Bernhard Norland var Kinamisjonær fra Solbakk i Strand. Hans år i Kina var preget av krig og mye uro.
I 1937 raste det krig mellom Japan og Kina. Både troppene til Nasjonalistpartiets leder Chiang Kai-shek og kommunisten Mao Zedong kjempet mot den fremmede makten, men Japanerne var militært overlegne. Ekteparet Norland var misjonærer for Misjonsalliansen i byen Zangjiakou, som på den tiden ble kalt for Kalgan. Her hadde de sin tjeneste på hospitalet i byen, sammen med blant andre misjonslege Kristoffer Fotland. På grunn av uroen i landet, var det bestemt at diakon Bernhard Norland og kona Rachel, som var sykepleier, skulle reise heim til Norge noen måneder tidligere enn opprinnelig bestemt.
Rachel og Bernhard var ikke kommet langt fra Kalgan, før de måtte stoppe. De kom midt i krigssonen mellom Japan og Kina, og valgte å bli på utestasjonen Tatang, for å drive førstehjelp for folk som var skadd i krigen. Det ble opprettet et midlertidig hospital på jernbanestasjonen i Tatang, og her kom det skadde soldater i hundrevis. Soldatene som kom til hospitalet, led av grusomme smerter. Mange av dem hadde ligget kvestet i flere dager uten tilsyn, og det var gått mark i sårene.
Krigen fortsatte å rase, og arbeidet på klinikken måtte derfor foregå om natta, mens de søkte tilflukt i kjelleren på dagtid på grunn av stadige luftangrep. Norland malte et stort Norsk flagg på taket av klinikken, i håp om at japanerne ville spare bygningen. Det så ut til av japanerne respekterte det norske flagget, for bygget ble ikke rammet av bomber. Ved siden av klinikken, var det reist et stort mattelt med forsyninger til hjelpemannskap og pasienter. Dette teltet ble imidlertid sprengt i fillebiter av ei japansk bombe. Japanerne rykket stadig framover i krigen, og 26. juli falt byen Kalgan.
Etter noen ukers intenst arbeid på klinikken, ble det bestemt at Rachel og Bernhard skulle prøve å komme seg videre mot Norge. De hadde tenkt å reise med jernbanen, men den var stengt på grunn av krigen. En dag dukket det opp en lastebil full av folk fra Hviterussland. De var på vei mot kysten for å komme seg unna krigens herjinger. Rachel og Bernhard fikk sitte på lasteplanet sammen med dem. Turen startet tidlig om morgenen, og målet var å komme fram til kysten sent på kvelden. Slik gikk det ikke.
Underveis ble de stoppet av kinesiske soldater, som arresterte hele reisefølget og anklaget dem for å være spioner. Det var regnvær denne dagen, så passasjerene var allerede gjennom våte. Soldatene tok passet til fangene og lot dem sitte ute i regnet resten av dagen. Om kvelden ble de sendt videre, under streng militær bevoktning. De var fanger de to påfølgende dagene, men på den tredje dagen ba Bernhard om lov til å kontakte den norske konsulen for å få vite om soldatene hadde lov å behandle dem så strengt som de gjorde. Dette førte til at soldatene ble noe spakere. Da fangetransporten kom til byen Taiyuan Foo, fikk Norland kontakt med en kinesisk embetsmann som hjalp dem slik at de ble løslatt. De ble satt på toget som gikk til kysten. Turen fra Kalgan som skulle tatt en dag, varte i fire tøffe døgn.
I begynnelsen av oktober fikk de ordnet med skyss mot Europa med båten «India». Avgang var 8. oktober 1937, og turen heimover gikk uten problemer. I slutten av november, kunne de endelig sette føttene på norsk jord igjen.
Oppvekst på Solbakk
Solbakk ligger mellom Jørpeland og Tau, i Strand kommune. I 1896 ble matros Severin Pedersen Norland gift med Ellen Maria Endresen fra den lille øya Usken utenfor Riska. Severin hadde vært matros på flere båter, fram til han ble gift, 32 år gammel. Kona Ellen var seks år yngre. Da de giftet seg, overtok de den gamle husmannsplassen Tuftene, som tidligere lå under garden Nordland på Heia. Tuftene ble skilt ut fra Nordland som eget bruk i 1878, da Severin sin far, som var enkemann, giftet seg på nytt og eldste sønnen overtok bruket på Norland.
Far og stemor, Siri og Peder Nordland, fikk folge hos Ellen og Severin, men de døde begge rundt århundreskiftet. I følge folgekontrakten skulle de gamle daglig få 1,5 liter melk, 90 kilo bygg og tre tønner poteter årlig. De skulle ha fritt husvære i dagligstua med loft, og kunne bruke ildhuset når de ville. Når kjøkkenet var ferdig, skulle de kunne bruke det. Videre skulle de få nok torv eller steinkull til å holde varmen, seks liter parafin til belysning og fri bruk av halve frukthagen.
På Solbakk drev Ellen og Severin det lille småbruket. I tillegg startet de egen butikk, og Severin kunne derfor kalle seg både bonde og landhandler. I omtalen av Ellen og Severin heter det at de hadde misjonen som sin store sak i livet. De fikk ni barn i perioden 1896-1914, åtte gutter og ei jente. Jenta og en gutt døde som små. To av barna fikk egne barn. Sønnen Peder ble gift med Tora Østerhus. De bygget eget hus på ei tomt utskilt fra Ellen og Severin sitt småbruk. Sønnen Sigurd ble gift med Gudrun Nag, og de overtok hennes barndomsgard på Nag.
30. juni 1901 fødte Ellen Norland sitt fjerde barn. Foreldrene gav han navnet Bernhard, og han ble døpt i Strand kirke 25. august samme året. Etter endt skolegang, var det tid for at Bernhard skulle konfirmeres. Det skjedde i samme kirke, 1. oktober 1916. Presten var fornøyd med gutten fra Solbakk, og gav han karakteren «meget god» i kristendomskunnskap. Skoleåret 1921-22 gikk Bernhard på Solborg Ungdomsskole i Stavanger. Han bestemte seg for å utdanne seg til diakon, og flyttet til Oslo i 1925 for å ta diakonutdannelse ved Diakonhjemmet. Han ble ferdig utdannet sommeren 1930.
Sommeren 1929 tilbrakte Bernhard sommerferien på Solbakk, som vanlig. 26. juni var han en tur på Heia, like ovenfor heimen til foreldrene. Plutselig hørte han et smell fra ei løe. Han løp til og så noen fortvilte smågutter. Den ene gutten, på sju år, var stygt forbrent i ansiktet. Guttene hadde lekt med noe krutt, og den skadde gutten hadde tent på kruttet som eksploderte. Da kom lærdommen fra Diakonhjemmet godt til nytte. Bernhard behandlet gutten for brannskader i hele ansiktet. Han hadde underveis telefonisk kontakt med distriktslegen, som da ulykken skjedde, var på Meling i Forsand. Heldigvis var øynene til gutten uskadd, så han slapp unna med noen arr i ansiktet.
Misjonær i Kina
Søndag 1. juni 1930 var det stor fest på Diakonhjemmet i Oslo. Da ble sju nyutdannede diakoner innviet av Diakonhjemmets forstander Otto Halvorsen. Bernhard Norland var en av de sju. Underveis i studiet, hadde han kontakt med «Den norske Alliansemisjon» og han svarte ja til kallet om å bli helse-misjonær for dem i Kina. Misjonen var som nevnt en hjertesak for foreldrene, så han hadde nok fått forkynt misjonsansvaret fra han var liten.
Misjonsalliansen (tidligere Den norske Alliansemisjon og Den Norske Misjonsallianse) ble stiftet av kinamisjonær Ludvig Eriksen i 1901. Eriksen var påvirket av pinsebevegelsen og baptismen. Han var misjonær i Kina for Den Norske Kinamission. Denne organisasjonen ble stiftet av Otto Treider og Hans Guldberg i Oslo. Da Det norske lutherske Kinamissionsforbund ble stiftet i 1891, valgte Treider og Guldberg å stå utenfor denne organisasjonen siden den var luthersk. Ludvig Eriksen valgte som nevnt å gå ut av Treider og Guldbergs organisasjon, og stiftet sin egen Alliansemisjon.
I deres nåværende vedtekter står følgende om deres trosgrunnlag: «Misjonsalliansen står på det evangelisk kristne trosgrunnlag i samsvar med Den hellige skrift og Den apostoliske trosbekjennelse og vil betone enhet mellom alle kristne og fordragelighet i konfesjonelle spørsmål.» De hadde sitt arbeid i Chahar-provinsen i Nord-Kina fram til kommunistene overtok makten og stengte Kina for misjonsvirksomhet. Misjonsalliansen startet da nytt arbeid på Taiwan og i Japan. Sener har flere nye misjonsfelt kommet til. Organisasjonen har lite arbeid i Norge, og satser mest på diakonalt arbeid på misjonsfeltet. Av de mest kjente misjonærene fra Misjonsalliansen kan nevnes Kristoffer Fotland og Olaf Bjørgaas.
Etter endt diakonutdannelse, reiste Bernhard Norland til Glasgow og tok et kurs på Bible Training Institut. 25. august 1931 var det endelig klart for avreise mot Kina, for den da 30-årige Bernhard Norland. Han skulle reise sammen med enka etter misjonslegen Kristian Hannestad, som hadde vært i Kina en periode tidligere. I tillegg var det to andre nye misjonærer, Synnøve Helland fra Hillevåg og Olav Skagen fra Bergen. Reisen gikk med båt, som blant annet var innom Singapore underveis.
Vel framme i Kina, ble han stasjonert i byen Kalgan. Her arbeidet han sammen med Amanda og Peder Albert Bredvei, Erling Melaaen og Olav Skagen. Bredveis hadde kommet til Kina i 1919 for Det norske Misjonsforbund. I 1929 gikk de over til Misjonsalliansen, før de fra 1933-1960 var utsendinger for NLM i Kina, Etiopia og Tanzania. Bernhard Norland leste først kinesisk før han etter hvert startet opp med sin diakonale tjeneste. Han var ungkar fram til 1935 da han fridde til misjonær og sykepleier Rachel Ystrøm, og fikk ja.
Rachel Dorothea Ystrøm
I Maridalsveien 39 i Oslo bodde det mot slutten av 1800-tallet, en familie fra Halden. Det var tapetserer Carl Wilhelm Ystrøm og kona Thea Pauline (f. Henriksen) og deres barn. Carl Wilhelm hadde svenske foreldre. Faren var fra Malmø og mora fra Nøssemark, like over svenskegrensen øst for Halden. Thea Pauline var fra Modum i Buskerud. Carl var en kristen, og var påvirket av «Plymouth brødrene» i sitt åndelig syn. Etter hvert begynte han også å forkynne Guds ord i forsamlinger med tilknytning til Plymouth. Han var med å stifte Berøa-menigheten i Oslo, som var en Plymouth-menighet, og han ble en av lederne her. I 1922 sluttet Berøa seg til Oslo Fellesmisjon, men ulikt dåpssyn skapte uro og splittelse i menigheten. I 1930 ble derfor Berøa reorganisert med et baptistisk dåpssyn, og Carl Ystrøm ble menighetens leder.
Rachel Dorothea ble født 21. august 1897, som nummer fem i en søskenflokk på åtte. Skoleåret 1917-18 tok Rachel handelsskole, før hun fortsatt på sykepleierutdannelse ved Ullevål sykehus i 1919. Etter ett år på Ullevål, fortsatt hun sin sykepleierutdannelse i Danmark, ved Dronning Louises barnehospital i København i 1921-23. Rachel kjente på et kall til å bli misjonær, og ble antatt av Misjonsalliansen. I 1924 tok hun derfor et firemåneders kurs på Radcliff College i London. Vel heime fra London, fikk hun stelle for Misjonsalliansens stifter, Ludvig Eriksen, de siste ukene før han døde i juli 1924. 14. september samme år var det avskjedsfest for Rachel i Oslo. Hun reiste fra Norge først den 3. februar 1925, og da med båt via Tyskland.
Da hun ankom Kina, fikk hun sin tjeneste som oversykesøster ved hospitalet i Kalgan. Det var legen Kristian Hannestad som hadde bygget dette hospitalet i 1920, og som hadde drevet det siden starten. Året etter at Rachel kom til Kalgan, ble Hannestad syk av flekktyfus. Det falt i Rachels lodd å pleie denne Misjonsalliansens pioner under hans sykdomsperiode og fram til han døde i 1926. Etter Hannestads død ble hospitalet nedlagt, og Rachel virket som sykepleier på ulike klinikker drevet av Misjonsalliansen, fram til hun reiste til Norge på ferie i 1931. Allerede året etter gikk hun om bord i båten «Trianon» med kurs tilbake til Kina. Da hadde hun reisefølge av Guri Odden fra Hallingdal. Denne perioden ble Rachel plassert på utestasjonen Lungman.
Urolige år i Kina
Selv og Bernhard og Rachel var på ulike misjonsstasjoner, hadde Misjonsalliansens misjonærer i Kalgan distriktet jevnlige treffpunkt. I 1935 var Bernhard blitt 34 år og Rachel 38 år. De ble kjærester, og 19. august 1935 ble de viet av tilsynsmannen for Misjonsalliansen i Kina, Edvin Alfsen. Forlovere var Erling Melaaen og Olaf Skagen.
Samme året som de ble gift, fikk misjonærene melding fra Oslo om at legene Kristoffer Fotland og dansken Aschenfeldt-Hansen etter planen skulle komme til Kalgan mot slutten av året. Planen var da å få gjenreist hospitalet som ble nedlagt da Hannestad døde, og at de to legene skulle drive hospitalet. Bernhard ble satt til å lede gjenoppbyggingen, sammen med en flokk lokale håndverkere. Hospitalet het «Edvard Gerrards Minde», og hadde 80 sengeplasser. Edvard Gerrard var en ung misjonær fra Kristiansand, som reiste til Kina i 1910. Her ble han syk og måtte returnere til Norge i 1913, hvor han døde noen måneder etter hjemkomst, kun 31 år gammel. De to legene ankom Kalgan 21. desember, og sammen med dem var også sykepleier Solveig Lier.
Kristoffer Fotland og Bernhard Nordland ble nære medarbeidere. Fotland hadde stor omsorg for utestasjonene rundt Kalgan, så han og Bernhard var ofte på reise sammen og hadde legetimer på de ulike misjonsstasjonene. På den første turen de var sammen, skulle de blant annet besøke utestasjonene Chao Chunan og Lungmen. De tok først toget et stykke, før de fortsatte per sykkel på en tur som etter ruta var på tre mil. Bernhard hadde vært i området før, og fortalte sin reisevenn at han var sikker på veien. Etter å ha syklet en god stund, kom de plutselig tilbake ved jernbanen. De forsto at de likevel hadde syklet i feil retning. De måtte derfor spør etter veien, og kom endelig fram til Chao Chunan etter det som ble en seks timers tur på sykkelen.
Dagen etter hadde de mange legetimer, før de neste dag syklet videre de 2,5 mil til Lungmen. Her ble de en knapp uke. I Lungmen ble de vitne til en henrettelse. Dette var første gang Fotland var vitne til en slik hendelse. Det var et stort opptog i byen. I ei kjerre satt en fange bundet på hender og føtter, mellom to soldater. Foran gikk et musikkorps og spilte en feiende marsj. Retterstedet var 100 meter fra der Fotland og Norland sto, men de gikk ikke nærmere. De ble stående hvor de var, til skuddet falt. Norland og Fotland var også innom NLMs hospital i Laohokow, hvor de ble både imponert og inspirert av gamle Olav Espegren. Espegren var kraftig rammet av Parkinsons sykdom, men han gikk likevel trofast mellom pasientene med trøst og sjelesorg. De to gjestene fikk også godhet for fru. Karoline Samset. Hennes mann, Knut Samset ble 10 måneder tidligere (høsten 1936) kidnappet av røvere, og var enda ikke kommet til rette da Fotland og Norland var på besøk. Karoline Samset hadde enda håp om at mannen hennes skulle dukke opp, men ingen hørte mer fra ham.
Rachel og Bernhard skulle heim til Norge på ordinært ferieopphold i 1937. Hva som skjedde i den forbindelsen, er fortalt i innledningen av denne artikkelen. De kom til Norge mot slutten av 1937, og 17. april 1939 forlot de Norge for å starte på en ny misjonærperiode i Kina. Reisen ut gikk fint, til tross for at den andre verdenskrigen var under oppseiling.
Konsentrasjonsleir i tre år
Hva som skjedde med Rachel og Bernhard Norland de tre første årene av denne perioden, har jeg ikke funnet noe stoff om. I april 1942 skjedde derimot noe dramatisk. Misjonærene til Misjonsalliansen ble beordret til å forlate Kalgan på grunn av krigen. Rachel, Bernhard og de andre misjonærer ble imidlertid tatt til fange av japanerne og internert i Kalgan. Bernhard forteller et lite glimt fra det som videre hendte, i et intervju med Haugesund avis 30. september 1949. Han forteller at fangene ble ribbet for alle eiendeler, til og med klærne. De måtte låne både klær og utstyr. En del velstående kinesere hjalp dem med penger, noe Norland bemerket var nytt fra kineserne. Fangene fikk dyrke poteter og ha noen geiter, som skaffet dem melk. Kosten var dårlig, poteter og geitemelk for det meste. Det opptrådte dysenteri og tyfus i leiren og to av barna i leiren døde.
Han fortalte imidlertid ingenting om hva som senere skjedde. Etter et år som internerte fanger i Kalgan, ble misjonærene overflyttet til den japanske konsentrasjonsleiren Weihsien i Shantung. Her ble de værende i tre år. Mye tyder på at Rachel og Bernhard ble overført til fangenskap i Japan, mot slutten av krigen. For da amerikanerne slapp atombomben over Hiroshima 6. august 1945, var ekteparet ikke langt unna. De fikk ingen merkbare skader etter atombomben, men alvorlige senskader meldte seg mot slutten av deres liv. Jeg har ikke funnet noen opplysninger om oppholdet i konsentrasjonsleiren, eller det som skjedde i Japan.
Krigen sluttet etter at atombombene falt over Hiroshima og Nagasaki. For de frigitte misjonærene var det imidlertid ikke enkelt å komme seg heim til Norge. Båtkapasiteten var ikke stor nok til alle millioner som verden over skulle forflyttes. Rundt 1. mars 1946 fikk de endelig plass på en båt, og 10. mai 1946 kunne de sette beina på norsk jord etter en besværlig sjøreise på 11 uker. Ekteparet slo seg ned i Oslo-traktene.
Rachel og Bernhard var den første tidene etter heimkomst, ofte ute og fortalte fra misjonsarbeidet. Etter en tid fikk imidlertid Bernhard seg arbeid i flyktningeorganisasjonen IRO (International Refugee Organization). Han var diakon om bord på den norske båten MS «Goya» fra J. L. Mowinckels rederi, som fraktet flyktninger etter krigen. Den første turen fraktet de Øst-Europeiske flyktninger fra Europa til Australia og New Zeeland. På returen fraktet de flyktninger som hadde vært i Indonesia, men som nå ville heim til Nederland.
I august 1951 skrev Bernhard en reiseskildring fra en slik tur, da «Goya» var i Wellington i New Zeeland. Den sto på trykk i Stavanger Aftenblad 17. oktober. Her skiver han at båten har vært i flyktningetransport i to år, og fraktet i hovedsak folk som har flyktet fra jernteppe og til det frie Tyskland. Turen Bernhard fortalte om, startet i Neapel (Napoli?) og hadde 900 flyktninger om bord fra mange ulike land. Bernhard arbeidet på båtens hospital. Da båten passerte Suez, kom mange småbåter fra Egypt for å selge sine produkter. Det ble et trivelig avbrudd fra den grå hverdag.
Da de kom til Aden, blåste det opp til storm som varte i mange dager. Ferden gikk videre uten alvorlige hendelser, men lettelsen var stor da de så den australske kysten. De hadde et døgns opphold i den australske byen Fremantle, før de seglet videre til Wellington på New Zeeland. Han avsluttet med å fortelle at de hadde ei prinsesse, en ung greve og grevinne og grevinnens far med på turen. «Titler og stand varierer. Men nå er alle like: mennesker som har lidt, mistet så uendelig meget. Og håper alle så stort at det må gå bedre i det nye landet.»
Til Taiwan og Japan
Da Bernhard var vel heime fra turen til New Zeeland, lovet Rachel og Bernhard Norland å reise ut som misjonærer igjen for Misjonsalliansen. Denne gang var målet Taiwan, siden Mao hadde stengt fastlands Kina for misjonærer. De ankom Taiwan mot slutten av 1951, og fikk sitt arbeid på en klinikk på Hsin-chu misjonsstasjon. Denne ligger fem mil sør for hovedstaden Taipei.
Etter to år på Taiwan, ble ekteparet Norland flyttet til et flyktningearbeid som Misjonsalliansen drev i Yokohama i Japan. Dette var et arbeid blant kinesiske flyktninger og fanger, men også blant norske sjømenn i Japan. I 1956 var denne perioden slutt, og Rachel og Bernhard reiste tilbake til Norge. I utgangspunktet var dette tenkt som et ferieopphold, men det ble en avslutning på deres tjeneste som misjonærer.
Sykdommen rammet
Etter at Rachel og Bernhard kom tilbake til Norge vikarierte de et par sesonger som bestyrerpar på Kameratheimen på Tasta. Etter det hadde Bernhard to sesonger på Norsk Folkehjelp sin stasjon på helt sør på Grønland. Færinghavn landstasjon var en forsynings- og helsestasjon for norske og færøyske fiskere.
I 1957 kjøpte Nordlands ei tomt på Solbakk. Planen var å bygge sin egen bolig, og huset sto ferdig i 1960. Da hadde senvirkningene av strålingen etter Hiroshima bomba begynt å melde seg hos Rachel. Rachel og Bernhard reiste og fortalte fra misjonen så lenge helsa holdt. Men Rachel ble raskt så vanfør, at de begge flyttet inn på Tau sykeheim i 1962. Da hadde symptomene begynt å melde seg også hos Bernhard. Det betydde at de kun fikk bo sammen i sitt nye hus i omtrent ett år.
Rachel ble stadig svakere, og 19. september 1964 sovnet hun stille inn. Hun ble begravet fra Tau bedehus 26. september. Etter Rachels død, flyttet Bernhard heim igjen til huset deres på Solbakk. Men også Bernhards helse ble betydelig svekket. Da Rogaland vanføreheim ble åpnet sommeren 1965, var Bernhard en av de første som fikk plass. Han ble intervjuet av Aftenbladet og spurt om det var hardt å bli rammet av en tung sykdom når en selv har ofret livet på å pleie andre. Da svarte han: «Jeg har et rikt liv å se tilbake på, og det har alltid vært noen som har hatt det verre enn oss.»
Bernhard Norland fikk fire år på Rogaland vanføreheim. 4. august 1969 sovnet han stille inn, 68 år gammel. Han ble begravet fra Strand kirke fredag 8. august.
Kilder
Alfred Hauge: Solborg Ungdomsskule
1913-63 (1963)
Fridtjof Birkeli: Norsk
misjonsleksikon (1967)
Harald Hjelm-Larsen: 30
år i Chahar. D. N. Alliansemisjon 1901-1931 (1931)
Harald Hjelm-Larsen: D.
N. Misjonsallianse 40 år i Chahar (1940)
Harald Hjelm-Larsen: Komme
ditt rike (1951)
Harald Stene Dehlin: Kirurg-misjonæren
Kristoffer Fotland (1980)
Jan Alsvik: Folk i Strand
(1995)
Kjell Dahlene:
«Plymouth-Brethren» i norsk kristenliv (1983)
Martin Nag: Naig-Trilogien
(1987)
Martin Ski: Fram til urkristendommen.
Pinsevekkelsen gjennom 50 år (1959)
aftenbladet.no
dagen.no
digitalarkivet.no
nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Strand historielag (strandhistorie.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar