Er det sunt at en kristen ikke har en forsamling å ta ansvar i, annet enn å møte opp på et møte en gang iblant? Eller er det naturlig for et Guds barn å ha en åndelig familie der en har ansvar og ikke bare er tilskuer?
I boka «Jeg tror på den Hellige ånd» har den gamle indremisjonshøvdingen Fredrik Wisløff et kapittel om De helliges samfunn. Her skriver han mye som er verd å stoppe opp for og å tenke over. Jeg tar med noen få sitater:
«De helliges samfunn er de kristnes hjem. Der dekkes det bord hvor de søker sin føde, der tennes et ildsted hvor de tyr hen fra verdens kulde, der møter de hjemmets åpne armer som byr dem forståelse og kjærlighet, der venter dem stille fred og hvile etter travle arbeidstimer.
Kristendommen har aldri vært tenkt som enkeltmannssak. Kristendommen er sosial. Den skaper samfunn og nærer samfunnsånd. Vi blir Guds barn én for én. Men vi kan ikke leve barnets liv normalt uten som ledd av den hellige familie. Den kristen som ikke har funnet de helliges samfunn, har ennå noe unormalt ved sin kristendom.
Vel kan Gud gjøre et særlig under i en sjel som er tvunget til å stå alene som kristen, - i en ensom fjellbygd, på en av misjonens utestasjoner el.lign. Men i den kristen som har anledning til de helliges samfunn og ikke bruker det, er det noe sykt og abnormt. Det er intet vitnesbyrd om særlig sjelsstyrke at en kristen vil leve isolert fra de øvrige kristne. I den sterkeste kristen er det også det dypeste behov etter samfunn med andre kristne.
De hellige hører sammen fordi de alle er født av Gud. Den nye fødsel gjør dem fremmede i verden og trekker de kristne til hverandre med skjulte sterke bånd, - bånd som endog er sterkere enn kjødets og den jordiske kjærlighets bånd…
De som er født av Gud, de søker hverandre, de finner hverandre, - det synes nesten som ved et hellig instinkt. Et menneske som du aldri har talt med, og hvis sjelsliv du ikke kjenner noe til, kan du allikevel hemmelig føle som en bror…
To troende menn talte sammen. Den ene sa: «Jeg går alltid like til Bibelen; direkte av kildene vil jeg øse; der er vannet best!» Men den andre svarte: «Også jeg. Men ofte er brønnen så dyp. Jeg trenger at noen øser for meg!» I de helliges samfunn byr jeg mine brødre av det vann jeg selv har øst, - og drikker begjærlig av det vann mine brødre øser. Den beste kristen er den som synes at han mest trenger de helliges samvær. Han er den takknemlige tilhører og den villigste til å dele med andre. Han mottar mest og han gir mest.»
Så langt Fredrik Wisløff. Vi er rikt velsignet i vårt land som kan høre forkynnelse både på TV og på internett. Men dette må ikke føre til at de helliges samfunn forsømmes. Guds folk trenger deg, og du trenger de helliges samfunn. Guds ord sammenligner oss kristne med vintreet med mange grener, legemet med mange lemmer, saueflokken med Jesus som hyrde osv. For en velsignelse med de helliges samfunn!
Og husk gjerne
det som en sa på denne måten: «Er du på jakt etter den fullkomne menighet og
skulle vøre så uheldig å finne den, så må du for all del ikke gå inn. Da vil
den ikke være fullkommen lenger.» Guds menighet består ikke av fullkomne
mennesker, men av frelste syndere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar