Arne Aano ble frelst som tenåring og begynte tidlig å vitne om sin Frelser. Få evangelister har i etterkrigstiden stått i så mange vekkelser som han.
Å gi en dekkende beskrivelse av Arne Aano i en kort artikkel, er ikke enkelt. Han var en fargerik personlighet som det var lett å bli glad i. Men det var også dem som følte seg tryggest på en armlengdes avstand fra den gode Arne. For han var spontan og impulsiv, og var ikke redd for å rope folk fram på plattformen, også folk som følte seg svært lite komfortabel akkurat der.
Oppvekst i industribygda Sauda
Arne Aano vokste opp i indre Ryfylke. Far hans het Mons Kornelius Olsen og ble født i 1877. Han skiftet senere etternavn til Andersen etter sin far, som het Anders. Kornelius var innflytter til Sauda. Han ble født på garden Aana (elva) på Ferkingstad sør på Karmøy. Faren ble kalt for Anders Aana. Flere av Kornelius sine søsken bosatte seg i Skudeneshavn. Kornelius dro derimot som ung til Stavanger, for å gå i bakerlære hos Johnsen i Søragadå.
I 1898 fikk Kornelius arbeid som baker i butikken til Jakob A. Fløgstad i Sauda, men startet etter en tid et eget bakeri på Øyra i Sauda. Kornelius ble gift med Sauda-jenta Jorina Jakobsdatter Hølland (f.1879). Etter konfirmasjonen dro Jorina til Stavanger, hvor hun var tjenestejente hos konsul Holth i 10 år. Holth bodde i et hus like ved Breiavatnet. Konsulen hadde flere ganger prominente gjester, så en gang fikk Jorina servere selveste Roald Amundsen. Jorina og Kornelius ble gift i Domkirken i Stavanger 10. november 1912.
Ni år før bryllupet, skjedde noe som skulle endre livskursen for bakerfamilien i Sauda. Kornelius ville gjerne være en kristen i ungdommen, men han fikk det ikke til. Han gikk trofast på bedehuset i Sauda, men det ble bare mørkere og tyngre for han. Til slutt gikk det på nervene løs. Gode råd fra vennene på bedehuset om å lese mer i Bibelen, be mere og angre syndene mer alvorlig, gjorde bare saken verre. Han trellet under loven.
I 1903 kom en ungdom fra Foldøy heim fra Amerika. Han var nyfrelst og brant for at andre også skulle bli med på himmelveien. En av bygdene han holdt møter i dette året, var i nabobygda Sand. Her brøt det ut vekkelse, og Kornelius hørte om det som skjedde. Han knyttet på seg skøytene og kom seg de to milene til Sand på isen. I forkant hadde han bakt opp brød for ei uke, slik at bakeriet hadde varer å selge mens han var borte.
Han kom til Sand en tirsdag, og var med på alle møtene fram til søndag. Da var underet skjedd. Kornelius hadde fått sett seg løst og fri. Han vitnet om at «det som var umulig for loven, det gjorde Gud.» Dermed fylte takketonen bakeriet, da Kornelius var vel heime igjen. Kornelius og Sven ble gode venner etter dette og bakeren ble en trofast Kinamisjonsvenn.
Det første barnet til Jorina og Kornelius ble født 14. september 1913 og fikk navnet Malena. Nummer to ble døpt Signy, etter at hun ble født 20. august 1915. Deretter kom to gutter, først Arne i 1917 og deretter Jakob 10. april 1920. Siste barnet ble født i 1922 og het Klara Judit. Heimen var preget av at foreldrene var kristne. Barna merket at mor og far ønsket at de skulle bli glad i Jesus. Det var også fast husandakt hver søndag. Da ble gjerne Ludvig Hope sin huspostille «Mot målet» lest. Arne syntes ofte at talene ble lange, men når tårene kom hos far under lesningen, ble hele barneflokken stille. Ellers var også heimen preget av mye sang og musikk. Mor Jorina ledet musikklaget i Sauda sammen med en annen bedehusmann.
Sommerstevnene i Vatlandsvågen, var av de gode barndomsminnene til Arne. Da kom det misjonsfolk fra store deler av Ryfylke, mange av disse var blitt med i vekkelser, noe som preget vitnemøtene på stevnet. Men ingen vitnet så godt som far, mente lille Arne. Sven Foldøen var ofte taler på disse stevnene, som enda nå 100 år senere, fortsatt er et fast sommerinnslag i Kjølvik på Hebnes.
I 1926 opplevde Sauda ei tragisk drukningsulykke. Denne rammet også bakerfamilien. Kornelius hadde ansatt Tomas Rasmussen som ny bakersvenn i bakeriet sitt. Han var fra Stokka i Stavanger. To dager etter at han hadde startet opp i bakeriet, ville han ta seg en dukkert i sjøen, men kom ikke tilbake. Han var alene da dette skjedde, så ingen så hva som hendte da han druknet.
Etter endt skolegang, arbeidet Arne fast i bakeriet til faren. Arne var musikalsk som moren, og lærte seg tidlig å spille trekkspill. Han ble fristet av verdslige venner til å spille til dans, men av respekt for foreldrene svarte han nei. Han gikk fast på møter, men hadde ikke fått se inn i evangeliet. En dag i 1934 var den da 17 år gamle Arne på plass på Betel bedehus heime i Sauda. Musikklaget sang, men hverken sangen eller talen nådde hjertet. Etter talen var det bønnemøte på kne, men Arne bøyde seg ikke. Da kom en av bedehusvennene bort til Arne og spurte om ikke han ville bli frelst. Han svart først nei, men til slutt falt han på kne «og bad om nåde for Jesu skuld».
Det ble glede og takk da Arne kom heim og fortalte til mor hva som var skjedd. Dagen etter var det imidlertid mørkt for Arne. Han hadde ikke fått se inn i evangeliet. Men mens han sto ved bakstebordet, fikk han bibelordet: «Vær frimodig sønn, dine synder er deg forlatt». Da rant lyset og sangen boblet fram: «Kven kan seia ut den gleda Å få vera Kristi brud. Gå med krans og kvite klede Heim til himmelen til Gud.» (SB 361) Han begynte like etter å synge og vitne på bedehuset, og han ble også innvalgt i styret for Kinamisjonen i Sauda.
Gislaug Lofthus
I 1936 begynte Arne i konditorlære i Stavanger, men han fikk ha praksisen i bakeriet heime i Sauda. To år senere var han utdannet konditor, og begynte på handelskolen på Fjellhaug i Oslo. Etter det skoleåret, måtte han i militæret. Denne samfunnstjenesten hadde han på Kvarven festning ved Bergen, i kystartilleriet. Militærtjenesten var et halvt år, så han fikk dimittere 1. april 1940. På grunn av den spente situasjonen i verden, var soldatene pålagt å ta tre ekstra måneder som nøytralitetsvakter. Arne fikk imidlertid lov å reise heim, siden far hans var blitt syk og trengte han sårt i bakeriet.
Før Arne dro til Fjellhaug i 1938, var han blitt forelsket i ei kjekk jente fra Sauda. Jenta het Gislaug Lofthus, og var fra garden Lofthus på Aabø i Sauda. Gislaug var to år yngre enn Arne, og ble født 4. mars 1919. Forelskelsen var gjensidig, og de ble kjærester før Arne reiste østover. Da Arne kom med båten fra Bergen etter å ha blitt dimittert, sto Gislaug og ventet på han på kaien i Stavanger. De dro rett til en gullsmed, hvor de kjøpte forlovelsesringer. Vel heime i Sauda, ble det derfor både dimitteringsfest og forlovelsesfest. Nyttårsaften 1940 var det endelig tid for bryllup for bakeren i Sauda og hans kjære. Gislaug og Arne ble viet i Sauda kirke 31. desember 1940.
På Fjellhaug var Arne blitt kjent med en ungdom fa Hordaland som het Lars Sandvik. Lars gikk på misjonsskolen, men da krigen brøt ut, meldte han seg til illegal tjeneste mot den tyske okkupasjonsmakta. Navnet hans ble avslørt, og Lars måtte rømme. En høstdag i 1941 var Arne og noen venner på hytta. Da dukket Lars Sandvik opp og ba om hjelp til å skjule seg for tyskerne. Etter ei tid i Sauda og andre steder i Rogaland, kom Lars Sandvik tilbake til Oslo og illegal tjeneste. Det endte med at han ble tatt og fengslet på Grini, før han senere ble henrettet av tyskerne.
Gislaug og Arne fikk fire barn. Først ut var Jorunn i 1944. Hun ble sener gifte med dansken Keld Hoelgaard, som var predikant som svigerfar. Nummer to het Kåre og ble født i 1945, Paul kom i 1950 og Bjarte i 1955. Arne var engasjert i bakeriet, og da faren døde 1944, måtte hele familien trø til for å holde hjulene i gang. Arne overtok bakeriet i 1948. Familien het Andersen til etternavn, men etter krigen ønsket de å endre dette. Fra 1. januar 1947 tok storfamilien etternavnet Aano, etter garden på Ferkingstad hvor farfar Anders kom fra.
Sangevangelist og vekkelsespredikant
Som nevnt begynte Arne Aano å synge og vitne om Jesus, like etter at han var blitt frelst. Første gang jeg finner han nevnt i avisene, er sommeren 1940. Da var han sanger på Det norske misjonsselskap (NMS) sitt Sommermøte på Langåker på Karmøy. Her var han sammen med sangeren og evangelisten Ola Schrøder. Schrøder hadde utfordret Arne til å bli med han på noen møter, og Arne hadde svart ja.
Dette var kommet Sven Foldøen for øret, og han var ikke blid. Da han traff Arne ved en anledning, spurte han ham om hvorfor han som hadde vokst opp i en Kinamisjonsheim reiste for NMS. Schrøder og Aano hadde da vært i Sirdal på møter, og noen var blitt frelst. Arne svarte at han hadde kjent på et kall til å vitne og synge om Jesus, «men det er ingen som spør etter meg der. Eg er vel for vilter for dei.» Ikke lenge etter denne samtalen, kom det brev til Arne, med kall til å bli emissær.
Arne var glad for kallet og svarte ja. Den første tiden skulle han helst være sammen med en annen emissær, og delta med sang og gjerne et vitnesbyrd. Da han hadde kontakt med kretskontoret om den første reiseruta, gav han klar beskjed om at han kunne reise sammen med alle, bortsett fra Sven Foldøen. Årsaken til det var at han en gang hadde overhørt at Foldøen klaget til Arne sin far og sa at han ikke hadde grei på barneoppdragelse. Han mente barna slo alt for mye med dørene. «Me vart sinte og galne, mor vart fornærma, men far lo. Han kjende Foldøen», sa Arne noen år senere.
Men Arne ble ikke hørt av ledelsen på kretskontoret. For da han fikk si første reiserute for høsten 1942, var nettopp Sven en av emissærene han skulle være sammen med. Reisevirksomheten var ikke på full tid. Arne skulle fortsatt være en del av sin arbeidstid på bakeriet. Arne sa om seg selv at han ikke hadde noen forkynnernådegave. Han var evangelist, som synger og vitner om Jesus, hevdet han. Og det tok han også konsekvensene av. Under eller i forlengelsen av vekkelser han fikk stå i, tilkalte han ofte andre forkynnere som kunne hjelpe de nyfrelste til åndelig frihet. En av dem han gjerne kalte på, var Tore Tungland.
Det viste seg snart at Arne Aanos frykt for Foldøen var ubegrunnet. De kom godt overens. Lars Gaute Jøssang forteller om en gang Aano og Foldøen delte rom under en møteserie. «Ein morgen kl.05.00 våknet Arne av at Sven sat på sengekanten og ba: «Kjære Gud, takk for at eg har sove så godt i natt. No må du velsigna oss når me skal vera her i denne bygda… og så må du velsigna denne bakarungen eg har fått med meg.» Dette tok ungdomen om hjarterøtene.» Og Foldøen ble glad i den livlige bakeren fra Sauda. «Det er merkeleg. Når eg er åleine, kjem det to-tre eldre kvinner, men får eg Arne Aano med, så er huset fullt.» Slik sa Foldøen på sine eldre dager.
Allerede fra sin første tur som evangelist, opplevde Arne at det ble vekkelser. Vi hørte fra Sirdal sammen med Schrøder. Etter det ble det mange vekkelser, mest i Rogaland, men også andre steder i Norge. Et søk i bøkene «Reise i bedehusland. Rogaland» og «Haugesund krins 100 år», viser følgende steder med vekkelser ved Arne Aano:
Vedavågen (19942-43 + 1958), Odda (1943), Åkra (1944 + 1988/89), Osen Vindafjord (1952), Vikedal (1952), Røldal (1957), Kopervik (1957), Stangeland Kopervik (1958), Tysnes (1960-tallet), Bethel Finnøy (1964), Sørbø (1966), Østhusvik (1966), Skjoldastraumen (1968) Vigrestad (1971/72), Randaberg (1971), Vikevåg (1975), Nedstrand (1980), Talgje (1981), Vormedalen (?). Dette var bare et lite knippe. Jeg husker selv Arne Aano fra vekkelsestider heime på Jørpeland.
Flere turer til Amerika
I 1948 overtok Arne Aano formelt som eier av familiens bakeri. Samme året fikk han et spørsmål om han kunne tenke seg å bli med Randaberg mannskor og Magnus Tausjø til Amerika. Mannskoret skulle på en tre måneders turne i norskamerikanske områder. Dette var noe Arne hadde veldig lyst til, og han fikk grønt lys fra Gislaug. Han fikk ordnet med folk som kunne drive bakeriet, og 16. september 1948 gikk flyet fra Sola.
På Sola flyplass kom ei lita jente bort til Arne med en lapp skrevet av hennes bestemor. Bestemor hadde en sønn i Amerika som hun og familien hadde mistet kontakten med. Nå ba hun Arne om å finne denne sønnen. Arne tenkte at denne bestemor måtte være senil, siden hun forventet at han skulle finne sønnen, uten telefonnummer eller adresse. Men han stappet lappen i lommen.
Flyturen gikk til England, og derfra gikk reisen videre med båt. Første stopp i Amerika var en by i staten Illinois. Her gikk Arne en morgen til en butikk for å kjøpe frukt. Han kunne ikke engelsk, og måtte peke på druene han ville kjøpe. Da viste det seg at mannen bak disken var norsk. Han spurte Arne hvor han kom fra, og Arne svarte Rogaland. Dermed var drøsen godt i gang.
I butikken var det en annen mann som hørte på de to som pratet norsk. Han gikk bort til Arne og spurte på norsk, hvor i Rogaland han kom fra. Han svarte Sauda, og returnerte spørsmålet til den fremmede. Denne svarte at han kom fra Sola, akkurat samme sted som bestemor med lappen. Da halte Arne lappen opp av lommen og spurte om han kjente navnet på dama som hadde skrevet lappen. Da brast mannen i gråt og sa at det var mor hans si skrift. Han hadde ikke skrevet heim på 30 år, og hadde ligget under for alkohol. Arne inviterte mannen på møtene som skulle være i byen, og han kom på alle. På siste møtet gav han sitt liv til Gud. Da gikk det brev heim til mor på Sola. En utrolig historie om en Gud som hører bønn.
I 1955 fikk Arne en ny tur til Amerika, denne gang sammen med broren Jakob. Det ble også en turer i 1962, 1969 og i 1987, da sammen med kona Gislaug og Sunnmøre mannskor. En annen reise som gjorde sterkt inntrykk, var en tur til misjonslandene Indonesia, Hong Kong, Taiwan og Japan. Det var en misjonsvenn som gav penger til denne reisa, mens Gislaug sin billett ble dekket familien Aano privat.
Siste år på Madla
Arne Aano spilte inn utallige plater og kassetter i løpet av sitt lange liv. Den første kom i 1948, og senere ble det mer enn 30 innspillinger. Ofte hadde han med seg yngre sangere og musiker. Gerhard Fjelde var en av disse. Andre var Wilmore Gundersen, søstrene Ree, Tom Gallatin, svigersønnen Keld Hoelgaard, noen av barna sine, med mange flere. Aano fulgte i Foldøens spor, og fikk med seg ungdommer ikke bare til å synge, men også til å tale. Noen ble med på en tur og to, og da ble det avklart at ungdommen ikke hadde noen forkynner eller evangelistgave. For andre ble det til et langt liv i misjonens tjeneste. Få har rekruttert så mange nye forkynnernådegaver som Arne Aano.
Han var ansatt i Stavanger krets av NLM fra 1942-1958. Fra 1958 til han ble pensjonist i 1984, reiste han for hovedstyret. Det vil si at hele landet var hans arbeidsfelt. I 1965 bestemte de seg for å selge bakeriet og huset i Sauda. De fikk så mye for dette, at de kunne skaffe seg et eget hus på Madla. Dette var mer praktisk for en omreisende predikant, og også for Gislaug som var heime. På Madla engasjerte de seg på Madla bedehus. Selv om Arne sluttet som baker og konditor, brukte han sine kunster i misjonens tjeneste. Han var mye brukt som andaktsholder på basarer og julemesser, og laget ofte flotte bløtkaker til utlodning. Også heimer som huset predikanten, fikk nyte godt av det bakeren kunne trylle fram.
Arne fortsatte å reise
som taler også etter at han ble pensjonist, men etter hvert begynte helsa og
svikte. Han fikk heimlov 18. september 1999 og var da 82 år gammel. Gislaug
levde til april 2012 og ble 93 år gammel.
Kilder
Arne Aambø: Forkynnere
NLM 1991 (1991)
Arne Prøis: Vekkelsens
budbringere gjennom hundre år (1995)
Jakob Aano: Ove alle
grenser (1991)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Johannes Kleppa: Reise i bedehusland.
Rogaland (2003)
Josef Tungland: Sven
Foldøen (1978)
Lars Gaute Jøssang: Aks i
vind (2001)
Liv Randi Bjørlykke: Arne
Aano. Med trekkspel og bibel (1982)
Marit Alsvik: Skudenes og
Skudenes havn gamle glimt (2003)
Marthon Jensen: Gutane på
Øyra (1984)
Nils Dybdal-Holthe: Utan
grenser (1999)
Aftenbladet.no
Dagen.no
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar