Kinamisjonens historie har mange solskinnshistorier. Samtidig er det mange tragedier. Historien om lille Lisbeth Lie gjør sterkt inntrykk.
Kinamisjonen (NLM) startet opp et nytt misjonsarbeid i Mandsjuria, på den tid kalt Mandsjukuo, i 1932. Dette er et område helt nord i Kina, med grense mot Russland, Mongolia og Korea. Misjonærene Louise og Olaf Lie hadde vært en periode i Mandsjuria og Louise og deres fire barn skulle i 1939 reise heim til Norge med den Transsibirske jernbane. Far Olaf skulle komme etter om kort tid. På grunn av krigen, kom han imidlertid ikke til Norge før i 1946. Louise og barna skulle reise sammen med en dansk misjonærfamilie.
Lisbeth ble født i Mandsjuria, og var i 1939 blitt fire år. Hun var en solstråle, og var spesielt glad i å høre om Jesus. Mor hadde det travelt, så det ble lite tid til å lese for henne. Louise lovet derfor sin lille datter at hun skulle fortelle mye om Jesus når de kom på toget gjennom Russland. Hele familien reiste sammen til den Russiske grensen, men der måtte far Olaf si farvel til kona, datteren og deres tre sønner. Ekstra tungt var det for far å forlate lille Lisbeth, som var blitt syk like før avreise. Da Louise og barna skulle skifte tog på grensa til Russland, måtte far bære den lille jenta om bord i det nye toget. Da far måtte gå, slo Lisbeth armene rundt ham, og gav han sitt varmest smil.
På turen over Sibir ble også to av Lisbeths brødre syke, så det ble veldig travelt for mor Louise og lite eller ingen tid til å høre om Jesus. Det var leger med på toget, som gav den syke medisiner, men de hjalp lite. Den lille jenta ble stadig svakere og hadde store smerter. Lite søvn ble det også, på skramletogets harde benk. Etter fire døgn på toget, så det ut til at livet holdt på å ebbe ut for lille Lisbeth. Hun måtte på sykehus, men hvordan skulle det fikses midt i Sibir? På stasjonen i byen Omsk, snakket Louise med politiet, som først nektet familien å forlate toget. Da de så at Lisbeth holdt på å dø, gav de imidlertid etter. Toget med reisefølget dro videre, mens familien Lie sto igjen på perrongen.
Louise fikk plassert bagasjen inne på togstasjonen, og tok så de fire barna med i en sykebil som ventet. Sykebilen kjørte familien på en humpet vei, fram til sykehuset. Her håpet mor at alle kunne få bo, mens Lisbeth ble behandlet. Det ble hun imidlertid nektet, og hun og guttene som var fra 6-12 år, måtte finne et annet sted å bo. Uten å kunne russisk, ble familien boende på togstasjonen. Louise fikk kontakt med en mann som kunne tysk, og med hans hjelp fikk hun vekslet noen penger. Han lovet også å bli med familien under visittiden på sykehuset. Da de kom fram, viste det seg at visittiden var over, og mor måtte reise tilbake til togstasjonen uten å treffe Lisbeth.
Neste dag kom Louise i rett tid til visitten, og kunne endelig gjenforenes med den kjære datteren. Hun lå i et avlukke helt alene. Da hun så mora, utbrøt hun sårt: «Mamma, hvor er du? Her har de bare brent meg!» Hun tenkte da på alle sprøyten hun hadde fått. Mor prøvde å få blikkontakt med Lisbeth, uten å lykkes. Hun fikk senere høre at Lisbeth den første dagen på sykehuset, hadde grått og ropt. Fra dag to ble det imidlertid stille, hun hverken snakket eller gråt. Når hun var tørst, pekte hun på tunga. Hun fikk da vann tilsatt bitter medisin, og etter det nektet hun å drikke.
Det ble noen forferdelige timer for mor. De tunge tankene kom, og hun hørte jentas anklage i sitt indre: «Tenk at mamma ikke lenger var glad i henne. Var dette å reise til Norge? Tenk som mamma har narret henne! Så kom alle disse hvitkledde damene og stakk henne mange ganger med sprøyter og ingen brydde seg om at hun skrek og gråt.» Mor Louise skrev senere om det som hendte: ««Det hender i livet nå og da, at livet blir knust på sin vei». Lisbeths lille hjerte brast på et hospital i Omsk. Men en venn fant inn bak lukkede dører, og kom i kontakt med det knuste hjertet, det var Jesus – Mor og far forlater, men Herren tar meg opp.»
Siste dagen Lisbeth levde, fikk hun blodoverføring med blod gitt av mor Louise. Livet sto imidlertid ikke til å redde, og Lisbeth døde. Da ble det lille verset som Lisbeth hadde lært av mor, ekstra sterkt for Louise Lie: «Jesu lille lam jeg er, Hviler i Hans armer her. Over berg og mørke dale, Går det hjem til himmelens sale.» Lisbeth fikk sin grav i Omsk, Louise måtte selv kaste jord på gravhaugen og lese ordene om oppstandelseshåpet. Etter åtte tøffe dager i Omsk, kunne Louise Lie og de tre guttene sette seg på toget med kurs mot Norge.
Sju år senere var far
Olaf Lie på toget på vei mot Norge. Da de nærmet seg Omsk, merket reisefølget
at Olaf ble påfallende stille. En følelse av sorg og sårt vemod forplantet seg
til hele reisefølget. I den byen de nå skulle passere, visste de at det fantes
en liten norsk barnegrav. Olaf Lie var vel kjent med sorg. Han mistet sin
første kone etter kun tre års ekteskap, i 1921. Ett år før, hadde han og kona
miste sønnen Leif. I tillegg til Lisbeth, mistet han og kona Louise også sønnen
Erik. Erik døde i 1931 etter å ha vært syk i kun ett døgn. Han ble kun seks år
gammel, og Olaf var på reise da han døde.
(Hentet fra Knut Y.
Espegren: Himmelarven til Kina. Bok 2. Espegren har hentet hendelsen fra
Kristine Skjeslien: Hjem til slutt)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar