Dramatikk i Simon sitt hus

To syndere møttes i et fint selskap i en by i Israel. Den ene var en kjent og aktverdig religiøs leder, den andre var beryktet i byen for sitt utsvevende liv. Utgangen på festen ble ikke slik gjestene hadde sett for seg.

De to som ble hovedpersoner i møte med Jesus denne dagen, var verten og fariseeren Simon og ei kvinne som Simon karakteriserte som ei synderinne. (Luk 7,36-50) Hun var ikke innbudt til festen, men kom likevel. Hun gråt slik at tårene hennes vætet Jesu føtter. Hun brukte håret til å tørke føttene, og deretter salvet hun føttene til Jesus med salven fra ei alabastkrukke. Simon ble forarget på Jesus, om mente han ikke kunne være noen profet, siden han tillot denne syndige kvinnen å handle slik hun gjorde.

Kvinnen sitt gjeldsbrev overfor Gud var veldig stort. Hun hadde ingen mulighet til å gjøre opp for seg. Hvis det stemmer som fortolkerne antar, levde hun et syndig liv, i ei synd som florerer også i dag. Brudd på 6.bud. «Du skal ikke bryte ekteskapet», eller i en annen oversettelse, «du skal ikke drive hor». Hva er ekteskapet: Det er tre ting som konstituerer et ekteskap ut fra Guds ord: 1. Der er en pakt mellom en mann og en kvinne. 2. De må ha gitt et løfte om troskap til døden skiller dem ad og 3. Det må ære offentlig.

Derfor er ikke samboerforhold ekteskap. Samboere har ikke inngått en offentlig pakt/avtale. Det betyr at samboerforhold er brudd på det 6. bud. Heller ikke homofilt partnerskap kan være ekteskap. Disse kan nok love troskap, også offentlig, men ekteskapet er mellom mann og kvinne ikke mellom to av samme kjønn. Derfor er homofilt samliv brudd på det 6. bud. Det seksuelle samlivet er en gave fra Gud som hører til innenfor ekteskapets trygge rammer. Derfor er det også brudd på det 6. bud å leve sammen seksuelt før en er gift.

I dag er det mange som kaller seg kristne, og som samtidig lever som samboere, homofilt aktive eller har sex før ekteskapet, og de forsvarer det. Hva sier Guds ord om det: 1 Joh 1,6: «Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten.» Og i 1 Joh 2,9; «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.» Dette er sagt om synden hat, men gjelder også brudd på de andre budene. Sier du at du er en kristen, men lever i og forsvarer brudd på Guds bud, da er du i mørke samme hvor mye du sier at du er frelst. Ingen av de rundt denne kvinnen var i tvil om at hun var en synderinne.

Men det var også en høyst respektert synder i dette selskapet. Det var verten selv. Fariseerne var den tids religiøse elite. De var fromme og levde et kristelig liv. De mente om seg selv at de var rettferdige, og så ned på andre. De takket Gud fordi han hadde stelt med deres liv på en slik måte, at de hadde mye å vise til av fromhet og gode gjerninger. Men de hadde ikke bruk for Jesus, synderes venn. Derfor ble de så ofte avslørt av Jesus, ja, krast irettesatt.

Til fariseeren Simon fortalte Jesus en fortelling om to skyldnerne. En mann skyldte en pengeutlåner 500 denarer (1 denar = 1 dagslønn) og en annen 50. Begge fikk ettergitt gjelden, og spørsmålet Jesus stilte var hvem av disse som elsket pengeutlåneren høyest. Simon svarte rett, at det var den som hadde fått ettergitt mest gjeld. Dermed avslørte han seg selv. Fariseeren Simon syntes selv at han ikke var noen stor synder, derfor elsket han ikke Jesus. Men hans gjeldsbrev var like stort som kvinnens. Simon var lite tilgitt, og elsket lite.

Kvinnen derimot var klar over sin ubetalelige gjeld. Men så hadde hun fått møte Han som har betalt alt, og dermed ble hun gjeldfri: «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.» (Kol 2:14) Jeg er så glad det står at gjeldsbrevet er slettet ut. Det er ikke arkivert. Guds har det ikke liggende på lur for å hale det fram igjen hvis det ikke går så bra med deg. Nei, gjeldsbrevet er slettet ut. Det er makulert.

Kvinnen var mye tilgitt, og elsket mye. Det er det budskapet også jeg trenger å høre hver eneste dag. For også jeg er en stor synder. Men tenk, jeg som var skyldig overfor Gud, får gå fri – for «det var en som var villig å dø i mitt sted for at jeg skulle leve ved han». Derfor vil jeg synge fra hjertet: «Å tenk, at det var for meg, at Kristus på krossen hang.» Brorson la sine ord i kvinnens munn og sang: «Jesus, Jesus, han alene, Han er den som kan og vil! Hva så andre enn vil mene, Ham jeg trenger meg hen til. Det er ham, min sjel, du må Ene, ene lite på! Ham jeg også fast vil holde Inntil hendene er kolde!» (SB 477)