John T. Sandvik hadde passert 50 år, og var klar for å trappe ned som bonde. Men hvem skulle overta etter han? En foreløpig løsning ble stesønnen Lars Kro.
Den 14. august 1834 var det tid for bispevisitas i Skudenes. Det var ekstra spenning knyttet til visitasen denne gang. Biskop Mathias Sigwardt var blitt 64 år gammel, og hadde god støtte av stiftsprost Jacob von der Lippe. Von der Lippe hadde god kjennskap til Skudenes og området rundt, siden han var prest i Avaldsnes i 1826-1831. Med på visitasen var også prost i Karmsund prosti Johan Lyder Brun. Han var barnebarn til den landskjente biskopen i Bergen, Johan Nordal Brun. Johan Lyder erklærte seg som haugianer noen år senere, nærmere bestemt i 1845.
Det var Fredrik Krog som var prest i Skudenes under visitasen, og han hadde ikke syn for de nye strømninger som kom fra Tune og Hans Nielsen Hauge. Både i Skudenes og på Bokn, som hørte til samme prestegjeld som Skudenes, var det blitt markerte flokker med haugianere. Krog hadde mer enn en gang, «med tårer», prøvd å få haugianerne på andre tanker. Men han hadde ikke lyktes, kunne han fortelle biskopen og hans følge.
Det var særlig to av de haugianske lederne som var et «rusk i øyet» til Krog. Det var Faltin Faltinsen Syre fra Skudenes og Lars Olsen Kro fra Bokn. Presten hadde derfor innkalt de to herrer til prestegården under bispevisitasen. Begge to var i tillegg til å være ledere i haugianerflokken, også medhjelpere for presten. De sto nå anklaget for å ha «latt seg henrive av en svermerisk ånd, som ingenlunde kan bestå med den sanne kristendom». (Språklig revidert). De var også anklaget for å ha søkt å vinne andre for svermeriet. Flere av lærerne i soknet hadde også blitt haugianere, noe som ikke gjorde situasjonen bedre i presteskapets øyne. Haugianismen ble kalt for ukristelig, i protokollen etter visitasen.
Visitasens dom var entydig. Lars Olsen Kro og Faltin Faltinsen Syre var ikke skikket til å være prestens medhjelpere. De ble bedt om straks å trekke seg, noe de samtykte i uten protester.
Videre i denne artikkelen skal vi bli litt bedre kjent med den ene av disse haugianerne, nemlig Lars Olsen Kro og hans bånd til Sandvikgarden.
Fra Furre på Sjernarøy til Sandvik i Tysvær
I 1772 overtok Mons Andersen Ogn som leilending på bruk nr.1 på Kro, da forrige eier døde. Kro ligger på Austre Bokn, og var på den tid to garder eid av bispesetet. Mons ble gift med datter til forrige bruker, Kristoffer Larsen Kro. Datteren het Gunnhild, og hun døde barnløs omtrent 1790. Mons giftet seg på nytt i 1794 med Martha Jakobsdatter Øvrabø. Det var stor aldersforskjell på de to, Mons var 51 år, mens Martha var 19. Mons og Martha fikk fire døtre. Den yngste av døtrene ble født i 1802, samme året som faren Mons døde.
Den forrige eieren av Kro, var gift tre ganger. Kristoffer Larsen Kro ble født i 1722, og ble gift i tredje ekteskap med Kari Olsdatter fra Hetletveit. Kari var 28 år yngre enn Kristoffer og ekteskapet mellom dem ble svært kort. Hun var kun 22 år gammel da han døde. Etter at hun ble enke og Kro ble overtatt av Gunnhild og Mons Ogn, ble hun gift for andre gang i 1777 med Ola Gunnarsen Furre fra Sjernarøy. De fikk tre barn, Kari (1777-1778), Gunnar (1778-1778) og Lars (1780-1856). Heller ikke dette skulle bli noe langt ekteskap, for Ola Furre døde i 1782.
Hva som skjedde med Kari Furre og sønnen Lars det neste tiåret, vites ikke. I 1793 var bonden på Sandvik i Tysvær blitt enkemann, og kort tid etter flyttet Kari og Lars inn på Sandvikgarden. Kari ble gift for tredje gang, mens den tre år eldre John Torbjørnsen Sandvik ble gift for andre gang. John nærmet seg 50 år da han ble gift med Kari, og han kjente på at kreftene begynte å avta. John hadde tre døtre fra første ekteskap, men det var ikke aktuelt for dem å overta Sandvik-garden. I alle fall ikke på dette tidspunktet. John hadde fått god kontakt med sin stesønn Lars, og da han var 19 år i 1799, skrev John kontrakt med Lars om leie av Sandvik-garden i ti år.
Sandvik var på denne tiden kun ett bruk med en husmannsplass. I 1802 sådde Lars 5 tønner korn og høstet av det 30 tønner. På garden var det en hest, seks kyr, fire ungdyr og 24 sauer. Husmannen betalte to riksdalere i leie, samt at han måtte arbeide på Sandvik tre dager årlig. Sandvik ligger ved sjøen, så det er stor sannsynlighet for at fiske var en viktig binæring.
Bonde på Kro
Kari holdt god kontakt med folket på Kro etter at hun flyttet til Førre og videre til Sandvik. Stedatteren Gunnhild og hennes mann Mons, var nok glade når stemor Kari hadde anledning å se innom på Kro. I 1790 døde som nevnt Gunnhild, og Mons giftet seg opp igjen med Martha Øvrebø. Kontakten med Kari ble ikke brutt av den grunn, så da Mons døde i 1802, var det ikke unaturlig om Lars rodde mor Kari over til Austre Bokn for å trøste enka på Kro, som satt igjen med ansvaret for fire små døtre. Denne kontakten resulterte i noe mer enn trøst. Lars og Martha ble enige om å slå seg sammen, og giftermålet skjedde antakelig rundt 1805. Da var Lars 25 år og Martha 30.
Dermed flyttet Lars fra Sandvik til Kro. Om han fortsatte å drive begge gardene, eller om stefar John Sandvig fant en minnelig ordning, vites ikke. Avstanden mellom Kro og Sandvik er ikke stor, så det er ikke utenkelig at Lars hjalp sin gamle stefar med å holde oppe driften på Sandvik. Samtidig med alt dette, skjedde tragiske ting på nabogarden til Sandvik, hvor John sin eldste datter bodde.
Datteren het Torun Johnsdatter, og ble gift med Endre Eriksen Susort i 1791. Hun var da 19 år gammel. Torun og Endre fikk fire barn, to døtre og to sønner. I 1799 døde Endre, og Torun giftet seg på nytt med Nils Kristoffersen Romseland året etter. Torun var da blitt 28 år, mens Nils var 24. De fortsatte å drive garden på Susort, og fikk to sønner. I 1805 rammet tragedien på nytt, da Nils ble syk og døde, kun 29 år gammel. Torun satt da igjen med aleneansvar for to døtre og fire sønner. Dette tok nok knekken på helsa til Torun, og i 1806 døde både hun og den ene datteren. Jeg vet ikke hva som skjedde med de gjenlevende barna, men antar at de to minste havnet hos Nils sin familie, mens de tre eldste fikk flytte inn hos morfar John og stemormor Kari Sandvik.
Den eldste av Torun sine barn, Marie, ble i 1815 gift til Hersdal, en gard lenger øst i Tysvær. De to guttene fra første ekteskap, Erik og John jr., var odelsgutter på Sandvik, og bestefar John delte Sandvikgarden mellom de to brødrene i 1814. Erik på 18 år fikk beholde hovedbruket, bruk 1, mens John jr. på 15 år, fikk en part som fikk bruksnummer 4. Bestefar John var i 1814 blitt 67 år gammel. Han døde først i 1821, 74 år gammel. Kona Kari levde til 1834, og ble dermed 83 år gammel.
Det skulle bli sterke bånd mellom Sandvik og Kro, ikke bare av familiære årsaker. Det var på denne tiden en åndelig vekkelsestid over Norge. Denne vekkelsen nådde også Tysvær og Bokn, med Lars Olsen Kro og Erik Sandvik som sentrale ledere. Vi vil derfor nå se litt på Hauge-vekkelsen i Tysvær og Bokn, før vi fortsetter med familielivet til Lars O. Kro.
Haugianere på Sandvik
Hans Nielsen Hauge gikk og seilte fra Østlandet til Bergen vinteren 1802/03. Turen gikk via Rollag, Suldal, Imsland og Skjold. Skjold var på den tid sentrum for prestegjeldet som også Tysvær var en del av. Om det var noen fra Tysvær som møtte på samlingene til Hauge, er ikke bevist. Men muntlige overleveringer sier at folk kom både fra Tysvær og Vats for å høre den kjente predikanten. I Skjold ble det en flokk haugianere etter dette besøket. Vi vet også at Tysvær-brødrene Knut Jonsen Rønnevik og Jon Jonsen Haukås, tidlig kom med blant Haugevennene. Jon Haukås kjente Hans Nilsen Hauge personlig, og brevvekslet med ham. Brødrene bodde i området rundt nåværende Tysvær kirke, og her ble det tidlig et haugiansk miljø, antakelig i forlengelsen av Hauges besøk i 1802.
Det er mer uklart når haugianismen slo rot på Sandvik og traktene rundt. Lars Olsen Kro er nevnt av presten i Skudenes som haugianer i 1824. Da uttaler presten om Lars at «han var ikke selv «Læser eller Taler», men søkte jevnlig haugianernes samlinger i Tysvær, Skjold og Nedstrand. I forbindelse med slike møter var han ofte borte fra hjemmet tre til fire dager». Lars var etter all sannsynlighet blitt en troende gjennom familien på Sandvik. Det er ikke usannsynlig, men ikke bevist, at de gamle på Sandvik, Kari og John T. Sandvik ble med i haugianerflokken tidlig på 1800-tallet, kanskje også barnebarna som flyttet fra Susort til Sandvik. Kari og John er ikke nevnt som haugianere i skriftlige kilder, men det er barnebarna som overtok garden. Barnebarnet Erik, skulle bli en markert haugiansk leder ut over 1800-tallet.
Hvor stor haugianerflokken på Bokn var, er ukjent. Men Lars, kona og barna var ikke alene. Den kjente haugianske høvdingen, John Haugvaldstad, skrev et brev til Lars Kro i 1832, at han gledet seg over at Lars og familien og flere av naboene samles til oppbyggelse. «Det er inderlig kjært for meg», skrev Haugvaldstad. Da Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i 1842, var Lars Kro og svigersønn og nabo Kristoffer L. Øvrebø utsendinger fra «Bukken». Det samme var også Erik Sandvik og Jon Haukås fra Tysvær. Det kan ellers nevnes at Lars Kro i 1841 gav et legat på 200 spesidaler til Josefinestiftelsen i Stavanger, som var et barnehjem stiftet av blant andre Haugvaldstad og brødrevennen Søren Daniel Schiøtz.
En haugiansk farger og predikant, Harkel J. Myhrebøe, skrev i 1882 boka «Oplevelser og Erindringer». Her skildrer han glimt fra sine 50 år som predikant. I 1838 var han på en omfattende reise og besøkte mange gamle haugianere i Sør-Norge. Det er antakelig på denne reisen han var innom Bokn. Han skriver: «På en ø, der kalles Bukken, var en gammel bekjent mann som het Lars Kro. Det var en hederlig kristen samt hans to sønner og enkelte andre der. Det var et meget hyggelig sted å komme til. Det ble ført samtale om hva man skulle gjøre med dem som ikke kom til oppbyggelse, når de fikk budskap, samt om man skulle vedblive og sende bud til dem eller ikke. Det var mange venner tilstede også fra andre øer, og man ble enige om at man burde vedblive og sende bud, såsnart det ble berammet oppbyggelse på et eller annet sted.» Dette viser at Lars sine to sønner, Ola og Mons, på dette tidspunktet i alle fall, var aktivt med i haugianerflokken. Ola var da 25 år, mens Mons var 27.
Bonde og storfisker på Kro
Som nevnt giftet Lars Olsen Førre seg med enken Martha Kro omkring 1805. Året etter fikk de sin første datter, Oline. I 1811 kom Mons, Ola i 1813, Martha i 1817 og Stine i 1818. I tillegg bodde Martha sine tre døtre fra første ekteskap på Kro, fram til de ble gift. Fram til 1837 var Lars leilending på Kro, mens garden var eid av bispesetet. I 1837 fikk han kjøpe garden og ble selveier.
Martha og Lars skulle få en ledende posisjon i bygda. De gjorde det godt økonomisk, og samtidig nøt Lars stor tillit blant haugianere ut over nærmiljøet. De drev garden godt, men hovednæringen skulle etter hvert bli fiske og skipsfart. Det var på den tid et rikt sildefiske, som Lars deltok i med egne fartøy. Han startet også med eksport av sild. Dette var typisk for flere haugianere. De ble ledere innen samfunn og næringsliv, i tillegg til det åndelige nettverket.
Ekteparet på Kro fikk begge et langt liv. Martha døde i 1854 og var da 79 år. Lars overlevde kona med to år, og døde 76 år gammel i 1856. Siden Lars Kro sin mor, Kari, bodde på Sandvik i nesten 40 år, ble båndene mellom de to gardene sterke, og ble forsterket gjennom det åndelige fellesskapet blant haugianerne. Hva skjedde så med Martha og Lars sine barn. Jeg tar med en kort oversikt.
Oline var eldst og født i 1806. Hun ble gift med Tysværbuen Anders Toresen Kallakot, født i Telemark. De fikk skilt ut en part av Kro som eget bruk, bruk 2, i 1841. Om Oline og Anders heter det at Anders ble en av de fremste i bygda og han og Oline ble stamforeldre til ei stor slekt som har preget bygda på mange ulike felt. Oline og Lars fikk fem barn og hun døde i 1885, 79 år gammel.
Mons ble født i 1811 og ble gift med Sesilie Asbjørnsdatter fra Nora Våga. De bodde først på Kro, men flyttet omtrent 1841 til kommunesenteret Føresvik. Mons skulle gjøre det svært godt som skipsreder, sildesalter og fisker. I 1868 kjøpte han og fire andre barken «Kong Oscar» og i 1871-74 kjøpte de samme fem barken «Lesseps». I 1879 var Mons leder for et av to store fiskelag som for første gang dro til Island på sildefiske. Fiskarlaget besto forøvrigt av tre av Mons sine svigersønner. På Island hadde de base i Eskifjord. De bodde i perioder på Island. Han så at det var mye hval på fiskefeltet, og kontaktet den kjente hvalfanger Sven Foynd. Foynd, Mons og Mons sin svigersønn Peder Amlie startet i 1883 opp hvalfangst rundt Island. Peder Amli kom for øvrig til Haugesund i 1854 som farger og lekpredikant.
Flere av Mons sine svigersønner ble skipsreder i Haugesund, Mons ble derfor kalt «Haugesund sin svigerfar». Ei av døtrene, Thea, var først lærer ved Josefinestiftelsen i Stavanger, sener i Haugesund. Hun sluttet som lærer og startet bokhandel med forlag, og gav ut noen kristne bøker. Senere brukte hun mye tid på å fotografere og selge bildene hun tok. Marta og Mons fikk til sammen ti barn. Mons døde i 1887, 76 år gammel.
Ola var ett år yngre enn Mons. Det ble likevel han som overtok heimegarden på Kro. Han overtok i 1841. Før det bodde han noen år i Stavanger. Han ble gift med Ingeborg Monsdatter Vignes fra Ringsaker, mot slutten av 1840-tallet. De fikk seks barn, og sønnen Lars Martinius Larsen Kro overtok garden etter dem.
Ola bygde et stort nytt hus på garden, mens han var forlovet med Ingeborg. Da fikk han fraktet tømmer til huset fra hennes heimegard på Ringsaker. Samtidig fikk han også tømmer til den nye kirken på Bokn, som sto ferdig og ble innviet 29. september 1847. Nærbø kirke var modell for den nye kirken. Han satte også i gang et sildesalteri i Krovågen. Han investerte også i seil- og dampskip. Han ble etter hvert den rikeste mannen i bygda. I 1863 er det notert i Missionstidende at Ola har gitt 5 spd. til Misjonsselskapet. Ola døde i 1880, 67 år gammel.
Marta ble født i 1817. Hun ble gift med Kristoffer Larsen Øvrabø på bruk 1 på Øvrabø. Kristoffer var med i styre og stell i kommunen, og var ordfører i 1854-55. De fikk fem barn, hvorav tre emigrerte til Amerika. Marta døde i 1878, 61 år gammel.
Stine var yngst i søskenflokken og født i 1818. Hun ble gift med Kristian Lande, Norheim.
Kilder
Birger Lindanger: Bokn Gard og ætt (2001)
Dag Bakka: Hvalfangsten: Eventyret tar slutt (1992)
Erling Haaland: John Rasmussen Haugvaldstad (1959)
Harkel Johnsen Myhrebøe: Oplevelser og Erindringer (1882)
Joh. N. Tønnessen: Den moderne hvalfangsts historie (1967)
Leif M. Bjørkelund: Våre gamle skip (1996)
Karl Hovland: Norske seilskuter på islandsfiske
Nils Dybdahl-Holte: Tysvær 1-7 2 (1990)
Reidar Østensjø: Haugesund (1958)
Svein Ivar Langhelle: Kongskyrkje ved Nordvegen. (1999)
Svein Ivar Langhelle: Tysvær. Slik levde dei (1997)
Mail veksling med Svein Ivar Langhelle (2022)
Missions-Tidende 1863
Sydvesten nr.4 2021
Ætt og heim 2007. Svein Ivar Langhelle Haugianismen – eit naboskaps- og familieprosjekt?
Årbok for Karmsund 1977-1983 Kåre Olsen: To slags folk i Haugesund by
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar