Hvem kaller vi til åndelige ledere?

Mange ønsker å være romslig, også åndelig talt. Betyr det at det ikke er nøye med hvem vi kaller til våre åndelige ledere og forkynnere?

På avisen Dagen sin nettside, ble det søndag 16. januar publisert en artikkel fra Korsets Seier. I denne artikkelen intervjues en tidligere pastor fra ei bedehuskirke på Jæren tilknyttet ImF. Pastoren hadde stor innflytelse i kirkevekstmiljø i bedehuskretser, og flere bedehus hadde kontakt med denne pastorens forsamling for å hente veiledning og inspirasjon.

For ett år siden sluttet han i stillingen, og forteller i intervjuet om hvorfor han sluttet og hvordan han har det nå. Han sier at han ikke lenger går fast i noen menighet. Han hevder at det er løgn å tro at vi må være i kirka for å ha tro. Han gikk trett av det høye aktivitetsnivået i kirken. Nå har han tre små stillinger, en i et oljeselskap, en som konsulent for pinsebevegelsen og en på et øl-bryggeri. Hans store ønske er å komme ut av «kristenbobla».

Jeg kjenner ikke denne tidligere pastoren, og kjenner lite til bedehuskirken han ledet, men jeg vet at dannelsen av kirken skapte splittelse på bedehuset. Det er ikke noe nytt at sterke ledere, gjerne karismatiske, samler mye folk rundt seg. Etter en stund hender det dessverre med noen av lederne at han blir avslørt for et dobbeltliv. Det er noen skremmende eksempler på dette fra megakirker i USA, som mange norske bedehusledere oppsøkte og hentet inspirasjon fra.

Det var vemodig å lese historien fra Jæren. Et spørsmål meldte seg hos meg. Hvem slipper vi til på våre talerstoler? Og, hvem gir vi ansvar som våre åndelige ledere og veiledere? Hvor henter vi inspirasjon og veiledning i vårt ønske om vekst i forsamlingene våre? Er det hos den som er kul? Hos den som er utradisjonell og har mange nye ideer? Er det hos den som har vist at han kan samle mye folk?

Hvem bør får bedehusfolkets tillit som åndelige ledere? Jeg har ikke noe endelig svar på det, men noe kan sies:

1. Hører vi vitnesbyrdet? Den viktigste saken for en åndelig leder, er at han er frelst. Mange vil si at det er en selvfølge, men det er det ikke. Vi har sett for mange eksempler i vår tid, på ledere som ikke hadde sin sak i orden med Gud. Bibelen er klar i denne saken, og advarer mot de flaske hyrder. Merker forsamlingen på vitnesbyrd og liv, at vedkommende «ikke kan unnvære Jesus»?

2. Lærer vedkommende som Guds ord? Autoriteten for den kristnes lære og liv, er Guds ord. En sann åndelig hyrde vil derfor være opptatt av å lære og forkynne som Guds ord. I dag er det mindre lærebevissthet. Folk er ikke så opptatt av hva som læres, og i hvilken forsamling en går. Alle er jo kristne, og vi skal til samme himmel, blir det ofte sitert. Guds ord advarer mot en slik lære-likegyldighet.

«Han (tilsynsmannen) må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot.» (Tit 1:9)

«Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne.» (2Kor 11:3f)

3. En hyrde skal være et åndelig forbilde. Bibelen sier: «Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet. Men den som ikke vet å styre sitt eget hus, hvordan kan han ha omsorg for Guds menighet? Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom. Han må også ha godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor, så han ikke skal bli til spott og bli fanget i djevelens snare. (1Tim 3:2-7)

4. Nådegave. Alle kristne har fått minst ei nådegave. Dette gjelder i høyeste grad også den som skal være åndelig hyrde. Nådegaven er gitt til forsamlingen. Det er forsamlingen som først og fremst skal se etter nådegavene og sette dem på «rett» plass. Når forsamlingen kaller, vil det ofte være en overenstemmelse med et indre kall Gud gir til dem han vil bruke.

Vi mennesker har lett for å se etter den som har suksess, den som samler mye folk, er dyktig, kreativ og strategisk. I seg selv er noe av dette Guds gode gaver på det menneskelige plan. Gaver vi skal få bruke også i Guds rike. Men går vi til Bibelen, er den radikalt annerledes: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud. (1Kor 1:26-29)

Det er en nød for oss i bedehusbevegelsen, at vi har for få åndelige hyrder. Det må være et bønneemne for oss, at Gud må reise opp sanne åndelige hyrder som er villig til å følge Den gode hyrde. Vi må også be om at de som er satt til å se etter hyrdenådegaver, må få nåde til å se etter det rette og etter den rette.