom om jordbruk der han ferdast.»

Antakelig kom Ole Strand, som han etter hvert skrev seg, tilbake til Lyngdal sommeren 1845 og hadde ulike jobber der. Ikke lenge etter at han kom til Sørlandet igjen, satte Gabriel Kielland i gang med å bygge ny og stor kirke i Lyngdal. Det er sannsynlig at Ole var med på det byggeprosjektet. I 1854 døde imidlertid Gabriel Kielland, og ny prest kom på plass året etter. Dermed var ikke prestegarden i Lyngdal den samme for ungkaren fra Ryfylke. Han begynte derfor å se seg om etter en egen gard, og fikk kjøpt et bruk på Åmland i Vanse i 1857.

Ole Strand sin sønn Lars Tobias med familie.

(foto Oddleif Lian)

Gift med odelsjente fra Lyngdal

Da Ole Strand ble selveiende bonde på Vanse, var han blitt 43 år gammel og fremdeles ungkar. Men etter fem år på Vanse, var den da 48 år gamle Ole endelig klar for bryllup. Han hadde funnet seg ei jente fra Lyngdal, som han da ble gift med. Hun var 22 år yngre enn Ole, og het Lisabet Tobiasdatter Berge fra garden Øvre Berge. Lisabet og Ole Strand ble boende på Vanse fram til 1869, og fikk sønnen Lars Tobias i 1866.

I 1869 solgte de på Vanse og kjøpte hennes heimegard, Øvre Berge, av bror til Lisbet. I 1873 fikk de enda en sønn, og navnet de gav han, viser hvor høyt Ole satte det gamle presteparet. Sønnen fikk navnet Gabriel Gustavus. Under folketellingen i 1875, hadde familien på Øvre Berge 5 kyr og 4 sauer. De sådde 3,25 tønner korn og 4,5 tønner poteter. Ole drev Øvre Berge fram til 1888. Da overlot han garden til de to sønnene. Lars Tobias fikk egen familie, mens Gabriel Gustavus forble ugift. I 1898 ble garden formelt delt mellom de to brødrene, men da Gabriel Gustavus døde i 1916, ble hans del slått sammen med brorens.

Ole Strand sitt barnebarn Oskar og kona hans Bertine.

(foto Oddleif Lian)

Ole Strand ble 77 år gammel, og døde i 1891. Det samme året døde også Ole sin bror Endre, heime på Tjøstheim. Det aller meste av Ole sin gard, er i dag oppslukt av utbygging i Alleen sentrum i Lyngdal.

 

 

Kilder

Gustava Kielland: Erindringer fra mitt liv (1882)

Harald Bjørkvik: Gardane på søre delen av Finnøy (1993)

Helge Alvin Rosfjord: Mitt liv med Gustava. Biografi om Gabriel K. Kielland (2023)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Oddleif Lian: Lyngdal 2 (1984)

Odd Tungland: Ole Larsen Strand (1814-1891) Artikkel i Lyngdal historielag sitt årsskrift Lyngdalsboka 1999

Aftenbladet.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Hvis ikke Gud nå oppreiser profetrøster..

Tormod Vågen på talerstolen

Slik begynner ett av sitatene fra dagens knippe sitater, som jeg har samlet fra ulike taler og bøker. Her er litt å tenke på for deg som er opptatt av Guds rike.

Denne gang omhandler sitatene forkynnelsen og forkynnerne.

Josef Tungland

Hvis ikke Gud nå oppreiser profetrøster iblant oss, kan hele vårt lekmannsarbeid gå i oppløsning!

Tore Tungland

Forkynn Ordet, bruk Ordet som eit sverd, og rekna med Den Heilage Ande! Det er forkynning av Ordet i  Anden si kraft som skal føra Guds rike til siger!

Charles H. Spurgeon

Hadde vi ikke trodd på Den Hellige Ånd, skulle vi for lengst ha lagt ned vår forkynnergjerning.

Aksel Valen-Sendstad

Tjenesten for Guds Ord i forkynnelsen er den viktigste og mest grunnleggende tjeneste som Gud har innstiftet.

Tormod Vågen

De folk som ikke har noen annen bibel enn de kristnes liv, har en defekt bibel. Det finnes intet evangelium i den.

Fredrik Wisløff

Den rette talekunst for en kristen forkynner er å forsvinne bak det budskapet han bringer.

Egil Sjaastad

Det behøver ikke være uten verdi å forsøke å holde folks oppmerksomhet og å skape interesse og engasjement i forkynnelsen. Men la oss huske at det aldri kan frelse et menneske fra Guds vrede. Det kan kun selve evangeliet. Derfor må det lyde fra vår munn. Og her må du ikke nøyes med å være taler! Be om at du må være forkynner! En taler orienterer. En forkynner tilsier og gir.

Carl Olof Rosenius

En rett Guds ords forkynner har et erfaringsområde i sitt eget hjerte, hvor han selv gjennomlever det Gud vil han skal hjelpe andre med.

Forkynnelsen av loven har mange tilhengere og tilhørere. Evangeliet derimot er en dårskap for all fornuft og en forargelse for alle selvtilfredse. Det er bare noen få fattige syndere som virkelig gleder seg over evangeliet.

Hans Erik Nissen

Det er viktig at Guds nåde og den uforskyldte frelse ikke blir et sluttpunkt i vår forkynnelse og undervisning, som vi kun ofrer kort tid på. Det må ikke være slik at når vi når til evangeliet, er det et sikkert tegn på at forkynnelsen eller undervisningen nærmer seg slutten.

Øivind Andersen

Hvor Ordet om Jesus forkynnes, legger det seg selv inn på hjertet hos dem som hører det, og så sant Ordet da ikke blir avvist i vantro, kommer det til å frelse dem som hører.

Dag Risdal

De falske profetene, og moderne teologer, taler om nåde for folk, uten omvendelse! De taler om Guds kjærlighet uten at man skal vende seg fra synd og ugudelighet.

Den profetiske gaven består ikke først å fremst i å kunne forutsi noe om fremtiden, men å kunne formidle Guds åpenbaring slik at tilhørerne ser seg selv og sin situasjon i lys av Guds ord.

Dagbok fra ei møteuke – i Steinsdalen

Steinsdalen bedehus 11.02.24 (foto Dag Rune Lid)

«Det er tirsdag. En spesiell dag for en predikant. Dagen for oppstart av møteuke. Jeg både gleder meg og skulle ønske jeg kunne vært heime.»

Det var Kristian Fagerli som innledet en tale på denne måten.  Talen var fra starten av ei møteuke på Nardo bedehus i Trondheim, antakelig på 1990-tallet. Vel i land fra Hjelmelandsferja tirsdag 6. februar 20224, satte jeg på en CD med ulike taler, og denne talen av Kristian var den første som kom. Han fortalte at han var glad for at han fikk lov til å vitne om sin Frelser. Samtidig kjente han på en trang til heller å være i ro heime. Til å engasjere seg i det lokale misjonsarbeidet. Han satte ord på noe kjent også hos meg, og jeg tror det er noe mange forkynnere erfart.

Etter ei nødvendig friuke, som ikke var helt fri, var det godt å sette seg i bilen og starte på turen til Norheimsund og Steinsdalen bedehus. Jeg reiste fra Jørpeland kl.12.00 og var framme kl.18.00. Det ble en mer spennende kjøretur enn normalt. I Brattlandsdalen og langs Røldalsvatnet var det så mye snø og så høye brøytekanter at det var vanskelig å finne steder hvor to møtende biler kunne passere hverandre. Heldigvis var det lite trafikk denne dagen. Reisefølge var som nevnt Kristian Fagerli, og sangeren Arthur Eriksson.

Møteleder Per Ove Sæleset (foto Ove Sandvik)

Vel framme fikk jeg en halvtime for meg selv i bilen, før bedehuset ble låst opp. Jeg hadde møteuke på samme bedehus for 12 år siden, så jeg var ikke helt fremmed. Per Ove Sæleset er NLM sin kontaktperson på dette bedehuset og han var også møteleder på alle møtene. Storsalen har 75 stoler, og på dette møtet kom 10 personer fra bygda. På dette bedehuset blir de aller fleste talene videofilmet, og lagt ut på en You-Tubekanal. Slik også med mine taler. Det er omtrent 165 000 som er innom denne kanalen hvert år.

Etter møtet kjørte vi heim til Karin og Per Ove Sæleset for kveldsmat og overnatting. De bor 320 meter over havet like overfor Norheimsund sentrum, i enden av en bratt, smal og svingete vei. Per Ove er pensjonert bonde, og de bygde seg ny kårbolig for noen år siden. Utsikten over Norheimsund, fra stua og kjøkken er fantastisk. Nå er det sønnen Anders og hans familie som har overtatt garden.

Norheimsund (foto Ove Sandvik)

(foto Ove Sandvik)

Onsdag 7. februar

Det var flott å våkne opp i et fantastisk vinterlandskap, med knapt 1 meter snø og massevis av flotte dompaper på fuglebrettet. Det er godt å ha en lang dag til forberedelse, lesing, skriving og turgåing. Jeg får mer ro når jeg bor borte, enn når jeg er heime i den daglige dont. Etter frokost hadde jeg min daglige andaktsstund, før forberedelse til kveldens møte. Jeg la ut en artikkel om Jacob Traasdahl på Facebook. Han hadde sine fem siste og tunge år her i Norheimsund. En venn fra Sand responderte, og la ut en flott sang som Traasdahl hadde revidert. Denne sangen er skrevet av hallingdølen Ingebret Thorkildsen i 1857 og heter «Kan du synge den nye sangen?». Denne sangen tonte i meg resten av dagen, og resulterte i en ny artikkel på bloggen min.

På preiketurer, som også ellers, har jeg med meg bøker å lese i. Denne gang har jeg ei bok av Dag Risdal som heter «De gamle stier – Jeremiaboken i aktuelt perspektiv» og boka til kollega Odd Eivind Stensland, opprinnelig fra Hjelmeland. Hans bok heter «Forkynneren – På reisefot med ord fra Gud». Her skriver han om sitt liv som forkynner, og berører også aktuelle spørsmål angående forkynnelsen.

Møteflokken var onsdag kveld øket til nærmer 30, og det var gledelig med en del ungdommer til stede. Den som hadde kveldens åpningsord, var en strandbu. Harald Voster er rektor ved Framnes videregående skole, som er eid av Indremisjonsforbundet. Kona hans, Brit, er rektor ved en kristen friskole for 1-10. klasse. Møteopplegget på møteuka er enkelt, med åpningsord, tale og 2-3 fellessanger. Etter møtet var jeg på kveldsmat hos Alis og Dag Rund Lid. Veldig kjekt med en god prat med en kjenning fra studietiden min i Bergen. Dag Rune er kontaktmann for Indremisjonsforbundet og Lekmannsmisjonen på Steinsdalen bedehus, og er ansvarlig for møteopptakene.

Mange fine stunder med gode måltid hos Karin og Per Ove Sæleset

(foto Ove Sandvik)

Torsdag 8. februar

Norheimsund er ei bygd med ca.4500 innbyggere. Kommunen heter Kvam og har ca.8500 beboere. Andre bygder i kommunen er Øystese, Strandebarm og Ålvik. Nevnte Framnes vgs var opprinnelig en folkehøgskole og misjonsskole og ble startet av Johannes Brandtzæg. Her var Kinamisjonens hovedkontor inntil det ble flyttet til Fjellhaug i Oslo i 1913. Framnes ble da solgt til Indremisjonsforbundet. I 2007 startet Norheimsund Friskole med undervisning for 1.-10. klasse.

Denne torsdagen våknet jeg opp til minus 12 grader og skyfri himmel. Med masse nysnø, var naturen på Sæleset nesten som et vinterparadis. Jeg hadde en nydelig spasertur langs skiløypene og kunne bare nyte den flotte vinterdagen. I tillegg til møteforberedelser, var det god tid både til litt skriving og lesing. På møtet denne kvelden var ca. 20 samlet. Harald Rydland hadde åpningshilsen og spilte piano til allsangen.

Framnes videregående skole (foto Ove Sandvik)

Norheimsund Friskule (foto Ove Sandvik)

Fredag 9. februar

Ny flott dag med vindstille og -12 fra morgenen av. Etter frokost var det en del administrative ting som måtte ordnes, og det var tungt å komme i gang med forberedelsene. Teksten jeg hadde planlagt å tale over måtte byttes med en annen, og freden senket seg etter hvert. Hadde en kjøretur til Øystese og gjenbruksbutikken der, etter lunsj. Jeg fortsatte til Framnes og Norheimsund Friskule, for å se disse skolene i dagslys. Det ble tid til en luftetur i skiløypa også i dag.

I dag var det Randi Norheim som hadde åpningshilsen på møtet, mens Magnus Vistvik spilte piano. Forsamlingen var omtrent som på torsdag. Mange har kommet hver kveld, men det er noen nye som også dukker opp hver kveld. Vel heime etter møtet, laget Karin Sæleset til en nydelig kveldsmat for mann, predikant og pianist.

En flokk på minst 20 dompaper lyste opp på foringsplassen.

(foto Ove Sandvik)

(foto Ove Sandvik)

Lørdag og søndag 10.-11. februar

Lørdag snudde været nok en gang. Temperaturen steg til -3 og det var frisk og kald vind. Inne derimot var det varmt, og også denne formiddagen var det en kamp for å bli rolig for kveldens tekst. Det var godt når endelig teksten kom, men spenningen i forkant av møtet blir jeg nok ikke ferdig med. Ellers fikk jeg god tid til lesing denne dagen, og begge bøkene ble utlest. Kristin Vistvik hadde åpningsord på møtet lørdag kveld. Oppmøtet var omtrent som dagen før. Etter møtet var vi tre som ble invitert på pizza til Kari Ljønes Valland.

På talerstolen med Guds ord (foto Dag Rune Lid)

Søndag var det tid for sjette og siste møte. Denne gang var forsamlingen betydelig større, omtrent 40 stk. En del tilreisende gjester i forbindelse morsdagen møtte også, blant annet noen kjente med røtter fra Namdal. Eivind Straumstein hadde åpningshilsen og talen var ut fra dagens tekst. Om du ønsker å høre talene, finner du dem på: 

steinsdalenbedehus.no

Kan du synge den nye sangen? -en hilsen fra Fortun i Sogn

Maleri fra Fortundalen av Flintoe

Haugianerpredikant Ingebret Thorkildsen var på preiketur fra Gudbrandsdalen over Sognefjellet. Med Fortundalen under seg, steg lovsangen opp i hans indre. 

Ingebret Thorkildsen var fra Torpo i Hallingdal, og ble født i 1831. Navnet hans er også skrevet som Engebret Torkelsen. Heimbygda Torpo ligger mellom Gol og Ål. Ingebret var veldig storvokst og kjent som Hallingdals kraftigste mann. Han var også svært dyktig til å danse Halling, og ble invitert i de fleste bryllup i dalen for å vise sine kunster. Hallingdansen topper seg med at danseren hopper i lufta for å sparke ned en hatt som henger på ei stang.

I 1850 var Ingebret invitert av presten i bygda til å danse i et bryllup. Denne gang skulle Ingebret settes på prøve, så hatten ble holdt tre meter over bakken. Ingebret har selv fortalt hva som da skjedde (språklig revidert): «Jeg kastet meg i været. I det samme ble jeg nesten lam i hele kroppen og falt på gulvet. Der ble jeg liggende som død.» Han måtte derfor hjelpes hjem.

Vel hjemme ble han sengeliggende i to uker. Da begynte Guds ånd å arbeide med han, og han fikk se at han var en stor synder som var fortapt overfor Den hellige Gud. Slik ble han gående i ett halvt år, og holdt til slutt på å miste forstanden. Men så fikk han høre en haugiansk predikant forkynne at «Uten meg (Jesus) kan dere ingenting gjøre.» Dette ordet løste Ingebret, og han ble frelst og fri. Etter dette ble han med haugianerpredikanten til Ål og Hol og vitnet om sin frelser. Dette ble starten på en livslang tjeneste for Ingebret.

Ingebret var en dyktig arbeidsmann, og i 1854 hadde han tjent så mye at han kunne kjøpe seg sin egen gard i Hemsedal. Han var da blitt kjent med den kjente haugianerpredikanten Erik Venjum fra Hafslo i Sogn, og Erik inviterte Ingebret til å komme til Sogn som predikant. Det ble årlig slike predikantreiser vestover for Ingebret.

Ingebret Thorkildsen (foto Ola Rudvin: Indremisjonsselskapet 100 år)

Det var i februar 1857 at Ingebret var på vei fra Gudbrandsdalen over Sognefjellet for å han møter i Fortundalen. Da den flotte Fortundalen åpnet seg under han, måtte han sette seg ned og nyte Guds skaperverk. Mens han satt og så ut over dalen, fikk den 26 år gamle predikanten inspirasjonen til sin mest kjente sang. De første møtene hans var hos ei kristen kvinne på garden Li øverst i Fortun, og hele sangen ble ferdig mens han bodde på Li. Sangen heter «Kan du synge den nye sangen» og i Sangboken står den på nr.195.

Sangen ble raskt kopiert og spredd rundt i det haugianske miljøet. Jakob Traasdahl fikk også tak i sangen, og satte sine initialer under da han trykket sangen i si sangbok. Dermed var det mange som trodde at det var han som var forfatter, men han hadde bare gjort en lett revidering av sangen.

I 1865 flyttet Ingebret fra Hemsdal til Vestfold. Han fortsatte å forkynne Guds ord, for det meste som frivillig ulønnet forkynner. Han hadde preiketurer langs hele kysten fra Oslo til Stavanger. I 1905 ble han syk, og det ble slutt på hans forkynnergjerning. 17. februar 1916 sovnet han stille inn. I et minneord står det om han: «Han hadde rike gaver, en klar, sunn kristendomsoppfatning, stor frimodighet og en brennende kjærlighets omsorg for sine medmenneskers frelse. Især hadde han en merkverdig evne til å skildre syndens følger for tid og evighet, vekke de sovende og veilede de vakte til frelsen i Kristus Jesus.»

Her er Ingebret Thorkildsen sin mektige sang:

Fra sangboken syng for Herren

Kilde: Slik ble sangen til, av Trygve Bjerkrheim (1972) Artikkel av Lars Aanestad

Karl Byberg – Solabu som ble hyrde i nord

Rundhaug i Målselv hvor Karl Byberg slo seg ned

(foto Mittet 1952)

Karl Byberg vokste opp på Byberg på Sola, men ble gift til en gard i Målselv. Her ble han en sentral leder, både i misjon og politikk.

Troms krets av Misjonssambandet (NLM) ble stiftet i 1897. I alle disse årene, har det vært fire kretssekretærer fra Rogaland. Sverre Østebø fra Talgje var leder av kretsen i 1962-68, Ingolf Gjedrem fra Bjerkreim i 1969-70 og Ove Sandvik fra Jørpeland i 1997-2003. Først ut var imidlertid en kar fra Byberg på Sola, som var kretssekretær i perioden 1937-1949.

Solabuen het Karl Byberg, og hadde flyttet til Nord Norge allerede i 1928. Han var da emissær utsendt av NLMs hovedstyret, og hadde vært flere turer i nord. Det er Karl Bybergs historie vi skal se nærmere på i denne artikkelen.

Karl Byberg (foto Kristenliv i Rogaland)

Vanskelig oppvekst

8. oktober 1895 var det bryllup i Høyland kirke. Det var Lars Vinsentsen Byberg som ble gift med Anne Kristine Knutsdtr. Vestvik fra Randaberg. Bruden var 30 år gammel, mens brudgommen var to år yngre. Anne Kristine og Lars bosatte seg på Byberg bruk 7, på heimegarden til Lars, hvor Lars var odelsgutt. Lars sin far var fra Bore i Klepp, mens mor hans var enebarn på Byberg bruk 7. Lars hadde 13 søsken, hvorav tre døde som små.

Etter ett år som ektefolk, fikk Anne Kristine og Lars sitt første barn høsten 1896. Han fikk navnet Vincents Stoltenberg. Neste fødsel var en tvillingfødsel, den 28. oktober 1898. Det var to gutter som fikk navnene Bertel og Karl Martinius. Sommeren 1900 fikk den eldste gutten hjernebetennelse og døde 20. juni. Mor Anne Kristine var da høygravid, og fødte sønn nummer fire den 20. juli. Han fikk samme navn som sin avdøde bror, Vincents Stoltenberg. Høsten 1900 ble familien Byberg på nytt rammet sorgen. Da fikk lille Bertel på to år magebetennelse og døde 20. oktober.

Det skulle bli flere tunge tak på Byberg. På nyåret 1903 var Anne Kristine gravid på nytt, men så ble både hun og svigermora rammet av tuberkulose. Svigermor døde 11. april. Anne Kristine fødte lille Alfred 23. april, før hun selv sovnet inn ei uke etter fødselen, den 30. april. Dermed satt far Lars igjen med tre sønner i alderen 0-8 år. To år senere døde også far til Lars, så da var han også hovedansvarlig for garden.

Karl Byberg i yngre år

(foto NLM 50 år)

22. oktober 1908 valgte Lars å gifte seg på nytt. Denne gang med Gurina J. Dysjaland som var enslig mor til en gutt på 13 år. Selv var Gurina 44 år gammel. Lars og Gurina overtok hennes småbruk på Dysjaland da de ble gift, og Lars tok med seg de to yngste guttene. Den eldste sønnen, Karl, ble igjen på Byberg som pleiebarn, sammen med de to onklene Vinsent og Ommund på 32 og 21 år. Onklene overtok samtidig heimegarden. Deres søster, og Karl sin tante Vilhelmine på 24, bodde også heime som tjenestejente.

Avstanden mellom Dysjaland og Byberg er ikke stor, så Karl hadde høyst sannsynlig kontakt med far sin og de to brødrene. Likevel var det nok en tøff opplevelse for 10-åringen først å miste mor, for deretter å oppleve av far og brødrene flyttet fra han. Broren Vincent Stoltenberg emigrerte senere til Amerika. Han ble ikke gift og døde forholdsvis ung. Den andre broren, Alfred, ble gift og bosatt på Tasta i Stavanger.

Dødsannonse for Karl Byberg sin far Lars W. Byberg

(Aftenbladet 28.02.1949)

Karl ble en vill krabat, etter som han vokste til. Han ble konfirmert 15. oktober 1913 og fikk deretter ulike jobber på gardene i nærheten. Etter hvert fikk han jobb på Voll ysteri. Jeg har ikke funnet ut om han ble boende hos sine pleieforeldre/onkler, eller om han etter hvert fikk flytte heim til far og brødrene. Under folketellingen i 1920 var det ingen av barna som bodde heime hos Gurina og Lars.

Vekkelse på Sola

I starten av 1900-tallet, var det mange vekkelser over Rogaland. I 1917 kom det også en gjennomgripende vekkelse over de sørlige bygder i Sola. Det var emissær for NLM Knut Kallestein som var forkynner. Karl Byberg var en av dem som da ble frelst, det samme var far hans Lars. I Kineseren nr.29 1919 hadde den da 21 år gamle Karl Byberg en liten artikkel der han fortalte fra denne vekkelsen. Her skrev han blant annet (språklig revidert):

«Det var vinteren 1917-18 at Gud gjestet bygda vår med vekkelse og nådestrømmer fra seg. Folket gikk på møtene og hørte Guds ord. De kristne som var i bygda tok til å våkne opp av søvnen, og det tok til å bli liv. Først var det noen ungdommer som ropte til Gud om frelse, og snart sto hele bygda i brann. Jeg tror ikke det fantes en som ikke var berørt av Guds ånd.

Det var mange som fikk liv i Gud, og takket for frelsen i Jesu blod, både unge og eldre. Og det var et herlig syn å se den store ungdomsflokken som var lydig mot Jesu røst og fulgte etter ham. Ikke minst stort var det å se mann og kone som før hadde vært Satans og syndens tjenere, ligge på sine kne og takke for frelsen i Jesus Kristus. Det var ei tid jeg aldri glemmer. Men fordi det var Gud som gjestet oss, ble vi stormet av den vonde makt. Satan satte alt det han var herre over på krigsfot mot oss. Noen sa det var galskap, andre at det var svermeri, og de arbeidet mot oss av all kraft. Men Gud var med og stridde for oss, så vi kan si til ære for hans navn at vi har seiret «i kraft av lammets blod».»

Fra Haugesund Dagblad 16.01.1919

Det tok ikke lang tid før den tidligere så viltre ungdommen, begynte å vitne om sin frelser. De kristne lederne merket seg vitnesbyrdet, og lurte på om han kunne ha ei forkynnernådegave. Han ble derfor allerede i 1918, med forkynnere fra NLM på møter. Han fortalte selv at han blant annet hadde vært med Sven Foldøen på innsamling av midler til oppstart av Tryggheim Ungdomskule på Nærbø. Den første møteannonsen med Karl sitt navn som jeg har funnet, er for et møte på Misjonshuset i Haugesund 16. januar 1919. Da var han sammen med den kjente forkynner Knut Rettedal.

Forkynner for hovedstyret

Etter en vinter med noe møtevirksomhet, kjente ungdommen på et behov for mer bibelkunnskap. Han søkte derfor på bibelskolen til Indremisjonsforbundet i Bergen, og gikk der høstkurset 1919. Men det var i Kinamisjonen (NLM) Karl kjente seg heime, og fortsatte derfor som forkynner i Stavanger krets fra januar 1920. Men smaken på å lære mer fra Guds ord, var der fremdeles. Han satte derfor kursen mot Oslo og Fjellhaug høsten 1919 og gikk den vinteren på bibelskolen der.

Etter skoleåret på Fjellhaug, ble Karl Byberg ansatt av hovedstyret som forkynner på landsbasis. I landets aviser finner vi han annonsert mest heime i Rogaland, men også mange steder rundt om i landet. Våren 1922 var han en lengre periode i Namdal krets, mens han høsten dette året ble plassert i Troms krets for første gang. Han fikk god inngang blant misjonsfolket i nord, og kretsstyret der ønsket å ansette han som kretsarbeider. Det ser det ikke ut til at ble noe av, men Karl var mye i Troms fram til sommeren 1923.

Som mange ungdommer på den tid, kjente Karl på en uro over om han skulle reise til Kina som misjonær. Han søkte derfor på nytt til Fjellhaug for å begynne på misjonsskolen, og startet opp høsten 1923. Samtidig med Fjellhaug, fulgte han også forelesninger ved Menighetsfakultet. Men så viste det seg at det var helsemessige utfordringer som gjorde at han ikke kunne reise til Kina. Dermed ble misjonsskolen avbrutt, og han fortsatt som emissær for hovedstyret.

Glimt fra Nord Norge i Kineseren nr.29 1930

I forbindelse med at Fjellhaug var 50 år, skrev Karl noen linjer om hva Fjellhaug-året betydde for han. Han nevner spesielt to ting. Det første var misjonshistorien. Det andre var professor Sigurd Odland sine timer. Da lærte han at det ikke bare var gjerninger som var syndige, man at vårt sinn er syndig, skrev han. «Eg fekk sjå inn i syndens vesen. Det var ein lærdom eg er djupt takksam for at eg fekk.»

Gift med odelsjente fra Målselv

I 1963 var skribenten Johan Hovda på besøk i Målselv. Her besøkte han flere utvandra rogalendinger, og skrev en lengre reiseskildring i Stavanger Aftenblad i etterkant. Han traff også Karl Byberg, og om han skrev han blant annet følgende: «Han reiste som emissær – og kom til å sjå på ei jente – noko ein predikant kanskje ikkje bør gjere – og så vart han glad i jenta og gifte seg med henne – og så var ho jordajente og såleis fekk han seg gard og vart buande heroppe.»

Jensine Iselvmo (foto Olav Vegge)

Dette var i kortform hva som skjedde da Karl Byberg traff Ragnhild Vestvang på Rundhaug i Målselvdalen. Det var imidlertid ikke første gang det var emissær på frierføtter i denne bygda. Den store høvdingen i NLM, Ludvig Hope, var også på disse trakter noen tiår tidligere. Da traff han Jensine Iselvmo, som han ble forlovet med. Jensine ble imidlertid syk og døde i 1895, før hun og Ludvig rakk å bli gift. Jensine var moster til Ragnhild, som Karl Byberg ble forelsket i. Far hennes, Halvor Hansen, var en markert bonde i Målselv og var også ordfører for Arbeiderpartiet en periode.

Minneord om Ingeborg Byberg i Utsyn 1968

Det var altså på en av sine mange turer som forkynner i Troms, at Karl og Ragnhild ble kjent. Ragnhild var fem å yngre enn Karl og 25 år da vielsen sto i Målselv kirke 7. juli 1928. Etter vielsen bosatte de seg på Ragnhild sin heimegard. Karl fortsatte å reise landet rundt med evangeliet, mens Ragnhild hjalp til med garden og etter hvert med barna. De fikk fire barn: Astrid (f.1929), Harald (f.1931) som etter hvert overtok heimegarden, Rolf (f.1933) og Lisbeth (f.1941) gift med Ole Vang Bråthen. Lisbeth og Ole Bråthen er foreldre til nåværende generalsekretær i NLM, Gunnar Bråthen.

Ragnhild hadde ei yngre søster og en yngre bror som døde kun 18 år gammel. Dermed var det Ragnhild som hadde odel på heimegarden Vestvang, og hun og Karl drev garden sammen med hennes foreldre fram til 1945, da garden formelt ble overdradd til Ragnhild og Karl Byberg. Ifølge Johan Hovda var garden i 1963 på 150 mål dyrket jord, helt slett, og i tillegg «milevis med udyrka» mark. «Det var nett som å koma til ein veldreven gard på Jæren. Men dei må nok ha fleire mål for å fø ei ku enn hjå oss. Byberg hadde til vanleg 10 mjølkekyr.» Alt lå også vel til rette både for jakt og for laksefiske i Målselva, som garden grenser til.

Kretssekretær i Trom krets NLM

Karl fortsatte som nevnt å reise som forkynner for hovedstyret over hele landet, og det ble mange og lange turer borte fra heimen. Heldigvis var han mye i Troms. I 1930 hadde han blant annet møter i Sandtorg, Trondenes, Tromsø, Harstad og Tromsøysund. I Tromsø fikk han tatt opp igjen misjonsforeningen der, som hadde vært nedlagt en tid. Fra 1933 var han i hovedsak i Troms krets, men med noen få turer sørover. Han vikarierte blant annet som forsamlingsleder i Betania i Trondheim noen måneder.

Folket i nord la merke til at Karl hadde ei ledernådegave i tillegg til nådegaven til å forkynne Guds ord. I 1933 ble han derfor valgt inn i kretsstyret for Troms krets for første gang. I 1937 ble han valgt til formann og sekretær i kretsstyret. På den tid var det ikke noen selvstendig kretssekretærstilling i kretsen, så det var kretsstyrets formann som også var sekretær, og som dermed ledet arbeidet i kretsen. I begrunnelsen for å velge han som formann, uttalte kretsstyret at de gjorde dette «fordi styret gjerne vilde knytte han fastare til kretsen, då vi syntes vi hadde bruk for han her opp.» Dermed var Byberg både kretsleder, forkynner med 51 møtedager og bonde.

Kvartett fra Fjellhaug på besøk i Nord Norge. Reiseleder var Karl Byberg

nr.3 f.v. (foto Kineseren nr.33 1935)

Da krigen brøt ut i april 1940, hadde Karl Byberg kontakt med biskop Krohn Hansen som på den tid var formann i kretsstyret for Misjonsselskapet. De utformet en uttalelse på vegne av NLM og NMS, som ble offentliggjort i NRK. I uttalelsen ba de to lederne om at misjonsfolket måtte holde oppe misjonsarbeidet til tross for krigen, og at de ikke måtte bruke misjonspengene til andre formål. Forkynnervirksomheten stanset imidlertid opp 9. april 1940 og kom ikke i gang igjen før høsten 1940.

I 1941 fikk Karl kall fra Nordmøre krets om å overta stillingen som kretssekretær, med bopel i Kristiansund. Familien ble rolig for å svare ja, men på grunn av krigen ble det umulig å flytte familien til den sønderbombede byen. Karl var i Kristiansund en kort periode, men måtte til slutt melde pass. I stede gikk han ut av kretsstyret i Troms krets, og ble fast ansatt kretssekretær i heimekretsen. I tillegg til arbeidet i NLM, var han også en periode medlem av forstanderskapet i Indremisjonens folkehøgskole Heimly på Finnsnes.

Åndelig sett var krigen ei god tid i Norge. Det gikk store vekkelser flere steder i landet, også i nord. I årsmeldingen for 1943 uttrykte imidlertid Byberg en bekymring: «Det er ikkje så lite av vekkjingane som er meir kjenslerus og menneskeleg prega enn boren av Guds ånd med syndserkjenning, syndenaud, omvending og frelsesoppleving.» I 1942 kom Troms krets i gang med egen ungdomsnemnd, med Karl Byberg som leder. Han var også med og arrangerte sommerskoler, blant annet på Hofsøy på Senja i 1943. Etter dette bibelkurset, kom det fram et sterkt ønske om å få opprette en egen bibelskole i nord. Denne kom imidlertid ikke før i 1979, da Fjellheim bibelskole i Tromsø ble stiftet. Karl Byberg var opptatt av skolevirksomhet, og startet arbeidet med å få i gang en egen Folkehøgskole i kretsen. Også dette skulle ta sin tid, men i 1960 fikk han oppleve at Nordborg handelskole ble opprettet på Finnsnes.

Kretssekretærer og andre ledere i NLM. Karl Byberg nr.2 f.v.

(foto NLM 50 år)

Etter at krigen var over i 1945, startet Karl Byberg et eget kretsblad, som fikk navnet «Misjonsungdommen». Det første nummeret kom i juni 1945. Ellers kunne han melde at det var fortsatt vekkelser våren 1945, men at forkynnervirksomheten ble merkbart tyngre etter at freden kom. Ja, i 1946 skrev han i årsmeldingen at det var «meir verdslegdom og likesæle etter krigen».

I 1947 kjente Karl Byberg på et ønske om å komme mer ut som forkynner. Han fikk derfor innvilget ett års permisjon fra kretssekretærstillingen. Men det betydde ikke at han trakk seg ut av ledelsen i kretsen, for samtidig ble han innvalgt som medlem av kretsstyret. I permisjonstiden reiste han som forkynner for hovedstyret. Da permisjonstiden var over, fortsatte han fram til årsskiftet 1948/49, men da sa han opp. Han ble imidlertid bedt om å vikariere i stillingen, fram til Steinar Hunnestad var på plass som ny kretssekretær i oktober 1949.

Skifte av kretssekretær i Troms. (Fra Utsyn nr.33 1949)

Kretsen hadde en tid sett seg om etter ei egnet tomt til et misjonssenter. I 1947 fikk misjonen eiendommen Skoghus på innsiden av Senja, og her ble det anlagt et leirsted som skulle bli sentralt i arbeidet i kretsen. Ei jente med røtter fra denne eiendommen, var Kristine Svensen. Hun var utdannet lærer og fikk kallet til å bli misjonær under Karl Bybergs talerstol. Han spurte på et møte som hun var på, om det var en lærer eller lærerinne som var villig til å reise ut som misjonær. Kristine svarte ja, og var i Etiopia i perioden 1948-76.

Den siste sommeren Byberg var fast ansatt kretssekretær, var det en stor sommerskole i Målselv, med Peder A. Bredvei, Øivind Andersen og Trygve Bjerkrheim som talere. Ansatte i kretsen dette året var Karl Byberg, Johan Lundberg, Ottar Bruun, Ole Tollefsen, Kåre Kristiansen, Erdal Larssen og Magda Sandnes. Kretsstyret besto av Erling Hovde (Liland i Ofoten), Nils Johansen-Medby (Andselv), Karl Byberg, Marcus Norwich (Sørvik Harstad) og Jørgen Enoksen (Flakstadvåg).

Karl Byberg (foto Fjellhaug 50 år)

Politiker og ordfører

Karl Byberg fortsatte som forkynner for hovedstyret fram til 1955, da han ble ordfører i Målselv. Men han ble engasjert i politikken før den tid. 3. mai 1947 ble stiftingsmøte for Troms KrF avholdt. Karl Byberg var til sted og hadde kveldens andakt. Han ble også valgt som nestleder i det første styret. Men forholdet til KrF skulle ikke bli helt enkelt for Byberg. Før stortingsvalget i 1949 frarådet han partiet å stille liste i Troms. Dette gjorde han i et lite leserinnlegg i avisen Tromsø. Argumentet hans var rent pragmatisk: «Når det lite og ikkje er von om å få ein mann, kva gagn er det då å stille liste?» Da ville denne lista bare ødelegge for den nest beste, ment han.

Denne oppfordringen fikk hans kollega i Indremisjonen, Elling Ellingsen, til å tenne på alle plugger. I et følelsesladet svar i samme avis, går han i rette med Byberg. Ellingsen avslutter med at han har «møtt mange, mange som takker Gud for at dette år kan slippe å sitte hjemme ved valget.» De deler av innholdet i dette leserbrevet, som var direkte angrep på Byberg, ble i ettertid beklaget av Ellingsen.

Fra avisen Tromsø 17.09.1949

Tromsø 23.09.1949

Tromsø 04.10.1949

Tromsø 17.11.1949

I 1952 ble Karl Byberg valgt inn i kommunestyret for partiet Venstre, selv om han ikke var medlem i det partiet. Han fikk til sammen åtte år i kommunestyret, de fire siste som ordfører. Som ordfører fikk han være med på åpningen av den sivile delen av Bardufoss lufthavn i 1956 og han fikk være vertskap for kong Olav da han var på besøk i Målselv i 1959. Han var også en drivkraft i å få i gang en møbelfabrikk i Målselv, og å få bygget Hegglia kapell. Karl Byberg var også medlem av Troms fylkesting en periode. Han var også aktiv innen landbrukets organisasjoner.

I et lite innlegg i avisen Tromsø i forbindelse med valget i 1957, forklarte Karl Byberg hvorfor han oppfordrer folk til å stemme Venstre. I motsetning til i dag hvor Venstre nærmest er et parti for folk tilsluttet Humanetisk forbund, var Venstre da bygget på kristne verdier. Byberg argumenterte med at Venstre vil verne om kristen-opplæringen i folkeskole og den høyere skole. Partiet vil ikke frata mennesket sitt eget ansvar og initiativ, fortsatte han. Og avsluttet med at Venstre vil bygge samfunnet på nasjonal og kristen grunn.

Aktiv helt til det siste

Etter tiden som ordfører, fortsatte Karl Byberg som frivillig forkynner; mest for NLM, men også for Samemisjonen, Den Indre Sjømannsmisjon og Indremisjonen. Han gledet seg over at Soltun Soldatheim ble startet på Setermoen i Bardu i 1967. Allerede fra han var nyomvendt, brukte Karl pennen flittig. Det var ofte både andakter og reiseskildringer fra hans penn i Utsyn og også i lokale aviser. Her kunne han også skrive om andre emner. Dette fortsatte han med, til like før han døde.

Rogalendinger i Målselv, ved Johan Hovda (Aftenbladet 16.10.1963)

15. september 1975 fikk jærbuen fra Målselv flytte heim til himmelen etter kort tids sykdom. Han ble begravet 20. september, ledet av prost Per Nilsen. Han talte i begravelsen over teksten «Omvend dere for himlenes rike er nær.» Det var kranser både fra NLM, Samemisjonen, Indre Sjø og Indremisjonen. Egil Grandhagen ledet minnemøtet.

Da Karl Byberg fylte 60 år, hadde arbeiderparti-avisen Nordlys en omtale av han. Her skrev de blant annet: «Karl Byberg har en rolig og avbalansert opptreden. Han er en sterkt tenkende mann som ikke snakker mye, men gjør sin innsats i det stille, og der trekker i trådene. I det offentlige og politiske liv er han helt gjennom saklig og objektiv, og når det en gang skal være slik at de borgerlige skal ha ordføreren i Målselv med visse mellomrom, så kunne man neppe ha fått en bedre mann for bygda og for den samlede kommune, enn jordbrukeren og predikeren Karl Byberg.»

Fra avisen Nordlys 17.09.1975

Kretssekretær Ole Tollefsen skrev i minneordet fra NLM: «Uventet og brått kom reisebudet. Han hadde vært aktiv helt til det siste, opptatt med å tjene sin Herre og Frelser, Jesus Kristus, og flere ruteopplegg lå ferdig og ventet. Men Herrens tanker og veier er ikke våre og vi må bøye oss for det.» «Bybergs forkynnelse har vært frisk og sterk, tonen om synd og nåde og frelsen i Jesus Kristus som vår eneste redning, har alltid kommet klart fram, likeså kristenfolkets ansvar for hedningenes frelse hadde en sterk klang, og mange har fått veiledning og hjelp i sitt Gudsforhold av ham.»

64 etterkommere etter Ingeborg og Karl Byberg samlet på Rundhaug

(Nye Troms 06.08.2005)

 

Kilder

Arne Nordheim: Festskrift til 50 års jubileet for Tryggheim (1969)

Dagfinn Grønoset: Med kong Olav mot nord (1959)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Jakob Straume: Kristenliv på Nordmøre (1951)

Leif B. Lillegaard: Fra kamp til seier (1988)

Magne Gamlemshaug: Norges Samemisjon 100 år (1988)

Oddmar Mathiassen: Troms kristelig folkeparti 50 år (1997)

Olav Vegge: Glimt fra Troms & Finnmark krets NLM 1891-2010. Bind 1-2. (2010)

Oscar Handeland m.fl.: I Herrens tjeneste (1966)

Oscar Handeland: Det norske lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år (1941/1946)

Oscar Handeland: Ludvig Hope (1955)

Sigurd Refheim: Gard og ætt i Sola (1974)

Thor Fremmegård: Med Guds ord i Nord. (2005)

Trygve Bjerkrheim: Fellhaug 50 år (1964).

Turid F. Eilertsen: Målselv Bygdebok (1982)

NLM Årbøker 1925-1960

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no